«OES i Norge» nr. 2 – 2011

oes i Norge nr. 2/2011 40. årg.
Mentalbeskrivelse av Hund (mh) sett med undertegnedes øyne
tekst: June Solemsmo
En lørdag morgen kom den tobeinte
flokken opp lenge før hanegal. Vanligvis
betyr dette at en av oss på fire poter
skal vise oss frem i utstillingsringen,
på lydighetsbanen eller i agility. Jeg ble
ikke rent lite kry da det viste seg å være
meg, MEG, som skulle få være med.
Selv om jeg ble noe skuffet over at de
andre firepotingene ikke ble med oss.
Litt publikum på sidelinjen kunne jo
gjort seg?
Tåka lå som et tykt teppe da vi stanset
ute i et skogholdt et eller annet sted.
Etter en kort luftetur med far, ankom det
flere biler og folk. Mange folk faktisk, og
alle virket nysgjerrige på meg. Iallefall
hørte jeg far og mor flere ganger svare at
«Han heter Arthur» og de virket meget
stolte, og spente.
Ei dame kom med en skummel
dings i hånden. Jeg rygget. «Tru’kke det
frøken» sa jeg og hun ga dingsen til mor,
som satte dingsen i nakken på meg. «Pip
piip» sa den, og det var det. Folkene var
fornøyd og jeg levde fortsatt. De hadde
lest av «chip»-nummeret mitt. Jeg var
meg. Mor leverte fra seg stamtavlen og
vaksinasjonskortet på meg, så trasket vi
opp og inn i skogen. Jeg hater skogen.
Den er full av ekle kvister, som fester seg
i pelsen. Her møtte vi ei annen dame
som trodde hun var veldig spennende.
I hånda hadde hun ei fille, som hun og far
skulle leke med. De inviterte meg med
på leken, som i midlertid virket totalt
meningsløs. For å gjøre dem glade kikket
jeg på dem, da kastet de filla bortover
bakken. Vet dere hva de så gjorde? Joda,
de kikket på meg, akkurat som om de
faktisk trodde for fullt alvor at jeg skulle
hente den for dem! «Ærlig talt» sukket
jeg og begynte å lure på hvordan det
luktet av blåbærlynget. Da ropte de på
meg, og jeg ble koblet i bånd.
Deretter trasket vi videre innover i
skogen. Omsider fikk jeg se en flokk på
fem seks mennesker stå utenfor stien.
Jeg ble nå ført i bare halsbåndet forbi
disse og plutselig var det noe (en fille?)
som fløy foran meg og forsvant bortover
bakken. Momentet het forfølgelse.
Beskrivelsen lød; «starter ikke, overser
byttet».
Et stykke lenger opp i skogen møtte
far og jeg en tredje dame som ropte og
viftet med ei leke til venstre for oss. Hun
gjorde virkelig sitt for å virke interresant,
det skal hun ha. Men jeg trives liksom
30