idé. Jeg satset på å få erfaring gjennom jobbing i en amatørgruppe med ambisjoner, vi spilte til og med Macbeth, men opptaksprøven ble for tung. Men da hadde jeg fått smaken på det, så jeg tok timer et år hos Arne Bang-Hansen, men heller ikke det hjalp. Så leste jeg et år hos Siri Rom, og jamenn slapp jeg inn - i tredje forsøk! Store forventninger - Ingen tvil om at du virkelig ville… - Jeg ble bare mer overbevist etter hvert, - opplevde det som et privilegium å få undervisning av store skuespillere som Arne Bang Hansen og Siri Rom. Jeg var eldstemann i kullet på Teaterskolen, men var nok den siste som fikk jobb etter eksamen. Var derfor glad for telefonen fra Trøndelag Teater og teatersjef Otto Homlung om sa: - Jaja, du får komme hit du da, Ingar. - Det var med store forventninger jeg dro i min oransje folkevogn-Boble over fjellet til 4 Gode venner: Noe av det hyggeligste ved å komme tilbake til Trøndelag Teater, er at jeg får spille sammen med gode venner fra min forrige periode her, sier Ingar Helge Gimle, her sammen med Jan Erik Berntsen under forberedelsene til En handelsreisendes død i Runar Hodnes regi. Trondheim – og falt fullstendig for byen med en eneste gang. Riktignok hadde jeg leilighet for langt unna Sentrum (Brundalen), for jeg hadde min gange i Teatret og Samfundet (Strossa). Jeg bodde simpelthen på teatret, spilte jeg ikke selv, var jeg tilskuer. Flere oppsetninger så jeg sikkert tjue ganger og ble forelsket i den ene etter den andre. Tenk på Helle Ottesen som moren i Tvillingbrødre; hun sang så nydelig at jeg blir rørt bare jeg tenker på det. Og så var vi med på utelivet. Arne O. Reitan, som har litt tilsvarende bakgrunn som jeg fra Oslo, var allerede veletablert her, så han ble min mentor, og med Per Kristian Solbakken som kjentmann, var det ikke vanskelig å finne seg til rette i by’n! Homlung visste nok hva han gjorde da han ringte til Gimle, for skuespilleren leverte fra første stund – i kontroversielle Vaclav Havels Largo desolato, hvor intervjueren – den gang anmelder i Adresseavisen - noterte seg «debutanten Gimles fint kontrollerte detaljer i utleveringen av en overivrig «med»arbeider». Mange og varierte roller - Jeg fant meg umiddelbart til rette i miljøet og var mektig stolt over å kunne bidra til en oppsetning med betydning og aktuell snert. Havel var jo en sterk symbolfigur. Og det ble mange og varierte roller for Gimle, som etter hvert fant husvære i Festningsgata og ble tre av de neste fire sesongene på Trøndelag Teater. - Jeg tok et mellomår i Oslo for å stifte familie, men det ble dessverre kortvarig, sier Gimle, som ikke legger skjul på at privatlivet har vært trøblete iblant, men datteren Kaja er et stort lyspunkt. Senere ble det Oslo igjen, først Oslo Nye Teater i sju år, så Torshov og Nationaltheatret. En imponerende rollerekke som Gimle knapt kan rekapitulere, men høydepunkter dukker hele tiden fram. - Tenk på at jeg fikk spille sammen med legendene Wenche Foss og Aud Schønemann i Arsenikk og gamle kniplinger for 140 utsolgte hus. De to damene representerte jo – på hver sin måte – norsk teaterhistorie så det suste. Drastisk slankekur Rekken av Gimles filmroller er nesten like lang som teatermerittene – helt fra debuten i komedien Plastposen (1986). Et høydepunkt var Amanda-prisen for beste mannlige skuespiller i Absolutt blåmandag (1999), og så selvsagt Sven O. Høiby i En helt alminnelig dag på jobben med bakgrunn i Se og Hør-miljøet. - Det var en uhyre interessant skikkelse og skjebne jeg måtte identifisere meg med. Rent fysisk skulle jeg 18 kilo ned i vekt på få uker, - det er ikke bra, jeg sliter faktisk med ettervirkninger ennå. Selv hadde jeg en tøff oppvekst og kjenner fortsatt på lengsel og angst fra de årene. Dette kan med kyndig veiledning bearbeides og brukes i rolletolkninger som til og med kan være rene terapien.