Fagartikkel - bakenfor det svarte blikket

N. Eide-Midtsand: Bakenfor det svarte blikket Vitenskap og psykologiav hjernen som styrer og overprøver informasjonenfra de mer primitive delene.Hele hjernen fungerer sammen som et koordinerthele. Men jo større trussel somregistreres i hjernestammen, jo kraftigerealarm, jo reddere vi er, desto mer kobleshjernebarken ut, og desto mer styresvi av de mer primitive strukturene i hjernestammenog mellomhjernen. Funksjoneneblir mindre og mindre viljestyrt ogdifferensiert jo dypere ned i hjernen vikommer: på stammenivå reagerer vi automatiskog totalt, før vi får tid til å tenke.Reguleringsvansker og dissosieringNår spedbarn utsettes for smertefulleeller skremmende opplevelser, er hjernenderes predisponert til å tilkalle tilknytningsfigureneved å produsere skrik(Panksepp, 1998; Perry et al, 1995). De synaptiskeforbindelsene, nevronsystemene,ligger der klare til bruk. Og etter hvertsom dette systemet fungerer gang ettergang – når man skriker, så kommer dethjelp – så bygges mønsteret fastere og fastereinn i hjernen.Men hva skjer når skriket ikke førerfram? Når omsorgspersonene ikke kommer– fordi de ikke er i stand til, eller kanskjeikke engang er interessert i, å hjelpebarnet. Eller verst av alt: når det er omsorgspersoneneselv som forårsaker påkjenningene.Da fungerer ikke de normaleresponsmønstrene som er innebygd ihjernen til spedbarnet, og hjernen må finneandre måter å reagere på – utvikle alternativenervenettverk og systemer, som automatiskaktiveres når barnet senser fareeller opplever ubehag.Dette kan resultere i varige forstyrrelseri hjernens aktiveringsnivå. Barnet blirover- eller underaktivert, utvikler reguleringsvanskerog i de alvorligste tilfelleneogså symptomer på dissosiering. Perry ogmedarbeidere (1995) later til å knytte dissosieringutelukkende til underaktivering,mens andre forfattere (van der Hart,Nijenhuis, Steele & Brown, 2004; Ogden,Minton & Pain, 2006) hevder at dissosieringforekommer ved begge ekstremtilstander.Dette samsvarer med mine egneerfaringer med hyperaktiverte gutter,hvor sterke utageringer av og til kulminerermed senket bevissthetsnivå og eventuelthukommelsestap.Perry og medarbeidere (1995) gir ellersen god beskrivelse av hvordan overaktiveringarter seg etter hvert som angstenøker. Atferden blir mer og mer ukontrollert,og tenkningen stadig mer konkret etterhvert som hjernebarken kobles fra. Pået visst punkt slutter man å tenke rasjoneltog går over til å reagere følelsesmessig,og til sist rent refleksivt etter hvertsom kontrollen forflyttes gradvis nedoveri hjernen – først til prekortikale og limbiskeområder, dernest til mellomhjernen oghjernestammen. Porges (2001) tilføyer atdersom redselen blir stor nok, vil sympatiskeresponssystemer (flukt/kamp) brytesammen og erstattes av et fylogenetisk eldre,parasympatisk stressapparat – uttryktved immobilisering, tap av tonus og nedsattbevissthet og smertesans.Infleksibilitet, sensitiseringog generaliseringDe fleste av oss har tilgang på alle dissereaksjonsmønstrene i ekstreme situasjoner.For personer med gode nok erfaringertidlig i livet er det snakk om tilstander viforbigående er i. Men altfor store påkjenningeri starten av livet bidrar til at detene eller andre mønstret bygges inn i hjernensom den faste måten å reagere på vedstress. Vi blir mindre fleksible i måten åmøte påkjenninger på. Det som opprinneligvar en forbigående tilstand (alarmberedskap,angst, overaktivering), blir etkonstant trekk ved personligheten – rotfestetsom den måten vi automatisk reagererpå ved trusler (Perry et al., 1995).Når de psykobiologiske stressresponsenestadig aktiveres. skjer det etter hvert ensensitivisering av hele systemet: det skalstadig svakere trusler til før alarmen går.Samtidig skjer det en generalisering: flereog flere stimuli, som for folk flest virkerhelt harmløse, utløser alarmen. Disse mekanismeneer det viktig å ha i bakhodetnår vi har med tidlig depriverte og traumatisertebarn å gjøre.Prebens verdenFram til han flyttet i fosterhjem, ti årgammel, hadde Preben vekslet mellomå bo hos sin mor og sin mormor. Moreninnledet i løpet av denne perioden forholdtil en serie menn, mange av dem voldelige.Helt uforutsigbart kunne Prebenbli flyttet til sin mormor – en bitter, ensomkvinne med mangeårige alkoholproblemer,inntil han like uforutsigbart blehentet av sin mor igjen dager, uker ellermåneder senere. Faren hadde aldri tatt deli guttens liv.Etter hvert som Prebens forhistorie blerullet opp, kom det fram at moren haddelidd av alvorlige depresjoner helt sidenungdomsalderen, og at hun periodevisdrev med selvskading – også i sønnenspåsyn. Preben hadde siden fireårsalderenvært vitne til familievold, og var også selvblitt utsatt for mishandling og seksuelleovergrep fra noen av morens mannligevenner. Ti år gammel hadde han selv forlengst begynt å utøve trusler og vold motsin mor.Et liv i krigssonenPrebens handlinger blir forståelige når viprøver å se dem innenfra, på Prebens egnepremisser. Da trer vi inn i en farlig verdenhvor det gjelder om å være på vakt, setteseg i respekt, komme mulige angripere iforkjøpet. Preben går på de samme gatenesom oss, men beveger seg gjennom heltandre landskaper. Han sitter i klasseværelsetsammen med de andre elevene, mener i en helt annen verden. Han manøvrererseg gjennom en krigssone, ser trusler iting som for oss virker harmløse.Dette gikk for alvor opp for meg mensjeg reflekterte over et utsagn han haddekommet med tidligere på dagen. Han haddesagt at han gledet seg til han ble voksen.For da fikk han råd til å skaffe seg et mas-TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2010 47