FOLLO TINGRETT

FOLLO TINGRETT
Avsagt: 26.03.2010 i Follo tingrett, Ski
Saksnr.: 09-113650TVI-FOLL
Dommer:
Sorenskriver Inger Myhr
Saken gjelder: Krenkelse av opphavs- og varemerkerettigheter, m.v.
Stokke AS Advokat Arne Ringnes
Peter Opsvik AS Advokat Arne Ringnes
Peter Opsvik Advokat Arne Ringnes
mot
Trumf AS Advokat Inge Svae-Grotli
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

DOM
I
Saken gjelder
Saken gjelder spørsmål om erstatning og oppreisning for påstått krenkelse av opphavs - og
varemerkerettigheter samt brudd på markedsføringslov.
Partene
Stokke AS ( heretter Stokke) har registrert forretningsdresse i 6260 Skodje og driver
produksjon og salg av møbler og utstyr til barn innenfor produktkategorien barnestoler,
barnevogner, og utstyr til barnerommet. Stokkes produkter distribueres over hele verden.
Stokke har fått overdratt fra Peter Opsvik AS den økonomiske eneutnyttelsesretten til
Tripp Trapp-stolen.
Peter Opsvik er en kjent norsk møbeldesigner og er opphavsmann til flere kjente møbler:
Balans, Credo og Capisco. Som opphavsmann til Tripp Trapp- stolen innehar han selv den
ideelle rett til stolen etter åndsverkloven § 3.
Peter Opsvik AS er et selskap som innehar bl a opphavsretten til Opsviks verk og
produksjoner.
Trumf AS ( heretter Trumf) er et selskap som primært distribuerer bonuskortet Trumf
som kan benyttes i en rekke medlemsbedrifter. Ved kjøp av varer hos medlemsbedrifter gis
innehaver av Trumf-kortet et antall bonuspoeng som kan tas ut i varer eller kontanter.
Trumf sin virksomhet har variert noe, men i alle fall er denne beskrivelsen riktig på det
tidspunkt som denne saken gjelder. Varetilbudet for Trumf-medlemmer er bredspektret og
varierer med temmelig høy frekvens. Trumf AS er således ingen bransjeaktør med særlig
kunnskap om møbler.
Saken gjelder krav om forbud, erstatning og oppreisning for påstått krenkelse av opphavs-
og varemerkerettigheter mv gjennom markedsføring og salg av påståtte etterlikninger av
Tripp Trapp-stolen , dvs en barnestol som er introdusert på det norske markedet under
navnet Oliver.
Bakgrunnen for saken
Sommeren 2008 ble Stokke oppmerksom på at Trumf markedsførte og solgte barnestolen
Oliver via Internett samt i kundebladet Trumf nr 1/2008. Omtrent samtidig ble det
oppdaget at Oliverstolen var gjenstand for en landsomfattende markedsføringskampanje i
kundeavisen til Coop Obs! Hypermarkedbutikker over hele landet. Det viste seg at stolene
var importert fra Kina av selskapet Isenkram AS ( heretter Isenkram) som holdt til i
Kristiansand, og levert videre til bl a Trumf. Isenkram har også levert stoler til Coop
Norge. Coop Norge har imidlertid umiddelbart akseptert å avstå fra ytterligere salg av
stolen og å destruere restlageret. Coop Norge har også returnert en erklæring forelagt dem
- 2 - 09-113650TVI-FOLL

av Stokke i undertegnet stand. Det øvrige oppgjør med Coop Norge er ikke kjent.
Ytterligere rettsforfølgning er under enhver omstendighet etter det opplyste ikke aktuelt
overfor dem.
Etter å ha blitt tilskrevet av Stokke meddelte også Trumf at stolene var returnert, det var
ikke flere på lager og de ville ikke ta inn stolene i fremtiden. De har også vært villige til å
betale en viss erstatning men ikke til skriftlige å vedkjenne krenkelse av
åndsverklovgivningen med mer. Isenkram på sin side erkjente heller ikke overtredelse av
åndsverklovgivningen med mer. Isenkram har i ettertid gått konkurs, og saken er hevet ved
kjennelse for dette selskaps vedkommende.
Stevning ble tatt ut ved Kristiansand tingrett 13. juli 2009.Saken ble overført Follo tingrett
i august i forbindelse med Isenkrams konkurs, og hovedforhandling ble avholdt 17,18 og
19 februar 2010. Det ble hørt 3 vitner som representerte sine parter, og foretatt slik
dokumentasjon som avmerket i sakens dokumenter.
Tripp Trapp - stolen
Tripp Trapp-stolen er presentert av saksøker i stevningen, og presentasjonen gjentas i sin
hovedsak her, dog uten i alt å være direkte sitat:
Barnestolen Tripp Trapp ble skapt av Peter Opsvik på begynnelsen av 1970-tallet. Den
økonomiske eneutnyttelsesretten til stolen ble i oktober 1972 ved lisensavtale overdratt av
Peter Opsvik til selskapet Peter Opsvik AS som overdro den videre til Stokke, som siden
da har hatt eksklusive verdensomspennende rettigheter til produksjon, markedsføring og
salg av Tripp Trapp-stolen. Lisensavtalen er senere erstattet av ny avtale datert 13.
november 1995. Stokke har produsert og solgt over 6 millioner eksemplarer av Tripp
Trapp-stolen. Stokke har også ved avtalen med Peter Opsvik AS rett og plikt til å påtale
krenkelser av rettigheter knyttet til Tripp Trapp-stolen og til å ta de nødvendige rettslige
skritt.
Stolen ble en internasjonal suksess. Stolen er tildelt en rekke priser i Norge og i utlandet og
er valgt ut til å delta på flere internasjonal utstillinger for møbeldesign. Den er omtalt i
norske og utenlandske tidskrifter og er innkjøpt av flere kunstindustrimuseer.
Det ble søkt om patent for stolen i november 1972, patentet løp ut høsten 1992.
Patentet er beskrevet slik:
1. Anordning ved stol av det slag som består av vanger som nedentil går over i
benunderstell og oventil bærer et ryggstø som forbinder vangenes øvre partier med
hverandre,
k a r a k t e r i s e r t v e d at vangene (1 ) på innsiden over en del av deres høyde
er forsynt med føringer, i hvilke på i og for seg kjent måtet kan innføres
- 3 - 09-113650TVI-FOLL

sidekantene (9) av en sideplate (7) og en fotplate ( 6) , hvilke plater derved kan gis
valgfri høyde så vel som valgfri horisontal stilling i forhold til vangene(1)
2. Anordning som angitt i krav 1, k a r a k t e r i s e r t v e d at de to plater ( 6,7) har
forskjellig lengde for valgfritt ved ombytting å kunne tjene som sete resp fotplate
alt etter ønsket tilpasning.
II Partenes anførselsgrunnlag
1. Saksøkernes påstandsgrunnlag
Opphavsrettskrenkelsen.
Det anses fastslått i norsk og europeisk rett at Tripp Trapp-stolen er brukskunst som er å
betrakte som et åndsverk med tilstrekkelig verkshøyde. Det vises bl a til
sakkyndigvurderinger i Tripp Trapp-saken i Fredrikstad byrett, avgjørelse av dansk
Højesterett i Tvillumsaken og avgjørelse av 1 november 2001 av Hanseatisches
Oberlandesgericht, Hamburg, som alle har inngående sakkyndige drøftinger av spørsmålet.
I saken fra Fredrikstad byrett refereres den sakkyndige dr philos Arne Brenna bl a slik:
”Han forklarer forskjellen i sin konklusjon fra Wegner-dommen og nærværende sak
med at det i Wegner-domen var det finishen i selve utførelsen som ga Wegners bord
karakter av åndsverk, mens det i nærværende sak er den originale hovedformen med
en klar estetisk verdi som gir Tripp Trapp-stolen en verdi av åndsverk. Når så denne
originale hovedformen blir etterlignet så entydig som i nærværende tilfelle, må det
betegnes som et plagiat.”
Det vises også til at patentet kun gjelder innfestingen og kan realiserer ved forskjellige
utforminger, og at utformingen ikke bare er bestemt av tekniske løsninger, funksjon og
ergometri. Tripp Trapp atskiller seg fundamentalt fra det som fantes av høye barnestoler da
den kom og representerte da den kom noe helt nytt og banebrytende når det gjaldt
utformingen av barnemøbler. Opsvik har gjort et estetisk valg mellom et stort antall
valgmuligheter og dette valget er preget av hans originale skaperkraft.
Oliver etterlater det samme helhetsinntrykket som Tripp Trapp-stolen, ikke minst fordi
Oliver benytter den samme hovedformen. Sett forfra er stolene nesten identiske. Fra siden
er det den forskjell at vangene er noe avrundet, gitt en svak s-form, men dette er langt fra
tilstrekkelig til å gi et annet inntrykk og fjerne identitetsopplevelsen. Det er i denne
forbindelse også sentralt at de endringer som er gjort åpenbart er gjort for å kopiere Tripp
Trapp med minst mulig egeninnsats. Det er et grovt eksempel på nærgående kopiering.
Oliverstolen kan sies å være en skamfering av Tripp Trapp. Tripp Trapp-stolen har et bredt
vern, men det er ikke avgjørende for denne sak. Det vises til 2-Step stolen i Tvillum saken,
- 4 - 09-113650TVI-FOLL

Simostolen i Fredrikstad-saken, Alpha-stolen i dommen fra Hanseatisches
Oberlandesgericht, og Carlo-stolene i den nederlandske underrettsdom fra Rechtbank
Haarlem, og de senere tyske midlertidige forføyningene. De er alle blitt funnet å være
ulovlige krenkelser av Tripp Trapp-stolens vern. Den 12.02.2008 ble den europeiske
designregistrering av en stol som er identisk med Oliverstolen kjent ugyldig av OHIM –
Office for Harmonization in the International Market – etter begjæring fra Stokke, idet man
også der fant at fant at den etterlot det samme helhetsinntrykk som Tripp Trapp.
Varemerkekrenkelsen.
Trumf har benyttet setningen : ”Denne flotte barnestolen som vokser med barnet ditt”
Dette uttrykket er forvekselbart med Stokkes registrerte varemerke 245908: STOLEN
SOM VOKSER MED BARNET. Det vises til Varemerkeloven § 4. Det vises til Lassen og
Stenvik: ”Oversikt over Norsk varemerkerett”. Det er uten betydning om forveksling har
funnet sted og om klager ikke har forekommet. Det er helhetsinntrykket som er
avgjørende.
Markedsføringsloven § 8a og § 1 ( § 25 og § 30 etter den nye markedsføringsloven)
Det foreligger bevisst kopiering av produkt fra Trumf sin side og snylting på unik
produktutvikling og langvarig markedsinnsats over nærmere 40 år, utnyttelse av goodwill
og svekkelse av renommé for Stokkes del. Forhandler er like skyldig som produsent.
Konklusjon: det foreligger en klar overtredelse av markedsføringsloven § 8a, jf § 1.
Erstatning, oppreisning.
Stokkes krav på erstatning for økonomisk tap utgjør tre poster: inntektstap, goodwill og
etterforskningskostnader. Subsidiært gjøres gjeldende et vinningsavståelseskrav. Stokke
har videre krav på rimelig lisensavgift etter varemerkeloven § 38, som i denne saken etter
Stokkes oppfatning bør ligge i størrelsesorden 10 % opp mot 12 ,5 % av Trumfs brutto
omsetning. Peter Opsvik har krav på erstatning for tapt lisensavgift og Peter Opsviks har
for sin del krav på oppreisning.
Saksøkernes påstand:
1. Trumf AS dømmes til å opphøre og avstå fra fremtidig markedsføring og salg av
Oliverstolen
2. Trumf AS dømmes til å betale erstatning til Stokke AS med et beløp fastsatt etter
rettens skjønn
3. Trumf AS dømmes til å betale erstatning til Peter Opsvik AS med et beløp
fastsatt etter rettens skjønn
4. Trumf AS dømmes til å betale oppreisning til Peter Opsvik med et beløp fastsatt
etter rettens skjønn
5. Trumf AS dømmes til å overlevere gjenværende eksemplarer av Oliverstolen til
Stokke AS, adresse Håhjem Industriområde, 6260 Skodje, for destruksjon innen
to uker fra domsavsigelsen
- 5 - 09-113650TVI-FOLL

6. Trumf AS dømmes til å betale til Stokke AS, Peter Opsvik AS og Peter Opsvik
sakens omkostninger
2. Saksøktes påstandsgrunnlag
Opphavsrettskrenkelsen.
Tripp Trapp- stolen er ikke et åndsverk etter norsk rett- det foreligger ikke tilstrekkelig
verkshøyde. Opphavsretten verner ikke ideer eller innhold, verket må være utslag av
produsentens individuelle innsats. Det er ikke saksøktes mening å underkjenne at det
foreligger en betydelig åndsinnsats. Det kan imidlertid ikke gis noe drahjelp for
åndsinnsatsen under patentdelen. I norsk rett har det tradisjonelt vært lagt til grunn at
kravene til opphavsrettslig vern for brukskunst er strenge, jf Rognstad: Opphavsrett, s 94.
Opphavsretten skal ikke verne funksjonskravet. Dertil kommer at Tripp Trapp er laget i
den enkle skandinaviske stil og opphavsretten verner ikke om stilart. Det er saksøktes
påstand at Opsvik ved Tripp Trapp-stolen valgte å lage noen praktiske funksjoner uten
noen bevisste formvalg – og vi skal så langt tilbake som i 1972. At stolen er blitt populær
har ikke noe med opphavsrettslig beskyttelse å gjøre.
Den omvendte L’en må betraktes som en funksjonsdel. Heler ikke stolen sett som helhet
kan betraktes som et åndsverk. Heller ikke i Wegner-dommen var det bordet som sådant
som fikk opphavsrettslig vern. Det er ikke momenter ved Tripp Trapp som skulle tilsi at
vernet her skulle gjelde stolen som sådan.
Konklusjonen blir at det ikke er sannsynliggjort at Tripp Trapp-stolen er et åndsverk etter
åndsverkloven.
Om retten skulle komme til at Tripp Trapp har et opphavrettslig vern, vil dette uansett ikke
ha en slik rekkevidde at Oliver representerer en krenkelsen.
Momenter i vurderingen av hvorvidt Tipp Trapp er et åndsverk er relevant også ved
fastleggelsen av rekkevidden av det vernet tripp Trapp eventuelt har etter opphavsretten.
Oliver er ikke en kopi eller bearbeidelse av Tripp Trapp-stolen, og salg og markedsføring
av Oliverstolen krenker således ikke et eventuelt opphavrettslig vern Tripp Trapp måtte
ha. Opphavsretten skal ikke beskytte patenterte rettigheter/ tidligere patenterte rettigheter.
All ergometri/ funksjon/etc er falt i det fri. På Tripp Trapp er det ikke noen rest eller tillegg
som ikke har sammenheng med funksjonen. Etter den strenge norm som gjelder
beskyttelse av brukskunst gjelder beskyttelsen kun identiske kopier eller kopier som er
svært nærgående. Det vises også til Tvillumdommen på dette punkt. Oliverstolen har ikke
noe i seg som kan sies å være nærgående i forhold til Tripp Trapp. Særtrekket ved Tripp
Trapp er alle vinklene. Særtrekket ved Oliver er alle buene. Det er ikke belegg for å hevde
at dette er en slavisk etterlikning Det ble søkt om og gitt godkjenning for Oliverstolen idet
- 6 - 09-113650TVI-FOLL

europeiske designregister fra Isenkram sin side. Hvorfor skulle de gjøre dette, dersom de
mente at produktet var en etterligning av Tripp Trapp? Selv om man skulle ha sett på
Tripp Trapp, er det full adgang til det, jf disse forhold også i Wegnerdommen. Det som er
fritt er fritt. Det er det kunstneriske man ikke kan handle med. Det er ikke noe i Oliver som
ikke er allment tilgjengelig, som stammer fra Tripp Trapp. Saksøkte mener å ha god
dekning for dette resultat i Wegnerdommen.
Når det gjelder de utenlandske dommer fremlagt av motparten nevnes først at
opphavsretten er nasjonal. Det pekes også på at det også foreligger utenlandske dommer
som ikke går Stokkes vei, at en del av avgjørelsene er midlertidig forføyninger som delvis
ikke har vært gjort til gjenstand for kontradiksjon og at det ikke er kjent hvilke dommer
som er rettskraftige. F eks er Carlostolens rettslige status i Tyskland ikke avgjort.
Varemerkekrenkelsen.
Retten må se på hensynene bak registreringshindringene i varemerkelovens § 13 første
ledd ved fastleggelsen av rekkevidden av slagordets varemerkevern. Det registrerte
varemerket er beskrivende og har et svært begrenset beskyttelsesomfang, jf
varemerkeloven § 13 første ledd. Trumf har ikke brukt Stokkes slagord som et varemerke.
Ordene inngår som del av en tekst. Forvekslingsfare er et nødvendig vilkår for
varemerkeinngrep.
Markedsføringsloven § 8a og § 1 ( § 25 og § 30 etter den nye markedsføringsloven)
Det foreligger i dette tilfellet ikke etterlikning av produkt, jf markedsføringsloven § 8 a (
30) . Når forholdet ikke rammes av opphavsretten kan det heller ikke bli en urimelig
utnyttelse. Uansett har man i dette tilfelle ikke foretatt seg noe som kan anses å komme i
nærheten av å representere brudd på markedsføringsloven. Det foreligger ikke
forvekslingsfare etter § 8a, det foreligger ikke snylting, og det strider ikke på noen måte
mot god forretningsskikk.
Erstatning, oppreisning.
Det foreligger ikke grunnlag for erstatning mot Stokke, idet Stokke har handlet i aktsom
Leverandøren la i dette tilfellet fram en designregistrering, og Kjersti Olsen og Fjeldstad
følte seg trygge. Isenkram hadde vært Trumf sin leverandør i lang tid, og de hadde alltid
hatt grunn til å stole på dem. Det savnes dessuten et fornuftig grunnlag for beregning av
erstatningen, både av økonomisk tap, tap av goodwill og etterforskningsutgifter. Man står i
så fall igjen med et slags krav på vinningsavståelse. Hva ville skjedd uten inngrepet? Den
samme øvelsen må en da gjøre i forhold til markedsføringsloven. Når det gjelder påstått
brudd på varemerkeloven skal det eventuelt fastsettes rimelig lisensavgift i medhold av
varemerkeloven § 38, som etter saksøktes mening ikke bør beløpe seg til mer enn 3-4 %.
Etter varemerkeloven § 38 kan vederlaget nedsettes dersom det viser seg at Trumf har
handlet i god tro.
- 7 - 09-113650TVI-FOLL

Opsvik AS krever erstattet tapt lisensavgift som han har hadde krav på etter sin avtale med
Stokke. Det foreligger det ikke grunnlag for. I forhold til oppreisningskravet til Peter
Opsvik gjøres gjeldende at ingen representanter for Trumf har opptrådt grovt uaktsomt.
Når det gjelder post 1 og 5 i saksøkernes påstand mangler det rettslig interesse.
Saksøktes påstand
1. Trumf AS frifinnes
2. Trumf AS tilkjennes sakens omkostninger
III Rettens vurdering
Opphavsrettskrenkelsen.
Det første spørsmål retten må ta stilling til er spørsmålet om Tripp Trapp-stolen er et
åndsverk. Saksøkte gjør gjeldende som sin første hovedanførsel at verkshøyden ikke er
tilfredstilt.
Opphavsrett til brukskunst i Norge er behandlet i Ole-Andreas Rognstad : Opphavsrett, s
94 flg. Han peker på s 94 på at det i norske lovforarbeider er uttalelser som klart indikerer
at kravene for beskyttelse av funksjonell brukskunst skal være strenge, men at praksis på
området er sparsom.
Det heter videre på s 98:
”Den sparsomme norske praksis på området for kunst og brukskunst, og særlig
mangelen på høyesterettspraksis, gjør at det ikke finnes detaljerte retningslinjer for
hvordan originalitets/verkshøydekravet skal praktiseres. Uttalelsene i forarbeidene
om at normen for beskyttelse av funksjonelle bruksgjenstander bør være streng, bør
imidlertid fortsatt ha gyldighet. De argumenter som er fremhevet i
stortingsinnstillingen samt mønsterlovkomiteens innstilling, er ikke mindre gyldige i
dag. Dels er vernetiden for åndsverk utvidet fra 50 til 70 år etter opphavsmannens
død. Og dels innebærer den stadig økte rettighetstetthet som vi har vært vitne til de
siste års tid at behovet neppe er stort for ”trivielle” bruksgjenstander. Internasjonale
forpliktelser hindrer oss ikke, så vidt kan skjønnes, fra å operere med et strengt
verkshøyde- eller originalitetskrav på dette området. Men henstillingen om en høy
terskel for beskyttelse kan hevdes å redusere overføringsverdien av rettspraksis fra de
andre nordiske land selv om den får vurderes for hvert enkelt tilfelle.
I rettslitteraturen, særlig fra andre nordiske land, har det fremkommet uttalelser om
norsk rett på brukskunst området, som det ikke nødvendigvis synes å være dekning
for. Blant annet er det hevdet at åndsverkvern etter norsk rett synes å kreve strenge
kvalitetskrav og at kun nye typer frembringelser beskyttes. Til spørsmålet om
kvalitetskrav henvises til drøftelsen ovenfor i avsnitt 6.2.4.(ii, der det tas til ordet for
- 8 - 09-113650TVI-FOLL

at det ikke er rettskildemessig grunnlag for å oppstille et slikt krav i norsk
opphavsrett. Dette gjelder også på brukskunstområdet, til tross for at enkelte
uttalelser i rettspraksis kan forlede tanken i den retning. Og heller ikke setningen om
at kun nye typer frembringelser beskyttes, har noen rettskildemessig forankring i
norsk rett så vidt kan sees. Rosenmeier har dessuten med rette påpekt faren ved å
legge for stor vekt på underrettsdommer fra 1950-og 60 –tallet- for egen regning skal
det her manes til forsiktighet med å trekke slutninger fra enkeltstående
underrettsdommer overhodet. Når Rosenmeier på den bakgrunn stiller spørsmål ved
om det er grunn til å holde fast ved forestillingen om de strenge krav som stilles i
norsk opphavsrett på ”brukskunstområdet”, skal det likevel vises til det som er sagt
foran: At det i første rekke er uttalelser i lovforarbeidene som danner grunnlaget for
en slik forestilling. Og de grunner som der angis har minst like stor aktualitet i dag
som på tidspunktet for uttalelsene.”
Det finnes kun èn høyesterettsdom, Rt 1962 s 964 ( Wegners sybord). Saken gjaldt et
kombinert sofa-og sybord formgitt av den danske møbelarkitekten Hans Wegner. Bordet
hadde en skuff og en kurv av peddig under bordplaten. Spørsmålet var om Wegners
opphavsrett var krenket av et annet bord på markedet – Bjørg – også med skuff og peddigkurv.
Flertallet kom til at så var tilfellet.
Rognstad behandler Wegnersaken på s 94 flg. På s 96 heter det:
” Førstvoterende understreket at selve ideen om et sofabord som et sybord samt den
runde kurven i peddigrør og plasseringen i en treramme under skuffen på bordet ,
ikke hadde vern etter åndsverkloven. Det samme gjaldt den håndverksmessige eller
fabrikkmessige utførelse av bordet. Det avgjørende var om opphavsmannens ideer
hadde realisert seg på en slik måte at det ved hans verk var skapt noe originalt av
kunstnerisk verdi. I så henseende fant førstvoterende ” det naturlig å legge betydelig
vekt på det sakkyndige på brukskunstens område mener om spørsmålet.”” Et
problem i denne forbindelse var at det var uenighet mellom de sakkyndige. Under
tvil fant flertallet likevel at originalitetskravet var oppfylt. Førstvoterende uttalte:
”Når jeg finner avgjørelsen vanskelig, skyldes det også at Wegners formgivning
bevisst er enkel i samsvar med vår tids stil. På grunnlag av det materiale som
foreligger, er jeg imidlertid – i likhet med lagmannsrettens flertall – blitt stående ved
at vi her har for oss et åndsverk på det kunstneriske område. Etter min mening har
således Wegner i dette tilfelle gjennom sin formgivning vist originalitet og utpreget
artistiske evne slik at hans verk av den grunn må få rettsvern etter vår åndsverklov.”
Når det gjelder norsk rettspraksis vedrørende Tripp Trapp-stolen vises til Fredrikstad
Byretts dom av 15.06.1993. Byretten la til grunn at Tripp Trapp-stolen var et åndsverk.
Byretten viser til at stolen er gjengitt i flere norske og utenlandske tidsskrifter og verker
om møbelkunst og at den også er representert på flere museer for brukskunst og
kunstindustri, og viser videre til at det er fremlagt to forskjellige danske avgjørelser hvor
- 9 - 09-113650TVI-FOLL

Tripp Trapp-stolen er ansett å være et åndsverk. Retten anfører også for sin egen del at
dersom et møbel overhodet skal kunne være et åndsverk, må et så spesielt møbel som
Tripp Trapp-stolen som når det ble laget og introdusert på markedet ikke liknet noe som
var der fra før, betegnes som et åndsverk. Byretten fant det dermed klart at Tripp Trappstolen
var et åndsverk i åndsverklovens forstand.
For byretten ble ført tre sakkyndige vitner, som alle var av den oppfatning at stolen var å
betrakte som et åndsverk. Det fremgår at dr philos Arne Brenna har forklart at det er den
originale hovedformen med en klar estetisk verdi som gir Tripp Trapp-stolen en verdi av
åndsverk. Dette forstås slik at et er den skjeve L`n som er en sentral del av hovedformen.
Alle de tre privatengasjerte sakkyndige var enige om at stolen var et åndsverk.
Det foreligger avgjørelser fra utlandet – rettslige og andre - som behandler og anerkjenner
Tripp Trapp-stolens opphavsrettslige vern. Det er fremlagt avgjørelse av 14.02.1994 fra
Svenska Forms Opinionsnämnd, som er et sakkyndig organ, som vurderer Tripp Trapp –
stolen som et åndsverk. I den såkalte Tvillum-dommen fra dansk høyesterett var partene
enige om å legge til grunn at Tripp Trapp hadde opphavsrettslig vern, dommen er således
interessant når det gjelder plagiatspørsmålet. Dansk høyesteretts behandling av
plagiatspørsmålet i denne saken skal bli behandlet senere. Tvillum-dommen gjaldt stolen
2-Step. Dom av 01.11.2001 av Hanseatisches Oberlandesgericht, Hamburg har
inngående behandlet Tripp Trapp-stolens opphavsrettslige vern. Nevnte dom gjaldt stolen
Alpha. Stokke har i tillegg lagt fram en rekke midlertidige forføyninger fra tyske domstoler
til støte for sitt syn. Disse er dels besluttet uten kontradiksjon, dels er de overflatisk
behandlet og dels er det ikke klart om disse har fått noen konsekvenser. De kan således
ikke få noen konsekvenser i saken.
Av andre nordiske besluttende organer som har tatt stilling til om Tripp Trapp-stolen har
opphavsrettslig vern er Föreningen Svensk Forms Opinionsnämnd i avgjørelse av
14.02.1994. Avgjørelsen gjaldt konkret sammenlikning med en stol kalt Flexi.
Opinionsnämnden uttalte:
”…Vid prövningen av den företedda barnstolen Tripp Trapp finner nämnden att
produktet ger prov på en originell formgivningsinnsats. ¨Huvudformen, den skeva Lformen,
var helt ny för sittmøbler av detta slag, da den først användes av Peter
Opsvik. Stolens formgivning präglas i sin helhet av konstnärlig individualitet och
självständighet. Verkshöjd föreligger. Stolen är altså att anse så som et alster av
brukskonst, vilket har skydd enligt upphovsrättslagen.
Flexistolen utgör enligt nämndens uppfatning en nära efterbildning av den skyddade
Tripp Trapp-stolen. Den anmälda Flexi-stolen bygger enligt svaranden Svedo
Produkter AB på Tripp Trapp:s idèer. Nämnden finner at skillnaderna i ryggstödens
form og det tillagda stödet på Flexi-stolens ben inte medför att helhetsbedömningen
- 10 - 09-113650TVI-FOLL

av de båda stolernas form kan leda til annan slutsats än att Flexi-stolen faller innom
Tripp Trapp-stolens upphovsrättsliga skyddsomfång.
Nämndens beslut: Föreningen Svensk Forms Opinionsnämnd finner att
formgivningen av Peter Opsviks sittmøbel Tripp Trapp er skyddad som alster av
brukskonst enligt upphovsrättslagen. Flexistolens form är en efterbildning som gör
intrång på den upphovsrättssliga ensamrätt som tillkommer Tripp Trapp-stolen som
upphovsrättsligt verk.
De avgjørelser som er lagt fram, norske og utenlandske, legger alle til grunn at Tripp
Trapp-stolen har opphavsrettslig vern. I dommen fra Fredrikstad byrett, som er den eneste
rettslige norske avgjørelsen, var alle de tre sakkyndige enige om dette og i følge dr philos
Arne Brenna, som er sitert i saken, var dette særlig knyttet til den originale hovedformen
med en klar estetisk verdi, den skjeve L’en.
Opphavsretten er nasjonal. Overføringsverdien fra utenlandske avgjørelser har sine
begrensninger idet noen vilkår vurderes forskjellig i ulike nasjonale lover, men må i denne
sammenheng likevel anses som betydningsfulle og veiledende.
Tingretten legger til grunn at Tripp Trapp-stolen er et åndsverk med tilstrekkelig
verkshøyde.
Det legges til grunn at det er stolen som et hele som utgjør åndsverket, men at den
originale hovedformen – den omvendte L’en utgjør en vesentlig del av denne. Det vises til
uttalelse fra dr philos Arne Brenna, gjengitt i Fredrikstad-dommen.
Tripp Trapp- stolen gir som helhet et stramt, enkelt og rent inntrykk. Også de svakt buede
tverrgående bord som utgjør ryggstøet, og det enkle tverrgående bord ved gulvet - i
tillegg til den omvendte L - bidrar til helhetsinntrykk. Det er dette åndsverket påståtte
etterlikninger – her Oliverstolen - skal holdes opp i mot.
Spørsmålet retten skal ta stilling til er om Oliverstolen representerer en
opphavsrettskrenkelse. Avgjørende er om Oliver kan sies å være en ulovlig etterlikning av
Tripp Trapp.
Spørsmålet henger nøye sammen med spørsmålet om den gjenstanden man sammenlikner
med har verkshøyde, jf ovenfor. Mange av de samme momenter vil komme inn i
vurderingen.
I Høyesterettsdommen om Wegners sybord kom Høyesterett til at sybordet Bjørg var et
alminnelig robust sybord, som riktignok var svært likt Wegners. Wegners opphavsrett
- 11 - 09-113650TVI-FOLL

omfattet bare selve den kunstneriske utformingen av bordet slik at hans opphavsrett ikke
kunne anses krenket ved Bjørg.
I Fredrikstad byretts dom av 15.06.93 kom byretten til at stolen Simo 1-2-3 var en
krenkelse. Fra de sakkyndiges erlæringer i denne dom er gjengitt:
”Han ( dr Brenna) forklarer forskjellen i sin konklusjon fra Wegnerdommen og
nærværende sak med at det i Wegner-dommen var finishen i selve utførelsen
som ga Wegners bord karakter av åndsverk, mens det i nærværende sak er den
originale hovedformen med en klar estetisk verdi som gir Tripp Trapp- stolen
en verdi av åndsverk. Når så denne originale hovedformen blir etterlignet så
tydelig som i nærværende tilfelle, må den betegnes som et plagiat.”
Byretten skriver dessuten følgende: ”Retten finner det dokumentert ut fra de
fremlagte kopier av artikler at Tripp Trapp- stolen var meget revolusjonerende
i sin utforming da den kom på markedet. Dette er for så vidt heller ikke bestridt
av saksøkte. Det særpregede og iøyenfallende er som både Brenna og
Halvorsen har påpekt, den skjeve L`en. Det er denne hovedformen som gir
stolen dens originalitet og særpreg. Når det så nettopp er denne hovedformen
som er ulovlig etterlignet, er retten enig med saksøkerne i at det dreier seg om
et plagiat som er en ulovlig etterligning etter åndsverkloven § 2” .
Når det gjelder omsetning av stolen Simo 1-2-3 er altså innføring, omsetning med mer i
Norge stoppet etter byrettsdom av 1993.
Når det gjelder stolene Alpha, Simo og Flexi er disse etter det som er dokumentert for
retten stoppet etter rettslige skritt utlandet. I hvilket omfang dette er skjedd er ikke klarlagt
og heller ikke nødvendig. Svenska Forms Opinionsnämnd har 14.02.1994 uttalt seg om
Flexiastolen og er kommet til at den representerer en krenkelse.
Disse stolene – Alpha, Simo og Flexi – er, bedømt etter det fremlagte bildematerialet,
nokså like. Oliver er forskjellig fra disse, bl a fordi Oliver mangler støtteben men også
fordi Oliver gir et annerledes, rundt inntrykk. I avgjørelsene som gjelder etterlikning
vedrørende andre stoler er skjønnet svært konkret, og avgjørelsene har etter rettens skjønn
av den grunn mer begrenset betydning.
Carlo-stolene derimot er lik Oliverstolen, og har vært solgt på det nederlandske markedet
ved selskapet H3 Products B.V. Stokke har i Nederland reist søksmål med påstand om
rettighetskrenkelse, erstatning mv ved Harlem district court, som avsa dom 7.januar 2009.
Retten kom til at det forelå en opphavsrettskrenkelse. Det heter bl a i dommen:
- 12 - 09-113650TVI-FOLL

”It is an established fact that the Tripp Trapp was designed by Opsvik in 1972. As
reference date for determining the degree of originality ande the scope of protection
of the copyright, the time of the creation of the work is decisive. The combination of
elements from which the Tripp Trapp was composed and assembled to form a high
chair, was unique in 1972. The fact that components of the highchair, such as the L
shape , which also according to H3 Products et al. is eligible for protection by
copyright had already been used elsewhere, such as H3 et al argue, is in that context
of no relevance. For determining the scope of protection of the work, it is the
combination of concrete elements which form the work that is decisive. Futhermore,
H3 Products et al has not produced a single example of an older high chair which in
copyright terms is similar to the Tripp Trapp. The examples citede by H3 Products et
al refers in its councel’s speech, is, seen as a whole besides a recognizable L shape,
indeed essentially a different chair to the Tripp Trapp, which also applies to the
example cited by H3 Products et al of the Rietveld zigzag chair. All this lead to the
conclusion that the Tripp Trapp is a work protected by copyright.
Når det gjelder etterlikningen heter det bl a i dommen:
”For the answer to the question of whether there exists similarity, it is important to
establish whether the allegedly infringed work exhibits the copyright-protected
features of the earlier work to such a degree that the overall impressions given by the
two works differ too little to conclude that the allegedly infringing work can be
regarded as an assault must therefore be assessed whether copyrighet-protected
elements of a work have been copied in the allegedly infringing product. Futhermore,
in doing so, account must also be taken of the the answer to the question of whether
within the boundaries that are drawn by fashion or style and by the requirements of
funciality and on the other hand sufficient distance has been observed from the work
and whether the alleged infringer with his design has expressed det design style,
trend or fashion currently in force in way that in sufficiently his own. It is
futhermore a fact that a style can in deed contribute to the typical character of work.
The fact that two works which are also otherwise similar to a certain degree have in
addition a number of style caracteristicas in common, is therefore most certainly of
importance for the question of whether copyrights are being infringed. In this context
the court again points out that copyright protection can also concern a spesific
combination of elements, which elements in themselves need not be protected by
copyright.
The court emphasizes that the impression at the hearing of the specimens brought to
the court of the Tripp Trapp and the Carlo chair as well as a number of the highchairs
the design of which has been subject matter of dispute in previous proceedings
carried on by Stokke, has made an allumination contributed to assesment. The visual
inspection of the Tripp Trapp and the Carlo chair leads to the conclusion that the
overall impressions of both designs are to a large degree similar. Both chairs are
- 13 - 09-113650TVI-FOLL

maid of the same materials and with the same dimensions and finished the same way.
With both chairs use has been made of two lateral parts, also referred as the uprights,
which support the seat and the footrest. The most striking difference is to be found in
the curved shape of the lateral parts in the Carlo chair. Unlike H3 Products et al. the
court is of the opinion that this curved shape of the chair does not give an overall
impression that is essentially different to that of the Tripp Trapp. This applies all the
more since the curved shape can only be cleare observed when viewing the chair
from the side, as shown on the photograph below in which the Carlo chair is depicted
on the left and the Tripp Trapp on the right.
What is furthermore noticable is that the seat and the footrest of the Carlo chair are
rounded at the front and at the bach at the bottom of the lateral parts of the Carlo
chair cross connection have been incorporated. The differences observed are
however too few to talk of different overall impression. The court is therefore of the
opinion that the Carlo differs insufficiently from the Tripp Trapp to talk of an
autonomously work. ”
Retten oppfatter det noe uklart om avgjørelsen er rettskraftig.
Det er lagt frem andre utenlandske avgjørelser fra saksøkersiden som gjelder Carlostolene.
Dette er imidlertid midlertidige forføyninger, til dels uten kontradiktorisk behandling, og
det er uvisst hvilke konsekvenser de har fått og hvor de befinner seg i rettssystemet. De
behandles derfor ikke her. Retten går ikke inn på disse avgjørelsene som ikke får
betydning i den foreliggende sak.
Det europeiske designkontoret ”OHIM” har den en 12.02.2008 fastslått at en barnestol
som er identisk med Oliverstolen etterlater det samme helhetsinntrykk som Tripp Trappstolen.
OHIM kjente derfor den europeiske designregistreringen av Oliver-stolen ugyldig.
Dette skjedde etter at produsenten hadde fått stolen registrert i designregisteret, og Stokke
så påsto registreringen ugyldig, som de altså fikk medhold i. For ordens skyld nevnes
denne avgjørelse også her.
Saksøker har vist til en dom av 1.november 2001 av Hanseatisches Oberlandesgericht,
Hamburg, som er nevnt ovenfor for så vidt gjelder åndsverkvurderingen. Dommen
behandler en stol som heter Alpha, som retten ikke går nærmere inn på.
Retten nevner også en dom avsagt av dansk høyesterett 5 januar 2001, den såkalte
Tvillum-saken. Saken gjelder dog en annen stol enn Carlo- stolen – den såkalte 2-Step
stolen. Her uttaler dansk høyesterett innledningsvis:
”Beskyttelsen efter ophavsretslovens § 1 kan efter udløbet af patentet kun angå de
former, der ikke er nødvendig følge af den konstruktive ide. Da stolen som anført af
- 14 - 09-113650TVI-FOLL

Peter Opsvik er skabt i et funksjonalistisk formsprog, bør den ophavsretslige
beskyttelse herefter begrænses til mæget nærgående efterligninger.”
Det siteres fra skjønnsmennenes uttalelse:
” ”Efter skønsmændenes uttalelser er det særegne ved Tripp Trapp stolens udforming
dels de lige linier og den meget stringente form, dels anvændelsen av L-formen til
sidevangerne og de vandrette ben. En stol, der udnytter den konstruktive ide, vil
kunne udformes i et andet formæssig sprog, f eks ved udformingen af de bærende
sidestykker. ”
Tvillumdommen ble avsagt under dissens. Flertallet fant at opphavsretten var krenket, men
en dommer kom til at det ikke forelå en krenkelse av opphavsretten.
Retten finner at spørsmålet om etterlikning i den foreliggende sak er tvilsomt. En tar
utgangspunkt i at åndsverket Tipp Trapp som nyter opphavsrettslig beskyttelse må sees
som en helhet, dog slik at den omvendte L som utgjør sidevangen, med den utforming den
har fått i Tripp Trapp-stolen, utgjør et formelement av vesentlig betydning. Vinkelen på
L’en er ganske åpen, noe som gjør stolen bratt, og stolen gjør et stramt, stringent og rent
inntrykk.
Når det gjelder Oliverstolen må det legges til grunn at denne har mange likheter med
Tripp Trapp når man ser stolen forfra. Forvekslingsfaren er imidlertid ikke del av
krenkelsesvurderingen. Stolens front har heller ikke vært fremhevet. Oliverstolen har
sidevanger hvor sete - og fotplate er stukket inn i etsede spor og sidevangene går over i
gulvbord, som på Tripp Trapp. På spissen foran er festet gummispiss for å sikre
sikkerheten. Gulvbordet er lenger enn på tripp Trapp. Hvis man ser bort fra sidevangenes
funksjon som innfeste for sitte- og fotplatene har stolen etter rettens skjønn ikke vesentlig
likhet med Tripp Trapp. Den er mer liggende, har ingen av de former som nettopp er
iøyenfallende med Tripp Trapp, er mindre elegant og mer klumpete, tar herunder mer plass
på grunn av lengre ben bakover i rommet. Opphavsrett gjelder ikke de funksjonelle
løsninger som var omfattet av patentet. Ordlyden inntas her:
”Anordning ved stol av det slag som består av vanger som nedentil går over i
benunderstell og oventil bærer et ryggstø som forbinder vangenes øvre partier med
hverandre,
k a r a k t e r i s e r t v e d at vangene (1 ) på innsiden over en del av deres høyde
er forsynt med føringer, i hvilke på i og for seg kjent måtet kan innføres sidekantene
(9) av en sideplate (7) og en fotplate ( 6) , hvilke plater derved kan gis valgfri
høyde så vel som valgfri horisontal stilling i forhold til vangene(1)
3. Anordning som angitt i krav 1, k a r a k t e r i s e r t v e d at de to plater ( 6,7) har
- 15 - 09-113650TVI-FOLL

forskjellig lengde for valgfritt ved ombytting å kunne tjene som sete resp fotplate
alt etter ønsket tilpasning.”
Retten ser det slik at det er på det funksjonalistisktiske plan at de to stolene kan sies å ha
likhetspunkter. Det vises til beskrivelsen i patentet. Retten ser ikke at Oliverstolen er en
ulovlig etterlikning av Tripp Trapp-stolen. Tripp Trapp er bratt, stram og stringent. Oliver
er rund, tar mer plass, og bringer etter rettens skjønn heller ikke tankene hen på Tripp
Trapp utover det funksjonalistiske. Sett forfra er den nødvendigvis ganske lik fordi de
freste spor for sitte- og fot- platene er Det har med funksjonen å gjøre. Sett sidelengs er
stolene forskjellige. Den originale hovedform med estetisk verdi, den skjeve L, gjenfinnes
etter rettens skjønn ikke i Oliver.
Retten er etter dette kommet til at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at Oliverstolen er
en ulovlig etterlikning av tripp Trapp-stolen og således representerer en
opphavsrettskrenkelse i forhold til Tripp Trapp-stolen.
Trumf AS blir å frifinne for påstanden om opphavsrettskrenkelse.
Varemerkekrenkelsen.
Retten er enig i at Stokkes registrerte varemerke ”Stolen som vokser med barnet” må antas
å ha et begrenset beskyttelsesomfang. Trumf har ikke brukt Stokkes slagord som et
varemerke, men som en beskrivende setning i teksten. Bruk av setningen i den
foreliggende kontekst har etter rettens skjønn har etter rettens skjønn ikke vært egnet til å
skape forvekslingsfare, jf varemerkeloven §.
Trumf AS blir å frifinne for påstanden om varemerkekrenkelse.
Markedsføringsloven § 8a og § 1 ( § 25 og § 30 etter den nye markedsføringsloven)
Det neste spørsmålet gjelder spørsmålet om saksøkte har gjort seg skyldig i overtredelse
markedsføringsloven. Det vises til markedsføringslovens § 8 a. Det gjøres gjeldende at
Trumf har gjort seg skyldig i snylting unik produktutvikling og langvarig markedsinnsats
over nærmere 40 år, utnyttelse av goodwill og svekkelse av renomme.
Retten er ovenfor kommet til at det i dette tilfelle ikke foreligger krenkelse av opphavsrett.
Etter vurderingen ovenfor legger retten til grunn at det heller ikke foreligger etterliknede
produkter i markedslovens forstand. I alle tilfelle legger retten til grunn at det ikke
foreligger urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater. Trumf mottok stolene i
god tro. Stolene ble annonsert i et medlemsblad, fotografert i profil, dvs med den siden ut
hvor ulikheten med Tripp Trapp er størst. Varene ble fjernet fra butikkene umiddelbart.
Trumf As blir å frifinne for overtredelse av brudd på markedsføringsloven.
- 16 - 09-113650TVI-FOLL

IV Sakskostnader.
Saksøkerne har tapt saken fullstendig. De skal etter hovedregelen i tvisteloven dømmes til
å betale motpartens sakskostnader, jf tvisteloven § 20-2. Trumf As har fremlagt
saksomkostningsoppgave på kr 690 000,-. Beløpet er betydelig. Hovedforhandling varte i
tre dager. Stevning innkom juli 2009. Saksforberedelsen har vært betydelig, ikke minst har
den vært bredt anlagt av saksøkerne, som ifølge partsforklaring anser saken som ledd i sin
internasjonal innsats for å beskytte sine opphavrettslige interesser. Saksøkernes
saksomkostningsoppgave er på kr 600 000,-. Saksøktes omkostningsoppgave godtas.
- 17 - 09-113650TVI-FOLL

1. Trumf AS frifinnes.
SLUTNING
2. Stokke AS, Peter Opsvik AS, Peter Opsvik dømmes til innen 2 – to – uker fra
dommens forkynnelse å betale in solidum i sakskostnader til Trumf AS
kr 690 000,-med tillegg av lovens forsinkelsesrente, jf forsinkelsesrenteloven § 3
første punktum fra forfall til betaling skjer.
Retten hevet
Inger Myhr
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker vedlegges.
- 18 - 09-113650TVI-FOLL

Rettledning om ankeadgangen i sivile saker
Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer
den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har
noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.
Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe
annet er uttrykkelig bestemt av retten.
Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen
kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.
Anke til lagmannsretten over dom i tingretten
Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes
på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den
saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen.
Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om
formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av
ankegjenstanden er under 125 000 kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal
det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det
synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken.
I tillegg kan anke – uavhengig av verdien av ankegjenstanden – nektes fremmet når
lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til
enkelte krav eller enkelte ankegrunner.
Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen.
Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten
kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke.
I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes,
og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis.
Ankeerklæringen skal angi:
- ankedomstolen
- navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
- hvilken avgjørelse som ankes
- om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den
- det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende
parten krever
- de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes
- den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil
- de bevisene som vil bli ført
- grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det
- den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken
Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten.
Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er
omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten.
- 19 - 09-113650TVI-FOLL

Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten
Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen,
rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en
saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig
og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare
angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.
En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell
lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller
på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig.
Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer.
Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over
saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på
grunnlag av feil i saksbehandlingen.
Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt
avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren
skriftlig behandling i lagmannsretten.
Anke til Høyesterett
Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.
Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt
samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den
foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av
Høyesterett. – Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.
Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger
dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke
andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmål.
Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i
lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.
Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig
behandling i Høyesteretts ankeutvalg.
- 20 - 09-113650TVI-FOLL