Josva - Innta landet - Normisjon

Josva - Innta landet
Tale på Bibel og Lovsang 29.1.12
I kveld skal vi bli bedre kjent med Josva og se hva vi kan lære av ham. Som jeg
siterte sist fra Rom 15,4: Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av
det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir.
Det var Josva som overtok lederskapet etter Moses og var den som fikk føre
Israelsfolket inn i det lovede landet.
Jeg har stanset ved fire viktige hendelser i hans liv:
1. Josva fikk speide ut landet
Josva hadde vært inne i Kana’an, det landet Gud hadde lovet dem, 40 år tidligere.
Da Israelsfolket hadde kommet seg velberget gjennom Sivsjøen, og fått loven - de
10 bud - på Sinaifjellet , gikk veien mot Kana’an. Da de kom fram til grensen sendte
Moses 12 speidere inn i landet for å finne ut hvordan landet var, om det var godt eller
dårlig, og hva slags folk som bodde der.
Så dro speiderne rundt fra nord til sør, fra øst til vest. Josva var en av speiderne.
Etter 40 dager kom de tilbake og kunne fortelle at det var et fantastisk land! Det fløt
av melk og honning. Det var flotte frukttrær, epler, fiken og druer der. To av
speiderne hadde tatt med seg en drueklase som var så stor at de måtte bære den på
en stang mellom seg!
Jeg er sikker på at folk jublet over det de så. Men ti av speiderne kom med en meget
nedslående melding: De sa: "Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er slik at det
gjør ende på dem som slår seg ned i det. Og alle mennene vi så der, var store og
sterke. Der så vi også kjemper, anakitter av kjempeætt. Vi syntes selv at vi var som
gresshopper mot dem, og det samme syntes nok de." 4 Mos 13,32-33
Da satte hele forsamlingen i å rope høyt, og folket gråt hele natten. Alle israelittene
murret av misnøye mot Moses og Aron. "Bare vi hadde fått dø i Egypt!" ropte hele
forsamlingen til dem. "Eller bare vi kunne dø her i ørkenen!
Men to av speiderne, Josva og en annen som het Kaleb, ga en helt annen rapport:
De sa: "Det landet vi drog igjennom og speidet ut, er et meget godt land. Så sant
Herren har godvilje for oss, vil han føre oss inn i dette landet og la oss få det, et land
som flyter med melk og honning.
Sett dere bare ikke opp mot Herren, og vær ikke redde for folket i landet; de er ikke
mer enn en brødbit for oss. Deres vern har sviktet dem; men Herren er med oss.
Vær derfor ikke redde for dem!" 4 Mos 14,7-9
Alle speiderne hadde sett det samme. Ti så på menneskene i landet som svære
kjemper og på seg selv som gresshopper. De to så på kjempene som brødsmuler og
seg selv som kjemper, fordi de visste at Herren var med dem. Det står om disse to at
det var en annen ånd i dem. 4 Mos 14,24. De regnet med Gud og stolte på hans
styrke.
1

Men folket hørte på de ti. Til tross for alle under de hadde sett, til tross for at Gud
hadde berget dem fra egypterne ved å dele havet, så tvilte de. De ville ikke høre på
de to. De truet med å steine dem.
Da ble Guds vrede tent opp. Ja, han truet med å ødelegge folket. Men på Moses’
forbønn sparte han dem, men sendte dem ut i ørkenen igjen, med disse ord: Likesom
dere speidet ut landet i førti dager, skal dere lide i førti år for deres egne
misgjerninger, ett år for hver dag. Slik skal dere få merke hva det vil si å sette seg
opp imot meg. 4 Mos 14,34. Derfor ble de gående 40 år i ørkenen! Kan dere tenke
dere noe så tragisk, noe så forferdelig trist?
Guds plan var å frelse dem fra trelldommen i Egypt og til et liv i overflod i Kana'an.
Ja, han hadde allerede gitt dem landet. Han hadde lovet å være med dem. Dra opp
og innta landet, hadde han sagt. 5 Mos 1,21.
Men de våget ikke, de ville ikke, de var fulle av frykt. De stolte ikke på Gud, men
gjorde som de selv ville. Og så ble det 40 års vandring rundt i ørkenen til alle dem
som var over 20 år da de drog ut av Egypt, var døde.
Men likevel var Gud med dem. Han ga dem fortsatt manna fra himmelen. Men jeg
tipper at dette brødunderet ble de etter hvert ganske lei av: Manna morgen, middag,
kveld – dag ut dag inn i 40 år! Tenk om de heller hadde fått nyte de gode fruktene i
Kana’an!
* * *
Før vi følger Josva videre, la oss stanse litt ved de åndelige realiteter som gjelder for
oss: Guds vilje var altså å frelse folket sitt fra trelldommen i Egypt til et liv i frihet og
overflod i Kana’an. Det samme gjelder for oss i dag. Gud vil frelse oss fra syndens
trelldom og frelse oss til et liv med mening, innhold og velsignelser.
Jesus sier: Joh 10,10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er
kommet for at dere skal ha liv og overflod.
Og i Ef 1,3 sier Paulus: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus
har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. ”I Kristus” der er alle
Åndens velsignelser til stede.
Men i mange sanger og i en del oppbyggelseslitteratur brukes Kana’an ofte som et
bilde på himmelen. Livet her på jord er da å sammenligne med den 40 års lange
ørkenvandringen. Jordan, som folket måtte over for å komme inn i landet, blir et bilde
på døden. Ikke minst i mange sanger er det symbolikken, så også i negro spirituals:
”I looked over Jordan and what did I see? A band of angels coming after me, coming
for to carry me home….”
Det passer jo ikke, for I himmelen finnes ingen befestede byer, ingen kjemper og
ingen jernvogner, ingen kamp mot fremmede folkeslag. Der er striden for alltid over.
Som sagt: Guds plan var ikke 40 års ørkenvandring. Han førte dem ut av Egypt for å
føre dem inn i Kana’an. Kana’an er ikke noe jeg først skal få oppleve en gang når jeg
dør. Kana’an er et bilde på Kristuslivet vi er kalt til å leve her og nå. Paulus bruker
visstnok uttrykket i Kristus 117 ganger når han skal forklare hva det vil si å være en
kristen.
Når jeg er i samfunn med Kristus, har jeg del i alt han er og har. Hans død blir min
død for synden, hans oppstandelse mitt nye liv. Hans kraft i stedet for min svakhet.
Hans visdom i stedet for min uforstand. Hans fred i stedet for min uro. Hans plan og
mål i stedet for min vingling. Hans kjærlighet i stedet for mitt begjær. Hans glede i
stedet for min sorg. Hans overflod i stedet for min fattigdom.
2

Jesus ønsker å være i meg det Han er, i stedet for det at jeg skal være det jeg selv
er. Jo, det vil nok bli kamp og prøvelser også, det fikk folket erfare da de endelig kom
inn i landet. Det var mange motstandere. Det vil vi også få oppleve, men den
sterkeste er på vår side.
Ført ut for å bli ført inn. Det var Guds klare hensikt med sitt folk den gang, og det er
Guds klare hensikt med oss nå. Likesom landet allerede var gitt dem, men de måtte
innta det, slik er velsignelsene gitt oss i Kristus, men vi må tilegne oss dem i tro for å
få erfare dem. Dette skjer ikke uten kamp. Paulus sier det slik: Ef 6,12-13 For vi har
ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens
herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor
Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående
etter å ha overvunnet alt.
Men Herren Jesus har lovet å være både i oss og med oss: Matt 28,20 ”Og se, jeg er
med dere alle dager inntil verdens ende."
2. Josva blir kalt og utrustet til å være leder
Men nå er endelig ørkenvandringen slutt. Moses fikk ikke lede folket inn i landet,
derfor innsetta han Josva som sin etterfølger: 5 Mos 31,7-8 Så kalte Moses Josva til
seg og sa til ham mens alle israelittene hørte på: Vær modig og sterk! For du skal
føre folket inn i det landet som Herren med ed lovte å gi deres fedre, og skifte det
mellom dem. 8 Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg
ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd, og mist ikke motet!
Selv går han opp på Nebo fjell. Der får han se inn i landet, og der henter Herren ham
hjem til himmelens land. Så kommer Guds eget oppbruddssignal.
Vi leser Jos 1,1-9: Da Moses, Herrens tjener, var død, sa Herren til hans medhjelper
Josva, Nuns sønn: «Min tjener Moses er død. Gjør deg nå klar til å gå over Jordan,
du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi til dem, til israelittene. Hvert sted
dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovet Moses. Området deres skal
strekke seg fra ørkenen og Libanon til den store elven Eufrat, hele hetittlandet, og
helt ut til Storhavet, der solen går ned. Så lenge du lever, skal ingen kunne holde
stand mot deg. Jeg vil være med deg slik jeg var med Moses. Jeg svikter deg ikke og
forlater deg ikke. Vær modig og sterk! For du skal gjøre dette folket til eiere av landet
som jeg med ed lovet deres fedre å gi dem. Vær bare modig og sterk, så du trofast
følger hele den loven som Moses, min tjener, påla deg å holde. Vik ikke av fra den,
verken til høyre eller venstre, så skal du lykkes overalt hvor du går. Denne loven skal
du alltid ha på dine lepper. Les fra lovboken dag og natt, så du trofast følger alt det
som er skrevet i den. Da skal du ha fremgang der du ferdes, og alt skal lykkes for
deg. Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke
motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»
Jeg tenker Josva følte seg ganske liten overfor denne store oppgaven. Å følge etter
Moses måtte oppleves å gå i altfor store sandaler. Men Gud er den samme. Hvert
sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovte Moses. Og slik Gud var
med Moses, vil han nå være med Josva. Derfor kan han være frimodig og sterk. Tre
ganger gjentas denne befalingen: Vær frimodig og sterk! Og begrunnelsen er den
samme: Jos 1,9 For Herren din Gud er med deg i all din ferd.
3

Jeg har mer enn en gang følt at jeg har tatt på meg for store sko når jeg skulle følge
etter en stor leder. Det var ikke lett for meg å bli landsungdomssekretær i
Indremisjonsselskapet etter den kjente Anfin Skaaheim som var blitt generalsekretær
i Laget. Det var enda verre å bli hovedpastor i Kristiansand frikirke, landets
største, etter Sverre Jølstad som i flere år hadde vært synodeformann, kirkesamfunnets
øverste leder.
Men så måtte jeg tenke på det Paulus sier i 1 Kor 1,26-29? Se på dere selv, søsken,
dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt
eller av fornem slekt. 27 Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud
for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud
for å gjøre det sterke til skamme. 28 Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir
foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, 29
for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.
Det er ikke de som er store og sterke i egen kraft, Gud bruker. Snarere tvert i mot.
Jesus begynte sitt virke med en flokk fiskere, en toller, en opprører, en tyv…De
hadde aldri fått jobb i Normisjon om de hadde søkt. Men de brukte Gud til å forandre
verden. Moderne verdensmisjon begynte med en skomaker, William Carey.
Santalmisjonen begynte med en straff-fange, Lars Skrefsrud. Slik kunne vi fortsette.
Guds kraft fullendes i svakhet, sier Jesus til Paulus i 2 Kor 12,9.
Frimodigheten ligger ikke i vår egen styrke, men i Herrens løfte om at han vil være
med!
Tilbake til Josva.
3. Josva går inn i landet
Så er de kommet til landets grense igjen. Josva gjør som Moses og sender speidere
inn i landet, men denne gangen bare to. Det var spesielt byen Jeriko som ville være
den første store hindringen de ville møte. De tok inn hos en hore der som het Rahab.
Men de må ha hatt et meget bra etterretningsvesen i landet, for kongen i Jeriko fikk
høre om dette og sendte bud til Rahab: "Kom fram med de mennene som er kommet
til deg og har tatt inn i huset ditt! De er kommet for å speide ut hele landet." Men
Rahab var snartenkt. Hun hadde ført de to mennene opp på taket og gjemt dem
under en haug med linhalm som hun hadde bredd utover der, og nå sa hun: "Ja, det
kom noen menn til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra. I skumringen, da
byporten skulle stenges, gikk de ut igjen, og jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd
dere og sett etter dem, så når dere dem nok igjen."
Og nå får speiderne høre en sensasjonell nyhet som egentlig var ganske gammel.
Rahab fortalte:
Jos 2,9-11: "Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss
en redsel for dere, og alle som bor i landet, er så redd dere at de skjelver. 10 For vi
har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere drog ut av
Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan,
Sihon og Og, som dere slo med bann. 11 Da vi hørte om det, ble vi helt motløse, og
nå er det ingen som våger å møte dere. For Herren deres Gud er Gud både oppe i
himmelen og her nede på jorden.
Speiderne gjorde den oppdagelse at allerede for førti år siden hadde Kana’ans
innbyggere vært en slagen fiende! De hadde regnet med at Israelsfolket ville
4

overvinne dem fra den dag de hørte om hvordan Herren delte havet da de dro ut av
Egypt! Det eneste som vel forbauset dem var at det tok så lang tid for å innta det
landet Gud allerede hadde gitt dem!
Fordi Rahab hadde reddet dem, lovte de å berge henne og hennes familie når de
inntok byen. Men da måtte hun henge en rød snor i vinduet på huset sitt. –
Rahab ble berget, og alle som da fantes i hennes hus. Rahab er en av kvinnene som
nevnes i Jesu ættetavle. Hun er tippoldemor til David. –
Den røde snoren er i gammel oppbyggelseslitteratur sett på et bilde på Jesu blod.
Den virket på samme måte som blodet på dørstolpene i Egypt. De som var bak
blodet eller bak den røde snoren ble reddet. Det spilte ingen rolle hvordan de var
eller hadde vært, men hvor de var.
Speiderne kommer begeistret tilbake og sa til Josva: "Herren har gitt hele landet i
våre hender, og alle som bor der, skjelver av frykt for oss." Jos 2,24
Så bryter de opp: Jos 3,5 Siden sa Josva til folket: "Innvi dere nå! For i morgen vil
Herren gjøre underfulle ting blant dere."
Jos 3,6 Og til prestene sa han: "Ta paktkisten og gå fram foran folket!" Da løftet de
paktkisten opp og gikk fram foran folket.
Jos 3,8 Si nå til prestene som bærer paktkisten, at når de kommer helt ned til Jordan,
skal de stanse der ved elvebredden."
Jos 3,11 Paktkisten som tilhører hele jordens herre, skal gå foran dere ut i Jordan.
Jos 3,13 Når så prestene som bærer paktkisten for hele jordens herre, setter føttene
ned i Jordans vann, skal vannet i elven renne bort, og det som strømmer til ovenfra,
skal bli stående som en voll."
Tenk dere inn i situasjonen. Prestene foran med paktskisten, symbolet på Guds
nærvær. Herren gikk foran dem som han hadde gjort da de dro ut av Egypt. Så
kommer folket etter. Jordan renner rolig og stille - i hele skurdtiden er Jordan så full
av vann at den går over sine bredder alle steder – så elven lå foran dem som
Rødehavet den gang.
Og nå gjør Herren det samme under igjen:
Jos 3,15-17 Da prestene som bar kisten, kom ned til Jordan og så vidt hadde satt
føttene i vannet - 16 da stanset vannet som kom ovenfra, og stod som en voll langt
borte, oppe ved Adam, den byen som ligger i nærheten av Saretan. Og det vannet
som rant ned i Araba-sjøen, det er Saltsjøen, ble helt borte. Så gikk folket over elven,
rett imot Jeriko. 17 Prestene som bar Herrens paktkiste, ble stående på den tørre
bunnen midt i Jordan, mens alle israelittene gikk tørrskodd over. Slik stod de til hele
folket var kommet vel over Jordan.
Hvor mye vanskeligere var det å komme inn i Kana’an enn det var å gå ut av Egypt?
Det var ikke vanskelig i det hele tatt. Det var like lett å gå inn som det var å gå ut.
Men hvor lenge gikk det før de oppdaget det? 40 – f-ø-r-t-i- år!
Denne beretningen er for meg et eksempel på hvordan Gud svarer på bønn.
Herren hadde lovet at elven skulle renne bort så de kunne gå tørrskodde over,
(Jos.3,13) men ingenting skjedde. Jordanelven rant over alle sine bredder, stille og
rolig, uten antydning til å stanse opp. Men folket fortsatte å gå, ledet an av prestene
* * *
5

som bar paktkisten. - Hadde jeg vært Josva, med ansvar for folket, er jeg redd for at
jeg hadde kommandert "holdt!" og bedt mennene hogge tømmer og lage flåter så
folket kunne komme seg over.
Vi ber og sier vi tror, men når svaret lar vente på seg, sukker vi ofte: "Var det ikke det
jeg trodde." Så begynner vi å ordne opp selv. Men da mister vi velsignelsen ved å bli
bønnhørt i rette tid.
Jeg bønnhørte deg i rette tid, sier han i 2.Kor.6,2. I Norsk Bibel 88 lyder dette verset
slik: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg.
Vår tid er som oftest nå. Vi ligner utålmodige barn som sier til sine foreldre: "Få nå."
De har så kortsiktige perspektiv og ser bare på det som gagner dem i nuet. -
Foreldrene har bedre oversikt og vet hva de trenger og når de trenger det. Det gjør
også vår himmelske Far. Vi ser bare fram til første sving, eller til første motbakke så
er vår livsvei skjult for oss. Fra sin himmel har Gud hele oversikten og vet derfor best
når han skal gi oss det vi ber om.
At Gud venter med å svare, kan også ha sin grunn i at vi skal vokse i tro og tillit til
ham. Når vi ber og ber uten at noe tilsynelatende skjer, men så erfarer at Herren
svarer i "rette tid", da vokser vår tro på Gud og vi blir enda mer takknemlige enn om
vi fikk svaret i samme stund som vi bad!
Da prestene som bar kisten så vidt hadde satt føttene i da stanset vannet som kom
ovenfra, og stod som en voll langt borte.(Jos.3,15-16a)
Ikke før, - men det var heller ikke nødvendig.
4. Josva inntar Jeriko
Nå burde jeg kanskje ha stoppet her, men det er en liten beretning til jeg må ta med
fra kap.5,13ff.
Den første store utfordringen som de først kom til, var som nevnt byen Jeriko. Den
var det helt umulig å innta, for den hadde tykke og høye murer.
En kveld er Josva ute på en rekognoseringsrunde. Han ville vel forsøke å legge
planer for hvordan de skulle kunne innta denne byen. Plutselig får han øye på en
mann som stod foran ham med et løftet sverd i hånden.
Josva gikk bort til ham og sa: Er du for oss, eller er du med våre fiender? 14 Han
svarte: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet. -
Innholdet i det mannen sa, var dette: ”Jeg er kommet for å ta kommandoen. Her i
dette landet er det ikke du som skal legge planer og håpe at Gud vil være på din
side. Her er det jeg som bestemmer, ikke du. Jeriko er ikke ditt problem. Det er Guds
problem og du skal bare gjøre som han sier. Da falt Josva på sitt ansikt til jorden og
tilbad og sa til ham: Hva har min herre å si til sin tjener? 15 Og høvdingen over
Herrens hær sa til Josva: Dra skoen av din fot! For det sted du står på, er hellig. - Og
Josva gjorde så.
Så sa Gud at folket bare skulle gå rundt byen, en gang i seks dager mens prestene
gikk foran og blåste i horn. Jeg tenker folket i Jeriko var ganske forvirret og undrende
til de så. Den syvende dagen syv ganger. Den 7. gangen sa Josva at folket skulle
sette i og rope. Og så raste murene sammen! Og folket gikk inn og tok byen.
6

* * *
For en tid siden fikk jeg dette spørsmålet av en av ungdommene våre: ”Går det an å
være en kristen uten å ha Jesus som Herre?”
Det går kanskje an, men det er egentlig en selvmotsigelse. Å være en kristen betyr at
jeg ikke lenger tilhører meg selv. Jeg er kjøpt med Jesu dyre blod. Jeg er hans. Det
er han som bestemmer.
Nå vil kanskje noen spørre: Skal jeg ikke lenger få bestemme over mitt eget liv?
Svaret er: Nei. Jesus er ikke bare en frelser som tilgir synd, han er også Herren som
vil at vi skal følge ham og gjøre hans vilje. Men da vil vi virkelig få se at vi trenger
Guds nåde. Så lenge vi lever i ørkentilstanden, klarer vi oss godt i egen kraft. Men i
den radikale etterfølgelsen ser vi virkelig at vi trenger nåden. Da vil vi også bli helt
avhengige av Jesus, og det vil han at vi skal være. Først da kan vi ligne Jesus.
Men vi behøver ikke være redde for å følge Jesus. Guds vilje er god, ja den aller
beste for oss. Rom 8,32 Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss
alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?
Det er trygt å overgi sin framtid i hans hender. Jer 29,11 For jeg vet hvilke tanker jeg
har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid
og håp. Jeg kjenner ikke morgendagen, jeg vet ikke hva framtiden vil bringe, men jeg
kjenner han som vet. Da kan jeg leve i trygg uvisshet.
Avslutning
Josva stolte på Herren da de første gang utspeidet landet. Josva var frimodig fordi
han visste at Herren var med ham. Josva våget å vente på Herrens time da de skulle
over Jordan. Josva lot Herren være herre og fulgte ham. Da fikk han erfare Herrens
velsignelse.
Jesus er vår Herre. Nå er det ikke meningen at vi skal følge Jesus bare for å oppnå
velsignelser. Det blir feil. Men den som følger Jesus, og lever nær ham, vil oppleve
velsignelser.
Paulus ber i Ef 1,18f: Måtte han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp
han har kalt dere til, hvor rik og herlig arven er for de hellige, og hvor veldig hans
kraft er hos oss som tror.
Og i kap tre i samme brevet sier han: Ef 3,20: Han som virker i oss med sin kraft, og
kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår. Det er den samme kraft
som Gud reiste opp Jesus fra graven med. Tenk det!
Jo, det koster å følge Jesus. Det vil bli kamp å innta landet, det vil bli motstand fra
djevelen, verden og ørkenkristne som mener den måten de lever på er den rette.
Men det er noe som koster mer: Å ikke innta landet, å ikke følge Jesus som herre. Da
får jeg ikke erfare hans kjærlighet, hans kraft og hans fred i min hverdag. Det koster
at jeg går glipp av det Jesus lovet alle sine etterfølgere: Liv og overflod, Joh 10,10.
La meg slutte med et kor fra sangen ”Tørr og fattig, svak og tom”:
Jesus lever, alt er ditt, alt han eier har han gitt. Du har barnekår og arverett hos Gud.
Målet for ditt liv det er, leve Jesus riktig nær. La han åpne himlens sluser over deg.
7