Oppdragsrapport nr. 3-2013 - SIFO

14 Gjeldsordninger i Oslo
Det norske samfunnets regulative svar på denne ustabiliteten er gjeldsordningsloven.
Den kom som kjent i 1993 som en direkte følge av gjeldskrisen. Institueringen av det
sosiale ansvaret har tre viktige egenskaper. Den første er at gjeldsordningsloven etablerer
et regime hvor kreditorene om nødvendig kan tvinges til å opptre samlet og
realisere et tap. Skyldneren kan i prinsippet ikke lenger forfølges til graven på grunn
av sine økonomiske disposisjoner, og har rett på en varig løsning. Et avgjørende poeng
er at det er debitor som kan tvinge kreditor, og ikke omvendt; mens skyldneren
altså kan kreve gjeldsordning, kan ikke kreditorsiden stille samme krav overfor
skyldneren. Slik sett institueres det sosiale ansvaret primært med utgangspunkt i debitors
interesser (Poppe 2009).
Likevel — og det er egenskap nr. to — begrenses kreditorenes pålagte plikt til å realisere
et tap av debitors moralske skikkelighet. De kan m.a.o. få rettens medhold i å
nekte å gå med på en gjeldsordning hvis en slik løsning virker støtende på allmennheten.
Det samme gjelder hvis skyldneren opptrer støtende underveis i ordningen, ved
for eksempel å unnlate å betale dividende, unndra inntekter, arv eller på andre måter
underoppfylle betingelsene i avtalen. I slike tilfeller kan gjeldsordningsavtalen bli
opphevet. Begrunnelsen er at loven ikke skal undergrave, men tvert om støtte opp om,
den allmenne betalingsmoralen. Helt fram til 1997 førte konkurrerende fortolkninger
av lovparagrafene til at flertallet av ordningene var tvungne og dessuten av at kreditorsiden
fikk et visst gjennomslag for lange ordninger, opp mot 10, 15 og endog 20 år
(Gjeldsofferalliansen 2000; Poppe 2009). Ved forskrifter og senere lovrevisjoner har
lovgiver sett det som viktig å presisere støtendekriteriene slik at moralske vurderinger
så langt som mulig erstattes med mer formelle retningslinjer — noe som ikke minst
sikrer likebehandling fra domstol til domstol (Barne- og familiedepartementet 2000).
Dette har ført til at de fleste ordningene nå er frivillige og at de sjelden avviker fra
normen om fem års varighet (Poppe 2010).
Den tredje egenskapen ved gjeldsordningene er at det ikke tilføres friske penger. Unntaket
er at det offentlige dekker de økonomiske omkostningene forbundet med å drifte
gjeldsforhandlinger og administrere avtalene. Men direkte overføringer av økonomisk
støtte til skyldnerne har aldri vært aktuell politikk. Under en gjeldsordning har skyldneren
riktignok rett til å beholde en viss minimumsinntekt før kreditorene kan få dekning,
men dette motsvares ikke av en velferdsstatlig plikt til stønad hvis man ikke
tjener nok til å komme opp på dette nivået. I slike tilfeller må skyldner benytte seg av
eksisterende støtteordninger på lik linje med alle andre. Siden det handler om å leve
under et gjeldsordningsregime i fem år — unntaksvis noe mer og en sjelden gang noe
mindre — har det vært uttrykt bekymring for at andelen ordninger hvor det ikke betales
dividende har økt på 2000-tallet (Poppe 2009). Nyere studier viser også at det i