You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Seterlandskapet<br />
– der fjell og skog møtes<br />
Historikk<br />
Betydning<br />
Skjøtselsråd
Seterlandskapet – der fjell og skog møtes<br />
”Sæterbruk er det når ein gard (ein fast vinterbustad) har krøtera sine i sumarbeite<br />
på ein stad eit stykke frå garden der det er husvære og fast personale, så ein kan nytte<br />
ut større vidder til beite, som regel og til slått og onnor fôrsanking, og så ein kan spara<br />
heimemarkene og nå i betre beite, føde fleire krøter om vinteren og skaffe fôrråd til<br />
levemåten på den faste bustaden (garden)” (Lars Reinton, ”Sæterbruket i Noreg”,<br />
1957)<br />
Seterlandskapet, eller stølslandskapet som mange også kaller det, er det landskapet<br />
som har blitt formet av folk og fe i hundrevis av år gjennom høsting av fjellets<br />
og utmarkas ressurser. Stølsdrift er en driftsform som tidligere var sterkt utbredt<br />
i Norge. På 1850-tallet regner man med at det var minst 50 000 støler i drift.<br />
Da hadde så godt som hvert eneste gårdsbruk i bl.a. Valdres og Hallingdal flere<br />
støler som ble benyttet hver sommer. I dag er det knappe 1200 støler i drift, men<br />
driftsformen er fremdeles viktig, særlig i fjellbygdene våre. Fjellbeitene utgjør en<br />
viktig beiteressurs og har stor økonomisk verdi. I tillegg har det levende og åpne<br />
stølslandskapet stor betydning for fjellbygdenes identitet, mat- og reiseopplevelser<br />
og fjellområdenes biologiske mangfold.<br />
Uten beite, slått og vedsanking gror grasmarkene i fjellet til med busker og trær.<br />
Opprettholdelse av eller økt beitebruk i utmarka er viktigste tiltak mot gjengroing.<br />
Våre forfedre utnyttet imidlertid landskapet og utmarksressursene adskillig sterkere<br />
enn vi gjør nå. I tillegg til beitebruken ble det slått og høstet store mengder fôr<br />
til vinterbruk og ved til brensel. I dag er det tydelig at beitedyr alene ikke greier å<br />
holde busker og trær borte over lengre tid. Det er behov for ulike ryddetiltak om<br />
stølslandskapet ikke skal forringes.<br />
Beitebruk og ryddetiltak mot gjengroing bør planlegges godt med langsiktige<br />
planer og med en prioritering av arealer for tiltak. Kunnskap om biomangfoldet<br />
i stølslandskapet og om vegetasjonens respons på ulike restaureringsmetoder<br />
er nødvendig for at tiltakene også skal kunne opprettholde naturverdiene i<br />
stølslandskapet. Vi håper denne veilederen vil være til hjelp for å komme i gang<br />
med gode og nødvendige tiltak som opprettholder beiteressursene og et unikt og<br />
artsrikt landskap, ”der fjell og skog møtes”.<br />
Seterlandskapet – før og nå<br />
Kulturbruken av utmarka har vært utstrakt i fjellområder som for eksempel Valdres<br />
og Hallingdal. Store deler av befolkningen i bygdene tilbrakte somrene oppe på<br />
stølene sammen med buskapen. Et betydelig antall med kuer, ungdyr, sau og geit<br />
fikk dekket vekstsesongens fôrbehov på utmarksbeite, og blei velfødde og sunne<br />
av stølsoppholdet. I tillegg til egne kuer på stølen var det vanlig å ta i mot og<br />
2
stelle kuer gjennom<br />
sommeren for folk på<br />
flatbygdene som ikke<br />
hadde støl eller drev<br />
stølsbruk selv. I Vang<br />
og Øystre Slidre var det<br />
vanlig å ha melkekyr på<br />
stølen fra jonsok og i<br />
10-12 uker.<br />
Det meste av<br />
vinterfôret ble hentet<br />
fra stølslandskapet.<br />
Slåtteland på stølene<br />
var vanlig over hele<br />
Østlandet på støler som<br />
lå under 1100 moh.<br />
Slåttelandet hadde<br />
mange navn: vøll, voll,<br />
trø, træe, lykkje, løkke,<br />
vang, kvier, sletter, bøar.<br />
Det var like vanlig å ha<br />
inngjerdete stølsvoller<br />
på 1600-tallet som i<br />
seinere tid. I 1860-åra<br />
var høymengdene på<br />
stølene i Vestre Slidre<br />
i snitt 2,3 tonn pr.<br />
støl (Reinton 1957).<br />
Slåtten tok gjerne til i<br />
begynnelsen av august.<br />
I de store sameiene<br />
Skrautvål, Ulnes-<br />
Svennes, tok sameieslåttene<br />
til 10. august.<br />
Da måtte stølsvollene<br />
allerede være slått.<br />
Elva Tisleia mot den sørvendte Brattstølsgrenda i Nord-<br />
Aurdal kommune, Oppland. Øverst fra ca. 1940<br />
(Foto: Olav Neste), og nederst fra 2010 (Foto: Oskar<br />
Puschmann). I dette stølsområdet, som ligger mellom 800<br />
og 950 moh., har furu, gran og fjellbjørk dannet tett skog<br />
og forandret stølslandskapets tidligere åpne karakter med<br />
slåtte- og beitemarker helt ned til elva.<br />
Det ble også slått både på myrer og på islagte tjern og blautmyrer om høsten.<br />
Dette ble kalt utslåtter. Her høstet man hovedsakelig starr. ”Men dei slo alt slag gras,<br />
der det var noko å finne i slåande lende” til og med finnskjegg/finntopp.<br />
”Ved sida av høyet frå sætervollar og utslåtter var beit, ris og lauv viktigste fôret som<br />
dei fekk frå utmarkene der sætrane låg”. Bryting av bjørk- og vierris gikk for seg i<br />
stort monn om høsten eller vinteren. Lauving skjedde om sommeren, men lauvet<br />
ble lagt i stakk og ble først kjørt hjem utpå vinteren. Reinton skriver: ”Det må ha<br />
3
vært umåtelege mengder<br />
lauvkjerv som vart brote<br />
eller hogge i den tid<br />
lauvinga vart driven<br />
mest.” Det ble også<br />
sanket annet ”attåtfôr/<br />
surrogatfôr” som lav<br />
(”mose”/”måsså”),<br />
lyng, bark og rognebær<br />
i stølsområdene.<br />
Vedsanking på<br />
stølen til bl.a. ysting,<br />
kullbrenning og tjærebrenning,<br />
jernvinning,<br />
neverflekking og annet<br />
skogsarbeid kom i<br />
tillegg til all denne<br />
fôrsankinga.<br />
Møtet mellom<br />
setervoll og<br />
omkringliggende<br />
bjørke- eller barskog,<br />
var gradvis og forsiktig.<br />
Tettheten av trær<br />
ble noe større kun<br />
der beitedyrene ikke<br />
rakk å komme i løpet<br />
av dagens beiting.<br />
Samtidig lå høybuene<br />
og høystakkene spredt<br />
i terrenget nedunder<br />
hellende slåttemyrer,<br />
ved åpne utslåtter og<br />
glenner. Områdene som<br />
ikke ble slått, ble beitet.<br />
Slått og beiting vekslet<br />
fra dalbunnen og kilometervis, for ikke å si milevis, inn på fjellet.<br />
Bildet viser bruk av ljå for slått av større flater. Små<br />
slåttearealer ble gjerne slått av en slåttekar, men på større<br />
areal gikk en ofte skårgang. Det vil si at flere slåttekarer<br />
gikk etter hverandre og slo hver sin parallelle stripe (skår).<br />
Etter slåttekarene kom ”breiejentene” og breide ut høyet<br />
med rive til tørk. Fotograf og fotograferingsår er ukjent.<br />
Bildet er utlånt fra Valdres Folkemuseum.<br />
Mange steder, der en i dag ser skog fylle lier og dalsøkk opp mot fjellet, kunne<br />
en på midten av 1800-tallet oppleve et landskap nesten fritt for trær, med små<br />
stølsbuer og fjøs på en åpen grasvoll, vid i utstrekning.<br />
(Kilde: Reinton 1957b. Sæterbruket i Norge II. Anna arbeid på sætra. Sætra i<br />
haustingsbruket og matnøytsla elles).<br />
4
Seterdrifta former naturen<br />
Århundrer med setring har formet<br />
landskapet der skog og fjell møtes. På<br />
fagspråket kalles denne overgangen mot<br />
fjellet for sub-alpin vegetasjonssone.<br />
Etter generasjoner med slått,<br />
beiting, tråkk, hogst og i noen grad<br />
naturgjødsling i stølsområdene er<br />
plantenes fordeling i landskapet blitt<br />
endret. Fra å være skogsvegetasjon<br />
med busker, lyngvekster og ellers<br />
arter knyttet til skogen, er det lysåpne<br />
stølslandskapet preget av planter<br />
som først og fremst tåler disse nevnte<br />
kulturpåvirkningene.<br />
Arter som finner seg til rette her er<br />
gjerne planter med lavt vekstpunkt,<br />
som de fleste grasene, planter som<br />
blomstrer tidlig og som dermed rekker<br />
å sette frø før beitingen og slåtten setter<br />
inn, eller planter som formerer seg<br />
vegetativt, slik mange av starrartene<br />
gjør det. I beitemarker kan vi også finne<br />
planter som på ulike vis beskytter seg<br />
mot beiting og som derfor ofte unngår<br />
å bli spist, for eksempel planter med<br />
vond smak (ulike soleier, søtearter) eller<br />
planter med tornete eller rue blader<br />
(tistler og sølvbunke), Mange av disse<br />
artene var ikke i landskapet på forhånd.<br />
Århundrelang kulturbruk av utmarka<br />
Kjølabu turisthytte ligger over tregrensen<br />
på ca. 1080 m.o.h. ved Øystre<br />
Kjølastølen. Det øverste bildet er tatt ca.<br />
1950 (postkort fra Neste, Fagernes, utlånt<br />
av Berit Robøle Hegge), og det nederste i<br />
2010 av Hanne Sickel. Her har det vært<br />
kontinuerlig stølsdrift i flere generasjoner.<br />
Høyden over havet og fortsatt storfebeiting<br />
er faktorer som medvirker til at landskapet<br />
ikke ser ut til å ha endret seg vesentlig<br />
på 50 år.<br />
med en ekstensiv utnyttelse av ressursene, tilførte dermed dette landskapet et større<br />
artsmangfold og en større variasjon av naturtyper enn det som fantes før denne<br />
utstrakte kulturbruken satte inn. Hvor kom disse plantene fra<br />
Planter som fulgte med opp fra gården<br />
Tidligere var det vanlig at en tok med seg oppsop fra låven nede på gården og<br />
sådde dette aktivt ut på setervoll og løkker for å forbedre beite og slåtteeng. Arter<br />
har også spredt seg mer utilsiktet rundt i seterlandskapet. På vei opp til setra kan<br />
frø ha satt seg fast i klærne til budeiene eller slåttefolket. Frø kan også ha blitt<br />
5
fraktet opp i pelsen,<br />
i klovene eller via<br />
gjødselen til husdyra.<br />
Om spredningen var<br />
utført aktivt med<br />
hensikt fra folka, eller<br />
mer ubevisst gjennom<br />
transport, så var dette<br />
arter som hørte hjemme<br />
på beitene nede ved<br />
gården, og som fant<br />
seg til rette oppe på<br />
stølen og i beiteskogen i<br />
utmarka, først og fremst<br />
fordi de møtte ens<br />
betingelser og forhold<br />
m.h.t. lys, konkurranse,<br />
næringstilgang og stress.<br />
Planter brakt<br />
med fra gården var<br />
blant annet ugras<br />
og kunstengarter<br />
som tunrapp,<br />
løvetann, vassarve og<br />
hvit- og rødkløver,<br />
nitrogenelskende arter<br />
som hundekjeks og<br />
Enghumleblom er en vakker plante i rosefamilien som<br />
gjerne finnes på fuktig eng, i høgstaude bjørkeskog og på<br />
myr i stølslandskapet. Foto: Ellen Svalheim.<br />
Torfinn N. Hageland (Naturen i Eiken sokn, Eiken sogelag 1987) skriver bl.a.:<br />
”Då stølane var i drift, brukte folk å ta med seg utsæd heimanfrå for å så beiteplanter.<br />
Stølsvollane var å rekne for dyrka mark og blei gjødsla”.<br />
”En hel del af de planter, som vokser nær færdselsveiene og de beboede steder i amtet,<br />
er ugræs eller saadanne planter, som er udbredte ved kulturen. Enkelte af disse kan følge<br />
menneskenes veie endog op paa de høieste sætervolde. Dette er f. eks. tilfælde med vasarven<br />
(Stellaria media), hvis dybgrønne bladverk neppe vil savnes udenfor en eneste sæterdør.<br />
Ved sætrene vokser desuden planter som grobladkjæmpen (Plantago major), og ofte ogsaa<br />
balderbraa (Matricaria inodora), tunrap (Poa annua), nesle (Utrica dioica) og andre, som<br />
i en saadan høide ikke vil findnes uden paa steder, hvor der til stadighet færdes mennesker.”<br />
Thekla R. Resvoll i Helland: Topografisk-Statistisk beskrivelse over Nedenes Amt,<br />
Første Del. Den alminnelige del. Aschehoug 1904.<br />
6
soleier, generelle engarter som gras<br />
og starr, f. eks. rødsvingel, engkvein,<br />
gulaks, kornstarr og gråstarr, eller urter<br />
som ryllik, marikåpearter, følblom,<br />
mjødurt, prestekrage, balderbrå og<br />
stemorsblomst.<br />
Fjellplanter som<br />
foretrekker stølsområdene<br />
Tidligere undersøkelser fra setrer i<br />
midt-Norge har vist at enkelte av fjellets<br />
egne arter forekommer med store<br />
populasjoner i seterlandskapet. Dette er<br />
gjerne fjellplanter som har sitt naturlige<br />
tyngdepunkt i engsnøleiene, men som<br />
favoriseres av beiting og slått, samtidig<br />
som de er følsomme for gjødsling<br />
og gjengroing. Disse artene kan<br />
gjerne betegnes fjellets naturengarter.<br />
For eksempel er arter som snøsøte,<br />
fjelltimotei, stivstarr og fjellveronika<br />
arter som trives i seterlandskapet.<br />
Stølsbruken stimulerte med andre ord<br />
til et økt plantemangfold, som igjen<br />
antakelig har stimulert til økt mangfold<br />
for andre artsgrupper. Sammen med<br />
lavlandsplantene og fjellplantene,<br />
fulgte også insekter, lavarter, moser<br />
og sopp. Spesielt bør her nevnes<br />
beitemarksoppene, hvor flere av disse<br />
har vist seg å være gode indikatorarter<br />
på lang hevd og kontinuitet i<br />
naturbeiter, både i innmarkas og<br />
utmarkas kulturlandskap.<br />
Gjengroing ved opphør av<br />
bruk og skjøtsel<br />
I dag har utmarksslått stort sett<br />
opphørt. Det samme har det store<br />
Brudespore er en orkide med herlig duft.<br />
Den liker seg godt i fuktige enger og myrer<br />
på baserik grunn. Foto: Hanne Sickel<br />
7
uttaket av trær, busker og lauv som ble benyttet til så mange ulike formål. Selv<br />
i områder der beitebruken er opprettholdt, og har pågått i mange generasjoner,<br />
erfarer man at stiene og beitemarkene gror igjen. Beitedyra alene greier ikke å<br />
holde landskapet åpent.<br />
Generelt har gjengroingen kommet relativt langt i stølsområdene i Valdres<br />
og Hallingdal. Spesielt gjelder dette vårstølene som ligger i skogen nær gården.<br />
Dersom disse stølene ikke har blitt beitet og ryddet i nyere tid, er de ofte<br />
vanskelig å oppdage i dag. På andre støler i høyereliggende strøk har gjengroingen<br />
ikke kommet så langt. Graden av gjengroing vil variere fra område til område,<br />
avhengig av beitetrykk og bruken av utmarka i nyere tid. Gjengroingshastigheten<br />
er avhengig av flere forhold. Blant annet spiller som nevnt høyden over havet<br />
inn, men også soleksponering, helningsgrad, nedbørsforhold og markslagstype er<br />
avgjørende faktorer. Gjengroingshastigheten er gjerne størst i stølsområder som<br />
vender mot sør og vest, i svakt hellende terreng og i tidligere beiteutnyttet skog.<br />
Gjengroingen fører til at gras- og urterike beitemarker forringes og blir<br />
vanskelig å nå frem til for beitedyra. Ikke sjeldent påføres også beitedyra alvorlige<br />
rifter på spener og jur fra tørre og skarpe einer- og vierkvister, hvilket kan gjøre<br />
det svært vanskelig å få melket dem. Det er også vanskelig å følge med på hvor<br />
dyra oppholder seg i det gjengrodde landskapet. Dette har i noen områder ført<br />
til at bøndene nå foretrekker å ha dyra på inngjerdet mark nær stølen istedenfor<br />
på utmarka. Gjengroing fører videre til at landskapet endrer estetisk karakter<br />
og inntrykk og at opplevelsesverdien reduseres bl.a. ved at det mister sin<br />
historiske identitet og det innhold som gjenspeiler tidligere generasjoners bruk<br />
og ressursutnyttelse. Kulturminner blir skjult og overgrodd, stier blir borte og<br />
landskapet blir mindre tilgjengelig for ferdsel.<br />
Opphør av bruk og gjengroing fører til tap av biologisk mangfold. Flere av<br />
artene som trives i det åpne ekstensivt drevne kulturlandskapet i dag har mista sine<br />
opprinnelige naturlige leveområder. Disse artene har funnet ”nye” velfungerende<br />
leveområder i for eksempel seterlandskapet. I gjengrodde områder, tidligere<br />
utnytta ved beiting, slått og annen fôrsanking kan en i dag finne mindre flekker<br />
med rester av engflora som før var vidt utbredt i landskapet. Gjengroing fører til<br />
en fragmentering og oppdeling av leveområdene for disse artene. Noe som i sin<br />
tur er til hinder for utveksling av genmateriale mellom gjenværende populasjoner.<br />
Resultatet blir utarming av det genetiske mangfoldet innenfor arter. Det kan<br />
også bli vanskelig å reetablere en art på et areal der den tidligere populasjonen av<br />
arten har gått ut. Dette er alt sammen velkjente første steg i prosesser som på sikt<br />
kan føre til utryddelse av arter. De artsgruppene som rammes hardest er særlig<br />
karplanter, beitemarkssopp og insekter (dagsommerfugler, veps/bier/humler/maur,<br />
møkkbiller), men også lav, moser, edderkopper og fugler.<br />
Fortsatt setring, utmarksbeiting, krattrydding/hogst og slått vil være med på<br />
8
Fjelltimotei med blåvinger. Foto: Ragnhild Sickel.<br />
å hindre at seterlandskapets mangfold forsvinner helt, samtidig som mangfoldet<br />
utgjør vesentlige verdier:<br />
• i komplekse og artsrike økosystemer,<br />
• i form av lokaltilpassede genressurser som er viktig å sikre for framtiden for<br />
eksempel til sortsutvikling innen fôrplanter for framtidig utvikling innen<br />
landbruket, som krydderplanter eller til utvikling av medisiner, industriråstoff<br />
og så videre.<br />
Sist men ikke minst har utmarka store verdier i form av beiteverdi og fôrenheter<br />
for de av husdyrene våre som fortsatt beiter i utmarka og de naturlige viltvoksende<br />
beiteplantene i fjellet kan gi husdyrproduktene lokalt særpreg, for eksempel<br />
særskilte smaksegenskaper.<br />
Signalarter i stølslandskapet i Valdres og Hallingdal<br />
Mange av plantene i seterlandskapet er tilpasset seterdrifta , noen steder slått andre<br />
steder beite, og har liten toleranse for endringer. Jordas næringsinnhold er viktig.<br />
Særlig er nitrogeninnholdet bestemmende for mange arters være eller ikke være.<br />
Noen arter har så spesifikke krav til økologi at de for eksempel ikke vil dukke<br />
opp i slåtte- og beitemarker før etter svært lang tid med kontinuerlig høsting<br />
9
Engarter<br />
dvergjamne* Selaginella selaginoides<br />
fjellmarinøkkel* Botrychium boreale<br />
marinøkkel* Botrychium lunaria<br />
harerug Polygonum viviparum<br />
småsyre Rumex acetocella<br />
setersyre Rumex acetosa ssp. lapponicus<br />
fjellarve Cerastium alpinum<br />
brearve Cerastium cerastoides<br />
seterarve Sagina saginoides<br />
fjellfrøstjerne* Thalictrum alpinum<br />
ballblom* Trollius europaeus<br />
jåblom* Parnassia palustris<br />
enghumleblom Geum rivale<br />
flekkmure* Potentilla cranzii<br />
trefingerurt Sibbaldia procumbens<br />
fjellmarikåpe Alchemilla alpina<br />
tiriltunge Lotus corniculatus<br />
setermjelt* Astragalus alpinus<br />
firkantperikum Hypericum maculatum<br />
fjellfiol* Viola biflora<br />
engfiol/lifiol* Viola canina<br />
fjellnøkleblom* Primula scandinavika<br />
snøsøte* Gentiana nivalis<br />
søterot Gentiana purpurea<br />
bakkesøte* Gentianella campestris<br />
hvitmaure Galium boreale<br />
fjelløyentrøst Euphrasia frigida<br />
jonsokkoll Ajuga pyramidalis<br />
fjellveronika Veronica alpina<br />
legeveronika Veronica officinalis<br />
glattveronika Veronica serpyllifolia<br />
småengkall* Rhinanthus minor<br />
svarttopp* Bartsia alpina<br />
smalkjempe Plantago lanceolata<br />
dunkjempe* Plantago media<br />
blåknapp Succisa pratensis<br />
blåklokke Campanula rotundifolia<br />
fjellbakkestjerne* Erigeron borealis<br />
setergråurt Gnaphalium norvegicum<br />
dverggråurt Gnaphalium supinum<br />
kattefot* Antennaria dioica<br />
ryllik Achillea millefolium<br />
prestekrage* Leucanthemum vulgare<br />
fjelltistel Saussurea alpina<br />
solblom* Arnica montana<br />
flekkgriseøre* Hypochaeris maculata<br />
fjellfølblom Leontodon autumnalis var. taraxaci<br />
løvetann spp. Taraxacum spp.<br />
rødsveve* Hieracium aurantiacum<br />
hårsvever* Hieracium, underslekt Pilosella<br />
gullris Solidago virgaurea<br />
bjønnbrodd* Tofieldia pulsilla<br />
grønnkurle* Coeloglossum viride<br />
søstermarihånd* Dactylorhiza latifolia<br />
brudespore* Gymnadenia conopsea<br />
fjellhvitkurle* Leucorchis albida ssp. straminea<br />
hvitkurle* Leucorchis albida ssp. albida<br />
stortveblad* Listera ovata<br />
nattfiol Platanthera bifolia<br />
seterfrytle Luzula frigida<br />
engfrytle Luzula multiflora<br />
aksfrytle Luzula spicata<br />
stivstarr Carex bigelowii<br />
seterstarr Carex brunnescens<br />
hårstarr* Carex capillaris<br />
gulstarr* Carex flava<br />
bleikstarr Carex pallescens<br />
bråtestarr Carex pilulifera<br />
slirestarr* Carex vaginata<br />
engkvein Agrostis capillaris<br />
fjellkvein Agrostis mertensii<br />
gulaks Anthoxanthum odoratum<br />
sauesvingel Festuca ovina<br />
rødsvingel Festuca rubra<br />
geitsvingel Festuca vivipara<br />
marigras* Hierochloe odorata<br />
finnskjegg Nardus stricta<br />
fjelltimotei Phleum alpinum<br />
fjellrapp* Poa alpina<br />
uten jordbearbeiding, gjødsling eller sprøyting. Dette gjelder for eksempel en del<br />
beitemarkssopp. Noen arter krever jord med ekstremt lite nitrogen, andre arter blir<br />
konkurransesterke og dominerende på gjødslete arealer. Ved sin tilstedeværelse,<br />
eller sitt fravær, kan disse artene gi oss relativt tydelige signaler om lang hevd og<br />
10
Problemarter<br />
åkersnelle Equisetum arvense ssp. arvense<br />
fugletelg Gymnocarpium dryopteris<br />
hengeving Phegopteris connectilis<br />
einer Juniperus communis<br />
vier Salix spp.<br />
dvergbjørk Betula nana<br />
fjellbjørk Betula pubescens ssp. czerepanovii<br />
stornesle Urtica dioica<br />
høymol Rumex longifolius<br />
tyrihjelm Aconitum septentrionale<br />
engsoleie Ranunculus acris<br />
mjødurt Filipendula ulmaria<br />
bringebær Rubus idaeus<br />
skogstorkenebb Geranium sylvaticum<br />
geitrams Epilobium augustifolium<br />
lyngarter Ericaceae og Empetraceae<br />
vendelrot Valeriana sambucifolia ssp.<br />
sambucifolia<br />
turt Cicerbita alpina<br />
kvitbladtistel Cirsium helenioides<br />
sølvbunke Deschampsia cespitosa ssp. cespitosa<br />
utnyttelse i form av beiting og slått og tilstanden til stølsområdene i dag, hva<br />
gjelder gjengroing, hevd, beiteverdi og artsmangfold. Vi kaller de gjerne signaleller<br />
indikatorarter.<br />
Summen av arter sier også noe om økologiske forhold og tilstanden til et areal.<br />
Gjødslet utmark, vil ofte favorisere konkurransesterke og høyvokste urter som<br />
beitedyra avviser og som vil utkonkurrere de lavvokste gras og urter som beitedyra<br />
foretrekker. Resultatet blir artsfattige arealer som gror igjen. Ugjødslete arealer som<br />
slås eller som har et passelig beitetrykk, kan bli svært artsrike. Det hjelper godt på<br />
artsmangfoldet om arealet også har tilgang på næringsstoffer fra lett forvitrbare<br />
bergarter. Det er imidlertid viktig å holde arealet lysåpent ved jevnlig å rydde<br />
oppslag av busker og trær.<br />
Rammen med ”engarter” man kan finne i stølslandskapet er ikke uttømmende.<br />
De artene det står stjerne ved indikerer rikere berggrunn og/eller artsrike grasmarker<br />
i god hevd dersom de finnes i et større antall. De resterende artene på<br />
lista kan oppfattes som vanlige engarter i stølslandskapet, men de er stort sett alle<br />
lavvokste arter som skygges lett ut ved gjengroing.<br />
I rammen med ”problemarter” er det satt opp arter som det kan være mye av i<br />
gjødslete eller gjengroende beitemarker. Flere av artene som nevnes, for eksempel<br />
skogstorknebb, kvitbladtistel, turt og tyrihjelm, er vanlig å finne i moderate<br />
mengder i beitepåvirka landskap i seterregionen, men går kraftig fram ved opphør<br />
av beite.<br />
Skjøtsels- og restaureringsråd<br />
Det finnes mange tiltak som kunne være med på å ivareta det kulturavhengige<br />
biomangfoldet i seterlandskapet. Her kan alle bidra, både hytteeiere, bønder<br />
og husdyreiere, lag og foreninger, skoler og museer. Om mange gjorde litt, ville<br />
det få stor betydning. Det bør allikevel jobbes planmessig og etter noen viktige<br />
prinsipper.<br />
11
Slått i seterlandskapet<br />
Ofte opptrer rester av artsrike slåttemarkslokaliteter i dag over relativt små areal<br />
i stølslandskapet. Det kan være en randsone rundt en gjødslet løkke, et belte inn<br />
mot skogkanten, eller en litt bortgjemt del av stølen som ikke har blitt gjødslet,<br />
en veiskråning, en tørrbakke som ligger litt solrikt til, en tilgrensende rik myr med<br />
orkideer og så videre. Eier du en slik blomsterrik lokalitet i nærheten av hytta eller<br />
setra di, anbefaler vi at du setter i gang med slått og eventuelt rydding.<br />
Når er det riktig å slå<br />
Det er viktig å være klar over at den beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng<br />
på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sen slått<br />
der alt høstes inn eller kjøres vekk. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert<br />
noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å<br />
Ljåslått kan være gøy og sosialt! Ljåen skjærer av alle plantene likt. Dette skiller slått<br />
som skjøtselsform fra beiting. Beitedyrene derimot velger i større grad hva de liker å<br />
spise. I områder som bare blir beitet blir gjerne stikkete og lite smakfulle arter stående.<br />
Foto: Thor Østbye, www.thorostbye.no.<br />
12
Lette tohjuls-slåmaskiner er godt egnet til slått av gamle artsrike slåttemarker. Foto: Tor<br />
Lunnan, <strong>Bioforsk</strong>.<br />
finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra<br />
gammelt av. Ofte vil slått i siste halvdel av juli eller begynnelsen av august være<br />
gunstig i seterområdene, og det er bedre å slå for sent enn for tidlig, da slåtten skal<br />
gjennomføres etter at de fleste blomsterplantene er avblomstret og har begynt å<br />
sette frø.<br />
De frodigste slåtte områdene ble tradisjonelt slått hvert år, mens fattige myrer<br />
kunne en ofte slå annethvert eller tredjehvert år. Har en problemer med å slå hele<br />
lokaliteten et år, kan det være en mulighet å slå halvparten, og la det andre være til<br />
neste år. Dette kan være en positiv ordning også for insektene som da får beholde<br />
sine oppholds og beiteområder i nærheten. Skrinne og tørre områder trenger ikke<br />
å slås hvert år, så her kan vi godt anbefale å dele opp slåtten over to år. Fuktige og<br />
rikere lokaliteter vil vi derimot anbefale slått hvert år, men her kan en gjerne ta<br />
halvparten av arealet i slutten av juli, mens den andre halvparten 3-4 uker seinere.<br />
Hva slags redskap bør en bruke<br />
En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er<br />
mulig). Graset må bakketørkes, eventuelt hesjes, før det fjernes. I tillegg til at en<br />
får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartene skal få modne<br />
13
Det er viktig å rake og rydde for å unngå oppgjødsling som fremmer uønsket rask- og<br />
storvoksen vegetasjon. La gjerne høyet ligge å tørke noen dager før du raker det sammen.<br />
Da vil plantene tørke og rekke å slippe frøene før det fjernes. Foto: Thor Østbye,<br />
www.thorostbye.no.<br />
Hesjing av høy er en god tørkemetode i nedbørsrike områder. Dette flotte innslaget i<br />
landskapsbildet er imidlertid et sjeldent syn i dag. Her er Torgunn og Olav Huso i ferd<br />
med å sikre god høytørk for avlingen sin på Liastølen i Hemsedal. Foto: Hanne Sickel<br />
14
På ulendte men artsrike areal som er vanskelig å slå med tohjulstraktor eller ljå er ryddesag<br />
og motorisert kantklipper til god hjelp. Foto: Thor Østbye, www.thorostbye.no.<br />
ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk.<br />
Har du ei større, sammenhengende og artsrik løkke som skal slås, er det mest<br />
effektivt med vanlig traktor og slåmaskin. Om en er hytteeier og ikke har dette selv<br />
er det mulig å leie inn lokale med denne redskapen.<br />
Skal ikke blomsterengene beites<br />
Mange steder har de tidligere slåtteengene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst<br />
eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste<br />
mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger<br />
ikke ut ”godbitene” slik sauen gjør, og tunga fungerer litt som en ljå. Beitepresset<br />
må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding av<br />
artene som dyra ikke beiter. Der en har tidligblomstrende arter er det særlig viktig<br />
at en unngår vårbeite.<br />
Hva skal du gjøre om enga har begynt å gro igjen<br />
Ved restaurering av blomsterenger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende<br />
slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn en<br />
greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Det er bedre at tilgrensende fjellbjørkeskog får<br />
være, enn at man lager krattskog man bare klarer å rydde hvert tiende år. Dersom<br />
det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over<br />
flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende<br />
de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong.<br />
15
Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark,<br />
dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så<br />
lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker<br />
og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er<br />
samlet i bladene. Treslag som danner stubbe- og rotskudd, som for eksempel osp,<br />
kan med fordel ringbarkes først, slik at de dør og kan hogges påfølgende år.<br />
I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe<br />
særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med<br />
fin og vid krone kan også få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis<br />
platanlønn) bør fjernes.<br />
Rydd opp etter deg!<br />
Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir<br />
samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette<br />
for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil ellers<br />
fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon.<br />
Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale.<br />
Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde<br />
røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt<br />
som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel<br />
bringebær og brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten<br />
sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det<br />
er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i<br />
rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel<br />
være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i<br />
tillegg året etter.<br />
Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller<br />
ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en<br />
skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom.<br />
Dette kan også være gunstig for å hindre utvikling av stubbeskudd på treslag<br />
som osp, bjørk og or, og kan for eksempel være aktuelt i kanter som hindrer<br />
lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle,<br />
mjødurt og liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere<br />
ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller ryddesag om høsten.<br />
Beite i seterlandskapet<br />
Tidligere var de fleste husdyrslag til stede i stølslandskapet. I dag er det lite geiter<br />
og hester i utmarka, og mange steder mindre storfe enn før. Generelt er det<br />
positivt at flere husdyrslag beiter sammen. På den måten utnytter man mer av<br />
landskapet og beitemarkene blir beitet ned mer jevnt.<br />
16
Ulike dyreslag beiter forskjellig<br />
Storfe, geiter, sau og hest beiter ulikt og har ulike preferanser for beiteplanter.<br />
Geitene beiter fortrinnsvis lauv og er effektive beitedyr når det gjelder å holde<br />
busk- og trevegetasjon nede. Hester biter av beiteplantene og kan beite ”hardere”<br />
og stivere planter enn for eksempel storfe. Hesten kan for eksempel gnage ned<br />
sølvbunketuer og dermed benyttes som ”beitepusser” på areal som domineres av<br />
sølvbunke. Storfe beiter fortrinnsvis gras og halvgras, men tar også en god del<br />
urter, lyng og lauv. De bruker tunga til å rive eller raspe av vegetasjonen og får<br />
med seg det som står side om side der de beiter, også det de ikke vil ha, sånn som<br />
harde finnskjeggtuster som de spytter ut igjen. Sauen har kløyvd overleppe og kan<br />
dermed nappe mer selektivt de vekstene de er interessert i. De kan derfor nesten<br />
utrydde arter som de er særlig glade i, for eksempel har man observert det i forhold<br />
til enkelte orkideer. Artsrike slåtteenger bør av denne grunn ikke skjøttes med sau.<br />
Etterbeite med sau etter slått er imidlertid helt fint. For øvrig beiter sauene mest<br />
gras og urter, mens gamle saueraser har mer forvedete vekster, lauv og lyng på<br />
menyen og beiter dermed mer likt geiter.<br />
Storfe gir ofte den mest skånsomme formen for beite på tidligere slåttearealer. De velger<br />
ikke ut ”godbitene” slik sauen gjør, og tunga fungerer litt som en ljå. Her på rikmyr i<br />
Vestre Slidre. Foto: Hanne Sickel.<br />
17
Geitene beiter fortrinnsvis lauv og er effektive beitedyr når det gjelder å holde busk- og<br />
trevegetasjon nede. Foto: Morten Sickel.<br />
18<br />
Hva om en ikke har beitedyr<br />
selv<br />
For grunneiere som ikke har beitedyr<br />
selv og som ønsker dette for å holde<br />
landskapet åpent og i hevd i sine<br />
stølstrakter, kan det være en mulighet<br />
å inngå en avtale med husdyreier<br />
om beiting. Skriftlige og langsiktige<br />
avtaler gir husdyreieren mulighet for<br />
langtidsplanlegging, og er av den grunn<br />
gunstig. Mange steder er det imidlertid<br />
få bønder igjen med husdyr. De som<br />
Sauen kan nappe selektivt de vekstene<br />
de er interessert i, og kan nesten utrydde<br />
arter de er særlig glade i, for eksempel enkelte<br />
orkideer. Artsrike slåtteenger bør av<br />
denne grunn ikke skjøttes med sau. Foto:<br />
Ellen Svalheim.
fortsatt driver har gjerne egne utmarksområder som de bruker. Bønder som starter<br />
opp med ny besetning eller utvider besetningen sin, er imidlertid gjerne på søk<br />
etter gode utmarksbeiter med langsiktige beiteavtaler. Lokalt landbrukskontor har<br />
gjerne oversikt over husdyreiere som ønsker mer utmarksbeiteareal.<br />
Enkelte hytteeiere har forsøkt å sette ut saltslikkesteiner for å tiltrekke dyra.<br />
Det vil lokke til seg beitedyr, og også hjortevilt, i området. En ny slikkestein i et<br />
område vil imidlertid føre til endring av beitemønsteret for dyra i området. Det er<br />
ikke sikkert at husdyreier ønsker at dyra skal beite der du har hytte. Utsetting av<br />
slikkestein må derfor gjøres i samråd med husdyreier.<br />
Områder som bare beites må jevnlig ryddes<br />
Ofte er det slik at beitemarkene gror sakte igjen med vier, einer og fjellbjørk<br />
i stølsområdene dersom man ikke regelmessig går inn og rydder på beitene. I<br />
forbindelse med prosjekt Levande Stølar (Norges Vel og Planteforsk, 1998-2002)<br />
ble det gjennomført studier på restaureringtiltak, nærmere bestemt tynning av<br />
fjellbjørkeskog og krattknusing (risknusing). Resultatene av disse studiene er<br />
publisert i Buskap nr. 1 og 2 (2002) og kan hentes ned frå nettet (www.buskap.<br />
no). Vi gjengir de viktigste prinsippene her:<br />
Ved rydding i fjellbjørkeskog er det viktig å:<br />
• Igangsette tiltak der feltsjiktet er gras- og urterikt<br />
• Få oversikt over dyras beitevaner slik at tiltak settes inn der de ferdes og beiter<br />
• Ryddemetode og areal må tilpasses beitebehovet. Tiltaket forårsaker en større<br />
omsetning av næringsstoffer i jorda og ofte blir tilveksten så stor etterpå at det<br />
kan være vanskelig å holde arealet godt nedbeitet. Fjern trærne litt etter litt<br />
etter behov og over flere år istedenfor flatehogst på en sesong.<br />
• Etter rydding må arealet følges opp med tilstrekkelig beitetrykk<br />
• Alt hogstavfall bør samles sammen i hauger og ikke ligge spredt utover<br />
Under utføring av krattknusing bør man ta hensyn til:<br />
• Knuse arealer som man vet dyra oppsøker og beiter på. Ikke knuse mer enn det<br />
man tror beitedyra kan klare å beite ned etter tiltaket. Tiltaket forårsaker en<br />
større omsetning av næringsstoffer i gjorda og ofte blir tilveksten så stor etterpå<br />
at det er vanskelig å holde arealet godt nedbeitet.<br />
• Det bør være et godt utviklet sjikt av gras og urter mellom buskene<br />
• Fuktighetsforholdene i marken er avgjørende. Er det for tørt eller for fuktig får<br />
man neppe et godt resultat.<br />
• Tidspunktet en velger for krattknusing har betydning. Det beste er å gjennomføre<br />
tiltak utpå høsten på frossen mark.<br />
• Ta hensyn til landskapsbildet og mulige kulturminner i området.<br />
• Krattet må knuses godt ned til bakken slik at ikke harde pinner blir stående<br />
igjen og forårsake skader på beitedyra.<br />
19
Manuell rydding med<br />
en kraftig og god<br />
greinkutter, sag eller<br />
ryddesag er generelt en<br />
mer skånsom metode<br />
enn krattknusing<br />
og kan være vel så<br />
effektivt og vellykket<br />
over tid. Begynn å<br />
rydde gjengroende stier<br />
som dyra benytter og<br />
prioriter så gjengroende<br />
beitemarker. De<br />
beitemarkene som dyra<br />
beiter mest i og som<br />
har størst betydning for<br />
biologisk mangfold bør<br />
prioriteres først.<br />
”Riving av einer” er<br />
en aktivitet som trygt<br />
kan tas opp igjen, og<br />
mange vil erfare at<br />
dette også er morsomt.<br />
Rydder man litt hvert<br />
år, og passer man på<br />
å fjerne alt grønt på<br />
jordslåtte, krypende<br />
skudd, vil det ta lang<br />
tid før man må komme<br />
tilbake igjen.<br />
Vier, som vokser<br />
på fuktigere arealer,<br />
kommer raskere igjen<br />
etter rydding, særlig på<br />
næringsrik mark. Det<br />
anbefales ikke å benytte krattknuser på fuktige beitemarker, myrkanter etc. som<br />
gror til med vier. Dette er imidlertid ofte produktive arealer med godt beite, og<br />
kraftig viervekst hindrer dyra i å utnytte disse beitene. De risikerer også å skade<br />
seg ved at de får rifter når de av ”gammel vane” likevel beveger seg inn i områder<br />
som gror til med tette vierkratt. Slike arealer bør definitivt håndteres med ryddesag<br />
20<br />
I prosjekt Levande Stølar ble det prøvd ut flere metoder<br />
for hogst/tynning av fjellbjørkeskog; snauhogst og tynning<br />
uten fjerning av kvist, samt tynning med fjerning av kvist.<br />
Undervegetasjonen har størst mulighet til å utvikle seg til<br />
godt beite når skogen tynnes, men ikke snauhogges, og når<br />
kvist samles sammen i hauger eller fjernes helt fra området.<br />
Foto: Silke Hansen.
Ved snauhogst og ingen fjerning av kvist utvikler beitet seg dårlig. Dyra får ikke beitet<br />
ned ny oppvoksende undervegetasjon på grunn av kvisten og over tid vil daugras hope<br />
seg opp og hemme en videre utvikling mot et attraktivt gras- og urterikt feltsjikt. Foto:<br />
Silke Hansen.<br />
eller greinkutter/<br />
sag, og for å få nok<br />
arbeidskraft til å rydde<br />
slike gjenvokste arealer<br />
bør en lage en plan i<br />
samarbeid med andre<br />
stølsbrukere og utføre<br />
arbeidet etappevis<br />
over flere år. Dette er<br />
også arbeid som egner<br />
seg for dugnad eller i<br />
samarbeid med velforeninger<br />
i hyttegrender,<br />
skoler eller frivillige<br />
organisasjoner.<br />
De samme prinsipper<br />
gjelder her<br />
som for andre restaureringstiltak:<br />
Rydde<br />
Beitedyra beiter og legger igjen møkk og vi tenker oss derfor<br />
at næringsstoffene i jorda resirkuleres i beitemarker.<br />
Imidlertid forårsaker beitedyra også en omrokkering av<br />
næringsstoffene ved at det blir beitet godt i noen områder<br />
mens det i andre beites mindre men legges igjen mer møkk,<br />
f.eks. på hvileplasser i terrenget. Denne forflyttingen av<br />
næringsstoffer er også med på å endre på artenes fordeling<br />
og utbredelser i utmarka. Det er videre knyttet en del organismer<br />
til møkka, f.eks. biller og sopparter, hvilket utgjør<br />
en ytterligere forskjell mellom beite- og slåttemarker. Foto:<br />
Ulla Falkdalen.<br />
21
arealer man vet dyra benytter<br />
og beiter i, samle sammen<br />
hogstavfall i hauger eller<br />
brenne det samt avpasse areal<br />
som ryddes etter beitetrykk og<br />
behov for beite.<br />
Alle restaureringstiltak<br />
er bare en start på veien til<br />
å utvikle gode og artsrike<br />
beitemarker. Dyras evne til<br />
å beite arealene og holde<br />
etterveksten i sjakk er<br />
avgjørende for at områdene<br />
skal utvikle seg godt etter<br />
tiltaket.<br />
For mer utfyllende om<br />
skjøtsel, restaurering og<br />
hevd, se: Skjøtselsboka for<br />
kulturlandskap og gamle<br />
norske kulturmarker som<br />
finnes på DNs hjemmesider:<br />
www.dirnat.no/content.<br />
apthisId=1916<br />
For planlegging og<br />
prioritering av områder for<br />
skjøtsel og restaurering er<br />
det også viktig å få oversikt<br />
over hva som er kartlagt<br />
av verdifulle naturtyper<br />
Kraftig viervekst kan hindre dyra i å utnytte rike<br />
beiteområder. De risikerer også å skade seg ved at de<br />
får rifter når de av ”gammel vane” likevel beveger<br />
seg inn i områder som gror til med tette vierkratt.<br />
Foto: Kristina Norderup.<br />
og sjeldne arter i et område og ta hensyn til denne informasjonen når tiltakene<br />
utføres. Slik informasjon er blant annet tilgjengelig i ”Naturbase” på DNs<br />
hjemmesider: dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn<br />
Takk til Valdres Folkemuseum og Berit Robøle Hegge for utlån av gamle foto og<br />
verdifull informasjon om lokalitetene. Takk også til Oskar Puschmann ved Skog og<br />
Landskap som kostnadsfritt har levert et foto til denne brosjyra.<br />
22
Frigstadsæter ligger ved Grokinntjernet i Vestre Slidre på ca. 960 m o. h. Det gamle<br />
bildet er fotografert av Olav Neste, antakelig på 40-50 tallet. Bildet er gjenfotografert<br />
17. juli 2010 av Hanne Sickel. De tidligere åpne viddene rundt og mellom tjernene er<br />
grodd igjen med tett fjellbjørkeskog. Å gjenskape det gamle landskapet er en utfordring<br />
når gjengroingen er så omfattende som her. Vi håper imidlertid dette heftet kan inspirere<br />
alle brukere av stølslandskapet til å gjøre en innsats, stor eller liten, for bevaring av<br />
stølsdrift, beiteressurser, biologisk mangfold, tilgjengelighet og andre kvaliteter.<br />
23
Heftet er utarbeidet av SABIMA med<br />
støtte fra Finsefondet. Teksten er skrevet av<br />
Hanne Sickel og Ellen Svalheim, begge fra<br />
Nordisk Kulturlandskapsforbund-Norge og<br />
ansatt i <strong>Bioforsk</strong>.<br />
Design: Christian Steel<br />
Trykk: Europrint Norge, august 2010<br />
Forsidebildene er fotografert av Ellen<br />
Svalheim, Morten Sickel og Tor Lunnan.<br />
Bakside: Snøsøte. Foto: Hanne Sickel.
Change language