o_1953gva4q1347besudkm8m1u7qa.pdf

etter år. Visse grenser blir etter hvert
slipt bort og en blir selv som en fange
med «livslang soning», selv om ferja
tar deg til og fra jobb. Noe av det tas
med hjem uansett.
En annen ansatt fortalte meg at enten
så vokser man med oppgavene som
veileder og leder, eller så blir man spist
av systemet. Det kreves en sterk rygg
for å bære tunge byrder.
Selv om konsekvensene av et livslangt
engasjement er forskjellige,
har de hatt det til felles at de vil gjøre
noe for andre. De fleste ansatte har
sin egen agenda for hvorfor de søker
seg til Bastøy. For noen er det bare en
jobb, i mangel på en annen jobb, mens
andre bevisst har søkt seg til den helt
spesielle fengselsdriften som Bastøy
fengsel praktiserer.
Dette styrer selvsagt også adferdsmønsteret
og agendaene til den enkelte
ovenfor de innsatte.
Han løftet opp og klemte til og nær
sagt selvsagt, knakk to ribbein. Etterpå
ba han ydmykt om unnskyldning.
På mange måter var jeg privilegert,
uten at jeg allikevel ble forskjellsbehandlet,
men jeg våget å ta initiativ.
Et av de, for meg, store høydepunkter
i min tid på øya, hvis en slik betegnelse
er riktig, var da jeg begynte å bygge opp
en gammel forfallen friluftskatedral.
Den lå under et kjempestort bjerketre
med et fantastisk løvverk som tak og
toppen av treet som et ragende spir
høyt der oppe.
Jeg fikk tilgang til de ressursene jeg
hadde bruk for og dannet raskt en arbeidsgruppe.
Kirkekorset ble lagd av
eiketre, benkene av eiketre og gjerdet
rundt plassen av bakhun bygd i kryss,
med list på topp. Inngangspartiet ble
tegnet av en av de innsatte og produsert
av en av de ansatte.
Bastøypresten
I stedet for tradisjonelle lange søndagsprekener om moral
og synd, tar han heller fanger med seg ut på tur, enten i
naturen, på havet, eller på fremstillinger.
– Jeg har alltid vært opptatt av samtale
og sjelesorg og her møter jeg mange
mennesker i livskriser, sier prest
Thomas.
– I en vanlig menighet har de fleste
vokst opp i rimelig møblerte hjem,
mens her er det mange som sitter på
lange dommer og som har hatt traumatiske
opplevelser, mens andre
sitter på kortere dommer for småsa-
Thomas opplever at mange har en
usikker erfaring i møte med kirken.
– Derfor ønsker jeg å møte dem med
dialog. Jeg mener at respekt for andres
livserfaringer er helt sentral, sier han.
– For mange handler det også om å
finne sin tro. Jeg ønsker å forløse noe
av det som er her på øya.
Prest Thomas gjør mye for å gi innsatte
en lettere soning.
Mange av fangene har ikke hatt
perm på flere år og har hatt liten eller
ingen kontakt med familien.
En av dem kom til meg ved maten
og spurte om jeg kunne hjelpe ham
å skrive en søknad om perm. Han
hadde prøvd mange ganger selv, men
hadde aldri fått et positivt svar. Det
var fem år siden han hadde sett noen
i familien sin. Han håpet på å i hvert
fall kunne få bare noen timers fremstilling
for å møte dem.
Han var en stor kar som de fleste
hadde respekt for, men da han satt
foran meg og fomlet med ordene for
å spørre om jeg kunne hjelpe ham, var
han som en liten gutt.
Noen uker senere fikk han svar og
enda litt senere hadde han sin første
perm. «Ikke si det til andre at jeg skrev
for deg», formante jeg. Uka etter kom
det en til. Det ble etter en stund flere
av dem og ved en anledning bemerket
direktøren at det var mange som var
blitt særdeles dyktige med penn og
papir, men søknadene gikk stort sett
igjennom.
Jeg møtte mennesker som i samfunnets
øyne hadde begått grusomme
handlinger, og som selv der ute ble
sett på som en pariakaste. Andre fikk
«respekt», for hva de hadde gjort og
fortalte villig om det.
Jeg husker spesielt en fange, som tidligere
ble hyppig omtalt i mediene og
ansett som svært samfunnsfarlig, og
som indirekte hadde forårsaket flere
menneskers død. Han hadde fått en
alder og en sykdom som innebar at
han ikke lengre greide å ta vare på
seg selv, men måtte ha hjelp av andre
innsattes velvilje.
Den eldste jeg møtte var over åtti år, i
følge ham selv. Han sa det gjaldt økonomiske
uoverensstemmelser mellom
ham selv og myndighetene. Ryktet sa
noe annet, men det var ikke mitt problem.
Dessuten hadde jeg heller ikke
noe med ham å gjøre.
Det var mange av de voldsdømte som
hadde store psykiske problemer.
Menn med kjempekrefter, som ikke
kunne kontrollere seg selv. En av dem
var ganske leken av seg og grep meg
bakfra og løftet meg opp i luften. Jeg
veier godt opp i nittikilosklassen, men
for ham var det knapt som tjue kilo.
«Frihet, hva er
nå det egentlig»
Selve alteret var en flere hundre år
gammel kvernstein oppe på en stor
stubbe. Rundt vokste det einebærbusker
som var over ti meter høye og
ville morelltrær. Det var et orkester av
uopphørlig fuglesang der, som bidro til
en sakral opplevelse.
Jeg ble også begunstiget med den tilliten
at jeg kunne tilrettelegge for en
imam som kom helt fra Oslo og for et
bønnerom til muslimene.
Jeg våknet til i det jeg hørte Vederøys
ankomst som et langt ul på god avstand
og fem minutter senere hadde
den lagt til. Var det noen av dem som
gikk i land jeg kjente?
Noen minutter seinere satt jeg og
snakket ivrig med en av dekkskarene.
Sist vi snakket sammen, jobbet han i
fjøset. En hyggelig kar med bare noen
måneder igjen.
Det slo meg under samtalen at ordene
han brukte viste større frihet enn
mine egne tanker.
Frihet, hva er nå det egentlig?
ker. Samtidig er det fargerike fellesskapet
med innvandrere utfordrende
og jeg selv lærer mye av det.
Håpet er at jeg kan gi håp og være til
støtte og hjelp for de som trenger det,
sier prest Thomas.
De fleste av de innsatte er ikke kirkevante
og har derfor ikke noe forhold til
det å gå i en kirke, men prest Thomas
er en ydmyk mann og tålmodig i sin
tjeneste og spør aldri om mer enn den
andre selv vil gi.
– Det viktigste her ute er at folk
kommer til kirkerommet og setter
seg ned i et stille rom. Liturgien og
alle disse leddene er ikke det viktigste,
men som prest skal jeg være en
medvandrer inn i troens rom, forklarer
han.
Under gudstjenestene har vi likevel
med det sentrale som bønn og
nattverd. Vi har andakt fra et skriftsted
og lystenning.
«jeg håper jeg kan
gi håp og være til
støtte og hjelp for
andre»
– Jeg tar ofte innsatte med hjem til
familiene deres, slik at de kan bygge
nye relasjoner med barna som et viktig
fokus. Eller jeg tar dem med på andre
turer som fiske, eller sykkeltur, nettopp
for å få en annerledes kontakt enn
inne i fengselet.
Likevel er prest Thomas først og
fremst en kirkens mann; For å møte
gudslengselen gjennom evangeliet om
Jesus, forklarer han.
– Jeg er kallet til prest og som
menneske passer jeg best som fengselsprest.
14 FOLK ER FOLK NR 20 FOLK ER FOLK NR 20 15