VÃ¥r 2000 - OSI Fjell

Fjellposten 24
som slanget seg opp foten av fjellet. Ruta følger Hörnlieggen (nordøsteggen) til toppen. Nederst
klatrer en likevel mest i østveggen og kommer ikke ut på selve eggen før i det bratte partiet mot
toppen. Stort sett er det ”scrambling” (klyving/lett klatring) hele veien. To svapartier, ett før og ett
etter Solvayhytta (nødhytte på 4003 m), friklatres og er gradert til 3 (lett). Ovenfor Solvayhytta er
det evig snø og is. Her følger ruta den bratte, isete og meget eksponerte eggen. Tjukke faste tau
hjelper en oppover. Her er det ikke snakk om å friklatre, det blir teknisk til tusen. De klatremessige
utfordringene er altså ikke vanskelige. Det som gjør bestigningen så seriøs er rutas lengde, den store
høyden og vanskelighetene med å finne riktig vei, særlig nedover. Farlig er det også, mye på grunn av
alle menneskene som er på fjellet samtidig. Altfor mange. Det blir et oppjaget tempo, og du er veldig
utsatt for farlige steinsprang. Hjelm er obligatorisk. Guidene er unntatt denne regelen uten at noen
helt skjønner hvorfor.
En traumatisk opplevelse
Det ble lyst i 6-tiden, og vi var da i ca. 3700 m høyde. Forholdene var langtfra ideelle, allerede her
var det såpass mye snø at vi måtte ta på stegjernene. Det var relativt utsatt, men likevel såpass greit
å klyve oppover at vi valgte å soloere for å spare tid. Opp mot et hjørne på nesten 3900 m var det
”traffic jam”. Geir hørte at en spanjol ropte ”lost personas”. Det hadde skjedd en ulykke foran oss!
Vi kom opp bak trafikkorken. Det var tau og sikringer i alle retninger. Stemningen var urolig. Vi fikk
vite at to personer bundet i samme tau hadde sklidd ut østveggen. Det var blodspor i snøen, og de var
forsvunnet ut av syne. Snart fløy et helikopter inn for å lete etter de to savnede. Men etter hvert
kom tåken sigende. Sikten ble null, og helikopteret måtte snu. Fra hjørnet så vi opp på Solvayhytta
rett over. Det var på de snødekte svaene under hytta ulykken hadde skjedd. Dette var et sjokk for
alle som var på fjellet denne dagen. Det er en intens opplevelse å klatre på et så eksponert fjell som
Matterhorn. Etter denne traumatiske opplevelsen ble nok mange litt redde. Alle vendte nesen
nedover, og jeg måtte innse at Matterhorn ikke ville la seg bestige i dag. Det var svært farlig med
mye snø og is på fjellet. På vei ned valgte vi å sikre med løpende forankring. Som kjent er det flere
hakk verre å gå ned enn opp. I tillegg var snøen blitt myk og ga dårlig feste. For det meste ble det
sikret etter ad hoc-metoden. Det vil si at sikringen kun besto i å legge tauet rundt steiner og
formasjoner i fjellet. Dette for å spare tid. Flere steder er det bolter og jernstenger i fjellet, og
der vi fant disse, ble de brukt. Det var tett tåke og dårlig sikt. Etter hvert fikk vi følge med våre to
naboer fra campingplassen i Zermatt, Anthony og Simon fra England. Sammen fant vi en OK vei ned.
Et sted bommet vi litt, men en rapell hjalp oss forbi det vanskelige punktet. Vel nede ved Hörnlihytta
var vi slitne, men glade over å være i god behold. Senere ble det klarvær, og helikopteret kunne
gjenoppta letingen etter de savnede. De ble lokalisert på breen under østveggen, begge to var døde.
En trist skjebne, men dog så vanlig. Over 500 mennesker har mistet livet på Matterhorn. Vi
overnattet ved Hörnlihytta til neste morgen. Da vi gikk ned begynte det å sludde. Den dagen falt det
10 cm nysnø ved Hörnlihytta. Matterhorn tok på vinterdrakt. Det var midt i august, og på denne tiden
kreves det bortimot en uke med godvær før forholdene igjen blir bra nok til å kunne bestige fjellet.
Rimpfischhorn
Neste fjell vi ville prøve oss på var Rimpfischhorn (4199 m). Jacob fra Danmark trengte turfølge og
ble med oss på denne toppen. Flere hadde anbefalt Rimpfischhorn som en spennende topp. Fjellet
ligger øst for Zermatt og har en lang sagtakket toppegg. Teltene ble slått opp på et snøfelt i nesten
3300 m høyde. Det ble en stjerneklar og kald natt. Vi hadde kun sommersoveposer. Det og 15
kuldegrader var en dårlig kombinasjon. Geir hadde den tynneste posen og frøs mest. Kulda forsinket
avmarsjen noe, men nærmere kl 6 satte vi avgårde. Det begynte å lysne, og hodelyktene ble liggende i