S-80-norsk

SAMISK IDENTITET 

Er den ene mer samisk enn den andre? 

ISAC ELLIOT 

Superstjernen skapte rene 

Bieber-tilstander i Sápmi 

FELGEN ORKESTER 

Tar opp arven etter 80-tallsheltene 

og festbandet Sančuari

INNHOLD 

5 Hva skjer, Sápmi? 

6 Kult å være same 

8 Sjøsamen 

11 Reindriftssamen 

12 Lulesamen 

13 Nysamen 

14 Jukselappen 

15 Sørsamen 

16 Hvem er egentlig samisk? 

18 Portrettet: 

Aslak Heika Hætta Bjørn 

24 Det bortgjemte urfolket 

27 Kronikk: Hjertespråket 

28 Profil: Katarina Barruk 

30 Samisk selvironi 

32 Mote og stæsj 

34 Backstage med Felgen 

38 Ny samisk spillefilm 

40 Konkurranse 

40 ¢SV 

41 Musikkanmeldelser 

42 Ung og samisk: 

Når gamlingen liker meg 

43 Hvem er Juonalaª I∫gá? 

44 – Jeg elsker dere! 

44 

15 

34 28 

18 

Kult å være same! 

UNGDOMSMAGASINET ¥ 

Arbeidet med dette nummeret med samisk 

identitet som tema er en del av Niels Ovllá Oskal 

Dunfjells bachelorutdanning i medieproduksjon 

ved UiT Norges arktiske universitet. 

– Jeg ønsket kreative bilder til denne 

reportasjen, og valgte derfor å bruke masker. 

I skjul bak anonyme masker er vi alle like, mens 

med ansiktet synlig er vi unike, sier Niels Ovllá. 

På forsiden: Ailo Kemi 

Foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell 

PFU er et klageorgan opprettet av Norsk 

Presseforbund. PFU behandler klager mot 

pressen i presseetiske spørsmål (trykt presse, 

nettpublikasjoner, radio og fjernsyn). 

Adresse: Norsk Presseforbund, Rådhusgata 17, 

Pb 46 Sentrum, 0101 Oslo, Tlf.: 22 40 50 40, 

Fax: 22 40 50 55, E-post: pfu@presse.no 

¥ sendes gratis til elever f.o.m. åttende 

årstrinn samt studenter i Norge som har 

samisk som fag i utdanningen sin. 

Redaktør: 

Niels Ovllá Oskal Dunfjell 

Tlf. +47 948 73 614 

nuoraidmagasiidna@biegga.com 

Grafisk arbeid: 

KIO Grafisk as 

Utgiver: 

Iđut AS, Ikkaldas, NO-9710 Indre Billefjord 

Bestilling av Š: 

Iđut, Ikkaldas, NO-9710 Indre Billefjord 

Tlf. +47 78 46 47 49 Fax +47 78 46 47 67 

idut@idut.no www.idut.no 

Sametinget finansierer utgivelsen av ¥ 

gjennom tilskuddsordningen «Samiske medier». 

Utgivelsen av den norske utgaven er finansiert 

av Iπut AS. 

ISSN 0804-5143 

2 

3

HVA SKJER, SÁPMI? 

Tredjeplass 

Aina Lisa Wilks (23) fra Snåsa kom på 

tredje plass i klassen 160 cm bikini 

fit ness under fitness- og bodybuildingkonkurransen 

Oslo Grand Prix i 

midten av april. Hun hadde ikke forventet 

å gjøre det så bra, blant annet 

fordi hun har født to barn de siste 

årene. 

– Jeg har fått sprenge grensene 

mine og prøvd mye jeg ikke har gjort 

før. Det ble en veldig spesiell og morsom 

opplevelse, sier Aina Lisa til ¥. 

– I tre år har jeg hatt bikini fitness 

som mål, men jeg har jo fått barn i 

mellomtiden. Jeg kommer helt klart 

til å stille igjen. Mest sannsynlig blir 

det til neste vår, hvis jeg da ikke finner 

ut at jeg skal kjøre på allerede til 

høsten. Jeg vil ikke sette noen mål 

om plasseringer, men ønsket mitt er 

å utvikle meg til å bli bedre til neste 

gang, uansett plassering, sier hun. 

Vant igjen 


MMA-fighteren (mixed martial arts) Ole Johnny 

Eriksen (27) slo i begynnelsen av mai den danske 

lettvektsmesteren Ömer Kavalaki i en såkalt 

Cage Fight Live-kamp i Herning i Danmark. Han 

har tidligere uttalt at denne sporten har hjulpet 

han frem i livet etter kraftig mobbing i barneog 

ungdomsårene. 

Foto: Bente Bjercke 

Kult å være same! 

DET ER EN stund siden det var knyttet 

skam til det å være same. De sene ste årene 

har en ny interesse for samisk identitet 

vokst frem, men aldri før har det vært like 

kult å være same som det er i dag! Vi ser 

ungdommer som er stolte av sine samiske 

forfedre og som med glede tar tilbake sin 

samiske identitet. 

I DEN ANLEDNING setter vi lys på samisk 

identitet og ungdommers tilhørighet. I 

dette nummeret prøver vi å finne ut av 

hvem som egentlig har rett til å kalle seg 

for same, den som har samisk blod i årene 

eller den som føler seg samisk uten gene - 

t isk sett å være det? Er språkkunnskaper 

grunnleggende? Kan hvem som helst bli 

samisk uten å fylle disse kriteriene? Jon 

Henrik Fjällgren for eksempel er reindrifts - 

utøver, joiker og etter vår mening så sam - 

isk som det går an å bli, men han er adoptert 

fra Colombia og har ikke samisk blod 

i årene. Dette er derfor en aktuell og viktig 

problemstilling. 

HVIS DU LESER dette er det en stor mu - 

lig het for at det er første gangen du for - 

står det som står i dette bladet. Det er 

nemlig første gang ¥ også kommer ut på 

norsk. Når vi først skulle gi ut ¥ på norsk, 

passet det perfekt denne gangen. Det 

finnes mange samiske ungdommer og 

samer generelt som ikke snakker eller 

forstår samisk, men den samiske iden - 

titeten kan til tross for dette stå like sterkt! 

Denne utgaven er en del av bachelorutdanningen 

min i medieproduksjon ved 

UiT Norges arktiske universitet, og det er 

også bakgrunnen for at vi kunne utgi en 

norsk versjon som pdf-blad. Dette vil ikke 

bli en permanent ordning, men forhåpent - 

ligvis kan det motivere samiske ung dom - 

mer til å lære seg samisk og bli bedre kjent 

med sin samiske identitet! 

DE FLESTE av sakene denne gang handler 

om identitet. Vi har blant annet snakket 

med samiske ungdommer fra ulike 

om råder og kategorisert dem som for ek - 

sempel «nysame», «caffè latte-same», rein - 

drifts same osv. Ellers har vi også et urfolksperspektiv 

og har snakket med ainoer i 

Japan. Hvis du ønsker den samiske utgav - 

en av bladet, kan den bestilles via forlag - 

ets nettside: www.idut.no 

Foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell 

Ny Youth 

Caucus-leder 

Ida Ristiinná Hætta Ophaug (24) ble un - 

der FNs årlige permante forum for ur - 

folk valgt som leder i tre år for United 

Nations Global Indigenous Youth Caucus 

sammen med to andre, en plattform 

der ungdommer fra hele verden møtes, 

diskuterer og påvirker urfolksrelaterte 

saker. Tuomas Aslak Juuso fra Karesuando 

i Finland gikk av som en av de tre 

lederne. 

Ungdom utenfor jobb og skole 


Norge glimrer nederst på statistikken over ungdom 

som verken er i arbeid eller utdanning, vi - 

ser en fersk undersøkelse fra EUs statistikkbyrå 

og Statistisk sentralbyrå. 7 % av alle i aldersgrup - 

pen 15–29 år i Norge var verken i utdanning, ar - 

beid eller opplæring i 2014. Dette tilsvarer likevel 

hele 71 000 ungdommer som står utenfor 

systemet av ulike årsaker. I Sverige og Finland 

er tallene henholdsvis 8 % og 11 %. Hellas troner 

statistikken med hele 29 %. 

4 

5

å være 

KULT 

same! 

Sjøsame. Reindriftssame. Bysame. Nysame. 

Er den ene «mer» samisk enn den andre? 

Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell 

6 

7

Sjøsamen 

Samisk veiviser Yvonne-Marie Miniggio (24) har 

zimbabwiske, italienske, franske, finske og norske 

aner. Midt oppi alt dette er det samisk hun er, men 

den tidligere fornorskingspolitikken har gjort det 

vanskelig for henne å bli akseptert som det av alle. 


–Av mine samiske venner blir jeg 

akseptert som samisk og for 

den jeg er, mens andre mener 

at jeg ikke kan være så samisk, «du er jo så 

mye mer enn det», bruker de å si. Mange 

opp fatter meg nok heller som norsk, sier 

Yvonne-Marie Miniggio. 

Fornorskingen av samer som varte fra siste 

del av 1800-tallet til slutten av 1960-tallet gikk 

hardest utover de sjøsamiske områdene. 

Yvonne-Marie fra Kvænangen i Nord-Troms 

er et typisk eksempel på hva denne prosessen 

førte til. 

UNDER FORNORSKINGSTIDA følte mange, 

spesielt utenfor de samiske kjerneområdene, 

skam over det å være samisk. En ny nasjonal - 

føl else vokste frem i takt med at Norge ble en 

selvstendig stat, og norsk språk og kultur skulle 

dyrkes. Samisk og kvensk skulle utryddes. 

Denne systematiske fornorskingspolitikken 

var vellykket på mange måter. Titusener 

av samer er blitt frarøvet språket og sin samiske 

identitet, og mange av disse har også opp - 

levd undertrykkelse og diskriminering både 

under og etter denne perioden. 

Yvonne-Maries mor var i ungdomsårene 

da hun ble bevisst på sitt samiske opphav. 

Dette til tross for at det i hele hennes liv, og 

lenge før hun ble født, kom reindriftssamer 

på besøk om sommeren. Dette var reindrifts - 

samer som hadde gode relasjoner til familien, 

og det skulle vise seg at noen av dem til og 

med var i slekt med familien. Mora syntes 

det var likheter mellom noen i hennes familie 

og noen av reindriftssamene, så hun spurte 

bestemora si om ikke de også var samiske. 

– MAMMA HUSKER IKKE nøyaktig svaret 

hun fikk, men det var såpass at hun aldri 

spurte om det igjen. Bestemora hennes var 

veldig nøye på det at de ikke var samisk. Hun 

lot ikke mannen sin lære bort samisk til bar- 

8 

9

Reindriftssamen 

na deres, og da mistet de språket, forklarer 

Yvonne-Marie. 

– Det er nok mange som fortsatt ikke helt ser 

på mamma som samisk, men hun har alltid vært 

veldig klar på at vi er samisk og det er noe vi 

skal være stolt av. Jeg har ofte tenkt at hva om 

mamma ikke hadde tatt tilbake sin samiske identitet. 

Hvordan ville livet mitt vært da? Jeg hadde 

i hvert fall ikke vært samisk veiviser, smiler hun. 

DETTE SKOLEÅRET har hun sammen med tre 

andre jobbet som samisk veiviser og reist Norge 

rundt for å holde foredrag om samer. De har 

in formert og fortalt at samer er som alle andre. 

Helt forskjellige fra hverandre. 

Sist høst feiret tiltaket 10 år. Målet er fortsatt 

å øke ungdommers kunnskap om samer og få 

bukt med stereotypier og fordommer. 

– Jeg er blitt kalt for afrikasame på grunn av 

faren min, og det var ikke hyggelig ment. Han 

er fra Zimbabwe, og jeg er stolt over kulturen 

hans og den tilhørigheten, men det betyr likevel 

ikke at jeg ser på meg selv som zimbabwisk. 

Det er samisk jeg er, sier Yvonne-Marie. 

’’ 

Jeg tror ikke at jeg hadde 

følt meg som «mer» samisk den 

dagen jeg lærer meg språket. 

’’ 

Yvonne-Marie Miniggio 

– Enten er man noe eller så er man det ikke. 

Jeg synes ikke at man kan si at noen er mer 

eller mindre samisk enn andre, eller at man er 

litt ditt og litt datt. På et overfladisk nivå kan 

man kanskje det, jeg kan for eksempel si at jeg 

er litt fra Afrika på grunn av faren min og litt 

fransk fordi min farmors familie er fra Frankrike, 

men når jeg kjenner på min identitet og hvem 

jeg er, så er det jo ikke det jeg egentlig er. 

FOR HENNE har det ikke noe å si om kun en 

bestefar var same eller om alle i slektstreet var 

det, om man kan språket eller ikke, eller om 

man genetisk sett ikke er same. Det utgjør 

ingen forskjell. Den ene er like mye samisk som 

den andre. Etter hennes mening handler det 

om følelser. 

Hun vet likevel godt at språk er veldig viktig 

for identiteten. Hun forstår selv en del nordsam - 

isk, men snakker det ikke. 

– Mamma prøver å få meg til å lære samisk. 

Det er litt vanskelig, men jeg prøver så godt 

jeg kan. Jeg har ikke gitt opp helt ennå, sier 

hun. 

– Men jeg tror ikke at jeg hadde følt meg 

som «mer» samisk den dagen jeg lærer meg 

språket. Det hadde nok blitt enklere å kommunisere 

med andre, kanskje spesielt med den 

eldre generasjonen som har samisk som morsmål 

og ikke snakker så godt norsk. 

– NÅR SJØSAMISKE ungdommer som ikke kan 

samisk prater sammen, er det ingen problem - 

er. Det er først i møte med samiskspråklige 

ungdommer det kan bli vanskelig. Som oftest 

går det greit, men det kan være noen som blir 

usikker når det prates samisk. Kanskje skjønner 

de ikke hva som blir sagt og begynner å tenke 

at det snakkes om dem, funderer hun. 

Yvonne-Marie selv tenker ikke sånn. Hun prø - 

ver å plukke opp nye ord hele tiden og prøver 

å lære. Hun synes språk er vakkert uansett om 

man forstår det eller ikke. 

– Folk skal kunne prate det språket som er 

nærmest hjertet sitt. 

Det har uansett ingenting å si for om man 

er same eller ikke, synes hun. 

Ailo Kemi (22) er fra Kautokeino, snakker nordsamisk og jobber 

i reindrifta. For mange er han den stereotypiske samen. 

kofte, språket. Det første jeg kommer 

på når du sier «samisk identitet» er nok mye 

–Reindrift, 

av det samme som vanlige nordmenn også 

ville svart, sier Ailo. 

Han er enebarn i en familie på tre. I oppveksten var det 

egent lig ikke tvil om at Ailo skulle overta familiens reinflokk 

og driftsenhet. Men det skjedde tidligere enn planlagt. Som 

16-åring overtok han ansvaret da faren ble syk, samtidig 

som han gikk reindriftslinja på Samisk videregående skole 

og reindriftsskole i Kautokeino. 

– Jeg fikk en del hjelp i starten av faren min og får fortsatt 

det. Men det kan bli tungt til tider. Veldig tungt, innrømmer 

Ailo. 

FOR HAN er faren den typiske samen. Han vokste opp i en 

tid da reindrifta fortsatt fulgte den tradisjonelle levemåten. 

For Ailo er også reindrifta det han knytter tettest opp mot 

det å være same. 

– Tenker du noen ganger at du er «mer» samisk enn 

andre? 

– Jeg vet ikke riktig. 

– Eller, jeg tenker nok sånn. Samtidig kan jeg ikke si at jeg 

er det likevel. For meg er reindrifta bare en jobb. Den måten 

å tenke på er veldig gammeldags og man kan jo ikke leve 

i fortida, sier han. 

– Man er egentlig ikke mindre samisk hvis man bare hadde 

en oldeforelder som var samisk og selv oppfatter seg som 

same, men jeg skjønner de som eventuelt måtte mene det 


motsatte. For meg kan det derimot bli litt fremmed hvis jeg 

må snakke norsk med andre samer. Jeg oppfatter ikke de 

som samiske med det samme, selv om jeg vet at de er det. 

REINDRIFTA er det som først og fremst definerer Ailos iden - 

titet. Han har vansker med å se for seg et liv utenfor den. 

Selv om det alltid ikke er like enkelt. 

– Jeg er ikke like stolt som før over å tilhøre reindrifta. 

Uansett hvor man går er det kritikk å få. «De helvetes reinsdyrene 

er her!» «De tråkker ned enga og ødelegger!» «Reinsdyrene 

er overalt og bare til bry hele tiden!» Men når reinen 

havner på matbordet er saken en helt annen, sier Ailo. 

Det er likevel ikke hovedårsaken til at han har mistet noe 

av motivasjonen. Moderniseringen av reindrifta har sine 

konsekvenser. Arbeidsmengden er stor og utgiftene er 

store, mens inntekten er liten for de fleste. 

– Drivstoff er veldig dyrt. I tillegg skal man ha kjøretøyer 

for ulike årstider. Det er mye som skal til for å holde hjulene 

i gang. Jeg var så heldig at jeg kunne overta en hel flokk, 

men det er beundringsverdig hvordan enkelte klarer å 

byg ge opp en flokk med kun noen få rein i starten. Det 

krever pågangsmot. 

– Jeg vet ikke om jeg kommer til å være i reindrifta for 

alltid. Jeg tenker over det akkurat nå. Kanskje kunne jeg 

blitt mekaniker eller noe sånt? 

– Men jeg tror ikke jeg ville blitt «mindre» samisk av den 

grunn. Jeg vil alltid vite hvor jeg begynte og hvor jeg egentlig 

tilhører. 

10 11

Lulesamen 

Tysfjerdingen og sametingspolitikeren Viktor Inge Paulsen (22) 

føler seg bare som same og ikke norsk. Det gjør han selv om han 

har vokst opp i Norge og har norsk som morsmål. 

Nysamen 

Ylva Soriano Lundby (21) fra Lambertseter i Oslo var så vidt kommet 

i tenårene da hun fikk vite at hun er samisk. I dokumentarfilmen «Joikefeber» 

tar hun tilbake sin samiske identitet og lærer seg å joike. 


forstår om jeg provoserer noen med denne 

på standen. På en fest en gang diskuterte jeg 

–Jeg 

nettopp dette med lederen i FpU (Fremskrittspar- 

tiets Ungdom) i Tromsø. Vedkommende forsto ikke hvor - 

dan jeg kunne si noe sånt, og spurte også om hvorfor vi 

snakker samisk når vi likevel kan norsk i Norge. Jeg måtte 

stikke av for vi klarte ikke å komme overens, forteller Viktor 

Inge. 

DISSE ORDENE kommer fra en som flyttet til Halsnøy uten - 

for Bergen som seksåring og derfor mistet sitt lulesamiske 

språk, han som tidligere følte seg bare norsk. Han var over 

ti år da han kom tilbake til Tysfjord. Han har ikke tatt språket 

sitt tilbake ennå, men den samiske identiteten har han tatt 

tilbake. 

– Jeg har opplevd hvordan det er å føle seg mindre sam - 

isk enn andre. Det er en ubehagelig følelse. Språkkunnskap 

er viktig, men man kan ikke skape skiller mellom folk på 

grunn av det. Jeg snakker ikke lulesamisk lenger, men jeg 

forstår mye. 

– Nå har jeg skjønt og har selv begynt å tenke at jeg er 


like mye same som andre. Noen ganger slipper til og med 

den tanken frem at jeg kanskje er mer same enn andre, spø - 

ker han. 

VIKTOR INGE synes at det viktigste er å føle seg som same. 

Det er det som først og fremst teller. Genetikk og riktig blod 

i årene er ikke nødvendig etter hans mening. 

– Jeg mener at alle som vil kan bli samer. 

– Så hvis en 29-årig kroat kommer til Sápmi og vil bli 

same, så er det i orden? 

– Ja! 

Selv om han i denne artikkelen skal representere lulesam - 

ene, så synes han ikke det er noen vits i å skille samene i ka - 

te gorier. Samene er ett folk. 

– I Norge er man i politikken veldig opptatt av nord-, luleog 

sørsamisk. Noen ganger virker det som om vi har gitt 

opp de andre samiske språkene. 

– Det viktigste uansett er å huske på at ingen kan frarøve 

deg dine følelser og din identitet! 

Til slutt overrasker Viktor Inge oss. 

– Min drøm er å rappe på lulesamisk! 

var fortsatt ganske ung da jeg fant 

ut om mitt samiske opphav. Derfor 

–Jeg 

tror jeg ikke at jeg tenkte så mye over 

det den gangen, sier Ylva. 

Det var moren hennes som oppdaget dette 

da hun fant en samelue på loftet til Ylvas beste - 

mor. Bestemoren var fra Lille Lerresfjord i Alta 

kommune. Hun hadde skjult sin samiske identitet 

for alle etter at hun flyttet fra Finnmark. 

Ylvas mor som er filmskaper lagde doku men - 

tarfilmen «Min mors hemmelighet» om dette. 

Den ble vist på TV2 i 2009. 

– Det var ikke så mye jeg visste om samer i 

den alderen. Kanskje bare Mánáid-TV (samisk 

barne-TV) og den joiken fra Melodi Grand Prix, 

ler hun og sikter til vinnerlåta fra 1980, «Samiid 

Ædnan». 

DET VAR FØRST da hun besøkte urfolksfestivalen 

Riddu Riππu at hun begynte å lære 

mer om det samiske og få en sterkere samisk 

identitet. Der deltok hun i ungdomsprogrammet. 

– Jeg hadde ikke lært særlig mye om det 

sam iske på skolen, så jeg kunne ikke alt det de 

andre kunne. Sånn sett følte jeg meg litt utenfor. 

Men folk var imøtekommende og bare glade 

for at jeg ønsket å lære meg mer. Det ble 

en veldig positiv opplevelse, sier Ylva. 

– Føler du deg om en slags «nysame»? 

– Ja, på en måte så gjør jeg det. Det samiske 

hoppet jo over en generasjon i min familie. Jeg 

mangler fortsatt en del kunnskaper om det 

samiske og kan ikke språket. 

– Likevel skjønner jeg hvis det er enkelte 

som mener at jeg ikke er like mye samisk som 

andre. Men jeg tenker at det ikke skader med 

nysamer. Det er bare positivt. 

I DOKUMENTARFILMEN «Joikefeber», som 

også er lagd av moren hennes, reiser Ylva nord - 

over til Finnmark for å lære joiker både fra sjøsamiske 

områder og innlandet. Kunnskapen 

har hun tatt godt vare på. Som avsluttende ek - 

samen på musikklinja ved Steinerskolen i Oslo 

joiket hun på en av opptredenene sine. 

– Å joike er noe jeg gjør til daglig. Det er min 

måte å holde på den samiske identiteten. I tillegg 

feirer jeg samefolkets dag og tar på meg 

kofta på 17. mai. Dette er ting som gjør at jeg 

ikke mister det samiske når jeg ikke ellers om - 

gås samer så ofte, sier hun. 

Det kommende året vil det mest sannsynlig 

bli mindre av dette. Ylva studerer japansk ved 

Universitetet i Bergen og skal bo i Japan i ett 

år. Siden 14-årsalderen har hun nemlig hatt en 

fascinasjon for den japanske kulturen. I filmen 

«Joike feber» var ikke moren hennes så begeistret 

for dette, og foreslo at hun heller kunne 

studere ved Samisk høgskole i Kautokeino. 

– Tror du at du vil føle deg japansk etter et 

år i Japan? 

– Nei, det tror jeg ikke! Jeg har jo ikke japan - 

ske gener, ler hun. 

Ylva ser det humoristiske i dette. Hun kan 

mye om den japanske kulturen og historien, 

hun snakker japansk og bor i Japan akkurat nå. 

Men når det kommer til det samiske, føler hun 

at hun fortsatt mangler en del kunnskaper om 

det samiske, hun kan ikke samisk og har aldri 

bodd i et samisk område. Det er følelsene som 

er avgjørende. 

– Jeg føler meg samisk og synes det er kult 

å være same! 

12 

13

Jukselappen 

Sørsamen 

14 

Ingemund Skålnes (26) er oppvokst i Kautokeino, snakker 

samisk og går i kofte, men genetisk sett er han ikke same. 

Det er få forskjeller mellom Ingemund og 

andre fra Kautokeino. Ingemund er opp - 

vokst der, snakker samisk og går i kofte, 

men likevel er det to ting som skiller han fra 

res ten. Det første er genetikken. 

Han har ikke samisk opphav eller samisk blod 

i årene. Gransker han slektstreet vil han ikke 

fin ne en oldefar som var samisk. Ikke en tipp - 

tippolde mor heller. Det samiske er noe han har 

fått i gave, som han selv sier. 

Det andre har med følelser å gjøre. 

– Det samiske er en del av identiteten min, 

men same er jeg ikke. 

– Mange bruker å spørre om jeg føler meg 

samisk, men jeg vet ikke hvordan det føles å 

være noe jeg aldri har vært, sier han. 

SOM ETTÅRING flyttet Ingemund sammen 

med familien til Kautokeino. Foreldrene er opprinnelig 

fra Vestlandet, nærmere bestemt Hor - 

daland og Møre og Romsdal, men de var fast 

bestemt på at barna skulle lære seg samisk. 

Ingemund, storebror Anders og lillebror Aslak 

har alle hatt norsk som hjemmespråk. Alle tre 

snakker likevel samisk flytende og går i kofte 

i konfirmasjoner og bryllup – selv om det er 

på hjemplassene til foreldrene. 

– Hvis jeg treffer på samer jeg ikke kjen ner 


fra før og etter hvert forteller at jeg ikke er same, 

stusser de veldig over det. De bruker å si «hvor - 

dan er det mulig at du ikke er same, du snakker 

jo samisk!» 

– Mange vil nok synes at det er rart at jeg 

ikke ser på meg selv som same, men det har 

med bak grunnen min å gjøre. Foreldrene mine 

er innflyttere i Kautokeino og jeg er derfor ikke 

av samisk opphav. 

– Vennene mine kaller meg for «jukselapp», 

ler han. 

I OPPVEKSTEN fikk han noen ganger høre fra 

de andre barna at han er en dá∏∏a (nordmann). 

Det er også det han føler at han er. 

– Det er det som er bakgrunnen min og en 

del av identiteten min. 

– Men er det egentlig så avgjørende å ha 

samisk blod i årene? 

– Vi har for eksempel de som er adoptert til 

samiske familier. Genetisk sett er de ikke samisk, 

men de fleste ser nok på dem som samer. 

– Jeg synes at samisk familiehistorie er viktig. 

Genetikk og samisk blod er ikke det, selv om 

jeg ser utfordringen knyttet til urfolksrettighet - 

er. Men sammenlignet med meg blir det ikke 

det samme. Jeg har ikke samisk slekt, poeng - 

terer Ingemund. 

– Jon Henrik Fjällgren er med andre ord 

same og du er ikke det? 

– Ja. 

Den kjente sørsamiske joikeren og reindriftsutøveren 

Jon Henrik Fjällgren er opprinnelig 

adoptert fra Colombia og har hele tiden vært 

åpen om det. 

– Jeg forstår ikke de som eventuelt mener 

at han ikke er same, sier Ingemund. 

INGEMUND er politisk engasjert og følger med 

på hva som skjer i det samiske samfunnet, selv 

om han bor i Oslo nå. Likevel kan han ikke stem - 

me ved sametingsvalget og være med på å 

bestemme. Til det må man ha foreldre, beste - 

foreldre eller oldeforeldre som har eller hadde 

samisk som hjemmespråk. 

Det har ikke Ingemund. 

– Hadde jeg hatt muligheten, ville jeg ikke 

stemt. Jeg føler på en måte at jeg ikke kan tren - 

ge meg på. 

– Når du eventuelt får barn og lærer samisk 

til dem, vil de kunne stemme ved sametingsvalget. 

Du vil ikke få lov. Hva tenker du om 

det? 

– Det er veldig merkelig, smiler han. 

Han er jo tross alt ikke same. 

Jeg er en sørsame som ikke kan sørsamisk og som aldri har bodd i 

et sørsamisk område. Gjør det meg «mindre» sørsamisk enn andre? 

Først vil jeg bare si at å jobbe med denne 

reportasjen om samisk identitet virkelig 

har fått meg til å tenke annerledes om 

temaet. Jeg har innsett at situasjonen min på 

mange måter er den samme som mange andre 

er i. Noen ganger kan det virke som at språket 

er det som avgjør hvor samisk en er. Det finnes 

ikke-samisktalende samer som må forsvare 

identiteten sin og kjempe for å bli akseptert, 

samtidig som det finnes ikke-samer som kan 

språket og som derfor fremstår «mer» samisk. 

Men jeg har litt andre forutsetninger. 

HALVT OM HALVT er egentlig en passende 

be skriv else av meg. Moren min er nordsamisk 

og fra Kautokeino, faren min sørsamisk og fra 

Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Når 

jeg tenker meg om, er begge foreldrene mine 

og jeg også norske statsborgere. Det betyr vel 

at jeg også må være litt norsk? 

Etter en kjapp hoderegning kommer jeg 

frem til at jeg derfor må være 33,3 % sørsame, 

33,3 % nordsame og 33,3 % norsk. Kanskje bør 

sørsamisk og nordsamisk gå under samme ka - 

te gori, og at jeg i stedet er 50 % samisk og 50 

% norsk? 66,6 % samisk og 33,3 % norsk høres 

jo bare idiotisk ut! 


ER DET ÉN TING jeg har lært av å jobbe med 

dette temaet, så er det at det blir for dumt å 

dele tilhørighet og følelser i prosenter. Mange 

har sikkert fått spørsmål om de er helsame, 

halvsame eller kvartsame, og må prøve å svare 

så godt de kan på et nokså unødvendig spørsmål. 

Poenget mitt er at regnestykket er helt 

bak mål. 

Føler jeg meg for eksempel som «mer» nordsame 

enn sørsame fordi jeg er oppvokst i Kautokeino 

og kan bare nordsamisk? Jeg er kanskje 

ingen typisk representant for det sørsamiske, 

men jeg er stolt av denne tilhørigheten og bær - 

er også sørsamekofta med stolthet. Jeg kjenner 

til andre som også er både nord- og sørsame, 

men alle disse kan begge språkene. Har det 

noen ganger fått meg til å tenke at de er «mer» 

sørsamisk enn meg? Ja. Betyr det at de er det? 

Nei. Ikke nødvendigvis. 

Til syvende og sist handler det nemlig om 

følelser. Jeg føler meg som både sørsamisk og 

nordsamisk. Jeg er norsk statsborger, men 

jeg er ikke nordmann. Jeg føler meg samisk og 

det er det jeg er. Det betyr ikke at jeg ikke har 

en norsk identitet. Jeg jubler høyt når Petter 

Northug spurter inn til OL-gull for Norge og 

håper på det beste hver gang det nor ske fotballandslaget 

og Martin Ødegaard skal ut i 

kamp. 

JEG HAR OGSÅ både nordsamisk og norsk 

som morsmål, jeg er stolt av å være norsk statsborger 

og jeg er heldig og glad fordi jeg er født 

i Norge. I visse situasjoner kan jeg føle meg 

norsk, men i bunn og grunn er det samisk jeg 

er. Grunnen til dette er at jeg hver dag lever i 

to ulike verdener. En samisk og en norsk. Jeg 

følger med på hva Sametinget gjør, jeg hører 

på sameradioen, leser samiske nyheter, oppdaterer 

meg på samisk musikk og kultur, og er 

ofte i Kautokeino – et sted der nesten hele be - 

folkningen snakker samisk. Plutselig entrer jeg 

den norske verdenen igjen hvor nesten samtlige 

har null peiling på hva som skjer i den jeg 

nettopp gikk ut av. 

For å svare på spørsmålet mitt i starten. Nei, 

jeg er ikke mindre sørsamisk enn andre selv 

om jeg ikke kan språket, til tross for at det noen 

ganger kan føles som det. Det samme gjelder 

andre ikke-samisktalende samer. Du trenger 

ikke å være enten eller. Men samtidig har du 

lov til det. Det er opp til deg selv å føle hvem 

du er. 

15

Da Norge, Sverige, 

Finland og Russland 

trakk landegrensene på 

1700- og 1800-tallet, 

dannet de stater på 

territorier til to eller flere 

folkeslag. Samene skilte 

seg ut med egne språk, 

levemåter og tradisjoner 

den gang, men hvem er 

egentlig samisk i dag? 


Hvem er egentlig samisk? 

kulturhistoriker er jeg lite opptatt 

av samisk blod og genetikk. For 

–Som 

meg handler identitet om det sosi - 

ale og kulturelle, sier Elin Anita Sivertsen (32). 

Hun er pitesamisk og er fra Beiarn i Nordland 

fylke. Som 26-åring skrev hun masteroppgaven 

Samisk ungdom – mellom tradisjon og modernitet? 

Unge samers identitet ved Universitetet i 

Oslo, en oppgave som kort forklart tar for seg 

hvordan det er å være ung same i dag og hvilke 

utfordringer det medfører. 

HUN ER OPPVOKST i ei bygd der det samiske 

var lite synlig. Hennes samiske identitet var noe 

hun alltid hadde vært bevisst på og sett på 

som det naturligste som finnes. Enkelte ganger 

var det ikke like lett. I 8–10 årsalderen kunne 

hun komme fortvilet hjem og spørre foreldrene 

om de ikke var samiske likevel. 

– De andre barna hadde sett det stereotypiske 

bildet av samer i medier og fastslo overfor 

16 

meg og søsknene mine at vi ikke kunne være 

samer, forteller hun. 

Ved første øyekast er den samiske historien i 

bygda ikke tilstedeværende, men familien hennes 

drev med reindrift for noen generasjoner 

si den. Fornorskingspolitikken satte også sine 

spor. Besteforeldrene fikk ikke snakke samisk 

eller lære samisk på skolen, og det førte til at 

Elin Anita og resten av etterkommerne heller 

ikke snakker samisk i dag. 

– Å være uten språket var derfor aldri mitt 

valg, det var noen andre sitt. I tillegg hadde vi 

rett til samiskundervisning på skolen, men fra 

skolen fikk vi svar om at det hadde vi ikke. Vi 

kjente jo ikke godt nok til reglementet. Det var 

en kamp mot det norske offentlige systemet 

som mange andre også har måttet kjempe. 

MASTEROPPGAVEN hennes har dette som 

utgangspunkt. Hun ønsket å snakke med andre 

ungdommer som hadde opplevd det samme 

og finne ut hvilket forhold de hadde til sin sam - 

iske identitet. Hun snakket med ungdommer 

fra ulike samiske miljøer. Det var både reindrifts - 

samer, fastboende samer, bysamer, innlandssamer, 

samer fra svensk og norsk side osv. 

– Felles for dem var at de alle oppfattet seg 

som samisk og var stolte over det. Men det 

kunne også være vanskelig. Ofte måtte de for - 

klare og forsvare det samiske overfor andre, 

og mange kunne føle at de måtte stå til ansvar 

for ting de kjente lite eller ingenting til. 

DETTE KAN VÆRE en årsak til at samer i dag 

kan kjenne seg utenfor eller ikke føle seg «sam - 

isk nok», eller i verste fall se på seg selv som 

«min dre» samisk enn andre. 

– Det var noen som svarte at de ikke syntes 

at de passet inn eller kjente seg igjen i det stereotypiske 

bildet av samer. De kunne for eksempel 

få høre at «du har jo ikke rein og bor ikke 

på finnmarksvidda, hvordan kan du være sa - 

me?» 

– Mange føler seg derfor usikre, og tenker 

at de mangler noe for å være «bra nok same». 

Det problematiske med definering av identitet 

skjer gjerne i det andre tilskriver deg en identitet 

du selv ikke kjenner deg igjen i, eller at 

den identiteten du har ikke anerkjennes av 

andre, forklarer Elin Anita. 

IDENTITET OG SPRÅK er to ting som henger 

godt sammen. Språket var det som mange av 

ungdommene i undersøkelsen syntes var veldig 

viktig eller aller viktigst for identiteten. Likevel 

var det et sårt tema å snakke om. 

Mangelen på språkkunnskaper kunne også 

få en til å føle seg utenfor i selskap med samisk - 

språklige. 

– Men alle kjente på et stort ansvar og ville 

at fremtidige barn skulle få lære samisk, selv 

om det kunne bety at de selv må legge bort 

Elin Anita Sivertsen 

Foto: Privat 

en del av identiteten sin og morsmålet sitt som 

var norsk eller svensk. 

JON ISAK LYNGMAN GÆLOK, kjent fra Mán - 

áid-TV (samisk barne-TV) på NRK og NuorajTV 

(lulesamisk nett-TV for ungdommer), er en av 

få som behersker både nord-, luleog sørsam - 

isk. Forskjel lene mellom disse er som forskjellene 

mellom henholdsvis norsk, dansk og 

islandsk. 

Til tross for at han kan slå over fra ett samisk 

språk til et annet etter behov, gjør det ikke at 

han på noen måte føler seg «mer» samisk enn 

andre. 

– Jeg forstår hva du sikter til, men om dette 

gir meg ekstra identitetspoeng, det vet jeg ikke. 

Jeg føler meg for eksempel ikke som nordsame 

selv om jeg kan nordsamisk, sier han. 

Han har en sørsamisk mor og lulesamisk far 

og er oppvokst både i Tromsø, Snåsa og på 

Drag i Tysfjord. I tillegg har han bodd flere år i 

Karasjok. Det betyr at han har bodd i både 

nord-, luleog sørsamiske områder og dermed 

også lært seg språkene. 

– Man er uansett like mye samisk som de 

som ikke kan språket, fastslår Jon Isak. 

– DET KJENNES litt bittert nå i voksen alder 

at jeg ikke kan samisk. Jeg har et lite ordforråd 

og forstår litt pite- og umesamisk, men jeg skulle 

ønske at jeg kunne språket bedre, sier Elin 

Anita. 

Hun har selv en liten datter som nå snakker 

en blanding av samisk, norsk og svensk. Samboeren 

hennes er umesamisk og er fra svensk 

side, og de kjenner på det samme store ansvar - 

et som ungdommene i spørreundersøkelsen. 

Å være uten språket betyr uansett ikke at en 

er «mindre» samisk enn andre. Tvert imot. Det 

å ha den felles tilhørigheten, kulturforståelsen 

og historien er det som gjør en samisk, kom 

hun frem til. 

– Uansett finnes det ingen fasit. Den som kjen - 

ner seg som same, er same, avslutter hun. 

17

PORTRETTET 

Caffè lattesamen 

Vokalist i hardcorebandet Ondt Blod og miljøvernforkjemperen 

i Natur og Ungdom, Aslak Heika Hætta Bjørn (22), synes at 

asfaltsame egentlig er et mye tøffere begrep. 


18 

19

’’ 

Jeg er ikke så praktisk av meg. Jeg tror ikke jeg 

for eksempel kunne vært en reindriftssame. 

’’ 

Aslak Heika Hætta Bjørn 

Aslak Heika har ikke alltid vært like bevisst på sin 

samiske identitet som i dag. 

Vi møter Aslak Heika utenfor «Blå», et kon - 

sertsted midt i Oslo. Dette er et gammelt 

industriområde som i dag er preget av 

hipsterkultur og gatekunst. Flere vegger og 

bakgårder er dekket av graffititegninger og farger. 

Selve konsertstedet tilbyr musikk fra sjangrer 

som jazz, rock, elektronika og hiphop. 

– Det gikk greit å finne frem? 

– Jeg har vært her før. SlinCraze hadde konsert 

her på samefolkets dag, forteller Aslak Heika. 

Han kjenner byen godt. Det til tross for at 

han bare har bodd i Oslo siden august i fjor. 

Aslak Heika er fra Svanvik i Øst-Finnmark og 

har bodd både i Kirkenes og Tromsø tidligere. 

Det ble egentlig for smått. Han trives i den nye 

og travle hverdagen i hovedstaden og på Grünerløkka 

der han bor med kjæresten. 

Naturen og nærmiljøene han kjemper så 

hardt for gjennom sitt engasjement i miljøvern - 

organisasjonen Natur og Ungdom, er liksom 

ikke der han ser for seg at han selv skal bo. Han 

kunne tenkt seg å flytte tilbake til Finnmark en 

gang, men ikke ennå. 

– Jeg er ikke så praktisk av meg. Jeg tror ikke 

jeg for eksempel kunne vært en reindriftssame. 

Men jeg er glad i turer i skog og mark. Jeg er 

nok heller den som nyter naturen og ikke en 

som drar nytte av den, sier han. 

Kanskje ikke så rart. Det er nettopp det Natur 

og Ungdom gjør. De tar vare på naturen og 

kjemper for en bærekraftig bruk av den. 

AKKURAT dette kombinert med hardcoremusikken 

i bandet hans, Ondt Blod, skaper en interessant 

kontrast. Når han entrer scenen glemmer 

han stort sett alt annet og blir nærmest 

en helt annen karakter. Den ellers så rolige, litt 

beskjedne og beherskede miljøverneren starter 

ropingen. 

Det er det han velger å kalle det for. De mørke 

og nærmest sinte tonene er det få som vil 

kalle for synging. Han vet at stemmen vil bli 

hes morgenen etter, men det er verdt det. Etter 

det flekkes skjorta av og konserten fortsetter 

i bar overkropp. Til slutt tar det helt av. Det 

neste på lista er crowd surfing. Han føler stemningen 

og ser an om publikum er villig til å ta 

han imot. 

– Jeg er ikke en sånn type ellers, men det er 

deilig å få utløp. Man føler seg rett og slett dritfet 

når en masse fans driver og holder i deg og 

sender deg rundt omkring blant publikum, ler 

Aslak Heika. 

– Samtidig er det et uttrykk for at folk liker 

det de hører. Det er jo ingen som gidder å bære 

rundt på deg hvis musikken er drit! 

ASLAK HEIKA er fortsatt ukjent for mange i 

det samiske samfunnet, men i løpet av fjoråret 

har han og bandet virkelig markert seg på de 

norske musikkscenene. Det hele startet med 

at de ble Ukas Urørt med låten «Frykt og avsky» 

og ble listet på NRK P3. 

Etter det har det gått slag i slag. De har spilt 

på by:Larm i Oslo, Studentsamfunnet Driv i 

Tromsø i forbindelse med Buktafestivalen, Øyafestivalen, 

Slottsfjellfestivalen og Trænafestivalen. 

De har turnert med bandet Kvelertak og 

hatt EP-release. 

– Alt skjedde veldig fort og på kort tid. Vi 

hadde ikke forventet å bli Ukas Urørt på P3, 

men hadde selvfølgelig håpet det. Det var deilig 

å få den anerkjennelsen, sier han. 

Etter alle konsertene i fjor sommer har de 

prioritert å jobbe med det kommende albumet. 

I desember gikk de i studio, og til høsten satser 

de på å få den utgitt. 

– Vi gikk fra å spille et par konserter i måneden 

til ingen. Det var litt uvant. Men til somme - 

ren blir det turné, forteller han. 

I EP-EN DERES Bunnen finner vi låta «Áhkku». 

Den handler om det å være bysame og hva 

20 

21

Foto: Ole-Tommy Pedersen 

Aslak Heika 

Hætta Bjørn 

• Født 24.11.1992 

• Er fra Svanvik i Sør-Varanger 

kommune i Finnmark, men har 

røtter i Lyngen og Kautokeino 

• Vokalist i hardcorebandet Ondt 

Blod, og miljøvernforkjemper i 

Natur og Ungdom 

• Vil aksjonere og ty til sivil ulydighet 

hvis regjeringen tillater utslipp av 

gruveavfall i Repparfjorden og 

Førdefjorden 

GRUVEDRIFT VS. FJORD: 

Det er ingen tvil om hvilken side Aslak Heika er på. 

CROWD SURFING: Dette gjør Aslak Heika ofte på konserter. 

som gjør en samisk når man er mer opptatt av 

å drikke vin på bar enn å samle reinflokken sin. 

Og om det å føle seg litt tapt fra grunnlaget, 

slik han selv velger å beskrive det. 

Det siste er nettopp det Aslak Heika føler. 

– I Pasvik, der jeg vokste opp, finnes det 

reindrift og en lang skoltesamisk historie, men 

det er ingen samisk miljø der. Det var en veldig 

fin plass å vokse opp på, men det finnes lite 

kunnskap om det samiske der. Det var ikke all - 

tid like artig å gå med kofta på 17. mai, for å si 

det sånn. 

Dette endret seg da han begynte på videregående 

skole i Kirkenes, men spesielt da han 

tok fatt på videre studier i Tromsø. 

Der hørte han folk snakke samisk i gangene. 

– Det var første gang jeg hørte samisk i daglig 

bruk uten å være i Kautokeino. Det var veldig 

gøy. 

SELV KAN HAN en del nordsamisk. Han hadde 

samisk på videregående og moren kan samisk, 

men han har aldri lært språket godt nok til å 

praktisere det til daglig. Det er i hvert fall slik 

han føler det. 

– Det er gøy å kjenne at jeg kan språk et litt 

når det prates samisk. Men noen ganger snakkes 

det utrolig fort. Da gjelder det å henge med 

i svingene, ler han og fortsetter: 

– Snakker jeg ikke språket på en stund, blir 

det fort vanskelig igjen. Men det kommer raskt 

tilbake når jeg er med andre som snakker sa - 

misk. 

Aslak Heika synes at språk og identitet henger 

nøye sammen. Han hadde meldt seg på 

samiskkurs på Samisk Hus i Oslo, men fikk ikke 

tid til det. Men han ønsker å delta så snart 

muligheten byr seg igjen. 

– Jeg ønsker jo å lære og forstå mer. Komme 

inn i det gode selskapet, sier han for å sette 

det på spissen. 

I TENÅRENE ble han mer bevisst på sin samiske 

identitet og hvem han egentlig er. Han for - 

står det hvis enkelte ser på han som mindre 

sam isk enn andre, men synes samtidig at retningslinjene 

for Sametingets valgmanntall er 

greie å følge ved tvil. 

Kriteriene for å kunne stemme ved same - 

tings valget er at man selv har samisk som hjemmespråk, 

eller har eller har hatt forelder, beste - 

forelder eller oldeforelder med samisk som 

hjemmespråk eller er barn av person som står 

eller har stått i manntallet. I tillegg må man 

oppfatte seg selv som same. 

Det står ingenting om gener eller blod. Språket 

er det avgjørende. 

– Samtidig er det kanskje litt sånn at man ikke 

føler seg fullstendig samisk uten språket. Det 

kan nok skapes skiller mellom samisktalende 

og ikke-samisktalende samer, og det vil det bli 

når man har problemer med å forstå hva som 

blir sagt. 

– Men det er viktig å føle seg samisk! Likevel 

mener jeg at det ikke er helt avgjørende. Det 

er mange i Nord-Norge som har samisk avstam - 

ning og har det i blodet, men som ikke aner - 

kjenner det og ikke føler seg samisk. Man kan 

jo fortsatt si at det har med blod å gjøre. Folk 

kan være samiske selv om de ikke går i kofte, 

poengterer han. 

– JEG BRUKER IKKE å presentere meg som 

samisk. Det er ikke slik at jeg sier «hei, jeg er 

Aslak og er same» til nye bekjentskaper. Jeg 

tror nok at jeg føler meg mer samisk enn norsk, 

men samtidig føler jeg en sterkere tilknytning 

til det nordnorske. 

Det er nettopp Nord-Norge som interesserer 

han mest i engasjementet i Natur og Ungdom. 

Han har tidligere vært sentralstyremedlem i 

or ganisa sjonen og kampanjesekretær for om - 

rådet Nord-Norge, men har for tiden ingen sen - 

trale verv. 

Nussir-saken i Kvalsund kommune i Finnmark 

er nærmest blitt en hjertesak for han. Gruve - 

driften skal utvides og det er blitt søkt om tillatelse 

til sjødeponi i Repparfjorden som ligger 

like ved. Ifølge gruveselskapet Nussir ASA må 

kobberavfallet dumpes på havbunnen i stedet 

for på land hvis drifta skal være lønnsom. 

– Til nå har 558 skrevet under på at de vil ak - 

sjonere og ty til sivil ulydighet hvis regjeringen 

gir denne tillatelsen. Jeg har ikke noen pro - 

blemer med å oppfordre ungdommer til å lenke 

seg fast så lenge de er klar over hva de er 

med på og er gamle nok til å kunne straffes for 

det, presiserer Aslak Heika. 

– Man vil nok kunne bli arrestert og få et 

forelegg, men det gruveselskapet vil kunne få 

lov til er mye verre. Det er kun fem land i verden 

som tillater sjødeponi. Papua Ny-Guinea, Chile, 

Indonesia, Tyrkia og Norge. Dette er ikke land 

vi ønsker å sammenligne oss med når det kommer 

til miljø og menneskerettigheter. 

I fjor sommer samlet 50 ungdommer seg i 

Kvalsund i regi av Natur og Ungdom og øvde 

på aksjonering og sivil ulydighet. Der lærte de 

hva de skal og ikke skal gjøre. 

– Det gjelder å slappe av og gjøre seg tyngst 

mulig. På den måten blir det hardere for politiet 

å fjerne oss, sier han. 

– Jeg har aksjonert før, men har aldri måttet 

ty til sivil ulydighet noen gang. Jeg kan love at 

det blir et helvete hvis regjeringen gir grønt 

lys for dette! 

Aslak Heika har nok rett. Caffè latte-same er 

kanskje ikke en tøff nok beskrivelse for han. 

Asfaltsame derimot ... 

22 

23

Megumi Usa, Teruyo 

Usa og Akemi Shimaga 

har alle hørt om 

samene. – Vi trenger å 

se hva andre urfolk har 

fått til. Men vi har en 

lang vei å gå, sier 

Akemi Shimaga. 

Det bortgjemte 

urfolket 

Ainofolket i Japan har i likhet med samer opplevd myndighetenes 

strenge assimileringspolitikk. – Jeg vet jeg kan bli hetset hvis jeg viser at 

jeg ikke er helt som alle andre, sier Teruyo Usa som er aino. 

Tekst og foto: Kenneth Hætta, Documentary Photography / HiV 

jeg er? Jeg er en aino. Jeg 

vet ikke om ordet identitet er et 

–Hvem 

godt nok svar på det spørsmålet. 

Det er vanskelig å forklare med ord. 

Teruyo Usa i Tokyo stirrer opp mot skyskrap - 

erne bak den store jernbanestasjonen i sentrum 

i sitt fargerike antrekk. I gatene i Japans hoved - 

stad nekter en gruppe å være som alle andre. 

De tilhører ainofolket. 

Teruyo snakker japansk. I Japan bor det 130 

millioner mennesker. I dette samfunnet skal 

alle være like, enten det gjelder etnisitet eller 

språk. Få vet at landet har et urfolk – de som 

ikke er som alle andre. Det offisielle tallet på 

ainoer er 25 000, og bare ti av dem kan språket 

– blant dem noen språkforskere. 

FORELDRENE til Teruyo ble skilt og moren tok 

de fem barna med seg fra Hokkaido i nord til 

asfalten i hektiske Tokyo. Det var harde kår. Hun 

har måttet arbeide selv da hun gikk på grunn - 

skolen, og er den eneste av søsknene med fullført 

videregående skole. 

– Er begge foreldrene dine aino? 

– Ja, aino med japansk slekt. Folk spør meg 

ofte når jeg forteller hvorfor jeg ser annerledes 

ut, er du hel-aino, 100 prosent? Mengden aino 

er ingen sak for oss. Vi har ikke konseptet med 

å dele identitet i brøker. Men japanere stiller 

ofte det spørsmålet, og da pleier jeg å spørre 

tilbake: er du hel-japaner, 100 prosent? 

I 1997 KOM en lov som sikrer at ainokulturen 

i Japan skal fremmes, og det førte til at det ble 

opprettet en stiftelse og små velferdsordninger. 

Ainofolket ble først anerkjent som urfolk i Japan 

over ti år senere i kjølvannet av FNs erklæring 

om urfolks rettigheter. 

Mange ainoer mener dette skjedde etter press 

fordi det ble arrangert et møte mellom de led - 

ende industrinasjoner i verden, G8-møtet, på 

Hokkaido, hvor de fleste ainoene tradisjonelt 

har vært bosatt. 

Regjeringen har oppnevnt et ekspertpanel 

som skal ta for seg aino-spørsmål. Panelet er 

nå i ferd med å utforme en politikk, men mis - 

nøy en er stor. 

– Planen virker å være å bygge et påkostet 

aino-senter i Hokkaido som kan åpnes parallelt 

med sommer-OL i Tokyo i 2020, slik at regjer - 

ingen kan si «vi behandler ainofolket godt». 

Det sier Goichi Terachi, pensjonert professor 

ved Keizai universitet i Tokyo og en av de mest 

respekterte figurene i aino-miljøet i Tokyo. Han 

mener i likhet med Teruyo at det er lett å glemme 

at det bor ainoer over hele Japan. 

– Det er langt flere enn 25 000 ainoer i Japan, 

men de vil ikke stå fram som aino. Ifølge noen 

tall er det 5 000–10 000 ainoer bare her i Tokyo, 

men de fleste holder tett om sin identitet. De 

få som står fram og deltar i kulturelle aktiviteter, 

under femti i tallet, er noen virkelig modige 

personer, sier Terachi. 

AINO-SENTERET i Tokyo består av noen kontorlokaler 

med utstilling av tradisjonelt håndverk 

og mange bokser med papirer. Her møtes 

Ainofolket 

• Et urfolk i Japan og Russland 

• Offisielt finnes det rundt 25000 

ainoer i Japan og opptil 1000 i 

Russland 

• Tidligere et jeger-, sanker- og 

fiskerfolk som stort sett bodde 

spredt i det nordlige Japan 

• Aino er et isolert språk, er ikke be - 

slektet med andre. Kun noen få 

behersker språket i dag 

24 

25

I denne kronikkspalten inviterer vi unge samiske politikere og 

engasjerte til å sette lys på viktige samfunns- og urfolkssaker. 

KRONIKK 

STOLT: – Jeg aksepterer ikke lenger at aino skal være et skjellsord. Jeg vil stå opp for min kultur, 

sier Teruyo Usa. 

byens ainoer hver lørdag. Det meste i Teruyos 

liv går ut på å være aino. Hun er del av gruppa 

Yairenka og danser, synger og spiller mukkori, 

munnspill – et gammelt aino-instrument. 

Når hun ikke er på scenen, driver hun restau - 

ranten HaruKor og tilbereder tradisjonelle retter. 

Det er den eneste aino-restauranten i Tokyo. 

Mat tradisjonene kommer fra Hokkaido, hvor 

ainoer flest har levd i generasjoner som jegere 

og fisk ere, og tilbedt naturguder. 

– Tokyo er min hjemby. Men når jeg dør, vil 

jeg at mine ben skal bli begravd i Hokkaido, 

sier Teruyo. 

HUN FORKLARER at hun lever i et storsamfunn 

hvor ainoer fremdeles blir diskriminert og seg - 

regert. 

– Det er mange ainoer som ikke har mulighet 

til å si at de er aino. Nå står vi fram og får oppmerksomhet 

fra samfunnet. Men jo mer synlig 

vi blir, jo flere vender seg imot oss. 

Et fylkestingsmedlem i Hokkaido uttalte nylig 

at ainofolket ikke eksisterer lenger. Ainofolket 

er forsvunnet, blitt vanlige japanere og tilhører 

fortiden, mente vedkommende. 

– Vi må venne oss til å bli hetset, men vi ak - 

septerer det ikke. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor 

mennesker oppfører seg slik. Om noe er 

positivt ved det, er det at det kan bidra til at 

japanere som ikke har hørt om oss, åpner ører 

og øyne. 

Japans svar på NRK, NHK, viste nylig en sak 

om ainofolket i Japan. 

– Mennesker som hadde sett reportasjen på 

TV gikk ut mot oss og var stygge. Vi ser ikke 

aino ut, og aino-restauranten er egentlig ikke 

aino, kunne vi lese på Facebook og Twitter. 

VENNINNEN Megumi opptrer også i samme 

gruppe som Teruyo. 

– Problemet er at japanere ikke vet mye om 

ainofolket. De har ikke fått opplæring om oss 

på skolen, spesielt ikke i gamle dager. Kanskje 

fordi japanere ikke vil vite av oss? Myndighet - 

ene forsøkte å assimilere oss inn i det japanske 

samfunnet. Da gikk mye galt, sier Megumi. 

– Hva skiller deg fra en vanlig japaner? 

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har levd 

som en japaner. Assimileringspolitikken til 

japan ske myndigheter fungerte, men ikke nå 

len ger. Jeg har begynt å få selvtillit. Det er mange 

ainoer som har skjult sin identitet. Nå er jeg 

glad for å være den jeg er. Jeg har på en måte 

fun net en mening i meg selv, i at jeg finnes, 

lev er og er. 

Akemi Shimaga pekes av flere ut til å bli en 

ledestjerne for ainoene i Japan. 

– Til nå er det bare kulturelle rettigheter som 

er anerkjent her i landet, ingenting annet – som 

for eksempel retten til land og vann i Hokkaido. 

Det blir sett på som galskap. Mange er redd 

for at hvis vi krever for mye, vil vi kunne miste 

det lille vi har, sier Akemi oppgitt. 

– JEG BESTEMTE MEG for at hvis jeg skal være 

aino, må jeg lage noe som jeg kan bære – ho - 

debånd, nakkebånd, leggbånd og kimono. Jeg 

brukte ett år på å sy. Jeg tenkte det var en måte 

å komme nærmere mine forfedre. Mine plagg 

fikk meg til å føle meg bedre. 

Etterpå har Akemi vært på besøk i New Zea - 

land og blitt overveldet av det maoriene har 

oppnådd. 

– Jeg følte at både unge og eldre sto stammen. 

Det er dette unge ainoer må se, tenkte 

jeg. 

Myndighetene i Japan har varslet at histo - 

riens første nasjonale undersøkelse om diskriminering 

av ainoer vil finne sted i år. 

HVA AKEMI ØNSKER for framtiden? Et synlig 

ainofolk. Kanskje en unnskyldning fra det of - 

fent lige Japan. At det sies i klartekst at ainoer 

ikke er mer skitne enn andre i øyriket ... 

– Jeg bestemte meg aldri for å bli aktivist. 

Og vi ainoer er egentlig ikke sterke nok til å 

være aktivister. Vi er blitt undertrykt så lenge, 

nesten utslettet. Jeg har lyst å få fram unge 

ainoer som har rak rygg og våger å stå i mot. 

Det skjer gradvis. Nå kan vi bevege oss framover 

med stolthet. Maoriene sa til meg, vær sterk. 

Hvis ikke jeg kan dø som aino, er ikke livet rettferdig. 

Hjertespråket 

Dagens samiske ungdom sitter med 

en større mulighet til å få lære sitt 

eget språk og vise sin samiske identitet 

enn det våre besteforeldre gjorde. På 

skolene i dag har vi krav på samiskunder - 

vis ning. Alle skoler i hele landet skal holde 

seg til dette, men vi må selv kjempe for å få 

til det. Hvorfor må vi kjempe for retten til 

undervisning i vårt eget språk? 

DA VÅRE besteforeldre var unge var det 

for norskning av samene, og de fikk ikke 

snakke sitt eget språk eller være den de var. 

Flere valgte å forlate det samiske miljøet og 

bli den vanlige nordmannen som ikke skilte 

seg ut. Hadde ikke de som virkelig kjente 

sin samiske identitet kjempet for å holde 

på språket og kulturen, hva hadde vi hatt i 

dag, da? 

SØRSAMER er det langt færre av enn nordsamer. 

Det sørsamiske språket har også lenge 

stått i faresonen for å dø ut, men takket 

være at det jobbes for at det samiske språket 

skal brukes og at det er kult, er det flere ung - 

dommer som vil lære å skrive og snakke sør - 

samisk. De vil kunne gi den kunnskapen og 

er faringen videre til sine etterkommere. Språk 

er viktig for den samiske identiteten. Språket 

er det vi kommuniserer med, det er kjenne - 

tegnet på hvem vi er. Sametingets språkkam - 

panje, #Snakksamisktemæ, har handlet om 

å få flere til å skrive og snakke samisk, både 

lule-, nord- og sørsamisk. Kampanjen var en 

stor suksess og fikk flere samiske ungdommer 

til å skrive mer på samisk. 

Ellen-Sara Sparrok (18) 

En av språkambassadørene for språkkampanjen 

#Snakksamisktemæ 

SELV HAR JEG lært meg å snakke sørsamisk 

som barn, og jeg er veldig takknemlig for 

det. I dag er det mitt hjertespråk som får 

meg til å kunne kommunisere på den måten 

jeg ønsker. For meg personlig er samisk mitt 

hjertespråk og har veldig mye å si for den 

personen jeg er og den samiske identiteten 

jeg føler. Iblant er det vanskelig å kommunisere 

på norsk, du finner ikke de rette ordene 

til rett uttrykk. Jeg var selv en språk am - 

bassadør, og det har vært supergøy å få 

være med på å påvirke samiske ungdommers 

forhold til språk, og å få flere til å bruke 

spesielt det sørsamiske språket. 

VI SOM bor i sør er i stort mindretall i forhold 

til samene i nord. Det er ikke det samme 

samiske miljøet nede i sør som i nord. 

Vi er mer spredt rundt omkring. Jeg selv 

kommer fra en plass der det ikke er så mange 

som snakker og bruker det sørsam iske 

språket, og etter at jeg var på besøk i Kautokeino, 

skulle jeg ønske det samme samiske 

miljøet her nede. Det er flere som velger å 

legge bort den samiske kulturen og språket 

fordi de ikke har like mange rundt seg. Jeg 

har selv sittet og følt at jeg har vært helt 

alene med det å være same, at jeg ikke har 

hatt noen andre å snakke med enn mine 

foreldre og ingen å diskutere andre deler 

av kulturen med. Du føler deg også ekstra 

liten når du i tillegg må kjempe for faktisk 

å få rett til samiskundervisning på skolen. 

I DAG er det for mange kult å være samisk, 

bruke kofte, prate språket og leve med en 

samisk identitet. Det er kult å skrive på 

samisk på sosiale medier som Facebook, 

Twitter og Instagram. Det er kult å vise hvem 

man er, og ungdom får bære den samiske 

identiteten og være stolte av det. 

26 

27

PROFIL 

SPRÅKVEIVISEREN 

KATARINA 

Katarina Barruk (21) har på kort tid seilet frem som en av de 

mest lovende artistene innenfor samisk musikk. I løpet av året skal hun 

utgi debutalbumet sitt på et språk som står i fare for å dø ut. 

Tekst: Niels Ovllá Oskal Dunfjell · Foto: Evelina Rönnbäck 

Hun er en av veldig få som snakker og 

bruker umesamisk aktivt til daglig. Det 

finnes flere varianter av det samiske 

språk et, men umesamisk er blant de mest ut - 

rydningstruede. Elina Maria Katarina Barruk 

som er hennes fulle navn, har derfor ikke noe 

imot å jobbe deltid som samisklærer. Hun er 

nemlig ikke ennå helt der at hun kan leve kun 

av musikken. Selv om det er artist hun er og 

ønsker å være. 

– Hvor viktig vil du si at det umesamiske 

språk et er for identiteten din? 

– Det er veldig viktig! Det umesamiske språket 

er en stor del av meg og har mye å si for den 

jeg er. Identitet og språk er knyttet tett sammen. 

– Som én av få som snakker umesamisk, fø - 

ler du deg noen gang litt alene? 

– Jo, jeg kan nok føle meg ensom når jeg tenker 

meg om. Men språksituasjonen vår er sånn, det 

er en veldig liten krets. Samtidig vil jeg ikke si 

at jeg er alene. Det samiske miljøet er mye større. 

Jeg kan prate med samer fra andre om råd er. 

Det er ikke så store forskjeller mellom ume-, 

luleog sørsamisk at vi ikke kan forstå hverandre. 

Bestevennen min for eksempel er sørsamisk 

og vi snakker samisk med hverandre. Det er 

litt sånn som forholdet mellom norsk og svensk. 

Elina Maria 

Katarina Barruk 

• Født 05.12.1994 

• Fra Storuman i Sverige, bor i Umeå 

• Jobber som artist, men også deltid 

som samisklærer i Umeå og Storuman 

• Årets unge samiske kunstner i 2012 

på festivalen Riddu Riđđu 

• Er forkjemper og aktiv bruker av 

ume samisk, et språk som snakkes av 

få og som er svært utrydningstruet 

• Utgir sitt debutalbum i løpet av året 

– Kan du med tre ord beskrive hvem Katarina 

Barruk er? 

– Den var vanskelig. Det må jeg tenke litt på. 

Men jeg vil si at jeg er bestemt. Jeg har ikke så 

mye erfaring som artist ennå, men jeg vet hva 

jeg vil. Folk kan si hva jeg bør gjøre og ikke gjøre, 

men det er viktig å vite selv hva man ønsker. 

Jeg er også filosofisk. Med musikken min vil jeg 

uttrykke det jeg har på innsiden. Til slutt er jeg 

en veldig glad person, rett og slett. 

– Det er annonsert at i løpet av 2015 utgir 

du ditt første album. Hva kan vi forvente? 

– Nyskapende samisk musikk. Sang får like stor 

plass som joiken. Låtene er skrevet av meg og 

blir selvfølgelig alle på umesamisk. Jeg samarbeider 

med Frode Fjellheim og musikken er 

derfor litt påvirket av det også. Det er vanskelig 

å plassere musikken i noen sjangrer, men jeg 

har elementer fra blant annet indiepop og jazz. 

– Både vi og andre medier har fokusert på 

at Sara Ajnnak var den første i verden til å 

ut gi album på umesamisk. Er det surt å bli 

nummer to? 

– Hehe! Det har jeg faktisk ikke tenkt så mye 

på. Jeg fokuserer mest på det jeg selv gjør. Men 

jeg synes det bare er kult at det produseres 

umesamisk musikk. Det er bra med mangfold! 

– Er det mulig å synge på et døende språk 

og faktisk livnære seg av det? 

– Jeg ser ikke på umesamisk som et døende 

språk. For meg er det et levende språk som 

skal utvikle seg. Men det er en spesiell følelse 

å synge på et språk som de færreste forstår. 

Jeg har også fått tilbakemeldinger fra svensker 

som sa de ikke forsto hva jeg sang, men likevel 

forsto musikken. 

– Sammen med Niko Valkeapää og Simon 

Issát Marainen har du vært med i et samarbeidsprosjekt 

med musikere fra urfolket 

san i Botswana. Hvordan opplevde du det? 

– Det var spesielt! Miljøet deres er helt for - 

skjellig fra vårt, og de lever også i en helt annen 

virkelighet. Jeg kjente at kjernen var den samme 

og at det var mange likheter mellom oss. 

Joiken og musikken deres fungerer på samme 

måte selv om alt ikke var likt. De sang ikke om 

giraffen. De sang giraffen og var giraffen! 

– Du har tidligere sagt at du allerede som 

barn ønsket å bli artist. Hva skal du gjøre 

videre for å kunne fortsette med det? 

– Jeg tenker at det bare er å fortsette i samme 

spor. Jeg vil spille og skrive mer musikk. Kanskje 

ta en utdanning innen musikk. Jeg vil gjøre det 

jeg føler for å gjøre, for å nå målet mitt som er 

å leve av musikken. 

28 

29

SAMISK SELVIRONI 


På sjekker´n sørpå? 

– Med en samisk identitet kan det følge store utfordringer ... 

30 

31

MOTE OG STÆSJ 

Sunna Kuoljok Lövgren 

Sliehppá 

1. 2. 3. 

Det er vakkert med sliehppá 

(barmklede), men iblant behøver 

man ikke være så oppkledd. En enkel 

skjorte eller bluse er også fin til den forseg - 

gjorte kofta. Dessuten er det en enkel måte 

å forandre koftas helhetsinntrykk på – bytt 

ut skjorta neste gang! Tross alt er det enklere 

å fylle klesskapet med skjorter enn med 

sliehppáer, og det blir kjempetøft når 

man finner den rette kragen. 

Hvit skjorte fungerer alltid og den er lett 

å matche med smykker. Kanskje andre 

smykker enn de vanlige i sølv? Eller kanskje 

man bare kan ta et bredt satengbånd og 

knyte en enkel rosett! 

En enkel hvit skjorte bryter fint med en 

mønstret kofte, og en mønstret skjorte blir 

tøff til en ensfarget kofte. Finest blir det 

om man lar mansjettene titte frem ut 

av ermene! 

En rask og enkel måte å fornye en skjorte på 

er å endre kragen. En høy krage er litt uvanlig, og gir et 

gammeldags og litt romantisk inntrykk. 

1. Sprett opp kragen på en gammel skjorte og 

sett på en blonde i stedet. Gamle blonder 

kan man finne på en bruktbutikk for en 

femmer. Det går også an å folde et 

satengbånd. 

2. Tråkle blonden på der kragen satt. 

3. Sy en rettsøm på symaskin og press 

sømmen – ferdig! 

32 

33

BACKSTAGE: – Hvordan går refrenget her? 

Nils Mikael står og spiller gitar. Tom Stian 

Tretnes Hansen og backstagegjest Lisa 

Marja Hansen sitter og hører på. 

FELGEN ORKESTER: 

Det er snart spilletid, 

men hvor er Rolf Morten 

Anti Amundsen? 

– Han kommer nok, sier 

guttene i Felgen Orkester 

bak scenen i Báktehárji 

idrettshall i Kautokeino 

og poserer i dusjen i sin 

garderobe. 

Fra venstre Johan Biti, 

Nils Mikael H. Hansen, 

Henning Anti, Tom Stian 

Tretnes Hansen, Petter 

Tretnes Hansen og 

Morten Ailu Hansen. 

Backstage med Felgen 

Sex, drugs og rock’n roll, heter det i klisjeen om stjernenes liv. For karasjokbandet 

Felgen Orkester er det i hvert fall hårgele, Coke Zero og samepop. Nå holder de på 

å ta opp arven etter de gamle ungdomsheltene San∏uari, Ivnniiguin og Intrigue. 

Tekst og foto: Kenneth Hætta 

har spandert ny kofte til 

konsertene! 

–Mamma 

Nils Mikael Hætta Hansen (26) henger opp 

sitt nye antrekk på rom 233. I senga ligger Petter 

Tretnes Hansen (30) og venter på å gå i dusjen. 

De to deler alltid rom når Felgen Orkester skal 

ha konsert. Begge spiller gitar og synger. 

– Vi sover bestandig ved siden av hverandre. 

Det har vi alltid gjort, sier Nils Mikael og retter 

på sveisen. 

– Vi er søskenbarn alle sammen. Vi er ikke så 

fin på det, sier han. 

Scenetekniker Magne Biti (30) entrer rommet. 

Felgen er ofte ti mann på tur, seks av dem 

fettere, men manager Johan Samuel Nedrejord 

er ikke med denne gang. 

DET ER TO TIMER før konsert langfredag i Kautokeino, 

som siste band ut, kl. 01.45. Lydsjekken 

har de unnagjort noen timer tidligere. I morgen 

er det konsert i Karasjok med rOlfFa hvor tre 

fra Felgen skal være med og spille. 

– Det blir bra i Karasjok, men ikke slik stemning 

som her, sier de to. 

– Det er påskelørdag som er utedagen i Kautokeino. 

Men jeg tror nok de unge kommer i 

dag, sier Nils Mikael. 

34 

35

SNART KLAR: 

Nils Mikael sjekker at alt er på stell før konserten. 

Det rasler i søljer og lukter after shave. 

Trioen bestiller bandtransport som kan kjøre 

dem de tre hundre meterne til konsertstedet 

i Báktehárji idrettshall. 

Bandet har bak seg EP-en «Soaját», singlene 

«Ále guoπe mu», «Rosvu» og «BeaivelottáΩat», 

og et utall spillejobber. Låtene er muntre og 

har et folkelig preg. 

– Utfordrer Felgen Orkester de gamle ungdomsheltene 

San∏uari, Ivnniiguin og Intrigue 

som kongen av samefesten? 

– De guttan er overgått for lenge siden, flirer 

bassist Morten Ailu Hansen og setter seg ned 

i den blå sofaen backstage. 

Her inne er det stille, selv om festen pågår 

for fullt der oppe. 

ROMMET er godt bevoktet av vakter som er 

klare til å kaste ut uvedkommende, og det er 

satt fram potetgull, frukt, honning, håndklær 

og ymse drikker. Men Felgen Orkester forsyner 

seg bare litt. Det ville livet er de ferdig med, 

hvis de noen gang har levd det. 

– Det å stå på scenen er litt forbudt. Det er 

litt fokus på deg, sier Nils Mikael. 

Da kommer damene. Men damehistoriene 

er blitt færre med tiden. 

– I begynnelsen var det mange fester. Nå for 

tiden har vi mer fokus på gjennomfør ing. 

Tre av medlemmene i bandet spiller også i 

rOlfFa og har enda mer erfaring med å være i 

det samiske rampelyset. 

– DET ENESTE som er ulempen med å spille i 

kofte er at beltet riper opp gitaren! sier Nils 

Mikael mens han retter på holbien. 

Jan Robert Fosen entrer garderoben. Hans 

ansvar er pyroet, å sende opp fyrverkeri og konfetti 

fra scenen. Det har han tidligere gjort for 

storheter som Avicii og David Guetta, og nå 

bruker Felgen Orkester honoraret sitt på litt 

ekstra sweetening. 

Bandets liste over låter de skal spille i kveld, 

setlisten, tas fram. Når skal hva skytes opp? 

– Sølvfontenen må vi ha på «Joles Joke»! 

Guttene går gjennom sangene og planlegger 

nøye. Her skal ingenting overlates til tilfeldighetene. 

SlinCraze går snart av scenen. Først nå an - 

kommer Rolf Morten, som også er vokalist i 

bandet rOlfFa, og bandet er fulltallig. Han kommer 

alltid i siste liten. Men kofta har han lagt 

igjen i Karasjok. 

– Kofte? Når tror du jeg fikk vite at vi alle 

skul le ha kofte på oss? sier han og gjør klar 

trekkspillet sitt. 

STEMNINGEN ER SPENT. Ambisjonen er å 

sette standard for en påskekonsert. 

– Det er aldri galt å være nervøs, sier Rolf 

Morten. 

– Folk forventer kvalitet. Det er faktisk også 

edru publikummere der ute og de må ikke fortelle 

videre at Felgen Orkester ikke var bra. 

Album venter på å bli spilt inn, med tilskudd 

fra Sametinget etter flere forsøk. Gruppa har 

ikke råd til ikke å levere. 

Inspisienten fra firmaet i Trondheim som 

både leverer lys og lyd til påskefestivalen kommer 

ned for å hente gutta. Det er klart for Felgen 

Orkester. 

– Da kan dere komme opp! 

I underkant av tusen koftekledde venter. 

– Nå blir det liv! 

Guttene plugger konsentrert i instrumentene 

mens det yrer av liv i salen. 1-2-3-4! Seks kvarter 

senere går guttene lettet av scenen. Hver spille - 

jobb blir en utladning. 

MORTEN AILU HANSEN tror ikke det kunne 

gått så mye bedre, og er ganske fornøyd med 

å være medlem i Felgen Orkester. Han føler seg 

bra: 

– Helt sykt bra stemning. Lekestue. Superman! 

– Felgen Orkester er San∏uari nummer to, 

sier Inga Triumf (25) og spiser av restene av 

chipsen. 

– De kommer til å ta over begge festivalene. 

Klokken er over tre. Garderoben tømmes. 

Felgen har spilt opp til fest, og vil få med seg 

siste rest av stemningen. 

Det er på tide å oppdatere statusen på Facebook: 

«Takk, Kautokeino, for en helt rå opplevelse!» 

36 

37

Ny samisk spillefilm 

REGISSØREN: Amanda Kernell er en sør- og umesame 

fra Umeå. Hun er bosatt i København. 

– Jeg lengter hjem noen ganger, sier hun. 

Amanda Kernells «Stoerre 

Vaerie» ligger an til å bli 

den fjerde helsamiske 

spillefilmen noensinne. 

I hovedrollene vil vi finne 

nye unge samiske skue - 

spillertalenter. 

Tekst: Niels Ovllá Oskal Dunfjell 

Foto: Petrus Sjövik 

SØSTRENE: Maj-Doris Rimpi (til 

høyre) spiller rollen som Elle- 

Marja i kortfilmen, men hvem 

som skal spille henne og søstra 

Njenna som unge i spillefilmen 

er ikke offentliggjort ennå. 

Kortversjonen av «Stoerre Vaerie» (Norra 

Storfjället) har høstet mye god kritikk fra 

fagfolk og publikum siden premieren i 

vinter. Kortfilmen ble tidligere i år den første 

samiske filmen noen gang som er blitt vist på 

den pre stisjetunge filmfestivalen Sundance i 

USA. I ja nu ar vant den også publikumsprisen 

for beste svenske kortfilm under Göteborg Film 

Festival. 

– Sundance filmfestival var en kjempestor 

opplevelse. Det var kult å nå ut i verden med 

fil men min og møte folk som ville prate om 

den. Mange sa til meg at de kunne kjenne seg 

igjen i filmen, sier den samiske filmregissøren 

Amanda Kernell (28), som er fra Umeå. 

«STOERRE VAERIE» handler om en eldre kvinne, 

Elle-Marja, som har tatt avstand fra sine 

samiske røtter. Hun har skiftet navn til Christina 

og fortrengt bakgrunnen sin. En dag vender 

hun hjem til sin søsters begravelse, men for 

henne blir det et vanskelig møte med fortiden. 

Nå skal dette bli en spillefilm. Kortfilmen vil 

bli brukt som prolog og epilog for spillefilmen, 

det vil si at filmens begynnelse og slutt skjer i 

nåtid. Resten handler om fortiden. 

I SPILLEFILMEN kommer vi til å følge søstrene 

som unge og forholdet deres på 30-tallet under 

assimileringen av samene. Vi får kan skje en 

forståelse for valget til Elle-Marja og hvorfor 

hun forlot det samiske. 

– Jeg har selv familiemedlemmer som har 

vokst opp med sørsamisk som førstespråk, men 

som senere har tatt avstand fra språket og sin 

samiske bakgrunn. Alle filmene mine tar ut - 

gangs punkt i meg selv på en eller annen måte, 

sier Amanda, som selv er både sør- og ume - 

samisk. 

– Filmen kommer også til å handle om språk, 

om hvordan det oppleves å begynne og snakke 

et språk igjen som en ikke har snakket på veldig 

lenge. 

JOBBEN MED å finne skuespillere er allerede 

godt i gang og snart i havn. Amanda og produksjonsteamet 

har etter et par runder med 

audition funnet de to jentene som skal spille 

søstrene som unge. Alt i alt er det 38 roller med 

replikker som skal fylles i tillegg til mindre roller. 

Det er også behov for statister. 

– Vi har møtt mange unge og dyktige skue - 

spillertalenter, sier Amanda uten å kunne røpe 

noen navn. 

Innspillingen er ventet å starte i august, og 

de seks ukene filmingen skal vare er godt plan- 

lagt. Det eneste som mangler nå er svar på den 

siste søknaden om finansiering. Foreløpig ser 

det veldig lyst ut. 

AMANDA er utdannet regissør ved statens 

filmskole i Danmark og har lagd kortfilmer i ti 

år. Det å skulle regissere sin første spillefilm er 

ikke noe hun tenker så mye over, men hun vet 

at det vil kreve mye av henne. 

– Jeg føler selvfølgelig et stort ansvar. Dette 

blir en stor oppgave for meg, men jeg har lenge 

tenkt på å lage en samisk spillefilm. 

Det at hun lager en fiksjonsfilm basert på 

sin egen familiehistorie har heller ikke vært så 

enkelt. 

– Men som kunstner må man tørre å være 

modig, sier hun. 

Hittil er det kun «Veiviseren» (1987), «Bázo» 

(2003) og «Kautokeino-opprøret» (2008) som 

regnes som helsamiske spillefilmer. «Stoerre 

Vaerie» kommer til å ha dialoger på både sørsamisk 

og svensk. 

– Jeg synes det er en positiv utvikling i det 

samiske filmmiljøet nå. 7 sámi stories med de 

sju samiske kortfilmene er gode eksempler på 

det. 

– Hva tror du filmen din vil bety for samisk 

film? 

– Det er mange som sier at det blir en viktig 

film. Jeg synes også det er viktig å få en ny sam - 

isk spillefilm, men det er først og fremst ikke 

derfor jeg lager den. 

For henne er det langt viktigere å kunne fortelle 

sine egne historier. 

38 

39

KONKURRANSE 

Hvem 

er dette? 

Hvis du vet hvem dette er, send en e-post med 

svaret til: nuoraidmagasiidna@biegga.com 

Den som trekkes ut som vinner får 500 kroner! 

Svaret må sendes innen 28. august. 

Riktig svar og navnet på vinneren offentliggjøres 

i det neste nummeret. 

HVEM ER DETTE? Š-79: Riktig svar: Erlend Elias Bragstad. Maret Julianne Gaup ble trekt ut som vinner. Hun får 500 kr. Gratulerer! 

MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK 

SlinCraze 

Mirku (EP) 

SlinCraze 2015 


Fire år etter den første plata «Várjalan» 

kom SlinCrazes EP «Mirku». I løpet av 

denne perioden har han gitt ut singler 

og musikkvideoer, og har sånn sett forsvart 

plassen sin som samisk «rapkonge». Han er 

ikke snauere enn at han kå rer seg selv som 

det i én av låtene, og han rapper også om 

at han endelig er tilbake igjen. 

DE FLESTE av tekstene har SlinCrazes, eller 

Nils Rune Utsis, egne opplevelser som 

grunn lag. Han rapper blant annet om at 

kunstnere ikke kan jobbe gratis og må derfor 

noen ganger skrive søppel for å kunne 

skrape sammen litt penger, siden folk etter 

hans mening ikke bryr seg om seriøse og 

ordentlige tekster. Jeg vet ikke om det faktisk 

er meninga å kritisere lyttere og fans, 

men det virker som at han gjør nettopp det. 

Dette er et spennende tema å rappe om, 

men jeg vet ikke hvor lurt det er å kritisere 

dem som skal kjøpe eller allerede har kjøpt 

musikken hans. 

Jeg er 

same. 

Jeg er 

menneske. 

Jeg bor 

i Sápmi. 

Jeg bor 

hjemme. 

Jeg er 

medlem i NSR. 

Jeg har 

slekt. 

SLINCRAZE har en imponerende rapteknikk, 

noe som han lenge har bevist. I Norge 

er han uten tvil blant de beste, men det er 

vanskelig å nå ut med samisk rap, først og 

fremst fordi ord og tekstforståelse er viktig - 

ere i denne sjangeren enn andre. Denne gan - 

gen rapper han dog også på engelsk. Sammenlignet 

med tidligere utgivelser er heller 

ikke melodiene like fengende denne gangen. 

Ett av SlinCrazes varemerker har vært 

nettopp fengende og popinspirerte re - 

frenger, men disse mangler nå. Alt i alt et 

godt album, men jeg hadde ærlig talt ventet 

meg litt mer. 

Jeg påberoper 

meg samiske 

rettigheter. 

Jeg driver 

fangst, fisker og 

plukker bær. 

ILO-konvensjonen 

sikrer urbefolkningene. 

Jeg lærer om 

gammel skikk hos 

bestefar. 

Jeg må av gårde 

på møte. 

Jeg må på do. 

© Sissel Horndal / ÅAP 2015 

Irdon 

Máddariid lávlla (single) 

Tuupa Records OY 2015 


Irdon er en duo bestående av søs - 

ken paret Anni og Oula Guttorm. 

Oula kjenner vi fra tidligere, fra bandet 

SomBy, men han og et par av de 

andre medlemmene er også involvert 

i andre prosjekter. Irdon er ett av dem. 

«Máddariid lávlla» minner litt om 

Night wish, først og fremst på grunn 

av mellomspillet og gitarsoloen. I tillegg 

har sangen elementer fra middelaldersk 

musikk tilpasset et moderne 

preg i metallmusikkens verden. 

Dette er en spennende kombinasjon 

som faktisk fenger veldig bra! 

MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK 

40 

41

UNG OG SAMISK Juonalaª I∫gá · Illustrasjon: Nils Áilu Utsi · Oversetting: ¥ 

Hvem er Juonalaª I∫gá? 

I snart to år og for tiende gang har vår spaltist med pseudonymet 

Juonalaª I∫gá skrevet om kjærlighet, kropp, seksualitet og flørting 

i spalten «Ung og samisk». Men hvem er hun egentlig? 


NÅR 

GAMLINGEN 

LIKER MEG 

Han svinger om meg oftere enn de andre, 

berører meg på skulderen, legger 

ar men omkring meg og roser arbeidet 

mitt. «Du er et godt forbilde for kollegene», 

«du er en solstråle for alle på jobben», og det 

verste, «du er som Guds reneste engel, hentet 

fra himmelen til denne jobben hos meg», sier 

han når han slentrer forbi. 

JO, PASSER BRA. Jeg er en ung jente som står 

her i oppvasken på hotellet og min 60-årige 

kollega er forelsket i meg. Eller så vil han bruke 

meg til sin gullgraving, til å grave frem sitt siste 

ungkarsbegjær som kanskje kvikner til om han 

hører en ung jente nynne hans «fine» joik. Jeg 

vet ikke om jeg er en del av hans merkelige 

ritual som han må gjennomføre, eller om han 

ser på meg som sin siste mulighet til å føle seg 

ung igjen og endelig få seg noe. Han er en av 

sjefene, og jeg er redd for å miste jobben om 

jeg sier noe eller melder fra om den ubehage - 

lige oppførselen hans. 

EN MANDAG kom han smilende og tok om - 

kring meg: «Hei, min skjønne! Hva skal du på 

fredag?» Jeg smiler som vanlig og svarer høflig 

at jeg skal se på TV og slappe av hjemme, og 

spør han om det samme. «Jeg har fødselsdag 

på fredag og hadde tenkt å invitere deg til å 

feire med meg på byens beste restaurant.» Å, 

så gøy. Sjefen inviterer meg på fødselsdagsfest, 

det skal bli gøy å gå ut sammen med kollegene 

etter arbeidstid. Da får jeg bli kjent med 

kona og ungene hans også, og kanskje har 

han en sønn på min alder. Han forsvinner sammen 

med noen andre for å fylle brus i kjøle - 

skapet. 

TORSDAGENS ARBEIDSØKT er snart slutt, han 

går forbi igjen, og sier med «James Bond/Badboy»-stemme: 

«Ta på deg det korte trange 

skjør tet, så jeg får se litt av hvert. Og den hvite 

kort ermede silkeblusen med den tøffe utringningen, 

som du hadde på deg på det forrige 

profilbildet på Facebook. I morgen. Du og jeg. 

Rødvin. Skal jeg bestille hotellrom også?» Hva 

er dette for en fyr, tenker jeg og søker han opp 

på nettet. Han er ungkar, har ingen pen sønn 

eller snill kone og fredag har han 60-årsdag 

som han vil feire med meg i hotellets hvite sengetøy. 

De andre kollegene er ikke invitert. I 60 

år har han levd, og jeg er den nærmeste han 

har. Jeg kunne ikke spolere planene og ødelegge 

for hans store opplevelse bare fordi jeg 

ikke hadde avverget han fra å omfavne mine 

exklusive skuldre. 

FREDAG etter jobb tok jeg på meg min sexy 

silkebluse, klappet han på skulderen og ønsket 

han til lykke med dagen. Tok med meg min 15- 

årige nabogutt som skulle spille kjæresten min 

hele natta, og han snakket lenge med sjefen 

min. Etter det har ikke 60-åringen tatt omkring 

meg eller strøket meg over kinnet, og jeg har 

fått stå i oppvasken med god samvittighet. 

Men sjefen min har ikke gitt seg, for han har 

begynt å ta på den nye 16-åringen. Da jeg 

advarte den nye jenta het det seg at jeg var 

misunnelig. Etter det har jeg oppført meg som 

om jeg selv nærmer meg min egen 60-årsdag. 

Ting er ikke alltid slik det ser ut som, og en ung 

jente kan være tøffere og lurere enn man skulle 

tro. 

– Uten å røpe ditt virkelige navn, 

hvem er du? 

– Hvis jeg beskriver meg selv slik som jeg 

ønsker, blir jeg avslørt. Men jeg er en jente som 

kan sitte gjemt i en krok og få med seg alt som 

skjer, og en som alle kan dele sine hemmeligheter 

med. 

– Hvorfor vil du være anonym? 

– Jeg er mye modigere som Juonalaª I∫gá. 

Leserne fortjener å lese om virkelige hendelser, 

og det hadde vært vanskelig hvis de hadde 

visst hvem jeg er og hvem jeg skriver om. Ellers 

hadde jeg ikke turt. 

– Har noen avslørt deg ennå? 

– Ja, det er noen som har gjort det. Bestevenninnen 

min for eksempel skjønte det med 

en gang på grunn av innholdet. I tillegg er 

det noen få andre som har skjønt det. En 

gang kom det også en dame og spurte med 

et glimt i øyet om jeg visste hvem Juona - 

laª I∫gá er. He-he! 

– Du skriver om jente- og gutte - 

greier, kjærlighet, seksualitet, 

kropp, dating osv. Er dette tabu 

blant sam er? 

– Jeg tror nok at disse temaene er 

tabu uansett hvor i verden man 

befinner seg. Men jeg håper 

jeg har hjulpet noen med mi - 

? 

ne erfaringer og råd, og ikke 

minst underholdt mange! 

– Hvor mange av sakene er ba - 

sert på egne opplevelser? 

– Det jeg har vært veldig flink til er å balansere 

mellom egne og andres erfar inger 

som jeg har fått høre. Bortsett fra ek - 

semp lene jeg har brukt, er alt virkelige 

hendelser. 

– Hvilke av sakene husker du best? 

– Det må være den gangen jeg skrev om 

date-appen Tinder og mine erfaringer 

med den. Tinder var nesten kjæresten min 

på et tidspunkt. Det var veldig skummelt 

å gå på date med en du hadde først møtt 

på Tinder, men jeg tenkte at noe godt 

kommer det ut av det uansett. Jeg fikk 

en ny erfaring og noe å skrive om og 

tjene penger på. 

– Får leserne noensinne vite hvem 

du egentlig er? 

– Det er ikke godt å si. Akkurat nå 

er det veldig morsomt å være anonym 

og skrive denne spalten. Juo - 

na laª I∫gá er nemlig modig og litt 

crazy, og egentlig den jeg skulle 

ønske at jeg selv var. 

42 

43

– Jeg elsker dere! 

SELFIE: Silje Somby var en av 

de heldige som fikk komme nær 

Isac Elliot og ta en selfie med han. 

Den finske superstjernen Isac Elliot (14) skapte 

rene Justin Bieber-tilstander i Kautokeino i påska. 


Utenfor Báktehárji idrettshall i Kautokeino 

venter mange hundre jenter 

og noen gutter på den største super - 

stjernen noensinne som har kommet til den 

lille bygda for å opptre. Enkelte har stilt seg 

i kø allerede i sekstiden om morgenen for 

å sikre seg de beste ståplassene. 

Alva Hætta Schultz (12), Sara Elise Eira (10) 

og Elen Marianne Utsi (16) har ikke kommet 

fullt så tidlig, men er likevel blant de fremste 

i køen. Fortsatt er det to og en halv time til 

konserten starter. 

– Hittil har vi sikkert stått her i 2–3 timer. 

Vi var blant de første som kom hit, men litt 

har vi måttet presse for å få disse plassene, 

sier jentene. 

– Hva er det som er så bra med Isac El - 

liot? 

– Han er veldig flink til å synge, sier Alva, 

som tidligere på dagen sikret seg en selfie 

med superstjernen da han ankom hotellet. 

– I tillegg er han veldig kjekk, smiler Elen 

Marianne og Sara Elise. 

– Er det det viktigste? 

– Ja! Selvfølgelig, ler de. 

MENS DE ivrigste blant fansen venter utålmodig 

utenfor, holder Isac Elliot på med lyd - 

prøver inne på konsertarenaen. Samtidig står 

pressefolk og Sametingets språkambas sa - 

dører inne i idrettshallen og venter litt mer 

tålmodig på presseseansen med stjernen 

som snart skal begynne. 

Isac Elliot er hentet til Kautokeino for å 

44 

45

markere slutten på Sametingets språkkampanje 

#Snakksamisktemæ, som har hatt som mål å 

motivere ungdom til bruk av de samiske språk - 

ene. Superstjernen er selv vokst opp som to - 

språk lig med både finsk og svensk, og skal lære 

å si noen samiske setninger på scenen. 

– Vi har blant annet lært han å si Mun ráhki - 

stan din (jeg elsker dere), forteller én av språk - 

am bas sadørene og kveldens konferansier, Silje 

Somby (18). Også hun har sikret seg en selfie 

med Isac Elliot. 

– Du er kanskje litt for gammel til å bli star - 

strucked? 

– Ja. Men jeg kjenner på atmosfæren at det 

er veldig spesielt å ha han her. Vi hadde fått vel - 

dig strenge instrukser om at vi hadde kun fem 

minutter med han og at vi kanskje ikke rakk å 

ta bilder under presseseansen. Jeg trodde han 

skulle være en diva, men han tok seg god tid 

til oss og viste at han er helt vanlig slik som oss 

andre, sier Silje. 

ÈN TIME før konsertstart åpnes dørene. Hund - 

revis av elliotere stormer mot scenen for å sikre 

seg de beste plassene. Til slutt er det nærmere 

1000 publikummere inne på konsertarenaen. 

De lokale artistene Maiken Kemi (16), Inger Ka - 

ro line Gaup (19) og Josef Per Buljo (20) er opp - 

var mingsartister og får en opplevelse de sent 

vil glemme. 

Det er likevel én de fleste har ventet på. Publi - 

kum er klare og blir etter hvert overivrige. De 

som står nærmest scenen blir presset mot gjerdet 

som skiller publikum fra scenen. Konferansier 

Silje må to ganger komme med instrukser 

til publikum. 

– Isac Elliot kommer ikke på scenen før dere 

har tatt et langt steg bakover, sier hun i mik ro - 

fonen. 

Publikum adlyder til slutt. En klokke be gyn - 

ner å telle ned og stemningen tar seg opp igjen 

når publikum vet at det kun er sekunder igjen 

før de får se pop-idolet sitt. 

Så skjer det. Isac Elliot entrer scenen og blir 

nærmest overdøvet av hylende jenter. Det blir 

en elektrisk atmosfære. Etter hvert kommer 

det som språkambassadørene har ventet mest 

på. 

– Jeg elsker dere! sier Isac Elliot og henvender 

seg til publikum: 

– Hvordan sier man det på samisk? 

– Mun ráhkistan din, hyler folkemengden. 

– Mun ráhkistan din, roper han igjen. 

Publikum svarer med et hyl som overdøver 

alt annet denne kvelden. 

HITENE kommer tett etter hverandre. «First 

Kiss», «Baby I» og «New Way Home» for å nevne 

noen. Noen få er til og med så heldige at de 

blir plukket opp på scenen for å få en klem av 

Isac Elliot. Selv etter to ekstranumre roper publikum 

etter mer. Men nå er det slutt. Bussene 

som skal ta de tilreisende hjem til Alta, Karasjok 

og Porsanger, venter utenfor. 

For Elen Marianne var det verdt å stå flere 

timer i kø tidligere på dagen. Dette ble nemlig 

en veldig spesiell opplevelse for henne. 

– Konserten var veldig bra. Han er ikke en 

overlegen kjendis som ikke bryr seg om fansen. 

Han var veldig flink med oss! Det ble litt Biebertilstander, 

sier hun og fortsetter: 

– Isac Elliot tok til og med et bilde med mo - 

bilen min og sendte det på Snapchat! 

– Det må være tidenes snap for din del? 

– Ja! Nå er jeg veldig lykkelig, ler hun. 

46 

47

BESTILL 

Bladet ¥ er for ungdom. 

Bladet inneholder stoff både 

på nord-, luleog sørsamisk. 

¥ utgis fem ganger i året. 

Ungdomsmagasinet ¥ 

selges i disse butikkene: 

Anár/Inari · Duodji Shop 

Evenáªªi/Evenes · Várdobáiki 

Guovdageaidnu/Kautokeino · Coop Marked 

Guovdageaidnu/Kautokeino · Finnmark Kontorservice 

Káráªjohka/Karasjok · Abanti 

Káráªjohka/Karasjok · Autosenteret Karasjok 

Leavdnja/Lakselv · Finnmark Kontorservice 

Romsa/Tromsø · Akademika Tromsø 

Snåase/Snåsa · Saemien Sijte 

Neste ¥ 

utgis i september. 

Abonnement Norge: NOK 300,– 

Abonnement Sverige og Finland: NOK 325,– 

Bestill pr. e-post: idut@idut.no 

eller via vår hjemmeside: www.idut.no 

Iπut · Ikkaldas · NO-9710 Indre Billefjord 

+47 78464749 · idut@idut.no · www.idut.no

S-80-norsk

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?