Geir Gulliksens innledning Litteraturhuset 11. april 2012.pdf

Om Ali Smith, 11.04.2012
Hør på følgende setning: ”Ingen annen forfatter med Ali Smiths bildekraft har i vår
tid skrevet bøker som er så åpne mot livet”. i
Er det mulig å si noe sånt? Og er det mulig å si det nå? Første gang denne setningen
ble formulert handlet den om D.H. Lawrence og ikke om Ali Smith, og den ble
formulert av Alfred Kazin og ikke av meg. Og hvis jeg hadde formulert denne
setningen helt av meg selv ville jeg kanskje hoppet over den litt grandiose
formuleringen ”ingen annen ... i vår tid”, men bortsett fra det har jeg litt tro på denne
setningen, fordi den vil noe og fordi den gjør noe synlig, og fordi den hinter om noe
som kanskje var helt avgjørende hos Lawrence. Men jeg lurer på om den også hinter
om noe som er helt avgjørende hos Ali Smith. Uten sammenligning for øvrig og så
videre. Men jeg tror at denne setningen sier noe som er sant og at det kan være viktig,
å undersøke på hvilken måte det er sant.
Og derfor altså: Hos Ali Smith finnes det en påtakelig bildekraft og bøkene hennes er
åpne mot livet.
Og hva betyr det? For så snart dette er formulert, blir jeg iskald av redsel ved tanken
på at litteraturen enda en gang må forsvares mot livet eller at livet absolutt må
forsvares mot litteraturen eller hvordan det var igjen. Så hva betyr egentlig den
snuskete formuleringen om å være ”åpen mot livet”?
Tenk på den aller første teksten i den novellesamlingen som på norsk har fått tittelen
Første person og andre historier. Den heter ”Når er en novelle?” og den begynner
med at en jeg-forteller, som kanskje er Ali Smith, overhører to menn som på en kafe
diskuterer forskjellen mellom novellen og romanen. De snakker som om novellen og
romanen er kvinnelige skikkelser. Novellen er slank og uskyldig som en nymfe, mens
romanen er en kvapsete gammel hore. Den ene mannen er litt eldre og den andre
mannen er litt yngre, men begge er like henrykte og fnisete over endelig å få snakke
om litteratur, eller om kvinnelighet, eller om hva de nå snakker om på en måte som
for noen få år siden ville vært litt mer umulig enn det er i ferd med å bli nå. Men hun
som kanskje er Ali Smith og som overhører det de sier, ringer til en venninne som vet
mer om noveller enn de fleste. Og dermed er teksten i gang for alvor, og før vi vet
ordet av det handler novellen om en kreftmedisin som er effektiv mot brystkreft, men
som pasientene på engelske sykehus ikke får glede av fordi den ikke blir betraktet
som kostnadseffektiv. Og dessuten handler den om Ekko, hun fra Ovids
Metamorfoser, som blir moteriktig mager før hun forsvinner som kropp og ender som
en tynn stemme som bare gjentar det andre har sagt. Og dessuten handler den om et
avgjørende møte tjue år tidligere mellom to unge jenter, på et Universitet der det at ei
ung jente stiller kritiske spørsmål til foreleseren blir oppfattet som litt uhørt eller
ganske tåpelig. Og etter dette går novellen over i en forunderlig katalog over det som
andre forfattere har sagt om noveller, for eksempel Alice Munro eller Ernest
1

Hemingway, eller Tzvetan Todorov, som sier at en novelle er så kort at vi ikke rekker
å glemme at den er litteratur og ikke livet selv, eller Grace Paley som sier at noveller i
følge sin natur handler om livet, og at livet selv alltid er å finne i dialog og diskusjon.
Og deretter ender novellen i et dypt og forunderlig pust av ettertenksomhet som ikke
kan gjenfortelles men oppleves av alle som leser den.
Og dette er bare den første novellen, en ganske kort tekst på 13 sider, som jeg for min
del leste første gang mens jeg sto ved kjøkkenbenken og ventet på at noe skulle koke,
tror jeg, og da jeg hadde lest ferdig måtte jeg spille høy musikk for at rommet rundt
meg liksom skulle komme på nivå med det som foregikk inni meg. Og hva var det?
Bortsett fra livet selv? For det jeg hadde lest føltes virkelig, det føltes ikke som god
litteratur på den dårlige måten, der man liksom blir rørt og helt tanketom samtidig, der
man leser og tørker en tåre og likevel trygt kan gå videre med det man holdt på med
før man leste, uten at noe egentlig har forandret seg. Nei. Det føltes som om jeg hadde
lest litteratur som var god på en prøvende og spørrende og ganske forstyrrende måte.
Og derfor hjalp det ikke å spille høy musikk, det var mer nødvendig å tenke seg om,
og det var nødvendig å ringe til noen og diskutere noe. Og da mener jeg ikke
forskjellen på novellen og romanen, men om hvorfor jeg for eksempel ikke kan se på
meg selv som en nymfe, og hvorfor kan jeg ikke det, eller hvorfor jeg ikke kan se meg
selv som en gammel kvapsete hore, eller hvorfor jeg kanskje likevel kan gjøre akkurat
det, selv om jeg ikke har så veldig lyst til det. Og altså hvorfor og hvordan jeg blir til
midt inne i eller tvers gjennom eller på tross av det som litt forenklet kan kalles mitt
kjønn. Og dette var bare noe av det jeg følte behov for å diskutere etter å ha lest den
novellen. Og det gjorde jeg, og hun jeg diskuterte det med ville også lese novellen, og
etterpå måtte vi lese høyt for hverandre alle de andre novellene, tvers gjennom hele
boka, til vi var ferdige med den. Og kjønn var forresten ikke det eneste vi diskuterte.
Men hva betyr det at en tekst er åpen mot livet? For å svare på det må vi kanskje
snakke om hva det betyr at en tekst lukker seg mot livet eller stenger seg ute fra det
som er levende. For den litteraturen som ikke åpner seg mot livet kan ikke brukes til
annet enn underholdning, som et lukket spill der et gitt antall elementer settes i
forhold til hverandre og gjennomspilles i et visst antall variasjoner, igjen og igjen, der
én for eksempel blir elsket mens en annen er den som elsker, og en av dem eller
kanskje begge blir forlatt under tragiske eller interessante omstendigheter, eller der én
blir drept mens en annen er den som dreper, av opprørende eller interessante eller til
og med av politiske grunner, men som fortelles om på en måte som du allikevel ikke
kan bruke til noe som helst; og det er nok ikke meningen heller, tross alt, for det at en
tekst er åpen mot livet betyr kanskje at den revner litt, på en måte som kan være
forvirrende og egentlig vanskelig å godta. Og jeg mener ikke å si at vi bare kan velge
mellom to slags litteraturer, der den ene liksom er veldig slank og den andre liksom er
veldig feit. For noen mener vel at den litteraturen som ligner på litteratur som man har
lest før er den eneste litteraturen som ligner på livet. Mens andre mener at det alltid og
til enhver tid er nødvendig å minne om at litteratur ikke er liv, ikke sant. Og at dette er
den eneste måten å unnslippe litteraturen på, kanskje for å vende tilbake til livet. Men
2

det som skjer hos en forfatter som Ali Smith er vel at noe som virker altfor levende til
at man skulle tro at det lot seg komme til uttrykk, likevel kommer til uttrykk.
Litterært. Og at det åpner seg mot livet.
For Ali Smiths bøker samler seg om slike øyeblikk der teksten liksom revner, og der
det som samler seg og det som revner kanskje er en emosjonalitet som du ikke hadde
ventet akkurat der, eller ikke akkurat på den måten. Som når en kvinne i den nyeste
romanen som på norsk har fått tittelen På stedet mil husker at han som har stengt seg
inne på gjesterommet uten at noen forstår hvorfor han gjør det, en gang var en ung
gutt som hadde anstrengt seg litt for hennes skyld, og at han hadde hjulpet henne til å
bli synlig for seg selv og for andre. Og så husker hun at hun en gang betraktet ham
mens han sto og snakket med foreldrene hennes, og at moren hennes var i ferd med å
gi noe til ham og at faren hennes snakket om et eller annet, tomatplanter, og at gutten
selv sto med en kopp te i hånden og merket at det var sølt litt te på gulvet like ved
føttene hans, og så tørket han opp den teen svært omhyggelig og helt diskret med
foten sin, med sokken på foten sin, uten at noen av dem han snakket med merket at
han gjorde det, fordi han ikke så ned og fordi han ikke sluttet å lytte til det som ble
sagt. Og nå bare gjenforteller jeg scenen, men jeg tenker meg at de aller fleste som
leser denne scenen vil kjenne at det er en slags emosjonell revne i den, eller et
voldsomt og overraskende løft. Som også er et løfte. Og den slags løfter kan vi ikke
vite om blir innfridd i livene våre. Og det eneste vi ellers har er evnen til å se og
evnen til å lytte på de andre og på oss selv. Eller hva? Og hvis dette er riktig tenker
jeg meg at Ali Smith er en forfatter som lytter omhyggelig og ser nøye etter på alt
som foregår samtidig som hun helt diskret og for eksempel med den ene foten, eller
med den ene hånden, eller med begge hender og på et ganske nedhamret tastatur gjør
noe som føles helt nødvendig å gjøre. Og at hun gjør det for alle.
i ”No other writer of Lawrence´s imaginative standing has in our time written books
that are so open to life.”
3