Veksthormonbehandling ved idiopatisk kortvoksthet - Pediatrisk ...

studier av effekten av behandling med veksthormonpå den voksne slutthøyde ved idiopatiskkortvoksthet (12-22). Disse studieneomfatter færre barn, og resultatene er vanskeligå vurdere både mot de som ble oppnådd i denamerikanske studien og innbyrdes fordi inklusjonskriterienehar vært så forskjellige. Veksthormondosenog behandlingsregimene harogså variert mye. For å ta ytterlighetene harnoen studier inkludert barn med høyder over 3percentilen, og frafall av ca. 30 % av barna istudiene er heller ikke er uvanlig. To studierhar faktisk vist en reduksjon av sluttlengden(12,13), mens fire konkluderer med at behandlingmed veksthormon ikke resulterte i signifikantøkning av slutthøyden (10,14-16). Femstudier viste en moderat økning av gjennomsnittshøydenpå mellom 2,0 og 3,5 cm (9, 17-20), mens bare to studier (21,22) viste resultaterpå linje med de som ble oppnådd i den amerikanske(11). Den siste av disse var litt spesiellidet undersøkelsen hadde med en randomisertkontrollgruppe og omfattet bare jenter i relativtung alder (22). Ti jenter med en gjennomsnittsalderpå 8,07 år og høyde mer enn 2 SD undergjennomsnitt for alderen ble behandlet med 30IE/m 2 veksthormon per uke fordelt på dagligeinjeksjoner. Den matchende kontrollgruppensom ikke fikk behandling, bestod av 8 jenter.Åtte jenter gjennomførte behandlingen som igjennomsnitt varte i 6,2 år. Ved en gjennomsnittsalderpå 16,4 år hadde SDS økt signifikantfra et gjennomsnitt på -2.42 til -1.41, og igjennomsnitt var de 7,5 cm høyere enn jentenei kontrollgruppen (22). Selvom antall behandledejenter er lite, står denne undersøkelsen i ensærstilling fordi det var brukt et matchenderandomisert kontrollmateriale til sammenligning.Det kan være at det gode behandlingsresultatetkan være påvirket av at det bare varjenter i materialet, siden tre andre studier harpåvist bedre behandlingsresultat hos jenter enngutter (18-20). Det er verd å merke seg at i studierder det har vært anvendt forskjellige doser,synes ikke en økt dosering å ha ført til et bedrebehandlingsresultat (8, 18).I alle studiene blir det påpekt at det er storeindividuell variasjoner i responsen på behandlingenog at noen barn synes nærmest å værebehandlingsresistente. Det har derfor knyttetseg stor interesse til å prøve å identifisere parametresom kunne gi indikasjon på hvilke barnsom vil kunne respondere best på behandlingen.For praktiske formål er det verd å merkeseg at det ikke er funnet noen korrelasjonmellom predikert høyde og oppnådd slutthøydeog maksimum veksthormonkonsentrasjon vedprovokasjonsforsøk, 12 eller 24 timers veksthormonprofil,IGF-1 konsentrasjon eller veksteni de 12 – 24 første månedene av veksthormonbehandlingen(11). Resultatene i en studiehar imidlertid antydet at relativt lavt maksimumserumnivå av veksthormon etter provokasjonsstimuli og lav integrert veksthormon konsentrasjonover 24 timer kan indikere godrespons på behandlingen (10). I tråd med detteble det i den amerikanske multisenter studienvist at 21% av de inkluderte barna haddeutgangsverdier av veksthormon bindingsproteinunder –2 SDS, og at 11% hadde utgangsverdierav IGF-I under –2 SDS (11,23). Disseindividene, som kunne tenkes å ha mindreikke-identifiserte defekter i sin veksthormon-IGF-akse, responderte best på behandlingen,og om de ble tatt ut av datamaterialet blegevinsten av behandlingen redusert til rundt 4cm (23).De idiopatisk kortvokste som respondererbest kan således være barn med en eller annenforstyrrelse enten i sekresjonen eller virkningenav det endogene veksthormon. Spesielt harmutasjoner i veksthormon reseptoren vært isøkelyset. Homozygot eller kombinert heterozygotmutasjon i veksthormon reseptorgenetfører til veksthormonresistens, slik det kommertil uttrykk i Laron syndrom (24). Enkle heterozygotemutasjoner i reseptorgenet kan føre tilpartiell veksthormonresistens (24-27). I enserie på 100 barn med idiopatisk kortvoksthetble det funnet en heterozygot mutasjon i veksthormonreseptorgenet hos 8 (26), og akkumulertedata antyder at kanskje så mye som 5 %av idiopatisk kortvoksthet kan være forårsaketav slike mutasjoner (27). Det kan vise seg viktigå identifisere en slik eventuell undergruppefordi rasjonell behandling ville være å gi relativtstore doser veksthormon for å kompenserefor den relativt reduserte bindingen til reseptor.Veksthormonbehandlingog pubertetsutviklingSom allerede nevnt, har flere studier vist enviss akselerasjon av benkjerneutviklingen hos10