Fjellposten høst 2011 - OSI Fjell

egen del synes jeg dette er en sjarmerendetilnærming til hele klatresporten. På denuoffisielle campingplassen under Gandalfveggenklirrer det fra folk som racker opptil alle døgnets tider, man blir kjent og deter til og med ganske lett å skaffe seg nyeklatrepartnere. På hviledagene kan mannyte bylivet i Henningsvær. På ”Lysestøperiet”har de verdens beste kanelboller og”Klatrekaféen” har god stemning, selv omde ikke kan norsk rettskriving. Men ”kanelbollene” er ikke så verst der heller.På toppen av geitaEtter et halvt år med nesten bare bolter,var det fint å friske opp klatring på naturligesikringer med klassikeren ”BareBlåbær” (5-). Ellers bød Gaukerisset (6-)og Skiløperen (6-) på bratte, rene riss sommå prøves. Vi måtte selvfølgelig opp påSvolværgeita, hvor to steinblokker hviler segpå toppen av et enormt ”geitehode” somtroner over Svolvær. Litt som Eiffeltårnetover Paris. Hoppet mellom hornene har værtobligatorisk for klatrere og turister sidentredvetallet, men nå har lillehornet slanketseg litt, og landingsplassen har blitt ganskesmal. Spranget fristet ingen av BukkeneBruse i vårt reisefølge. Christian og jegklatret Forsida (5+), visstnok geitas finesterute. Derfra hadde vi god utsikt til Gustav,Karianne og Øyvind som gikk Englevinger(6+), og som kunne melde om at den varminst like fin.Dagene rant bort mellom kanelboller ogtopp 50-ruter, og da vi presset oss sammeni bilen stod det mye igjen på ”to do”-lista.Litt bittert var det å vende ryggen motPresten uten å ha satt så mye som en svettlillefinger i veggen, men den står der når vikommer tilbake neste sommer, med ny hudpå fingertuppene.9