Salutten går! - Pensjonist-nytt

skolen. I Afrika så jeg skoler som barevar et tre. I skyggen satt elevene ogstuderte. Innholdet er lærerpersonale,elever og foreldre i tett samarbeid. Vardet kvalitet i bygget, må vi si at detsamme gjaldt lærere og rektor. ToreMortensen var den første rektor ogstyrte skolen med stø hånd. Vi bruktemye tid på å skaffe dyktige lærere, ogvi sørget spesielt for at vi fikk godekrefter i de yrkesrettede fag. Mange vilhuske Borga og Gretha.De fleste elever likte seg på skolen,selv om det gikk noen ruter i denførste tida. Ikke så underlig nårplutselig den pliktige skoletida bleutvidet med to år, fra 7 til 9.La oss høre hva noen av de førsteelevene har å fortelle om skolen sin:Arne Berge har skrevet ned noen minnerfra Seiersten linjedelte ungdomsskole(SLU):Jeg gikk på SLU fra 1960 til 1963, troligdet andre kullet på den nye linjedelteungdomsskolen. (Jeg kan forresten ikkehuske at forkortelsen SLU ble brukt – ellermisbrukt). Linjedelingen gikk ut på at elevenesøkte på henholdsvis Gymnasforberedendeeller Yrkesforberedende linje, og mellom ulikelæreplaner i de enkelte fag. Dette innebar atde «flinke» gikk i noen klasser og de «mindreflinke» i andre. Hensikten var at nivået ihver klasse skulle være noenlunde jevnt, slikat undervisningen lettere kunne legges oppfor å treffe alle elevene. Men mange, bådeelever og voksne, syntes at denne silingenvar stigmatiserende, og etter noen år ble denfjernet. Om forskerne fant at den pedagogiskehensikten ble oppnådd, vet jeg ikke.Med ungdomsskolen ble obligatoriskskolegang utvidet fra 7 til 9 år, og sidendet bare var én ungdomsskole i den nye«storkommunen» (etter sammenslåing i1962), betydde det at på Seiersten møttesungdomsmiljøene fra bygda Frogn og byenDrøbak. Jeg opplevde dette som et møtemellom to kulturer; de urbane, moderne,hippe fra Drøbak, og de tradisjonelle,alminnelige fra Frogn. Og jeg som kom frabyens randsone, men hadde gått på Sogstibarneskole som hørte til Frogn, følte megmellom barken og veden. Jeg tror de flesteopplevde denne kulturforskjellen, og det varofte elevene grupperte seg etter den og ropte«Drøbakstælp» eller «Frogntælp» til de andre.Skolebygningen var ny og fin, ogkommunen og alle voksne og ansvarlige varstolte av den. Elevene kunne gjøre noe annetmed den enn å herpe den litt. Det var en goddel bråk omkring ruter som ble knust, noenufrivillig og noen kanskje mer frivillig, og10 PENSJONIST-NYTT 3/2009noen dører som ble behandlet ganske røft.Men tagging var ennå et ukjent begrep, såskadene var vel ikke så store som på enkelteskoler i dag.Noen ganger i året var det skolefest iaulaen, med revy og dans. Da møtte alle, ogsåguttene, opp i sin fineste stas. Noen haddefast følge og andre var interessert i å få det, ogskolefestene var en god anledning til å foretainnledende operasjoner. Selv kom jeg ikkelenger enn til å få mitt første kyss, men det varen opplevelse jeg fortsatt husker.Vi hadde en skoleavis; Amandus, som blestensilert og solgt for 50 øre – eller var det1 krone? Jeg husker best hvordan navnet påavisen ble bestemt; Amandus betyr «den sombør elskes», og det måtte jo være målet medavisen! Jeg husker ikke mye av innholdet, menavisen gikk i mange år, og må ha vært elsket ien viss grad.Når det gjelder undervisningen, er detnoen glimt som kommer tilbake:– når vi hadde fysikk med Aamodt som«- Vi føler oss veldig ferdige», sa disseelevene 15. juni i år. Det er MarieHemminghyth, Julian Frayne, RobinEriksen, Stine Måseidvåg og YlvaGulliksen. De kunne kvitte seg med flerekilo bøker og ta farvel med livet som eleverved Seiersten ungdomsskole. I år fikk hele29 tiendeklassinger ved skolen karakteren6 på muntlig eksamen, mot bare åtte ifjor. En gledelig utvikling, syntes rektorMette Hessen. (Foto: Pål Mellbye,Akershus Amtstidende)fikk ting til å smelle og ryke slik at vi hangut av vinduene i fysikksalen, mens resten avskolen lurte på hva som foregikk der nede.– når bakverket produsert påskolekjøkkenet hos fru Stranger ikke var heltvellykket og ble diskret sluppet ut av vinduet.Det ble likevel satt pris på av sultne kamerateri skolegården!– når Dysthe duppet av i tysktimene, slikat vi hadde ti sekunder til å konferere mednaboen før han halvvåknet og myste utoverklassen.– når Johs’en instruerte oss i å fylle erterog vann på små glass og la dem stå til nestedag, slik at glassene ble sprengt i fillebiter avde svellende ertene – og så dikterte nøyaktighva som skulle skrives om elevøvelsen:«sprengt i fillebiter av de svellende ertene».Fra livet i friminuttene husker jeg best:– «trenging» mellom søylene foranmidtbygget; ved hjelp av skuldrene skulle envippe ut de som sto foran, slik at en avansertehelt fram til søylen.– snøballkasting, som alltid var moro ogaldri lov.– besøk hos Sollesnes (heller ikkelov) for å kjøpe boller og wienerbrød. FraPENSJONIST-NYTT 3/2009 11