"Ötsi`s siste dag" av Stine Kråkmo

Øtzi`s siste dag
Drønn… Dunk! Øtzi våkner av at den småtomsete tvillingbroren, Tutsi, kommer ravende inn i
hulehytten – igjen…
Moren, den alltid like morgengretne Gneis, våkner selvfølgelig av rabalderet. ”Joombla Hutti Fnatt!”
hyler, hun. ”Kan du da ALDRI lære deg å ta litt hensyn?!?” Tutsi er rimelig påseilet, og ser både
sliten og herjet ut i det grimme morgenlyset som siver inn gjennom huleinngangen. Nå stirrer han
fraværende på moren, før han avdekker et fårete smil og raper høylydt så det gjaller i berget. Ånden
hans treffer de tilstedeværende som en avskyelig stinkbombe. Det er tydelig at han ikke har pirket
tenner på flere månefaser. Gneis henter en gammel elgknokkel og dæljer i huet på sønnen så han
segner om. ”Gruump seidelhangel puff” brummer hun. ”Den mannen blir det aldri noe av!”
Øtzi krymper seg da moren tramper forbi han som en olm matrone, med underleppen dinglende nesten
helt ned til hengepuppene. Hun kan bli riktig farlig sterk når hun er sint. Han vet at de andre kaller
henne for ” Mammut – Mutter`n”. Og han skjønner jo hvorfor. Men han vet at hun er stolt av ham.
Han har alltid vært favoritt – sønnen. Han er den kjekkeste og sterkeste karen i stammen. Og med det
flotteste håret. Han løper glatt fra hvem det måtte være, og han holder fortsatt rekorden i flintpil - dart.
Ingen er så rå i villsvinkasting som han. Alle de andre mannfolka har måttet gi ham opptil flere koner
og hester og døtre i tapte veddemål. Det er ikke uten grunn at han har 38 barn! Hvor mange barnebarn
og oldebarn det er blitt, orker han ikke å holde styr på. Herrelighet, da hadde han jo ikke hatt annet å
gjøre! Og nå er både Gertrude og en kvinne han ikke vet navnet på i nabohulen gravide, så snart har
han 40 barn! Det er bra. Men det koster å være kar, det vet Øtzi. Selv om han nødig vil innrømme det,
så begynner han jo å dra på åra… Stadig vekk må han forsvare reviret sitt, han er rimelig lei av det!
Oftest er det unge jyplinger fra Bonka Durum – stammen som vil utfordre ham, eller så prøver en eller
annen dust å rappe de flotteste kvinnfolka. Øtzi er lei av å krige, han får så lett ukledelige blåmerker,
dessuten hater han å fjerne plaster! I det siste har den helsefreaken av en sjaman begynt å stikke ham
med nåler som en form for smertelindring. Visstnok noe nonsens han har plukket opp fra en kinesisk
kollega?
Øtzi sukker ved tanken på alle andres inkompetanse i forhold til sin egen suverenitet. Han kaster et
mismodig blikk på Tutsi, der han ligger halvt bevisstløs midt i hulestua. Geiteskinnskjortelen har glidd
opp så den ene skinka hans er blottlagt. Han er ikke akkurat noe fruktfat der han ligger.
Fyllesnorkingen raller veggimellom, og han har sovnet gapende i sitt eget sikkel. Usj, så vemmelig!
Øtzi gremmer seg. Tutsi er doven og udugelig og sliter dessuten med en lei hang til rusmidler.
Dessuten har han bare 11 barn, og det nesten bare jenter! Skammelig, er det… Det er da merkelig
hvordan tvillingbrødre kan bli som natt og dag?
Personlig er han relativt pertentlig. Han liker å holde utseendet ved like. Å shave seg er viktig. Han
napper også uvedkomne hår hvis det er nødvendig. Det går ikke en dag uten at han lager seg en
edelweiss – smoothie til frokost. Bra for både fordøyelsen og huden! Han liker også å dufte godt, og er
svært nøye på at neglene alltid er velpleid. Hver uke tar han spa. Men det aller, aller viktigste er nok
håret. Praktmanken har ikke kommet av seg selv, det er helt sikkert! Hans dypeste hemmelighet er
hårkuren. For den hemmeligheten er Øtzi villig til å drepe. At han jevnlig smører inn håret med en
blanding av spytt fra en brunstig lama og jervemøkk, er det absolutt ingen som vet - eller noensinne
skal få vite! Den lille vakre flakongen med den superhemmelige blandingen ligger godt skjult under

fellen han sover på. Her er det ingen andre som har noen business med å rote rundt, nei! Ikke engang
yndlingskona har tilgang til den aller helligste sovefellen. Hans reir - hans hemmelighet! Han humrer
tilfreds ved tanken på sin geniale oppfinnelse. Damene elsker håret hans. La de andre subbe rundt med
matte, tørre floker! Haha - selv er han meget bevisst på hvordan han ser ut. Og selv om de andre
karene, og spesielt Tutsi erter ham for det, så bryr han seg ikke. Et blikk i vannspeilspeilet gir ham den
selvtillit han måtte trenge.
Øtzi grabber tak i bæremeisen og sakene sine. Et ekte mannfolk går så visst aldri ut av huset uten
nødvendig utstyr! Hvis sant skal sies, så er han egentlig møkka lei av å drasse rundt på alle disse
våpnene hele tida. År ut og år inn, sommer som vinter, må han slepe med seg øks og ljå og fandens
oldemor. Det er ikke måte på! Jovisst har det kommet til nytte nå og da, han har jo måttet hugge ned
både ulv og bjørn og rivaler gjennom årenes løp. Men han skulle så gjerne båret enda flere smykker!
Der hvor han må feste lommekniven, f. eks. kunne han hatt en staselig spenne! Og han har lenge siklet
på et magebelte han har sett nede på smeltesmia. Disse tåpelige, obligatoriske bjørkebarkbeholderne
han til stadighet må drasse rundt på, er svært uheldige for fasongen. De gir ham et heller misvisende
inntrykk av å virke lubben… Nei, hadde det ikke vært for at man for enhver pris må barske seg, så
skulle han lett ha byttet ut det avlegse utstyret med mer pryd og stas. Ved nærmere ettertanke så gidder
han faktisk ikke å ta med seg pil og bue i dag. Han har akkurat fått seg et nytt kobberkjede som han
gjerne vil flotte seg med, og det er såpass tungt at da orker han bare ikke å drasse med seg de tunge
pilene. Sånn, bort med dem. For en befriende følelse! Øtzi smiler for seg selv, retter på sveisen og
drømmer seg bort. Tenk hvis han alltid kunne gått med feststas… I stedet må han følge denne
primitive, praktiske moten… Hva blir det neste? Fotformsko?!
Øtzi sukker atter en gang og begynner å traske i vei med påpakket sitt. Det er på tide å trimme litt. Han
setter kurs for sentrum, og nynner på en regle mens han klatrer nedover fjellsiden. ”Ett to, ett to, jeg
har kule kalveskinnssko”. Nede ved plakat – tavla møter han plutselig Conan; en gammel kamerat.
”Ungala Ugh!” Det var lenge siden, gitt! Øtzi har ikke sett Conan siden han dro for å fange en
mannevond bjørn for omtrent fjorten barn siden. Han er glad over gjensynet med kameraten, og de to
mennene har mye ”catching up” å gjøre. De bestemmer seg for å ta et glass slåpebærsaft.
Hjemme i hulehytten begynner Tutsi så smått å våkne. Det dundrer i hodet og han føler seg elendig.
Det eneste som hjelper for dagen derpå er medisin. Knivkjukesopp, kanskje? Hvor i granskauen la han
nå fra seg rumpetaska si? Tutsi endevender soveplassen sin. Går gjennom alt han har av personlige
eiendeler. Hvor er den rumpetaska? Uten reiseapoteket er han fortapt! Tutsi konsentrerer seg om å
huske. Glimt fra gårsdagens festligheter begynner å dukke opp i underbevisstheten hans. Var ikke den
vakre kvinnen han plutselig støtte på oppe i steinrøysa når han skulle på toalettet litt vel påtrengende?
Kunne det være at hun, da hun liksom tilfeldigvis streifet forbi helt inntil ham, rappet rumpetaska?!
Tutsi stønner og klasker seg i panna med en hårete neve. Så dum han har vært! Selvfølgelig, det sleipe
kvinnfolket! Nei, sånne skal man ikke stole på. Søren klype! Men nå begynner desperasjonen å melde
seg. Kroppen skriker etter medisin. Hodepinen herjer som en Haflinger i heidundranes galopp. Han må
finne en utvei, og det straks! Med ett får Tutsi en slu ide… Øtzi har sikkert nok lagt igjen reiseapoteket
sitt hjemme! Den utspjåkete jålebukken jukser med uniformsreglene så snart han får sjansen til det, og
Øtzi er ikke typen som viser seg offentlig med rumpetaske… Tutsi skuler omkring seg. Ikke en sjel i
sikte… Så fort de stutte bena kan bære ham, er han borte ved Øtzi sin soveplass. Han begynner å lete.
En fortreffelig duft river i neseborene idet han endevender teppet til Øtzi. Muskat? Tutsi rister oppgitt
på hodet. Det er pinlig å ha en bror som både vasker og parfymerer seg! Selv blir han uglesett fordi
folk ofte forveksler ham med Øtzi, tvillingbrødre som de tross alt er. Akkurat som han skulle ha noe til
felles med den pompøse påfuglen! BUGG! Tutsi småbanner for seg selv og fillerister fellen til Øtzi for
å finne rumpetaska. ”KLIRR” - Plutselig triller en feminin flakong bortover skifergulvet. Tutsi plukker

den opp mellom to fingre og studerer den mistenksomt. Hva i alle... Den inneholder visst en slags
blanding? Tutsi fører nesegrevet mot åpningen og tar to snøftende sniff. Mmmm… Spytt fra en
brunstig lama, lett supplert av fersk jervemøkk! Hva er dette mon tro? Tutsi er ikke dummere en at han
legger to og to sammen. Han skjønner at funnet han har gjort må være noe superhemmelig. Når Øtzi
har behov for å gjemme denne greia under fellen sin, er den tydeligvis ikke er ment for andres øyne.
Også har han - Tutsi- funnet den! Haha, herlig! Nå gjenstår det bare å finne ut nøyaktig hva
blandingen er, og hvilke fordeler han selv kan dra av oppdagelsen… Men hvor blir det nå av denne
hersens rumpetaska? Får han ikke medisinsopp snart så går han amok!
Samtidig, på kroa, lengter Øtzi hjem. Conan har tatt et par glass slåpebærsaft for mye, og har begynt å
snøvle og snakke usammenhengende. Dessuten har han forandret seg, eller rettere sagt; stagnert.
Kjortelen han går med, f. eks, er jo aldeles utdatert! Han er uflidd på håret og den beverlua hans er
heeelt steinalder. Øtzi er både skuffet og provosert. Nei, dette gidder han ikke mer! Bare tanken på å
bli observert med denne umoderne bomsen gir ham gysninger. Det er bedre å ta seg hjemover, til
Gneis sin klubbesuppe, eller en av kvinnene sine. Kanskje noen har lyst på et slag steinsjakk? Øtzi
takker for seg og tar fatt på turen opp steinrøysa.
”Eureka!” Tutsi har endelig funnet det han egentlig leter etter. Rumpetasken til Øtzi lå gjenslengt
under mosemadrassen. Haha, oppi ligger medisinen! Tutsi gomler knivkjukesopp og kjenner at
nervene roer seg. Men plutselig farer en skygge forbi. Tutsi bråsnur seg og får øye på Øtzi i arg positur
ved huleinngangen. Tutsi skvetter så han setter soppen i halsen. Øtzi står med solen i ryggen, og den
blanke, fyldige hårmanken står rundt hodet på ham som en glorie. Det praktfulle håret gløder i skinnet
fra sollyset, og akkurat idet Tutsi kjenner et velkjent stikk av misunnelse, går alt opp for ham: Den
superhemmelige blandingen… det overnaturlig flotte håret… AHA!
Men før han får sukk for seg, er Øtzi over ham, rasende som en okse med kugalskap. ”Din simple
knivkjuketjuv!!! Har du ROTET i sakene mine, hæ?!?” Øtzi er krenket på det groveste, og hamrer løs
på broren. Tutsi forsvarer seg så godt han kan. De ryker på en ellevill slåsskamp. Årelang, ulmende
frustrasjon og søskensjalusi får endelig sitt utløp. ”Ditt narsissistiske svin” hyler Tutsi.
”Hoooaråkk!” Tror du ikke jeg veit at du bruker HÅRKUR? Avslørt, det er det du er!” Han tar frem
flakongen og holder den triumferende opp i været. Øtzi`s ansiktsuttrykk veksler mellom vantro og
raseri. Det er krise! Tutsi har truffet hans ømmeste punkt - han har avslørt hemmeligheten! ”Og nå
skal jeg fortelle det til alle gutta” hånler Tutsi, mens han vifter flakongen ertende foran broren i det
han strener forbi ham og geiper. Det tar ikke mer en et sekund før Øtzi reagerer. Han må jo det?
Kommer hemmeligheten hans ut vil det få katastrofale følger… Alle gutta vil erte ham for
forfengeligheten. Men det er ikke det verste! Alle vil finne ut at det praktfulle håret hans ikke er a la
natura! Hans varemerke; myten om det nydelige, fyldige håret - vil være saga blott! Damene vil miste
den beundrende glansen i øynene… Og hva verre er, kanskje vil rivalene hans ty til samme middelet?
(han har ennå ikke rukket å ta patent på blandingen sin)… Nei! Det må aldri skje! Øtzi overrumpler
Tutsi i et forrykende bakholdsangrep. Han vet at han må få tak i den flakongen for å redde sitt gode
navn og rykte. Men Tutsi gir seg ikke så lett. Han vet at han, ved å sverte broren, endelig kan få
sjansen til å skinne selv.
Det blir en intens kamp. Da de vinner avstand fra hverandre, tyr de til våpnene. Kniver og spyd kastes
veggimellom synkront med de groveste gloser. Alt for sent oppdager Øtzi at han ikke skulle droppet
pilene og buen til fordel for smykkene. Forfengeligheten blir derfor hans skjebne. Han forsøker å
stikke av med flakongen varsomt i hendene, som en liten fugleunge, men brorens pil treffer ham i
flukten. Tutsi, som ikke mente å treffe så innmari hardt, styrter til da han skjønner alvoret. Han ville jo
bare skremme litt! Tutsi gråter, ber om tilgivelse - og får det. Øtzi blør sakte men sikkert i hjel, men

underveis slutter de to brødrene endelig fred med hverandre. På dødsleiet ber imidlertid Øtzi Tutsi om
en tjeneste, et siste ønske. ”Frys ned kroppen min, bror, slik at jeg kan våkne opp i en tid hvor
legemiddelindustrien, for ikke å snakke om skjønnhetsindustrien, har kommet lengre! Kanskje
kroppen kan bevares slik at jeg kan tines opp til live igjen en gang i framtiden? Da kan sikkert en
skikkelig doktor (og ikke denne kvakksalveren av en sjaman) fikse dette pilsåret, også kan jeg leve
herrens glade dager i en mer urban tid! Ja! Hurra, jeg har aldri passet inn i denne fillealderen uansett!”
Tutsi gir sitt løfte, og de to brødrene omfavner hverandre i en klem da Øtzi forventningsfullt sovner
inn.
Over 5000 år senere ble Øtzi funnet, i en tid han antakeligvis hadde trivdes utmerket i. Så skulle det
altså ikke gå slik at han kunne vekkes opp til live igjen, men det kan vertfall ingen klandre Tutsi for.
Han holdt nemlig sitt siste løfte til broren, og gjorde alt som stod i sin makt for å bevare kroppen.
Takket være Tutsi ble den funnet i såpass god stand som den gjorde. Hadde vi kunnet få liv i Øtzi
igjen, tenker jeg han ville storkost seg som jetsetter på den franske riviera et sted…
Og hårkuren?
Den hemmeligheten tok Tutsi med seg i graven.