Kapittel 1 - Lunde Forlag

klokken bare var fire, men at det snudde nå, og at det fra i dag av
bare ville bli lysere.
Men det var fortsatt ingen som reagerte i baksetet.
– Hører dere, jenter? Nå blir alt lysere, gjentok pappa begeistret.
– Kult, sa Hedda og Elin i kor.
Hvem gadd å bry seg om det?
Det ble stille igjen.
Til slutt holdt ikke Hedda ut lenger.
– Du, vi kan ikke bli uvenner nå vel, spurte hun med håp i
stemmen.
– Nei, jeg vet det, sa Elin. – Det er stusselig hjemme uten deg.
Det er bare det.
– Jeg vet det, sa Hedda. – Det er tomt uten deg også, men det
er bare sånn det er.
Rett før Elin skulle gå på toget, slo de armene rundt hverandre
og ville aldri slippe. Det ble en lang, lang klem. Hedda kjente
hvordan tårene brant under øyelokkene.
– Nå må dere slippe, sa pappa. – Ellers blir Elin nødt til å feire
jul her.
– Men det kan hun jo, pappa? sa Hedda.
– Da blir det veldig tomt for moren og faren hennes, sa pappa.
Ingen av jentene gjorde tegn til å ville slippe.
– Dere treffes jo snart igjen, sa pappa.
– Mmm, sa Hedda og Elin på likt.