FAGBLADET nr. 12 2010 - Raknerudvillaen

Etter jobb
Tekst: SIDSEL HJELME Foto: FREDRIK NAUMANN
62 < Fagbladet 12/2010
Rundt ham haster hundrevis av Oslo-borgere
hjem fra jobb. Når han er i forfattermodus,
skriver vaktmester’n fra Deichmann gjerne i
ettermiddagsmylderet på t-banen.
Rastløs skribent
Nils Amund Raknerud
Alder: 61 år
Stilling: Vaktmester på
Deichmanske bibliotek
Bor: Oslo
Sivilstand: Singel, far til rapperen
Martin Raknerud
Fritid: Spaltist i Klassekampen.
Har utgitt tre bøker.
Nils Amund Raknerud påstår at han er en
rastløs sjel. Men ikke mer rastløs enn at
han har holdt fast på jobben som vakt -
mester på Deichmanske bibliotek i ti år.
Som skribent og forfatter har 61-åringen
holdt det gående atskillig lenger.
Jeg kutta ut gymnaset en periode og
jobba som scenearbeider på Det norske
teatret. Der satt jeg og skrev bak scenen.
Akkurat nå møtes vi på en annen scene,
på t-bane nummer fire som rumler av gårde
i retning Lambertseter.
Når jeg sitter hjemme og skriver, kan
jeg bli fullstendig blind på min egen tekst.
På t-banen eller bussen får jeg et annet
blikk; der kan jeg være min egen leser.
At det myldrer av mennesker, forstyrrer
sjelden.
Hvis noen skravler på norsk, hender
det jeg må flytte meg, men om de skravler
på arabisk, gjør det ingen ting.
Nils Amund debuterte i 1992 med
romanen «Ikke ring meg, ikke glem meg».
Fire år senere kom «Uten tilknytning til
riket» og i 2006 «Min venn utlendingen»,
som han utga på eget forlag etter å ha tatt
runden og fått avslag fra seks forskjellige
forlag. Senere ble boka innkjøpt av
Kulturrådet.
Jeg må si at jeg gossa meg da, smiler
han.
Jeg er i godt selskap. Jeg kan godt være
misforstått geni i hundre år, jeg.
Det siste året har Nils Amund vært syk -
meldt fra vaktmesterjobben. Slik sett har
han mer tid til å skrive enn noensinne. Men
det er ikke så enkelt.
Nyrene mine har 13 prosent av normal
kapasitet, og jeg bruker energien min på å
gå tur. Det er det som er jobben min nå.
Han håper på en ny nyre og et nytt liv.
Nils Amund står i transplantasjonskø, og
dermed kan en annens ulykke bli hans egen
redning. Mobiltelefonen er aldri mer enn en
armlengdes avstand unna.
På mac-en han holder i fanget, er en
større tekst med utgangspunkt i hans eget
liv i arbeid, men han er tilbakeholden med
å snakke om den.
Jeg er redd for å snakke bort hele
trøkket. Det gjelder å holde på trøkket til
skrivingen.