Introduksjon til debatten om evidensbasert forskning og praksis.

Introduksjon til debatten om evidensbasert forskning og 

praksis. 

Foredrag ved 10. samling for barnevernets utviklingssentra i Norge, 

Holmen august 2003. 

Av dr polit Edgar Marthinsen, BUS-Midt Norge/ ISH, NTNU og 

leder ved BUS-Midt Norge, Torill Tjelflaat 1 

Evidence Based Practice (EBP) og Evidence Based Research (EBR) kan betraktes som en 

innovasjon som diffuserer raskt inn i politikk og samfunnsvitenskap for tiden. Det oversettes 

gjerne med ”evidensbasert kunnskap”. Evidens forstås vanligvis som beviser, og knyttes 

tradisjonelt til jussen og til naturvitenskapens bruk av fakta en i utgangspunktet forestiller seg 

som ugjendrivelige. Månsson (2003) viser til det forhold at vi i Norden oversetter evidence 

med bevis, mens dette begrepet dekkes av ”proof” på engelsk. ”Evidence” handler vel 

egentlig om det en bygger argumentene på, og kan ikke i seg selv betraktes som bevis. Et 

bevis må føres – det må argumenteres for det. ”Beviset” inngår dermed i de sosiale 

konstruksjonene og blir en del av den vitenskapelige diskursen – de står ikke uavhengig av 

den sosiale virksomheten. I samfunnsvitenskapelig sammenheng ville det kanskje vært bedre 

å bruke begrepet empiri synonymt med evidence. 

Diskusjonen om evidensbasert virksomhet har entret det politiske liv og begrepene brukes 

også innen ulike fagtradisjoner uten at de presiseres. På mange måter kan det forstås som en 

kritikk av den posisjon praksisbasert kunnskap har fått de senere årene, og diskusjonene går 

ofte langs denne aksen som også kan betegnes ”fra vitenskap til ideologi”. En bør strebe etter 

å skille de politiske og ideologiske argumentene om evidensbasert forskning og praksis fra de 

vitenskapelige. Vi forsøker her å si noe om hva som forbindes med evidensbasert virksomhet 

og gi et innblikk i en del av debatten omkring dette emnet. 

Hva menes med evidensbasert virksomhet 

Det refereres ofte til Sacketts definisjon av evidensbasert virksomhet: 

Evidence-based medicine is the conscientious, explicit, and judicious use of current 

best evidence in making decisions about the care of individual patients. The practice 

of evidence-based medicine means integrating individual clinical expertise with the 

best available external clinical evidence from systematic research (Sackett et al 

1997) 2 . 

Willman og Stoltz (2002) påpeker I sin bok om evidensbasert sykepleie at det er den 

vedvarende prosessen mot å søke den beste tilgjengelige kunnskapen som er den bærende 

ideen. Det innebærer at en må alltid holde seg oppdatert, og derved oppstår behovet for lett 

tilgjengelige databaser. Disse forfatterne innlemmer erfaringskunnskapen i denne 

kunnskapsdatabasen, og holder seg ikke strikt til at en viss metode må ligge til grunn. Den 

1 Torill Tjelflaat foreleste om forskningen på innføringen av Webster-Stratton programmet som et eksempel på 

EBR/EBP i Norge. Dette er innarbeidet i teksten 

2 Dette sitatet er hentet fra Willman og Stoltz 2002. Det er interessant å se hvordan Bilson (2002) sitererer 

Sackett slik: Evidence-based medicine is the conscientious, explicit, and judicious use of current best evidence in 

making decisions about the care of individual patients based on the skills which allow the doctor to evaluate 

both personal experience and external evidence in a systematic and objective manner (forskjell uthevet). 

Foredrag Utviklingssentrenes landssamling, Holmen 22. aug 2002 1 av 12

empiriske kunnskapen skal bare være en av mange komponenter i kunnskapstilegnelsen. De 

opererer med empirisk, estetisk, etisk og personlig kunnskap. De viser til at evidensbegrepet 

også kan omfatte meningsdimensjonen. Med en slik utvidelse synes det som om en fastholder 

begrepet for enhver pris og det er et spørsmål om presisjonen går helt tapt. Willman og Stoltz 

introduksjon til evidensbasert arbeid legger vekt på å gjøre leseren i stand til å vurdere 

kvaliteten på forskning og håndtere mangfoldet i mange ulike databaser, slik at en kan være i 

stand til å tilegne seg og vurdere materialet som framstår som aktuelt i en konkret situasjon. 

Sheldon og Macdonald (1999) har tilpasset definisjonen til sosialt arbeid og skriver: 

Evidence-based social care is the conscientious, explicit, and judicious use of current 

best evidence in making decisions regarding the welfare of those in need of social 

services. 

Det er interessant å merke seg at Sheldon og Macdonald ikke har med ideen om å integrere 

erfaring og vitenskap i praksis. De drøfter i sitt arbeid begrepene conscientious, explicitness 

og judicious. Det første omhandler de etiske forpliktelsene som ligger i praksisutøvelsen og 

medarbeidernes behov for å følge med i utviklingen, forstå sosiale problemers natur og 

virkningene av ulike intervensjoner. Explicitness handler om å være åpen overfor brukeren og 

være villig til å diskutere ulike alternativer når det gjelder deres sak. Judicious handler om å 

vise edruelig og god dømmekraft. De uttrykker i denne sammenheng at en ikke bør gi seg 

over til ”fads, fashions and ’causes’ ”. Det er et underliggende spørsmål om disse 

målsettingene lar seg forene, bl.a. fordi diskusjon av tilgjengelige alternativer med brukeren 

blir illusorisk om bevisene taler i en viss retning (og mer motepregede, populære alternativ 

avskrives som humbug). Også om livsstil og personlig smak ligger til grunn for problemene, 

og vitenskapen taler for andre væremåter, kan en ikke tvinge løsninger på folk. 

I diskusjonen om evidensbasert forskning opereres det med et metodisk hierarki hvor 

forskningsgjennomgang av flere uavhengige randomiserte kontrollforsøk rangeres høyest. 

Listene det opereres med beveger seg ned mot det som kan betegnes som kvalitative studier, 

men noen utelater alt som ikke er såkalt empirisk forskning. Taylor og White’s (2002) liste gir 

en representativ presentasjon for de som strekker seg ned mot erfaringsbasert viten: 

1. Strong evidence from at least one systematic review of multiple well-designed 

randomized control trials (RCTs). 

2. Strong evidence from at least one properly designed RCT of appropriate size. 

3. Evidence from well-designed trials without randomization, single group pre-post, 

cohort, time series, or matched case-control studies. 

4. Evidence from well-designed non-experimental studies from more than one centre or 

research group. 

5. Opinions of respected authorities, based on clinical evidence, descriptive studies or 

reports of expert committee 3 . 

Flere framhever randomiserte kontrollerte forsøk som den forskningsmetode en bør strekke 

seg etter, mens andre har begrenset tro på metodens rekkevidde, særlig innen fag som sosialt 

arbeid som opererer med så mangfoldige problemstillinger. Fisher (2002) framhever behovet 

for mer forskning som kan bidra til at vi får artikulert mer av den tause kunnskapen. Månsson 

(2003) hevder at ensidig fokus på store RCT- studier i forskningsoversikter gjør at en risikerer 

å utelate viktige forskningsresultater. Månsson advarer mot metodefundamentalisme og 

betegner forherligelsen av RCT som ”nattstått positivisme 4 ” og skriver at de tankefigurer som 

ligger bak den evidensbaserte forskningsmodellen ikke gir rom for kunnskap om hvordan 

3 Fra Grey, 1998 reprodusert av Geddes 2000 og Taylor og White 2002 

4 for de som vet noe om garn som har stått for lenge i sjøen og potter som har stått for lenge under senga 


ulike faktorer samspiller, motvirker eller påvirker hverandre i et forandringsforløp (op.cit. s. 

76). Det er kanskje på sin plass å minne om at kritikken mot de store undersøkelsene som lå 

til grunn for positivismens vitenskap feilaktig skapte et bilde av tilværelsen ved å fokusere på 

det statistisk signifikante som ”det rette”. En kan her vise til Foucaults kritikk av slik 

kategorisering bl.a. i Tingenes orden (1966). Selve tankegangen som søker å utradere 

usikkerheten kritisertes bl.a. av Habermas (1969) som påpekte at ideologien trådte inn der 

kunnskapen sviktet. Kritikken av positivismens verdensanskuelse er i det hele tatt et av 

fenomenologiens og hermeneutikkens kjerneområder, ikke minst hos Gadamer i bøker som 

Sannhet og metode (utkom 1. gang 1960) og Teoriens lovprisning (2000). Praktisk fornuft og 

taus kunnskap er begreper som søker å skape en syntese mellom forståelse, forklaring og 

praksis og bryter med dikotomien mellom teori og praksis, eller mellom vitenskap og praksis. 

Å gå i skyttergravene igjen over en kamp om den rette vitenskap, kan ikke betegnes som 

fruktbar etter min mening. 

Mange ser ut til å misforstå diskusjonen om evidensbasert forskning som ide, og oppfatter 

evidence based practice and research som en viss type forskningsbasert kunnskap, nemlig at 

alt skal basere seg på randomiserte forsøk med store utvalg hvor en så godt som mulig kan 

sikre seg mot statistiske feil i sine slutninger. I utgangspunktet handlet ikke ideen bare om hva 

slags forskning som er valid og reliabel, men i like stor grad om å sammenholde kunnskap fra 

mange ulike forskningsprosjekt om det samme. Dette er en viktig nyanse. 

Vi har – så vidt jeg har klart å oppdrive ikke neon forskning eller praksis som framstiller seg 

som evidensbasert sosialt arbeid i Norden. Det foregår en del når det gjelder 

atferedmodifiserende programmer. Torill vil senere drøfte om og i hvilken grad Webster 

Stratton programmet (innrettet mot små barn) kan regnes som evidensbasert. Angel (2003) 

skriver om forskningen på MST og PMT som eksempler på evidensbaserte programmer. Han 

skriver at for å bøte på at vitenskapen har framskaffet så store mengder kunnskaper at alt er 

fragmentert og uoversiktelig, utvikles det systemer for å håndtere det uoversiktelige, nemlig 

evidensbaserte programmer. Han viser som mange andre til at begrepet først ble brukt innen 

medisinen hvor det ble lagt vekt på å organisere forskningsresultatene bedre. Det er altså ikke 

bare snakk om krav til det enkelte kunnskapsprosjektet, men om samling av prosjekter som 

innretter seg mot det samme forskningsspørsmål. Det oppstår som et tilleggskrav at 

forskningen skal ha fulgt visse metodiske grep, men dette aspektet er det åpenbart mye 

uenighet om – noe vi ser i forsøket på å definere evidensbasert virksomhet og hva som skal 

inngå i den. 

I samme åndedrag som en nevner evidensbasert forskning og praksis i vårt felt, nevnes i dag 

ofte Campbell Collaboration. CC betegnes av senterets egen hjemmeside som en 

framvoksende internasjonal bestrebelse på å bidra til at folk kan gjøre velinformerte 

beslutninger ved å forberede, vedlikeholde og fremme tilgang til systematiske 

forskningsgjennomganger (reviews) om effektene av sosial- og utdanningspolitisk politikk og 

praksis (CC 2002). Det sies videre at CC skal samarbeide tett med sin søsterorganisasjon 

Cochrane Collaboration – som ivaretas de samme oppgavene i forhold til effekten av 

intervensjoner på helseområdet. CC vektlegger i sine statutter at de skal søke å stimulere 

forskning hvor de vitenskapelige bevisene har en høy standard. Det står også sentralt at folk 

skal ha tilgang til de resultatene som er av betydning for dem, det gjelder altså å transcendere 

enkeltpersoner og gruppers interesser i andre retninger, som baserer seg på f.eks økonomiske 

eller politske argumenter. CC inntar slik en politisk posisjon i forhold til et underliggende 

rettferdighets- og rettighetsideal basert på likhetstradisjonen. EBR og EBP trekkes slik inn i 

det politiske liv og diskursen vi går inn i handler derfor om mer enn vitenskapelig kyndighet. 


CC framhever likevel metodeproblemene innen denne review-tradisjonen de går inn i som en 

av de mest sentrale utfordringer. Etter min mening synes CC å regreere til ny-positivismen i 

det de trekker slutningen om hva som er anerkjente ”bevis” i dagens forskning. De har 

opprettet metodegrupper sammen med Cochrane Collaboration for å stimulere den empiriske 

metodologiske forskning som er nødvendig for å øke validiteten, relevansen og presisjonen av 

systematiske forskningsgjennomganger og de randomiserte forsøkene og ikke-randomiserte 

forsøkene som de er basert på. Slike beslutninger har medført at det verserer en hissig debatt 

om hva som er vitenskap, og hvor forståelses- og tolkningsorienterte posisjoner står mot det 

jeg betegner som ny-positivisme. Den vitenskapelige debatten synes i mange tilfeller å gå 

over i og inn i den politiske og ideologiske – jeg snakker her om Norden og Storbritannia som 

jeg har satt meg inn i. 

Poltitikk og vitenskap 

Det er åpenbart at forestillingen om evidensbasert kunnskap og systemer som kan gi 

kunnskapsoversikt, kan tjene politikkens behov for argumenter som kan legitimere de 

virksomheter de må stå til ansvar for i forhold til sine velgere. Det vil kunne gi dem 

argumenter for at virksomhetene anvender de beste løsningene og arbeider effektivt. En – for 

tiden – tillitvekkende retorikk kan dekke over manglende viten, men ikke den praksis som 

følger. Det kritiske punktet i møtet mellom vitenskap og politikk, synes å være der ideologien 

trer i stedet for kunnskap – og når dette avsløres avdekkes et spenningsforhold mellom 

forskning og politikk. Er det mulig å identifisere slike steder Et sted er der vitenskapens egne 

handlinger får politisk karakter – en har trådt inn i diskursen om hva som er det gode. 

Forskning om forskningsanvendelse 5 har i årevis vist at det innen mange virksomheter er 

dårlig med oppdateringen, organisasjonene fungerer ikke som lærende organisasjoner. Det 

trekkes fram sitater fra praksis, hvor profesjonelle uttaler at de gjerne skulle ofret noe av 

friheten og valgmulighetene de har i møtet med pasienter, for større sikkerhet om hva som var 

det riktige å gjøre. Det uttrykkes frykt for at rutinepreget profesjonell virksomhet - uten et 

nødvendig kritisk og faglig oppdatert blikk - påfører folk smerte og lidelse i stedet for å lette 

dem for deres byrder (Willman og Stoltz 2002, Sheldon & Macdonald 1999). En ønsker ikke 

bare å unngå feil men også slutte å gjøre det som ikke virker lenger. Argumentene om 

effektivitet gjelder både i forhold til å gi brukeren av tjenesten best mulig hjelp, og å gi 

oppdragsgiveren mest mulig igjen for sine investeringer. Slik tjener evidensbasert praksis to 

sentrale politiske mål i dagens forvaltning. Ideologien om evidensbasert virksomhet har etter 

min mening slått inn i Norsk forvaltning når det i Sosialdepartementets programerklæring 

uttrykkes at sosialt arbeid i løpet av det neste 10-året skal være vitenskapelig basert 

(Stolanowski 2002). Sosialdirektoratet ser ut til å følge opp denne målsettingen med sin 

uttalte interesse for evidensbasert forskning og praksis, (viser her bl.a. til seminaret de holdt i 

vår med Sheldon og Macdonald som leder et av de høyest profilerte sentra i Storbritannia). 

Ønsket og viljen til å ta begrepet ”evidensbasert” inn i sitt vokabular synes større enn ønsket 

om å etterstrebe konsensus om innholdet i det. Dette fordi den retoriske kraften det 

representerer gir tilgang til ressurser og anerkjennelse – så lenge det varer. I faglige fora 

finner vi ofte at evidensbasert settes opp mot refleksivitet, refleksjon og praktisk fornuft – en 

kan nesten snakke om en renessanse for positivismedebatten hvor fenomenologiens fokus på 

tolkningsaspektet settes opp mot positivismens empiriske argumenter. 

5 Se bl.a. Nilsson og Sunesson 1988 


Nedenfor gjennomgås Webster-Stratton programmet som et eksempel på EBP/R, og deretter 

følger utdrag av kritikken mot EBP for til slutt å drøfte forskningens forhold til praksis. 

Webster-Stratton programmet 

Bakgrunn 

I dette innlegget vil jeg kort beskrive Webster-Strattons behandlingsforsøk, og 

diskutere dette i lys av "kriteriene" for evidens basert metode som Edgar har innledet 

om. 

På bakgrunn av både politisk og faglig prioritering rettet mot forebygging/behandling 

av atferdsproblematikk hos barn og ungdom i 2. halvdel av 1990, ble flere metoder, 

som hadde bevist sin gode effekt i utlandet, introdusert i Norge. Dette blant annet etter 

anbefalinger fra ekspertutvalget for atferdsproblematikk (ekspertkonferanse-NFR 

rapport 1998). Metoder som ble anbefalt utprøvd/implementert i Norge var PMT, MST 

og Webster-Stratton. 

Webster-Stratton programmet er en eksperimentell behandlingsstudie rettet mot barn i 

aldersgruppen fire til åtte år, og som har alvorlige atferdsproblemer. Carolyn Webster- 

Stratton og hennes medarbeidere har utviklet behandlingsmetoden og forsket på 

effekten av den over en 20-års periode ved Parenting Clinic, University of Washington 

i Seattle, USA. Gjennom den amerikanske forskningen, er metodens "gode effekt" 

bevist knyttet til en amerikansk kontekst. Vi kjenner til at metoden også er 

implementert i Canada og Storbritannia, uten at den der er fulgt av forskning. 

Det ble bestemt at Webster-Strattons metode skulle utprøves i Norge, og det ble 

formulert flere målsettinger forbundet med utprøvingen: 

1. Bidra til tidlig identifisering av barn som viser seg å ha alvorlige 

atferdsforstyrrelser. 

2. Yte behandling til barn med alvorlige atferdsvansker etter en anerkjent metode 

som empirisk har bevist sin effekt. 

3. Bidra til kompetanseheving rettet mot atferdsproblematikk ved å lære opp og 

sertifisere terapeuter i Norge som kan drive klinisk virksomhet i tråd med 

programmets profesjonelle intensjoner. 

4. Bidra til at også de yngste barna med alvorlige atferdsproblemer får et relevant 

tilbud. 

5. Bidra til å øke henvisningsfrekvensen til barnepsykiatrisk behandling av små 

barn. 

6. Evaluere behandlingsmetoden for å kunne si noe om dens effekt i en norsk 

kontekst. 

Som vi ser av disse målsettingene, kan både pkt. 2 og pkt. 6 knyttes til kriterier for 

evidens basering. Punkt 6. må i tillegg sees i tilknytning til spørsmålet om en kan gå ut 

i fra at når en metode har bevist sin effekt i en kontekst, har dette ”vitenskapelig” 

overføringsverdi til en ny kontekst. 


Utprøvingen av Webster-Stratton programmet i Norge var et samarbeid mellom seks 

forsknings- og universitetssentra innenfor barnepsykiatri og barnevern. Nevn disse. 

Utprøvingen ble fastsatt til å foregå i en periode på fire år; 2000 – 2004 (behandlingen 

ble avsluttet i 2003, forskningen avsluttes i 2004). Programmet ble finansiert av 

Sosial- og helsedepartementet samt Sør-Trøndelag og Troms fylkeskommuner. 

Målgruppen for Webster-Stratton programmet er barn i aldersgruppen fire til åtte år 

som har alvorlige atferdsproblemer og deres foreldre. Behandlingen består av to ulike 

strategiske tilnærminger; en gruppebehandling av foreldre, og en ”Dinosaurusskole” 

for barna. Noen familier får tilbud om kun foreldregrupper, mens andre får tilbud om 

kombinasjonen foreldregruppe og ”Dinosaurusskole”. Behandlingen baseres på bruk 

av manualer. 

Foreldregruppene har plass til inntil tolv foreldre som representerer seks barn. 

”Dinosaurusskolen” eller barnegruppene består av seks barn med minst to av hvert 

kjønn i hver gruppe (12 uker). Barnegruppene går parallelt med foreldregruppene, men 

er av lenger varighet (18 uker). 

Den norske evalueringen/forskningen ble lagt opp etter det designet som Webster- 

Stratton brukte i sitt opprinnelige prosjekt ved Parenting Clinic, University of 

Washington, Seattle. Dette designet krever at en kan sammenligne effekten av 

behandling i foreldregrupper med effekten av behandling ved en kombinasjon av 

foreldregruppe og ”Dinosaurusskole”. Et begrenset antall barn skal også plasseres i 

venteliste-kontrollgruppe. Evalueringen i Norge ble gjennomført i henhold til en 

protokoll som spesifiserte en randomisert pre/post evaluering med tre-gruppe design. 

Forskningsopplegget medførte bruk av en rekke kliniske evalueringsinstrumenter rettet 

mot foreldre, lærere og barn. Barn som oppfylte spesielle skårer på Eyberg Child 

Behaviour Inventory (to standardavvik fra mean) skulle bli tilbudt videre utredning og 

eventuell behandling. Eyberg ble normert for norske forhold noe som viste et noe 

annet "cut-off point" enn for amerikanske barn; det vil si at norske barn utviste mindre 

alvorlig problematikk knyttet til atferd enn amerikanske. 

Webster-Stratton forsøket - et eksempel på evidens basert praksis 

Det er ikke enighet i litteraturen om hvilke kriterier som må foreligge for at 

metoder/programmet anvendt i praksis skal kunne defineres som evidens baserte. Flere 

påpeker at det lett kan bli retorikk å anvende begrepet EBP fordi det uvilkårlig vil 

kunne gi faglig legitimitet og utløse midler både til utprøving og implementering. 

Taylor og White (2002) understreker at EBPs sterke forbindelse til forskningsfunn, 

nettopp kan utløse retoriske grep som søker å underbygge metodenes vitenskapelige 

verdi uten at denne alltid er like reell. De vektlegger at det må være bevissthet om at 

forskningsfunn ikke alltid har lik vitenskapelige verdi, noe som vil kunne utfordre 

"beviskvaliteten" på den praksis som initieres. Som det er drøfter nærmere foran, viser 

Taylor og White til Gray (1998) i Geddes (2000) som foreslår å knytte kriteriene for 

EBP til et evidens hierarki hvor de ulike nivåene angir grad av validitet for effektbevis. 


Nedenfor gjennomgås Webster Stratton prosjektets design for deretter å vurdere det i 

forhold til Gray’s hierarki. 

Kriterier for inntak 

Det var to hovedkriterier som barnet måtte oppfylle for at familiene skulle få tilbud om 

behandling: 

1. Barnet måtte oppfylle visse kriterier ut fra Eyberg (2 standardavvik fra mean). 

Dette ble modifisert etter hvert, da en fikk alt for få barn innenfor dette 

området. Alle barn som fikk behandling måtte befinne seg i øverste 10 

percentil (90 +); skåre 127 for gutter og 123 for jenter) 

2. Barnet måtte også oppfylle visse diagnostiske kriteria. Kiddi SATS 

(diagnostisk intervju – måtte oppfylle DSM IV kriteria for atferdsforstyrrelser. 

80 % oppfylte CD (conduct disorder) eller ODD (oppfitional defiant disorder). 

Randomisering 

Evalueringen i Norge fulgte nøye kriteriene fra USA og ble gjennomført i henhold til 

en protokoll som spesifiserte en randomisert pre/post evaluering med tre-gruppe 

design. De tre gruppene var: 

P – gruppen (parent) 

PC – gruppen (parent-child) 

WLC – gruppen (waiting list/control) 

Kriteriene for randomiseringen var at alle barn/familier skulle ha like muligheter til å 

havne i de ulike gruppene; det vil si at verken prosjektets forskere eller behandlere 

skulle avgjøre hvilken behandling som skulle gies. I randomiseringen ble det anvendt 

et p.c. basert randomiseringsprogram hvor navnene på alle ble lagt inn, og fordelt i de 

ulike gruppene. 

Målinger 

Det ble brukt en rekke måleinstrumenter i måling av barns atferd, både diagnostiske og 

observasjoner; blant annet hjemmeobservasjoner som ble kodet og lagt inn i 

dataprogrammer. 

Hvert barn ble målt tre ganger; innledningsvis etter inntak, etter behandling (6 – 8 

uker) og ett år etter behandling. Venteliste/kontrollbarna ble målt fire ganger, også ved 

inntak til venteliste. 

Omfang og resultater 

Det var lagt opp til at 145 barn skulle få behandling i Trondheim. 142 barn og deres 

familier gjennomførte behandlingen. Behandlingsforsøket er nettopp avsluttet, og 

dataene er ikke sluttanalysert. Foreløpige resultater viser imidlertid at disse samsvarer 

sterkt med Webster-Strattons resultater fra behandlingen i USA. 


Var det evidensbasert i henhold til Grey 

W/S møter pr i dag ikke kriteriet om at det skal basere seg på minst et systematisk 

review/forskningsgjennomgang av flere godt designede randomiserte forsøk (RCT). 

Prosjektet muliggjør en slik gjennomgang da det nå foreligger to forsøk, men de er pr i 

dag ikke vurdert av andre. Det imøtekommer krav nr to ved at det foreligger mer enn 

et forsvarlig designet randomisert forsøk, forutsatt at designet anerkjennes som 

”forsvarlig”. W/S kan derfor vurderes til å være et av de få tiltak som kan påberope 

seg rent definisjonsmessig å være evidensbasert i dagens barne- og ungdomspsykiatri 

og barnevern. Spørsmålet er om ikke W/S selv var en del av diffusjonen av EBP-ideen 

og således et barn av sin tid, uten at denne retorikken var så framtredende på 

planleggingstidspunktet. Det er mest sannsynlig at metoden ikke hadde blitt innført 

uten et slikt prosjekt som i stor grad var avhengig av store bevilgninger. Det imøtekom 

imidlertid flere aktuelle målsettinger i feltet. En var opptatt av å utvikle tiltak hvor en 

kunne høste gevinsten av å behandle mindre barn - ikke henvist til BUP tidligere. Med 

de store investeringene i forsøket ville en ha en forskningsbasert kontroll for å få 

sikkerhet om at de riktige barna fikk den rette behandlingen. Dette fordi det rådet 

usikkerhet omkring omfanget – rene epidemiologiske usikkerheter. 

Vurderinger i ettertid – fortsatt usikkerhet om anvendelsesaspektet 

Det norske behandlingsforsøket skulle være en replikasjon av den amerikanske 

implementeringen. Vår konklusjon er at en replikasjon aldri fullt ut kan bli en 

replikasjon. Lokale forhold tilsier justeringer. I vårt tilfelle, måtte vi blant annet 

arbeide svært mye med rekrutteringsproblematikken; det var vanskelig å få rekruttert 

tilstrekkelig med barn til å kunne gjennomføre forskningen (eget nettverksprosjekt 

med to fulltidsansatte medarbeidere som skulle arbeide spesielt med rekruttering). Vi 

har også vært inne på en målgruppeforskyvning p.g.a. ulike skårer på Eyberg. 

Store kostnader. Dette forsøket har vært dyrt. Vi har opprettet et nettverksprosjekt for 

å rekruttere barn. Det er to heltids forskere ansatt i tillegg til flere ressurser fra både 

BUS, RBUP og BUP på deltid. Kodere, punchere. Det er opprettet to 

behandlingsklinikker. Opplæring av terapeuter og så videre. Total kostnad mellom 18 

og 20 millioner. Helseregionen må i det følgende prioritere mellom dette og andre 

tiltak, og det blir til syvende og siste et fagligpolitisk spørsmål. Det vil sannsynligvis 

ikke være avgjørende om brukeren vil ha det eller ikke, det er ikke de som bestemmer 

om tilbudet skal eksistere. Brukerinnflytelsen på slike områder må anses illusorisk. 

Slik imøtekommer det ikke de demokratiske aspektene av ideen bak EBP. 

Utdrag av kritikken 

La oss se litt nærmere på en del av kritikken mot å sette likhetstegn mellom evidensbasert 

forstått som RCT og (den egentlige) vitenskap. 

Frost (2002) kritiserer fire momenter knyttet til evidensbegrepet. For det første tar han opp 

problemet med ”evidence”. Å framstille forskning slik at om en har funnet svaret på hvordan 

et problem skal håndteres, så er det bare å bruke denne metoden – er å overforenkle 

virkeligheten. Han påpeker at det også inne evidensbasert forskning foreligger ulike 

epistemologiske posisjoner, og at det mellom disse vil være uenighet om både 


metodeanvendelse og tolkningsmuligheter – noe som også vil gjenspeiles i anvendelsen. 

Dessuten er mye kunnskap, særlig innen evalueringsforskning, situasjonell – den gjelder for i 

en viss sammenheng og under visse vilkår. 

For det andre tar Frost opp selve problemet med anvendelsen av evidens. Om plassering av 

barn hos slekt anses å være det beste, vil det i seg selv ikke være bestemmende for utfall. Han 

påpeker også at ingen praktiker kan ha ambisjoner om å være oppdatert på sitt eget felt – 

kunnskapstilgangen er alt for stor i dag til at det er mulig. Dessuten må det fattes beslutninger 

hele tiden, og en kan ikke vite hvilke av disse som evt. kunne vært bedre om en hadde visst at 

andre alternativer fantes. Han påpeker også den praktiske kunnskapens betydning – som 

evidens som ikke enda er kjent. 

Det tredje momentet Frost påpeker et at evidens-skolen nærmest forholder seg teknisk til 

verden og ser bort fra de verdispørsmål som ofte ligger i sosiale problemer. Forskningen viser 

at sosiale problemer synes å bli synlige og får politisk og deretter forskningsmessig interesse 

etter moralsk panikk over hendelser. Om vi tenker på både bjugnsaken og tilfellet med 

barnedrap, reiste de begge problemer knyttet til dannelse og oppdragelse og en rekke 

spørsmål forskningen framdeles ikke har svar på bl.a. hva som kan betraktes som normalt for 

barn både rent fysisk og sosialt. Frost konkluderer med at sosiale problemer aldri kan bli 

nøytrale på samme måte som kunnskapen om dem ikke blir det. Heller ikke det som er 

effektivt vil nødvendigvis være ansett som det gode. 

Det fjerde Frost tar opp kan betegnes som forholdet mellom tjenestetilbud og bruker, og 

involverer både lovgiver, driftsansvarlig og utøver like mye som sluttbrukeren. Profesjonell 

praksis må forhandles fram, ofte på basis av mange kompromiss av så vel faglig som 

økonomisk og verdimessig karakter – her vil jeg også tilføye det som handler om smak 

innenfor sosialt akseptable rammer. Frost ser ut til å innta den posisjon at hvis den 

evidensbaserte forskningen settes bedre inn i en slik kontekst vil den ha større muligheter for 

å få bredere tilslutning. Problemet består i dag i at det føres såkalte ”paradigmatiske kriger”. 

Smith (2002) går tilbake til positivismekritikken og angriper myten om at usikkerhet lar seg 

fjerne fra forutigelsene. Mennesket selv er ikke rustet til å opptre så rasjonelt at en kan se bort 

fra stadig skiftende kontekst og slik gjøre teknikker repliserbare. 

Selv vil jeg påpeke det forhold som følger av erkjennelsen av det fenomenologiske grunnlaget 

for agentskap. Språklig og kognitivt opptrer hver og en av oss med vår verdensanskuelse 

(Weltanschauung). Freud (1929) arbeidet med dette begrepet fra Husserl og kritiserte det 

modernes søken etter universell forståelse. Verdensanskuelsen lar seg ikke sentrere i felles 

forståelse eller fellesskap – Kant talte om det usosiale sosiale mennesket og Foucault om det 

desentrerte menneske. Verdensanskuelsen er igjen påvirket av vår dannelse, sosialisering og 

vår tid. Verdensanskuelsen lar seg ikke avdekke helt og fullt, og endres med de erfaringer og 

tanker vi gjør oss – med andre ord er vår tilværelse preget av en vedvarende skapende 

situasjon, preget av rekontekstualisering og rekonstruksjon, samtidig som vi har nydannelse. 

Dette er i det hele tatt et kjennetegn ved språk. Jeg minner her bare om Mathiesen’s ”Det 

uferdige” (1971) som aktuelt lesestoff. Ved enhver anvendelse av kunnskap eller vitenskap, 

vil det fortolkende aspekt være framtredende, og en kan ikke uansett rigid kontroll, fastholde 

noe med fornuftsorienterte tekniske rutiner. En bør derfor våge å tale om grader av 

treffsikkerhet når det gjelder metode, og usikkerheten må kunne drøftes som en av de mange 

faktorer en må forholde seg til i valg av (be)handling. 

Diskusjonen om hva som skal regnes som evidens, eller hva som er empiri, mener jeg må 

håndteres som et metodeproblem. Hva egner seg til å belyse den problemstilling som reises 

Dette leder til de tradisjonelle diskusjoner om dybde kontra bredde, og i begge tilfeller hvilke 


essurser en har til rådighet i form av tid, penger og kompetanse. Denne diskusjonen går jeg 

ikke inn i her, men tar samtidig avstand fra at randomiserte kontrollerte forsøk er det som 

egner seg til å gi svaret på alle spørsmål relatert til utøvelse av praksis. 

For å klargjøre min posisjon, tror jeg det vil være fruktbart å skape en syntese av de ulike 

metodiske grepene, men at denne diskursen må utvikles i samspill og i samarbeid med 

praksisfeltet og brukere av de tjenester en søker å utvikle. Et av fenomenologiens største 

gjennombrudd i samfunnsvitenskapene, nemlig vekten på agentskap/agency, har så store 

konsekvenser for forståelsen av utøvelsen av klientskap, praksis, forskning og poltikk at vi 

blir ikke troverdig på sikt om en forsøker å ignorere dette. 

Forholdet til praksis 

Selve tanken om å samle kunnskap og gjøre den tilgjengelig inngår i arbeidet med å 

effektivisere virksomhet innen både privat og offentlig sektor. Flere institusjoner som 

framstår som evidensbaserte virksomheter legger stor vekt på å gjøre den tilgjengelig og 

samtidig arbeide for at praksis skal ta den i bruk. Flere bygger opp slike databaser på internett, 

mens andre legger mer vekt på et direkte samarbeid med praksisfeltet. Centre for 

evidencebased social services (CEBSS) har kartlagt praksisfeltets lesevaner, og konkluderer 

med at et av de sentrale hindre for å gi brukere tilgang til og kunne dra nytte av ny viten, er at 

praksisfeltet ikke holder seg à jour med ny kunnskap. (vis overhead) 

I England argumenteres det for å revidere sosialarbeiderutdanningen slik at utdanningen må 

rekruttere studenter med større vekt på akademiske evner, det må kreves bedre teoretisk 

skolering av lærerne og de må vise større interesse for empirisk forskning og bruken av de 

metoder som baserer seg på anerkjent vitenskap (Lyons 1999). Både utdanning og praksis 

kritiseres for å byge for mye på personlig overbevisning og politisk og religiøs ideologi 

(Ainsworth og Hansen 2002). 

CEBSS legger opp til å involvere praksis direkte i kunnskapsutviklingen, mens institusjoner 

som SCIE (Social Care Institute for Excellence) har som mål å utvikle databaser som kan gi 

better knowledge for better practice. SCIE har et tilleggskrav i sine statutter som klargjør hvor 

viktig verdidebatten er i diskusjonen om hva som er kunnskap. Det uttrykkes klart at selv om 

en praksis måtte ha god effekt, er det avgjørende om brukere og deres pårørende vil ha det 

slik. De presiserer derfor at mye av den empiriske forskningen bør legge større vekt på å få 

fram brukerperspektivet og samtidig lytte til praksis og deres kunnskapsbehov. Foruten 

problemene med at den etterlyste forskningen ikke finnes, synes SCIE å ha 

kommunikasjonsproblem med å bruke internett for å stimulere forskningsanvendelsen. 

Forskningsleder Mike Fisher uttalte da jeg besøke SCIE i desember, at de har som målgruppe 

ca en million ansatte i sosial- og hjemmebaserte tjenester i England. Diskusjonen viste at ca 

50000 av disse har høyere utdanning og kan forventes å dra nytte av vitenskapelige tekster. 

De fleste andre er ufaglærte eller har minimalt med utdanning. Svært få av både de faglærte 

og ufaglærte har tilgang til internett i arbeidet, og de har heller ikke avsatt tid til å arbeide med 

utgangspunkt i SCIEs databaser. 

Campbell Collaboration satser også sterkt på å bygge opp forskningdatabaser basert på review 

av relevant forskning, men det erkjennes at tilgangen på forskning som innfrir de høye 

standardkravene som stilles er dårlig. Sosialdepartementet holdt i vår en konferanse hvor de 

inviterte den faglige ledelsen for CEBSS, Brian Sheldon og Geraldine Mc Donald. På møtet i 

departementet var det generell skepsis til de ideologiske sidene ved oppbyggingen av slike 

institusjoner, særlig med tanke på de forventninger som skapes i forhold til både forskning og 

praksis når det gjelder å leve opp til eller til og med å tro på at slike program eller systemer 

løser det offentliges problemer. Det var likevel tilslutning til at det bør arbeides med å 

systematisere kunnskap og at departementene kunne initiere mer forskning av høy kvalitet. 


Eksperimentelle randomiserte forsøk med mennesker innen felt som barnevern og sosiale 

tjenester reiser ikke bare spørsmål om mye penger, men like mye utfordringer av metodisk og 

etisk karakter. 

Diskusjonen om evidensbasert forskning og praksis – gjerne sammen med diskusjonen om en 

refleksiv praksis – leder gjerne til det en forbinder med lærende organisasjoner. Forestillingen 

om lærende organisasjoner oppsto parallelt med framveksten av anerkjennelsen av 

kunnskapsutvikling i praksisfeltet, særlig slik det ble håndtert av Argyris og Schön. Grunnen 

til syntesen, synes å ligge i behovet for å redusere omfanget av hybris – forestillinger om det 

sanne – som kan ligge i praksiskunnskapen. Det forventes at økt innslag av empirisk 

forskning kan avdekke noen av de mytene praksis skaper seg i troen på den gode handling. 

I vårt samarbeid med praksis har vi diskutert oss fram til begrepet ”et sinn for læring” som er 

en syntese av ideen om ”research minded practice” og ”learning organizations”. Sinn henviser 

til ”mind”, og uttrykket skal reflektere det forhold at både forskningen og praksis medregnet 

brukeren, må være villig til å lære. Tanken er at en skal kunne ta opp, tolke og søke å forstå 

den kunnskap vi har om fenomener som angår oss, og at denne kunnskapen inkluderer alle 

kilder som kan kaste lys over det aktuelle tema. Fra den enkeltes egen opplevelse og erfaring 

til kritisk å evaluere vitenskap og andre påstander om verden. 

En slik posisjon tror jeg er forenlig med Olesen (2003) som taler for en kritisk realistisk 

posisjon i forhold til de generative mekanismene i sosialt arbeid. Han hevder det danske feltet 

har dreid seg om tre posisjoner for å forklare og fremme utvikling. Den ene av disse er 

evidensbasert sosialt arbeid, den andre praktiker(orientert) forskning og det tredje er 

konstruktivistisk, kritisk teori. Den siste baserer seg ifølge Olesen bl.a. på Bourdieus sosiologi 

og epistemologi. Selv taler han for en kritisk realismeposisjon som ligner på den versjon jeg 

har utredet i min dr. avhandling (Marthinsen 2003). Dette består i å søke en forståelse av de 

materielle vilkårene i tråd med nyere marxisme og løser konstruksjonismens realismeproblem 

bl.a. i tråd med Searles forståelse 6 . Dette transcenderer Bourdieus symbolske språk og kan 

virke mindre determinerende i håndteringen av maktspørsmål – et viktig moment i sosialt 

arbeid. Olesen uttrykker at posisjonen gjør det mulig å ha øye for når og under hvilke 

omstendigheter sosialt arbeid fører til reproduksjon av strukturelle trekk og på samme måte 

når og hvor det åpner for å bryte med strukturbaserte determinerende krefter. Posisjonen leder 

Olesen til en flermetodisk angrepsvinkel hvor forsker, praktiker og klient i større grad 

samarbeider i kunnskapsprosjektet. Personlig tror jeg representanter i feltet sosialt arbeid på 

sikt tjener å stå fram som politisk bevisst og ikke framstår som naive ”objektivister” – dette 

fordi så mange beslutninger i faget til syvende og sist handler om smak og moral og er i sin 

natur politiske. 

6 Se bl.a. Searle 1999 


Litteratur 

Bilson, Andy 2002: Editorial. Special issue: Evidence based practice. I Social Work & 

Social Sciences Review Volume 10 (1) 

Fisher, Mike 2002: The Social Care Institute for Excellence: The role of a national institute in 

developing knowledge and practice in social care. S. 6-35 i Social Work & Social 

Sciences Review Volume 10 (2) 

Foucault, Michel 1966: Les mots et les choses : une archéologie des sciences humaines. 

Bibliothèque des sciences humaines. Gallimard 

Frost, Nick 2002: A problematic relationship Evidence and practice in the workplace. I 

Social Work & Social Sciences Review Volume 10 (1) 

Gadamer, Hans-Georg 1972: Wahrheit und Methode : Grundzüge einer philosophischen 

Hermeneutik. 3. erw. Aufl. Mohr (Først utg. 1960) 

Gadamer, Hans-Georg 2000: Teoriens lovprisning : taler og artikler. Systime 

Habermas, Jürgen 1969: Vitenskap som ideologi. Studiefakkel ; 21 Gyldendal 

Marthinsen, Edgar 2003: Sosialt arbeid og symbolsk kapital i et senmoderne barnevern. 

Rapport nr 9. Barnevernets utviklingssenter i Midt-Norge 

Mathiesen, Thomas 1971: Det uferdige : bidrag til politisk aksjonsteori. Pax 

Månsson, Sven-Axel 2003: Ätt förstå sociala insatsers värde. NSA nr 2/2003 s.73-80 

Nilsson, Kjell Sunesson, Sune 1988: Konflikt, kontroll, expertis : att använda social 

forskning. Arkiv förlag 

Olesen, Søren Petter 2003: Generative Mechanisms in Social Work – A Realist Position in 

Research, Development and Evaluation of Social Work. Foredrag ved IFSW 

Europeiske kongress. København 2003 

Searle, John 1999: Konstruktionen av den sociala verkligheten. Daidalos 

Sheldon, Brian and Macdonald, Geraldine 1999: Research and Pracice in Social Care: Mind 

the Gap. Centre for Evidence-Based Social Services, Exeter University 

Smith, David 2002: The limits of positivism revisited. S. 27-38 i Social Work & Social 

Sciences Review Volume 10 (1) 

Taylor, Carolyn and White, Susan 2002: What works about what works Fashion, fad and 

EBP. S. 63-82 i Social Work & Social Sciences Review Volume 10 (2) 

Willman, Ania og Stoltz, Peter 2002: Evidensbaserad omvårdnad. Studentlitteratur

Introduksjon til debatten om evidensbasert forskning og praksis.

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?