Nytt norsk kirkeblad nr 2-2013 - Det praktisk-teologiske seminar

det sentimentale og det å holde fast i understrekningen
av at med denne tiltalen
skapes troen og etterfølgelsen og vitnesbyrdet.
Og det er en universell erfaring,
som er utnyttet rått i diverse varianter
av vekkelses- og omvendelseskristendom,
men som ikke desto mindre er et
helt sentralt poeng: Kristus, for ikke å si
Gud, henvender seg ikke til verden eller
menneskeheten eller kirken i sin alminnelighet,
men til meg. Maria var den
første han tiltalte. Etterpå har han tiltalt
utallige, og Marias reaksjon blir på en
måte et mønster: «Rabbuni!» Svaret på
Herrens tiltale er å anerkjenne ham som
mester. Så går hun og forteller: «Jeg har
sett Herren!» Ikke noen teologiske eller
dogmatiske betraktninger eler reeksjoner
over hva det betyr, bare utropet om
at hun har møtt en person, et ansikt som
hun kjente igjen da han nevnte navnet
hennes.
Dette sterke øyeblikket er fanget opp
i mange kunstuttrykk, både i bilde og
skri, gjennom tidene. I vår kirke er vel
det mest kjente Johan Halmrasts salme,
«Å salige stund» som egentlig har tittelen
«Maria Magdalenas jubel». Når så
mange har et så sterkt forhold til denne
salmen tror jeg det kommer av at den
fanger opp det tidløse ved møtet. Jeg
fornemmer at Marias opplevelser også
er Halmrasts opplevelser, og jeg kan lett
gjøre dem til mine egne. Opplevelsen av
den bunnløse sorgen som plutselig er
blitt til glede, håpløsheten som er avløst
av håp og jubel, og ikke minst ensomheten
som er erstattet av erfaringen av å bli
sett og snakket til. En annen dikter som
har fanget øyeblikket er Brit Pollan, som
HEFTE TO ÅRGANG FØRTIEN
- 44 -
skriver dette:
Jeg var forberedt
på engang å gjenkjenne
et ansikt.
Men da jeg
sto overfor ham
og så inn i
hans åpne øyne
var han en fremmed.
Han talte til meg
men jeg kjente
heller ikke hans stemme
Før han sa:
Maria.
I mitt eget navn
gjenkjente jeg
Frelseren.
Det er når jeg blir tiltalt, nevnt ved
navn, av Gud, som møter meg i form av
Den oppstandne, at jeg også kan se ham.
Når det gjelder salmevalg og liturgisk
utforming av gudstjenesten, skulle det
være (mer enn) nok å ta av denne dagen.
NoS 189 er obligatorisk, men også
de andre kjernesalmene for påsken.
«Påskemorgen» (NoS 184) lyder like godt
i dag som i går, 919, evt 920 kan brukes
både som bibelsk salme og hallelujaledd,
og hvis det er dåp er 196 fantastisk (ellers
også, forresten). Og det er jo dette som er
den egentlige påskeuken, så det gjelder å
ikke spare på jubeleekter, selv om det er
andredagen. Kristus er oppstanden, god
påske!
■