Fagartikkel - bakenfor det svarte blikket

Vitenskap og psykologiN. Eide-Midtsand: Bakenfor det svarte blikketPreben hadde vært henvist til barnepsykiatrien flere ganger,men avvist fordi han levde under for kaotiske forhold, fordibarnevernet ikke engasjerte seg nok, fordi poliklinikken ikkeså det som sin oppgave å etterforske seksuelle overgrepler seg i opplevelsen av selvet og andre. Enkonkret livshistorie, nokså representativfor denne klientgruppen, vil forhåpentliggi kjøtt og blod til framstillingen.Preben slik andre ser hamPreben hadde vært henvist til barnepsykiatrienflere ganger, første gang da han vartre år gammel, men avvist fordi han levdeunder for kaotiske forhold, fordi barnevernetikke engasjerte seg nok, fordi poliklinikkenikke så det som sin oppgave å etterforskeseksuelle overgrep, fordi det varuenighet både internt og mellom instanseneom hva denne gutten egentlig trengtemest – omsorg eller behandling. Nå varhan snart tolv og hadde skadet en læreralvorlig.Preben var lett krenkbar. Han tentefort og på alle plugger. En tilfeldig bemerkningeller et blikk kunne være nok.Han var stadig innblandet i slåsskamper,hadde ingen egentlige venner, og rotetseg stadig bort i vanskeligheter. På skolenbråkte han i timen, skjelte ut lærerne,vandret rundt i klasserommet, utløstebrannalarmer, tagget på vegger og sprayetned korridorer med brannslokkingsvæske.Lærerne hadde gitt ham opp, de haddefor lengst sluttet å stille faglige krav og lotham stort sett gå på selvstyr. Noen av demvar redde for ham.På tomannshånd kunne Preben være«verdens hyggeligste gutt». Han skjønte athan hadde handlet galt og lovet dyrt oghellig å ta seg sammen. Men minuttet etterpåfikk han det svarte blikket sitt igjen,og begynte å slenge stoler og bord rundtseg mens han hylte ut banneord og tabuuttrykk.Lærerne opplevde at han ble«en annen», han var som to personer. Enstund hadde de forsøkt å roe ham ved ålegge ham i gulvet. Preben ble fullstendigkrakilsk, sparket og bet, ropte om hjelpog brølte ut at han ble voldtatt. Det vartydelig at skolen helst ville bli kvitt ham.I det minste appellerte de om en ADHDdiagnose,slik at han kunne bringes underkjemisk kontroll.Fosterforeldrene var også skremt av deplutselige humørskiftene, det svarte blikketog personlighetsendringene som dukketopp uten forvarsel. De hadde hatt flerefosterbarn opp gjennom årene, men aldrien som Preben. De forsto seg ikke på ham.De var slitne og følte seg uttømt. Frustrasjonenble kanalisert over på barnevernet,som de følte ikke forsto hvor alvorlig skadetdenne gutten var. De hadde lenge forsøktå få gutten henvist til helsetjenesten,slik at han kunne få snakke ut, «tømmeseg» for alt det vonde han gikk og bar på.Da jeg møtte Preben første gang påpoliklinikkens venterom, gjenkjente jegstraks en Geronimo-gutt. En Geronimogutthar det samme innbitte, forgremmedeansiktsuttrykket som den berømteApache-høvdingen har der han stirrer inni kameraet – drevet fra skanse til skanse,omringet på alle kanter av overmektige fiender,fordrevet ut i en karrig ødemark derhan har sett folket sitt bukke under av sult,kulde og sykdom. Noen får et slikt preg alleredetidlig i barndommen.Det kan være vanskelig å komme innpå en Geronimo-gutt. Han har sjeldenmange ord om hva han føler og tenker.Mye klarer han å formidle indirekte, gjennomatferd og emosjonell induksjon, mensom behandlere blir vi likevel ofte sittendeigjen med en følelse av å stå overfor noefremmed vi verken har forutsetninger forå forstå eller speile. For meg personlig blehjerneforskningen en ny og fullstendiguventet døråpner – en ny brikke i puslespilletsom handler om å forstå hvordanverden oppleves av barn som har vært utsattfor uhåndterlige relasjonelle belastningeri de første, sensitive fasene av livet.Overveldende påkjenningertidlig i livet påvirker hjernenHjernen vår er ikke ferdig utviklet vedfødselen. De forskjellige hjerneområdeneutvikles og organiserer seg til forskjelligtid opp gjennom barndommen – frahjernestamme via strukturer i det limbiskesystem, til hjernebarken, som har sinviktigste vekstperiode relativt sent. Denneprosessen påvirkes av samspillet medbarnets omsorgspersoner, slik at hjernenpå sett og vis tilpasser seg de sanseinntrykkeneden mottar (Hüther, 2006; Perry,Pollard, Blakely, Baker & Vigilante, 1995;Schore, 1994).Dette betyr at uhåndterbare påkjenningeri form av traumer og mangelfullomsorg i de første leveårene nødvendigvisvil sette sitt preg på hvordan hjernen utviklesog organiseres. Det betyr videre atjo tidligere påkjenningene setter inn, destodypere strukturer i hjernen vil påvirkes,og desto mer omfattende blir skjevutviklingeni hjernen som et hele. Det erfordi det er i de dype delene av hjernengrunnleggende funksjoner som oppmerksomhet,aktiveringsnivå («arousal»), søvn,impulsivitet og fryktrespons reguleres.Det er hit, til hjernestamme og mellomhjerne,at sanseinformasjon først kommerinn via de store hjernenervene. Deter her den første grovsorteringen av informasjonforegår, for eksempel en automatisksjekk om et sanseinntrykk er kjenteller ukjent, om det inneholder faresignaler,om alarmen skal settes på (Perry, 1996;Porges, 2004).Hjernens apparat for å håndtere stressblir gradvis avdekket. (Panksepp, 1998;Porges, 2001; Tarullo, Quevedo & Gunnar,2008). Det består av flere systemer, bådei og utenfor sentralnervesystemet, somser ut til å inngå i kompliserte nettverkmed forgreninger utover hele hjernen.Vanligvis er det de mer avanserte deleneTIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2010 47