Nytt norsk kirkeblad nr 3-2008 - Det praktisk-teologiske seminar
Nytt norsk kirkeblad nr 3-2008 - Det praktisk-teologiske seminar
Nytt norsk kirkeblad nr 3-2008 - Det praktisk-teologiske seminar
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
gudstjenesteforberedelse<br />
ten på sykehusrommet. I etterkant av denne<br />
hendelsen, har jeg tenkt at det er jo ganske<br />
sterkt, at disse ordene fra Jesus er så grundig<br />
integrert, eller skal vi si inkarnert, i folks liv,<br />
at de ennå er den naturlige ting å ty til når<br />
det virkelig er om å gjøre i livets grenseland.<br />
Jeg har hatt en del sykehustjeneste i året<br />
som er gått, og det er rart med det, hvilken<br />
nesten sakramental posisjon Fadervår har i<br />
folkelig kultur, gjerne sammen med å lyse<br />
velsignelsen. Ofte er forespørselen Fadervår<br />
og velsignelse. Noen ganger også nattverd,<br />
oftere enn jeg hadde trodd faktisk. Jeg er<br />
overrasket nå når mitt første år som prest er<br />
unnagjort, overrasket over hvor mye tro det<br />
er blant folk. Troen jeg møter i den såkalte<br />
folkekirken er stillfaren, lite artikulert, og<br />
kanskje lite definert. Men den er der, folk<br />
ber kveldsbønn med barna sine og folk kan<br />
nesten sitt Fadervår, i hvert fall så lenge den<br />
ledes av noen andre.<br />
Evangelieteksten for 5. søndag etter påske<br />
er den bønnen Jesus lærte oss å be. Hva<br />
skal man forkynne om Herrens bønn? Man<br />
kan jo legge opp forkynninga etter noen av<br />
enkeltbønnene i Fadervår. Man kan legge<br />
vekt på Fadervårs plassering i bergprekenen.<br />
Eller man kan snakke om bønn med Fadervår<br />
som utgangspunkt. Jeg har valgt å fokusere<br />
på det siste. Daniel J. Harrington skriver om<br />
Herrens bønn i sin Matteuskommentar. Han<br />
skriver om hvilket eskatologisk tilsnitt den<br />
opprinnelig hadde i sin jødisk-kristne kontekst.<br />
Fadervår er en bønn som lengter etter<br />
Herrens dag, som lengter etter at Guds<br />
rike skal bryte igjennom og fullbyrdes, at<br />
Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen.<br />
Sett opp mot den selvfølgelige og<br />
gitte posisjonen denne bønnen har i vanlig<br />
kristenliv, hadde den altså opprinnelig en<br />
lengsel i seg som pekte ut over det liv og<br />
den situasjon det bedende mennesket befant<br />
40 nytt <strong>norsk</strong> <strong>kirkeblad</strong> 3/<strong>2008</strong><br />
seg i. Jesu undervisning om bønn viste til<br />
en bønnepraksis som virket til å sette det<br />
troende mennesket i et tvisyn. Livet her og<br />
nå, og livet som kommer, verden som den er<br />
og et nyskapt liv i kraft av Guds forløsning<br />
av verden. Bønnen åpner synet for det guddommelige<br />
lys menneske er skapt i, åpner<br />
synet for det guddommelige lys mennesket<br />
er bærer av. Bønn er den bevegelsen som<br />
fører mennesket inn i troen og ut mot fellesskapet.<br />
Og i bønn blir mennesket satt til å<br />
gjenkjenne sitt eget lys av dåp og nåde som<br />
virker liv utover de dødens rammer mennesket<br />
så langt lever under.<br />
Men den kristne bønnepraksis er under<br />
press. Hva er poenget med å be spør noen.<br />
Vi kan verken verifisere eller måle omfanget<br />
av eventuelle bønnesvar fra den allmektige<br />
Gud. Strengt tatt vet vi ikke hva vi ber til<br />
heller. For i moderne forstand bør kommunikasjon<br />
skje mellom to observerbare<br />
størrelser for at det i det hele tatt kan kalles<br />
kommunikasjon. Samtale i dag skal også<br />
ideelt sett skje mellom to likeverdige parter.<br />
Og premisset for dette er at man er uavhengig<br />
fri og selvbeskaffen, selvtilstrekkelighet<br />
rett og slett. Og bønn, som i de flestes øyne<br />
er å be om noe, er latterliggjort for lenge siden.<br />
<strong>Det</strong> virker nemlig ikke. Man får ikke<br />
det man ber om, best illustrert ved noe så<br />
idiotisk som å be om godt og tjenlig vær.<br />
Ha ha, som om Gud skulle fikse dette kjedelige<br />
skydekket liksom. Dessuten er det<br />
både føydalsk og autoritært å bøye hodet, å<br />
underkaste seg, å lovprise en Gud som noen<br />
påstår skaper og opprettholder alt det som er<br />
til, det er passe uhørt i vår frihetselskende<br />
kultur. Man bøyer rett og slett ikke hodet for<br />
noen lenger, det er fortida, det er middelaldersk.<br />
Å tenke om bønn for eksempel som å<br />
stille seg under det Guddommelige lys, vise<br />
vår avhengighet av forhold vi ikke rår over,