Misjonsbladet 3-2012. - Misjonsforbundet

på Ansgarskolen og fra høsten 1999 gikk
han over i tjenesten som distriksforstander
i Søndre distrikt, en stilling han hadde til
han gikk av med pensjon i 2009. Sven er
i dag engasjert i sin nåværende hjemmemenighet
i Arendal hvor han tjener som
seniorpastor.
Sven er glad i mennesker og en som det
er veldig enkelt å bli glad i. Han har et lyst
sinn og et utpreget godt humør. Det er mye
latter der Sven er. Han har vært velsignet i
sin tjeneste og vært til stor velsignelse i de
menighetene han har betjent. Han har en
trygg og varm forkynnelse som løfter og
bygger og framfor alt peker på Jesus. Han
er en god sjelesørger og veileder og har
også videreutdanning på dette feltet. Sven
liker å lese, og kan i sin forkynnelse øse av
flere kilder som gjør at hans kommunikasjon
fortsatt er relevant, også i dagens virkelighet.
Sven er gift med Karen. Sammen har de
døtrene Laila og Ellen, og Sven er bestefar
til ikke mindre enn syv gutter.
Sven har betydd og betyr mye for meg
både som lærer på Ansgar da jeg var student,
som min distriktsfortander gjennom
mange år, som medarbeider i Misjonsforbundet
og ikke minst siden han er onkel til
min kone.
Misjonsforbundet vil gratulere deg med
dagen, og takke for alle de årene du har
betjent menigheter, mennesker, ledere og
pastorer i vårt forbund.
jarle rÅMunDDal, generalseKretær
Minneord
JEnny JOhnSEn
i Hovden er død. Fredag 20. april
sovnet hun inn, 96 år gammel.
Med ordene fra Misjonsbladet
forrige sommer kan vi si: ”en høvding
er død!”
I 31 år ledet Jenny misjonsmenigheten
i Hovden, et naturskjønt og værhardt
fiskevær ytterst i Vesterålen. Hun vokste
opp i en fiskerfamilie med tre søsken.
Fiske og sjø kom til å prege livet hennes
med en mann som var fisker og sjømann.
Hun hadde også en tid sammen
med ham i utenriksfart.
I 1944 ble Jenny og ektemannen
Alvin frelst. Misjonsforbundets evangeliseringsbåt
”Ansgar” kom til Hovden
og det ble en ny tid for dem og rundt 40
andre nyomvendte. Møtene ble holdt i
rorbua og Jenny ble den naturlige lederen.
Her fødtes drømmen og visjonen
om eget bedehus. Med en startkapital
på 40 kroner og etter en lang kamp
kunne bedehuset endelig innvies i 1956.
Med sine dyktige lederegenskaper og
sitt unike pågangsmot fikk hun drømmen
realisert. Hun var også den som i
medgang og motgang holdt menigheten
sammen.
Jenny hadde et stort hjerte for ungdommen.
Om noen våget å klage på
ungdommen, hadde hun evnen til å
irettesette på en klok og ordentlig måte.
Mange av oss husker hennes glødende
innlegg for de unge på møter og konferanser.
”Gud velsigne de unge”, sa hun
ofte. Hun hadde et sterkt engasjement
for det hun var opptatt av, når hun tok
ordet i møter, fikk vi en følelse av andakt,
og når hun ba føltes det som himmelen
kom nær.
Jenny og Alvin hadde et åpent og
gjestfritt hjem. God mat og komfortable
senger ble alltid tilbudt de mange gjestene.
Mange omreisende predikanter
har overnattet i hjemmet deres på Kjøllen,
ikke rart det etter hvert ble omtalt
som ”Gosen”.
Det siste Jenny sa til Misjonsbladets
utsendte i fjor sommer var: ”Hils alle
misjonsforbundere i Norges land og
si at de må stå på!” Både begravelsen
og minnestunden ble holdt i Misjonskirken
i Hovden og det ble en flott og
verdig avskjed med et kjært og elskelig
menneske. Mange gode ord ble sagt
om henne, og Misjonsforbundet takker
Jenny for hennes innsats lokalt i Hovden
og for den betydning hun har hatt for
vårt fellesskap. Hun har satt spor etter
seg både i bygninger og i mennesker, og
vi vil følge hennes eksempel.
Et sitat av Søren Kierkegaard kunne
passe for Jenny: ”Skulle jeg ønske meg
noe, ønsker jeg meg ikke rikdom, ære
eller makt, men mulighetenes lidenskap.
Det øye der evig ungt og evig brennende
ser muligheten.” Fred over Jenny Johnsens
minne.
Karstein MorFjorD, MenigHetsrÅDgiver
Misjonsbladet 3-12
57