Gir andre en sterk stemme - Norske Kvinners Sanitetsforening

intervjuet Margreth OlinVINNER: Årets FredrikkeprisvinnerMargreth Olin (42) bruker levende bilderfor å fortelle sine historier. Hun takker sinmormor, sanitetskvinnen Milla, for å haarvet engasjementet og motet til å stå oppfor «de andre» i samfunnet.De andresambassadørSom dokumentarfilmskaper setter Margreth Olin (42) fokus påde andre i samfunnet i vårt, de som det er enklest å overse. Nå hedreshun med Fredrikkeprisen for sitt mangeårige engasjement.Tekst: IRINA LEEFoto: PER-ÅGE ERIKSENMargreth Olin Mykløen• født: 16. april 1970 på Stranda• SIVILSTATUS: Kjæreste, mor til Maria (21)og Milla (11)• BAKGRUNN: Dokumentarfilmskaper• AKTUELL: Årets FredrikkeprisvinnerBlikkene. Det var noe med blikkene påbussen. Margreth var ti år gammel da hunoppdaget blikkene for første gang. Vedsiden av henne satt onkel Reidar, som varpå besøk hos Margreth og familienhennes hjemme på Stranda.– Onkel Reidar og jeg hadde et nærtforhold. Han var en voksen som alltidhadde tid til meg. Han så meg i øyehøyde,og snakket aldri ned til meg, som andrevoksne kunne gjøre. Det var trygt å væresammen med ham. Jeg var aldri lei megnår jeg var sammen med onkel Reidar,forteller Margreth.– Fanden ble fødtSå var det den skjebnesvangre bussturen.Det var første gang Margreth la merke tilblikkene. Alle som stirret på onkel Reidar,som om de aldri hadde sett en onkel før.Noen blikk var fylt av nedlatenhet, andrevek vekk i avsky. Enkelte betraktetMargreth for å trøste, som om huntrengte det.– Bussturen var en lang ydmykelse.Onkel Reidar så hvordan disse blikkenegjorde noe med meg. Han lente seg motmeg og sa: «Jeg er ikke som alle andre,Margreth.»Fanden ble født denne dagen, ifølgeMargreth. Opplevelsen ble et vendepunkti livet hennes. Hun visste at de somstirret, var blinde. De visste ikke bedre.«Men jeg vet bedre», tenkte hun.Sendt til Solbakken«Onkel Reidar» blir den første dokumentarenOlin lager når hun er ferdig medfilmskolen i Volda. Den 29 minutter langefilmen skildrer livet til en voksen mannmed Downs syndrom, fortalt av Olingjennom intervjuer med sin egen mor,mormoren og onkel Reidar. Kortfilmenvant flere priser, og ble i tillegg Amandanominertfor beste dokumentar i 1997.Margreths mormor, Milla, var sanitetskvinne,og jobbet på Stranda sjukestovesom jordmor og sykepleier. Mormorenopplevde at hennes Reidar ikke hadde detså godt som han burde ha det på hjemplassen.Ikke fikk han lov til å gå påskolen, og han ble stemplet i kategorienåndssvak og bygdetulling. For å giyngstesønnen et bedre liv, bestemte hunseg for å sende ham avgårde til densentraliserte institusjonen Solbakken iFlorø, som ble bygget av Sanitetsforeningeni 1960.– Valget min mormor tok ble kritisertav flere. De mente at hun ikke kunne væreen god mor, når hun sendte barnet sitt fraseg, sier Margreth.Stuet vekkMen mormoren var ikke som alle andremødre, og hun lot seg ikke tøyle av at folksnakket. Da hun oppdaget at Reidar ikkehadde det bra på Solbakken, bestemtehun seg for å reise etter og ta seg jobb vedinstitusjonen.– Hennes arbeid bidro til å reformereSolbakken. Hun gjorde små ting i hver-16 Fredrikke nr. 1 / 13 Fredrikke nr. 1 / 13 17