siste nummeret av medlemsavisen - Norsk-Ungarsk Forening

IN MEMORIAMGeorg Országh 1939-2009Georg eller Gyuri, som han ble kalt blant sine ungarske vennerog landsmenn, har forlatt oss den 25. september. Nyheten omhans bortgang kom ikke uventet. Vi og vennene, ”guttene” fraungdomstiden som de siste 15-20 år møttes regelmessig til enprat over kaffekoppen blant annet på Akersveien etter demånedlige ungarskspråklige messene, ante det. Han sa lite omsine plager. Det var mer om Ungarn og landets ve og vel somopptok han under samtalene.Georg, som så mange andre av oss, måtte forlate sitt hjem ogfedreland, Ungarn, etter tapt frihetskamp med påfølgende hevnav den sovjetstyrte diktatur. Den gang var han bare 17 årgammel, og gymnasiast på den meget velrenommertebenediktinerskolen i Pannonhalma.Neppe var det med lett hjerte han forlot foreldre og bror, velvitende om at de kanskje aldri mer kunne se hverandre igjen.Norge ble Georgs nye hjemland og Voss folkehøgskule hansførste hjem her. Fra 1960 studerte han ved Universitetet iOslo. Som den meget språkinteresserte e unge mann han var,tilbrakte han en tid i England, og språkinteressen førte hamogså til Paris, der han bodde et helt år.Han var ferdig utdannet psykolog i 1970, og fra 1977 arbeidetsammen med sine kolleger i Psykosomatisk Institutt som hanvar med på å utvikle. Kollegene berømmet Georg for hansstore profesjonelle kvaliteter og utrettelige vilje og evne til fagligoppgradering gjennom hele sitt yrkesaktive liv. Karrieren vartehelt til sykdom satte en stopper for hans videre virke tidligere iår. Han kom til å bety mye for både kolleger og pasienter, ogøste rundhåndet av sin store kunnskap gjennom hele sinyrkeskarrieretid.Til slutt måtte han gi tapt for sykdommen og ta farvel fra sinelskede kone Eva og datteren Viviann.Norsk Ungarsk Forening deltar oppriktig i deres sorg.Den 15.oktober, dagen for bisettelsen, var det strålendesolskinn fra blå himmel over Oslo. Lyset spilte i de gylnehøstbladene på Vestre gravlunds vakre lønnetrær, og Georgssiste ferd ble omgitt av en fred og et lys som var et menneske isjelesorgens tjeneste verdig.Måtte den evige lys skinne for ham.Hvil i fred, Georg!Rudolf Høyborg 1930-2009Rudolf ble født i Tatabanya nær hovedstaten, Budapest, iUngarn. Hans familienavn var Szücs, enkelt både å skrive og åuttale i hjemlandet, men mer problematisk utenfor landetsgrenser. Derfor skiftet han navn til Høyborg etter ankomst tilNorge. Hans identitet ble bedre dekket også mot kommunistisketterretting. For Rudolf var nok en av de 200.000 ungarere sommåtte forlate sitt land etter oppstanden og tapet avfrihetskampen i 1956.Etter skolegang avtjente han 2 års verneplikt medspesialutdannelse i sanitet, og kunne håndtere både gevær ogpleie de syke. Men før 1956 jobbet han med lær og skinnpreparering.Da frihetskampens time kom, meldte Rudolf segstraks hos de nyorganiserte frivillige frihetskjemperne, desåkalte Nasjonalgardistene, algardistene, når sovjets militære styrker angrepungarerne den 24.oktober. Hans gruppe skulle forsvarevanntårnet i Ujpest, viktige knutepunkter, trykkeriet i nærhetenmm., mot russiske panservogner. Gevær og ammunisjonskaffet de blant annet fra ungarske militærlagre. De førstedagene opplevde Rudolf, som landet forøvrig, frihetens håp ogglede, men som vi vet: Diktaturet seiret. Frihetskjempere ble nåkalt kontrarevolusjonære forbrytere, og Rudolf måtte holde segskjult. Han prøvde å komme hjem til sin nystiftede familie, menetter en måned måtte han oppgi forsøkene. Han var forfulgt, ogi hjemmet ventet militærpoliti på ham med arrestorde, fikk hanbeskjed fra sine egne. Han måtte flykte.Til Østerrike bar det i vintervær, så til Norge og Ålesund. Dervar han ensom, uten språkkunnskaper, og ble forståelig nokdeprimert. Så dro han til sjøs, jobbet og lærte norsk. Etteravmønstring kom han til Oslo og begynte sin karriere ihelsevesenet som sykepleier, en livsoppgave han stortrivdes i.Hans siste arbeidssted var på Emma Hjorts hjem i 24 år, inntilhjerteplagene satte stopper for hans videre yrkesaktivitet. Davar han over 70 år.Etter kommunismens kollaps ble også Rudolf rehabilitert. I2005 fikk han utmerkelsen: en: ”Helt under oppstanden” fraNasjonalgardistenes Forening av 1956”, og i 2006, til 50-årsjubileet”Minneplakett” fra Ungarns President.Rudolf giftet seg med Britt i 1964, og fikk barna Ronny ogSylvia. Ekteskapet holdt ikke livet ut, men kontakten medfamilien fortsatte. Det siste 10 år var han gift med Ottilia fraUngarn som fulgte ham gjennom en svingende helsetilstand tilhjertet sviktet den 1. november. Ved bisettelsens avslutning 11.lød den kjente og vakre arien fra operaen ”Bánk bán”, ”Hazám,hazám...” Mitt land, mitt land du er alt for meg...” sunget avTrond Halstein Moe.Rudolf, fred med din minne!