Nytt norsk kirkeblad nr 3-2008 - Det praktisk-teologiske seminar

magasin
og ikke helt forklarlig motstandskraft. Et av
bildene vi har brukt er fjellbjørka. Den er
sterk, men likevel føyelig. Den lar vind og
vær ta tak i seg, den lar seg bøye til bristepunktet,
men den reiser seg like fullt igjen.
Den er elastisk og fleksibel.
Dagens sorgforskning er opptatt av den
menneskelige motstandskraften som ofte
trer fram ved sterke påkjenninger. I sorglitteraturen
har en noen ganger skjelnet mellom
to former for motstandskraft. Den ene
er den tilsynelatende upåvirkede - slik bruker
Bonanno (2004) begrepet resillience.
Personen opplever hva folk flest vil oppfatte
som på grensen til utålelige påkjenninger,
men tar ikke skade av det, lever og
fungerer videre, nærmest som upåvirket.
Den andre typen motstandskarft er den som
kommer seg styrket gjennom sorgen ved
læring (Tedeschi & Calhoun, 2004). Her
er det snakk om å la seg bevege, påvirke
og forandres av sorgerfaringen – det skjer
en identitetsforvandling som den sørgende
lever bevisst med i. Personen opplever det
gjerne som personlig vekst, fordypning eller
læring – «grief to personal growth model»
(Hogan & Schmidt, 2002).
Bonanno (2004) undersøker menneskers
evne til å klare seg gjennom svært store
påkjenninger. En av hans konklusjoner er
at det synes som ganske mange klarer seg
overraskende godt. Bonanno snakker om å
beholde en avbalansert sinnsstemning og
helsetilstand gjennom hele påkjenningsprosessen
i forbindelse med dødsfall og sorg
– det Bonanno kaller «resilience» er altså
ikke det samme som «å bli bra igjen» eller
komme tilbake til sin opprinnelige tilstand.
Resilience skjer i denne forstand uten noen
bevisst strategi eller behandlingsopplegg, og
fenomenet har derfor (iflg. Bonanno) vært
underrapportert i psykologien og helsevese-
12 nytt norsk kirkeblad 3/2008
net, dessuten har det tidvis vært sett på som
mistenkelig og som en form for usunn fortrengning.
Fenomenet har slett ikke passet
inn i verken faseteorier om sorgens utvikling
eller sorgarbeids-modellen.
Men evnen til å fungere og ha det godt
etter å ha opplevd dødsfall og kriser synes
heller ikke å kunne forklares overbevisende
utelukkende gjennom konstante personlighetstyper.
Et sentralt spørsmål er om
evnen til å tåle – «hardiness» (Mathews &
Servaty-Seib, 2007) – bør forstås som et
personlighetstrekk eller som en personlig
ressurs som kan hentes fram etter behov
ved sterke livspåkjenninger. Hvis det siste
er tilfelle, er motstandskraften/tåleevnen en
faktor som kan la seg endre. Den vil kunne
trenes opp. Hvis det første er tilfelle vil en
muligens kunne kartlegge grupper med høyere
eller lavere risiko og tilsvarende behov
for hjelpetiltak
Jeg antar at vi som studentprester sjeldnest
kommer i nærkontakt med de personene
som ikke opplever at dødsfallet rokker ved
dem – de som fortsetter ufortrødent videre
og klarer seg godt uten profesjonell hjelp.
Disse studentene er det antakelig flere av i
antall enn studentprestenes primære tilgang
til studenters sorgerfaring skulle tilsi.
Portrettet av Gunnar har reist spørsmålet
overfor sorgforskningen om hvorfor noen
personer ikke synes å ta skade av store livspåkjenninger
som vi vet kan traumatisere
andre varig. Sorgforskningens nyoppdagelse
av motstandskraft som nøkkelfaktor
er blitt aktualisert.
grunnvilkår
I dagens sorgforskning finnes det ikke noen
superteori som har altomfattende forklaringskraft.
De store og heldekkende teori-