fax 78 44 91 70 www.oytun.no - Øytun folkehøgskole, Alta

2845 km på
sykkel
Se side 6
alaska-opplevelser
Se side 16
reisen til
solovki
Se side 8

Innhold Redaksjonelt
2 Innhold
3 Redaksjonelt
4 Rektor har ordet
5 Troa mi
6 2845 km på sykkel
8 Russlandstur for viderekomne
11 Ski og skred verden rundt
12 Friluftsliv Cirkum Polare
14 “I have a dream”
16 Øytun i Alaska
20 De som måtte gå om igjen
22 Flytteschauuu!
23 Elevkullet 02/03
24 Sommerkurs med NKSS
25 Klatrehuken
26 Minneord om Asle Dalen
27 Minneord om Paul Ryan
28 Elevstevnet 2002
30 Småplukk
31 Bestillingsslipp
Redaksjon
Per Arne Askeland, ansv. red.
Redaksjon: Liban Abdilahi, Jon Dale,
Ingvild Elveseter, Eirik Elvestad,
Veronika Eriksen, Håvard Halvorsen,
Olav Johannessen, Arne Otto Lund,
Håvard Parr, Markus Plementas,
Robert Sahlin, Hans Ole Sandring,
Bernt Roger Somby, Lena Engell
Ødegården.
Forsidefoto/bakside/teknisk
Bilder på forsida er fra Øytuns sommerkurs
i Alaska; foto Gøril Huse. Innfelt
bilde; foto Øystein Haga. Baksidebildet
med luftig bading på Orros er fanget på
film av Rakel Fagerli.
Redaksjonen avsluttet 18. oktober
2002. Sats: Satt på Øytun med PC og
Quark 3.3/Photoshop 6.0.
Opplag: 1000 eks.
Trykk: Bjørkmanns trykkeri, Alta.
Trykket på ikke-klorbleket papir.
Neste nummer utkommer 15/12 2002.
Manusfrist: 28/11 -02.
Om abonnementet
Det koster kr 90,- pr år å abonnere på
Øytunringen. Beløpet betales til
Øytun folkehøgskole, 9518 Alta,
bankgiro 3000.14.69211. Girer direkte
til dette nummeret, eller ta kontakt
med skolen for å få tilsendt giro. Giro
for betaling av abonnement sendes
årlig ut med nr 4 av Øytunringen.
Øytunringen
er et kontaktorgan for Øytunvenner
landet rundt; for tidligere elever og
neste års søkere, årets elever og deres
foresatte, personalet, skolens eiere,
bygdefolk og andre venner av skolen.
Bladet er laget av elever og lærere ved
Øytun folkehøgskole. Bilde og media
valgfag har jobbet med Øytunringen
både ved dataskjermen og med scanning
av bilder og lay-out.
Det er rolig på tunet i høstferien. Noen
elever bor på skolen i ferien, men de
fleste har reist hjem eller på turer i
Finnmark / NordNorge. Høstferie betyr
ofte også at vinteren setter inn et hovedstøt.
Med noen milde høster bak oss,
ser det ut til at vi er tilbake i “normal
gjenge” med snø i midten av oktober.
Du som gikk på Øytun for ett eller
flere år siden kan gjerne mimre
tilbake til denne tida i ditt eget øytunår
- hva gjorde dere på huset, i
fagene, elevkveldene osv.
For å holde kontakten med dine
“kullinger”; bruk minneboka og ta kontakt,
betal abonnementet på
Øytunringen (giro i neste nummer),
følg med på elevlagets internettsider
og aktiviteter - og send inn stoff til
Øytunringen. Opplysninger til småplukkspalten
er bare noen mailtastetrykk
fra å komme i bladet! Send
til: askeland@naturfoto.net
God høst! PAA
Elevstevnet 2003
blir utvidet med en dag i forhold til
tidligere, og blir neste sommer i perioden
30. juli til 3. august. Nærmere
informasjon om dette og andre sommerarrangementer
finner du på
www.oytun.no.
Hilde Fredwall
gjør comeback på Øytun. Hun ble
tilsatt fra 1. august i en midlertidig
80% stilling for dette skoleåret med
bl.a. undervisning i friluftsliv som del
av stillingen.
2 3
Nytt&nytt
Tone K. Ljøkjel
ble 1. juni fast tilsatt som økonomileder
ved Øytun. Tidligere i år jobbet
hun i en midlertidig stilling på kontoret.
Jon Ljøkjel
er midlertidig ansatt i delstilling
(44%) som lærer i friluftsliv, samt en
del andre oppgaver.
Monica V. Heldal
er vikar/midlertidig tilsatt ved Øytun
med arbeid på kjøkken og en del
internatlederfunksjoner.
Inger W. Anundsen
har fødselspermisjon dette skoleåret.
Vikar for henne i Arktis er ektemannen
Lars H. Krempig.
Nordlys og vinter
Foto: Per Arne Askeland
Medio oktober er det full vinter på Øytun
og i Alta. Mørke klare kvelder har gitt oss
noen flotte nordlysopplevelser; som på
dette bildet fra Sennalandet. De siste
dagene har det også kommet en del snø - til
glede for store og små øytunere...

Rektor har ordet Troa mi
Kjære leser og øytunvenn!
Her på tunet er 96 elever og et flott personale
godt i gang med et nytt skoleår.
Også i år gleder vi oss over å få jobbe
sammen med en utrolig fin ungdomsflokk.
Som vanlig er september en tid
hvor vi som storfellesskap ser lite til
hverandre, samtidig som hovedfagene
melder om vennskap og fellesskap på
mange fine turer. Det er for eksempel
veldig artig at jakt - og fiske klassen
dette året fikk oppleve en "eksplosjon" i
rypebestanden på indre strøk. Når man
går inn over tunet er det ikke rent få ryper
som henger til mørning på husveggene.
Siden 1997 har skolens elevtall vært stabilt
mellom 95 og 100. Det er bra. Men, - hvis
skolen fra neste år skal klare å fylle opp
112 godkjente internatelever, trenger vi 30
søkere til. Da er vi avhengig av trofast
innsats fra dere lesere. Den beste PR for
skolen vil alltid være at tidligere elever
med foresatte og personale aktivt anbefaler
Øytun til venner og kjente. Øytun
håper og ber om at leserne ser sitt ansvar til
aktiv markedsføring av en god skole.
Nybygging og restaurering går som planlagt.
I mai ble det nye internatet først tatt i
bruk av foreldrene i avslutningshelgen.
Medio juni 03 vil de øvrige internatene
være utbygget og restaurert, og like etter vil
både landsmøtet for de kristne folkehøgskolene
og Indremisjonsforbundets
sommerstevne få gleden av et nyoppusset
internatanlegg her på Øytun. Fasilitetene
vil da være slik at vi med frimodighet
inviterer dere alle til å planlegge sommerferien
til Alta. Store familierom med selvbetjeningsmuligheter
står til alles disposisjon.
I sommer prøvde skolen også å
4
gripe fatt i det
tradisjonelle
elevstevnet for å
gi det et mer
innbydende innhold
utover den
såkalte gjensynsverdien. Vi er i full gang
med tilsvarende planer for sommeren 03.
Mange jubileums-kull vil om kort tid få
tilbud om et tilrettelagt opphold på Øytun
torsdag 30. juli til og med søndag 3. august.
For tiden har Øytun noen spennende pedagogiske
baller i luften. Dere anbefales å
følge med på skolens hjemmesider.
Sommerkurset i Alaska var en ubetinget
suksess som vi planlegge å utvide til to kurs
for neste sommer. Vi tilbyr nå 2 halvt
årskurs; "Ski og skred verden rundt" og
"Cirkum polare". Til sommeren starter vi
utredning av et 3. halvårskurs med vekt på
Kola`s muligheter. I skrivende stund er vi
også i full gang med et utredning av et 7.
hovedfag på helårs kurset, som vi ønsker å
starte opp med kommende høst. Vi røper
ikke tittel og innhold her, men følg med,
følg med… Den siste store ballen er at en
ressursgruppe skal sørge for at både gamle
og nye planer for Øytun skal være med å
styrke skolens samiske profil. Blant annet i
den forbindelse skal både Magne og
Elizabeth på studieturer til Kola.
Til tross for alle pedagogiske og bygningsmessige
baller! Dette er ikke skolens
egentlige mål. Målet er å vise vei og
mening til unge mennesker på leting etter
verdier. Til dette trenger vi fortsatt hjelp og
forbønn.
Helge Ludvigsen
rektor
Her om dagen var jeg ute på tur
med klassen min, vi kom sent
fram og måtte gå i mørket. Det
ble mørkere utover kvelden.
Og til slutt kunne vi ikke se
hverandre lenger. Det var
bare noen som hadde med
lykt, så vi delte. Jeg gikk
nesten helt bakerst og
hadde ikke noe lys rundt
meg. Jeg traska og snubla
og gikk videre i kveldsmørket.
Vi gikk og veien ble bare
verre og verre å gå på. Jeg ble
til slutt så frustrert at jeg brølte
ut: "Jeg ser jo ingenting, kan ikke
noen skru på lyset?" Da skrudde
personen bak meg på lykta og sa
med rolig stemme: Det er bare å
spørre.
Akkurat da gikk det opp for meg
hva dette minte meg om. Historien
min er som troa mi; veien jeg går
på er livet og det finnes to veier.
Den smale stien sammen med
Jesus, eller offpist uten om denne
stien. Jeg velger av og til offpist,
for jeg vil prøve å finne veien selv.
Men det går som oftest på dunken.
Personen bak meg, er Jesus. Han
står med hodelykta og batteriene
fulle. Det er bare jeg som sitter
med bryter`n . Noen få ord er alt
5
som
skal til for at han skrur på lykta, og
hjelper meg med å finne stien min.
Legg din vei i herrens hånd,
stol på han så griper han inn.
Salm 37. 5
Du sitter med brytern, det er ditt
valg.
Inger Elise Eikeland
Foto: Håvard Parr

2845 km på sykkel
Av Øystein Haga
Det er lett å bli overmodig på egne
vegne, i hvert fall når det er snakk
om en bedrift som fortsatt ligger
et halvt år frem i tid. Alt er så
enkelt når en sitter og snakker om
sommerens eventyr en mørk, kald
desemberkveld; i den varme årstid
er det meste gjennomførbart.
Alle problemer og utfordringer med
gjennomføringen synes så små, det er
de fascinerende og spennende sidene
ved en tenkt ekspidisjon som trer frem.
Det er lett å ta godt i, og i iveren og
entusiasmen som oppstår får råde grunnen.
Man gir hverandre løfter om å
gjennomføre prosjektet, og vips, så er
det gjort. Rykter begynner å svirre,
og det som var et luftslott, en nydelig
liten tankerekke, har
med ett blitt en reell plan som skal
gjennomføres. Denne gangen er det
en sykkeltur, en klassiker i
Øytunsammenheng. Vi skal sykle
Norge på langs etter skoleslutt.
Et halvt år seinere står vi på Nordkapp.
Vi er fire stykker; Anne Kjersti Filtvedt,
Synnøve M. Skånland, Ingvild E.
Thorvaldsen og undertegnede.
Kalenderen viser 14. mai, og lufta er
kald og skarp. Vi begynner for alvor å
forstå hva vi har lagt ut på, og det er
både skremmende og fascinerende.
Foran oss ligger en tilsynelatende
endeløs "landevei"og en drøy måned
med sykling og turliv.
Vi har lagt opp til å sykle omtrent ti
mil hver dag, men i begynnelsen tar
vi det rolig for å komme inn i tralten.
Den 16. mai krysser vi Sennalandet,
og nå er det plutselig ikke så langt
"hjem" til Øytun. Gode, myke senger
og en varm dusj frister enormt, og det
blir til at vi sykler til skolen. Der blir vi
godt mottatt, og vi får en luksuriøs natt
i kjente omgivelser.
"Første etappe" er på en måte unnagjort,
og til tross for en del trøbbel med syklene
har det gått fint. Humøret er bra, og
troen på at vi faktisk skal klare å gjen-
nomføre er langt større enn før vi starta.
Dagen etter feirer vi nasjonaldagen i
Alta, og det er ikke lite snop vi greier å
dytte i oss før vi må sykle videre.
De nærmeste dagene blir slitsomme.
Været er ikke spesielt bra, og før vi forlater
Finnmark får vi oppleve både regn,
sludd og snø. Det er flere fjelloverganger
med ganske tøffe oppstigninger,
og vi sykler i opptil fjorten timer hver
dag. Da vi kommer inn i Troms får vi
kraftig motvind inn flere av de lange
fjordene, og det tar virkelig på kreftene.
Anne Kjersti sliter med en riktig gjenstridig
forkjølelse, og vonde knær og
rygger begynner å gjøre seg gjeldende.
Alt blir imidlertid bedre da sola titter
frem igjen, denne gangen så å si for
godt. Vi har med få unntak nydelig vær
på resten av turen, og det hjelper godt
både på motivasjon og helse.
Landskapet vi sykler gjennom er fantastisk
flott. På grunn av godværet har
naturen satt inn et ekstra gir for å kle seg
i sommerskrud så fort som mulig. Det
er irrgrønt over alt, og fuglene synger
døgnet rundt. Fjordene i Troms og
Nordland er virkelig nydelige i slike
forhold, og når en sykler får en virkelig
tid til å nyte det. Nå har vi kommet godt
inn i tralten også, og vi sykler fortere
enn før. Dagen består fortsatt i all hovedsak
av sykling, spising og soving,
men vi kan bevilge oss litt lengre pauser
enn tidligere.
6 7
Vi velger å sykle kystriksveien nedover
Helgelandskysten i stedet for å ta E6 over
Saltfjellet. Kystveien er lengre, men det er
ingen av oss som angrer på veivalget.
Kysten her er kanskje det flotteste
strekket på hele turen, og temperaturen er
sommerlig. Når vi kommer sørover er i
tillegg terrenget svært så flatt og lettsyklet,
og det går fort. Snart er vi i Trøndelag,
og vi blir invitert hjem til flere gamle
Øytunere. Det kan vi jo ikke takke nei til,
og vi gjør kort prosess med alt som blir
servert oss av mat. Apetitten er, til tross
for et enormt daglig næringsinntak, svært
så god etter nesten tre uker med sykling...
Sommeren er virkelig kommet til Sør-
Norge, og det er til tider riktig hett. Sola
steiker hele dagen, og forbruket av
solkrem skyter i været. Vi tar oss selv i å
håpe på skyer og fallende temperatur, varmen
tar virkelig på. Terrenget er imidlertid
lettere enn nordpå, og dagsetappene
blir lengre når vi nærmer oss Oslo. Etter
en hviledag på Nesodden er vi klare for
"siste etappe" til Lindesnes. Denne delen
av turen blir overraskende slitsom, vi
sliter med punkteringer og tekniske problemer
og det er tungt å motivere seg. Det
er heldigvis ikke så mange mil igjen, og vi
har god tid. Sekstende juni ruller vi inn på
parkeringsplassen ved Lindesnes fyr. Vi
har dermed sykla Norge på langs,
Nordkapp- Lindesnes. Den totale tilbakelagte
avstanden er 2845 km, og vi har
brukt 32 dager i alt. Det føles helt herlig!

Russlandstur for viderkommende
Av Patrick Schneider
Øytun inviterte i år for første gang til tre ukers kurs i Russland, med
to uker på Solovki-øyene i Kvitsjøen i regi av Øytun ved Elizabeth
Roseveare og Kola-YMCA. Som den store Russland-fan tok jeg
sjansen og reiste helt fra Sveits opp til Øytun og videre til Russland.
Desverre var jeg eneste deltaker fra "Norge".
Eventyret begynte med turen til
Kirovsk der Solovki-leiren startet.
Elizabeth bestemte at vi skulle kjøre
med hennes Opel Kadett til Kirovsk.
Det hadde den fordelen at vi kunne ta
med masse bagasje og stoppe hvor
som helst. Det var en ny måte å passere
grensen ved Storskog. Vognkortet
skulle oversettes til russisk og bagasjen
kontrolleres. Bamsen vi hadde med ble
klemt på magen, for kanskje prøvde vi
å smugle noe. Under telt, soveposer og
ryggsekker lå sykkelen til Misja, men
etter en halv times prosedyre fikk vi
kjøre videre mot Murmansk.
Underveis stoppet vi mange ganger
og så på de forskjellige minnesmerker
fra andre verdenskrig og vi tok oss tid
8
til å vandre på gravplassen i
Nikkel. Vi hadde flott sommervær,
og det var helt forskjellig
fra skolens Russlandstur i november.
Da jeg er vant med "grise-kjøring" fra
Sveits overlot Elizabeth rattet til meg
da vi nærmet oss Murmansk. Det var
ikke bare bare å kjøre i seksti i siksak
gjennom Murmansk, men med godt
sammenarbeid fant vi uten problemer
fram til målet vårt: Galina Horeva, en
av Øytuns samarbeispartnere. Vi
besøkte også Anna Kartcha og hennes
familie, og etter en natt på golvet i
Lenas leilighet gikk turen videre til
Kirovsk der jeg fikk besøke min venn
Anton noen dager. Vi dro på forskjellige
turer i Khibinifjellene og prøvde å
gjøre de siste
forberedelsene for
Solovki (det var ikke
bare lett; har russere en
annen måte å gjøre det meste
på?)
Med nattoget gikk det videre til Kem,
og underveis kom de forskjellige
deltakere fra Russland. Det var 8 russiske
ungdommer og Antonina
Sidorovitch, leder i Kola YMCA. Fra
Kem gikk det videre med båt til
Solovki. Etter to timer dukket plutselig
den typiske silhuetten fra Solovkiklosteret
opp mellom hav og skyer. Det
var som et eventyrslott og spenningen
ble større og større.
På Solovki ble vi innkvartert rett ved
siden av klosteret, i et "ungdomsherberge"
som var helt nyoppusset med
Bakgrunnsbilde: Klosteret i Solovki sett fra
sjøen. Foto over: Patrick (midten foran) og
Elizabeth (t.h.) sammen med de russiske leirdeltakerne.
9
blant annet midler fra Norge og
Moskva. Det var stort sett en høy standard.
Dessverre var ikke alt ferdig de
første dagene, slik at vi måtte bruke
doen på gata, og den var ikke å anbefale!
Det var heller ikke mulig å koke
mat i spiserommet, så vi spiste en del i
den eneste kaféen på øya. Antonina var
veldig flink med matlaging på rommet.
Hun forvandlet dobbeltrommet som
hun delte med Elizabeth til et veksthus,
kjøkken, arbeidsrom og oversettingsbyrå.
Hun var den eneste av russerne
som kunne snakke engelsk. Jeg undret
meg over at Elizabeth fikk sove i det
hele tatt, for Antonina styrte nesten dag
og natt med noen prosjekter og matlaging.
Programmet besto av forskjellige
ekskursjoner, fire arbeidsdager i den
botaniske hagen (vi arbeidet for å få

turene og ekskursjonene gratis) og en
god del fritid. I de 10 dagene vi var på
Solovki ble vi kjent med klosterets kultur,
festningens historie, den spennende
og tragiske historien med fangeleir
på Solovki, russisk hverdagskultur,
med de forskjellige øyene og med
mennesker.
Et av høydepunktene var sikkert den
første søndagen. Da hadde vi fri og jeg
bestemte at jeg skulle ta en tur ut til en
mindre øy som er forbundet med en
demning. Nadja, ei russisk jente ble
med. Vi gikk i flere timer, og da vi kom
til demningen var den ødelagt.
Heldigvis var det lavvann, sånn at vi
kunne gå gjennom knedypt vann. Til
vår store forundring traff vi folk som
bodde der ute. Egentlig skulle vi bare
oppsøke en gammel kirke, men Nadja
begynte å prate med dem og til slutt
havnet vi i en gammel, liten hytte, som
minnet meg litt om "slummen" som jeg
kjente fra Sør-Afrika. Men ikke nok
med det, de serverte oss russisk te, ferskt,
varmt brød og røykt fisk. Det var
som i en super restaurant. Folk var
veldig koselige og gjestfrie, og de
syntes det var veldig spennende å få
besøk av en sveitser. Til slutt fikk vi
båtskyss et godt stykke, slik at vi ikke
måtte gå gjennom vann igjen. Mannen
hadde en liten, åpen fiskebåt. Det
blåste en frisk bris, og da vi kom lenger
ut begynte det å gynge og bølgene
sprøytet over den lille baugen. Nadja
var livredd, men fiskeren tok det med
humør.
10
Til avslutning på oppholdet vårt
hadde vi en dagstur, "den store sirkel".
Det var en tur med robåter på innsjøer
som er bundet sammen med kanaler. I
tillegg var det en fottur til to gamle
kirker. Den ene var oppe på et lite fjell,
og vi hadde flott utsikt over hele øya.
Kirka hadde vært fyrtårn for båtene på
Kvitsjøen. Det var en stor opplevelse å
ro der over de stille vannene, langt
borte fra sivilisasjonen i en fantastisk
natur. Det var knall vær og vannet var
cirka 23 grader - deilig badetemperatur!
Kameraet mitt gikk nesten i ett og
vi storkoste oss.
Det var ikke lett å si farvel til Solovki
da båten forlot kaien i varm ettermiddagssol.
Lenge så vi silhuetten fra
klostret. Fra Kem dro vi tilbake med
nattoget til Apatiti og videre til
Kirovsk. En noe søvnig Dimitry hentet
oss med bilen sin. Det ble lite søvn på
toget, for på flere stasjoner underveis
var det flere deltakere som forlot toget
og oss. Selv om vi ikke hadde et felles
språk for å kommunisere, følte jeg at vi
var blitt en fin gjeng i de tolv dagene.
Det var mange flotte og sterke
opplevelser. Jeg håper inderlig at jeg
får reise tilbake snart. Solovki kan ikke
forklares, men må oppleves. Solovki er
Russland i et nøtteskall, eller som en
kinesisk eske der stadig nye ting åpner
seg. Jeg tror Elizabeth og jeg har samlet
nok ideer for neste Solovkitur, og da
vil vel du også bli med!!!
Ski og skred sk ed verden verden
rundt
Viss
du ikkje
har budd
under ein stein
den siste tida, har
du kanskje høyrt om
eit nytt tilbod frå Øytun
for den som har lyst på eit
vidaregåande kurs i friluftsliv;
Halv-årskurset "Ski og skred
verden rundt".
På oppdrag frå Øytunringen reiste
Jon og Eirik ut for og finne ut kva alt
dette oppstyret dreier seg om.
Ski og skred verden rundt
Etter ein prat med Bjørn Michaelsen
som er initiativtaker, koordinator og
vegledar for ski og skred verden rundt
(uten å vere lei av off-piste-linja),
fann me ut at ski og skred handlar om
seks heldige sjeler som oppsøker
nokon av verdens finaste skiplassar -
nemner navn som Alpene og Canada
11
- for å lære mykje om god ski køyring
og vurdering av skred. For å vere ein
av dei seks heldige må du ha ein del
¨eit halvår
på ski ..
Canada ..
Alpene ..
Lyngen ..
erfaring innafor
emnet. Du må gjerne
vere ein "konstruktiv
skiboms" (sitat Bjørn
M.), men eit off-piste
år på Øytun kan vere
nok. I kurset vil du få
med deg livsviktige
nyanser og erfaringer ved å vere
masse på ski, i skredterreng og med
profesjonelle folk. Kva med ski- og
skrederfaring frå Alpene, Canada og
det beste Nordkalotten kan by på i
løpet av vinteren 2003? I slutten av
mai avrundes kurset med å oppleve
Lyngsalpene i midnattsol, der "verdens
flotteste skitur" over Jiehkkevarre
er eit av måla.
Viss du er ein av dei som likar deg
best med ei fjøl (brett) under beina, så
må du beherske skikjøring i tillegg
(telemark eller alpint).
Halvårsstudiet starter i Noreg, Alta og
på Øytun 22. - 24. november 2002
med en samling for planlegging og
samkjøring.
For meir informasjon:
http://www.oytun.no
eller mail direkte til Bjørn;
bjorn@oytun.fhs.no

Nytt halvårskurs: Friluftsliv - Cirkum Polare
Av Bendik Løkken/
Eirik Elvestad
Går du med villmarksdrømmer
i magen? Kunne du ønske deg et
halvår fullt av flotte naturopplevelser
i Alaska og på
Nordkalotten? La tankene fly
mot nord. Tenk deg felle-fangst
med indianere, landsbyliv i
”bushen”, lange skiturer i urørt
natur, hundekjøring når kuldegradene
kryper lavere enn du
noen gang har opplevd før…
Forestill deg at du sitter ved
bålet under en flammende nordlyshimmel
og hører ulvehyl i det
fjerne - du er på DIN ekspedisjon!
12
Mount McKinley er symbolet på den
majestetiske fjellverden i Alaska.
Friluftsliv Cirkum Polare
Cirkum polare betyr "rundt (nord-)
polen". Studiet tar deg til de store
villmarksområdene omkring Nordpolen,
med vekt på Alaska. Avhengig
av dine valg kan du studere naturen,
kulturen og friluftslivets muligheter i
Alaska, Grønland, NordSkandinavia,
Svalbard og Russland.
The last Frontier
Hovedvekten av kurset er lagt til
Alaska - som med sine 95% villmark
ofte kalles ”The Last Frontier”. I
bushlandsbyen Takotna får du sammen
med lokalbefolkningen ta del i
pelsjegerlivet og kjenne stemningen
under sledehundeløpet Iditarod. I
møte med indianere og
kvite får du virkelig
erfare indianernes levekår
på godt og vondt.
Brooks Range
Videre utover vinteren
skal elevene planlegge
og gjennomføre en to
ukers skitur i Brooks
Range. Dette er et fantastisk
naturområde
med mektige fjellmassiver
og storslåtte, frodige daler med
enorme rypeforekomster. Er vi
heldige støter vi på både rein, ulv og
jerv.
Å oppleve Alaska
Mot slutten av Alaskaoppholdet er
det et 14 dagers selvstudium der du
kan velge å være utplassert hos en av
Alaskas meget dyktige hundekjørere,
bli medhjelper for en biolog på
forskningsoppdrag, være med oppsynsmenn
i nasjonalparker eller
utforske Alaskas berømte skimuligheter.
Dette er mer enn en tur til
Alaska - dette er å oppleve Alaska.
Vanskelig valg
Kurset avsluttes med en spesialiseringsperiode
på 4 uker eller mer. Hvis
du ikke ønsker å gjennomføre din
egen ekspedisjon kan du møte våren
hos dine nye venner i Takotna, jobbe
2 ukers skitur i Brooks Range, Alaska. (Fotos: TTM)
13
med kristent ungdomsarbeid i Alaska,
drive hundekjøring og fangstliv hos
en lokal fangstmann på Grønland,
være medveileder på en skitur gjennom
storslåtte Sarek nasjonalpark i
Sverige eller en skitur i fangstmenns
fotspor på Svalbard. Vanskelig valg?
Introduksjonstilbud
Dersom du ikke lenger bare vil
drømme - sjekk ut dette: I forbindelse
med lanseringen av det nye
halvårskurset Friluftsliv Cirkum
Polare presser vi nemlig prisene
ekstra, og gir deg en enestående
sjanse til å realisere dine drømmer.
Praktiske opplysninger
Påmeldingsfrist: 1. desember
Kursstart: 1. februar
Pris: ca NOK 30.000,-
Internett: www.alaska.no
www.oytun.fhs.no

“I have a dream..”
Av Arne Otto Lund &
Hans Ole Sandring
Mange går med en drøm inne i
seg, et ønske om å gjøre noe
utenom det vanlige, bli lagt
merke til, nå fram til et mål. For
de fleste forblir drømmen et
ønske. Men Liban Abdulkadir
Abdulahi gjør noe med det!
Liban ble født i Somalias hovedstad
Mogadishu en sommerdag i 1967. Og
ettersom årene gikk ble Liban interessert
i geografi og hans personlige
drøm startet å ta form. En drøm venner
og familie har karakterisert som
meningsløs og bortkastet, men han
har holdt fast på sitt ønske om å bli
første afrikaner på Nordpolen og
Sydpolen!
I 1999 kom Liban til Oslo. Hans polfarerdrøm
ble møtt med lite forståelse
av andre somaliske venner, men en
dag på en internasjonal kafé kom han
i prat med en norsk venn som kunne
hjelpe han de føste skrittene 90 grader
nord. Han hjalp til med å ringe
rundt og samle nyttig informasjon til
en uerfaren polfarer. Og veien endte
opp hos Børge Ousland.
Ousland hadde nettopp avsluttet en
reise fra Russland via Nordpolen til
Canada, og trengte tid til å fullføre en
14
bok om turen. Men han var interessert
i å ta kontakt senere. Noe han
gjorde. På en indisk restaurant i Karl
Johan begynte drømmen å nærme seg
en realitet. Men mange utfordringer
lå foran den livsglade afrikaneren. En
ting han må lære seg er å gå på ski!
Den første skituren Liban gjorde var
på et par ski Ousland hadde gitt ham.
Turen gikk til Sognsvannet hvor han
kunne utnytte det flate vannet til å
trene seg opp. Og treningen fortsatte
på skøyter i Frognerparken.
Etter anbefaling fra Ousland søkte
Liban seg til Arktislinja her på Øytun
og nå er det en afrikaner med stort
pågangsmot blant oss! Liban vil i
løpet av dette året bla. få en innføring
i norsk natur, miljø og kultur, skaffe
seg flere norske venner, bli bedre på
ski og samle erfaringer i polarområdet
med Svalbardturen mot slutten
av året som et viktig element.
Men Liban blir ikke den første fra
Øytun som har reist til polene. Ola
Skinnarmo ble første svenske på
Sydpolen i 1998. Skinnarmo var elev
på Fotolinja i 94\95.
Tidsplanen til Liban etter året her
blir å følge skolens Alaskatur i sommer
(mer omtalt i dette nummeret),
for så å benytte seg av
Grønlandsturen som er en del av det
nye halvårskurset skolen tilbyr fra
neste semester. Det kreves jo en
solid økonomi for å klare seg på
slik en ferd så siste år før planlagt
avreise vil gå med på å
skaffe seg sponsorer og støtte. I
2005 vil forhåpentligvis Liban
passere 90 grader nord som
aller første afrikaner! Videre
står de Olympiske vinterlekene
i Torrino, Italia 2006 for tur
hvor Liban vil prege langrennsløypene.
For så å avrunde
med sin personlige ferd på
Sydpolen i 2006.
Hvorfor vil en som ikke er født
med ski på beina i adskillige
varmere strøk satse så mye kun
for en drøm? Han vil bevise for
andre at det er mulig å realisere
sin drøm. Og vise neste generasjon
innvandrere at de også
kan benytte seg norsk kultur og
natur. Inne på rommet til Liban
henger det en plakat med følgende
tekst: "Nothing happens unless first a
15
dream." Kanskje det er på tide for
flere av oss å drømme?

Bjørnen sover ikke, vannet syder, grantrær bøyer seg
grasiøst mot strømmende elvevann, padlemusklene
verker, myggen biter og det gjør også laks i store mengder.
Villmarkseventyret 2002. Ti menn og tre kvinner,- alle med
stor sans for friluftsliv kastet seg på tilbudet fra Øytun
folkehøgskole om tre uker i Alaska for å få oppleve en
fantastisk verden vi bare kjenner fra historier om
bjørn og uendelig natur. Først i 12 dager i
kano nedover elven John River .
Deretter skulle vi dra storlaksen
fra lakseelver litt lenger sør.
Vi endte opp med ca. 50
laks på tre dager!
Du kan ikke forstå Alaska
uten å ha vært der selv. Og en
kan ikke formidle nesten tre uker på
tur i en liten artikkel heller. Det blir
bare glimt av en verden som vi gjerne
ønsker at flere skal ta del i. Vi lagde all
mat på bål og møtte skumring med
flammer hver kveld når vi slo leir.
Bålplassen ble mer og mer komfortabel,
og det ble de provisoriske
toalettene også etter
hvert som vi ble trent i å bygge
utedo av stein. Vi opplevde skiftninger
i naturen fra bart fjell og
grønne åser til tett granskog der
grantoppene lente seg ned i vannet, til
løvskog og et rikere dyreliv. Og elva skiftet i
intensitet fra lavt sig, mer vann, mer stein,
stryk, større stryk, mindre og flatt vann igjen.
Og vet du hvilken temperatur det
er i Alaskas midtsommer? Det er
varmt!
Vi badet, spilte frisbee-fotball på
sandbankene og padlet i shorts og
bar overkropp. (Vi jentene i bikini).
Vi sang og så etter de berømte
villdyrene som Alaska er så kjent for.
Og vi fisket i elva uten å få så mye
annet enn harr. Inntil videre.
Vi drog også trygt ned fra padleturen til
den lille byen Bettles der det bor 30 mennesker
på somrene. Og vi spilte softball med
innbyggerne.
Dette er Alaska slik
elevene på Øytuns Alaskakurs
opplevde det i fjor
sommer...
Til Sommeren arrangerer Øytun nytt kurs i
solfylte Alaska. Blir du med, er prisen
omtrent 25 000 kr. (pluss minus).
Kurset starter ved
“Fairbanksområdet”,
midt i Alaska. Det blir
fisking, padling, bading,
tindebestigning og
mye, mye mer. Lurer du
på noe, kan du besøke
kursets eget nettsted på:
http://www.alaska.no
.... mer fra turen - bla om...

I John Rivers vold
- Det som haster, er sjeldent viktig. Det
som er viktig, haster sjeldent, sier
Bendik mens vi gnufler i oss frokost ved
elvebredden.
Den første dagen i villmarka. Bortsett fra
illsint mygg som har laget lyd i forteltet i
løpet av natten har søvnen forløpt uten
problemer. Hagla har ligget i ro, bjørnesprayen,
en sprayboks fylt med pepper,
har vi heller heldigvis ikke fått bruk for.
Ikke et eneste stort, brunt dyr har vært i
nærheten av maten eller spiseplassen.
Bendik Løkken Knappstad er turleder
sammen med Sveinung Aarthun Ims.
Duoen skal lede gruppen av oss alaskafarere
trygt ned gjennom elva John
River og sette tempoet de neste tolv
dagene.
Den ser kanskje ikke så vill ut, John
River, der den passerer odden ved leirplassen
i rolig sig. Hvis en bare ble
liggende i kanoen uten å padle ville en
18
drive nedover, sakte, men sikkert, og før
eller siden ende opp i Yukon River .Eller
bli kastet nedover i elvas buktninger mellom
steinene mens bølgene bryter mot
kanoen og du krysser fingre for at det
skulle gå bra.
Det er da du gjerne vil ha kontroll. Du må
lære å padle. Og det gjorde vi.
La adrenalinet bruse
Tre dager har gått. En fjelltur i strålende
sol ble avløst av to dager med drittvær
og regn. Elva steg og vi måtte slepe
kanoer og bagasje langs land. Da været
endelig snudde var det klart for de store
utfordringene.
For det er stryk. Det syder og koker hvitt
der det stikker opp stein under eller i
vannoverflaten. Du kjenner et knip i
magen. Du padler ut fra bakevja - en
stille plass langs siden av elven- og plutselig
er du midt i stryket.
- Padl bakover nå! ropes det fra bakerste
mann i den skjøre kanoen av plastduk
og aluminiumsstenger, og du padler alt
det du makter. Adrenalinet bruser i
årene, du ser bare vannet og hører
lyden. Plutselig er du ute.
John River kan knapt nok sammenlignes
med Altaelva. Den norske elva er nok litt
mer pinglete i sin framferd. Og padlingen
ser så lett ut, men er så vanskelig.
- Du så jo den stenen. Jeg sa jo du skulle
svinge unna, sier en søkkvåt Liv-
Margunn etter et kanovelt og påfølgende
redningsaksjon for å berge kano og
bagasje.
- Men du prater jo hele tida, sier hennes
mann Kristian til sitt forsvar.
Det sies at om du overlever en uke i
kano med en av motsatt kjønn, så
kan du like godt gifte deg. Og vi
tre jentene overlevde, vi.
Naturen
Du kan ikke forstå Alaska uten å ha vært
der selv. Og en kan ikke formidle nesten
tre uker på tur i en liten artikkel heller.
Det blir bare glimt av en verden som vi
gjerne ønsker at flere skal ta del i.
Vi lagde all mat på bål og møtte skumring
med flammer hver kveld når vi slo
leir. Bålplassen ble mer og mer komfortabel,
og det ble de provisoriske toalettene
også etter hvert som vi ble trent ei
å bygge utedo av stein.Vi opplevde skiftninger
i naturen fra bart fjell og grønne
åser til tett granskog der grantoppene
lente seg ned i vannet, til løvskog og et
rikere dyreliv. Og elva skiftet i intensitet
fra lavt sig, mer vann, mer stein, stryk,
større stryk, mindre og flatt vann igjen.
Og vet du hvordan temperatur det er i
Alaskas midtsommer? Det er varmt!
Vi badet, spilte frisbee-fotball på sandbankene
og padlet i shorts og bar
overkropp. (Vi jentene i bikini). Vi sang og
så etter de berømte villdyrene som Alaska
er så kjent for. Og vi fisket i elva uten å få
så mye annet enn harr. Inntil videre.
Vi også trygt ned fra padleturen til den
lille byen Bettles der det bor 30 mennesker
på somrene. Og vi spilte softball
med innbyggerne.
19
Storlaksen
To dager etter sto vi på rekke og rad og
dro Alaskalaks i alle størrelser fra lakseelvene
i Talkeetna-området lenger sør
, og spiste oss sprekkmette på fisk når
kvelden kom. Tretten personer i en diger
amerikansk van som kjører rundt i fire
dager på leting etter den store fisken var
annerledes villmarksliv enn padling,
men fantastisk moro.
Den største laksen vi fikk var på over sju
kilo. Om vi koste oss!
Bilder av storfisken er ikke det eneste vi
har med oss hjem i hodet. For selv om vi
ikke så noe til bjørnen under padleturen,
så er bamse brakar glad i fisk.
Ved Troublesome River fikk to av guttene
nærkontakt med en grizzleybinne
med to unger, mens resten av oss fikk
se svartbjørnen som forsynte seg med
laksemiddag i Byers Creek. Målet nådd.
Det blir et villmarkseventyr i 2003 også.
Blir du med?
Foto under: Fantastisk gøy! Eivind og
Sveinung kommer seg helskinnet
gjennom et av strykene i John River.

Stipendiatene: De som måtte gå om igjen....
Tekst: Ingvild Elveseter
Foto: Håvard Parr
Et år på Øytun betyr fine naturopplevelser,
sosialt fellesskap og
minner for livet. Det er et år
som for de aller fleste går alt for
fort. Noen er mer (u)heldige enn
andre. De må gå et år om igjen...
Hvert år velges det ut en gruppe elever
fra fjorårets elevkull til å bli stipendiater,
populært kalt "stipper". Nåløyet
sies å være trangt da mange søker på
den ekslusive stillingen som stipp. For
å finne ut litt mer om denne håndplukkede
gjengen og hvordan det
egentlig er å være stipp, bestemte jeg
meg for å ta en liten tur innom stippestua
og slå av en prat.
Midt på tunet, med god utsikt til de
andre internatene, ligger stippestua.
Der er det alltid lys å se i vinduene, og
musikk og latter
høres i det
en nærmer seg
huset. Denne
kvelden er det
stillere enn
vanlig.
Et stearinlys
brenner i et
vindu, og
rolig musikk
Torbjørn Askevold, foto tar i mot meg
Trond Inge Tappel,
veileder
idet jeg åpner
døra. En avslappende
og
god stemning
brer seg. Jeg
føler meg
velkommen.
Bare fire av
stipendiatene
er hjemme. Vi
setter oss ned
og begynner å
småprate.
- Det er mye mer ansvar, og vi har
flere oppgaver, svarer Ingrid på
spørsmålet om hvordan det er å være
stipp i år og elev i fjor. For bortsett fra
å være behjelpelige med flytting av
møbler rundt om på internatene på
natterstid og underholde elever og
lærere i ull-undertøy, har stippene flere
ulike oppgaver. De er stipper i hver sin
klasse og har ekstra ansvar rundt turplanlegging
og på turene. På kjøkkenet
er de fast
innventar hver
sin uke, og de
har ansvar for
kiosk, tursjappe,tømming
av søppel
og de går
klutrunden.
Ingrid forteller
at de
planlegger å
Kristin Steinsbø, JF
åpne en kaffe-bar, og målet er å få den
ferdig til mørketida. I all flyttingen
mellom internatene, kan dette bli en
samlings-plass for alle.
Jeg spør dem hvorfor de ble stipp.
- Fordi Helge ville ha oss, kommer det
kjapt fra Johannes. De andre ler.
- Jeg hadde det så bra i fjor og ønsket
et år til med fine naturopplevelser, sier
Kristin, da jeg fikk sjansen, kunne jeg
ikke si nei.
- Jeg hadde
egentlig håpet
på et nei, så
slapp jeg å ta
stilling til det,
sier Kristian
og ler.
Ingrid A. Hennum,
hundekjøring
Praten går
jevnt og latteren
sitter
løst. Johannes
klimprer på
gitaren. Blikkene som veksles er
fortrolige. De er en gjeng gode venner
som deler opplevelser og minner fra i
fjor og har ulike forventninger til et
nytt skoleår. De ser frem til å bli kjent
med de nye elevene og finne gode venner.
Samtidig knytter det seg spenning
til deres nye rolle som stipp.
- Jeg er spent på rollen i forhold til de
andre. Jeg vil være på bølgelengde
med de andre elevene og være med
20 21
like mye på det sosiale, sier Kristin.
Så langt kan det anbefales å bli stipp.
De forteller at
de har god tid
til å ha det
gøy, og de
trives godt
med å bo
sammen på
stippestua.
Synes dere at
det gir dere
noe å være
stipp?
- Det er spesielt med stippefellesskapet.
Det er verdifullt, sier Ingrid, og de
ande nikker enig.
En stund senere lukker jeg døra bak
meg og går ut i mørket. Stippenes sang
fra åpningsfesten
blir
med ett så
klar:
Vi er stipper
og vi gleder
oss,
til å kjenne
dere kjempe,
kjempe godt.
Ååå hei hå,
ja på stippestua
er det
rått!
Kristian Vestergaard,
off-piste
Johannes A. Bolstad,
arktis

Flytteschauuu!!
Av Markus Plementas
og Lena E. Ødegården
Da vi kom til Øytun ble vi møtt
med store konteinere, malespann
og plankebiter. Vi skjønte
fort at internatene var under
utbygging.
Etter en god innsats fra de kjekke
snekkerne våre her på Øytun, ble
endelig Beskades ferdig med utbygging
en drøy måned etter skolestart.
De som bodde på Pæska kunne nå
pakke kofferten og flytte inn. "Vi
ønsker oss en stor potteplante, noe til
å fylle opp rommet med." "Denne
stua er jo mye større, vi får jo faktisk
plass her alle sammen!" En hel gjeng
Stor byggeaktivitet på tunet.
sitter i den nye designersofaen med
beina på bordet og storkoser seg!
I tillegg til nytt kjøkken, stort
tørkerom og 2 ekstra dusjer, er alle
glade og fornøyde med det nye internatet.
Utenom gamle dollaråsen (Nassa) og
ferdig oppusset Skoddevarre skal alle
de andre flytte på seg i løpet av vinteren.
Raipas flytter snart til Pæska,
Komsa til Raipas og tilslutt Haldde
over til Komsa, mens "Kaksebua" er
noe for seg selv!
Når mai måned kommer regner vi
med at utbygging og flytting er overstått,
og vi er endelig der vi skal være
alle sammen. Og alt er klart til et nytt
skoleår 2003-2004!
Helt konge vøttø!!
Øytunelever 02/03
Andre land
Enggaard Mattias Danmark
Jakobsen Thomas S. Danmark
Jensen Jens Elton Danmark
Pedersen Birthe Morre Danmark
Vassileiou Christian Frankrike
Vlasov Evgenij Russland
Artemyev Andrey Russland
Avdeev Aleksander Russland
Nussbaum Anina Sveits
Lilja Anna Sverige
Lindberg Tove Sverige
Lindvold Kamma Sverige
Sahlin Robert Sverige
Simonsson Samuel Sverige
Quinn Kevin USA
Akershus
Olavsrud, Kyrre 1475 FINSTADJORDET
Solberg Yvonne Hagerup 1410 KOLBOTN
Engh Geir Simen 1400 SKI
Lerberg Stein Harald 2033 ÅSGREINA
Aust-Agder
Sandring Hans Ole 4847 ARENDAL
Knutsen Arnstein 4790 LILLESAND
Nævland Maria 4308 SANDNES
Buskerud
Eikeland Inger Elise 3043 DRAMMEN
Botten Håvard 3550 GOL
Fossli Gunnhild 3570 ÅL
Finnmark
Eriksen Veronika 9990 BÅTSFJORD
Somby Bernt Roger 9520 KAUTOKEINO
Baklikova Kristina 9771 SKJÅNES
Hedmark
Løitegård Arne Fjellro 2380 BRUMUNDDAL
Kind Olaf 2211 KONGSVINGER
Aasmundrud Hans A. 2335 STANGE
Hordaland
Jordal Daniel 5911 ALVERSUND
Toft Lisbeth 5011 BERGEN
Ådnanes Liv Elin 5430 BREMNES
Ådlandsvik Marit 5314 KJERRGARDEN
Bjerkeset Gunnhild B. 6453 KLEIVE
Møre og Romsdal
Borge Eivind Høstmark 6440 ELNESVÅGEN
Drågen Ronny 6440 ELNESVÅGEN
Hals Jon 6440 ELNESVÅGEN
Parr Håvard 6139 FISKÅBYGD
Drabløs Arne 6133 LAUVSTAD
Hoemsnes Tom Erik 6416 MOLDE
Rotevatn Njål 6100 VOLDA
Rotevatn Vegard 6100 VOLDA
Flydal Ellinor 6013 ÅLESUND
Nordland
Askevold, Torbjørn 8900 BRØNNØYSUND
Dahlberg, Sølvi Therese 8641 HEMNESBERGET
22 23
Nord-Trøndelag
Ulvin Sigrid 7670 INDERØY
Røstad Robert 7600 LEVANGER
Nilsen Einar 7724 STEINKJER
Furuset Peter 7500 STJØRDAL
Oppland
Elveseter Ingvild 2836 BIRI
Espeseth Mona 2900 FAGERNES
Lund Arne Otto 2609 LILLEHAMMER
Odegaard Bjørn Don 2609 LILLEHAMMER
Hennum, Ingrid A. 2917 SKRAUTVÅL
Oslo
Abdilahi Liban 0025 OSLO
Sæter Live M. Løberg 0860 OSLO
Tørring Jon Magnus 1263 OSLO
Rogaland
Gjesdal Grete 4370 EGERSUND
Samdal John Helge 5563 FØRRESFJORDEN
Johannessen Olav 4043 HAFRSFJORD
Apeland, Katrine 5521 HAUGESUND
Egge Karoline 4375 HELLVIK
Lerstøl Kathrine 4328 SANDNES
Daae Kjersti Lundmark 4050 SOLA
Søvik Kaia Dons 4050 SOLA
Gulbrandsen Guro Klyve 4023 STAVANGER
Steinsbø, Kristin 4020 STAVANGER
Tappel, Trond Inge 4028 STAVANGER
Urdal Celine 4018 STAVANGER
Håland Kristi 4360 VARHAUG
Sogn og Fjordane
Watne Ågot Kirsten 6800 FØRDE
Thingnes Anders Voss 6817 NAUSTDAL
Dale Jon 6856 SOGNDAL
Hauglum Kirsti 6893 VIK I SOGN
Sør-Trøndelag
Sægrov Bendik 7079 FLATÅSEN
Elveseter, Thomas S. 7088 HEIMDAL
Bolstad, Johannes A. 7340 OPPDAL
Berling Hans Erik 7288 SOKNEDAL
Fagerli Rakel 7327 SVORKMO
Elvestad Eirik 7092 TILLER
Kviseth Karl Christian 7026 TRONDHEIM
Pedersen Randi Anette 7023 TRONDHEIM
Halvorsen Håvard 7560 VIKHAMMER
Telemark
Aabø Tormod 3800 BØ I TELEMARK
Bekken Ingrid 3924 PORSGRUNN
Nesvaag Silje Marie R.3933 PORSGRUNN
Ødegården Lena Engell 3660 RJUKAN
Thorjussen Kjersti 3746 SKIEN
Vestergaard, Kristian 3744 SKIEN
Vestfold
Moskvil Kristian 3180 NYKIRKE
Hammersmark Ingrid 3294 STAVERN
Stausland Mari Tansem 3151 TOLVSRØD
Østfold
Pedersen Kristian W. 1823 KNAPSTAD
Plementas Markus 1534 MOSS

Sommerkurs med NKSS
Her er gjengen samlet i telt-leiren klar for
foto-tur på fjellet (Foto over).
Røyskatten er en nysgjerrig kar. Han holdt en
lang oppvisning foran kameralinsene (Foto t.h.)
Av Per Arne Askeland
I begynnelsen av august var
nærmere 90 NKSS-ere på kurs
og leir på Øytun. Først og
fremst tenåringer fra Nord-
Norge som gjennom oppholdet
på Øytun får ny inspirasjon i
lagsarbeidet.
Arrangementet var et samarbeidskurs
mellom Øytun og Norges Kristelige
Skole og Studentungdomslag, der
bl.a. Øytun stod for gjennomføringen
av ulike friluftslivsopplegg.
Deltakerne fikk velge ulike tema-
24
grupper for så å reise på overnattingstur
sammen med en friluftslivslærer
fra Øytun. Fotogruppa drog til
Bekkarford på Seiland hvor man
fotograferte både ryper og røyskatt
og flotte landskap. Andre grupper var
tur med polarhunder, kanopadling og
klatring.
Klatrehuken
Av Robert Sahlin
På sommmaren midnattssol och
en underbar utsikt över Alta med
älven som rinner ut i fjorden. På
vintern härskar mörkertidslyset
och utsikten är inte mindre fantastisk
då. Jag befinner mig vid
klatrehuken som blivit byggd vid
Salkobekkens klätterfält.
Ca 1,5 km från Øytun en bit ovanför
dämningen på Skoddevarre ligger fältet
som har 30 leder med olika svårighetsgrad
och det har blivit klättrat på platsen
sedan 1988. Den 24 maj 2001 satt
Bjørnulf Håkenrud tillsammans med sin
stipendiat Kari-Anne Kilane för att gå
igenom skolåret. Då föddes iden om att
bygga en permanent gapahuk på samma
plats där de då satt. En fast punkt som
samtidigt skulle minska slitaget i
området runt omkring. Platsen hade
använts till bålplats och övernat-
25
tningsplats i flera år men gapahuk hade
bara blivit byggd med pressening tidigare.
Skolan fick bygglov och i augusti
samma år började Bjørnulf bygga tillsammans
med fjellklassen.
Arbetet har sedan flutit på och i sommras
fick huken ett riktigt tak. Nu på hösten har
veilederklassen hjälpt till att bygga och
huken är i det närmaste klar. Bjørnulf vill
gjärna tacka Jacob Svarre (2000-2001)
med flera vid byggandet av huken. Det är
lite finlir kvar att göra så de som vill hjälpa
kan till exempel bära upp en skifferplatta
från dämningen och samtidigt bli
äresmedlemmar i hukens venner.
Alla som vill får mer än gärna besöka
och bo i klatrehuken, det är god plats till
12 personer där inne. Det finns ett stort
kaffekärl där och vattnet i Salkobekken
är kanongott. Ta med lite ved, ett glatt
humör och glöm inte att skriva i klatrehukboka
som är hukens gästbok. Har du
dessutom klätterutrustning så är turen
fulländad. God tur!

Minneord om Asle Dalen
Rett etter påske i år fikk vi en trist
melding til Øytun. Asle Dalen, -
elev ved skolen 99/00 hadde
omkommet i en fallskjermulykke i
Portugal.
Asle kom til Øytun, - som så mange
andre, med både sin egen ballast og
med ønsker og drømmer for
skoleåret. Han ville gå i jakt - og
fiskeklassen, og hadde idrett fotball
som valgfag. Her på Øytun fikk han
utfolde seg på mange nivåer. Asle
spilte på så mange strenger. Han
kunne favne hele spekteret fra røffe
jaktturer til den vare og nære medmenneskelige
og åndelige omsorg i
bibelgruppe og samtale. Smilet,
humoren, varmen og omsorgen hans
fikk bety mye for både medelever og
personale. På Øytun er vi takknemlige
for det året vi fikk sammen med
Asle. Minnene han ga oss blir ekstra
verdifulle når han gikk bort så alt for
tidlig.
Ved hans begravelse ble det samlet
inn en gave som familien ønsket å gi
til Øytun folkehøgskole. Vi er dypt
takknemlig for dette og for det Asle
fikk bety for skolen. Vi vil bruke
pengegaven til et tiltak, som bærer
videre mye av det som Asle verdsatte
da han gikk på Øytun. Vi planlegger
å gjenoppta arbeidet med å
bygge en gamme i Skoddevarre. Vi
vet at Asle og fetteren Arild mange
26
Asle Dalen var elev på Øytun
skoleåret 99/00.
ganger gikk i Skoddevarre og
snakket om gammen. Det er derfor
med glede vi nå vil satse på en ny
gamme i skolens nærområde, hvor
også kommende elever kan få slike
naturopplevelser som vi vet betød så
mye i Asles liv.
Asles familie må ha Øytuns medfølelse
i sorgen og savnet, og i
takknemlighet lyser vi fred over
Asles minne.
Helge Ludvigsen
rektor
Minneord om Paul Ryan
Paul Ryan er ikke blant oss lenger.
Fredag 30. august fikk vi melding
om at Paul Ryan hadde lagt ut på
sin siste reise. I takknemlighet var
flere i personalet samlet ved Pauls
båre, - for å ta farvel med en kjær
venn og en stor mann.
Øytun folkehøgskole vil uttrykke
stor takknemlighet for alt det Paul
har betydd for oss. Da Paul kom med
i skolens styre på midten av 80- tallet,
hadde han allerede lang fartstid
som rektor på den samiske folkehøgskolen
i Karasjok. Fra sin
styreposisjon har Pauls vennskap
med, og kjennskap til Øytun stadig
blitt større. I de siste årene var Paul
en høyt skattet foredragsholder både
blant elever, foreldre og personale.
Fra vårt ståsted er det en stor
livskunstner vi nå har mistet,- en stor
formidler, -en kunstner med ord, - en
mann som har gitt skolen vår utrolig
mye i form av nærhet og visdom.
Øytun har vært utrolig privilegert
som har hatt Paul og Åse som venner,
og det følger stor takknemlighet
med Pauls minne. I tillegg til å
brenne finnmarksnatur inn i våre
hjerter, vil vi med glede minnes foredragene
om "3-stammers møte" og
"spor i sinn".
Det er umulig å skrive om Pauls
betydning for Øytun uten å nevne
"Terje Vigen". Diktet om den norske
27
sjømannen, som rodde i åpen båt til
Danmark for å berge "barn og viv".
Vi som fikk kjenne Paul i noen år, vi
vet at han, i likhet med Terje Vigen,
nok har hatt seg noen turer med tårnhøye
bølger i åpen båt, kanskje
lenger enn til Danmark. Derfor var
det for meg personlig en sterk og
underlig opplevelse å ta avskjed med
Paul en uke før han døde. Han hadde
akseptert at han var satt av på et
sidespor. Han hadde så inderlig lyst
til å leve videre, men han visste hvor
neste stasjon var. Før han velsignet
meg, siterte Paul 3. siste vers nettopp
fra Terje Vigen, det som vi hadde
hørt så ofte på Øytun:
"Da yachten drejed for
Hesnæs-sund,
den heiste det norske flag.
Lidt længere vest er en
skumklædt grund,-
der gav den det glatte lag.
Da tindred en tåre i Terjes blik;
han stirred fra hejen ud:
"stort har jeg mistet,
men stort jeg fik.
Best var det, kanhænde,
det gik, som det gik,-
og så får du ha'e tak da, Gud!"
Pauls familie må ha vår medfølelse i
sorgen, og i takknemlighet lyser vi
fred over Pauls minne.
Helge Ludvigsen
rektor

Elevstevnet 2002
I sommer var det 5 år siden denne gjengen var årets Øytun-kull.
Årets 20 års jubilanter på Øytun.
28
25 års jubilantene anno 2002.
45 års jubilantene gikk på Øytun mens skolen lå i Havøysund.
29

Småplukk Bryllup
Krempig jr har fått navnet Ida. Her viser
hun frem sine stolte foreldre.
30
28. sept - Marianne Bårdsgjære (97/98)
og Per Cristian Aurdal (95/96) giftet seg
og har sendt oss melding om at de har
det fint!
Fødsel
2. august - Lars H. Krempig og Inger W.
Anundsen fikk datter nr 2 - Ida - og
Guro fikk en lillesøster.
Mimretreff juli / august 2002
Samtidig med elevstevnet var det et stort treff for nåværende og tidligere ansatte
(m/familier) på Øytun. Som en kan se av bildet er Øytun-familien stor.
Kontakt Øytun
Vi tar mer enn gjerne imot bidrag
fra dere lesere. Mer eller mindre
eksotiske reisebrev, artige øytuntreff
og synspunkter på artikler i
blader er godt stoff. Ta penn/tastatur/kamera
fatt og send oss noen
ord og bilder.
Øytuns postadresse 9518 Alta.
Tlf.nr./fax se neste side.
Vår e-mail adresse er:
oytun@oytun.fhs.no
Øytuns web-side har denne adressen:
http://www.oytun.no
�
�
�
�
�
Ja, jeg ønsker å få Øytunringen
for 2002 for kr 90,-. Send giro!
Ønsker å gjøre PR for skolen.
Send meg ..... fagplaner!
Ja, jeg vil gjerne bestille flg.:
.................................................
Annet: ......................................
..................................................
Navn:...............................................
Adr.: ................................................
.........................................................
Bruk slippen!
Bruk slippen under for betaling av
Øytunringen dersom du ikke har betalt
allerede, og dersom giro ikke ligger i
dette bladet. Betal evt. som beskrevet
på side 2. Eller du kan bruke den for å
bestille fotoheftet, som ble omtalt i
tidligere nummer, evt. også heftet
“Friluftsliv og sikkerhet”. (Begge a kr
90,-.) Din innsats for verving av elever
til skolen er viktig, send inn slippen
dersom du ønsker å drive PR for
skolen. Vi sender da vår nye fagplan
for utdeling.
Frimerke
Øytun
folkehøgskole
9518 Alta

C - BLAD
RETURADRESSE:
ØYTUN
FOLKEHØGSKOLE,
9518 ALTA
NORWAY
Løssalg kr 20,-
Øytun folkehøgskole, tlf 78 44 91 40 - fax 78 44 91 70
www.oytun.no - oytun@oytun.fhs.no