glimt_3_2013_desember

EndretpersonlighetTekst: Elisabeth ThormodsenFoto: Apotek1Foto: Apotek114 – Glimt 3/2013 • www.kroniskesmerter.noMin 12 år gamle sønn harallerede i flere år fortaltmeg at jeg må slutte åprøve å skjule det hvergang jeg har migrene, han vet det likevelsier han. Jeg har dog upåvirketfortsatt prøvd å skjule det hver gangsmertene melder sitt inntog. Jeg vil joikke at han skal vokse opp i et hus med«hysj, stille, mamma har vondt i hodet– igjen!» og at han støtt og stadigskal måtte ta hensyn til hvordan jeghar det – eller kan komme til å få det.Det er ikke få ganger jeg har hørt hansi til sin far at «nei, sånn kan ikke vigjøre det, for da blir mamma stressetog det tåler hun ikke, da kan hun fåmigrene». Det gjør like vondt hvergang jeg hører han si det for det viserhvor mye han har lært seg til å levemed min sykdom og mine smerter.Det var vondere for meg før må jeginnrømme, da han som 5-åring frivilligspilte ds’en sin eller så på tv utenlyd for ikke å forstyrre meg, eller dahan som 6-åring bortimot hadde rotetut hele kjøkkenet for å lage seg enskive med sjokoladepålegg slik at hanikke skulle måtte be meg om å lagemat til ham.Det har som sagt blitt lettere å aksepteresykdommen min overfor minsønn, han har sett meg syk så mangeganger nå og vet at jeg blir frisk igjenså han blir ikke redd for meg. Menirritert på meg blir han, spesielt nårhan tror (eller vet må kanskje innrømmes)at jeg er dårlig men skjuler detfor ham. Han kan ringe meg fra farenden uken han er hos ham, jeg liggerpå sofaen med ispose på hodet og serat det er min sønn som ringer. Rasktsetter jeg opp, kremter og svarer telefonenmed den fineste, lyseste oghar-ikke-vondt-i-hodet-stemmen jeghar. «Du er dårlig skjønner jeg», sierhan med en gang. Jeg fatter ikke hvordanhan tar det så godt og så presisthver eneste gang. Jeg tror at jeg er godskuespiller, men tydeligvis ikke!Sist uke fikk jeg forklaringen. Etterjobb var jeg sliten og tung i hodet,men laget middag og spiste den medmin sønn mens vi snakket om dagen idag. Han gjorde lekser (ikke mye måinnrømmes) før han gjorde seg klar tiltrening. Det var blitt til en skikkelighodepine idet jeg kjørte han til treningen.Etter avlevering på trening lå jegpå sofaen med is i håp om at det skullegå over uten medisin (etter 39 år medmigrene er jeg fortsatt evig optimist).Det gjorde det selvfølgelig ikke og dajeg hentet min sønn på trening bruktejeg alt jeg hadde av krefter på å latesom om alt var normalt, planen var åta medisin så snart jeg hadde fått hami seng til klokka 22.00. Idet vi kommerinn i leiligheten og jeg spør hvahan skal ha til kveldsmat så ser han påmeg og rister oppgitt på hodet (lurerpå hvor han har lært den bevegelsenfra???) mens han sier: «Hvorfor trordu at du lurer meg når du ikke fortellermeg at du har vondt i hodet?» «Hva,kan du merke det nå» svarer jeg oppgitt.«Ja, jeg vet også når du begynte åbli dårlig, svarer han og fortsetter: dubegynte å bli ganske dårlig da du kjørtemeg på trening allerede», sa han.Jeg måpte og måtte spørre hvordanhan alltid klarer å se det selv om jeger så flink til å skjule det. Det var dahan sa det, det jeg ikke kommer til åglemme, det som sikkert gjelder mangemødre og fedre med mye smertersom har barn som også opplever dettesammen med dem. Han sa:«Du forandrer deg helt, mamma.Du høres ikke ut som deg selv og duoppfører deg ikke som deg selv heller.»Hva mener du med det, villejeg vite? «For eksempel når jeg i bilenspurte om jeg kunne få være littlenger oppe siden det er fotballkamp.Vanligvis ville du sagt nei, det kandu ikke for i morgen er det skoledag.Men nå svarte du meg bare NEI utenå si hvorfor. Det gjør du aldri ellers»Jeg skal innrømme at jeg ble littsatt ut av dette. Barn er smartere ennvi er klar over og får oftere med segmye mer enn vi er klar over. Men omdette betyr at jeg i framtiden kommertil å bli flinkere til å ikke late som omting er bra overfor min sønn, se deter jeg ikke sikker på. Jeg tror nestendet ligger latent i meg (og kanskje defleste andre foreldre) at vi ønsker åskjerme barna så godt vi kan. Selv omdet tydeligvis ofte ikke er godt nok!