Sommer- andakter Glimt fra høstprogrammet ... - Normisjon

Fire år er ikke hva det en gang var
Jeg husker ennå den gangen to måneders sommerferie
virket som en evighet.
Og da jeg likevel – etter en evighet – vendte tilbake til
skolebenken, følte jeg meg som en annen person på grunn
av alle opplevelsene jeg fikk gjennom ferieturen fra Oslo til
bestemor i Bodø, sommerstevenene vi deltok på, osv.
Vi er rikere enn før
Nå er fire år i Ecuador allerede slutt. Som etter sommerferiene i barneåra, er jeg en
annen person nå enn før jeg dro ut. Møtet med menneskene, kulturen, skjebnene,
gledene, sorgene, nøden, seirene og alle erfaringene gjennom arbeidet har forandret
mine perspektiver – eller kanskje heller utvidet dem. Fire år kan vare livet ut.
Jeg er mye rikere enn før. I alle fall føler jeg det slik. For det første har jeg forstått
mer av hvor rik jeg som nordmann faktisk er. I verdensmålestokk befinner jeg meg i
det øverste elitesjiktet når det gjelder materiell velstand, sosial velferd og muligheter,
selv om jeg i norsk sammenheng faller langt ned på inntekts- og formuelistene.
Det som først og fremst har fått meg til å føle meg rikere er å ha sett mennesker
som befinner seg i den andre enden av skalaen når det gjelder materiell velstand,
sosial verferd og muligheter. Jeg har sett hvordan de likevel klarer å mobilisere så
mye kraft at personer, familier og lokalsamfunn forandres. Ikke på grunn av, men på
tross av. Å oppleve at livet er sterkt til stede hos mennesker som lever i fattigdom og
undertrykkelse. Å se hvor sterk og selvfølgelig troen på Jesus er hos dem som lider.
Å oppleve at gleden og håpet er like sterkt, ja, endog sterkere til stede hos disse enn
hos de som tilsynelatende har alt.
Jeg føler meg rik fordi jeg har sett mer av hvor fantastisk og gudommelig livet er.
Misjonsalliansens visjon er: «Vi gir livet en sjanse». Livet trenger seg fram om det
bare får en sjanse – selv på steder som tilsynelatende mangler livsgrunnlag. Å ha
fått lov til å være med på å legge til rette for livet har vært et stort privilegium.
Veien videre
Heldigvis er ikke dette over for min del. Jeg skal fortsette å jobbe med mikrofinans
for Misjonsalliansen som daglig leder for Alliance Microfinance AS (AMAS). Det
betyr hus i Grimstad, kontor i Oslo og mange reiser til de landene hvor vi driver slikt
arbeid, også til Ecuador. Gjennom våre mikrofinansinstitusjoner gir vi allerede livet
en sjanse for hundretusenvis av mennesker. Men potensialet er stort, og vi skal nå
mange flere. I egne øyne har jeg fått verdens mest spennende og givende jobb, og
jeg klør etter å komme igang.
Andreas Andersen
Babettes gjestebud
Du har kanskje sett
filmen om Babette som
lager gjestebud for sine
naboer.
Babette er mesterkokken
som gir sine venner et
formidabelt gjestebud ved
å bruke sin kokkekunst
og alle sine penger på
festen. Har du ikke sett
filmen, bør du unne deg
fornøyelsen. Eller du må
begynne i andaktsgruppa
på IMI-huset.
Andaktsgruppa i
gjestebud
Vi i andaktsgruppa
opplevde et gjestebud 8.
mars. Andakten var på
Bergetun. Denne dagen
var stua dekket til fest.
Vi ble stående utenfor og
turde nesten ikke gå inn.
Det var nydelige duker
på bordene, det fineste
porselen, sølvtøy og høye
glass, skinnende blanke.
Engler og annen pynt
lyste imot oss.
Gjestene kommer nok
etter andakten, tenkte vi.
De som pleier å være på
andakten var på plass,
som alltid fint pyntet. Den
ene av dem var jubilanten;
det forsto vi etter hvert.
Andakten gikk sin gang.
Gunnar Frivold ledet,
Reidar Akselsen holdt
andakt og Sigrunn Arnebø
sang. Vi andre sang også,
på fellessangene. Denne
gangen hadde vi med en
ny i gruppa, Max Eriksen,
og det var ekstra hyggelig.
Siste sangen var sunget,
Fader vår bedt og amen
sagt. Da spredte det
seg en liflig kaffeduft i
rommet. Vi syntes vi var
heldige som fikk oppleve
kaffeduften!
Da reiser jubilanten på
seg og sier: – Velkommen
til bords! Overraskelsen
var stor. Har du stelt i
stand dette for oss? Skal
vi være med? – Ja, dette
er til dere. Dere er jo mine
venner som kommer hit
og holder andakt.
Utrolig! Bord ble flyttet
og stoler omplassert.
«Babettes gjestebud»
var i gang. Her ble det
servert den ene retten
finere enn den andre:
smørbrød, kake, twist
og frukt i krystallskåler.
Drikke i glassene og god
kaffe. Vertinnen ordnet
opp i utrolig fart, og så
alle fikk det de skulle. Vi,
gjestene, fikk etter hvert
munn og mæle. Johanne
hadde fylt 85 dagen før,
og vi fikk nyte overfloden.
Ingen var i tvil om at hun
kunne sine saker. Etter
hvert kom det for en dag
at hun hadde lang fartstid
bak seg på Strand hotell.
Vi fikk etter hvert uttrykt
vår takknemlighet til
vertinnen.
Han dekker bord
Det står i Salme 23: «Han
dekker bord for meg ...
mitt beger flyter over!»
Reidar Akselsen hadde i
andakten brukt sangen:
«O Jesus, åpne du mitt
øye, så jeg kan se hvor
rik jeg er.» Vi fikk det
rikelig understreket denne
kvelden. Først ble bordet
dekket med retter fra
Guds ord og så gjennom
dette overraskende som
skjedde like foran øynene
på oss: Et av Guds barn
som gav av det beste
hun hadde. I sannhet en
Babette! Og vi skulle få
være med, vi som ikke
hadde gjort oss fortjent til
de gode rettene. Alt ble
gitt oss av godhet.
Slik er vår himmelske far.
Ufortjent og av nåde metter
han oss uten at vi har gjort
oss fortjent til noe som
helst. Han har gitt oss alt
vi behøver i Jesus Kristus,
og i sitt ord. Alle løfter, all
omsorg i hverdagen og all
den tilgivelse vi trenger! Vi
kan bare ta imot, undres
og takke.
Reidun Hjemdal