Det gamle Testamentet i lys af Det nye – Del I af III. - Lyd-i-Natten.dk

Det gamle Testamentet i lys afDet nye – Del I af III.Av Hugo Odeberg.Oversættelse og afskrift ved Nils Dybdal-Holthe.

Side 1.Det gamle Testamentet i lys av Det nye.Av Hugo Odeberg.Del I av III.(Heftet s. 1-8.)(Dette heftet ble gitt ut av Karmel-instituttet i 1947.Øivind Andersen på Fjellhaug skrev om heftet: ”Det ergledelig å se hvordan nyere svensk teologi vender tilbaketil Bibelen. Denne lille boken av professor Odeberg erintet mindre enn epokegjørende. Hadde en slik bok av enteologisk professor utkommet hos oss i dag, ville den vaktden største oppsikt. – Professor Odeberg går helt og fulltinn for det syn som er det rådende i vårt troende lekfolk.Vår stilling til og vårt syn på det Gamle Testamnetet måene og alene bestemmes ut fra Jesus og apostlenes syn pådet. Og på en glimrende måte klarlegger han hvordanJesus påberoper seg å være den som taler i Det gamleTestamentet. Det taler ikke bare om ham, men han er Detgamle Testamentet’s talende ”Jeg”. – Jeg anbefalerboken til alle norske kristne til et grundig studium.Professor Odeberg er ikke bare en grunnlærd teolog; hanfører også et glimrende språk.”)---Når man vil ha rede på hvorledes Det nye Testamente serpå Det gamle Testamentet, kan man gå ut ifra nestenhvilket som helst kapittel i NT. For NT’s syn på Detgamle Testamentet lyser igjennom over alt.Side 8.uttrykket: ”JEG sier dere” ved sin utlegning av Skriften.Det skal man legge stor vekt på å jevnføre det med denuttalelsen hvor han sier at ikke den minste bokstav eller eneneste tøddel skal forgå.”Jeg sier dere.” Setter han da seg selv i motsetning tilSkriften så at han er herre over Skriften, som visselig ikkeskal forgå, men som han dog som Guds Sønn har rett til åkorrigere?Nei, det ville være å forfalske Jesu ord å oppfatte det påden måten. Med dette ”Jeg sier dere” setter han ikke segselv som en autoritet ved siden av, men som en autoritet iSkriften. Det er han som uttyder hva som skal stå iSkriften. Og hvem er det nå som kan si ”jeg” i et sliktuttrykk som ”jeg sier dere”? Det er ingen annen enn densom sier det samme i Skriften.Altså, her taler ikke den som er herre over Skriften ogerstatter Skriften, men her taler den samme som taler iSkriften. Dermed har Jesus sagt at det er han som erSkriftens ”Jeg”.Når han derfor sier ”Jeg sier dere”, så er det det sammesom ”Skriften sier”. Han opphever dermed ikke Skriften,for det er samme person som taler.Her vil vi gå ut fra et kapittel i et av evangeliene, som giross et særlig skarpt og tydelig bilde både av Jesu stilling tilDet gamle Testamentet og urmenighetens eller de første

Side 2.kristnes syn. Det er Lukas kap. 24. Det fortelles jo der omto disipler som noen dager etter Jesu død var på vei tilEmmaus og samtalte med hverandre om det som haddehendt med Jesus.De gikk der i stor forundring og grublet. De forstod ikkehva som hadde hendt og kunne ikke finne noen forklaring.Så hender det ifølge beretningen at den Oppstandne selvkommer og slår følge med dem, og på deres spørsmålbegynner han å forklare hva som er skjedd med ham. Ogdet er nå straks meget betegnende at Frelseren selv, denOppstandne, som etter evangeliene er historiens sentrumog som derfor av seg selv skulle kunne gi beskjed om hvasom helst, han forklarer ikke engang seg selv eller det somer hendt med ham på annen måte enn ved å henvise til Detgamle Testamentet. Han sier ikke: ”Her er jeg selv og jegskal nå gi dere beskjed om hva som har hendt med meg oghemmeligheten ved det.”Han henviser heller ikke til det han selv har forutsagt i Detgamle Testamentet eller lært, mens han vandret på jorden.Han har, skulle vi kunne si, ingen egne ord, som ikkeberor på Det gamle Testamentet. Han som av evangelienebetraktes som den absolutte Sannhetens og Kunnskapenskonge, han griper ikke til egne ord, ikke engang når hanskal forklare med egne ord ”seg selv”. Men han går til Detgamle Testamentet.Nå må vi legge merke til hvorledes han begynner sinforklaring av det som er skjedd med ham. Han begynnermed å bebreide disiplene at de er dårer og senhjertede til åforstå alt det som er skrevet i Loven og profetene, dvs. detSide 7.underfulle er det, som vi ser når Kristi Ånd får lært oss ålese Bibelen.Det som skildres i Luk. 24 er jo fra den evangeliskehistories siste del, altså tiden etter Kristi oppstandelse, dahans verk var fullbyrdet og han viser seg for sine disipler.Da forklarer han seg selv ved å henvise til Det gamleTestamentet. I Det gamle Testamentet sier verdens Frelser,finnes den fulle forklaring til det som er skjedd.Dette er ikke første gangen Jesus går fram på dennemåten. Det er tvert imot det standpunkt som Jesus inntarfra begynnelsen av. Vel kjent er ordene fra Bergprekenen,Mat. 5,17: ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for åoppheve loven og profetene; jeg er ikke kommet for åoppheve, men for å oppfylle.” Og så sier han disseradikale ord: ”Før himmel og jord forgår, skal ikke denminste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, førdet er skjedd alt sammen.”Det betyr at ikke engang en ”jod”, den minste bokstaven idet hebraiske alfabetet, eller en strek på en bokstav skalforgå, før det er fullbyrdet alt sammen i sitt innerste dyp.Så ser vi også hvorledes Jesus selv i fortsettelsen avBergprekenen viser hvordan man trenger dypere og dypereinn i Skriften. Og den utlegning av de forskjellige budenesom han gir, er i og for seg ikke det mest radikale, for slikgjorde man det allerede tidligere.Man forstod jo – ikke minst fariseerne forstod å tillempeden tanken – at Skriften hadde en rikdom av innhold ogdypere mening. Det mest radikale er dette at han bruker

Side 3.vi kaller Det gamle Testamentet. Han bebreider demsåledes at de ikke vurderte Det gamle Testamentet høytnok.Nå vet vi at de som hørte til Jesu første disipler, var megetmer fortrolig med Det gamle Testamentet enn de kristnenå. De hadde under hele sin oppvekst hørt Det gamleTestamentet bli forelest og gjennomgått isynagogegudstjenesten. De hadde lært det frabarndommen, de leste daglig av Davids salmer og iprofetenes skrifter. Dertil hadde de vært sammen medKristus, som selv stadig henviste til Det gamleTestamentet. Til disse, som i virkeligheten slett ikke varuten bibelkunnskap, er det Jesus sier: ”Dere dårer – til åtro alt det profetene har talt!”Da Mesteren etter dette begynte å forklare seg selv og detstore som hadde hendt med ham, fortsatte han ifølgeevangeliet på den måten at han ”begynte fra Moses og alleprofetene og utla for dem i alle skriftene det som erskrevet om ham”.Han begynte fra begynnelsen av Det gamle Testamentet,med første Mosebok kap.1, og viste at alle skriftene talerom ham. Vi må altså merke oss at det ikke fremstilles slikat bare noen få utvalg i Det gamle Testamentets steder, f.eks. hos profeten, etter Jesu mening peker på ham. Veduttrykket ”han begynte med Moses” angis at alle Detgamle Testamentets skrifter fra den første boken iblantdem, første Mosebok, taler om ham.Side 6.blant dem som akter og studerer den. Det heter i 2. Kor.3,14 om dem som ikke tok imot Kristus, men forkastetham: ”Deres sinn er blitt forherdet. For like til denne dagblir det samme dekke liggende når de leser den gamlepakt, uten at det blir åpenbart at den oppheves i Kristus.Men til denne dag ligger der et dekke over deres hjerternår Moses leses. Men når de omvender seg til Herren, blirdekket tatt bort.”Der finnes altså i den Hellige Skrift et dyp, som er mereller mindre tilgjengelig eller åpent. Men så lenge manikke lar Kristus åpne inngangen til Det gamle Testamentet,så ligger der et dekke foran den. Dette er noe som denikke-kristne leser av Det gamle Testamentet fant bestyrketi Det gamle Testamentet selv. Når Kristus har åpnetøynene for leseren, finner han at det som Kristus gir, ikkeer noen omtolking, ikke noe som leses inn i Det gamleTestamentet, som ikke fantes der før.Og bekreftelsen på selve forholdet fant man i Det gamleTestamentet selv, i Salme 119, hvor det heter: ”Lat oppmine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!”Den som ber er en from mann som leser sin ”lov”, dvs.Mosebøkene og profeten. Men han vet at tross dette, så erdet likevel som et dekke for hans øyne, om ikke Herren tardet bort.Lat opp mine øyne, så jeg kan skue de underfulle ting i dinlov. Det er noe som tilsvarte de første kristnes egenerfaring. De opplevde at dekket ble tatt bort fra deresøyne, og da fikk de se det underfulle i Guds lov. Det

Side 4.Det framgår bl.a. av innledningen til Johannes evangelietat apostlene og evangelistene lærte å forstå hvorledesKristus er med i og egentlig emnet for allerede 1. Mos.kap.1, skapelsesberetningen. I Johs. 1,1-3 sammenstillesevangeliet om Kristus – Ordet (”I begynnelsen varOrdet”) og skapelsesberetningen (”I begynnelsen skapteGud”).Det samme gjelder Pauli ord om Kristus som ”billedet avGud, den usynlige, den førstefødte framfor enhverskapning; for i ham er alle ting skapt, de i himmelen og depå jorden – alt er det skapt ved ham og til ham”. Kol.1,15-16). Eller vi kan tenke på hans ord om ”Gudshemmelighet, det er Kristus” (Kol. 2,2).Videre må vi merke oss at profetene ifølge Jesuuttrykksmåte, som her faller sammen med den samtidigejødedommens terminologi, begynner med Josva,Dommerboken, Samuels-og kongebøkene og deretterfortsetter med de skrifter, som vi er vant til å kalle deprofetiske. Moses og profetene betyr altså: Det gamleTestamentet i rekkefølge, bok etter bok.Når Jesus gjør et utvalg av steder fra Det gamleTestamentet, betyr det slik ikke at han fra Det gamleTestamentet velger ut det, som taler eller sikter til ham.Men han tar fram utvalg i Det gamle Testamenteteksempler av de hellige skrifter, Det gamle Testamentet,som alle fra begynnelsen til slutten, taler om ham. I dennedetalj i beretningen hos Lukas om Emmausvandrerne harvi da en innholdsrik og talende illustrasjon av Kristi måteå betrakte, verdsette og bruke Det gamle Testamentet på.Side 5.Men videre får vi i denne beretning et meget klart bilde avden innstilling, de første kristne gjennom Kristus lærte å tatil Det gamle Testamentet. Det ser vi av uttalelsen i Luk.24, 32, som gir oss et kort, men klart lynglimt av detteforhold. Det heter der at da Jesus hadde forlatt de todisipler, vendte de seg til hverandre med disse ord:”Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veienog opplot skriftene for oss?” Der har vi i et glimt det, somDet gamle Testamentet var blitt for de første kristne: detvar blitt et slikt skrift, som gjorde deres hjerter levende!Men det er ennå et moment å legge merke til. Som nevntvar de fortrolige med Det gamle Testamentet frabegynnelsen av. Men likevel kunne Kristus i begynnelsenbebreide dem at de var dårer og senhjertede. Nå var dereshjerter brennende. Hva var da inntrukket i mellomtiden?Hvorigjennom var deres hjerter blitt brennende?Jo, ved at ”Han uttydet Skriften for dem.” Det var altsåkommet noe til, som hadde gjort Skriftene interessante,fengslende, skrifter som fikk hjertet til å brenne. Dette varblitt mulig ved at Kristus fikk uttyde Skriften, ved at hanåpnet inngangen til den.Paulus, som alltid i sine brev forutsetter en for oss nestenufattelig bibelkunnskap, i alle fall en nesten eneståendefortrolighet med Det gamle Testamentet, han uttrykkerdette på flere steder, men særlig utførlig i 2. Kor. 3. Dertaler han i form av en erindring om noe som var kjent foradressatene ved deres egen erfaring, nemlig om hvorforskjellig man kan forholde seg til Skriften til og med