Okhaldhunga Tmes mai 2009 - Normisjon

Okhaldhungha Times mai 2009
Kjære venner
Har dere hatt en god påske? Det har vi. Som ved alle andre påskefeiringer her i Okhaldhunga
sto gudstjeneste ”på steinen” ute på markene tidlig påskemorgen i sentrum. Denne gangen
hadde menigheten her besøk fra Norge. Og gjestenes hilsen minnet oss om at Guds Kirke når
jorda rundt. Så slik sola sto opp midt under vår gudstjeneste, slik ruller påskemorgen fra øst
mot vest, og når fram til Norge fire timer etter vår feiring. Vår lille menighet er ikke alene, vi
er et ledd i en kjede som omslutter hele jorda.
Bli med oss i den
antagelig aller eldste
påskehilsen:
Kirken i Nepal: ”Herren
er oppstanden.”
Kirken i Norge: ”- Ja
sandelig, Han er
oppstanden!”
Sumita Magar
I forrige nummer skrev vi om lille Sumita med brannskader på langt over halvparten av
kroppen. Hun overlevde mot alle odds en måned her hos oss, og vi hadde begynt å få håp om
at hun ville ble frisk nok til å kunne få de nødvendige hudtransplantasjonene i Kathmandu.
Det gikk ikke slik. Hun fikk en svær mageinfeksjon med diare, og døde. Hun var en tapper
jente som hele sykehuset ble glade i.
Apropos Sumita, så har vi fått spørsmål om vi ikke er for slepphendte med
personopplysninger om pasienter i Okhaldhunga Times. Det er et naturlig spørsmål, og vi vil
prøve å svare på det:
For det første: Alle navn vi oppgir i OT er virkelige. Det kjennes ikke naturlig å oppgi fiktive
navn her.
For det andre, og viktigere: Folk i utkant-Nepal har et annet forhold til hva som er følsomme
personopplysninger, enn det vi har i Norge. Det er ingenting vi skriver om i OT som ikke er
alment kjent, både blant pasienter og stab på sykehuset og i deres egen landsby. Folk her vet
mye om hverandre, setter pris på det, og anser det som naturlig. Men det er også ting de
ønsker å holde skjult. Det hender ikke så sjelden at vi kommer over slik informasjon. Da

snakker vi ikke med andre om det, og skriver heller ikke om det i OT. Hovedformålet med å
sende ut OT er å bygge broer. Derfor vil vi at dere skal bli kjent med virkelige mennesker her.
Nær liv og død
I arbeidet på sykehuset her kommer vi ofte nær døden, som i historien over. Men livet
kommer også nær, og da berører det oss:
I forrige uke kom det inn en 8 år gamle jenta med hodeskader etter å ha falt ned fra andre
etasje og på et steingulv. Hun var bevisst de første timene, men så ble hun gradvis fjernere.
Midt på natten var jeg oppe og så til henne. Da var hun klart dårligere, og med pupiller som
reagerte dårlig på lys. Klare tegn på økt intracerebralt trykk, og utsikter til å dø av det i løpet
av svært få timer hvis vi ikke prøvde å operere. Det er skummelt å operere inne i hodet på små
barn. Men nå har vi gjort det to ganger tidligere her, og det har gått bra.
Så vi ga narkose, boret to hull i hodeskallen, og kom inn på en diger blodansamling.
Borrehullene ble forstørret og blodet sugd ut, så ble såret lukket.
Neste dag var hun
bevisst, og snakket
enkeltord. Dagen deretter
snakket hun ordentlig, og
nå snakker, går og spiser
hun!
Fantastisk morsomt, og en veldig glad pappa som har vært med på det hele, og bodd hos
datteren på vårt lille ”Intensivrom” sammen med fire andre pasienter. Det er jo ikke første
gang vi har opplevd dette, men det er utrolig fint å være med på, likevel. Det blir jo en stor
sykehusregning som de neppe greier å betale, så mye av det må dekkes av pasientstøttefondet.
Blodgivere og medisiner
Men sykehusdrift er ikke bare dramatiske pasienthistorier. Mye er basert på at rutinene
fungerer. Og gode rutiner forutsetter gode medarbeidere. Vi må få presentere dere for noen av
dem her:
Det finnes naturligvis ingen blodbank på vårt lille sykehus. Men blodoverføringer er svært
ofte nødvendige, siste måned har vi overført gjennomsnittlig en enhet blod per dag. Det er
pasientenes egne pårørende som må bidra som blodgivere. Hvis deres eget blod ikke er
samme type som pasientens har vi et register over blodtypene til sykehus stab og studentene
på helseskolen rett i nærheten. (Eller våre utenlandske gjester, de stiller villig opp!)

Khamal og Rajendra er
våre laboratorieteknikere.
En viktig del av deres
jobb er å motivere
pårørende til pasienter til
å gi av sitt eget blod,
mange er redde for det.
Her er det Khamal selv
som gir blod. Dette bildet
henger på veggen på
laboratoriet, og han
bruker det for å vise
pårørende at det ikke er
farlig, ”Jeg har gjort det
selv, og se, jeg smiler”!
Phanindra Dani er
ansvarlig for sykehusets
medisinlager. Han har
den ordenssansen som
skal til.
Vi er glade for å ha så mange solide og arbeidsvillige medarbeidere. Det er de som driver
dette sykehuset, vi utlendinger er her for å hjelpe
Samicha Pariyar i Ernæringssentret
er en av våre minste små. Hun kom for en måned siden, da var hun 9 måneder og veide 2,8
kg! Moren var syk og hadde mistet melken for fem måneder siden og Samicha hadde vokst
opp på risavkok. Det var ikke nok! De første 13 dagene ble hun sondeforet på sykehuset,
samtidig som mor ble behandlet. Så ble de sendt til Ernæringssentret. Nå er mor frisk, melken
er kommet tilbake og Samicha spiser supergrøt, legger på seg og trives. Nå veier hun 4,2 kg.
På ernæringssentret har hun fått selskap av mange andre barn. Alle alvorlig underernært, men
dog litt større en henne. I dag smiler Samicha, og det er en stor glede.

Samicha, 9 måneder og 2,8 kg
Samicha, 10 måneder og 4,2 kg sammen med sin nye venn
Aron, 6 måneder og 4,7 kg nå.
Det kom etter hvert fram at far til Samicha har tre koner.. i samme hus. Samicha er datter til
den første kona, ikke den som kommer best ut. Mannen er 23 år, og mor til Samicha var 14 år
når hun giftet seg med ham. Hun er nå 22 år og har en datter på 5 år også. Kone nummer to
har en datter og nå er kone nummer tre gravid.. De har lite jord og er veldig fattige. Da blir det
ikke mye på hver munn og sjel, når det er så mange å dele både mat og kjærlighet på.
Bed Kumari,
På vei hjem med en høne og håp om egg.
Bed Kumari er ett år gammel og har vært tre
uker i ernæringssentret. Hun var 6 kilo da hun
kom, nå har hun lagt på seg en kilo og kan sitte,
krabbe og leke. (sover i kurven på mors rygg)
Mor er forlatt av far og er avhengig av å få
arbeid om dagen for mat om kvelden. Bed
Kumari hadde ikke smakt annet enn mais og
hirse, mat fikk hun bare to ganger om dagen.
Vi sendte dem hjem med en høne i håp om det
kan bli noen egg som kan styrke kostholdet.
Nirmala fra ernæringssentret ser dere bak.
Fattigdommens ansikt.
Det er ofte jeg sitter ansikt til ansikt med fattigdommen, et ansikt som synes å åpne et
bunnløst sluk, uten noen rømningsvei. Minate Tamang på 6 år kom med et stygt albuebrudd.
Det var nødvendig å operere og sette inn to nagler for å få den på plass. Det er en dyr
operasjon, så mor møtte doktorens ord med tårer. Derfor ble hun sendt til sosialkontoret.
Mor har fem barn, den minste har hun på fanget på bildet. Den eldste er 12 år. Mannen hennes
dro til India for 4 år siden, for familien hadde så mye lån. Han kom som snarest tilbake for to
år siden og sørget for at det ble et barn til, før han dro for godt. Pengeutlånerne mistet troen på

tilbakebetaling, så de tok både hus og jord fra mor. Nå bor hun i andres hus mot å arbeide for
dem. Fremdeles har hun mye lån igjen. Hun arbeider lange dager på andres jord og får 2 kg
mais om dagen. Hva er hun i stand til å betale på en sykehusregning?
En mann som tidligere har vært pasient her møtte henne mens han var på vei hjem. Da satt
hun og gråt. Han tok henne og sønnen med hit. Han dro hjem igjen med et brev fra oss, og nå
har de pengeinnsamling til henne i landsbyen. De har tusen rupees som mål, det er hundre
kroner. Men operasjonen vil koste rundt ti tusen rupees! Da er det fint at vi har
pasientstøttefondet som mange av dere har bidratt til. Det gjorde det mulig for gutten å få
gjort en slik dyr operasjon her. Operasjonen ble vellykket, og godt er det. For en fattig gutt
trenger sine to arbeidsarmer mer enn noen andre!
Takk fra Minate for en god
arm!
Det er godt når en fattig
mor møter en hjelper langs
veien som går en ekstra mil
med henne.
Det er også godt når
landsbyen rekker ut en hånd
til sine egne.
Da vil vi gjerne strekke ut
våre hender også.
Kirkebryllup i Ramailo Dada, Lykkens Ås.
Sist søndag var det stor fest, da Morta fra en ”dattermenighet” sju timer nord for oss, fikk sin
Ruth fra menigheten i Ramailo Dada. Begge to har ulykkelige historier bak seg, som har ført
dem til tro og et nytt liv. Nå håper vi de kan bli gode livsvenner, som de kaller det her.
Prestens hovedpoeng i sin hilsen til dem var at de skulle bare ha EN ektemake. Det er en
betimelig påminning her.

En fullpakket kirke var med dem når løftet ble
gitt.
Bryllupsmiddagen serveres til 300
mennesker og til” bords” sitter man benket
der det er plass, slik som det var på muren
rundt kirken.
En kort gladmelding til slutt: Fra siste uke fungerer alle sykehusets tre dieselgeneratorer igjen!
Med nettstrøm bare noen timer annenhver dag er det en stor trygghet.
Hilsen Kristin og Erik