Fagartikkel - bakenfor det svarte blikket

Vitenskap og psykologiN. Eide-Midtsand: Bakenfor det svarte blikketkingevær. Og så skulle han gå gjennom byensgågate og meie ned alt som rørte seg.I en vanlig situasjon ville jeg kjent på enviss uvilje ved et slikt utsagn. I rommetmed Preben ble jeg imidlertid sittende ogkjenne på en bunnløs tristhet og en impulstil å trøste ham som et lite barn.På dette tidspunktet hadde Preben begyntå gi meg noen små glimt av hvordandet kjentes å være ham. Ett glimt kom etterat han nok en gang var blitt utvist fraskolen. Han hadde «helt umotivert» flyddpå en yngre elev og slått ham i bakken. Jegundret hva som hadde skjedd. Den andregutten hadde sett på ham, fortalte Preben;han hadde sett lenge på ham og smilt.I verden slik Preben hadde lært seg åkjenne den, kunne smil og oppmerksomhetfra en annen være et forvarsel om atnoe smertefullt snart ville hende. Best åslå først, sette seg i respekt, ta kontrollover situasjonen. Best å vise seg tøff foren lærer som «snakker med så stygg stemme!»– en uforståelig reaksjon sett utenfra,men forståelig straks man får vite atlærerens dialekt minnet Preben om en avmorens samboere – han som pleide bankehenne helseløs det året Preben fylte seks.Noe så banalt som et stemmeleie kansette i gang alarmen hos barn som stadighar opplevd angst forbundet med enslik stemme. Verden er full av faresignaler.Når som helst kan det skje noe vondt.Det sier seg selv at det er vanskelig å konsentrereseg om skolearbeidet i en slik verden.Vi klarer heller ikke å lære mye hvisvi er redde, på vakt, i beredskap, hvis vier overbevist om at folk rundt oss vil ossvondt. Barn som Preben har det sånn nestenhele tiden. En avslappet elev med normalelivserfaringer kan fokusere på hvalæreren sier, og ha hjernebarkens ordenskraft(Bergström, 1997) tilgjengelig forabstrakt tenkning. Preben, alltid i alarmberedskap,får med seg mindre av det lærerensier. Han fokuserer mest på ikkeverbalinformasjon. For han vet at detikke er hva folk sier, som er det viktige.Det er hva de gjør. Ord betyr ikke så mye,Så lenge alarmen i den dype hjernen er slått av, kanhjernebarken fungere: Preben er avslappet, tilgjengelig,mottakelig for humor og fornuft, «verdens hyggeligste gutt»det har han erfart; stemmeleie, ansiktsuttrykk,kroppsholdning røper mer om hvasom kan komme til å skje.Læreren oppfatter at Preben ikke følgermed, og markerer det ved å stille hamet spørsmål. Preben oppfatter irritasjoneni lærerens stemme, stivner til, stirrer nedi pulten, vet ikke hva læreren mener, finnerikke noe å si, føler at han ikke har kontrollover situasjonen. Han har opplevd atnår voksne stiller spørsmål med strengstemme, er det for å beskylde ham for eteller annet, bebreide ham – før straffenkommer. Så han svarer ikke, stirrer bareenda mer innbitt ned i pulten; hjernestammenskaoskrefter er i ferd med å tastyringen. Læreren oppfatter ham somtrassig og hever stemmen. Hevet stemmebetyr fare i Prebens verden. Han føler segenda mer ute av kontroll, oppfatter endamindre av det som sies, låser seg helt, kjennerat spenningen i kroppen blir uutholdelig.Han skriker at læreren skal holdekjeft i et desperat forsøk på å få en sluttpå angrepene, stanse dem før han klikker.Men læreren ser bare en frekk og respektløs«ADHD-unge», og begynner å kjefte.Hjernens alarmsentral går for fullt. Hjernebarkener satt ut av funksjon, kaoskreftenehar tatt over, og atferden blir automatisk,primitiv: Preben banner og skriker avfull hals; han klarer å spytte på læreren førhan styrter på dør og klatrer opp på taket.Der blir han stående resten av skoledagenog skrike at han vil ta livet av seg. Slik harmange av Prebens skoledager vært oppgjennom årene.Omgivelsene skjønner seg ikke påbarn som Preben. I ett øyeblikk en hyggeligprat på lærerværelset. Inne i klasserommetigjen blir han plutselig en annen.Blikket hans blir svart. Ingen andre ennPreben har lagt merke til medeleven somviste finger. Alle ser Preben legge ham ibakken og sparke ham i magen. Så vilt ogukontrollert at læreren må tilkalle hjelpfor å få slept ham ut av rommet.Så lenge alarmen i den dype hjernen erslått av, kan hjernebarken fungere: Prebener avslappet, tilgjengelig, mottakeligfor humor og fornuft, «verdens hyggeligstegutt». Det sosiale engasjementsystemetfungerer (Porges, 2003). Så fort hanværer en trussel, går alarmen, den biologiskeaktiveringen eskalerer, hjernestammentar styringen, og hjernebarken settesut av funksjon. Alle gode forsetter erglemt.Selvregulering bunner igode tidlige samspillEn av de viktigste tidlige funksjonenetil omsorgspersoner er å fungere som enytre regulator av spedbarnets vekkingsnivå(Schore, 1994). Barn som stadig oppleverat det ikke får hjelp til å regulere et forhøyt eller for lavt aktivasjonsnivå, står ifare for å bli kronisk over- eller underaktivert,med problemer omkring konsentrasjonog affektregulering som resultat, ogmed utvikling av symptomer i tråd medADHD eller ADD (Perry, 1997).Forskning kan tyde på at traumatiseringog forsømmelse gir ulike biologiskeutslag: Mishandling aktiverer det sympatiskenervesystemet og fører til overaktivering,mens forsømmelse resulterer i parasympatiskformidlet underaktivering(Schore, ifølge Sachsse 2003). Jeg oppleverskillet som lite relevant i klinisk praksis,der traumatisering og forsømmelsegjerne har gått hånd i hånd. Megan Gunnarbemerker likeledes at det er vanskeligå skille effekten av de to typene påkjenninger,i det minste hos småbarn (Loman& Gunnar, 2010). Dertil kommer at handlingersom fra vårt voksne ståsted fortonerseg som forsømmelse, meget vel kan væreTIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2010 47