Vinter i Drøbak - Pensjonist-nytt

slutten av 1920-tallet og holdt påmed dette i over 40 år. Han stodopp om morgenen kl. 06.00, steltehesten, hentet fisken og startet påsine turer. Avhengig av ruten hanhadde lagt opp, kunne han enkeltedager ikke være hjemme igjen føri 22-tiden. Da var det å få i seg enreal middag for deretter å sove, forhan skulle tidlig opp igjen nestedag. Han kjente til alle som haddetilknytning til bondegårdene i denevnte kommunene. Han var enhumørfylt mann som alltid haddeen god og treffende replikk overforsine kunder.Fiskehandler RandinFiskehandler Randin hadde sinforretning i murhuset ved siden avbaker Knudsen i Niels Carlsensgate.Han hentet også fisk i Båthavnamed sin lange trillebår. Jeg ser hamfor meg gående med trillebåren nedWienerbrødskjæringa i sine spesielle,langskaftede støvler med tresåler.Jeg kjenner lite til trafikken ogkundeforholdet i denne forretningenpå den tiden, da dette var utenfordet området hvor jeg vanket og lekteunder oppveksten.Fiskehandler Rudolf IversenNår vi nå er inne på fiskehandlere,kan jeg ikke unngå å nevnefiskehandler Rudolf Iversen på«brygga». Dette var jo en forretningFiskehandler Sigurd Johansen med hestog vogn.sentralt i «mitt revir». Iversen komfra Holmsbu og slo seg ned somfiskehandler i Drøbak sammenmed sin kone Helborg og døtreneRandi og Esther. Han eide denstore og fine eiendommen iBadehusgata 14. Fra verandaenhadde han god oversikt utoverfjorden og ned til fiskebryggen sinsom lå mellom kommunebrygga ogLehmannsbrygga.Fiskeforretningen lå inntil fjelletsyd for trappa som går ned fraJørnsebakken. Her var også AntonMørk ansatt og ivaretok salget nårIversen var på fjorden eller handletfisk. Når det hadde vært sterk sørligkuling i fjorden, hang det ofte alkerog annen sjøfugl på en spiker vedinngangdøra til forrentingen. Alkenehadde kommet med vinden innoverfjorden, og Iversen hadde deretterkjøpt disse av lokale alkejegere somhadde vært ute tidlig på morgenen.Det fortelles at «Skrøna» som varen lokal byoriginal, en gang så sittsnitt til å stjele alkene fra spikerenog deretter solgte dem til Iversenigjen. Dermed fikk han penger tilen flaske bayerøl, og Iversen haddebetalt to ganger for alkene. Jeg trornok Iversen «skjønte lunta», men hansyntes trolig litt synd på «Skrøna»og ville hjelpe ham med en litenskilling. I tillegg var jo dette en godhistorie og positiv markedsføring.Anton Mørk og Rudolf Iversen.Tralla til IversenIversen var også fiskeoppkjøper, ogfiskebåtene la til ved brygga hanshvor de losset fangsten som ble trilletinn på lageret på den berømte trallatil Iversen. Denne hadde ett plan littstørre enn en trillebår, fire jernhjul,jernramme, og den hadde plass til tofiskekasser ved siden av hverandre,pluss flere i høyden. Tralla gikkpå skinner fra lageret vis-à-visforretningen og ut til bryggekantenhvor den stoppet i en trebjelke.Når ikke Iversen eller Mørk vartil stede, eller når Iversen hadde sinmiddagspause midt på dagen, lektevi guttene med tralla. Vi tok fart,stod på tralla og stupte til sjøs nården stoppet i trebjelken ytterst vedbryggekanten. Det hendte jo også atfarten var så vidt stor at tralla hoppetover trebjelken og ble med til sjøs.Det var ikke populært – for trallavar tung og gikk rett til bunns somet søkke.Iversen – som trolig satthjemme på verandaen og spiste – såselvfølgelig dette og startet opp singrå T-Ford lastebil med et lite plan.Vi kunne høre helt til brygga athan startet opp, og da han ankomvar «fuglene fløyet». Iversen visstegodt hvem disse gutta var og kunneeksplodere enkelte ganger, menhan hadde det også moro og loandre ganger. Han hadde til tidersansen for «litt galskap». Jeg husker18 PENSJONIST-NYTT 4/2010 PENSJONIST-NYTT 4/2010 19