Josva - Innta landet - Normisjon

Men folket hørte på de ti. Til tross for alle under de hadde sett, til tross for at Gud
hadde berget dem fra egypterne ved å dele havet, så tvilte de. De ville ikke høre på
de to. De truet med å steine dem.
Da ble Guds vrede tent opp. Ja, han truet med å ødelegge folket. Men på Moses’
forbønn sparte han dem, men sendte dem ut i ørkenen igjen, med disse ord: Likesom
dere speidet ut landet i førti dager, skal dere lide i førti år for deres egne
misgjerninger, ett år for hver dag. Slik skal dere få merke hva det vil si å sette seg
opp imot meg. 4 Mos 14,34. Derfor ble de gående 40 år i ørkenen! Kan dere tenke
dere noe så tragisk, noe så forferdelig trist?
Guds plan var å frelse dem fra trelldommen i Egypt og til et liv i overflod i Kana'an.
Ja, han hadde allerede gitt dem landet. Han hadde lovet å være med dem. Dra opp
og innta landet, hadde han sagt. 5 Mos 1,21.
Men de våget ikke, de ville ikke, de var fulle av frykt. De stolte ikke på Gud, men
gjorde som de selv ville. Og så ble det 40 års vandring rundt i ørkenen til alle dem
som var over 20 år da de drog ut av Egypt, var døde.
Men likevel var Gud med dem. Han ga dem fortsatt manna fra himmelen. Men jeg
tipper at dette brødunderet ble de etter hvert ganske lei av: Manna morgen, middag,
kveld – dag ut dag inn i 40 år! Tenk om de heller hadde fått nyte de gode fruktene i
Kana’an!
* * *
Før vi følger Josva videre, la oss stanse litt ved de åndelige realiteter som gjelder for
oss: Guds vilje var altså å frelse folket sitt fra trelldommen i Egypt til et liv i frihet og
overflod i Kana’an. Det samme gjelder for oss i dag. Gud vil frelse oss fra syndens
trelldom og frelse oss til et liv med mening, innhold og velsignelser.
Jesus sier: Joh 10,10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er
kommet for at dere skal ha liv og overflod.
Og i Ef 1,3 sier Paulus: Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus
har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. ”I Kristus” der er alle
Åndens velsignelser til stede.
Men i mange sanger og i en del oppbyggelseslitteratur brukes Kana’an ofte som et
bilde på himmelen. Livet her på jord er da å sammenligne med den 40 års lange
ørkenvandringen. Jordan, som folket måtte over for å komme inn i landet, blir et bilde
på døden. Ikke minst i mange sanger er det symbolikken, så også i negro spirituals:
”I looked over Jordan and what did I see? A band of angels coming after me, coming
for to carry me home….”
Det passer jo ikke, for I himmelen finnes ingen befestede byer, ingen kjemper og
ingen jernvogner, ingen kamp mot fremmede folkeslag. Der er striden for alltid over.
Som sagt: Guds plan var ikke 40 års ørkenvandring. Han førte dem ut av Egypt for å
føre dem inn i Kana’an. Kana’an er ikke noe jeg først skal få oppleve en gang når jeg
dør. Kana’an er et bilde på Kristuslivet vi er kalt til å leve her og nå. Paulus bruker
visstnok uttrykket i Kristus 117 ganger når han skal forklare hva det vil si å være en
kristen.
Når jeg er i samfunn med Kristus, har jeg del i alt han er og har. Hans død blir min
død for synden, hans oppstandelse mitt nye liv. Hans kraft i stedet for min svakhet.
Hans visdom i stedet for min uforstand. Hans fred i stedet for min uro. Hans plan og
mål i stedet for min vingling. Hans kjærlighet i stedet for mitt begjær. Hans glede i
stedet for min sorg. Hans overflod i stedet for min fattigdom.
2