Kapittel 1 - Lunde Forlag

Kapittel 1
– Nå, sa Hedda. – Nå kommer snøen!
Hun bøyde hodet bakover og kikket forventningsfullt opp mot
den mørke vinterhimmelen.
– Hæ? sa Elin. Jeg ser ikke noe snø.
– Gjør du ikke? sa Hedda. Jeg syntes da akkurat at jeg så et
snøfnugg.
Hun prøvde å holde maska, men inni seg kjente hun seg ganske
nedtrykt.
Det var lille julaften, så det begynte å haste med snøen nå.
– Det må ha vært støv du så, sa Elin.
– Men det er jo nesten minusgrader.
– Det er pluss fem, sa Elin krast.
Hedda sukket. Elin hadde sikkert rett; det ville ikke komme
noe snø for hennes skyld denne julen.
Ingen Elin heller, for pappa og Hedda skulle kjøre henne til toget
straks pappa var ferdig å prate i telefonen. Elin bodde nesten 40
mil unna. Hun hadde vært på besøk hos Hedda noen dager, og
nå var det på tide å dra hjem.
Elin var bestevenninnen til Hedda. De hadde lekt sammen nesten
hver dag så lenge Hedda kunne huske.

Det vil si, helt til i sommer. Da hadde mamma og pappa bestemt
at Heddas familie skulle flytte. Hedda og Elin hadde nesten
ikke truffet hverandre i hele høst, men de hadde prøvd å ta det
igjen nå.
Hedda syntes de hadde lyktes ganske godt. Det hadde stort sett
vært som det pleide mellom dem. De hadde lagd noen julegaver,
ledd masse og snakket om viktige ting.
De siste to dagene hadde de nesten bare snakket om snø; det
vil si mangel på snø. Det hadde nemlig ikke kommet noe snø.
Ikke her, og ikke hjemme hos Elin heller. Inntil i går.
For rett før de skulle gå og legge seg, hadde moren til Elin ringt
og sagt at det snødde.
– Ligger det et lag med snø nå? hadde Elin spurt.
– Det er helt hvitt på bakken, hadde moren til Elin svart.
Det svaret var for svevende, syntes Elin, som igjen hadde spurt
om det lå et lag med snø.
Til slutt hadde moren til Elin kommet fram til at man kunne
kalle snøen som hadde falt, for et lag med snø.
– Men det er et veldig tynt lag.
Elin hadde pustet lettet ut, men Heddas kamp for snø fortsatte.
Hun kunne ikke skjønne hvorfor den ikke kom hit. Nå bodde hun
jo til og med lenger nord enn før.
Ingen snø, altså, og Elin var på vei hjem.
Hedda var usikker på hvordan julen ville bli her. Det var jo den
første julen på det nye stedet.
Som for å gjøre Hedda enda mer nedtrykt, begynte det å dusk-
4

egne, og vinden ble sterkere. Det føltes mye kaldere enn det var.
Og pappa bare snakket og snakket i telefonen.
– Telefonsamtalen til faren din må være veldig viktig, sa
Elin.
Hun hoppet rundt i en lystig dans for å holde tærne varme.
– Lang i hvert fall, sa Hedda.
Hun begynte også å bli kald. Da hun hadde tatt på seg ytterklær,
visste hun jo ikke at de kom til å måtte vente så lenge på
pappa. Hun hadde bare slengt på seg noe.
– Dere blir vel nødt til å feire påske i stedet for jul her, sa Elin.
Ikke for å være kjip, altså, men det rekker nok ikke å komme snø
til jul her!
Hedda hadde greid å glemme snøen en stund, og ble irritert.
– Du er skadefro, sa hun.
– Ikke skadefro, sa Elin. Men nå skjønner du kanskje at du
aldri burde ha flyttet.
– Hæ? sa Hedda
Hun begynte å bli skikkelig sur. Typisk, akkurat nå som Elin
skulle dra.
– Du kan jo ikke bo på et sted der det ikke blir hvit jul, sa Elin.
Dere burde aldri ha flyttet hit!
Elin hørtes også sur ut.
Det ble stille en stund. Ingen av dem så på den andre.
– Du vil ikke flytte hjem igjen, mumlet Elin etter en stund.
Hedda visste ikke hva hun skulle svare.
Plutselig forsto hun det som Elin antakelig hadde forstått for
lenge siden: at hun faktisk ikke ville flytte tilbake.

Det var en merkelig oppdagelse. Hun kunne jo ikke sette fingeren
på hvorfor. Det føltes som om hun var en annen person
nå etter denne høsten. Med Jackie, som hadde gjort livet surt for
henne på skolen, men også med Carro, Ellen og Tobias. Tobias,
ja … Hedda kunne ikke la være å le da hun tenkte på ham.
– Hva ler du av? sa Elin. – Du vil ikke flytte hjem igjen! Du ler
bare du tenker på det til og med.
Det hørtes ut som om hun var skikkelig såret.
– Nei, sa Hedda, jeg SMILTE! Og jeg SMILTE ikke av det!
– Er det fordi det ligger så nærme Stockholm, eller? Du føler
deg kanskje kulere når du bor her? sa Elin.
– Det er ikke det, sa Hedda. Jeg er nesten aldri i Stockholm!
Det tar en time å dra dit.
– Hva er det da? spurte Elin.
– Det er bare det at det har skjedd så mye her. Jeg er en annen
person nå. Jeg ville ikke ha passet inn der hjemme lenger.
– Fordi du synes at du er kulere enn oss nå.
– Det er ikke det, gjentok Hedda.
Det ble stille en stund.
– Tobias! sa Elin etter en stund, triumferende.
– Hva? sa Hedda og rødmet litt.
– Det er Tobias. Det er derfor du ikke vil flytte hjem igjen, sa
Elin og så svart ut i øynene.
Hedda svarte ikke.
– Det er Tobias og HUN DERRE, sa Elin.
– Hun derre? sa Hedda. – Hun derre hvem?
– Ja, HUN DERRE, Carro, sa Elin.

Hedda visste ikke hva hun skulle si. Elin hadde jo også fått seg
andre venner etter at Hedda hadde flyttet.
Dessuten var dette en helt meningsløs samtale. Det var ingen
som hadde gitt Hedda noen sjanse til å velge. Mamma, pappa
og lillebror Kalle skulle jo bo her. Hun ville neppe kunne flytte
tilbake til Elin alene.
– Jeg har faktisk ikke noe valg, sa Hedda. – Mamma og pappa
har aldri spurt meg hvor jeg vil bo.
Elin svarte ikke, og Hedda følte seg frustrert. Elin hadde vært
på besøk hos henne helt siden juleavslutningen for fem dager
siden. De hadde hatt det kjempefint hele tiden, og så skulle det
ende med at de ble uvenner.
Midt i all tjadringen kom pappa. Han smelte igjen ytterdøra og
begynte å gå mot bilen i en voldsom fart. Endelig var han ferdigsnakket.
– Fort dere! Vi er sent ute! ropte han til Elin og Hedda.
– Det er vel ikke akkurat vår feil, sa Hedda surt der hun småsprang
bak pappa.
Både hun og Elin peiset på så godt de kunne, i iskald taushet.
De tok med seg tausheten inn i bilen. Ingen av dem følte for å
si noe. Pappa måtte holde praten i gang i stedet.
– Ja vel, jenter, sa pappa. – I går var det årets mørkeste dag.
Jentene løftet knapt øyenbrynene til dette faktumet, og fortsatte
bare å tie stille.
Da holdt pappa en enetale om hvor mørkt det var, selv om

klokken bare var fire, men at det snudde nå, og at det fra i dag av
bare ville bli lysere.
Men det var fortsatt ingen som reagerte i baksetet.
– Hører dere, jenter? Nå blir alt lysere, gjentok pappa begeistret.
– Kult, sa Hedda og Elin i kor.
Hvem gadd å bry seg om det?
Det ble stille igjen.
Til slutt holdt ikke Hedda ut lenger.
– Du, vi kan ikke bli uvenner nå vel, spurte hun med håp i
stemmen.
– Nei, jeg vet det, sa Elin. – Det er stusselig hjemme uten deg.
Det er bare det.
– Jeg vet det, sa Hedda. – Det er tomt uten deg også, men det
er bare sånn det er.
Rett før Elin skulle gå på toget, slo de armene rundt hverandre
og ville aldri slippe. Det ble en lang, lang klem. Hedda kjente
hvordan tårene brant under øyelokkene.
– Nå må dere slippe, sa pappa. – Ellers blir Elin nødt til å feire
jul her.
– Men det kan hun jo, pappa? sa Hedda.
– Da blir det veldig tomt for moren og faren hennes, sa pappa.
Ingen av jentene gjorde tegn til å ville slippe.
– Dere treffes jo snart igjen, sa pappa.
– Mmm, sa Hedda og Elin på likt.

Men begge så ned i bakken, for nå visste de at det ikke var så
lett som de hadde trodd i sommer da Hedda flyttet. Når ferien var
over, ville begge begynne livene sine igjen på hver sin kant.
– Vi får sende hverandre e-post, sa Hedda halvhjertet.
– Jepp, sa Elin trist.
Begge tenkte at det med e-post på langt nær hadde blitt som
de hadde håpt på i høst.
Hedda følte seg trist da hun og pappa gikk tilbake til bilen.
Ikke noen Elin og ikke noen hvit jul, tenkte hun. Det kommer
til å bli en grønnbrun og fæl jul.