«OES i Norge» nr. 2 – 2011
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
oes i Norge <strong>nr</strong>. 2/<strong>2011</strong> 40. årg.<br />
best i området rundt far. Det er så fredfylt<br />
og godt å traske slik med ham. Bare far<br />
og meg. «Viser ingen interesse» var den<br />
treffende beskrivelsen jeg da fikk.<br />
Jeg måtte nå gå koblet igjen. Vi tok<br />
av fra stien, og brått, bare to meter fra<br />
oss, kastet det seg opp foran oss et<br />
grusomt monster av en kjeledress på<br />
høyde med fire fjell av størrelse Mount<br />
Everest. Jeg rakk ikke å tenke. Beina<br />
mine reagerte momentant og plutselig<br />
var jeg godt over fem meter bak far.<br />
Ikke overraskende fikk jeg «viser ingen<br />
trusseladferd» på mentalbeskrivelsen.<br />
Jeg må in<strong>nr</strong>ømme, at akkurat da var jeg<br />
sikker på at de ville bli nødt til å bære<br />
meg ut av skogen igjen på båre.<br />
Men jeg kom meg da til hektene<br />
igjen og vi fortsatte, etter en (relativt)<br />
kort stund, i vårt mer normale sindige<br />
ganglag videre bortover en annen sti.<br />
Her ble vi forstyrret av noe bråk fra en<br />
kjetting som egentlig ikke stresset meg<br />
noe særlig.<br />
Etter dette fikk vi beskjed om å stå på<br />
en anvist plass. «Vi» er far, mor og den<br />
minste av de tobeinte valpene i familien.<br />
Vi sto der en stund, før jeg oppdaget at<br />
det kom noe mot oss. Både foran og fra<br />
den ene siden. Jeg ga de andre i flokken<br />
beskjed. Normalt ville enten mor eller<br />
far reagert nå, men de var tydeligvis like<br />
skremt av denne trollskogen som meg<br />
selv. For de sa ingenting. To hvitkledde<br />
skikkelser nærmet seg oss, sakte.<br />
«Bromm, Boff!, Brooommm» advarte<br />
jeg knurrende. Far og mor var rolige. Jeg<br />
satte meg ned foran dem. På omtrent fire<br />
meter avstand stanset «spøkelsene».<br />
Først da gikk de tobeinte bort. Selv<br />
foretrakk jeg å bli sittende. Observerte.<br />
Far og mor strippet spøkelsene og<br />
avslørte menneskene under. De ba meg<br />
komme. Men jeg var ikke helt overbevist.<br />
Da måtte de fremmede ned på kne,<br />
sammen med mor og far. Jeg anså faren<br />
som over og kom dem til unsetning.<br />
Noe av det siste som hendte før<br />
vi vendte snuta mot bilen igjen, var<br />
at det ble løsnet skudd. Noe jeg ikke<br />
brydde meg allverden om. Jeg må<br />
in<strong>nr</strong>ømme at denne skogturen var den<br />
mest slitsomme jeg noensinne har<br />
gjennomført og jeg sov godt på bilturen<br />
hjem. Det var ubeskrivelig deilig å<br />
få slippe løs sammen med de andre<br />
hundene «mine» på jordet. Jeg kysset<br />
bakken og rullet meg rundt i gresset.<br />
Moralen er: Borte bra, men hjemme best!<br />
31
Change language