Muligheter og mot - Nav

Postboks 7000 St Olavs plass 0130 Oslo
Muligheter og mot

Muligheter og mot
– å begripe og
gripe eget liv.
3

Muligheter og mot
IS-1410
Flere eksemplarer kan bestilles fra
Sosial- og helsedirektoratet
Postboks 7000 St Olavs pl
0130 Oslo
trykksak@shdir.no
www.shdir.no
telefon: 81 02 00 50
faks: 24 16 30 01
4

Innhold
Forord
1: Myndiggjøring Hva er et myndig menneske?
- Ikke like, men likeverdige
- Myndiggjøring gir eierskap til eget liv
- Friheten til forandring
- Mestringens utfordringer og muligheter
- Å begripe og gripe endringsmulighetene
Side 6
Side 9
Side 12
Side 14
Side 15
Side 16
Side 18
Side 62
Side 63
Side 65
Side 71
Side 80
4: De fire fasene i KIS
- Forberedelse
- Gjennomføring
- Avslutning
- Oppfølging
2: Verdiforankring Fokus på etikk, verdier og relasjonsbygging
- Det er viktig å bli sett
- Den etiske fordring
- ”Verditreet”
- Fortellinger – en måte å tydeliggjøre verdier på
- Dialogen om etikk og verdier innad i tjenesten
Side 23
Side 26
Side 28
Side 30
Side 35
Side 36
Side 87
Side 88
Side 89
5: Samspill og samarbeid på tvers av faggruppene
- Viktige påminnelser fra samarbeidspartnere
- Erfaringsdeling og synergieffekter
3: Veilederrollen Å bygge en myndiggjørende og anerkjennende relasjon
- Å få til den gode dialogen
- Makten ligger innbakt i relasjonen
- Dømmekraften er kjernen i den etiske tenkingen
- Vanskelige spørsmål og dilemmaer må tematiseres og håndteres
- Å fange opp motstanden og motet
- Den reflekterende praktiker
- Læringssløyfen
- Hvordan bli et lærende menneske?
- Å dele praksisnær kunnskap
Side 37
Side 40
Side 43
Side 44
Side 46
Side 48
Side 53
Side 55
Side 56
Side 58
Side 91
Side 92
Side 94
Side 96
6: Veien videre
- Linda og Simen grep mulighetene
Etterord
Litteraturhenvisninger
5

Forord
Boka du nå holder i hånden er på sett og vis et merkelig produkt. I utgangspunktet var hensikten
å lage en veileder for bruk av kartleggingsverktøyet i sosialtjenesten – KIS. Vi inviterte både
ansatte, brukere og samarbeidspartnere inn i prosessen, og endte med et fagdokument som er
noe langt mer enn en tradisjonell veileder til et verktøy.
“Muligheter og mot” beveger seg langt inn i praksissonen som verktøyet KIS opererer innenfor.
Her finner vi stemmene til brukerne representert ved ”Linda” og ”Simen”, veiledere i sosialtjenesten
og samarbeidspartnere som relateres til utsagn fra faglige perspektiver.
Sentrum for oppmerksomheten er møtet mellom mennesker; hvordan en forstår, kommuniserer
og handler sammen med andre på en god måte. Alle sitater er faktiske.
Ansatte i sosialtjenesten befinner seg ofte i svært komplekse, praktiske situasjoner. Fag- og
tjenestefeltet er oppgavemessig definert gjennom sosialpolitiske prioriteringer og vedtak som er
retningsgivende for den hjelp som kan ytes. De sosiale problemene den enkelte ansatte møter, er
ikke enkle i sin karakter, men omhandler ofte ulike og sammensatte problemer som stikker dypt.
Det kan være en faglig sterk belastning å forholde seg og gå inn i denne dybden og møte disse
utfordringene igjen og igjen. Det kan være arbeidssituasjoner med krysspress og motstridende
interesser, og med mange synspunkter som har krav på å bli tatt på alvor.
6

Boka er åpen i sin karakter ved at den reflekterer rundt sentrale temaer og verdier som ligger til
grunn for møtet mellom mennesker i en profesjonell sammenheng. Kartleggingsverktøyet KIS skal
tilrettelegge for en samhandlingsprosess der myndiggjøring, anerkjennelse, tillit og respekt er
sentrale bestanddeler. Det er en bok som fremhever prosesser som underbygger det enkelte
menneskets egne ressurser og muligheter for å komme videre med seg selv.
Boka bygger på en sterk tro om at kunnskap er noe som ytrer og viser seg gjennom en profesjonell
samhandlingsprosess. Bokas kilde til kunnskapsutvikling for å møte utfordringene den enkelte står
overfor, er nettopp å synliggjøre denne praksissonen og underlegge den refleksjon som grunnlag
for faglig merforståelse.
Utviklingen og utformingen av KIS bygger på utstrakt involvering av brukere, ansatte og
samarbeidspartnere. Denne boka er intet unntak. Når man reelt involverer andre og gir dem
innflytelse gjennom dialog og erfaringsdeling underveis, blir ofte resultatet noe annet enn
opprinnelig tenkt. Slik sett ligner arbeidsformen i denne boka på god, profesjonell praksis der
brukeres behov og egne fortellinger står i sentrum i samhandlings- og endringsprosessen.
Lykke til med videre utviklingsarbeid.
Øystein Olsen
fungerende divisjonsdirektør
Per Inge Langeng
fungerende avdelingsdirektør
7

Takk til
Arbeidet med utvikling og utprøving av kartleggingsverktøyet KIS har
under hele prosjektperioden vært tett forankret ute i tjenestefeltet
hvor mange brukere, ansatte, samarbeidspartnere, fagansatte og
forskere har deltatt i prosessen. Her er det mange å takke.
Sosial- og helsedirektoratet vil først og fremst takke brukere av
sosialtjenesten for at dere ville dele erfaringer dere har gjort i møte
med oss og deres veiledere ute i tjenesten.
Sosial- og helsedirektoratet vil takke alle kommunene som har
brukt av sin tid til å samle inn og dele sine erfaringer og gitt nyttige
og konstruktive tilbakemeldinger og innspill i utprøvingen og
praktiseringen av KIS.
Vi vil rette en spesiell takk til Monica Mathisen Jørgensen og
Roger Nilssen, Ringsaker kommune, Roar Aune, Arbeid og kompetanse
i Trondheim kommune, Bjørn Teisnes, Alternativ til sosialhjelp i
Fredrikstad kommune, Vanja Os, sosialtjenesten i Bodø kommune,
Ingrid Voll, Byrådsavdelingen, Bergen Kommune og Agnes Johannesen,
Fyllingsdalen sosialtjeneste i Bergen kommune, Ragnhild Fausa,
NAV arbeid Kristiansund, for innhenting av erfaringer i praktiseringen
av KIS fra ansatte, brukere og samarbeidspartnere i egen kommune.
Alle tilbakemeldingene bidro til at denne boka ble til det den ble.
Takk til Geir Obed Nordli, Kari Røkkum Winje, Thorild Neegaard, Per Ola
Harstad, sosialtjenesten i Kristiansund kommune som har vært
Sosial- og helsedirektoratets faglaboratorie i hele prosjektperioden.
En spesiell takk til Svein Taknæs, IT-avdelingen i Kristiansund
kommune for utvikling av dataverktøyet i KIS.
En takk også til professor John Lundstøl som underveis har inspirert
og kommentert utkastene til boka.
En stor takk til Lise Nørgaard i Context Consulting som samlet,
tilrettela og systematiserte materialet og førte innholdet i pennen.
Britt Gulbrandsen
prosjektleder
8

1: Myndiggjøring Hva er et myndig menneske?
”Det myndiggjorte mennesket er ikke
et fullkomment menneske, men et
fullverdig menneske.”
(Kvebæk, 1990 s. 31)
Myndiggjøring
9

”Jeg opplevde å bli tatt på alvor.”
”Jeg er 24 år og har vært arbeidsledig ganske lenge. Jeg har hatt
flere praksisplasser, men har ikke fått fortsette i fast jobb etter at
praksisplassperioden tok slutt. Jeg bor hos besteforeldrene mine, men det
er ganske uholdbart i lengden, så jeg kontakta sosialkontoret for å få
hjelp til å skaffe meg egen leilighet. Jeg skrev en søknad om sosialhjelp,
og fikk tilbud om en ny samtale hvor de skulle hjelpe meg å se på mine
muligheter til jobb framover. Det ble et ganske OK møte, for jeg opplevde
å bli tatt på alvor. Jeg ønsker jo å jobbe og klare meg sjøl. Jeg fikk
informasjon om hva egenkartleggingen gikk ut på, og hva som mentes med de
forskjellige spørsmålene som var i det skjemaet jeg fikk med meg hjem.
Hjemme brukte jeg mye tid på å finne ut hva jeg egentlig har gjort og ikke gjort for
å forbedre situasjonen min og skrev ned dette. Da fikk jeg noen ideer om hva jeg tror jeg
trenger hjelp til. Dette var til god hjelp for meg, synes jeg.”
10

”Nå vil jeg finne ut av mulighetene mine.”
”Jeg kontakta sosialkontoret fordi jeg synes det er vanskelig å finne ut
av hvordan jeg kommer videre med livet mitt. Jeg har prøvd meg både på videregående
skole og i forskjellige jobber, men klarer liksom ikke å holde ut.
Samboeren min flytta nettopp, og jeg klarer ikke husleia aleine. Jeg er
akkurat fylt 19 år, og da jeg henvendte meg på sosialkontoret fikk jeg vite
om en kartlegging jeg kunne få hjelp til å gjøre for å finne ut av ønskene og
mulighetene mine. Det hørtes OK ut, og veilederen gikk igjennom skjemaet
med meg. Det var noen ganske vanskelige og nærgående spørsmål. Særlig
det med hva som er utfordringer og muligheter for meg. Det hjalp at
veileder kom med noen spørsmål som fikk meg til å tenke litt mer positivt om
meg selv. Så derfor var det fint å ha den samtalen, før jeg fikk
kartleggingsskjemaet med hjem. Det trygga meg litt at han sa jeg kunne ha
med moren min hvis jeg ville.
Jeg brukte mye tid på å tenke over spørsmålene hjemme, og klarte å svare på
mange av de. Det var jeg ganske stolt av. For første gang var jeg spent på en
god måte før møtet på sosialkontoret, hvor vi skulle gå gjennom skjemaet sammen.”
Myndiggjøring
11

Ikke like, men likeverdige.
”Man kan være mere eller mindre forskellige, men derimod ikke
mere eller mindre ligeværdige.” (Madsen, 1993 s. 209)
Myndiggjøring handler om å bli møtt som et fullverdig og likeverdig
menneske. Både det ”å bli tatt på alvor,” og ”det å få hjelp til å tenke
positivt om seg selv,” slik Simen og Linda erfarer, er viktige elementer
i myndiggjøring, i det å oppleve seg som et fullverdig menneske.
I relasjonen mellom bruker og veileder er det likeverdigheten som må
være idealet. Ikke likheten. Enten er man like verdige, eller så er man
det ikke. Simen erfarer kanskje nettopp dette når han opplever ”å bli
snakket med og ikke til” og at han kunne være seg selv når veileder
også var det.
”Når jeg blir sett og hørt får
jeg tro på meg selv igjen.”
”Det er selvfølelsen jeg er opptatt av, og dennes betydning for
erkjent og akseptert myndighet.” (Martinsen, 2000 s. 58)
Både Linda og Simen får etter hvert styrket selvfølelse og stolthet i
måten de blir møtt på – som likeverdige mennesker. Opplevelsen av
myndighet over eget liv har med selvfølelse og egenverd å gjøre, og
er en modningsprosess hvor både omsorg og anerkjennelse er viktige
elementer.
Myndighet innebærer evnen til å vise god dømmekraft, ta kloke valg
og handle, og ikke minst til å kunne ta konsekvensene av valget.
Dette er en tøff ”invitasjon” til å bli et myndig menneske, fordi det
er gjennom mestringen at selvfølelsen bygges og styrkes. Vi kan ikke
bare vektlegge myndighet og myndiggjøring, uten å vektlegge
anerkjennelse, støtte og oppfølging.
Selvfølelsen kan man både stimulere og såre. Linda opplever at hun
både blir sett og hørt i forbindelse med KIS. Hun må selv vurdere og ta
stilling til de muligheter som strekes opp for å få orden på livet sitt.
Men hun skal ikke bare ta stilling, ønske og mene noe. Hun skal aller
mest velge hva hun vil gjøre. Hun skal ta initiativ og vise handlekraft.
12

”Initiativet er det eksistensielle ”must!”
Initiativet er personlighetens dristighet.” (Kvebæk, 1990 s. 32)
Å ta initiativ er å ville noe, ta grep og komme i gang. Å ta ansvar er
å velge seg selv og sitt eget liv. Ansvaret må hvile på den som tar
initiativet og valget. Hvis en annen tar ansvaret for eller på vegne av
en annen, kan det være en måte å umyndiggjøre den andre på.
Simen og Linda har sagt ja til egenkartleggingen, selv om de i utgangspunktet
var skeptiske og engstelige, men de er begge opptatt av å
komme videre med livene sine, få hjelp til å se muligheter og ta valg.
Det er i forlengelse av valget de må bevisstgjøres og kjenne på både
motet, dristigheten og ansvaret. Og det er i forlengelsen av valget at
også behovet for og kravet til oppfølging ligger.
Men å ikke velge er også et valg.
”Der hvor initiativet er borte,
synes også myndigheten å være det” (Kvebæk, 1990 s. 32)
Simen blir i tvil om han har dette motet, om han tør å stille opp på den
jobben han har fått tilbud om. Han har opplevd å feile tilstrekkelig
mange ganger, slik at han ser for seg et nederlag, før han i det hele
tatt har prøvd.
Hvis Simen velger å ikke handle, ikke stille på jobben, er det også et
valg, men med andre konsekvenser enn å velge jobben. Motstanden
Simen føler må utforskes, og konsekvensene av de ulike valg må
bevisstgjøres og tydeliggjøres.
”Å danne seg stadig på nytt, innebærer også viljen til å stå
i smertefulle og motsigelsesfulle situasjoner uten å flykte fra dem.”
(Lundstøl, 2002 s. 206)
Myndiggjøring
13

Myndiggjøring gir eierskap til eget liv.
”Før var alt bare en ”smørje” oppi hodet på meg.”
”Jeg fryktet at KIS var noe som bekrefter at jeg ikke er flink nok, men slik
var det heldigvis ikke. Veileder fikk meg til å se at jeg duger til noe, og at
jeg er et selvstendig tenkende menneske. Gjennom egenkartleggingen har jeg
fått systematisert det jeg egentlig vet om meg selv. Tidligere var alt
bare en ”smørje” oppi hodet på meg. Jeg synes at alle spørsmålene
i skjemaet er viktige for å få meg til å tenke over situasjonen min,
og hva jeg vil. Vi ble enige om å ha en felles samtale med
Oppfølgingstjenesten og NAV arbeid. Fint å vite jeg kan
ringe og spørre om hjelp hvis jeg trenger det.”
”Jeg følte jeg
var med og deltok.”
”Gjennom små samtaler rundt de vanskelige spørsmålene, som for
eksempel ”Utfordringer for å komme i arbeid,” – fikk jeg hjelp til å
forstå mer om meg selv og mine muligheter. Jeg fikk snakke med noen som
er engasjerte og ærlige mot meg. Det var fint å sitte sammen og ikke få
følelsen av å være taper. Derfor ble jeg motivert til å jobbe for å forandre
situasjonen jeg er i. Sånn følte jeg at jeg selv var med og deltok. Til slutt
gjorde veileder og jeg en arbeidsfordeling om hvem som hadde ansvar for å
gjøre hva til neste møte.”
14

”Meningen med livet kan ikke oppfinnes, den må oppdages.” (Frankl, 1966 s. 98)
Når Linda sier hun vil jobbe for å forandre situasjonen hun er i,
kan det være en måte å si at hun søker etter meningen med livet sitt.
Meningen med livet er både enestående og individuell, for den kan kun
realiseres av det enkelte menneske selv. Å finne meningen med eget
liv er en måte å bli myndiggjort på. Dette innser Linda gjennom egenkartleggings-prosessen,
og hun er klar for å delta og ta tømmene i
egne hender. Etter hvert blir hun også klar over at det å jobbe med
barn, - å bety noe for noen, - vil være meningsfullt for henne.
Dette sier noe om at Linda har oppdaget at hun har både frihet og
myndighet til å velge selv. Til å velge seg selv.
Friheten til forandring.
”Det eksisterer en frihet til forandring, og ingen bør nektes
retten til å gjøre bruk av denne. Det mennesket trenger er ikke en
spenningsløs tilstand, men kampen for noe det er verdt å lengte
og gripe etter.” (Frankl, 1972 s. 64)
Både Simen og Linda har fått hjelp til å begripe hvor de er i livene sine
og er klare til å ta grep. De blir mer og mer bevisste sitt ansvar.
De viser evnen til å innta en holdning, ikke bare overfor sine nærmeste
og omstendighetene, men mest av alt overfor seg selv.
Som mennesker er vi ikke fri fra de omstendighetene som har påvirket
og stadig påvirker oss, men vi har alltid frihet til å velge hvordan vi vil
forholde oss til disse omstendighetene. Det vil si hvilken holdning og
perspektiv vi vil innta i forhold til dem. Ingen av oss kan få en ny
barndom, men vi har frihet til å velge hvordan vi vil betrakte og
eventuelt bearbeide forhold i barndommen. Bevisstheten om denne
friheten, er vesentlig for det å ta kloke valg for livet videre.
”Friheten varierer med hvor bevisst vi er de valgmulighetene som
finnes i oss og rundt oss.” (Moxnes, 1989 s. 58)
Evnen til å lære og til å bruke kunnskaper, erfaringer, og selvinnsikt
er med på å øke valgmulighetene, og dermed også friheten. Dette er
viktige komponenter i myndiggjøring. Friheten øker med utforsking
av valgmulighetene.
Myndiggjøring
15

Mestringens utfordringer og muligheter.
”Kjenner jeg trenger litt støtte nå for å
holde meg på det ”jeg duger” sporet.”
Mestring kan defineres som en handling eller samhandling som styrker egenverdi og motstandskraft.
Det er antagelig dette Simen søker. Å ta et valg kan innebære både engstelse og angst.
Engstelse for det nye, for ikke å mestre, for forventningene og for ansvaret. Dette kan i særlig
grad vise seg som motstand.
Vi må ta valg, – hele tiden, - overfor dette ”noe” eller ”noen” som vi eksisterer i forhold til eller
planlegger å komme i forhold til, og noen ganger uten helt å vite konsekvensene fullt ut.
For å gjøre veloverveide valg og for å sette gode og konstruktive handlinger ut i livet, kreves
dømmekraft. Dømmekraft er kjernen i en praktisk kompetanse og grunnlaget for å handle. Å bruke
dømmekraft innebærer å gi seg tid til refleksjon over valgmulighetene, hva man vil med valget og
vurdering av mulige konsekvenser av det. Det krever evnen til selvbestemmelse, og at en gjør seg
selv og sitt liv til noe bestemt.
16

Simen vakler mellom å si ja eller nei til jobb, fordi hans tro på seg selv vakler. Som vi skal se
senere får han hjelp av Linda til å tenke seg om, og til å bruke dømmekraften sin til å se muligheter
og konsekvenser, og hva han har bruk for akkurat nå. Konsekvensene for Simen dersom han hadde
valgt å ikke be veileder om støtte, kunne blitt at han ikke turte å stille på jobben og at han dermed
valgte bort jobbmulighetene sine – nok en gang.
”Det er alltid en frihet med i spillet, menneskets frihet til å treffe sitt valg mellom å motta
eller avslå et tilbud, dvs å realisere en mulighet for mening, eller å forspille den.”
(Frankl, 1972 s. 98)
Myndiggjøring
For Linda ble det å tørre å oppsøke arbeidsgiveren som hun ”fantegikk” fra, et viktig valg. Hun fikk
gjort opp for seg, hun fikk den attesten hun hadde rett på, og hun holdt avtalen med veilederen sin.
Konsekvensene av dette var at hun ble en viktig myndighets- og mestringserfaring rikere, og følte
stolthet og styrke over noe som kan virke enkelt for noen, men som for henne krevde både god
dømmekraft og en porsjon mot for å gjennomføre.
”Mennesket er det, det er blevet i kraft af sine handlinger, men mennesket er tillige det,
det er i kraft af de muligheder eller fravær af muligheder mennesket har haft.”
(Bay, 1982 s. 39)
17

Å begripe og gripe endringsmulighetene.
Det er i spenningsfeltet mellom noen polariteter, eller ytterpunkter, – at mulighetene for læring,
endring og utvikling ligger. Her ligger mulighetene til myndiggjøring. Både Linda og Simen har
stadig beveget seg mellom og kjent på noen viktige ytterpunkter i deres streben etter å få orden
på livene sine.
Å bevege seg mellom slike ytterpunkter kan for eksempel være: Valget mellom å være i det trygge,
men stillestående, – og å bevege seg inn i det som kan oppleves utrygt, men mulighetsfylt. Mellom
å leve med avmakt og lite styring, – og å ta eget ansvar og myndighet. Det kan være mellom å
holde på avstand, – og å vise nærhet; eller mellom å tydeliggjøre motstand, – og stå fram som
viljesterk og modig.
18

Fra passivitet til aktivitet.
Overgangene mellom disse motsetningene er viktig å bli bevisst og utforske. Her ligger mulighet til
selvinnsikt, merforståelse, læring og økt myndighet. Hva er det Simen faktisk sier til seg selv, gjør
eller får støtte på når han velger å bevege seg fra for eksempel en passiv mottakertilværelse, til å
bli aktiv samfunnsdeltaker? Eller fra å legge ansvaret for eget liv på andre, – til selv å ta ansvar?
Eller hva er det som betyr noe når Linda klarer å komme ut av motløsheten og ta fram motet, fra å
ta skrittet fra tryggheten i den kjente måten å leve på, til utryggheten i den ukjente?
Dette ”spranget” – kan det forklares?
Hva utløste den ene måten å forholde seg på i forhold til den andre?
Kanskje handler det mest av alt om ”å tørre å velge seg selv.”?
Myndiggjøring
19

”KIS har flere faser som krever at bruker tenker igjennom sin
situasjon og gjør seg tanker om fremtiden. Videre viser bruker
hvilken evne og vilje som ligger der for å gjennomføre og følge opp
kartleggingen. Dette kan si noe om myndighet og motivasjon for å
komme seg videre i livet sitt, samt om en bruker er klar for tiltak,
eller må ha annen hjelp før oppstart i tiltak.” ∑(Samarbeidspartner i NAV arbeid)
”Det personlige ansvaret går ut på å foreta valg. Men det forutsetter at det finnes valgmuligheter,
og at den enkelte er (blir) klar over valgmulighetene og hva konsekvensen er av å velge det ene
alternativet i forhold til andre. Når det legges individuelle planer for personer med sammensatte
problemer, og en tar i bruk kartleggingsverktøy (KIS), er det nettopp for å fokusere på muligheter
og ressurser. Målet er å gjøre den hjelpetrengende medansvarlig for hjelpetiltaket. Det dreier seg
om hjelp til selvhjelp. Kravene må tilpasses den enkeltes faktiske situasjon.”
(Halvorsen, 2006)
20

Jeg – Du
(Arild Nyquist)
Jeg er jeg.
En viktig person.
Den viktigste i hele verden.
Men jeg kan ikke være – kan ikke bli jeg uten andre.
I så fall er jeg, – blir jeg ingenting, – usynlig, – og det vil jeg ikke være.
I forhold til deg, – den viktigste personen i hele verden.
Kyss meg!
(Dikt i samling, Aschehoug)
21

Stolte brukere uttrykker myndighet og mestring!
”Lært mye om meg selv.
”Har klart å sette
på både utfordringene
mine og mål jeg vil nå.”
”Kommer meg
ord
opp om morran!”
Ser
meg selv i en større
sammenheng nå.”
”Jeg har funnet fram til og vet hva
”Jeg står på mer for å få
”Jeg er på vei til
meg et normalt
å få
liv!”
”Nå er jeg mer motivert og
jobber for å forandre
situasjonen jeg er i!”
jeg vil!”
meg jobb!”
22

2: Verdiforankring Fokus på etikk, verdier og relasjonsbygging.
”Det at bidrage til menneskelig opblomstring har altid været kernen i praktisk socialt arbejde.”
(Højlund, 2005 s. 12)
Verdiforankring
”Etikk er det mest praktiske av alt.” (Lundstøl, 2002 s. 71)
Etikken må defineres som en del av fagligheten – ikke bare i sosialt arbeid, men i alt
relasjonsarbeid. Etikken er ikke det som er i oss, men det som er mellom oss. Dette
”mellom oss” må en tørre å sette ord på og finne en felles forståelse for.
”Etikken følger enhver handling som en skygge.” (Lundstøl, 2006)
23

”Jeg begynte å få sagt det jeg egentlig mener.”
”Det var fint å få hjelp til å gjennomgå hele heftet med
kartleggingen, og at veileder var obs på når det var noe jeg ikke fikk med
meg. Da kom han med gode spørsmål, som hjalp meg til å få sagt det jeg
egentlig mener, noe som er viktig for meg, for jeg er ikke så flink til å
formulere meg.
Han plukket vekk det negative og fikk snudd det til noe positivt. Sånn
fikk han meg til å føle meg trygg, noe som er vesentlig for at jeg skal
være ærlig og tørre begynne å åpne meg. Det at moren min var med, gjør
at jeg tror det blir lettere å snakke videre med henne, om hva jeg prøver å
få til med livet mitt.”
24

”Han pratet med meg og ikke til meg
– det er det stor forskjell på.”
”Endelig noen som har tid til å lytte! Dessuten turte veilederen
min å spørre om litt vanskelige saker uten å gå rundt grøten og kalte en
spade for en spade. Så det var helt greit å bli ”tuppa litt i ræva”- på en
OK måte! Han pratet med meg og ikke til meg; – det er det stor forskjell på. Så
jeg fikk følelsen av at han virkelig ville hjelpe meg. I tillegg fikk jeg svar på det
jeg lurte på. Når veileder var seg selv, kunne jeg også være det.”
Verdiforankring
Lindas og Simens fortellinger, ut fra egenkartleggingen, viser at de opplever seg sett og anerkjent som selvstendig tenkende mennesker.
Dette forutsetter likeverdighet og respekt. Simen og Linda opplever at de får styrket sin identitet og sin ”menneskelige opblomstring.”
25

Det er
viktig å
bli sett ...
Blant stammene i det nordlige Natal i Syd-Afrika er
den vanligste måten å hilse på – som vi sier “hei!”
– uttrykket “Sawu bona”. Bokstavelig betyr det “Jeg
ser deg.” Hvis du er medlem av stammen, svarer du
vanligvis med “Sikhona”. Det kan oversettes med:
“Jeg er her.”
Rekkefølgen er viktig: Inntil du ser meg, eksisterer
jeg ikke. Det er som om når du ser meg, gir du meg
eksistens. Ordet ubuntu kommer fra det folkelige
uttrykket ”Umunyu ngumuntu nagabantu” som betyr
“En person er en person på grunn av andre
mennesker.” (Senge, 1994 s. 3)
26

Hvis du vokser opp med dette perspektivet, blir din
identitet basert på det faktum at du blir sett – at folk
omkring deg respekterer og anerkjenner deg som en
person, slik Simen og Linda uttrykker det, på sin måte.
Det å bli anerkjent som den personen du er, og for det
du ønsker å strekke deg mot, er en:
”Betingelse for identitet og menneskelig
opblomstring og mestring.” (Høilund, 2005 s. 21)
Dette kan også sies å være det ”etiske grundlag for socialt
arbejde.” Anerkjennelse beskrives som et ubetinget ideal,
men det er likevel ikke ment at alt skal anerkjennes.
... men
måten man
blir sett på
betyr mer.
Verdiforankring
27

Den etiske fordring.
”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er
utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”
(Verdenserklæringen om menneskerettigheter, artikkel 1, 1948)
I ethvert møte mellom mennesker ligger en fordring om å ta vare på den andres liv. Dette finner vi
igjen i Den gyldne regel: ”Du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg.” Det er noe
av etikkens kjerne om å gjøre det gode. Det er en invitasjon til å reflektere over hvordan vi ville
ønske å bli behandlet hvis vi var i den andres sted, og handle deretter.
Slik melder etikken seg – i vårt møte med andre.
”Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre,
uden at han holder noget af dets liv i sin hånd.” (Løgstrup, 1958 s. 25)
28

Simen og Linda oppsøker sosialtjenesten for å få hjelp til å få orden på livene sine. De kommer med
et oppriktig ønske om å bli hørt og tatt på alvor. De våger seg fram med sine skjøre drømmer om
”å klare seg sjøl” og ”å få jobbe med noe meningsfullt.”
”Brukerens egenmotivasjon avhenger av at relasjonen i kartleggingsforløpet baseres på
gjensidig tillit, respekt og åpenhet.” (Sosial- og helsedirektoratet: ”Veileder til egenkartlegging.”, KIS)
Verdiforankring
Når Simen og Linda våger seg fram, utleverer de samtidig sider av seg selv som gjør dem sårbare.
Hvordan vil de bli vurdert i forhold til jobbmuligheter når de forteller at de ”fantegikk fra siste
jobben”, eller ”opplever seg som en taper?”
”I denne utlevertheten og sårbarheten ligger etikken.” (Martinsen, 2000 s. 41)
Når Linda ser og forstår Simens angst for å starte i ny jobb, ser og forstår hun at han trenger noe
fra henne. Hun ser hans ansikt og i det hans sårbarhet. Og hun er til stede med hele seg og viser en
etisk bevissthet ved å sette seg i Simens sted.
29

30
Møte personen slik du
selv ville ønsket å bli møtt
Møte personen med å legge vekt
og
på styrker
Møte
muligheter fremfor svakheter og begrensninger
Ville hverandre
personen der han eller hun er
vel – Gjøre hverandre gode

”Jeg prøver å gå bruker i møte med verdiene som rettesnor for dialogen og samspillet.” (Veileder i sosialtjenesten)
Verdiene skal gi et felles utgangspunkt, og være rettesnor for
vurderinger, valg og handlinger. Et felles verdigrunnlag gir trygghet,
skaper nærhet, forplikter og utvikler fellesskapet, og skal bygge opp
under det bildet og det omdømme vi ønsker omverden skal ha av oss
og vi av hverandre.
”Det som fordres er en grunnholdning som
vekker tillit og ikke mistillit.” (Lundstøl, 2002 s. 66)
Myndiggjøring er et kjernebegrep i KIS. Myndiggjøring er et normativt
ideal for det etiske grunnlaget i egenkartleggingen. For å møte den
andre som et myndig menneske er fire verdier sentrale i KIS:
Tillit, respekt, åpenhet og anerkjennelse.
Disse verdiene må levendegjøres i samspillet mellom de involverte
partene.
”De grunnleggende verdiene i KIS-metodikken samsvarer godt med
grunnleggende verdier i sosialt arbeid. Å skape ”den gode praksis”
handler i stor grad om å ta verdiene på alvor i en travel hverdag,
og greie å omsette dem i en praktisk ramme og sammenheng.
Kun de som greier å omsette verdiene i praktisk arbeid kan sies
å ha opparbeidet seg de nødvendige ferdigheter og den kompetanse
slikt arbeid krever.” (Veileder i sosialtjenesten)
Verdiforankring
31

Respekt utelukker ydmykelse av andre.
”Jeg ble tatt på alvor og ikke sett på som en taper.”
”Respekt betyder i overensstemmelse med ordets stamme evnen til at se på et menneske,
sådan som det er, at forstå dets egenartede individualitet. Respekt betyder omsorgen for
at det andet menneske kan vokse og udfolde sig ud fra sine egne forudsætninger. Respekt
forudsetter frihed” (Fromm, 1983 s. 46)
Etikk er eksistensielt som en overordnet rettesnor som minner oss om nødvendigheten av å se ting
fra andres synsvinkel, slik en veileder sier:
”Å like sin klient og å vise ham grunnleggende omtanke og engasjement, er viktigere enn alt
annet når den gode praksis skal skapes.”
32

Tillit handler om en innbyrdes relasjon.
”Veileder var personlig på en positiv måte, så jeg ble trygg på
at han virkelig ville hjelpe meg.”
”Kjernen i all hjelpekunst” er å komme den andre i møte, lytte og
være til stede med hele seg, og derfra bevisst bygge opp et tillitsfullt
forhold. Men det er den andre som avgjør om det er tillit til stede, om
du er den andres tillit verdig.
Både Simen og Linda forteller om gode måter å bli møtt på, som er
vesentlige for å bygge opp både åpenhet og tillit. Det å bli sett, lyttet
til og vist anerkjennelse er viktige faktorer for tillitsskaping i deres
fortellinger.
Verdiforankring
Tillit er som en skjør hinne. Hvis du mister den andres tillit, – det kan
skyldes noe ganske banalt eller hverdagslig, – er tilliten vanskelig
å vinne tilbake.
Når vi viser oss fram i møtet med en annen, åpner opp for den andres
innsyn, blir vi lett sårbare for spørsmål og tilbakemeldinger fra den
andre. Hvordan vi blir møtt når vi, – kanskje for første gang, – våger å
fortelle noe om oss selv, er avgjørende for om tillit vekkes. Det avgjør også
om og hva vi våger å fortelle eller ikke fortelle i nye møter med andre.
”I vår henvisthet til hverandre, er tillit fundamentalt.”
(Martinsen, 1990 s. 20)
”Jeg har flere ”små-samtaler” rundt de vanskelige temaene, noe
jeg tror virker relasjonsbyggende og tillitvekkende.” (Veileder i
sosialtjenesten)
Dette stemmer med opplevelsen Linda hadde, at det var fint med små
samtaler om de mer personlige spørsmålene.
33

Anerkjennelsens betydning for mestring og utvikling.
”Det er viktig å lytte til det vi som brukere
sier, og ikke tvinge på oss tiltak som vi ikke
ønsker. Jeg fikk støtte og forståelse for
situasjonen jeg er i, og ble ikke mistenkeliggjort.
Slik fikk veileder meg til å føle meg vel,
og det gjorde det lett å avtale nytt møte.”
”Anerkendelse er en universell betingelse for, at et menneske
kan udvikle en socialt velfungerende identitet, og det må være
en ufravigelig menneskeret.” (Høilund, 2005 s. 58)
Det å lytte til Simen og Lindas ønsker og drømmer er et viktig steg i
å anerkjenne at de som unge voksne er på leit etter det gode liv for
seg, og at de vil være med å bidra i samfunnet. Å anerkjenne er mer
enn bare det å se den andre rent fysisk. Å anerkjenne innebærer at
personen opplever seg synliggjort i møtet, med hele sin unike
personlighet og muligheter.
”Anerkendelsesforholdet er mulighedsbetingelse for
selvvirkeliggørelse, da jeg kun kan se mig selv i en anden,
som ser mig.” (Hegel, 2005 s. 30)
Anerkjennelse er å formidle en grunnleggende etisk holdning, der
likeverdet til den andre anerkjennes, og samtidig understreke at
mennesker er forskjellige med ulike evner, egenskaper, talenter og
behov.
Det handler om hvordan bruker blir mottatt, opplevelsen av å tre
synlig fram og oppleve seg likeverdig og anerkjent i utgangspunktet.
”Han møtte meg med et smil, og det
lyste i øynene.”
Både Simen og Linda blir møtt med – noe så enkelt som – et smil, og
føler seg vel og er positivt spente på å komme tilbake til nye møter.
Det er en form for anerkjennelse som har med verdsettelse og
solidaritet å gjøre. Både Simen og Linda blir anerkjent som personer
som kan ta egne valg og bære konsekvensene av valgene sine.
34

Fortellinger – en måte å tydeliggjøre verdier på.
Ved å la brukerne og veilederne selv fortelle deres historier fra
prosessene med egenkartleggingen, kan vi avlese hvordan verdier og
relasjonsbygging blir praktisert. Historiefortelleren sier med sine valg,
opplevelser og refleksjoner noe om seg selv og sin virkelighet.
Gjennom fortellinger får vi noe å forstå oss selv i forhold til, hva som
kan være viktig å gjøre mer av, og hva som kan tones ned eller legges
helt bort.
Når Linda forteller at veilederen fikk henne til å se mer positivt på seg
selv, er det grunnleggende både i tillitsskaping og i relasjonsbygging.
Og når en veileder forteller: ”Det at jeg brukte tid på å bli kjent med
bruker i forkant av selve kartleggingen, har medført et visst
tillitsforhold med rom for utspill fra begge parter,” sier det noe om
at tid er en viktig faktor for å bygge tillit og åpenhet.
Ved å lytte til hverandres historier om praksis, kan det skapes felles
forståelse innad i tjenesten for hvordan ønskede verdier skal vise seg i
ord og handling.
På samme måte må tjenesten lytte til brukernes og samarbeidspartnernes
fortellinger om hvordan de opplever tjenesten:
Er det samsvar mellom det veiledere sier de legger vekt på for å leve
opp til verdiene, og det brukere og samarbeidspartnere forteller om
hvordan de opplever å bli møtt i forbindelse med egenkartleggingen?
Verdiforankring
35

Dialogen om etikk og verdier innad i tjenesten.
Hvis kjernen i ”all hjelpekunst” er å møte brukeren der hun er, som
forutsetning for å skape myndiggjørende prosesser, så må dialogen
innad i tjenesten handle om hvordan vi legger til rette for dette.
Det må handle om å reflektere over og svare på noen viktige spørsmål:
• Hvordan kan vi forberede oss på å komme brukeren i møte,
så Kierkegaards viktige budskap om å ”finne personen der
hun er”, får tyngde i praksis?
• Hvordan legge til rette for en likeverdighet, hvor begge har
noe å lære i dialogen som finner sted?
• Hva krever det av veileder å få brukeren til å tørre å se på
livet sitt, begripe det og få motivasjon og lyst til å ta valg
og grep som beveger henne i retning av de ønsker og drømmer
hun har?
• Hva krever det virkelig å se og lytte til den som søker hjelp
for å ”komme videre med livet sitt,” slik Linda og Simen så
klart ønsker?
Alt dette krever tilstedeværelse. Det innebærer både mental, faglig
og etisk bevissthet hos den enkelte veileder og i tjenesten som helhet.
Det handler om en verdi- og kulturforankring innad i hele tjenesten:
På den ene side har det med tjenestens identitet å gjøre:
Å ha et omforent og felles forstått og akseptert svar på spørsmålene:
”Hvem er vi?”
”Hvorfor er vi her?”
”Hva skal vi stå for, vise og være, - både innad overfor hverandre og
utad som helhetlig tjeneste, som mennesker og som fagpersoner?”
På den andre side har det med tjenestens omdømme å gjøre:
”Dette vil vi andre skal si om oss!”
”Sånn vil vi bli oppfattet!”
”Dette vil vi bli husket som!”
Å få til den gode dialog om disse grunnleggende spørsmålene stiller
krav både til tydelig og tilstedeværende ledelse, og til oppmerksomhet
hos alle på hvordan verdiene praktiseres, og hvordan viktige spørsmål
og dilemmaer håndteres.
36

3: Veilederrollen Å bygge en anerkjennende og myndiggjørende relasjon.
”Al sand hjælpen begynder med en ydmygelse. Hjælperen må først
ydmyge sig under den han vil hjælpe, og herved forstå, at det at
hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene, at det at hjælpe er
villighed til indtil videre at finde sig i at have uret, og i ikke at
forstå , hva den anden forstår dersom du ikke kan begynde således
med ham, at han finder en sand lindring i at tale med dig om sin
lidelse så kan du heller ikke hjælpe ham; han lukker seg for deg, han
lukker sig inde i sit inderste – og præk så du kun for ham.”
(Kierkegaard, 2005 s. 11)
Kravet til veileder er en grunnleggende ydmykhet overfor hva han som
menneske er i stand til å forstå om det andre menneske. Det krever
alltid å finne fram til hvor den som ber om hjelp er og begynne der.
Å spørre er å vinne innpass i en annens verden.
”Jeg må være bevisst på en ydmykhet i måten jeg spør på. Å spørre
er å vinne innpass i en annens verden. Kanskje den aller viktigste
forberedelsen til å møte bruker, er å forberede seg på å lytte og være
fullt og helt tilstede. Å ”skape et godt klima” handler mye om at jeg er
bevisst mitt ansvar i forhold til dette. Evnen til å oppdage – og
erkjenne – ”klimaforstyrrelser” hos meg selv eller hos den andre, og
greie å gjøre noe med det er også avgjørende for om det skal bli et
godt samspill mellom bruker og meg.” (Veileder i sosialtjenesten)
Veilederrollen
”Det er viktig å få støtte på det jeg vil og er opptatt av, – ikke bare det
veileder mener er lurt for meg.”
37

Å lytte
Når jeg ber deg lytte til meg, og du begynner å gi meg råd,
har du ikke gjort det jeg ba om.
Når jeg ber deg lytte til meg, og du begynner å fortelle meg
hvorfor jeg ikke burde føle slik,
tråkker du på mine følelser.
Når jeg ber deg lytte til meg, og du føler du må gjøre noe
for å løse mitt problem, –
svikter du meg, så rart det enn høres.
Lytt! Alt jeg ber om er at du lytter.
Ikke snakke eller gjøre.
Bare høre meg.
Anonym
39

Å få til den gode dialogen.
”Alt var positivt, fordi vi hadde en åpen tone og en god dialog.”
Dialogen innebærer ønske om å forstå den andre og få ny innsikt og erkjennelse. Den gode dialog
er som en dans hvor begge parter gir og tar imot og møter hverandre i ”øyehøyde.” Samtidig må
dialogen ha en retning hvor veileder er hjelper og støttespiller for at bruker finner svarene selv. I
dialogen møtes man som likeverdige, men samtidig forskjellige. Det er et møte mellom et jeg og et
du. I dette møtet må oppmerksomheten være både på nærhet og distanse.
”Dialogen er mennesker som møtes og samtaler om det som er viktig.
Vi banker på hverandres dører, går inn i hverandres hus,
Krysser noen grenser, lytter, ser og taler.
Og noe skjer.”
(Telle, 1993 s. 129)
”Jeg prøver å sanse hvor bruker er både følelsesmessig og motivasjonsmessig, samtidig
registrerer jeg eventuelle helseplager som er så store at arbeid eller tiltak ikke er aktuelt.
Jeg inntar en tydelig lyttende holdning, og spør på en måte som viser at jeg er ute etter å få
bruker til å ta fram det beste i seg.” (Veileder i sosialtjenesten)
40

”Det vellykkede møde i socialt arbejde er altså et ligeværdigt og dialogisk forhold, hvor parterne – især
socialarbejderen – giver afkald på sine forudfattede meninger. I mellemrummet mellem dem kan ”det felles tredje”
opstå, som er kvalitativt forskellgt fra, hva nogen af dem hver for sig kunne frembringe.” (Høilund, 2005 s. 178)
Å få til den gode dialog er overordnet i all relasjonsbygging. Ansvaret
for å få til en god dialog ligger hos både bruker og veileder, men
veileder, som den faglig autoritative part i relasjonen må sørge for at
bruker opplever anerkjennelse og respekt for den han er og der han er i
livet sitt. Dialogen innebærer en mulighet – og utfordring – til å forstå
hvem vi selv er og hvem den andre er. Det er snakk om en dialogisk
relasjon, preget av gjensidighet som forutsetter at begge parter
anerkjenner den andre. Det er i stor grad snakk om parallelle
prosesser, hvor både veileder og bruker kan oppdage og erkjenne
seg selv og lære og fornye seg gjennom den andre.
”For å bygge relasjoner må vi åpne for en plass i vårt indre rom for
den andre. Vi må våge å dele mer av vårt eget rom og håpe at den
andre også oppretter en plass i sitt indre for deg.”
(Waal, 2005 s. 177)
Dette åpner opp for en fortrolighet og tillit som er viktig, og som det
krever både etisk og faglig klokskap å håndtere. Det krever at vi har
oppmerksomhet på både egne og brukers muligheter og grenser.
Veilederrollen
41

Den gode dialog handler også om ”å finne tonen.”
”Vi hadde en god tone i form av småsamtaler rundt de vanskelige spørsmålene.”
”Å finne tonen” – kan stå som en metafor for å møte bruker der hun er.
Å sanse den andre og finne tonen innebærer også å legge merke til ord,
uttrykk og bilder bruker benytter i sin fortelling. Det handler om
empati og å kjenne gjenklang i seg selv i samspillet. ”Å skape et opplyst
rom” – innebærer å dele forventninger til hverandre, få til den
gode dialogen, vise åpenhet og anerkjennelse og bygge tillit. ”Det opplyste
rommet” har ingen skjulte dagsordener. ”Å vise sine våpen” – er
en metafor for den praksis veileder administrerer, og den makt han
sitter på. Veileder må trekke bruker inn i hva som gjelder av lover og
regler og hva som er tjenestens sedvanlige praksis. Alt relevant bør
legges fram, også de klagemuligheter bruker har. “Balansen mellom å
finne tonen og å vise sine våpen er å skape det opplyste rommet.”
(Høilund, 1999)
”Jeg gir støttende innspill, følger med hvor bruker er, avleser og
sjekker ut eventuell non-verbal kommunikasjon. Jeg er bevisst på
å vise i handling at jeg ikke har noen skjult agenda. Blant annet lar
jeg ikke bruker sitte og lure på hvorfor jeg spør om noe. Dessuten
er tydelighet viktig for å skape gjensidig forståelse for hvorfor en
befinner seg i den bestemte samhandlingssituasjonen, for å avklare
hva en skal prøve å oppnå sammen, og for å definere hverandres
roller i dette.” (Veileder i sosialtjenesten)
42

Makten ligger innbakt i relasjonen.
Flere veiledere er opptatt av dette.
”Når det gøres til et fag at hjælpe andre med at tilvejebringe deres
livsmuligheder, foreligger der altid en risiko for magtudøvelse.”
(Madsen, 1993 s. 202)
Maktutøvelse kan være å unnlate å gi et annet menneske mulighet til å
utvikle ferdigheter og kunnskaper som setter det i stand til å forvalte
sitt eget liv med egen myndighet. Da er hjelperrelasjonen blitt en
herredømmerelasjon og det er blitt et ensidig avhengighetsforhold.
∑•
∑•
”Vi sosialarbeidere er vant til å styre, skrive og omformulere,
men i KIS-kartleggingen får vi ikke lov til det, og det er bra.”
”I møte med bruker blir vi uunngåelig påvirket av dennes
holdning, språk, utseende og atferd, noe som kan føre til at vi
foreslår faktorer som passer med vår opplevelse av brukers
muligheter og utfordringer på arbeidsmarkedet, og på den
måten kan vi begrense dennes beskrivelse av egen virkelighet.”
Veilederrollen
”En hindring for vellykket socialt arbejde er
ofte socialarbejderens opfattelse af på forhånd
at vide hvad der er godt for bruger.”
(Høilund, 2005 s. 156)
∑•
∑•
∑•
”Jeg prøver å være bevisst egen stil, bruk av ord, samt eventuelle
skjulte budskap mellom setningene i innkallingsbrevet.”
”Jeg er tydelig på eget motiv med samtalen.”
”Jeg forsøker å gjøre meg mest mulig forutsigbar, både når
det gjelder forventninger og muligheter.”
43

Dømmekraften er kjernen
i den etiske tenkningen.
”Den reflekterende dømmekraft utvikler den involverte aktørs evne
til å innta den andres standpunkt.” (Nerheim, 2002 s. 72)
44

Dømmekraften må brukes både ut fra viten, regler og metoder og holdning, empati og verdier.
Dømmekraften er kjernen i den etiske tenkningen, og innebærer å sette seg inn i den annens
situasjon og forståelse. Det handler også om hvordan veileder omsetter situasjonens fortrolighet i
praksis når han sitter overfor bruker og skal støtte bruker i å ta grep om livet sitt, mestre det og
”blomstre opp.”
Myndiggjøringsidealet og vektlegging på anerkjennelse og åpenhet utfordrer kravet til veileder
om å vise god dømmekraft:
∑• Hva skal veileder anerkjenne – og hva kan ikke anerkjennes?
∑• Hva hvis bruker ikke viser myndighet?
∑• Når har vi eventuelt ansvar for å ”overta valget” for bruker?
• Hvor går grensen for åpenhet? Hvor går den for fortrolighet?
Veilederrollen
”Det er ikke alltid lett å sette ord på min vurdering av brukers arbeidsevne. Jeg kan være uenig i
brukers vurdering og ønsker. Jeg tar situasjonen med til kolleger og avtaler nytt møte med bruker.
Det er viktig å finne en balansegang i forhold til å skape forventninger ved å tenne og motivere
bruker, og hva som reelt kan oppnås innenfor et realistisk perspektiv.” ∑(Veileder i sosialtjenesten)
I veiledningsprosessen kommer vi ofte opp i motstridene interesser og dilemmaer. Her får også
den gode og reflekterende dømmekraft stå sin prøve. Veileder er ikke ”herre i eget hus,” og er
både avhengig og påvirket av normsystemet i tjenesten og i det politiske prioriterte
systemet. Her ligger det innebygd en institusjonell dømmekraft som påvirker i veileders
dømmekraft, og hvordan hun møter bruker og hvordan hun handler overfor denne.
45

Vanskelige spørsmål og dilemmaer må tematiseres og håndteres.
”Altfor ofte opplever vi å komme i tøffe dilemma, der ett hensyn
ikke synes å kunne forenes med et annet, fordi vi ikke er villige til å
la andre ta del i vår beslutningsprosess og i å hjelpe til med å finne
løsning.” (Syse, 2006 s. 31)
Håndtering av dilemmaer er ofte både utfordrende og vanskelig. Derfor
er det viktig å få til god dialog om håndtering av dilemmaer innad i
tjenesten, ikke minst fordi det ofte handler om verdivalg. Det som også
gjør det vanskelig er at dilemmaer ikke løses en gang for alle, men må
håndteres på nytt og på nytt. Dilemmaer oppstår alltid i en større
sammenheng eller helhet, og ingen helhet er lik, fordi ingen
mennesker er like.
En dialog om dilemmaer innad i tjenesten krever at dilemmaet først
identifiseres og beskrives. Dernest at det blir vurdert og drøftet
opp mot verdier en vil leve opp til og synliggjøre:
∑•
”Er her verdier som kan synes å stå i konflikt med hverandre
for eksempel veileders faglige vurdering av arbeidsevne
– opp mot respekten for brukers vurdering?”
(Veileder i sosialtjenesten)
Ut fra dette er det mulig å vurdere den handlingen eller beslutningen
som best imøtekommer verdier, ønsker, krav og rettigheter.
Både bruker og veileder er del av dilemmaet.
Å trekke bruker med inn i dilemma som angår han, kan være en måte å
håndtere dilemma på, samtidig som det kan være en måte å anerkjenne
og ansvarliggjøre bruker på:
”Skal vi starte opp med ”blanke ark”, eller er det viktig at jeg setter
meg inn i det som ligger i mappen din her?”
”Jeg har en annen oppfattelse enn deg angående din arbeidsevne nå.
Har du noen tanker om hvordan vi kan løse det, så jeg kan hjelpe deg
konstruktivt videre?”
Det er et dilemma i seg selv å håndtere både hjelperrollen og kontrollørrollen.
Veileder har ansvar for å ha begge i seg. Også her blir god
dømmekraft en viktig egenskap å tilstrebe for å vite når den ene rolle
skal tones opp og den andre ned.
Andre spørsmål og dilemmaer å ta opp med kollegaer kan være:
”Skal jeg møte bruker med blanke ark, – eller hele bakgrunnshistorien
hans?”
”Hva når de setter seg urealistiske mål, – og så samtidig gi de støtte i
deres ønsker og drømmer?”
”Hva åpner vi opp for i den gode samtale, i møtet – og hva kan vi
realistisk gi de av omsorg og støtte som de trenger videre?”
46

Å balansere innsikt og ”urørlighet.”
”For mye innsikt i brukers historie for veileder vil også kunne medføre
unødvendige begrensninger i forhold til valg av veien videre i forsøk på
å skjerme bruker fra ytterligere nederlag.
For mye innsikt i problematisk fortid gir også utfordringer i forhold til
hvor mye som skal legges inn i egenkartleggingen. Selv om bruker har
innsynsrett i egen sak, vil mye av det som har vært vanskelig også
være glemt. Det er ofte et dilemma her mellom å ha fokus på det som
en gang var, eventuelt ennå er, - overfor det å skape motivasjon og
bygge opp tro på egne ferdigheter og muligheter.”
(Veileder i sosialtjenesten)
”De spørsmålene og opplysningene som kommer fram i en KISkartlegging,
gir informasjon om den private sfære og om helse i en
grad vi ikke tidligere har gått inn i.
Kan det være at vi i en vanlig samtalekartlegging ville unnlatt å
utforske alle sider ved brukers liv, rett og slett fordi vi intuitivt har
følt at vi skal ikke vite ”alt” og at bruker har krav på privatliv?
Som veiledere må vi være klar over at i den gode dialog kan vi komme
til å åpne for mye. Viktig å sjekke ut med bruker at han er komfortabel
med det før han går.” (Veileder i sosialtjenesten)
Veilederrollen
”Hvor går den etisk betingede ”urørlighedssone” i forhold til
bruger, hvis overskridelse vil være ensbetydende med et ”indbrud”
i et andet menneskes private liv?” (Madsen, 1993 s. 221)
Hva som er ”urørlighetssone” er forskjellig fra menneske til menneske.
Veileders etiske kompetanse viser seg i hans håndtering av den innsikt
og fortrolighet som kommer frem i dialogen. Her handler det igjen om
å være oppmerksom på egne og brukers grenser.
”Våre urørlighetssoner er livsområder der selv
engler trår varsomt.” (Eidsvåg, 2002 s. 107)
47

Å være underveis. Å fange
opp motstanden og motet.
• Mennesket er alltid på vei
∑• Mennesket er meningssøkende
∑• Mennesket er læringssøkende
• Mennesket er skapende
• Mennesket vil alltid leve i spenningen mellom
det det er og det det ønsker å være
”Vi lever våre liv i spenningen mellom å være vårt eget livs
”ansvarshavende redaktør”, og å være utlevert til andre”.
(Løgstrup, 2002 s.106)
48

Motstandens mange ansikter.
Motstand og mot er to viktige motsetninger å sette ord på i en
endringsprosess. Motstanden kan røre ved både kjente og ukjente
grenser mot endring. Dette gjelder for oss alle.
Det å vise motstand mot forandring, må ikke oppfattes som det å være
negativ eller lite fleksibel. Motstand er en naturlig reaksjon som vi må
gripe fatt i, framfor å neglisjere.
Årsaker til motstanden kan være mange:
• Mangel på tillit til de som er involvert.
• Uuttalte forestillinger og oppfattelser.
∑•
Tro på at endring er unødvendig: “Det går jo
så bra som det er.”
• Tro på at jeg ikke vil lykkes med det nye.
• Engstelse for å miste status og makt: “Hva vil jeg
tape på dette?»
• Engstelse for å måtte lære nytt.
• Følelse av at grunnleggende verdier blir tilsidesatt.
Det er viktig å ta seg god tid til å få tak i disse kreftene.
De har både styrke og energi i seg. Får vi ikke grepet fatt i dem,
og forstått dybden og kraften i dem, har vi heller ikke stor sjanse for
å klare å snu eller kanalisere energien konstruktivt inn i endringsprosessen.
Det ligger både sterke følelser og verdier i aktiv motstand.
Begge deler er viktig å få satt ord på og respektere, for så å prøve
å benytte de i ønsket retning.
”Motstand i samarbeidet må oppdages og overvinnes overalt der
det dukker opp. Her er det viktig å huske at motstand har mange
ansikter.” (Veileder i sosialtjenesten)
Motstand kan vise seg som:
• Vil heller snakke om ”andre ting”
∑
• Møter ikke opp til avtale
∑•
∑•
Glemmer å ta med viktige papirer
Unngår øyekontakt
• Er urolig og ukonsentrert
Veilederrollen
49

Å ha et tosidig blikk på motstand.
På den ene side må veileder oppdage, erkjenne og utforske eventuell motstand hos seg selv:
”Jeg bearbeider eventuell egen motstand på forhånd, og sikrer meg at jeg er beredt til å gå bruker i møte
i tråd med de verdiene jeg vil ta vare på. Eventuelt lar jeg en annen veileder ta over den aktuelle saken.”
En annen opplevd motstand hos veileder kan gå på vegring mot å sette i gang egenkartlegging når veileder
vet at det ikke er lagt til rette for nødvendig oppfølging av bruker i etterkant.
50

På den andre side – og ikke mindre viktig – må veileder kunne oppfatte, forstå og akseptere
motstand hos bruker. Hun må hjelpe bruker til å bli bevisst på og kjenne på sin egen motstand, hva
den handler om, og hvordan bruker kan håndtere den over mot både å våge og klare å ta grep for å
komme videre. Her er det viktig å gi den støtte som trengs, motivere og ikke minst gi ros og
anerkjennelse for de minste små mestringsskritt i riktig retning.
”Det er viktig å lytte til det vi brukere sier, og ikke
”tvinge” på oss tiltak som vi ikke ønsker. Dere må spørre
om hvorfor vi ikke vil, ikke bare kutte sosialhjelpen.
Det er mye som kan skjule seg bak et nei.”
Veilederrollen
”Det krever mot å være ærlig og gi så mange nærgående opplysninger om seg selv og ta inn
over seg hvilke forhold som vil være utfordringer og muligheter i forhold til arbeidslivet.
Det krever også mot å gjøre kartleggingen når man vet at hensikten delvis er å dele sin egen
opplevelse av seg selv med andre mennesker. Det er vanlig at brukere strever med både å ville
og ikke ville i jobb. Vær beredt på å møte denne ambivalensen i ulike
sammenhenger!” (Veileder i sosialtjenesten)
51

Klare meldinger fra brukerne:
”Få folk til å føle
seg vel. Da blir vi mer
ærlig i svarene. Lett
å skrive det en tror
forventes.”
”Egen – kartlegging er
positivt, men tidligst på
2.samtale, fordi det er
viktig å få tillit og
trygghet i forhold til
veileder.”
”Hjelp oss
til å se nye
og utenkte
muligheter.”
”Hjelp oss med å
forstå de vanskelige
spørsmålene, så blir
svarene mer nyttig også!”
”Fortsett med egen –
kartlegging, det er en
fin måte å påbegynne et
samarbeid med Sosialtjenesten
på sett fra
en brukers ståsted.”
52

Å være den reflekterende praktiker.
”Forbedring krever kritisk refleksjon rundt egen praksis.
Sammenligning av praksis i kollegagrupper gir utgangspunkt
for læring og forbedringsarbeid.”
(Sosial- og helsedirektoratet, ” Og bedre skal det bli.” s. 29)
Lederansvar: Å sørge for at læring skjer.
”En kvalitetskultur i sosial- og helsetjenesten har følgende
kjennetegn: En ledelsesform som fremmer en åpen dialog hvor
utvikling, refleksjon og læring er vesentlige elementer.”
(Sosial- og helsedirektoratet, ”Og bedre skal det bli.” s. 29)
”Å skape den gode praksis handler – som så mye annet – om å måtte
trene for å bli god! Mye trening, gode treningsopplegg og tilgang på
gode trenere er nødvendig dersom vi skal bli gode som veiledere.
Mange (det gjelder både hjelperne og deres ledere) tror at det går an
å bli gode på dette uten å trene, - noe som selvfølgelig ikke er riktig. ”Den
gode praksis” skapes kun av hardt eget arbeid - i gode treningsmiljøer!”
Veileder må være bevisst på formålet med å bruke kartleggingsskjemaet,
hvordan spørsmålene stilles og tolkes og være forberedt på
hvilke svar som kan forventes. Dette krever godt forarbeid av veileder,
høyt bevissthetsnivå og engasjement og initiativ for å ta i bruk
skjemaet, samt vilje til å ivareta opplysninger som kommer frem.”
(Veileder i sosialtjenesten)
Det er et lederansvar å legge til rette for at det skjer en læring ut fra
handlinger og erfaringer som gjøres, og at læringen fanges opp og
forankres i tjenesten som viktig kunnskap og kompetanse.
Men hvordan få tid til en arena for å fange opp og dele erfaringer, og
gjennom det bygge en læringskultur? Det er en realitet at tid er et
sjeldent gode både i ledelse og sosialfaglig arbeid, men samtidig er
det et valg å ta: å vise mot til å si at dette skal vi ha tid til. Mest av alt
handler det som leder å ikke la seg overstyre av den institusjonelle
dømmekraft, men se den i relasjon til egen, personlige dømmekraft.
Det handler om å gi legitimitet til å stoppe opp, fange opp og
reflektere over ”de gyldne øyeblikkene” hvor oppdagelser og
erkjennelser finner sted, grenser flyttes og læring og utvikling skjer.
Dette krever både formelle og uformelle arenaer innad i tjenesten og
må være forankret både i ledelsens holdning, verdisyn og strategier.
Veilederrollen
”Vi har en tendens til å se ting som ikke finnes, – og være blind for den lærdommen vi har rett for øynene på oss.” (Coelho, 2004 s. 25)
53

Å oppdage og erkjenne.
”Kravet til selvinnsikt er grunnleggende i den profesjonelle
innstillingen.” (Holm, 2005 s. 39)
Begrepene ”oppdage” og ”erkjenne” er viktige å forstå og utforske for
veileder som den reflekterende praktiker.
Veileder må ha et tosidig fokus:
For det første må veileder være bevisst på oppdagelser og erkjennelse
om seg selv, gjennom å ha oppmerksomhet på seg selv i dialogen, og
gjennom å være åpen for tilbakemeldinger i etterkant av dialogen.
For det andre er det veileders oppgave å hjelpe bruker å gjøre oppdagelser
og erkjennelser om seg selv som viktige for hans egeninnsikt,
læring og utvikling. Men for å bli god på å få bruker til å se seg selv,
til å begripe og gripe fatt i seg selv, må veileder ”ha gått den samme
veien,” ha gått sin vei på sin måte.
Læringssløyfen på neste side viser fire nivåer i en slik
lærings- og utviklingsprosess:
I denne dynamiske prosessen veksler vi gjennom et refleksjonsperspektiv
for oppdagelser og erkjennelser, og et målsettings- og
handlingsperspektiv, for innarbeiding av planer, tiltak og forbedringer.
”Mange av oss har ikke så god trening i å
tro på oss sjøl i starten av noe nytt.”
Myndiggjøring krever både styring og støtte.
For å komme fra nå-situasjonen til ønsket situasjon kreves det
handling. For å få til det må det legges til rette for to grunnleggende
aktiviteter fra veileders side:
Det må legges til rette for styring og for støtte.
Styring er en del av myndiggjøringen over eget liv og er brukers
utfordring og ansvar. Myndiggjøring handler om at bruker får hjelp av
veileder til å gjøre sine oppdagelser og erkjennelser om at ”det er
dette som er viktig og meningsfullt for meg framover.”
Til dette trengs det støtte. Det kreves at veileder støtter både på
person og på praktisk nivå. Man kan ikke bare vektlegge myndighet,
uten å vektlegge støtte. Det er viktig med støtte til myndigheten har
”satt seg”.
Myndiggjøring er en prosess som har størst mulighet til å
tydeliggjøre seg i det å mestre jobbsituasjonen. Derfor kan støtte
være viktig for en del også her. Det er viktig å ikke være naiv på
hvordan myndiggjøring bygges. Bruker trenger støtte både på
dømmekraft og handlekraft i sin myndiggjøringsprosess.
Egenkartleggingen i KIS utfordrer både bruker og veileder til nye måter
å møte og snakke med hverandre på. Dynamikken som ligger i læringssløyfen,
kan være ett virkemiddel i dialogen med bruker til å forstå
sider ved det livet han lever, og bruke den forståelsen til å planlegge
mål og milepæler videre.
54

Læringssløyfen
Veilederrollen
55

Hvordan bli et lærende menneske?
• Søk innad og utad etter ideer, kunnskap og erfaringer
∑• Still spørsmål ved egen og tjenestens selv-forståelse
• Vær på søking etter oppdagelser og erkjennelser
• Ta den andres perspektiv – hvilken merforståelse ligger der?
• Reflektere over egne handlinger og dele erfaringer med andre
• Gi og be om tilbakemeldinger
• Lytt til og bruk intuisjonen
• Inspirer og utfordre hverandre til nye oppdagelser og
erkjennelser.
• Sett nye mål, innarbeid og evaluer. Dette skal bidra til
stadig ny læring og utvikling.
Å hente ut læring fra alt som skjer.
Å føre logg er en eldgammel praksis sjøfarende hadde for å ta vare
på læring ut fra hvilken kurs de hadde valgt å styre etter. Det er et
spennende hjelpemiddel å bruke i arbeidet med å reflektere over,
forbedre og ta vare på egen praksis, læring og utvikling
• Loggføring er et hjelpemiddel i arbeidet med å reflektere over
og fornye og forbedre egen praksis.
• I loggboken beskriver og begrunner vi egen praksis, og setter
ord på vurderinger og valg. Dette innebærer også å kunne
stille seg utenfor og vurdere egen læreprosess.
• Loggingen gir trening i å reflektere, vurdere og velge ut for
videre læring, utvikling og endring.
• Det å skrive ned virker stimulerende på egen tenking, både
der og da, - og ved å gå tilbake til det skrevne i ettertid.
• Gjennom refleksjonen og skrivingen utforskes egne ressurser
ved å sette ord på tanker og iakttagelser som ikke nødvendig
vis er endelige, men som er noe å tenke videre fra, eller dele
med andre.
Noen spørsmål til refleksjon:
• Hva skjedde?
• Hvordan skjedde det? Hvilke grep tok jeg? Hvilken virkning
hadde det for hvem?
• Nye oppdagelser? Læring å hente ut? Hva vil jeg bruke den til?
• Hva er jeg blitt mer nysgjerrig på?
• Hvordan praktiserer jeg de verdiene jeg vil stå for?
• Hvordan deler jeg mine erfaringer med andre?
• I hvilken grad ber jeg om og gjør meg nytte av tilbakemelding
fra andre?
56

Å gripe seg selv i øyeblikket.
”Det som adskiller reflektion-i-handling fra andre reflektioner er
den umiddelbare betydning for handlingen, som igjen kan føre til
yderligere tænkning som påvirker det vi gør. Reflektionen gir os
mulighed for at eksperimentere på stedet.”
(Schon, 2000 s. 260)
Det handler om ”å gripe seg selv i øyeblikket,” - begripe hva som skjer,
og så gå inn og korrigere atferd eller innspill der og da om nødvendig.
Det er ikke snakk om en spesifikk teknikk, men en menneskelig egenskap
det går an å trene seg opp til å bruke. Og det handler om å ha
bevissthet, vilje og mot til å se seg selv utenfra og å trekke ut oppdagelse
og erkjennelse om seg selv i samspillet og dialogen med andre.
Det er ”å lære å lære”, og er sentralt i det å oppøve evnene til å lede
seg selv i ønsket retning.
Refleksjon-i-handling er en egenskap som det er relevant å utvikle og
bruke som veileder. Det er en egenskap som det er all mulig grunn til å
bevisstgjøre brukeren på, hjelpe han å trene på og lære seg å bruke.
Det kan gjøres så enkelt som å stoppe opp et øyeblikk i samtalen, ta
”time-out,” og ta et felles utenfra-perspektiv og spørre:
• Hva skjer nå?
• Er vi på rett vei?
• Snakker vi om det som er vesentlig å ha fokus på?
• Er det dette du har bruk for fra meg nå?
• Hva er det viktig at du sier til deg selv her og nå?
• Hva sier magefølelsen din deg akkurat nå?
• Ser du hva du er god på akkurat nå?
• Hva kan du bruke de gode egenskapene dine til her
og nå og framover?
Og gjøre bruker oppmerksom på at lignende spørsmål kan han stille
seg selv fra et utenfra-perspektiv, ikke minst når han er i vanskelige
valgsituasjoner.
Like viktig, men kanskje ikke så vanskelig som det er å reflektere
over seg selv i øyeblikket, er det å reflektere og evaluere sammen
med bruker etter en samtale eller et møte. Dette handler om å være
åpen for å gi og få tilbakemelding.
Veilederrollen
∑
”Det er både lærerikt og fint at dere ber oss om tilbakemelding på hvordan vi har opplevd
samtalen om egenkart-leggingen, og at vi også får ærlig tilbakemelding fra dere.”
57

Å dele praksisnær kunnskap.
Simen og Lindas og veiledernes fortellinger viser samsvar mellom brukernes opplevelse av å bli
sett, hørt og anerkjent, og veiledernes fortellinger om hvordan de legger til rette for å komme brukeren
i møte for nettopp å vise respekt og bygge opp en tillitsfull relasjon. I fortellingene ligger
det en gjensidig bekreftelse på noe som er vesentlig i det å komme videre med seg selv, både som
menneske og som fagperson.
Her ligger en praksisnær kunnskap som tjenesten har bruk for, og kan ta inn som læring, og bygge
sin faglighet og sitt omdømme videre på. Hvis tjenesten tar brukernes fortellinger om hva som er
virkningsfullt i møtet med dem på alvor, og viser at de tar til seg fortellingene som viktig kunnskap,
er det en måte å vise respekt for bruker på, og hans myndighet til å mene noe og til å komme
til orde og ta ansvar over eget liv.
Hvis den gode praksisen ikke etterspørres eller deles, forblir den som ”taus kunnskap,” ikke bare i
hodet og hjertet på veilederen, men også i hodet og hjertet på brukeren.
58

Veilederes praksisnære læring.
”Læringen for meg gjennom bruk av KIS er at mange vil noe og ser positivt på fremtiden og sine
muligheter!”.
”Jeg har hatt så mye å lære når det gjelder å holde munn som veileder! Det er en utfordring å ikke
gjøre om på brukerens ord.”
”Brukerens mestringsevne kommer ikke alltid tydelig frem i KIS, dersom det ikke stilles spørsmål
utenfor skjema.”
Veilederrollen
”Det er viktig å lytte, men også å se etter andre ”budskap” enn ordene! Få fram ”ting” du
fornemmer ”holdes under teppet,” – og som er viktig for at bruker kommer videre dit han vil.”
”Ser at det kunne vært hensiktsmessig at jeg hadde et kontor på for eksempel NAV arbeid for å
gjennomføre møtet og kartleggingen der. Dette for å markere at vi nå ikke skal ha samtale om
tradisjonelle sosialkontortjenester.”
”Ut fra erfaringene som er gjort har det stor betydning at flere har kompetanse på KIS-kartlegging,
og at det er et verktøy som kan benyttes av flere etater. At både NAV arbeid, NAV trygd og sosialkontoret
har benyttet samme verktøy, har bidratt til fellesskapsfølelse i prosjektet.”
59

Å la en alternativ historie vokse fram.
”Hvis du har en fortid som plager deg, så glem den. Tenk deg en ny historie for ditt liv, og tro
på den. Konsentrer deg bare om de stundene da du oppnådde det du ville, - og denne kraften
vil hjelpe deg til å oppnå det du vil.” (Coelho, 2004 s. 15)
I de problemformulerte historiene som brukere ofte kommer til sosialtjenesten med, er det ikke
alltid umiddelbare løsninger å se i horisonten.
Men i den gode dialog vil det som regel alltid komme opp formuleringer som svakt antyder øyeblikk
eller episoder hvor fortellingen har andre poeng enn de problematiske. Kunsten er å spisse ører
og lytte etter disse. Det er frø som kan ”vannes” ved å gi de oppmerksomhet. Her ligger nye, tynne
tråder til at en alternativ historie kan vokse fram.
Selv om fortidens historie alltid øver innflytelse på dagen i dag, så er det viktig at veileder
hjelper bruker å se tingene i et annet lys, og se om fortiden kan gis en annen versjon.
Da er det mulig å endre det følelsesmessige også. Og dermed ha større mulighet til å klare å se,
tenke og ikke minst handle annerledes og mer konstruktivt framover.
60

”Livet leves forlengs, men erfares baklengs.”
S. Kierkegaard
Fortid
Kan læres av – men ikke endres!
”Læringsrom”
Nå
Beslutningene treffes i
øyeblikket, i skjæringspunktet
mellom den kjente, uforanderlige
fortid – og den ukjente,
påvirkelige fremtid.
Fremtid
Kan endres – men ikke læres av!
”Handlingsrom”
Veilederrollen
”Beslutningsrom”
For det er slik at …
Fortiden kan vi lære av, men ikke forandre. Men der ligger vårt viktigste læringsrom – helt gratis. Vi skal bare gi oss tid til å gå på jakt etter
oppdagelser og erkjennelser, og reflektere over hva den sier oss og hva den kan spore an til av ønsker og drømmer.
Fremtiden kan vi ikke lære av, men vi kan påvirke og bestemme mye av den, i hvert fall for oss selv. Der ligger vårt viktigste handlingsrom.
Her og nå er øyeblikket, nuet, hvor vi har muligheten til å ta valg, til å bestemme oss for hvordan vi vil bruke læringsrommet, fortiden – og
hvordan vi vil påvirke egen framtid, ta grep og handle.
61

4: De fire fasene i KIS Forberedelse, gjennomføring, avslutning og oppfølging.
I forberedelsene til å ta i bruk KIS er forankring og
felles forståelse innad i tjenesten viktige forutsetninger:
•”Egenkartleggingen betinger forankring og engasjement hos overordnet ledelse.”
• ”Gi god tid til å skape felles forståelse av hva egenkartleggingen handler om, og
hvilken kompetanse, holdninger og atferd som er viktig som veileder.”
∑• ”Tjenesten må avklare hvem målgruppen for egenkartleggingen er.”
• ”Som veileder må du forberede deg på – og våge – å gå ut av kjente rammer,
slippe kontrollen, – og allikevel beholde oversikten.”
• ”Øv med rollespill på kontoret i kartlegging av hverandre,
og vær rause med konstruktive tilbakemeldinger.”
• ”Før logg over erfaringer og læring underveis, og del og
diskuter med kolleger.”
• ”Som i alt sosialfaglig arbeid handler det om å ta etikk og verdier på alvor,
og dette må det settes ord på, gang etter gang.”
(Ulike veiledere i sosialtjenesten)
62

4.1: Forberedelse Forankring og avklaring av forventninger.
”Fint om du gjør dette før møtet med meg”, sier brukerne:
Forventninger og realiteter.
• ”Informer tydelig om hensikten med egenkartleggingen,
og hva den skal brukes til.”
• ”Gi meg tid til å tenke over spørsmålene hjemme. Jeg tenker
ikke så bra under press.”
• ”Utdyp de vanskeligste spørsmålene, så jeg kan få sagt det
som er viktig.”
∑•
”For meg er det bedre å ta det muntlig. Jeg har dårlig
erfaring med skjemaer.”
• ”Si noe om hvordan egenkartleggingen kan føre til å se
muligheter i etterkant.”
Kloke grep fra veiledere:
• Setter av tilstrekkelig med tid (inntil 2 timer)
∑• Rydder pult og bord og legger vekk papirer.
• Har ikke for mange avtaler på samme dag.
• Er presis til avtalen.
• Tilbyr noe å drikke.
• Setter ”Opptatt” på døra.
• Stenger telefonen, og ber bruker gjøre det samme.
• Velger å sitte ved et bord sammen med bruker, da er vi mer
likestilt i samtalen.
Gjennom egenkartleggingssamtalen er det helt sentralt å få bruker til
å se egne ressurser og muligheter. Det gjelder å få han til å se at han
skritt for skritt tar konstruktive valg, og begynner å mestre livet sitt i
den retning han ønsker, og støtte han maksimalt i de konstruktive
valgene. Dette er et viktig og riktig fokus å ha i veiledningsprosessen,
samtidig som det innebærer et mulig dilemma:
Bruker investerer ofte mye i det å åpne opp for, og å se på det liv han
lever, begripe det og bli motivert til å ta nye grep og handle. Møtet
med og tilliten til veileder, den gode relasjonen som bygges gjennom
egenkartleggingen, og – ikke minst motstand som svinner, og mot som
vokser frem, - frembringer ofte store forventninger. Det er store
forventninger til seg selv om å mestre, men også forventninger om
fortsatt støtte og oppfølging fra det ”hjelpeapparat” som har vært med
å sette både følelser, fornuft og handlinger i sving.
Som veileder er utfordringen her å være bevisst dette mulige dilemma
gjennom egenkartleggingen generelt, men spesielt i forhold til hva som
er realistisk å få til i form av tiltak og nødvendig oppfølging. Det er
derfor fornuftig å avklare med bruker på et tidlig tidspunkt hvilke
forventninger bruker har, både til samtalen, til seg selv og til veileder
fremover.
De fire fasene i KIS
63

Utdyping av de vanskelige spørsmålene.
• ”Det er viktig å avklare hvem som skal følge opp bruker i etterkant,
også der arbeid eller tiltak ikke er aktuelt, da en skaper forventninger
om at noe skal skje. Det skapes forventninger i løpet av prosessen, og
jeg prøver å få balanse mellom det å motivere og ”tenne” bruker, og
hva som reelt kan oppnås innenfor et realistisk tidsperspektiv.”
• ”Min måte å vise respekt for den som kommer til samtale, er at jeg
forbereder meg grundig. Jeg forbereder utdyping på de spørsmålene
jeg erfaringsmessig vet bruker syns er vanskelige, men har hovedoppmerksomheten
rettet mot det bruker ønsker å vektlegge når vi
møtes. Jeg prøver å bearbeide ev. egen ”motstand” på forhånd, og
sikre at jeg er beredt til å gå brukeren i møte i tråd med de verdiene
jeg vil ta vare på. Klarer jeg ikke dette, må jeg la en annen veileder
gå inn i møtet og samhandle med bruker videre framover.”
• ”Jeg pleier å oppmuntre brukeren til å nyansere valgte svaralternativ
i skjemaet, og prøve på å formulere egne, dersom ingen av de gitte
svarene oppleves å være beskrivende nok. Erfaring viser at det er
viktig å bruke tid på forberedelsesfasen. Mange brukere som har liten
eller ingen tilknytning til arbeidslivet, og som har søkt og fått avslag
på uføretrygd, er i utgangspunktet ikke motivert, eller i stand til å
vurdere egen evne til deltakelse i arbeidslivet.”
(Veiledere i sosialtjenesten)
Påminnelser:
• Å ”finne” brukeren der han er …
• Informer om hva hensikten med egenkartleggingen er!
• Vurder hvor mye eller lite du behøver å vite om bruker på forhånd!
• Hold økonomisk saksbehandling utenfor kartleggingssamtalen!
Selv om både brukere og veiledere understreker hvor viktig det er å ha
en ”bli-kjent”-samtale i forkant av egenkartleggingen, så må veileder
også kunne vurdere når det kan være konstruktivt og klokt med andre
tilnærminger. For eksempel å ta kartleggingen ”på sparket”, slik en
veileder forteller her:
”Utgangspunktet var at jeg hadde en førstegangssamtale med en
ungdom. Jeg opplevde at jeg ikke fikk til en god dialog, og kom inn i et
mønster hvor jeg bare stilte spørsmål. Jeg tok ”time out” og foreslo
kartlegging der og da. Gjennom det fikk jeg snudd fokus og fikk
brukeren aktivt med i forhold til sin egen situasjon. Det som begynte
dårlig ble tilslutt noe positivt for både brukeren og meg.
Jeg opplevde at jeg fikk en god dialog med brukeren og et bra utgangspunkt
for videre samarbeid med ham.” (Veileder i sosialtjenesten)
Det er viktig å gripe og benytte øyeblikkene. Få til ”refleksjon i
handling” – og så handle. (Jfr. Schon, 2000)
64

4.2: Gjennomføring: Å bli sett, hørt og tatt på alvor.
Relasjonsbygging er å få til det gode møtet mellom likeverdige.
Å møte den andre der han eller hun er.
Å møte den andre slik du selv ville ønske å bli møtt i samme situasjon.
Å møte den andre ved å se styrker og muligheter, framfor svakheter og begrensninger.
Å ville hverandre vel, – å gjøre hverandre gode.
“Veileder var flink til å lytte, og hun satt vedsidenav meg,
og sammen
gikk vi gjennom det jeg hadde skrevet.”
”Jeg fikk opplevelsen av å være velkommen,
han møtte meg som
et voksent, tenkende
og
menneske.”
”For meg var det viktig åblimøtt med forståelse, og
jeg ble tatt på alvor iforholdtildetjeg er opptatt av,
og de satte seg inn i min situasjon.”
De fire fasene i KIS
65

Fortellinger fra veilederes ståsted:
”Det er en viktig person som kommer”
”Jeg prøver å gi tydelige signal på at ”det er en viktig person som kommer”, og at jeg er forberedt:
Jeg er selv presis, henter vedkommende i ekspedisjonen, er imøtekommende og sikker på at jeg
husker navnet. Jeg er obs på å dempe evt. motstand fra starten av. Sjekker ut evt. ubehag,
reaksjoner på skjemaet og formålet med egenkartleggingen osv.
Jeg prøver å møte ytringer på en åpen måte, slik at jeg ikke skaper ytterligere motstand hos
bruker. Eksempel: ”Ja, da vet jeg det.” eller ”Fint, da bruker vi litt tid på det du har reagert på.”
Jeg er opptatt av å innta en tydelig lyttende posisjon, og viser at jeg er ute etter å få tak i det
brukeren egentlig vil si.
Jeg sjekker ofte ut om jeg har forstått riktig! Konkretiserer og prøver å være presis og unngår
fri fantasi og tolkninger.”
66

”Bruker har selv nøkkelen til å komme dit hun vil.”
”Jeg vektlegger at det er bruker selv som har hovedansvar for sitt eget liv, og dermed har
nøkkelen til å komme dit hun vil. Jeg prøver å tydeliggjøre min rolle, på hvilken måte jeg kan
støtte, og hjelpe til med å se og utforske muligheter.
Uansett hva bruker sier og forteller om sin nåværende situasjon, fortid og fremtid, er det viktig å
være imøtekommende, forstående og ikke dømmende. Dette selv om jeg kan ha et annet synspunkt
eller mening om dette. Viktig å finne frem ressurser og behov der og da – her og nå.”
De fire fasene i KIS
67

68
”Moren deltok i kartleggingen.”
”Utgangspunktet for henvendelsen var å finne ut hva sosialkontoret var, og hva som kunne tilbys /
bistås med. Både Linda og moren hadde ønske om mer enn inntektssikring. For Linda var det et
klart uttrykt ønske om en meningsfylt hverdag. KIS–kartleggingen opplevdes å kunne ta henne på
alvor ved å avklare historie, ønsker og drømmer. Moren deltok i kartleggingen, og KIS ble en måte
å ivareta alle livsområdene på, herunder også nettverk og familie med en positiv tilnærming.”

Kloke påminnelser:
”Jeg opplever at det gjør
noe med relasjonen til
bruker når vi sitter side
om side ved PC’en. Jeg
gir gjerne ”godstolen” til
bruker.”
“Utfordre gjerne bruker
til å oppsummere.
Spør også om hans
opplevelse av
samtalen.”
”Still deg selv
spørsmålet:
”Hvordan ville jeg
likt å bli møtt i en
slik situasjon?”
De fire fasene i KIS
”Tydelighet handler om
å sjekke ut om vi
forstår hverandre
underveis.”
”Det er brukerens
– og ikke veileders
ord – som skal ned
på papiret.”
”Vær bevisst bruken
av skjema underveis.
Ikke la skjema styre
prosessen helt.”
69

Ulike situasjoner å bruke KIS i:
”KIS som døråpner.”
”Pårørende av ”Knut” ønsket råd og
veiledning om kurs og arbeid, ikke sosialhjelp.
Foreldrene forsørger ”Knut”. Utgangspunktet
ble å hente frem ”Knut” sin historie;
skole, arbeidserfaring, interesser, ønsker
og drømmer. Formålet var å konkretisere
drømmene og realitetsorientere om
muligheter og tilbud.
KIS – kartkartleggingen ble en døråpner
for utviklingen av en god relasjon og en
hensiktsmessig og akseptabel måte å stille
spørsmål på.”
”Gamle KIS – kartlegginger”
”Jeg har ved flere anledninger tatt utgangspunkt
i gamle KIS – kartlegginger
(3–6 måneder siden) i samtale med brukere.
Dette har vært en positiv erfaring. Jeg har da
kunnet fokusere på hva som har skjedd siden
forrige kartlegging, og brukeren har gjennom
det fått tydeliggjort overfor seg selv at det
har vært en utvikling. Eksempel: ”Tidligere
manglet jeg motivasjon for å gå på kurs, men
det gjør jeg ikke nå!” Og: ”Siden sist så har
jeg gått på truckførerkurs, og i tillegg har jeg
blitt interessert i hester.”
Gjennom å bruke KIS-verktøyet slik, så
opplever jeg at brukerne ser nytten av verktøyet
og får et eierforhold til det.”
”KIS – kartlegging i fengselet”
”Jeg har gjennomført egenkartlegging med
brukere mens de har vært inne til soning.
I begge tilfellene har dette vært positivt.
Gjennom egenkartleggingen får en påbegynt
relasjonsbyggingen før brukeren slipper ut.
Jeg erfarte at brukerens syn på
Sosialkontoret ble endret: ”Jøss, jeg trodde
ikke at Sosialkontoret drev med slikt!”.”
70

4.3: Avslutning ”Å begynne å formulere sin nye historie.”
”Ja –
til
det
”Hei Linda! Fint å se deg igjen. Nå er jeg spent på hva du hartenktog gjort siden sist.
Du tok jo en utfordring på strak arm, må jegsi!”
”Hei – jo, jeg turte til slutt åkontaktehan siste arbeidsgiveren min for åfåen attest.
å få
Jeg ”fante-gikk”job are fra den jobbenfor 5 måneder siden. Jeg hartenkt mye på
det der med åseogakseptere
jeg bruke til å lære mer førjegsøker meg jobb.”
at jeg faktisk er god til noe, så det vil
”Så bra! Da har jeg også gjort min del av arbeidsfordelingen.Jegharavtaltmed NAV arbeid
at vi tar en trekantsamtale, hvor de får høre hva du er kommetframtilgjennom egenkartleggingen,
veldig. Jeg
og du får høre hva de kan tilby deg av kurs ut fra hvor du
står nå, og hvaduønsker framover.
På det møtet vil vi sammenlage en handlingsplan for veien videre, hvem som gjør hva,
har ihvertfall gjennom dette fått tro på
litt mer orden på livet
jeg har bestemt meg for. Det kjennes bra ut.”
og hvilken støtte eller oppfølging du ønsker og
mitt. Og denne gangen skal
at jeg har
kan
mine muligheter
jeg stå på og klare
få videre. Høres det greit
ut?”
Veileder
De fire fasene i KIS
71

”I møtet med NAV arbeid, Oppfølgingstjenesten og veileder fikk jeg etter
hvert et mer realistisk bilde av hvor jeg står, og hva jeg trenger for å gå
inn i et nytt arbeidsforhold. Til å begynne med var jeg ganske uenig med
dem, sånn som de vurderte det de kalte min arbeidsevne. Men da var det
greit at veileder var med, for da var det lettere å ta opp det som hadde
vært vanskelig på de praksisplassene jeg har hatt tidligere. Det hadde jeg
jo klart å si fra om gjennom egenkartleggingen.
Jeg vet nå at jeg trenger mer støtte i selve jobbsituasjonen, og nå får jeg
en ”fadder” på den nye praksisplassen jeg skal begynne på. Jeg ønsker at
han gir meg både støtte og utfordringer, så jeg etter hvert får til det jeg
ikke har klart tidligere. Jeg tror også at sånn som jeg er blitt møtt gjennom
denne egenkartleggingen, så er jeg selv blitt mer åpen, og da tror jeg en ny
arbeidsgiver også lettere blir kjent med meg.”
”Det er jo ikke selve KIS-skjemaet som er det viktigste, men prosessen rundt det og kommunikasjonen
som følger med. Samtalene før, under og etter utfylling. I sum gir dette et godt og helhetlig bilde av
den personen vi skal hjelpe videre.”
(Teisnes, 2006)
72

Viktige avveiinger og spørsmål:
Hva åpner vi opp for – hva kan vi bistå med?
”Jeg har inntrykk av at egenkartleggingen er med til å skape åpenhet
hos bruker. Det er imidlertid viktig å være klar på egen rolle i forhold
til det en spør om (for eksempel helsesituasjon), og være klar på hva
jeg kan bistå med og ikke. Det er viktig for meg å være ærlig, og gi
direkte tilbakemelding til bruker ut fra min vurdering på både positive
forhold, utfordringer og tanker om veien videre. Tilbakemeldingen kan
føre til at vi fortsetter dialogen med refleksjon rundt brukers
muligheter framover, og hva som skal til for å mestre de.”
Forskjell i åpenhet ved skriftlig og muntlig egenvurdering?
”Jeg kjenner denne brukeren forholdsvis godt fra før, både fra egne
samtaler og fra samarbeid med Tiltaksgruppen og NAV arbeid. Jeg fant
lite samsvar mellom det som kom frem i egenprofilen, og de
opplysninger sosialkontoret hadde fra før via samtaler med bruker:
- Kan det være slik at terskelen er høyere for å oppgi noe negativt enn
noe positivt om en selv når en skal gjøre det skriftlig?
- Og kan det være slik at å innrømme ting en har problemer med, er
lettere under samtale med saksbehandler, enn å vise dette skriftlig?”
Uenighet i vurdering av arbeidsevne.
”I utgangspunktet er det viktig å støtte bruker i vurdering av egen
arbeidsevne, men det kan av og til også være vanskelig:
Noen har urealistiske mål med tanke på arbeidslivet.
Noen kan også anse seg som ikke arbeidssøker, mens jeg ikke finner
grunnlag for det på bakgrunn av sykdom, skade og lyte bildet.”
De fire fasene i KIS
73

Å ”tappe” katastrofefantasiene.
Det sentrale i avslutningen av egenkartleggingen er spørsmålet om og vurderingen av
hvilke handlingsmuligheter bruker, sammen med veileder, ser, og vil gripe fatt i.
Utvikling og endring er ofte forbundet med både utrygghet og engstelse for det nye.
Som Simen formidlet, så trengs det både tro og vilje, men kanskje aller mest støtte
og oppmuntring, for å tørre å gå inn i nye situasjoner, møte ukjente mennesker og bygge nye
relasjoner. Som veileder er det viktig å hjelpe bruker å ”tappe” katastrofefantasiene ved sammen
med bruker å reflektere over noen spørsmål:
”Er det bryet verdt å forandre på den situasjonen du er i nå?”
”Hva er fordeler og hva er ulemper ved å forandre på situasjonen?”
”Hva er det verste som kan skje – og hva kan du gjøre da?”
”Hva er det beste som kan skje – og hvordan vil du ha det da?”
74

En handlingsplan som forplikter begge veier.
Det er viktig å hjelpe bruker med å lage en konkret handlingsplan, og
planlegge små skritt som kan gi raske og gode opplevelser av suksess.
Handlingsplanen må omhandle avtaler om hva som er hvem sine
forpliktelser i samarbeidet og oppfølgingen videre. Bruker får vurdere
og evaluere sine egne valg, skritt for skritt, og planen må revurderes
hvis skrittet var for stort og målet for urealistisk, eller for langt borte.
Det må være veileders ansvar å ha oversikt over og etterprøve at
planen er realiserbar, og at det ikke lages en forpliktelse som veileder
bør vite bruker ikke kan klare.
En forpliktelse kan virke motiverende, fordi den styrker følelsen av å
bety noe, og har muligheter til mestring i seg. Motiveringen styrkes
hvis planen skrives ned, og undertegnes av de involverte parter.
Hovedintensjonen må hele tiden være at bruker opplever å lykkes,
og at mulighetene til det ligger i en realistisk handlingsplan.
Det må være klart hvem av de samarbeidende og oppfølgende instanser
som skal utgjøre ansvarlig kontaktperson, eller veileder videre.
“KIS mangler gode verktøy for oppfølging etter egenkartleggingen,
blant annet en handlingsplan. Det bør utvikles, for å bygge videre på
den systematikken som ligger i egenkartleggingsverktøyet. Det er
viktig å holde tak i brukerne i form av skriftliggjøring, da enkelte av
dem kan ha lett for å ”skli unna” – enten fordi de ikke tør eller makter
å sørge for å bli prioritert selv, eller vi glemmer dem, eller fordi de
ikke ønsker å bli prioritert. En handlingsplan krever tett oppfølging
med egenkartleggingen som ”verktøy.” Det må legges opp til mulighet
for å evaluere og muligens forandre mål og
virkemidler underveis.” (Veileder i sosialtjenesten)
De fire fasene i KIS
75

Den viktige avslutningen – noen påminnelser og tips:
• ”Jeg er bevisst på at egenkartleggingssamtalen kan åpne opp
for mye, og det er derfor viktig å være sikker på at bruker har
det greit med det han har fortalt når han går igjen.
Jeg avslutter alltid med å gi en positiv tilbakemelding til
bruker.”
• ”En viktig avklaring i avslutningsfasen, er taushetsplikten.
Tydelig avklaring er nødvendig. Bruker får en papirversjon
med seg hjem, som blir oppdatert for hver gang vi har
endringer. I mappen, som er med på hver avtale, ligger egen
kartleggingsskjemaet, og bruker kan da til en hver tid få det
for å gjøre endringer. Det er viktig at bruker hele tiden har et
eierforhold til dette.”
• ”Jeg velger å se på meg selv som en medhjelper. Bruker styrer
kartleggingen, jeg som medhjelper er kun veileder. Jeg har
også lært at jeg bør tilpasse selve utfyllingen, tid og sted
etter brukers behov, for at bruker skal få best mulig utbytte
av kartleggingen.”
∑•
”Avslutningen og det å få tilbakemelding er like viktig som de
andre punktene.”
• ”Helt avslutningsvis stilles et åpent spørsmål som for
eksempel: ”Er det noe vi ikke har vært innom som kan ha
betydning med tanke på arbeid eller tiltak?”
∑•
”Jeg avslutter samtalen med å spørre hvordan de har opplevd
egenkartleggingen og samtalene i forbindelse med den. Jeg
spør også om det er noen spørsmål de syntes var vanskelige
eller ubehagelige.
Bruker får etter samtalen raskt en ny time, for gjennomlesing
og underskrift av egenprofil.”
76

Å holde fast i troen på mestring.
”Når det kommer til stykket er det ingen som kan overtale andre til
å forandre seg. Hver og en av oss vokter en endringens port som
bare kan åpnes innenfra. Vi kan ikke åpne en annens port verken
med argumentasjon eller med følelsesmessige henstillinger.”
(Ukjent)
Men vi kan tilby eller vise frem ”nøkler til porten” i form av spørsmål
til ettertanke, som styrker identiteten og holder fast i troen på
mestring framover.
I avslutningsfasen om egenkartleggingen, er det viktig at dialogen
fører til nye, troverdige, fremtidsrettete og realistiske historier.
Dette kan skje gjennom å aktivisere, støtte og utfordre bruker gjennom
spørsmål og alternative måter å forstå mulighetene sine på.
Det handler om å styrke identitet og selvfølelse, og om å få bruker til
å beskrive ønskede situasjoner om egen fremtid hvor myndiggjøring,
anerkjennelse og mestring er sentrale bestanddeler.
Aktuelle spørsmål:
”Hvordan er det å se seg selv vise ansvar og myndighet, slik du gjør nå?”
”Hva forteller det deg om deg selv nå?”
”Hvordan kan den myndighet du viser nå, bli en veiviser for deg fremover?”
”Hva tenker du om de muligheter du ser nå?”
”Hva er det beste som kan skje?”
Hvis du beveger deg i retning av dine drømmer,
– og holder ut, – vil du bli forbauset over
hvor langt du vil nå.
De fire fasene i KIS
77

Linda har tatt en flik av fremtiden i egne hender allerede:
”Jeg ser at det er meg som må sørge for å
komme meg opp om morgenen og
i seng om kvelden
for
å klare å gjennomføre kurset. Jeg kjenner veldig på at
det er
meg som har ansvar et for
min eller veilederen min. Dessuten er jeg stolt av
er meg som sier og mener
dette nå.”
meg, ogikke
moren
at det
78

Mauren
(av Inger Hagerup)
”Liten? Jeg?
Langt ifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt på langs og på tvers.
Fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv kanskje?”
79

4.4: Oppfølging ”Å følge opp evnen til mestring.”
”Hei Simen – hvordan går det? Lenge siden jeg har sett deg.
Har du fått deg jobb, eller?”
”Heisann, Linda. Skal egentlig begynne på ny praksisplass på mandag, men
vet ikke helt nå. Syns plutselig det er litt mye, – med nye folk og fadder
og det å komme meg opp om morran og… Det gikk så fint gjennom den
egenkartleggingen. Fikk hjelp til å tenke litt lenger enn bare å svare på
spørsmålene. Ble mer oppmerksom på at jeg har noen egne meninger, og
at jeg faktisk kan en hel del. Men jeg har trodd så lenge på at jeg ikke
duger til noe, – og så kort tid på at jeg duger. Så nå vet jeg ikke helt
hvordan det skal gå. Hva med deg da, Linda?
80
”De møtene jeg hadde omkring egenkartleggingen var både tøffe og gode, for jeg
måtte også se litt ærligere på meg selv, – både hvor jeg er, og hva jeg trenger for å
komme videre. Jeg har funnet ut hva som er interessene mine, og at jeg vil lære mer om
det som har med barn å gjøre, så nå har jeg søkt på et kurs for praktikanter i barnehager.
Jeg har begynt å innse at det er meg som lager historier oppe i hodet mitt om at ”det sikkert
ikke går”, så jeg kjenner meg igjen i det du sier om å tro på – eller ikke tro på at jeg
duger. Derfor er det viktig for meg å vite at selv om dette med egen-kartleggingen er
avsluttet, kan jeg fremdeles ringe for å spørre veileder om hjelp hvis jeg trenger det.”

”Kjenner at jeg trenger støtte nå for å holde meg på det ”dugersporet.”
Kanskje jeg skal spørre veilederen min om å bli med på det
første møtet med fadder-personen på den nye jobben. Da ville det
være lettere å snakke om hvordan jeg har det, og at jeg jo vil klare
meg i jobben, men at jeg trenger litt oppbakking av og til.”
”Det syns jeg du skal. Og så er det viktig at du sier til deg selv at du
duger og får til det du ønsker. At du minner deg sjøl på det du ble klar
over av positive ting i møtene med veileder og NAV arbeid. Akkurat det er
jeg blitt litt flinkere til, og det hjelper! Men vi kan jo begge to si fra til
veilederne våre, og til de på NAV arbeid og Oppfølgingstjenesten at det er
viktig at de følger med oss litt videre, for det er ikke så mye som skal til.
Kanskje bare en telefon om hvordan det går på kurset eller i jobben. For som
du sier, så har mange av oss ikke så god trening i å tro på oss sjøl i starten av noe
nytt.”
”Nå ble jeg litt optimistisk igjen. Og de ba oss jo om tilbakemelding på hva vi
synes om egenkartleggingen. Nå gir vi de også tilbakemelding om hva som er viktig
framover, for at den kartleggingen skal ha skikkelig verdi på litt lengre sikt.
Og kanskje også vi to kan ringes og støtte hverandre når en av oss trenger det?”
”Klart vi kan, - og klart dette skal gå, Simen.”
De fire fasene i KIS
81

Oppfølging! Oppfølging! Oppfølging!
Simen og Linda sier at det ikke er nok med egenkartlegging og den
gode samtalen omkring den. Det kommer klart fram at de til tider vil ha
behov for støtte og oppfølging videre, for å klare seg i jobb eller skole.
Linda og Simen skal fra en virkelighet, - hvor den gode samtale har
vært grunntonen, og hvor de har opplevd å bli sett og hørt og har klart
å ta fram motet i seg, - og inn i en annen virkelighet, hvor det ikke er
like selvfølgelig å få den konstruktive oppmerksomheten, anerkjennelsen
og utfordringene de har behov for.
Her kommer ”ropet” på ”Oppfølging!” inn.
Erfaring fra både veiledere og brukere sier at det legges for liten vekt
på dette i praksis.
I alt utviklings- og endringsarbeid er en av de mest kritiske suksessfaktorene
i forhold til å nå planlagte og ønskete mål – oppfølging.
Oppfølging er et område det er viktig å ha fokus på, få til godt
samarbeid om, og finne gode løsninger på. Det handler om den viktige
støtten, og om tydeliggjøring av muligheter, valg og konsekvenser i
forhold til den enkeltes mål og handlingsplan.
Det er hverken riktig eller tilfredsstillende å invitere brukere inn til
egenkartlegging, hvis det ikke innebærer oppfølging for de som har
behov for det i etterkant. Åpenhet om og forpliktelse til aktuell
oppfølging bør ligge som en uttalt avtale med bruker før
egenkartleggingen starter.
82

”Ikke foreslå denne kartleggingen hvisduikke
kan følge
”Avtalen om
meg opp og støtte
”Hadde vært lurt å sette
meg videre.”
oppfølging må være forpliktende og
dato for oppfølg ing. Jeg
”Brukerfokuset som du finner i egenkartleggingen,
tydelig.”
trenger press.”
må bli videreført inn i trekantsamtalen med NAV arbeid.”
De fire fasene i KIS
83

God oppfølging – noen veiledererfaringer.
Et enhetlig hjelpeapparat.
”Erfaringene viser at det er svært viktig med oppfølging. Helhetlig
tenking er vanskelig uten at det hjelpeapparatet brukeren har behov
for, følger brukeren fram mot målet. Det er til brukerens beste at han
møter et hjelpeapparat som framstår som enhetlig, og som forstår
brukerens behov ut fra samme virkelighet.”
Godt etterarbeid.
”Godt etterarbeid er at jeg kort tid etter kartleggingen tar med saken
til drøfting med NAV arbeid i første omgang, for så å trekke inn bruker
til en ”trekantsamtale”. I trekantsamtalen klargjøres veien videre.
Bruker søkes inn i relevant tiltak, sak overføres fra mottak til videre
oppfølging av fast saksbehandler.
Jeg mener også at det er best at den saksbehandler som har gjennomført
egenkartleggingen, også deltar på trekantsamtalen med NAV
arbeid, da det er denne personen som har en relasjon til bruker og
kjenner bruker best. Vi har en fast kontaktperson på NAV arbeid, noe
som jeg ser på som en stor fordel.”
Tilgjengelighet og åpenhet.
”De fleste av de som er kartlagt ble fulgt opp jevnlig av kursarrangør,
prosjektleder samt representant fra NAV arbeid, NAV trygd og sosialtjenesten.
De fleste hadde faste evalueringsmøter, i enkelte tilfeller
ble det organisert ad-hoc-oppfølgingsmøter dersom behovet tilsa det.
Etter at kursperioden er ferdig, og arbeidsgruppa i prosjektet er
nedlagt, foregår oppfølging ved at sosialtjenesten innkaller til
oppfølgingsmøter, der andre involverte deltar. Erfaring viser at NAV
arbeid i det siste året deltar på 90 % av klientsamtalene som går på
oppfølging.”
Noen trenger litt mer.
”Oppfølging etter egenkartleggingen skjer via ny avtale, og fortløpende
underveis pr. telefon dersom ting endrer seg.
Vektlegging av individuell oppfølging varierer naturlig fra bruker til
bruker. Noen trenger tett oppfølging, andre ikke.
Oppfølging og tilgjengelighet viser seg ved at alle ansatte har mobiltelefon
og er lett tilgjengelig for bruker. I tillegg kan også de som
ønsker det, ta kontakt pr. e-post hvis det er noe vi skal se på, foreta
rettinger av osv.”
Å ta opp tråden igjen.
”En erfaring jeg har gjort er at egenkartleggingen nesten tvinger frem
seg selv i oppfølgingen. Jeg hadde en sak som hadde ligget en stund og
følte meg "påtvunget" til å hente frem brukers egenkartlegging igjen,
for å ta utgangspunkt i brukers eget materiale. Det hadde vært en
skam å ikke hente frem igjen vårt tidligere samspill og samarbeid, og
det gjorde det lettere å ta opp igjen "tråden".”
84

”Hvordan går det på den nye jobben?”
– om viktigheten av fortsatt å bli sett og hørt.
”Det var positivt å få telefon fra dere og spørsmål om det går bra på den nye jobben.
Det viser meg at dere bryr dere.”
”Jeg syns at hjelpeapparatet virker mer samkjørt, og at det er mer sammenheng
i den hjelpen jeg får.”
De fire fasene i KIS
”Etter egenkartleggingssamtalene føler jeg jeg blir tatt mer på alvor.”
”Å møte ny kontaktperson sammen med den ”gamle” var en fin måte å gå videre over til NAV arbeid
på. Det var positivitet fra alle parter.”
”Det ble fart i sakene. Fikk jo fast jobb etter denne egenkartleggingen, og de samtalene på NAV
arbeid som dere på sosialkontoret var med på. Dere sto virkelig på for å hjelpe meg” (Ulike brukere)
85

”Vanskeligst av alt er forventningen om videre oppfølging av de som blir KIS-kartlagt. Brukerne
spør om hvorfor de skal kartlegges (igjen), og veilederne føler et stort ansvar for videre tett oppfølging.
Dette gjør også at mange vegrer seg for å sette i gang prosessen.
Jeg tenker vel at forventning om videre oppfølging lett blir til hva veileder gjør det til, når man
presenterer egenkartleggingen, og når man gjennomgår den sammen med bruker. Kommunikasjonen
både når jeg introduserer egenkartleggingen, når jeg gjennomgår utfylt skjema, og når jeg senere
bruker egenkartleggingen i det videre arbeidet, kan øke eller dempe forventning både hos bruker
og meg selv.” (Veileder i sosialtjenesten)
Og i klartekst fra en bruker:
”Jeg gikk ut med en følelse av at
noe var
satt i gang, men i dag er jeg
usikker på hva, – siden det ikke var lagt opp til oppfølging.”
En utviklingsprosess handler ikke bare om å lage
en plan for utvikling – men å få mennesker til å bevege
seg i sin egen ønskede retning!
86

5: Samspill og samarbeid på tvers av faggruppene – Å få til den gode dialogen og samhandlingen med brukeren i fokus.
En god utviklingsprosess innebærer styrking av det tverrfaglige og
tverr-etatlige samarbeidet mellom sosial, trygd, NAV arbeid, skole,
helse og flere. Her må samarbeidet bygge på likeverdighet mellom
involverte, og på en felles forståelse og aksept av hva blant annet
verdiene og myndiggjøring av bruker innebærer.
Samarbeidspartnerne er opptatt av informasjon
og samhandling:
”Egenkartleggingen fungerer både som ”limet” og verktøyet for å få til
et forpliktende og godt samarbeid mellom NAV arbeid og Sosiale
tjenester. Det er med på å samstemme oss i forhold til hva som er viktig
med tanke på å komme seg ut i jobb.”
”Det viktigste nå fremover blir uansett å stille seg åpen for alt tverretatlig
samarbeid, og ta fram og dele gode virkemidler i alle etater.
Da blir det lettere å ta stilling til hvilke verktøy man skal velge.”
Samspill og samarbeide
”NAV arbeid må involveres mer. Vi trenger mer informasjon om verktøyet
og begrepene i verktøyet. Dette for å få økt felles forståelse med
Sosialtjenesten i forhold til hvordan egenkartleggingen skal brukes.
Først når dette er på plass, kan KIS bli et enda mer forpliktende
verktøy.”
87

Viktige påminnelser fra samarbeidspartnere:
• ”Det er viktig at de ulike etatene har en felles forståelse av innholdet og begrepene
i egenkartleggingen. Derfor bør en vurdere felles faglig opplæring og veiledning knyttet
til bruken av verktøyet.”
• ”For å kunne være KIS-veileder må en ha en forståelse av arbeidslivets plikter og rettigheter.”
• ”Sosialtjenesten kan bli mer systematisk i sin jobbing, selv om egenkartlegging er et skritt
i riktig retning.”
• ”Egenkartleggingen må integreres i den faglige jobbingen ved Sosialtjenesten gjennom økt
bruk av speiling og den enkelte brukers refleksjon.”
88

Erfaringsdeling og synergieffekter.
Samarbeidspartnerne understreker at det ligger mye kompetanse og erfaringer i de ulike
instansers fag- og arbeidsområde, og som det er god grunn til å dele og lære av.
”Det slo meg at egenkartleggingen kan hjelpe den enkelte bruker til å ta grep og begripe sitt eget
liv, men at den også hjelper oss som fagutøvere på tvers å ta grep om vår arbeidssituasjon og
faglighet ved å ha håndterbare verktøy å spille på. Det at vi er systematiske og strukturerte,
hjelper vel brukerne våre også, ved å unngå tilfeldig sosialt arbeid. Suksessfaktorer i forhold til
NAV arbeid og Oppfølgingstjenesten hos oss, har vært en form for teambygging. Vi har blitt kjent
med hverandre, og formidlet våre tanker og holdninger i forhold til brukere, ulike arbeidsmetoder
og fagområder. Større kunnskap om hverandre gjør virkelighetsoppfattelsen mer felles, og vi får en
utvidet forståelse for hverandres fagområder; noe som gjør det spennende å samarbeide.
Vi har sammen hentet frem gode opplevelser ved bruk av KIS og øvrig samarbeid. Det har vi hatt
muligheten til som et prosjekt, hvor vi har avsatt tid til teambygging og fagdager.”
(Veileder i sosialtjenesten)
Samspill og samarbeid
89

Det kom et brev …
”Til dere i sosialtjenesten som er godt i gang med bruken av KIS!
Vi opplever at dere med det nye egenkartleggingsverktøyet er blitt mye mer systematisk
i jobbingen og samspillet med brukerne. Dere har fått mer fokus på avklaring av arbeidsevne,
og det gjør dere på en strukturert måte, og vår erfaring er at samarbeidet med dere og med
brukerne er blitt både mer rasjonelt og effektivt. Dere viser systematisk evne og vilje til
å gi brukerne reell medvirkning og riktig hjelp for å komme ut av passivitet.
Gjennom det åpner dere for en bredere brukersamtale som vi ikke har verktøy for i NAV arbeid.
I dette ligger det viktig innsikt og læring for oss:
- Det er viktig å se på arbeidssøkeren sin totale situasjon i et helhetlig perspektiv.
- Med egenkartleggingen som grunnlag er det lettere å ha en åpen samtale mellom bruker,
veileder og oss i NAV arbeid.
- Kanskje kunne enkelte ungdommer vi får henvist fra Oppfølgingstjenesten for videregående
skole fått tilbud om egenkartlegging?
- Vi tror også at kommuner som ikke har tatt i bruk KIS kunne få et godt verktøy til bruk
i dokumentasjon av saker i forhold til oss i NAV arbeid.
- Til slutt vil vi gjerne understreke at egenkartleggingen avdekker at det kan være behov for et
tverrfaglig samarbeid som er avgjørende for at arbeidssøkerne kan få nytte av tiltak gjennom
NAV arbeid.”
Med hilsen fra samarbeidspartnere som synes dette er spennende!”
90

91
Veien videre

Linda og Simen grep mulighetene. Nå mestrer de stadig mer.
”Det praktikantkurset jeg kom inn
dag. Veilederen min har ringt
på er helt topp, og jeg lærer noe hver
3-4 ganger, ogdeteren betryggende
for meg. Jeg vet jegtren gerhjelp når jeg skal til å søkejobber,
og da
kontakt
det fint at jeg allerede har en kontakt på NAV arbeid ogpåjobbtorget, som
også varinnomfør jeg startet på kurset. Nå kommer jeg meg litt
med
er
ut også,
nye venner som er opptatt av det samme som meg. Jeg syns jeg har
begynt å få mye ordenpålivetmittnå.”
jeg
”Det at både
Linda og jeg ga tilbakemelding til veilederne våre om at
oppfølging, lærte meg (nok en gang)
ikke
noe å
åkomme i
åbli
grue seg
at det er viktig å
for, for veilederen min tok det
vi trengte
litt mer
tørre å si fra. Og så erdetjo
jo bare positivt. Sånn var det meddet
gang første dag påjobbenogså.H adde jeg ikkevalgtåspørreve ilederenom
med, så hadde jegkanskje
ikke dradd. Så jeg er egentlig litt stolt av atjegklarte å si
fra om hvajegh adde bruk for foråkom me i gang igjen. For det er jobbe jeg vil, og det
at de på NAV arbeid og veilederen har trodd på megheleveienharværtutrolig
bra.”
92

Kjente jeg deg?
(av Rolf Jacobsen)
”Kjente jeg deg egentlig?
Noe du aldri fikk sagt, eller vi lot ligge?
Halvtenkte tanker.
En skygge som strøk over ansiktet.
Noe i øynene.
Nei, jeg vil ikke tro det.
Men det kommer igjen.
Natten har ingen lyd, bare rare tanker.
Ord som stiger opp av søvnen.
Kjente jeg deg?”
93

Etterord
Vi har fulgt Linda og Simen i møte med sosialtjenesten hvor de begge
har gjort oppdagelser og erkjennelser om vesentlige sider ved sitt eget
liv og funnet retningen på veien videre. Veilederne fikk Simen og Linda
til å se egne muligheter og ressurser og til å tro på sine egne framtidsog
mestringsmuligheter. Veiledere og samarbeidspartnere har møtt
Linda og Simen med både ydmykhet, lydhørhet og tiltro til mestring.
Samtidig har de utfordret begge til å kjenne på trygghetens og uroens
grenser, men også støttet dem i å ta valg, håndtere motstand og tørre
å gå inn i det ukjente og utrygge.
94

På veien videre mot å etablere lokale arbeids- og velferdskontorer
over hele landet håper Sosial- og helsedirektoratet at boka kan være
et bidrag og en kilde til refleksjon og læring inn i det sosialfaglige
arbeidet i møte med brukeren mot en bedre samordnet og
helhetlig tjeneste.
95

Litteraturhenvisninger og kilder:
Andersen, Kirstine:
”Kierkegaard og ledelse.”
Frydenlund Grafisk, København 2004
Bay, Jens:
”På vej mod konsekvenspædagogik.”
Borgen forlag, Danmark, 1982
Coelho, Paulo:
”Livet”
Bazar forlag, 2004
Eidsvåg, Inge:
”Når livet kaster skygger.”
Cappelen, 2002
Frankl, Viktor E:
”Kjempende livstro.”
Gyldendal Norsk forlag, 1966
Frankl, Viktor E:
”Psykoterapi og eksistens.”
Gyldendal Norsk forlag, 1972
Fromm, Eric:
”Kunsten å elske.”
Hans Reipzel´s forlag, København 1983
Hagerup, Inger:
“Den sommeren”
Aschehoug, 1971
Halvorsen, Knut:
Innlegg i Dagbladet, 16.1.2006
Hegel, Georg W.F i Høilund, Peter og Juul,
Søren:
”Anerkendelse og dømmekraft i
socialt arbejde.”
Hans Reitzels forlag, København 2005
Hiim, Hilde og Hippe, Else:
”Læring gjennom opplevelse, forståelse og
handling.”
Universitetsforlaget, 1993
Holm, Ulla:
”Empati – å forstå menneskers følelser.”
Gyldendal Akademisk, 2005
Høilund, Peter og Juul, Søren:
”Anerkendelse og dømmekraft i socialt
arbejde.”
Hans Reitzels forlag, København, 2005
Jacobsen, Rolf:
“Nattåpent”
Gyldendal, 1985
Jensen, Karen (red):
”Moderne omsorgsbilder.”
Gyldendal, 1990
Kierkegaard, Søren i Høilund, Peter og Juul,
Søren: ”Anerkendelse og dømmekraft i socialt
arbejde.”
Hans Reitzels forlag, København 2005
Kvebæk, David:
”Det myndiggjorte menneske.”
Aventura forlag, 1990
Larsen, Erik og Selnes, Barbro:
”Fra avvik til ansvar.”
Tanum-Norli, 1975
Lundstøl, John:
”I dannelsens tegn – profesjonell
selvforståelse i arbeidet med mennesker.”
Gyldendal, 2002
96

Lundstøl, John:
”I praksis. Faglige refleksjoner.”
Høyskolen i Oslo Rapport 2002 nr 10
Lundstøl, John:
Samtale, 17.8. 2006
Løgstrup, K.E:
”Den etiske fordring.”
Cappelen, Oslo 1999
Løgstrup, K.E i Eidsvåg, Inge:
”Når livet kaster skygger.”
Cappelen, 2002
Madsen, Bent:
”Socialpædagogik og samfundsforvandling.
En grundbog.”
Munksgaard, 1993
Martinsen, Kari:
”Øyet og kallet”
Fagbokforlaget, 2000
Moxnes, Paul:
”Hverdagens angst i individ, gruppe
og organisasjon.”
Forlaget Paul Moxnes, 1989
Nerheim, Hjørdis i Lundstøl, John:
”I praksis. Faglige refleksjoner.”
Høyskolen i Oslo, rapport 2002 nr 10
Nielsen, Kit Sanne:
”Fortællinger i organisationer.”
Gyldendal, Nordisk forlag, 2004
Nyquist, Arild:
“Dikt i samling”
Aschehoug, 1999
Røttereng, Kjetil og Hillestad, Terje:
“Mennesket. Vårt viktigste råstoff.”
Praxis forlag, 2002
Schon, Donald A i Illeris, Knut (red):
”Tekster om læring.”
Roskilde universitets forlag, 2000
Senge, Peter:
”The fifth disipline fieldbook.”
Nicholas Brealey Publishing, London, 1994
Syse, Henrik:
“Veier til et godt liv.”
Aschehoug, 2006
Telle, Notto R i Eidsvåg, Inge (red.):
“Fellesskapsetikk i et flerkulturelt Norge.”
Universitetsforlaget, 1993
Teisnes, Bjørn:
Intervju i Fontene, nr 4, 2006
Waal, Berit:
”Kjære hjelper.”
Fagbokforlaget, 2005
Publikasjoner:
Sosial- og helsedirektoratet: ”Gylne øyeblikk.
Arbeid, deltakelse og inkludering i
Samordningsforsøket.” Oslo 2006
Sosial- og helsedirektoratet:
“Og bedre skal det bli.” Oslo 2005
Sosial- og helsedirektoratet:
“Veiledning til egenkartlegging.” Oslo 2003
Verdenserklæringen om menneskerettigheter.
97

Postboks 7000 St Olavs plass, 0130 Oslo, telefon 81 02 00 50, faks 24 16 30 01, www.shdir.no
Dette er ei bok for folk som jobber med folk.
”Muligheter og mot” handler om å begripe og ta grep om eget liv.
Den beveger seg langt inn i praksissonen som kartleggingsverktøyet i sosialtjenesten
– KIS – opererer innenfor.
Her finner vi stemmene til brukerne, representert ved ”Linda” og ”Simen”, veiledere i
sosialtjenesten og deres samarbeidspartnere. Deres erfaringer, tanker og erkjennelser
relateres til faglige perspektiver hvor verdiene myndiggjøring, tillit, respekt og
anerkjennelse er grunnpilarer i samhandlingsprosessen.
Det er et ønske at boka skal åpne for refleksjon og gi merforståelse og inspirasjon til
eget sosialfaglig arbeid og til å møte brukeren der han eller hun er.