S-80-norsk

Lulesamen
Tysfjerdingen og sametingspolitikeren Viktor Inge Paulsen (22)
føler seg bare som same og ikke norsk. Det gjør han selv om han
har vokst opp i Norge og har norsk som morsmål.
Nysamen
Ylva Soriano Lundby (21) fra Lambertseter i Oslo var så vidt kommet
i tenårene da hun fikk vite at hun er samisk. I dokumentarfilmen «Joikefeber»
tar hun tilbake sin samiske identitet og lærer seg å joike.
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
forstår om jeg provoserer noen med denne
på standen. På en fest en gang diskuterte jeg
–Jeg
nettopp dette med lederen i FpU (Fremskrittspar-
tiets Ungdom) i Tromsø. Vedkommende forsto ikke hvor -
dan jeg kunne si noe sånt, og spurte også om hvorfor vi
snakker samisk når vi likevel kan norsk i Norge. Jeg måtte
stikke av for vi klarte ikke å komme overens, forteller Viktor
Inge.
DISSE ORDENE kommer fra en som flyttet til Halsnøy uten -
for Bergen som seksåring og derfor mistet sitt lulesamiske
språk, han som tidligere følte seg bare norsk. Han var over
ti år da han kom tilbake til Tysfjord. Han har ikke tatt språket
sitt tilbake ennå, men den samiske identiteten har han tatt
tilbake.
– Jeg har opplevd hvordan det er å føle seg mindre sam -
isk enn andre. Det er en ubehagelig følelse. Språkkunnskap
er viktig, men man kan ikke skape skiller mellom folk på
grunn av det. Jeg snakker ikke lulesamisk lenger, men jeg
forstår mye.
– Nå har jeg skjønt og har selv begynt å tenke at jeg er
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
like mye same som andre. Noen ganger slipper til og med
den tanken frem at jeg kanskje er mer same enn andre, spø -
ker han.
VIKTOR INGE synes at det viktigste er å føle seg som same.
Det er det som først og fremst teller. Genetikk og riktig blod
i årene er ikke nødvendig etter hans mening.
– Jeg mener at alle som vil kan bli samer.
– Så hvis en 29-årig kroat kommer til Sápmi og vil bli
same, så er det i orden?
– Ja!
Selv om han i denne artikkelen skal representere lulesam -
ene, så synes han ikke det er noen vits i å skille samene i ka -
te gorier. Samene er ett folk.
– I Norge er man i politikken veldig opptatt av nord-, luleog
sørsamisk. Noen ganger virker det som om vi har gitt
opp de andre samiske språkene.
– Det viktigste uansett er å huske på at ingen kan frarøve
deg dine følelser og din identitet!
Til slutt overrasker Viktor Inge oss.
– Min drøm er å rappe på lulesamisk!
var fortsatt ganske ung da jeg fant
ut om mitt samiske opphav. Derfor
–Jeg
tror jeg ikke at jeg tenkte så mye over
det den gangen, sier Ylva.
Det var moren hennes som oppdaget dette
da hun fant en samelue på loftet til Ylvas beste -
mor. Bestemoren var fra Lille Lerresfjord i Alta
kommune. Hun hadde skjult sin samiske identitet
for alle etter at hun flyttet fra Finnmark.
Ylvas mor som er filmskaper lagde doku men -
tarfilmen «Min mors hemmelighet» om dette.
Den ble vist på TV2 i 2009.
– Det var ikke så mye jeg visste om samer i
den alderen. Kanskje bare Mánáid-TV (samisk
barne-TV) og den joiken fra Melodi Grand Prix,
ler hun og sikter til vinnerlåta fra 1980, «Samiid
Ædnan».
DET VAR FØRST da hun besøkte urfolksfestivalen
Riddu Riππu at hun begynte å lære
mer om det samiske og få en sterkere samisk
identitet. Der deltok hun i ungdomsprogrammet.
– Jeg hadde ikke lært særlig mye om det
sam iske på skolen, så jeg kunne ikke alt det de
andre kunne. Sånn sett følte jeg meg litt utenfor.
Men folk var imøtekommende og bare glade
for at jeg ønsket å lære meg mer. Det ble
en veldig positiv opplevelse, sier Ylva.
– Føler du deg om en slags «nysame»?
– Ja, på en måte så gjør jeg det. Det samiske
hoppet jo over en generasjon i min familie. Jeg
mangler fortsatt en del kunnskaper om det
samiske og kan ikke språket.
– Likevel skjønner jeg hvis det er enkelte
som mener at jeg ikke er like mye samisk som
andre. Men jeg tenker at det ikke skader med
nysamer. Det er bare positivt.
I DOKUMENTARFILMEN «Joikefeber», som
også er lagd av moren hennes, reiser Ylva nord -
over til Finnmark for å lære joiker både fra sjøsamiske
områder og innlandet. Kunnskapen
har hun tatt godt vare på. Som avsluttende ek -
samen på musikklinja ved Steinerskolen i Oslo
joiket hun på en av opptredenene sine.
– Å joike er noe jeg gjør til daglig. Det er min
måte å holde på den samiske identiteten. I tillegg
feirer jeg samefolkets dag og tar på meg
kofta på 17. mai. Dette er ting som gjør at jeg
ikke mister det samiske når jeg ikke ellers om -
gås samer så ofte, sier hun.
Det kommende året vil det mest sannsynlig
bli mindre av dette. Ylva studerer japansk ved
Universitetet i Bergen og skal bo i Japan i ett
år. Siden 14-årsalderen har hun nemlig hatt en
fascinasjon for den japanske kulturen. I filmen
«Joike feber» var ikke moren hennes så begeistret
for dette, og foreslo at hun heller kunne
studere ved Samisk høgskole i Kautokeino.
– Tror du at du vil føle deg japansk etter et
år i Japan?
– Nei, det tror jeg ikke! Jeg har jo ikke japan -
ske gener, ler hun.
Ylva ser det humoristiske i dette. Hun kan
mye om den japanske kulturen og historien,
hun snakker japansk og bor i Japan akkurat nå.
Men når det kommer til det samiske, føler hun
at hun fortsatt mangler en del kunnskaper om
det samiske, hun kan ikke samisk og har aldri
bodd i et samisk område. Det er følelsene som
er avgjørende.
– Jeg føler meg samisk og synes det er kult
å være same!
12
13