Bioforsk - Sabima

Seterlandskapet – der fjell og skog møtes
”Sæterbruk er det når ein gard (ein fast vinterbustad) har krøtera sine i sumarbeite
på ein stad eit stykke frå garden der det er husvære og fast personale, så ein kan nytte
ut større vidder til beite, som regel og til slått og onnor fôrsanking, og så ein kan spara
heimemarkene og nå i betre beite, føde fleire krøter om vinteren og skaffe fôrråd til
levemåten på den faste bustaden (garden)” (Lars Reinton, ”Sæterbruket i Noreg”,
1957)
Seterlandskapet, eller stølslandskapet som mange også kaller det, er det landskapet
som har blitt formet av folk og fe i hundrevis av år gjennom høsting av fjellets
og utmarkas ressurser. Stølsdrift er en driftsform som tidligere var sterkt utbredt
i Norge. På 1850-tallet regner man med at det var minst 50 000 støler i drift.
Da hadde så godt som hvert eneste gårdsbruk i bl.a. Valdres og Hallingdal flere
støler som ble benyttet hver sommer. I dag er det knappe 1200 støler i drift, men
driftsformen er fremdeles viktig, særlig i fjellbygdene våre. Fjellbeitene utgjør en
viktig beiteressurs og har stor økonomisk verdi. I tillegg har det levende og åpne
stølslandskapet stor betydning for fjellbygdenes identitet, mat- og reiseopplevelser
og fjellområdenes biologiske mangfold.
Uten beite, slått og vedsanking gror grasmarkene i fjellet til med busker og trær.
Opprettholdelse av eller økt beitebruk i utmarka er viktigste tiltak mot gjengroing.
Våre forfedre utnyttet imidlertid landskapet og utmarksressursene adskillig sterkere
enn vi gjør nå. I tillegg til beitebruken ble det slått og høstet store mengder fôr
til vinterbruk og ved til brensel. I dag er det tydelig at beitedyr alene ikke greier å
holde busker og trær borte over lengre tid. Det er behov for ulike ryddetiltak om
stølslandskapet ikke skal forringes.
Beitebruk og ryddetiltak mot gjengroing bør planlegges godt med langsiktige
planer og med en prioritering av arealer for tiltak. Kunnskap om biomangfoldet
i stølslandskapet og om vegetasjonens respons på ulike restaureringsmetoder
er nødvendig for at tiltakene også skal kunne opprettholde naturverdiene i
stølslandskapet. Vi håper denne veilederen vil være til hjelp for å komme i gang
med gode og nødvendige tiltak som opprettholder beiteressursene og et unikt og
artsrikt landskap, ”der fjell og skog møtes”.
Seterlandskapet – før og nå
Kulturbruken av utmarka har vært utstrakt i fjellområder som for eksempel Valdres
og Hallingdal. Store deler av befolkningen i bygdene tilbrakte somrene oppe på
stølene sammen med buskapen. Et betydelig antall med kuer, ungdyr, sau og geit
fikk dekket vekstsesongens fôrbehov på utmarksbeite, og blei velfødde og sunne
av stølsoppholdet. I tillegg til egne kuer på stølen var det vanlig å ta i mot og
2