S-80-norsk

Reindriftssamen
na deres, og da mistet de språket, forklarer
Yvonne-Marie.
– Det er nok mange som fortsatt ikke helt ser
på mamma som samisk, men hun har alltid vært
veldig klar på at vi er samisk og det er noe vi
skal være stolt av. Jeg har ofte tenkt at hva om
mamma ikke hadde tatt tilbake sin samiske identitet.
Hvordan ville livet mitt vært da? Jeg hadde
i hvert fall ikke vært samisk veiviser, smiler hun.
DETTE SKOLEÅRET har hun sammen med tre
andre jobbet som samisk veiviser og reist Norge
rundt for å holde foredrag om samer. De har
in formert og fortalt at samer er som alle andre.
Helt forskjellige fra hverandre.
Sist høst feiret tiltaket 10 år. Målet er fortsatt
å øke ungdommers kunnskap om samer og få
bukt med stereotypier og fordommer.
– Jeg er blitt kalt for afrikasame på grunn av
faren min, og det var ikke hyggelig ment. Han
er fra Zimbabwe, og jeg er stolt over kulturen
hans og den tilhørigheten, men det betyr likevel
ikke at jeg ser på meg selv som zimbabwisk.
Det er samisk jeg er, sier Yvonne-Marie.
’’
Jeg tror ikke at jeg hadde
følt meg som «mer» samisk den
dagen jeg lærer meg språket.
’’
Yvonne-Marie Miniggio
– Enten er man noe eller så er man det ikke.
Jeg synes ikke at man kan si at noen er mer
eller mindre samisk enn andre, eller at man er
litt ditt og litt datt. På et overfladisk nivå kan
man kanskje det, jeg kan for eksempel si at jeg
er litt fra Afrika på grunn av faren min og litt
fransk fordi min farmors familie er fra Frankrike,
men når jeg kjenner på min identitet og hvem
jeg er, så er det jo ikke det jeg egentlig er.
FOR HENNE har det ikke noe å si om kun en
bestefar var same eller om alle i slektstreet var
det, om man kan språket eller ikke, eller om
man genetisk sett ikke er same. Det utgjør
ingen forskjell. Den ene er like mye samisk som
den andre. Etter hennes mening handler det
om følelser.
Hun vet likevel godt at språk er veldig viktig
for identiteten. Hun forstår selv en del nordsam -
isk, men snakker det ikke.
– Mamma prøver å få meg til å lære samisk.
Det er litt vanskelig, men jeg prøver så godt
jeg kan. Jeg har ikke gitt opp helt ennå, sier
hun.
– Men jeg tror ikke at jeg hadde følt meg
som «mer» samisk den dagen jeg lærer meg
språket. Det hadde nok blitt enklere å kommunisere
med andre, kanskje spesielt med den
eldre generasjonen som har samisk som morsmål
og ikke snakker så godt norsk.
– NÅR SJØSAMISKE ungdommer som ikke kan
samisk prater sammen, er det ingen problem -
er. Det er først i møte med samiskspråklige
ungdommer det kan bli vanskelig. Som oftest
går det greit, men det kan være noen som blir
usikker når det prates samisk. Kanskje skjønner
de ikke hva som blir sagt og begynner å tenke
at det snakkes om dem, funderer hun.
Yvonne-Marie selv tenker ikke sånn. Hun prø -
ver å plukke opp nye ord hele tiden og prøver
å lære. Hun synes språk er vakkert uansett om
man forstår det eller ikke.
– Folk skal kunne prate det språket som er
nærmest hjertet sitt.
Det har uansett ingenting å si for om man
er same eller ikke, synes hun.
Ailo Kemi (22) er fra Kautokeino, snakker nordsamisk og jobber
i reindrifta. For mange er han den stereotypiske samen.
kofte, språket. Det første jeg kommer
på når du sier «samisk identitet» er nok mye
–Reindrift,
av det samme som vanlige nordmenn også
ville svart, sier Ailo.
Han er enebarn i en familie på tre. I oppveksten var det
egent lig ikke tvil om at Ailo skulle overta familiens reinflokk
og driftsenhet. Men det skjedde tidligere enn planlagt. Som
16-åring overtok han ansvaret da faren ble syk, samtidig
som han gikk reindriftslinja på Samisk videregående skole
og reindriftsskole i Kautokeino.
– Jeg fikk en del hjelp i starten av faren min og får fortsatt
det. Men det kan bli tungt til tider. Veldig tungt, innrømmer
Ailo.
FOR HAN er faren den typiske samen. Han vokste opp i en
tid da reindrifta fortsatt fulgte den tradisjonelle levemåten.
For Ailo er også reindrifta det han knytter tettest opp mot
det å være same.
– Tenker du noen ganger at du er «mer» samisk enn
andre?
– Jeg vet ikke riktig.
– Eller, jeg tenker nok sånn. Samtidig kan jeg ikke si at jeg
er det likevel. For meg er reindrifta bare en jobb. Den måten
å tenke på er veldig gammeldags og man kan jo ikke leve
i fortida, sier han.
– Man er egentlig ikke mindre samisk hvis man bare hadde
en oldeforelder som var samisk og selv oppfatter seg som
same, men jeg skjønner de som eventuelt måtte mene det
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
motsatte. For meg kan det derimot bli litt fremmed hvis jeg
må snakke norsk med andre samer. Jeg oppfatter ikke de
som samiske med det samme, selv om jeg vet at de er det.
REINDRIFTA er det som først og fremst definerer Ailos iden -
titet. Han har vansker med å se for seg et liv utenfor den.
Selv om det alltid ikke er like enkelt.
– Jeg er ikke like stolt som før over å tilhøre reindrifta.
Uansett hvor man går er det kritikk å få. «De helvetes reinsdyrene
er her!» «De tråkker ned enga og ødelegger!» «Reinsdyrene
er overalt og bare til bry hele tiden!» Men når reinen
havner på matbordet er saken en helt annen, sier Ailo.
Det er likevel ikke hovedårsaken til at han har mistet noe
av motivasjonen. Moderniseringen av reindrifta har sine
konsekvenser. Arbeidsmengden er stor og utgiftene er
store, mens inntekten er liten for de fleste.
– Drivstoff er veldig dyrt. I tillegg skal man ha kjøretøyer
for ulike årstider. Det er mye som skal til for å holde hjulene
i gang. Jeg var så heldig at jeg kunne overta en hel flokk,
men det er beundringsverdig hvordan enkelte klarer å
byg ge opp en flokk med kun noen få rein i starten. Det
krever pågangsmot.
– Jeg vet ikke om jeg kommer til å være i reindrifta for
alltid. Jeg tenker over det akkurat nå. Kanskje kunne jeg
blitt mekaniker eller noe sånt?
– Men jeg tror ikke jeg ville blitt «mindre» samisk av den
grunn. Jeg vil alltid vite hvor jeg begynte og hvor jeg egentlig
tilhører.
10 11