Fagartikkel - bakenfor det svarte blikket

FagartikkelVitenskap og psykologiNils Eide-MidtsandAvdeling for barn og ungdoms psykiske helse – poliklinikkenSørlandet sykehus HFKontakt: Tlf. 38 17 74 00E-post: nils.eide-midtsand@sshf.no Bakenfor det svarte blikket. Del I.Problematferd som uttrykkfor feilinnstillinger i hjernensstressresponssystemKunnskap om hjernens utvikling kan bidra til økt forståelse for og empatimed utagerende barn. Når et barn blir «svart i øynene», er det et signal om atdet trenger en voksen som i kraft av sin egen ro kan hjelpe det å roe ned.ABSTRACTBehind a dark gaze. Part I. Behaviouralproblems as an expression of thebrain’s response system to stressand dangerThis article reviews a case involving atwelve-year-old boy with severe behaviouralproblems. The author considersthe boy’s problems in relation to recentfindings in neuroscience on the sequentialand use-dependent organization of thebrain. Of particular importance is knowledgeacquired through «sculpting» duringthe first two years of life whereby stressresponse systems originating in the brainstemand midbrain are established. Towhat extent is this process affected bythe child’s life experiences? Neglect andtrauma during this sensitive period mayhave enduring effects on behaviour and attitudes,often manifesting as hyperactivity,concentration problems, and deregulationof arousal. This knowledge can assistprofessional helpers to understand andempathise with relationally traumatisedchildren and to endure the various behaviouralmanifestations of their disability.Keywords: neuroscience; traumatized children;brainstem, hyper-activation.Feltet vårt befinner seg for tiden inne i enbiologisk bølge som forsyner oss med enkontinuerlig strøm av ny kunnskap – omalt fra genetikk og cellekjemi til hjernenshelhetlige fungering. I min studietid varetterdønningene etter forrige biologisketsunami fortsatt til å ta og føle på. I dødvannetav brutte forhåpninger til nevroleptikaog lobotomi ble det i beste fall settpå som bakstreversk å befatte seg medhjernen. Spesielt blant psykoterapeuterhersket det nok en oppfatning om at biologiskeforklaringsmodeller var noe sombegrenset og lukket til. Biologisk forankredefagmiljøer hadde på sin side liten tiltrotil psykososiale tilnærmingsmåter.Den nye bølgen av hjerneforskninger annerledes. Den utvider og åpner opp– for nye tanker og muligheter. Hjernensplastisitet har vist seg å være mer omfattendeenn man kunne forestille seg forbare få år tilbake: Nye nervekretsløp dannesog utvikler seg hele tiden, gener slårseg på og av – sterkt påvirket av hva individetopplever i samspill med andre. Ikkeengang den gamle sannhet om at hjernecellerbare dør og aldri nydannes, er lengerholdbar: Nevrogenesen ser ut til å vedvarelivet igjennom dersom den stimuleres tildet (Kozorovitskiy & Gould, 2008).Dette innebærer en enorm berikelsefor det psykoterapeutiske feltet, bådeteoretisk og praktisk. Ikke minst gir denbiologiske forskningen grunn til optimismenår det gjelder mulighetene til å hjelpenoen av våre mest utsatte klienter – barnsom ble utsatt for alvorlig omsorgssvikt ogtraumatisering tidlig i livet. Jeg har selv iet par tiår jobbet tett på denne gruppen,spesielt med de mest utagerende og atferdsproblematiskeguttene. Deres spontanevalg av aktiviteter i terapirommethar vist seg å stemme forbløffende godtoverens med det som hjerneforskerne harkommet fram til at de trenger. Det virkernesten som guttene selv intuitivt vet hvade behøver for å komme seg videre i livet.Dette er hovedtemaet i den andre avto artikler om hjerneforskningens relevansfor klinisk praksis (Eide-Midtsand,2011). I denne første artikkelen vil jeg forsøkeå formidle et bilde av hvordan tidligeuhåndterbare påkjenninger kan tenkes åpåvirke senere psykobiologisk fungering,og spesielt hvordan «feilinnstillinger» ihjernens stressrespons-systemer gjenspei- TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2010 47 1098–1102

Vitenskap og psykologiN. Eide-Midtsand: Bakenfor det svarte blikketPreben hadde vært henvist til barnepsykiatrien flere ganger,men avvist fordi han levde under for kaotiske forhold, fordibarnevernet ikke engasjerte seg nok, fordi poliklinikken ikkeså det som sin oppgave å etterforske seksuelle overgrepler seg i opplevelsen av selvet og andre. Enkonkret livshistorie, nokså representativfor denne klientgruppen, vil forhåpentliggi kjøtt og blod til framstillingen.Preben slik andre ser hamPreben hadde vært henvist til barnepsykiatrienflere ganger, første gang da han vartre år gammel, men avvist fordi han levdeunder for kaotiske forhold, fordi barnevernetikke engasjerte seg nok, fordi poliklinikkenikke så det som sin oppgave å etterforskeseksuelle overgrep, fordi det varuenighet både internt og mellom instanseneom hva denne gutten egentlig trengtemest – omsorg eller behandling. Nå varhan snart tolv og hadde skadet en læreralvorlig.Preben var lett krenkbar. Han tentefort og på alle plugger. En tilfeldig bemerkningeller et blikk kunne være nok.Han var stadig innblandet i slåsskamper,hadde ingen egentlige venner, og rotetseg stadig bort i vanskeligheter. På skolenbråkte han i timen, skjelte ut lærerne,vandret rundt i klasserommet, utløstebrannalarmer, tagget på vegger og sprayetned korridorer med brannslokkingsvæske.Lærerne hadde gitt ham opp, de haddefor lengst sluttet å stille faglige krav og lotham stort sett gå på selvstyr. Noen av demvar redde for ham.På tomannshånd kunne Preben være«verdens hyggeligste gutt». Han skjønte athan hadde handlet galt og lovet dyrt oghellig å ta seg sammen. Men minuttet etterpåfikk han det svarte blikket sitt igjen,og begynte å slenge stoler og bord rundtseg mens han hylte ut banneord og tabuuttrykk.Lærerne opplevde at han ble«en annen», han var som to personer. Enstund hadde de forsøkt å roe ham ved ålegge ham i gulvet. Preben ble fullstendigkrakilsk, sparket og bet, ropte om hjelpog brølte ut at han ble voldtatt. Det vartydelig at skolen helst ville bli kvitt ham.I det minste appellerte de om en ADHDdiagnose,slik at han kunne bringes underkjemisk kontroll.Fosterforeldrene var også skremt av deplutselige humørskiftene, det svarte blikketog personlighetsendringene som dukketopp uten forvarsel. De hadde hatt flerefosterbarn opp gjennom årene, men aldrien som Preben. De forsto seg ikke på ham.De var slitne og følte seg uttømt. Frustrasjonenble kanalisert over på barnevernet,som de følte ikke forsto hvor alvorlig skadetdenne gutten var. De hadde lenge forsøktå få gutten henvist til helsetjenesten,slik at han kunne få snakke ut, «tømmeseg» for alt det vonde han gikk og bar på.Da jeg møtte Preben første gang påpoliklinikkens venterom, gjenkjente jegstraks en Geronimo-gutt. En Geronimogutthar det samme innbitte, forgremmedeansiktsuttrykket som den berømteApache-høvdingen har der han stirrer inni kameraet – drevet fra skanse til skanse,omringet på alle kanter av overmektige fiender,fordrevet ut i en karrig ødemark derhan har sett folket sitt bukke under av sult,kulde og sykdom. Noen får et slikt preg alleredetidlig i barndommen.Det kan være vanskelig å komme innpå en Geronimo-gutt. Han har sjeldenmange ord om hva han føler og tenker.Mye klarer han å formidle indirekte, gjennomatferd og emosjonell induksjon, mensom behandlere blir vi likevel ofte sittendeigjen med en følelse av å stå overfor noefremmed vi verken har forutsetninger forå forstå eller speile. For meg personlig blehjerneforskningen en ny og fullstendiguventet døråpner – en ny brikke i puslespilletsom handler om å forstå hvordanverden oppleves av barn som har vært utsattfor uhåndterlige relasjonelle belastningeri de første, sensitive fasene av livet.Overveldende påkjenningertidlig i livet påvirker hjernenHjernen vår er ikke ferdig utviklet vedfødselen. De forskjellige hjerneområdeneutvikles og organiserer seg til forskjelligtid opp gjennom barndommen – frahjernestamme via strukturer i det limbiskesystem, til hjernebarken, som har sinviktigste vekstperiode relativt sent. Denneprosessen påvirkes av samspillet medbarnets omsorgspersoner, slik at hjernenpå sett og vis tilpasser seg de sanseinntrykkeneden mottar (Hüther, 2006; Perry,Pollard, Blakely, Baker & Vigilante, 1995;Schore, 1994).Dette betyr at uhåndterbare påkjenningeri form av traumer og mangelfullomsorg i de første leveårene nødvendigvisvil sette sitt preg på hvordan hjernen utviklesog organiseres. Det betyr videre atjo tidligere påkjenningene setter inn, destodypere strukturer i hjernen vil påvirkes,og desto mer omfattende blir skjevutviklingeni hjernen som et hele. Det erfordi det er i de dype delene av hjernengrunnleggende funksjoner som oppmerksomhet,aktiveringsnivå («arousal»), søvn,impulsivitet og fryktrespons reguleres.Det er hit, til hjernestamme og mellomhjerne,at sanseinformasjon først kommerinn via de store hjernenervene. Deter her den første grovsorteringen av informasjonforegår, for eksempel en automatisksjekk om et sanseinntrykk er kjenteller ukjent, om det inneholder faresignaler,om alarmen skal settes på (Perry, 1996;Porges, 2004).Hjernens apparat for å håndtere stressblir gradvis avdekket. (Panksepp, 1998;Porges, 2001; Tarullo, Quevedo & Gunnar,2008). Det består av flere systemer, bådei og utenfor sentralnervesystemet, somser ut til å inngå i kompliserte nettverkmed forgreninger utover hele hjernen.Vanligvis er det de mer avanserte deleneTIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2010 47

N. Eide-Midtsand: Bakenfor det svarte blikket Vitenskap og psykologiav hjernen som styrer og overprøver informasjonenfra de mer primitive delene.Hele hjernen fungerer sammen som et koordinerthele. Men jo større trussel somregistreres i hjernestammen, jo kraftigerealarm, jo reddere vi er, desto mer kobleshjernebarken ut, og desto mer styresvi av de mer primitive strukturene i hjernestammenog mellomhjernen. Funksjoneneblir mindre og mindre viljestyrt ogdifferensiert jo dypere ned i hjernen vikommer: på stammenivå reagerer vi automatiskog totalt, før vi får tid til å tenke.Reguleringsvansker og dissosieringNår spedbarn utsettes for smertefulleeller skremmende opplevelser, er hjernenderes predisponert til å tilkalle tilknytningsfigureneved å produsere skrik(Panksepp, 1998; Perry et al, 1995). De synaptiskeforbindelsene, nevronsystemene,ligger der klare til bruk. Og etter hvertsom dette systemet fungerer gang ettergang – når man skriker, så kommer dethjelp – så bygges mønsteret fastere og fastereinn i hjernen.Men hva skjer når skriket ikke førerfram? Når omsorgspersonene ikke kommer– fordi de ikke er i stand til, eller kanskjeikke engang er interessert i, å hjelpebarnet. Eller verst av alt: når det er omsorgspersoneneselv som forårsaker påkjenningene.Da fungerer ikke de normaleresponsmønstrene som er innebygd ihjernen til spedbarnet, og hjernen må finneandre måter å reagere på – utvikle alternativenervenettverk og systemer, som automatiskaktiveres når barnet senser fareeller opplever ubehag.Dette kan resultere i varige forstyrrelseri hjernens aktiveringsnivå. Barnet blirover- eller underaktivert, utvikler reguleringsvanskerog i de alvorligste tilfelleneogså symptomer på dissosiering. Perry ogmedarbeidere (1995) later til å knytte dissosieringutelukkende til underaktivering,mens andre forfattere (van der Hart,Nijenhuis, Steele & Brown, 2004; Ogden,Minton & Pain, 2006) hevder at dissosieringforekommer ved begge ekstremtilstander.Dette samsvarer med mine egneerfaringer med hyperaktiverte gutter,hvor sterke utageringer av og til kulminerermed senket bevissthetsnivå og eventuelthukommelsestap.Perry og medarbeidere (1995) gir ellersen god beskrivelse av hvordan overaktiveringarter seg etter hvert som angstenøker. Atferden blir mer og mer ukontrollert,og tenkningen stadig mer konkret etterhvert som hjernebarken kobles fra. Pået visst punkt slutter man å tenke rasjoneltog går over til å reagere følelsesmessig,og til sist rent refleksivt etter hvertsom kontrollen forflyttes gradvis nedoveri hjernen – først til prekortikale og limbiskeområder, dernest til mellomhjernen oghjernestammen. Porges (2001) tilføyer atdersom redselen blir stor nok, vil sympatiskeresponssystemer (flukt/kamp) brytesammen og erstattes av et fylogenetisk eldre,parasympatisk stressapparat – uttryktved immobilisering, tap av tonus og nedsattbevissthet og smertesans.Infleksibilitet, sensitiseringog generaliseringDe fleste av oss har tilgang på alle dissereaksjonsmønstrene i ekstreme situasjoner.For personer med gode nok erfaringertidlig i livet er det snakk om tilstander viforbigående er i. Men altfor store påkjenningeri starten av livet bidrar til at detene eller andre mønstret bygges inn i hjernensom den faste måten å reagere på vedstress. Vi blir mindre fleksible i måten åmøte påkjenninger på. Det som opprinneligvar en forbigående tilstand (alarmberedskap,angst, overaktivering), blir etkonstant trekk ved personligheten – rotfestetsom den måten vi automatisk reagererpå ved trusler (Perry et al., 1995).Når de psykobiologiske stressresponsenestadig aktiveres. skjer det etter hvert ensensitivisering av hele systemet: det skalstadig svakere trusler til før alarmen går.Samtidig skjer det en generalisering: flereog flere stimuli, som for folk flest virkerhelt harmløse, utløser alarmen. Disse mekanismeneer det viktig å ha i bakhodetnår vi har med tidlig depriverte og traumatisertebarn å gjøre.Prebens verdenFram til han flyttet i fosterhjem, ti årgammel, hadde Preben vekslet mellomå bo hos sin mor og sin mormor. Moreninnledet i løpet av denne perioden forholdtil en serie menn, mange av dem voldelige.Helt uforutsigbart kunne Prebenbli flyttet til sin mormor – en bitter, ensomkvinne med mangeårige alkoholproblemer,inntil han like uforutsigbart blehentet av sin mor igjen dager, uker ellermåneder senere. Faren hadde aldri tatt deli guttens liv.Etter hvert som Prebens forhistorie blerullet opp, kom det fram at moren haddelidd av alvorlige depresjoner helt sidenungdomsalderen, og at hun periodevisdrev med selvskading – også i sønnenspåsyn. Preben hadde siden fireårsalderenvært vitne til familievold, og var også selvblitt utsatt for mishandling og seksuelleovergrep fra noen av morens mannligevenner. Ti år gammel hadde han selv forlengst begynt å utøve trusler og vold motsin mor.Et liv i krigssonenPrebens handlinger blir forståelige når viprøver å se dem innenfra, på Prebens egnepremisser. Da trer vi inn i en farlig verdenhvor det gjelder om å være på vakt, setteseg i respekt, komme mulige angripere iforkjøpet. Preben går på de samme gatenesom oss, men beveger seg gjennom heltandre landskaper. Han sitter i klasseværelsetsammen med de andre elevene, mener i en helt annen verden. Han manøvrererseg gjennom en krigssone, ser trusler iting som for oss virker harmløse.Dette gikk for alvor opp for meg mensjeg reflekterte over et utsagn han haddekommet med tidligere på dagen. Han haddesagt at han gledet seg til han ble voksen.For da fikk han råd til å skaffe seg et mas-TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2010 47

Vitenskap og psykologiN. Eide-Midtsand: Bakenfor det svarte blikketkingevær. Og så skulle han gå gjennom byensgågate og meie ned alt som rørte seg.I en vanlig situasjon ville jeg kjent på enviss uvilje ved et slikt utsagn. I rommetmed Preben ble jeg imidlertid sittende ogkjenne på en bunnløs tristhet og en impulstil å trøste ham som et lite barn.På dette tidspunktet hadde Preben begyntå gi meg noen små glimt av hvordandet kjentes å være ham. Ett glimt kom etterat han nok en gang var blitt utvist fraskolen. Han hadde «helt umotivert» flyddpå en yngre elev og slått ham i bakken. Jegundret hva som hadde skjedd. Den andregutten hadde sett på ham, fortalte Preben;han hadde sett lenge på ham og smilt.I verden slik Preben hadde lært seg åkjenne den, kunne smil og oppmerksomhetfra en annen være et forvarsel om atnoe smertefullt snart ville hende. Best åslå først, sette seg i respekt, ta kontrollover situasjonen. Best å vise seg tøff foren lærer som «snakker med så stygg stemme!»– en uforståelig reaksjon sett utenfra,men forståelig straks man får vite atlærerens dialekt minnet Preben om en avmorens samboere – han som pleide bankehenne helseløs det året Preben fylte seks.Noe så banalt som et stemmeleie kansette i gang alarmen hos barn som stadighar opplevd angst forbundet med enslik stemme. Verden er full av faresignaler.Når som helst kan det skje noe vondt.Det sier seg selv at det er vanskelig å konsentrereseg om skolearbeidet i en slik verden.Vi klarer heller ikke å lære mye hvisvi er redde, på vakt, i beredskap, hvis vier overbevist om at folk rundt oss vil ossvondt. Barn som Preben har det sånn nestenhele tiden. En avslappet elev med normalelivserfaringer kan fokusere på hvalæreren sier, og ha hjernebarkens ordenskraft(Bergström, 1997) tilgjengelig forabstrakt tenkning. Preben, alltid i alarmberedskap,får med seg mindre av det lærerensier. Han fokuserer mest på ikkeverbalinformasjon. For han vet at detikke er hva folk sier, som er det viktige.Det er hva de gjør. Ord betyr ikke så mye,Så lenge alarmen i den dype hjernen er slått av, kanhjernebarken fungere: Preben er avslappet, tilgjengelig,mottakelig for humor og fornuft, «verdens hyggeligste gutt»det har han erfart; stemmeleie, ansiktsuttrykk,kroppsholdning røper mer om hvasom kan komme til å skje.Læreren oppfatter at Preben ikke følgermed, og markerer det ved å stille hamet spørsmål. Preben oppfatter irritasjoneni lærerens stemme, stivner til, stirrer nedi pulten, vet ikke hva læreren mener, finnerikke noe å si, føler at han ikke har kontrollover situasjonen. Han har opplevd atnår voksne stiller spørsmål med strengstemme, er det for å beskylde ham for eteller annet, bebreide ham – før straffenkommer. Så han svarer ikke, stirrer bareenda mer innbitt ned i pulten; hjernestammenskaoskrefter er i ferd med å tastyringen. Læreren oppfatter ham somtrassig og hever stemmen. Hevet stemmebetyr fare i Prebens verden. Han føler segenda mer ute av kontroll, oppfatter endamindre av det som sies, låser seg helt, kjennerat spenningen i kroppen blir uutholdelig.Han skriker at læreren skal holdekjeft i et desperat forsøk på å få en sluttpå angrepene, stanse dem før han klikker.Men læreren ser bare en frekk og respektløs«ADHD-unge», og begynner å kjefte.Hjernens alarmsentral går for fullt. Hjernebarkener satt ut av funksjon, kaoskreftenehar tatt over, og atferden blir automatisk,primitiv: Preben banner og skriker avfull hals; han klarer å spytte på læreren førhan styrter på dør og klatrer opp på taket.Der blir han stående resten av skoledagenog skrike at han vil ta livet av seg. Slik harmange av Prebens skoledager vært oppgjennom årene.Omgivelsene skjønner seg ikke påbarn som Preben. I ett øyeblikk en hyggeligprat på lærerværelset. Inne i klasserommetigjen blir han plutselig en annen.Blikket hans blir svart. Ingen andre ennPreben har lagt merke til medeleven somviste finger. Alle ser Preben legge ham ibakken og sparke ham i magen. Så vilt ogukontrollert at læreren må tilkalle hjelpfor å få slept ham ut av rommet.Så lenge alarmen i den dype hjernen erslått av, kan hjernebarken fungere: Prebener avslappet, tilgjengelig, mottakeligfor humor og fornuft, «verdens hyggeligstegutt». Det sosiale engasjementsystemetfungerer (Porges, 2003). Så fort hanværer en trussel, går alarmen, den biologiskeaktiveringen eskalerer, hjernestammentar styringen, og hjernebarken settesut av funksjon. Alle gode forsetter erglemt.Selvregulering bunner igode tidlige samspillEn av de viktigste tidlige funksjonenetil omsorgspersoner er å fungere som enytre regulator av spedbarnets vekkingsnivå(Schore, 1994). Barn som stadig oppleverat det ikke får hjelp til å regulere et forhøyt eller for lavt aktivasjonsnivå, står ifare for å bli kronisk over- eller underaktivert,med problemer omkring konsentrasjonog affektregulering som resultat, ogmed utvikling av symptomer i tråd medADHD eller ADD (Perry, 1997).Forskning kan tyde på at traumatiseringog forsømmelse gir ulike biologiskeutslag: Mishandling aktiverer det sympatiskenervesystemet og fører til overaktivering,mens forsømmelse resulterer i parasympatiskformidlet underaktivering(Schore, ifølge Sachsse 2003). Jeg oppleverskillet som lite relevant i klinisk praksis,der traumatisering og forsømmelsegjerne har gått hånd i hånd. Megan Gunnarbemerker likeledes at det er vanskeligå skille effekten av de to typene påkjenninger,i det minste hos småbarn (Loman& Gunnar, 2010). Dertil kommer at handlingersom fra vårt voksne ståsted fortonerseg som forsømmelse, meget vel kan væreTIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2010 47

N. Eide-Midtsand: Bakenfor det svarte blikket Vitenskap og psykologiDet svarte blikket er et signal om at alarmen dypt innei hjernen er aktivert, og at det som trengs, er hjelp til å roened, ikke reaksjoner som får angsten til å øke enda mertraumatiserende for små barn. Schuder ogLyons-Ruth (2007) beskriver «den skjultetraumatiseringen» – relativt udramatiske,men vedvarende forstyrrelser i det tidligesamspillet som kan få like omfattende følgersom større traumer senere i livet.Prebens omsorgsmiljø hadde ikke tilbudtham den type samspill og stimuleringsom barn trenger for å bli i stand tilå regulere affekter og oppmerksomhet –til å reagere normalt på indre og ytre påkjenninger.Eller kanskje heller: til å lesesituasjoner noenlunde korrekt; bedømmenår man er trygg og når det er fare på ferde.Relasjonelt traumatiserte barn har entendens til enten å mistolke farlige situasjonersom trygge eller å oppfatte ufarligesituasjoner som utrygge. Preben kunnesjelden slappe av i forvissning om at hanvar fullstendig trygg, at det ikke var grunntil uro. Han var alltid i beredskap, alltidberedt til å støte folk fra seg. Kroppsholdningog mimikk kommuniserte aggresjon.Men øynene var redde.Pupillen utvider seg som kjent i angstog trekker seg sammen i sinne. Når mangeblir så fokusert på og ukomfortable meddisse barnas svarte blikk, kan det kanskjekomme av at blikket ikke samsvarer meddet som kommuniseres for øvrig. At manikke helt vet hvordan man skal tolke enperson som med skrekkslagent blikk blirvill og ukontrollert av raseri? Det svarteblikket er et signal om at alarmen dyptinne i hjernen er aktivert, og at det somtrengs, er hjelp til å roe ned, ikke reaksjonersom får angsten til å øke enda mer – etmønster det er lett å bli fanget opp i nårman blir skjelt ut, sparket og spyttet på.KonklusjonMed utgangspunkt i en konkret livshistoriehar jeg forsøkt å vise hvordan kunnskapom hjernens utvikling kan bidra tilå øke vår forståelse og innlevelse i barnmed alvorlige atferdsproblemer. Spesieltbetydningsfull synes forskningen på debiologiske responssystemene som aktiveresved trusler og fare, og hvordan dissedelvis formes ut fra kvaliteten på det tidligesamspillet mellom barn og omsorgspersoner.Fra å fungere som en koordinerthelhet i trygge situasjoner blir kontrollenflyttet nedover i hjernen etter hvert somutryggheten øker. Denne innsnevringenav tilgjengelig hjernekapasitet kan forklaremange av de atferdsproblemene somoppstår, og som gjør disse barna så vanskeligeå forstå og romme for omgivelsene. ReferanserBergström, M. (1997). Svarta och vita lekar: Kaosoch ordning i hjärnan. Stockholm: Wahlström& Widstrand.Eide-Midtsand, N. (2011). Bakenfor det svarteblikket: II. En traumatisert femårings terapiprosesssett i lys av nyere hjerneforskning.Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Underutgivelse.Hüther, G. (2006). Die nutzungsabhängigeHerausbildung hirnorganischer Veränderungenbei Hyperaktivität und Aufmerksamkeitsstörungen:Einfluss präventiver Massnahmen undtherapeutischer Interventionen. I M. Leuzinger-Bohleber, Y. Brandl & G. Hüther (red.), ADHS– Frühprävention statt Medikalisierung: Theorie,Forschung, Kontroversen. (s. 222–237). Göttingen:Vandenhoeck & Ruprecht.Kozorovitskiy, Y. & Gould, E. (2008). Adultneurogenesis in the hippocampus. I Ch. A.Nelson & M. Luciana, M. (red.), Handbook ofdevelopmental cognitive neuroscience, (2. utg.).(s. 51–61). Cambridge, Massachusetts: MITPress.Loman, M. M., Gunnar, M. R. (2010). Early experienceand the development of stress reactivityand regulation in children. Neuroscience andBiobehavioral Reviews, 34, 867–876.Ogden, P., Minton, K. & Pain, C. (2006). Traumaand the body: A sensorimotor approach topsychotherapy. New York: Norton & Co.Panksepp, J. (1998). Affective neuroscience: Thefoundations of human and animal emotions.New York: Oxford University Press.Perry, B. D. (1996). Maltreated children: experience,brain development and the next generation.New York: Norton.Perry, B. D. (1997). Incubated in terror: Neurodevelopmentalfactors in the ‘cycle of violence’.I J. Osofsky (red.), Children, youth and violence:The search for solutions. (s. 124–148). NewYork: Guilford Press.Perry, B. D., Pollard, R, Blakely, T. Baker, W. &Vigilante, D. (1995). Childhood trauma, theneurobiology of adaptation and ‘use-dependent’development of the brain: how «states» become«traits». Journal of Infant Mental Health, 16,271–291.Porges, S.W. (2001). The polyvagal theory: phylogeneticsubstrates of a social nervous system.International Journal of Psychophysiology, 42,123–146.Porges, S. W. (2003). Social Engagement andattachment: A phylogenetic perspective. Annalsof the New York Academy of Science, 1008,31–47.Porges, S. W. (2004). Neuroception: a subconscioussystem for detecting threats and safety.Zero to Three. Nedlastet den 12.november2009 fra www.lifespanlearn.org/documents/Porges-Neuroception.pdf.Sachsse, U. (2003). Man kan bei der Wahl seinerEltern gar nicht vorsichtig genug sein – Zurbiopsychosozialen Entwicklung der Bewältigungssystemefür Distress beim Homo sapiens.Praxis der Kinderpsychologie und Kinderpsychiatrie,52, 578–594.Schore, A. N. (1994). Affect regulation and theorigin of the self. Hillsdale: Erlbaum.Schuder, M. R. & Lyons-Ruth, K. (2007). «Hiddentrauma» in infancy: attachment, fearful arousal,and early dysfunction of the stress responsesystem. I J. D. Osofsky (red.), Young childrenand trauma: intervention and treatment (s.69–104). New York: Guilford Press.Tarullo, A. R., Quevedo, K. & Gunnar, M. R.(2008). The LHPA system and neurobehavioraldevelopment. I Ch. A. Nelson & M. Luciana(red.), Handbook of developmental cognitiveneuroscience,(2. utg.). (s. 63–82). Cambridge,Massachusetts: The MIT Press.Van der Hart, O., Nijenhuis, E., Steele, K. &Brown, D. (2004). Trauma-related dissociation:Conceptual clarity lost and found. Australianand New Zealand Journal of Psychiatry, 38,906–914).TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2010 47