17.10.2015 Views

VerdiStrek 2015

Et magasin fra RVTS Sør.

Et magasin fra RVTS Sør.

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

<strong>VerdiStrek</strong><br />

et magasin fra RVTS Sør / <strong>2015</strong><br />

Vi ønsker å forstå<br />

mennesker i lys av hva<br />

de har opplevd.<br />

Lek - en vei til endring<br />

Hva er et menneske?<br />

Relasjonen - veien hjem


KJÆRE LESER!<br />

INNHOLD<br />

Årets visjon for RVTS Sør er at ”Vi vil forstå mennesker i lys av hva de har opplevd.”<br />

Dette preger også kommunikasjons- og formidlingsarbeidet vårt. Gjennom<br />

tilgjengeliggjøring av fagstoff og fortellinger – både til fagpersoner og til folk flest,<br />

vil vi bidra til økt forståelse av barn og unges opplevelser, og gi fagpersoner faglig<br />

påfyll gjennom kunnskap og erfaringskompetanse.<br />

12<br />

32<br />

44<br />

Vi er glade for at en rekke lesere ser ut til å klikke seg inn til våre sider. Til nå i<br />

år har vi hatt 230 000 sidevisninger. I rekordmåneden juni, hadde vi hele 52 000<br />

sidetreff. Vi er også glad for samarbeid. Flere og flere andre fagmiljøer sprer og<br />

benytter våre fargartikler og fortellinger i sitt arbeid. Vi håper magasinet kan gi påfyll<br />

som kan sette seg ut i gode menneskemøter der du er!<br />

Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør<br />

Vi leter etter ord som lyser veier fra kunnskap til varme menneskemøter. Vi skriver om<br />

menneskets smerte og menneskets storhet. Vi skriver oss inn mot det som gjør at<br />

mennesker, tross krenkelser og smerte, finner grunner til å stå opp om morgenen.<br />

Det finnes et sted vi ennå ikke har vært, der flere barn og unge blir forstått i lys<br />

av hva de har opplevd. VI MØTES DER.<br />

Velkommen inn i nok et magasin fra RVTS Sør.<br />

Eva Dønnestad, kommunikasjonsleder<br />

s. 4 - Lek - veien til endring<br />

s. 6 - Den nye profesjonen<br />

s. 8 - Kompetanse mer enn kunnskap<br />

s. 10 - Eksistens og meningsdannelse<br />

s. 12 - Hva er et menneske?<br />

s. 16 - Jovisst er du mitt mummitroll<br />

s. 18 - Rus som smerteuttrykk<br />

s. 22 - Vinglasset mellom pappa og meg<br />

s. 24 - Språket som kraft<br />

s. 26 - Folk flest kan begå onde handlinger<br />

s. 28 - Når den snille begår overgrep<br />

s. 30 - Mot til annerledeshet<br />

s. 32 - TraumefeltPioneren<br />

s. 36 - Barnets opplevelse<br />

s. 38 - Når et godt liv gjør vondt<br />

s. 40 - Flere blikk på menneskemøter<br />

s. 42 - Kort & godt<br />

s. 44 - Med blikk for innsidelivet<br />

s. 50 - Kunsten å gjøre andre store<br />

38<br />

<strong>VerdiStrek</strong> <strong>2015</strong> • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock


4<br />

en vei til endring<br />

– Lek er ikke tøys og unyttig tidtrøyte, det er ramme alvor. Alle som er opptatt av å bidra til endring<br />

hos mennesker som har levd vanskelige liv, bør ta inn over seg denne kunnskapen. Lekenhet, ”playfulness”,<br />

er veien til endring, sier psykologspesialist Heine Steinkopf.<br />

RVTS Sørs Heine Steinkopf kommer nylig fra konferansen<br />

“Play, Creativity, Mindfulness & Neuroscience in Psychotherapy”<br />

der han blant annet har fått siste nytt fra Daniel<br />

Siegel, Allan Schore, Jaak Panksepp, Pat Ogden og<br />

Barbara Fredrickson.<br />

Lekenhet er livsnødvendig for barns utvikling<br />

Heine Steinkopf understreker lekens, livsutfoldelsens<br />

og mulighetenes verdi for å skape god endring hos barn,<br />

unge og voksne som er skadet eller krenket.<br />

“Barn som er krenket, slutter å leke.<br />

Derfor hemmes muligheten for endring<br />

og utvikling. Leken har stor betydning<br />

for god utvikling av hjernen og for<br />

veien til helhet for krenkede barn, viser<br />

forskning.”<br />

Steinkopf fortsetter: - Vi ser på lek som bortkastet tid, og i<br />

beste fall uviktig tidsbruk. Interessant nok, er det absolutt<br />

ingen forskningsmessig begrunnelse for dette. Faktisk<br />

forteller forskningen oss det motsatte: Lek, eller lekenhet,<br />

er livsnødvendig for barns hjerneutvikling, og avgjørende<br />

for voksnes mulighet til endring.<br />

Når vi leker, skrur vi av evalueringen<br />

– Høyre hjernehalvdel er i metaforisk forstand, nyskapende,<br />

kreativ og nysgjerrig, mens venstre hjernehalvdel er<br />

kritisk, analyserende og konservativ. Ifølge forskeren<br />

Schore (http://www.allanschore.com), er det avgjørende<br />

for at vi mennesker skal utvikle oss, at vi har tilgang til, og<br />

benytter oss av, den type prosessering som foregår i høyre<br />

hjernehalvdel, skriver Steinkopf.<br />

– Når vi leker, skrur vi av den delen av hjernen som<br />

evaluerer oss selv og andre. Den delen av hjernen som sier<br />

”nå ser du dum ut”, eller ”dette er da helt meningsløst”,<br />

eller ”at det går an å være så teit”, altså VH. Når vi<br />

blir oppslukt av øyeblikket, engasjert av oppgaven eller<br />

kontakten med de andre. Tilstanden lek inneholder<br />

engasjement, konsentrasjon, tilstedeværelse, opplevelse<br />

av velbehag, og lyst til å gjøre uventede eller nye ting.<br />

Dette, ifølge Schore, er de øyeblikkene en bør lete etter<br />

og styrke, dersom en ønsker å bidra til positiv endring for<br />

andre mennesker, understreker Heine Steinkopf.<br />

Tilstedeværelse i øyeblikket<br />

Steinkopf mener forskningen og fokuset på lekenhet er<br />

med å utvide blikket på barnet og hva barnet trenger. - Lek<br />

er livsnødvendig for barns hjerne-utvikling. Når man er i<br />

en “leken tilstand”, er man tilstede i øyeblikket, opererer<br />

intuitivt, og er preget av engasjement, kreativitet og<br />

nysgjerrighet.<br />

I denne tilstanden har vi mulighet til utforske og endre<br />

tenke/føle/handle alternativer. Vi kan utvide vår<br />

persepsjon, forståelse og fortolkning av virkeligheten.<br />

– Hvordan henger lekenheten sammen med stressreguleringen<br />

som har stått svært sentralt i<br />

traumearbeidet?<br />

– Stressregulering handler mye om å bli bevisst hva<br />

som foregår i egen kropp; affekter, muskulatur,<br />

hormoner, slik at signalene fra kroppen blir<br />

forståelige. For å få dette til trenger, vi å øve på å<br />

være tilstede i vår egen sansning. Være tilstede<br />

i øyeblikket, slik at det vi faktisk og konkret<br />

sanser, blir tilgjengelig for oss. Traumatiserte<br />

mennesker har en tendens til “å leve i fortiden”,<br />

ved at aktiveringsmønstre som er innøvd i<br />

krenkende relasjoner med mye frykt, gjentas om<br />

og om igjen. Dette hindrer nye sanseopplevelser<br />

i å bli integrert i hukommelsen, slik at nye tenke/<br />

føle/handle-alternativer kan øves inn. Lek er et<br />

verktøy for tilstedeværelse i øyeblikket.<br />

Traumatiserte barn og voksne slutter å leke<br />

– I møte med krenkede, traumatiserte, skadede<br />

etter vold, overgrep, neglekt - hvordan arbeider man<br />

for å gå fra livssmerte til livsvekst gjennom lek?<br />

– Traumatiserte mennesker, både voksne<br />

og barn, slutter å leke. Da hemmes<br />

muligheten for endring. I praksis trenger<br />

traumatiserte mennesker å øve på lek<br />

og utforske hvilke aktiviteter som kan<br />

gi dem opplevelse av engasjement,<br />

nysgjerrighet og kreativitet. Har de<br />

minner om hvordan de lekte som<br />

barn? Kan de tenke seg aktiviteter<br />

som ville være engasjerende? Kanskje<br />

trenger de at vi øver sammen med dem,<br />

leker sammen med dem for å utforske<br />

hvor mulighetene ligger?<br />

For barn er det imperativt at leken ikke<br />

stopper opp, og ofte kan foreldrene trenge hjelp<br />

til å forstå hvor viktig leken er for et barn. Kanskje kan de<br />

også trenger hjelp til å leke mer sammen med barna sine.<br />

Barnets styrke og sårbarhet<br />

Steinkopf fremhever at barns store styrke er deres<br />

umiddelbare forhold til lek. Naturen har programmert lek<br />

som et biologisk system i hjernene deres.<br />

“Hvis barn ikke stoppes gjennom frykt og<br />

straff, vil de ta ansvar for sin egen hjerneutvikling<br />

gjennom leken.”<br />

Sårbarheten består mye i barns avhengighetsforhold til voksne<br />

som omgir dem, og hvordan de oppmuntres og stimuleres til<br />

nysgjerrighet, engasjement og utvikling gjennom leken. Frykt<br />

stopper lek!<br />

– Hva vil disser erkjennelsene av betydning<br />

av lek ha å si for HJELPERENS rolle - hvordan<br />

må en hjelper være?<br />

– Dette har ganske vidtgående konsekvenser for<br />

hjelpere. Hjelpere er ofte seriøse og opptatt av å gjøre en god<br />

jobb, men mange er redde for kritikk dersom ikke hjelpen er<br />

ordentlig og har preg av akademisk forankring. Lek har ofte<br />

vært sett på som noe som man gjør innimellom, noe man<br />

kan tillate seg for å ha en pause innimellom det “ordentlige”<br />

og seriøse. Det som nå er spennende, er at vi har god,<br />

akademisk forankring for å leke, både med voksne og barn.<br />

Det gjør at hjelpere trenger å ta et blikk på seg selv: Hvilket<br />

forhold har jeg til lek? Blir jeg skamfull over å bli “grepet i lek”?<br />

Kan jeg hjelpe traumatiserte mennesker bedre ved selv å bli<br />

mer “leken”? Sier Psykologspesialist hos Ressurssenter om<br />

vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RTVS Sør,<br />

Heine Steinkopf.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


6<br />

En god kompetanseutvikler er en cocktail<br />

av menneskelige ferdigheter:<br />

• En del scenekunstner, som kan begeistre,<br />

engasjere og berøre.<br />

• En del lytter, som øver seg på å høre<br />

også det som ikke sies<br />

• En del entertainer, fordi humor, overraskelse<br />

og latter er læringsfremmende<br />

• En del nerd, fordi mye kunnskap er nødvendig<br />

• En del misjonær, fordi folk skal utfordres på<br />

nye sannheter<br />

• En del oppdagelsesreisende, fordi nytt land<br />

og nye utfordringer ikke skremmer, men pirrer<br />

• En del elev, fordi vi alltid lærer minst like<br />

mye som vi lærer fra oss<br />

• En del organisasjonsutvikler, fordi<br />

kompetanseutvikling uten organisasjonsutvikling<br />

ikke lever lenge<br />

Den nye profesjonen<br />

Vi ser behovet for en ny profesjon: KompetanseUtvikler for gode menneskemøter. Vi kvalifiserer<br />

fagpersoner og hjelpere til å bli gode MenneskeMøtere, sier Mogens Albæk, psykologspeaialist ved<br />

RVTS Sør.<br />

Strategisk ledergruppe ved RVTS Sør vil de kommende<br />

årene gå for å arbeide systematisk med å videreutvikle<br />

menneskemøtekompetanse.<br />

Mogens Albæk utdyper:<br />

– Mange kompetansemiljøer som arbeider med kunn--<br />

skapsformidling og kompetanseheving på lignende felt<br />

som oss, rommer generelt mange profesjoner: leger,<br />

psykologer, antropologer, sosiologer og kommunikatører,<br />

for å nevne noen. I tillegg har slike sentre en felles<br />

profesjon: Vi er kompetanseutviklere. En ny profesjon som<br />

går utenpå de ulike utdanningene vi enn måtte ha.<br />

Når vi utøver en profesjon, skylder vi alle de menneskene<br />

vi møter, å ha et reflektert forhold til denne profesjon.<br />

Hva vil det si å være kompetanseutvikler? Hvilken etikk<br />

skal bære vår profesjonsutøvelse? Det blir viktig for oss.<br />

Ikke minst fordi den kompetansen vi er satt til å bidra<br />

til å utvikle, er noe så viktig og nært som kompetanse<br />

i menneskemøter. Vi har en forpliktelse til å beskrive<br />

profesjonens etikk. Vår felles profesjonsetikk.<br />

Løfter blikket<br />

– Da må vi løfte blikket. Vi ser at det er nødvendig at et<br />

fagmiljø som vårt, erkjenner hvor viktig det er å ikke gjøre<br />

fagblikket for trangt når vi skal istandsette fagpersoner til<br />

å møte de barn og unge som bærer på stor smerte.<br />

– Vi har vært i front på å dele kunnskap om nevrobiologisk<br />

traumeforståelse. Dette er selvsagt viktige byggesteiner<br />

videre for oss. Men vi ser også behov for språk og kunnskap<br />

fra flere fagområder - ikke minst fra filosofien og det<br />

eksistensielle, slik at vi ikke fjerner oss fra smerten. Det<br />

er menneskets smerte det handler om, ikke menneskets<br />

hjerne, når vi snakker om viktige menneskemøter. Dypt<br />

skadede mennesker trenger gode menneskemøter.<br />

Det vi kan bidra med, er å istandsette gode menneskemøtere.<br />

Det er vår misjon.<br />

– Hva betyr det å være en god menneskemøter?<br />

– Det innebærer at vedkommende må ha tilstrekkelig<br />

kunnskap til å sette seg inn i de utfordringer den andre står<br />

i. Personlige ferdigheter som gjør vedkommende i stand til<br />

å være nær nok, støttende nok og perspektiverende nok.<br />

Det er en krevende øvelse å bli en god menneskemøter<br />

fordi man må sette seg selv og sine egne behov til side.<br />

Profesjonsetikk for kompetanseutviklere<br />

RVTS Sør mener tiden er inne for å skape en profesjonsetikk<br />

for kompetanseutviklere av menneskemøter.<br />

– Hvorfor er det behov for dette?<br />

– Fordi vi ser at når menneskemøtere kvalifiserer seg,<br />

havner de direkte inn i etiske dilemmaer. For eksempel:<br />

Skal jeg alltid følge regler og forskrifter – eller skal jeg følge<br />

min intuisjon og forsøke å se den enkeltes individuelle<br />

behov?<br />

Vi ønsker å invitere til en høyere bevissthet rundt etikken i<br />

arbeidet vårt. Vi skjelner mellom det å være etisk og det å<br />

være moralsk. En etisk person må treffe sine avgjørelser<br />

i situasjonen - basert på en etisk refleksjon. En moralsk<br />

person vil være prinsippfast og være lojal mot sine<br />

prinsipper og normer.<br />

Fordi et menneskemøte skal være et menneskemøte –<br />

ligger det i dette at opplevelsen skapes her og avgjørelsen<br />

må tas i dette møtet. Det kan krever styrke å slippe taket<br />

på regler og rutiner.<br />

– Men kommer ikke alt til å flyte, da?<br />

– I den enkelte praktikers hverdag finnes det regler som må<br />

holdes. MEN vi kan ikke ha reglene som UTGANGSPUNKT<br />

for å beskrive det gode møtet.<br />

– Kan du gi et eksempel?<br />

– Mye av det som forventes av oss som hjelpere, er<br />

beskrevet i anvisninger, rutiner og behandlingsveiledere.<br />

Det kan hjelpe oss med retning og løpefart i hjelpearbeidet,<br />

men det avgjørende spørsmålet som må stilles er likevel:<br />

Hva passer for deg?<br />

Da må vi sammen finne frem til de «hva, hvordan og hvor<br />

lenge» som beskriver den gode hjelpen for deg. Etikken<br />

inviterer til en bevisst refleksjon på hvordan man kan veie<br />

muligheter og begrensinger opp mot hverandre.<br />

Kjærlighetens etikk<br />

– Hvilken etikk skal man lene seg på?<br />

– Med en enkel metafor lånt fra Lars-Henrik Schmidt, kan<br />

vi si om moralen: Moralen er som et lyskryss: Noe er rødt,<br />

gult grønt. Det vil si: Noe er aldri bra for alle, og noe er<br />

alltid bra for alle. Det blir moralsk retningsgivende. Men vi<br />

ser at menneskeliv er komplekse. De passer dårlig inn i ja<br />

og nei. I sort eller hvitt. Det er sjelden det som passer for<br />

et liv, på samme måte passer for et annet. Det er ikke noe<br />

som alltid er bra for alle.<br />

Etikkens metafor er en rundkjøring. Her kan man ikke lene<br />

seg på noe, man må være tilstede, ta hensyn, ha blikkkontakt,<br />

lese andres intensjoner, være fleksibel, modig<br />

og ydmyk, man må kommunisere underveis. VI kan ikke<br />

like lett beskrive hvordan man kommer seg igjennom en<br />

rundkjøring. Vi vil gå fra lyskryssmoral til rundkjøringsetikk.<br />

Prosjektet blir da å beskrive KJÆRLIGHETENS ETIKK.<br />

Omsorg og profesjonalisering av kjærlighet<br />

– Gode menneskemøter handler alltid om omsorg, fastslår<br />

Mogens Albæk.<br />

– Omsorg er for oss, en profesjonalisering av kjærlighet,<br />

for å sitere min landsmann Claus Holm. God omsorg<br />

forutsetter at man er nysgjerrig på det andre menneskets<br />

eksistens. Den andres følelser, liv og erfaringer. For å<br />

skaffe nok glimt av den andres beveggrunner, trenger vi<br />

mange vinduer.<br />

Opplevelsen av et levd liv, kan ikke fanges av en fagdisiplin,<br />

det kan ikke fanges i begrepene syk eller frisk, krenket<br />

eller ikke krenket, lykkelig eller ikke lykkelig. Dette sier<br />

noe, men ikke alt om et menneskeliv. Derfor trenger vi<br />

å åpne dører til mange fagmiljøer for å få et nyansert og<br />

bredt nok blikk på mennesket vi skal forsøke å møte og<br />

forstå.<br />

Men fagsjefen vil ikke bare at senteret skal beskrive<br />

profesjonsetikken<br />

– Jeg vil også det skal munne ut i et forpliktende<br />

kompetanse-løfte: ”Vi lover å jobbe målrettet på å bli<br />

bedre på å leve ut verdiene våre.”<br />

Tekst: Eva Dønnestad


8 9<br />

Kompetanse<br />

mer enn kunnskap<br />

– Om vi skal bli bedre hjelpere, er det ikke nok med kunnskap. Vi må bli bevisst hvilke verdier vi arbeider<br />

etter og innse at hvem vi er som personer, betyr mye når vi skal bygge relasjon og tillit. VERDIER,<br />

KUNNSKAP OG MENNESKELIGE FERDIGHETER er tre likeverdige deler av kompetansebegrepet vi<br />

opererer med, sier fagsjef ved RVTS Sør Mogens Albæk.<br />

Fagsjef Albæk er klar i sin tale: – Kompetanse forutsetter<br />

kunnskap. Det forutsetter også at hjelperen har de<br />

nødvendige personlige egenskapene, menneskelige<br />

kvalifikasjonene, for å kunne bruke seg selv i krevende<br />

relasjonsarbeid. Ikke minst er det viktig at hjelperen<br />

legger til grunn nødvendige verdier og grunnantakelser<br />

som fastholder troen på at vekst alltid er mulig. Vi kan<br />

gjennom å skape forandringsøyeblikk legge til rette for<br />

menneskers vandring fra livssmerte til livsvekst. Vi bruker<br />

et kompetansebegrep som istandsetter hjelperen til å ta et<br />

oppgjør med godt innarbeidede tradisjoner og forståelser<br />

for å møte de utfordringene som nye forståelser bringer<br />

med seg.<br />

“Det å lære kunnskapen er en intellektuell<br />

affære. Det å bruke kunnskapen slik at det<br />

fungerer, er en menneskelig affære. Det å<br />

ville dette, er et spørsmål om verdivalg.”<br />

Mogens Albæk<br />

Mogens Albæk, Fagsjef RVTS Sør<br />

Fagsjefen bekrefter at RVTS Sør fortsetter å oppdatere sin<br />

kunnskap om stress, nevrobiologi og traumeforståelse.<br />

Traumekonsekvenser har lenge vært en del av vårt<br />

merkevare, men i 2014 begynte ressurssenteret i<br />

større grad også å fokusere på de to andre delene av<br />

kompetansebegrepet, menneskelige ferdigheter og verdier.<br />

Menneskelige ferdigheter<br />

Å hjelpe traumatiserte handler i bunn og grunn om å hjelpe<br />

med inkludering, forklarer Mogens. – Det å være en del av<br />

gode relasjoner og gode sosiale fellesskap, er både et mål<br />

og et middel.<br />

“Traumer etterlater folk i eksistensiell<br />

ensomhet. Veien hjem vil være å bli<br />

inkludert i relasjoner og felleskap med<br />

andre. En del av kompetansehevingen av<br />

hjelpere vil da være å trene på å bli en<br />

som bygger relasjoner.”<br />

Utfordringene kommer ofte når det blir vanskelig å romme<br />

den andres intense former for annerledeshet. Ofte kan<br />

møtet med den vi skal hjelpe, gi oss en følelse av avmakt.<br />

Å hjelpe handler derfor om å kunne mestre egne følelser<br />

av avmakt. Hvis ikke vil avmakten ofte føre til at vi søker<br />

ytre forklaringer, prøver å finne årsaker i rammer eller i den<br />

vi skal hjelpe – i stedet for å våge å se på oss selv: hva er<br />

det jeg ikke tålte? Hva var det jeg bidro med? Hvor stammer<br />

det fra?<br />

Selvrefleksivitet blir på denne måten en ferdighet vi må<br />

trene på: Hva skjer med meg i møte med barn og unge som<br />

avviser, blir sinte, stikker av eller er stille og lukkede? Og<br />

videre finne ut hvilke handlingsalternativer som hjelper meg<br />

til å endre avmakt til konstruktivitet.<br />

Verdistyrt<br />

– Hva vil det si å være verdistyrt?<br />

– Det vil i vårt arbeid ofte handle om grunnantakelser om<br />

menneskesyn, barnesyn og sannhetssyn. Det er slike<br />

grunnantakelser som til syvende og sist avgjør hvordan det<br />

føles naturlig og mulig for oss å møte menneskers smerte<br />

og atferd. Må vi ha objektiv sannhet: ”Hva er det som er<br />

galt med deg?” for å gi god hjelp ? Eller klarer vi å forholde<br />

oss til at menneskets subjektive opplevelse er sannhet god<br />

nok? Tror vi på at mennesker har en iboende evne til selv<br />

å velge nye og bedre veier i livet, uansett hvor fastlåst livet<br />

ser ut?<br />

– Hva vil denne tredelingen ha å si for kompetansehevingsarbeidet<br />

RVTS Sør driver i <strong>2015</strong>-16?<br />

– Vi skal formidle kunnskapen på et enda høyere faglig<br />

presisjonsnivå. Vi skal være ærlige og tydelige på at det å<br />

jobbe med mennesker, stiller menneskelige krav. Vi kommer<br />

til å snakke like mye om HVORDAN MAN KVALIFISERER SEG<br />

SOM HJELPER – som hva hjelpen består i.<br />

Etisk møte<br />

– God hjelp oppstår i møtet mellom den krenkede og<br />

hjelperen. Hva som oppleves som god hjelp, det vil<br />

si både innhold, form og varighet, er det vanskelig å<br />

forhåndsplanlegge eller skjemalegge. Det må «forhandles»<br />

frem i dialog mellom partene. For oss innebærer det at<br />

vårt oppdrag også inkluderer å sette hjelperen i stand<br />

nødvendige hjelpeetiske refleksjoner og vurderinger. Vårt<br />

utgangspunkt er nemlig at en slik «etisk forpliktelse» må gå<br />

utenpå regler og rutiner for «vanlig praksis».<br />

“God etikk medfører forskjellsbehandling.<br />

Fordi det er rettferdig.”<br />

Tekst: Eva Dønnestad<br />

Mogens Albæk ved RVTS Sør


10<br />

– Vi må utvide språket og gi nyansene navn, sier psykologspesialist Gry Stålsett. Nylig trollbandt<br />

hun 100 fremmøtte på RVTS Sørs Meningsdager i Kristiansand.<br />

Gry Stålsett er spesialpsykolog<br />

ved Modum Bad, der hun har<br />

arbeidet i over tjue år. Hun<br />

er en av landets fremste<br />

eksperter på skam. Hun er også<br />

ansatt i en deltidsstilling ved<br />

Menighetsfakultetet i Oslo der<br />

hun blant annet er ansvarlig for<br />

masterstudiet I religionspsykologi.<br />

Hun har doktorgrad på eksistensiell<br />

tilnærming til tilbakevendende depresjoner. Hun snakker om<br />

eksistensiell helse.<br />

Språket er værens rom<br />

– Vi må utvide språket og gi nyansene navn, sier Gry<br />

Stålsett. Hun siterer Heidegger og minner om at språket er<br />

værens rom.<br />

– Vi har ulike språkkulturer. Noen mener terapispråket er for<br />

feminint, andre mener der er for diagnostisk. Om språket<br />

er trangt, blir rommet vi kan eksistere og leve i trangt. Vi<br />

trenger å utvide språkrommet og la værens rom bli større<br />

ved å også gi språk til det eksistensielle og til følelser. Jo<br />

flere nyanser språket får, jo større blir værens rom, og flere<br />

er det som kan finne gjenkjennelse og navn til erfaringer de<br />

bærer som de kanskje ikke har funnet ord for ennå.<br />

Gry Stålsett oppfordrer til å bli oppmerksom på pasienters<br />

og andre menneskers metaforer.<br />

– Mange kommer med bilder på hvordan de har det uten at<br />

vi vet hva de legger i det. Da må vi spørre. Det kan være<br />

bilder som: ”Jeg føler meg som i et fengsel” , ”inni en borg”,<br />

”Det er som om familien gikk på smell” eller andre bilder<br />

på eksistensiell tilstand eller emosjoner. Ved mer alvorlig<br />

lidelser kan vi også møte et psykotisk språk med mange<br />

metaforer. Hva er det dynamisk relasjonelle her? Hva er<br />

følelsene? Det å gi betydning til metaforer og lytte seg inn<br />

til hva metaforene forteller, er viktig, for her kan det ligge<br />

budskap som den vi skal hjelpe ikke har andre ord for. Men<br />

ved å etterspørre hva de legger i metaforen, kan vi kanskje<br />

forstå mer.<br />

“Når noen sier ”Jeg føler meg høyt<br />

oppe” eller ”lavt nede” kan vi forsøke å<br />

finne ut, hva betyr det for den enkelte,<br />

vær nysgjerrig.”<br />

Kroppen som metafor<br />

Ana Maria Rizzuto skriver om kroppen som metafor.<br />

(Ana Maria Rizzuto: Metaphors of the bodily mind.)<br />

Spiseforstyrrelsesfeltet anvender ikke så mange metaforer,<br />

men kroppen selv blir en metafor. Kroppen kommuniserer<br />

det man ikke finner ord til. Tatoveringer er en måte å<br />

uttrykke følelser på. Vi bør også vie dette oppmerksomhet<br />

i terapien. Hvilken sorg, hvilke følelser, hvilke narrativer<br />

kan tatoveringen være uttrykk for? Tatoveringen kan også<br />

ha en adresse til noen i familien eller andre relasjoner.<br />

Ha et budskap som man ikke klarer å si<br />

på annen måte. Kroppen er også værens<br />

rom. Et sted vi uttrykker følelser.<br />

Vår tids analfabetisme: Aleksitym tid<br />

– Mange greier ikke sette navn på skamfølelsen,<br />

for de vet ikke forskjell på<br />

følelser og har ikke språk for følelsene.<br />

Det er vår tids analfabetisme, det kalles<br />

alexitymi. Derfor trenger vi å utvide dette<br />

språket.<br />

De eksistensielle temaene kan være<br />

en slik utvidelse: Mening, døden, frihet,<br />

isolasjon tillit, tilhørighet, skam, skyld. Også<br />

forgjengeligheten. Melankolien rundt<br />

livets forgjengelighet. Heidegger<br />

beskrev tre grunnsituasjoner som<br />

kan gi mening i terapirommet:<br />

Alene-rommet, mellomrommet<br />

og allrommet. I møte med<br />

den andre kan vi begynne å<br />

utforske: Hvor er det du strever<br />

mest med ulike temaer? Noen<br />

føler seg mest alene når de<br />

er alene. Noen kjenner seg<br />

minst ensomme i to-person<br />

relasjonen, mens mange synes<br />

dette er det vanskeligste av alt.<br />

“Vi kan oppleve individuelle<br />

forskjeller på hvor vi<br />

kjenner oss mest ensomme, men har det<br />

til felles at vi kan kjenne oss ensomme.”<br />

Vi utvider språket til å bli både en felles forståelse og en<br />

individuell opplevelse. En som har traumatiske erfaringer,<br />

sliter ofte med å ha tillit. Derfor er det en ekstra utfordring<br />

å gjøre det rommet trygt, for tillit er nødvendig.<br />

Smerten vi ikke kommer utenom<br />

– Tilknytningens pris er smerte. Men i smerten ligger også<br />

informasjon om hva som er viktig, hva man er frarøvet. Hva<br />

forteller smerten? Vi skal ikke bare bli kvitt smerte. Vi skal<br />

finne ut mer om hva den forteller, gi den oppmerksomhet<br />

og forholde oss til den. Noen ganger kjennes smerten<br />

uutholdelig. Vi får lyst til å kvitte oss med den. Vi lever i<br />

en kultur som vil ta smerte og ubehag bort. Men om jeg<br />

har mistet kontakt med viktige følelser, så var det kanskje<br />

en grunn til det? Om jeg har gjort meg selv nummen, så<br />

er det kanskje en grunn til det? Her må vi utforske, ikke<br />

smertedempe. Det å død-gjøre smerten, pansre seg – er<br />

noe som vi naturlig kan gjøre og som vi trenger å forklare<br />

i terapirommet:<br />

“Mange greier ikke sette navn på skamfølelsen,<br />

for de vet ikke forskjell på følelser<br />

og har ikke språk for følelsene. Det er vår<br />

tids analfabetisme, det kalles alexitymi.<br />

Derfor trenger vi å utvide dette språket.”<br />

– Det er i den smerten håpet ligger. Det<br />

er her vi kan få tak i sårbarheten og det<br />

levde livet, komme videre og finne ut hva<br />

som er viktig for oss.<br />

Meningsdannelse<br />

Gry Stålsett er også en av landets fremste<br />

psykologer på skam. I sitt foredrag på RVTS Sørs<br />

Meningsdager delte hun også tanker om samtidsskammen.<br />

Om hvordan vår tids store press om å være perfekt,<br />

skaper skam når vi ikke klarer dette.<br />

– I løpet av 20 års arbeid som psykolog på Modum Bad,<br />

har jeg møtt mange som ikke taklet nedtur og skam. De<br />

levde etter prinsippet: Enten er jeg perfekt, eller så er jeg<br />

ingenting verdt. Det tas ikke inn som en erkjennelse at de<br />

fleste vil gå på trynet en eller flere ganger i løpet av livet.<br />

Nå snakker jeg ikke om den alvorlige traumeskammen,<br />

nå snakker jeg om vår samtidslidelse. Jeg tror vi må bli<br />

mer bevisste på at vi blir mer sårbare i en kultur som<br />

benekter sårbarheten. Vi tåler mindre motgang, vi blir<br />

mindre robuste.<br />

“Vi må fortelle hverandre at vi er mer enn nederlagene<br />

våre, mer enn smerten. Fordi om du føler skam, er det en<br />

følelse som kan gå over. Den fyller ikke hele deg. Fordi<br />

om det skjedde noe med deg, noe som var mislykket, er<br />

ikke det hele deg, du har også opplevd noe bra. Det er<br />

summen av alt dette som er deg.”<br />

Vi må fremme refleksjonen som får fram nyansene.<br />

Skammen er ikke hele din identitet. Vi kan på denne<br />

måten utvide værens rom, sier Gry Stålsett.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


12 13<br />

Når nyansene i et menneskeliv er i ferd med å drukne i debatter om symptomer og diagnoser, kan<br />

det være lurt å ta noen skritt tilbake og stille det mer grunnleggende spørsmålet som kan forene på<br />

tvers av forskjeller: Hva er et menneske?<br />

“Det er ingredienser som<br />

vennskap, gode relasjoner, trygghet<br />

og følelse av å være verdsatt, som<br />

skaper mening.”<br />

Vi får stadig ny kunnskap om menneskesinnet og<br />

menneskets utvikling. Allikevel har alle som arbeider<br />

med mennesker, en utfordring: Å gjøre økt kunnskap, ny<br />

forskning, og yrkeserfaring, om til vennlighet og genuine<br />

menneskemøter som gir livsmot, tross sår.<br />

Når vi blir ensidig opptatt av diagnosekriterier for<br />

ADHD, depresjon eller angst. Ser etter symptomer på<br />

spiseforstyrrelser eller selvskading. Plasserer i kategorier<br />

som stille jenter eller utagerende gutter. Fokuserer på<br />

diskusjoner om hvem som er traumeutsatt eller ikke. Da<br />

kan det være en ide å løfte blikket, finne fram vidvinkelen<br />

og spørre: HVA ER ET MENNESKE?<br />

“Når et barn ikke kan sette seg i stolen<br />

hos en terapeut uten at terapeuten har i<br />

oppgave å finne en diagnose, er kanskje<br />

både terapeuten og den han skal hjelpe,<br />

låst i et altfor lite rom?”<br />

Et rom barnet vanskelig finner sin plass til å leke og vokse<br />

i. Et rom uten plass for nyanser, tro og plutselig glede og<br />

vekst? Da kan det være fint å bli minnet på spørsmålene<br />

som kan åpne for nyanser: Hva er et menneske? Hvordan<br />

er det å være akkurat deg akkurat nå? Hva trenger du?<br />

Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Hva vil du gjøre selv?<br />

VerdiTreffpunkt<br />

Hva er et menneske? Dette gamle ærverdige store<br />

spørsmålet av få ord, kan allikevel få fram mange nyanser<br />

i svarene som kommer. Spørsmålet inviterer til bevissthet<br />

på menneskesyn framfor syn på livet menneskene lever.<br />

Til å lytte til den andres fortelling - framfor å beskrive den<br />

andre ut fra egen fortelling. Det løfter fellesnevneren: Vi<br />

er mennesker. Vi er like verdifulle. Det kunne vært meg<br />

som var i den situasjonen du er i. Som gjør at vi oppdager<br />

det fellesmenneskelige som forener oss tross forskjeller.<br />

Denne gjenkjennelsen bygger egenverd og gode likeverdige<br />

møter.<br />

DEN nasjonale filosofiske hverdagsdialogen om menneskets<br />

storhet kan starte i enkeltmøter, gruppesamtaler<br />

rundt om på steder der mennesker møter mennesker for å<br />

få hjelp til livene sine. Jeg blir gjerne med på et nasjonalt<br />

verditreffpunkt der ulike profesjoner og fagmiljøer møtes<br />

til dialogen: HVA ER ET MENNESKE? For å ikke glemme<br />

at det unevnelige, det ufattelige, det uforståelige, også<br />

er en del av et menneskeliv. Den plutselige bedringen.<br />

Den uventede sorglammelsen. Den gryende gleden. Den<br />

kommende styrken.<br />

Hvert menneske har sin historie, sine reaksjoner. Selv på<br />

samme vonde hendelse, har vi ulike reaksjoner og ulike<br />

“Vi er mennesker.<br />

Vi er like verdifulle.<br />

Det kunne vært meg<br />

som var i den situasjonen du er i.<br />

Som gjør at vi oppdager<br />

det fellesmenneskelige<br />

som forener oss tross forskjeller.<br />

Denne gjenkjennelsen bygger<br />

egenverd og gode<br />

likeverdige møter.”<br />

behov fordi vi er skrudd sammen forskjellig. Underets tid er<br />

forhåpentligvis ikke forbi. Tro, ressurser, uventede tanker<br />

og smil - kan gjøre at noe plutselig blir helt forandret.<br />

Fagliv og sneversyn<br />

Fordi fagpersoner også kan legge store deler av sin<br />

identitet i det de har forsket seg fram til og kan mye om,<br />

kan de bli hårsåre og forsvarere av egen forskning, snarere<br />

enn å lytte åpent til dem som har funnet helt andre svar<br />

enn dem selv. Kanskje må vi alle innimellom tvinges til<br />

å lytte til dem som har funnet noe annet enn oss? For å<br />

utvide perspektivet. For å aldri glemme at hvert av barna<br />

som er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, har sin<br />

egen fortelling, vi i tillit må finne. Økt profesjonalisering<br />

av hjelp er bra og nødvendig. Kvaliteten på hjelpen som<br />

gis i de ulike tjenestene, synes å bli bedre jo mer den tar<br />

opp i seg bevissheten om at det er hverdagene som må<br />

bli gode.<br />

Hjelpen ut i hverdagslivet<br />

En økt bevissthet om hva hjelpeapparatet kan gi og ikke gi<br />

når vi har det vanskelig, er allikevel nødvendig.<br />

“Det er ikke i terapitimene livet skal<br />

leves, det er i hverdagslivet.”<br />

Derfor blir en mobilisering av vennlighet og hverdagsomsorg<br />

som alle kan gi, gode injeksjoner av motstandskraft. Hva<br />

kan folk flest gjøre for å bedre folkehelsen i hverdagen?<br />

Vi hører mye om fysisk styrketrening. Like livsforbedrende<br />

er den psykiske styrketreningen. Det er godt for kropp og<br />

sjel. Vi kan gi et smil, vise vennlighet og bygge vennskap.<br />

Det enkleste og banale som noen vil fnyse av, viser seg<br />

fremdeles å være det vanskeligste. Det åpne hjemmet,


14<br />

praten over gjerdet, kaffeslabberaset, venninnekvelden<br />

med tre nye du ikke kjenner så godt, smilet til kollegaene<br />

på jobb, til de andre i klassen. Det er lett å kalle det<br />

naivt. Jeg vil kalle det naivt supert. Fordi vi i tillegg til å<br />

fordype oss i spesifikke diagnoser og symptomer trenger<br />

å fastholde det vide blikket: Hva er et menneske? Hva er<br />

det felles menneskelige som forener meg og dem som<br />

føler, tenker og lever helt annerledes enn det jeg gjør?<br />

Gode tjenester for barn og unge, hjelp til barn og unge<br />

som sliter og har det vondt, må være nærest mulig der<br />

barn og unge er og legge til rette for gode hverdagsliv<br />

og mulighet til å bygge vennskap. For mange er det i<br />

hverdagslivet sårene er påført, og for dem er det kanskje<br />

i hverdagslivet sårene best kan leges. En god relasjon<br />

til terapeut kan være avgjørende for å løfte igjennom de<br />

mørkeste tunnelene i perioder i livet. Men en terapeut<br />

kan ikke erstatte en hverdagsvenn som har en genuin<br />

interesse av å være sammen med deg fordi du er deg,<br />

ikke fordi du trenger hjelp.<br />

Vennlighet virker<br />

Jeg lurer på om ikke flere av oss som arbeider profesjonelt<br />

med bedre liv for barn og unge, må se betydningen av<br />

å forstå og forbedre og tilrettelegge for relasjoner<br />

i hverdagslivene til dem som vokser opp. Jeg er<br />

blitt forundret over hvor mange<br />

av dem jeg har intervjuet fra<br />

barnevern og psykisk helsevern for barn og unge de siste<br />

20 årene, som nevner enkeltmøter i hverdagen, smil og<br />

vennlighet som uvurderlige skatter for å klare å leve godt<br />

videre.<br />

Mysteriet menneske<br />

Profesjonelle hjelper på ulike måter gjennom de kanalene<br />

de er ansatt i. Og vi trenger dem. Men langt fra all<br />

legedom skjer under behandling. ALLE kan vi være med å<br />

gi smil vennlighet, varme og kjærlighet som gir økt psykisk<br />

motstandskraft og overskudd.<br />

Noen ganger kan et SMIL alene, FLOMBELYSE en sti inn<br />

til den andre. Du skal ikke se bort fra at noen møter deg<br />

på halvveien om du forsøker. Hverdagssmilene. De helt<br />

plutselige. På bussen, på gaten. Som gjør at du går litt<br />

smilende videre selv og lurer på : ”Hva var det? Ja, ja<br />

samma Søren, det virker.”<br />

HVA ER ET MENNESKE? Hjerne, ja. Følelser, ja. Kropp, ja.<br />

Opplevelser, ja, Men også tro, ressurser som er overlevert<br />

gjennom generasjoner som har overlevd og gir styrke til<br />

nye barn som skal vokse opp. Hvert menneske er et<br />

mysterium. En unik skapning laget på en formel vi aldri<br />

helt får til å gå opp. For som Karin Boye så vakkert<br />

skriver:<br />

Jeg gir deg ikke de vondeste<br />

sannhetene i livet mitt hvis du ikke<br />

samtidig ser alt det vakre jeg er.”<br />

“Då, när det är värst och inget hjälper,<br />

Brister som i jubel trädets knoppar.<br />

Då, när ingen rädsla längre håller,<br />

faller i ett glitter kvistens droppar<br />

glömmer att de skrämdes av det nya<br />

glömmer att de ängslades för färden -<br />

känner en sekund sin största trygghet,<br />

vilar i den tillit som skapar världen.”<br />

Cathrin, 28 år,<br />

Tekst: Eva Dønnestad


16 17<br />

“Jovisst er du<br />

mitt mummitroll”<br />

Perspektiver i hjelpearbeid med mennesker<br />

17 år gamle Kristin sliter med selvmordstanker, angst<br />

og uro. Hun henvises til en BUP, hvor hun i første time<br />

møter en behandler som har en agenda. Behandleren<br />

trenger informasjon om pasienten for å kunne beskrive<br />

henne. Kristin skal passe inn i et diagnosesystem vi<br />

kaller ICD (International Classification of Disorders),<br />

diagnosesystemet vi bruker i Norge. Er Kristin deprimert?<br />

Har hun angst? Har hun psykosesymptomer? Er dette en<br />

depressiv episode? Mild eller moderat? Selvmordsfare?<br />

Behandleren trenger informasjon som gjør det mulig<br />

å sette en diagnose, og gjøre en vurdering. Systemet<br />

krever det. Konsekvensen er at Kristin ikke føler seg møtt<br />

i dette første møtet. Hun møter ikke opp til neste time.<br />

Motivasjonen er borte.<br />

Vi har også behandlingsveiledere for ulike psykiatriske<br />

tilstander, som utgis av helsedirektoratet. I siste utgave<br />

av Tidsskrift for Norsk Psykologforening sier psykiateren<br />

Ulrik Malt følgende:<br />

”Behandlingsveilederne er et stort problem<br />

som fører til mye feilbehandling.<br />

Mange av dem er for unyanserte og<br />

overflatiske.”<br />

Han sier at mange av disse veilederne er skrevet på<br />

grunnlag av forskning en ikke har satt seg godt nok inn i,<br />

og forskningsresultater blir ikke vurdert med tilstrekkelig<br />

grad av kritisk innsikt.<br />

Det er også slik at ingen terapiform eller medikament<br />

virker like godt på alle. Noen har faktisk ingen effekt<br />

av behandling som virker godt på andre. Dette er også<br />

forskningsfunn, som sjelden rapporteres.<br />

Det er viktig at vi som er behandlere og terapeuter er<br />

kritiske og selvreflekterende på egen praksis. Vi trenger<br />

kategoriseringer for å kunne skape mening i møte med<br />

mennesker vi skal hjelpe, men hvilke kategoriseringer er<br />

nyttige for dem det gjelder?<br />

Når vi tar utgangspunkt i diagnoser, manualer og ferdigskrevne<br />

behandlingsveiledere, står vi overfor flere<br />

dilemmaer: Er diagnosen viktig for at dette mennesket<br />

skal oppleve at livet blir bedre? Er tiden på mitt kontor<br />

representativt for hva som skjer i de andre 24 timene i<br />

døgnet? Er akkurat dette mennesket en av de som ikke har<br />

effekt av den behandlingen som behandlingsveilederen<br />

sier vi skal bruke?<br />

Jeg har arbeidet mer enn 20 år i klinisk praksis. De aller<br />

fleste klinikere jeg har truffet, opplever dette systemet<br />

som begrensende for den hjelpen vi skal gi. Debatten om<br />

diagnosene er nyttige eller ikke dukker opp og forsvinner<br />

igjen, og de fleste inntar en pragmatisk holdning; ” vi har<br />

nå engang dette systemet og må forholde oss til det”.<br />

Diagnoser settes til dels med venstre hånd, og så jobber<br />

man videre med det viktige.<br />

“Mange tror at psykiatriske diagnoser er<br />

objektive størrelser. Det er de ikke.”<br />

Det foregår en konstant og til dels opphetet debatt om<br />

diagnoser i fagmiljøene, og diagnoser endres fra hver<br />

oppdatering av diagnosemanualene (DSM og ICD),<br />

diagnoser forsvinner og legges til. De diagnosene vi til<br />

enhver tid operere med er resultat av en konsensus etter<br />

omfattende diskusjon og drakamp.<br />

“Vi trenger et større vidsyn i møte<br />

med hjelpetrengende mennesker enn<br />

det vi får fra diagnoser, manualer og<br />

behandlingsveiledere. “<br />

Vi trenger å kunne møte hvert mennesker med nysgjerrighet<br />

og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi<br />

trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger<br />

at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så<br />

stor bredde de ønsker.<br />

Apropos forskning; det mest konsistente forskningsfunn vi<br />

har når det gjelder hva som hjelper mennesker, er at gode<br />

relasjoner er viktige. Det er litt uteknisk og kjedelig, men<br />

konsistent gjennom flere tusentalls studier. Andre faktorer<br />

fluktuerer, men gode relasjoner består. De som har lest<br />

bøkene om Mummitrollet, kjenner også Mummimamma.<br />

I boken ”Trollmannens hatt” blir Mummitrollet forvandlet<br />

til et slags monster. Han opplever avvisning, sinne og<br />

redsel. Til slutt står han foran Mummimamma og spør<br />

fortvilet; ”kjenner du ikke igjen ditt eget Mummibarn?”.<br />

Mummimamma ser ham dypt inn i øyne som er forvandlet<br />

av trolldommen, men sier likevel; ”jovisst er du mitt<br />

Mummitroll”.<br />

“Jeg ville ønske at Kristin neste gang får<br />

møte en behandler som har Mummimamma<br />

som forbilde. Som har mot til å<br />

se bakenfor den ytre presentasjonen, og<br />

som leter etter menneskers egen historie<br />

om seg selv.”<br />

Heine Steinkopf, psykologspesialist, RVTS Sør.<br />

Tekst: Heine Steinkopf


18 19<br />

Rus<br />

som smerteuttrykk<br />

- Jeg har ikke møtt ett rusavhengig menneske som ikke har en krenkelseshistorie. Rus er en av<br />

mange måter å dempe indre smerte på. Skal et menneske slutte å ruse seg, må vi prøve å forstå<br />

den indre smerten som forårsaket avhengigheten, sier seniorrådgiver på RVTS Sør Pål Solhaug som<br />

har mangeårig erfaring som terapeut og leder innen rusbehandling.<br />

– Rusen lover tilhørighet, ro og trygghet. Ingen fordømmelse<br />

– dager langt bort fra skammen. Den lurer unge til en<br />

falsk følelse av frihet og fravær av skam. Behovet for<br />

anerkjennelse, fred og et liv fri for skam, fylles med rus.<br />

Rusen kan tilsynelatende for en periode, fjerne skam. Men<br />

det blir en falsk følelse fordi rusen ikke får fram årsaken til<br />

smerte og skam, den bare døyver den. Rusen skaper også<br />

ny skam fordi ruslivet inneholder løgner og et liv fylt med<br />

benekting og forestillinger for å skjule at man ruser seg.<br />

“I familier med rusproblemer, er man i<br />

”skammens høyborg.”<br />

Mestringsstrategier for barna, kan være å ta over<br />

omsorgsoppgaver for den voksne, passe på mindre<br />

søsken. Eldstebarnet i en søskenflokk kan gjerne få en<br />

”helterolle” og bare gjør mer av det hun ikke egentlig har<br />

ansvar for, fordi det er gjennom dette hun blir bekreftet.<br />

Helt til hun klapper sammen. Mange av disse barna får<br />

ny smerte, sliter i nære relasjoner, utvikler selvskading,<br />

begynner selv å drikke, utvikler spiseforstyrrelser eller<br />

begynner å bruke andre rusmidler. Andre barn og unge<br />

kan bli ”klovnene”. De tar ansvar for å alltid skape god<br />

stemning. Fleiper og tuller for å avlede at mamma eller<br />

pappa er litt annerledes i oppførsel. Barn føler ofte stor<br />

skam når foreldrene drikker eller ruser seg. Det kaller<br />

vi påført skam. Barn gjør mye for å ta fokus vekk fra<br />

foreldrenes drikking eller annen rusavhengighet.<br />

Noen blir også de sorte fårene. Det er nesten synd å si det,<br />

men det kan noen ganger være behagelig for mor eller far<br />

som drikker, at fokuset dreies over på barnet som strever.<br />

Da får de oppmerksomhet rundt barnet i stedet for eget<br />

rusbruk. Andre blir stille og snille som tapetblomsten alle<br />

kan vise fram for å hindre fokus på det som er vanskelig.<br />

Skam fjernes ikke ved å skjule den, skam må tas i mot<br />

ved å ta i mot alle de vonde følelsene, sier Pål Solhaug.<br />

Midlertidig løsning kan gi nye problemer<br />

Den erfarne rusterapeuten fortsetter:<br />

– Rusen virker ekstra sterkt for den som bærer på<br />

mange vonde følelser. Alle livshistorier jeg har hørt mens<br />

jeg har jobbet med mennesker som ruser seg, klarer<br />

RVTS Sørs visjon <strong>2015</strong> er ”Å forstå mennesker i lys av<br />

hva de har opplevd.” Pål Solhaug har i sin masteroppgave<br />

innen psykisk helsearbeid sett betydningen av nettopp<br />

dette. Mange av dem som sliter med rusavhengighet,<br />

nesten tre av fire, har vært alvorlig deprimert, en fjerdedel<br />

har forsøkt å ta livet sitt. To tredjedeler sliter med angst.<br />

Indre smerte får ulike ytre symptomer.<br />

– Vi må tenke mer helhetlig i møte med mennesker med<br />

en krenkelseshistorie. Enten det er selvskading, rus,<br />

selvmordstanker, angst eller depresjon, må vi bak dette og<br />

inn til følelsene for å bidra til en heling, sier Pål Solhaug.<br />

Solhaug ønsker å bryte opp de ulike båsene hjelpeapparatet<br />

har delt smerteuttrykk og symptomer inn i, og heller finne<br />

inn til hver enkelts opplevelse av livet sitt.<br />

– De som blir strevende med rus, har ofte sin historikk<br />

med tøffe barndomsopplevelser og manglende støtte og<br />

trygghet i oppveksten. Dette har de til felles med mange<br />

av dem som sliter med andre smerteuttrykk.<br />

Når løsningen blir problemet<br />

“For dem som ruser seg, blir løsningen<br />

problemet. De fyller behovet for glede,<br />

ro, frihet fra tankekjør, med rus, en<br />

løsning som ofte gir nye problemer.”<br />

– Hjernen formes av bruken. Når unge bruker rus som<br />

smertedemper, forstyrrer det hjernens utvikling i en viktig<br />

”ombyggingsfase” som tenårene er.<br />

Når rusen kommer inn i en 13-år gammel hjerne under<br />

ombygging, kan det gi varige skader. Stoffene som kommer<br />

inn, etteraper eller tar over for noen av de substansene<br />

som danner forbindelser i hjernen. Noen av stoffene<br />

sørger blant annet for ekstra frigjøring av dopamin – på en<br />

kunstig måte. De kaprer hjernens belønningssystem, som<br />

da ikke får utvikle seg på normal måte.<br />

Rusmidler som for eksempel cannabis, legger et lokk på<br />

følelsene. Når unge slutter med cannabis, veller følelsene<br />

fram. For barn og unge med krenkelseshistorier, kan det<br />

være overveldende mange vonde følelser de skal takle.<br />

Da krever det medmennesker eller medhjelpere som<br />

kan hjelpe med følelsesregulering, som kan fylle på med<br />

trygghet, tilknytning og kjærlighet. Og som kan legge til<br />

rette for å bygge relasjoner og vennskap. Skal vi ta rusen<br />

fra et menneske, må vi tilby noe annet som kan fylle<br />

tomrommet, sier Pål Solhaug.<br />

Skam<br />

Solhaug mener det er vanskelig å snakke om rus uten å<br />

snakke om skam, på samme måte som det er vanskelig å<br />

snakke om vonde uhåndterlige følelser uten skam.<br />

Veien du<br />

leter etter,<br />

fins.<br />

Tekst: RVTS Sør


20 21<br />

de som forteller å beskrive første gang de ruser seg.<br />

For overgangen ble så deilig. Der og da. Endelig er de<br />

overveldende vonde følelsene dempet eller borte - for<br />

noen øyeblikk. Rus virker så mye bedre når en mangler<br />

trygghet og indre fred. Når det vonde ikke er en integrert<br />

del av den man er. Men det som virker som en løsning der<br />

og da, skaper fort nye og verre problemer.<br />

Veier mot helhet<br />

Nyere traumeforståelse og hjerneforskning viser at det<br />

er mulig å gi andre løsninger på indre smerte, vi må inn<br />

til følelsene. Når vi begynner å lete oss fram til og være<br />

nysgjerrige på årsakene til smertedempingen, kan vi gå<br />

inn og gjøre noe med den. Forståelse, anerkjennelse, gode<br />

forandringsøyeblikk, kan være med på å endre hjernens<br />

grunnstemning.<br />

“Vi må sammen med den vi skal hjelpe,<br />

finne andre måter å regulere affekt og<br />

stress på enn gjennom rus.“<br />

En person som har vært høyaktivert i årevis, vil<br />

slappe av når alkoholen eller stoffene kommen<br />

inn i kroppen. Men følelsene blir ikke virkelig<br />

regulert og smerten ikke møtt. Sårene blir<br />

ikke helet, bare skjult for noen øyeblikk.<br />

Rusen lurer personen til en følelse av<br />

trygghet, tilhørighet og ro fra stress. Men rusen tar bort<br />

muligheten for at en person kan få det han virkelig trenger.<br />

Det er relasjonen, følelsesreguleringen og de gode<br />

øyeblikkene i menneskemøter som virkelig kan lege sår.<br />

Når vonde følelser får navn i støttende omgivelser, kan<br />

de bli en integrert del av personen. Da kan behovet for å<br />

ruse seg bli mindre, understreker seniorrådgiver Solhaug.<br />

Manglende erkjennelse<br />

Solhaug har erfart at benekting kan kamuflere<br />

rusavhengighet i årevis. Personer som ikke klarer å være<br />

uten alkohol, piller eller andre stoffer, sier ofte: Jeg drikker<br />

ikke mer enn andre. Jeg har full kontroll på røykingen av<br />

cannabis. Jeg får jo pillene av legen.<br />

– Det kan ta tid før rusen blir erkjent som smerteuttrykk.<br />

Det vil si at mange mennesker kan gå i årevis med<br />

avhengighet – uten å bli møtt på de vonde følelsene inni<br />

seg.<br />

En utfordring er derfor å snakke sant om eget forhold<br />

til alkohol, cannabis, piller med mer. Det er flytende<br />

overganger mellom bruk og avhengighet. Når unge og<br />

voksne påstår de har kontroll, kan det være<br />

grunn til å spørre: Har de virkelig det?<br />

Når rusen tar over, vil det gå ut<br />

over sosiale arenaer, venner,<br />

familie og skolearbeid.<br />

Den subjektive opplevelsen<br />

av å ha kontroll, er typisk,<br />

men ganske forvridd. Det<br />

er sjelden en person selv<br />

ser det i tide når bruk er<br />

gått over til avhengighet.<br />

Da kan det være lurt å<br />

”teste” seg selv, få hjelp<br />

på vei til erkjennelser og<br />

ny forståelse av hvorfor rus<br />

er blitt viktig i livet. Solhaug<br />

liker ikke å sammenligne<br />

rusmidler, men understreker<br />

at alkoholen er den som gjør mest<br />

skade på individer og samfunn – mye på<br />

grunn av tilgjengelighet og forbruk. Men<br />

all rusavhengighet er skadelig fordi det<br />

ikke inviterer til sunn integrering av vonde<br />

opplevelser – dermed blir muligheten til å<br />

vokse på dem også borte.<br />

På et eller annet tidspunkt blir det man<br />

trodde var valgmuligheter, borte. Rusen<br />

som man brukte for å løse problemer<br />

med sorg, tap og ensomhet, forsterker<br />

nettopp disse følelsene. Jeg har i mitt<br />

yrkesliv innenfor rusfeltet møtt mange som<br />

for sent oppdaget dette, sier Solhaug.<br />

Ungdomskulturen<br />

Solhaug ønsker å oppfordre voksne til å være gode<br />

rollemodeller. Om voksne ufarliggjør rusbruk, gjør ofte<br />

unge det samme.<br />

“Ungdommen gjør ikke som vi sier, de<br />

gjør som vi gjør. Skal vi være med å<br />

gjøre en forskjell for de ungdommene<br />

som bruker rus som smertedemper –<br />

må voksne foreldre, ledere, lærere og<br />

hjelpere være gode rollemodeller.”<br />

Solhaug inviterer til en refleksjon hos voksne, fordi<br />

forskning viser at det er sammenheng mellom foreldres<br />

alkohol/rusbruk og barnas. Jeg stiller meg selv og andre<br />

voksne spørsmålet: Kan du være på en ferie uten alkohol?<br />

Kan du dra på kompistur uten å drikke? Går du tidlig hjem<br />

fra en fest der du ikke drikker, for å drikke hjemme? Kan<br />

du delta i et familieselskap uten å drikke? Kan du dra på<br />

en hyttetur uten å ha tilgang til alkohol? Om du svarer nei<br />

på noen av disse spørsmålene, har du et problem. Må du<br />

drikke til maten når det er tenåringer som du er forbilde<br />

for, til stede? Kan du la være? Kan du ikke la være, bør<br />

du forsøke å være uten alkohol totalt i et par måneder for<br />

å se om du kanskje bør finne ut av hvorfor du drikker, tar<br />

piller eller andre stoffer.<br />

Avklart forhold til eget rusbruk<br />

Vi hjelpere må bli bedre til å finne våre egne smerteuttrykk<br />

og selv våge å møte de vonde følelsene i eget liv.<br />

Jeg som hjelper må ha et avklart forhold også til rusmidler.<br />

Fordi det er en ikke-legende måte å møte smerte på både<br />

hos seg selv – og for de unge vi skal hjelpe.<br />

– Hva legger du i det å ha et avklart forhold til eget<br />

rusbruk?<br />

– Det er et klart skille mellom hva som er legalt og ikkelegalt.<br />

Når det gjelder narkotika finnes det både legale<br />

legemidler, og andre ikke-legale stoffer. Alkohol er legalt,<br />

men det rusmiddelet som forårsaker mest skade i og for<br />

mennesker og samfunn i Norge. En hjelper kan ikke ta<br />

illegale stoffer, og bør ta en årlig test på alkoholvaner slik<br />

at en blir bevisst på at det er bruk og ikke misbruk. Alle<br />

rusmidler endrer på følelser.<br />

For meg er rusmidler noe som enkelte bruker for at<br />

vi opplever at det flytter oss fra et punkt til et annet<br />

følelsesmessig – uten at vi selv må gjøre jobben. Rus og<br />

medmenneskelig helingsarbeid som vil inn til grunnstoffet<br />

i et menneske, henger egentlig ikke sammen. Vi må i<br />

hvert fall ha et svært bevisst forhold til rusmidler, for å<br />

være integrerte gode medmennesker.<br />

Hjelper, kjenn ditt smerteuttrykk<br />

Hjelpere må kjenne seg selv. Hjelpere må også våge<br />

å ta samtalen. Det gjelder ikke minst i<br />

personalarbeid. Ruser vi oss? Tar vi<br />

tabletter? Drikker vi for ofte? Døyver<br />

noen av oss smerte med rusmidler?<br />

Hjelpere må jobbe med egne<br />

smerteuttrykk, for å kunne gå<br />

den lange veien inn til de meste<br />

smertefulle følelsene hos dem<br />

man skal hjelpe. Det må skapes<br />

en kultur for å snakke om dette<br />

rundt om på arbeidsplassene,<br />

understreker Pål Solhaug.<br />

– Møtet med den enkelte unge eller<br />

voksne kollegaen må alltid være uten<br />

fordømmelse. Kjærlig respekt for den<br />

andre innebærer noen ganger også et mot til å belyse<br />

det ubehagelige. For den som ruser seg, svekkes evnen<br />

til å bygge sunne og sanne relasjoner. Rusen ligger som<br />

noe falskt i mellomrommet mellom menneskene. Det kan<br />

mange barn og unge som er vokst opp med foreldre som<br />

ofte hadde et glass eller flere med alkohol innabords, eller<br />

ruset seg, fortelle. Rusen tar bort mulighet for vekst, gir<br />

ingen mulighet for endringer og sementerer de følelsene<br />

man trenger for å bli integrert og hel. Rusen danner også<br />

sine egne spor med sår i et menneskeliv, dette skaper<br />

flere sår og ofte flere vonde følelser å ta tak i for å leges.<br />

Barn av rusavhengige<br />

Solhaug har ofte møtt 2. og 3. generasjons rusavhengige<br />

i sitt arbeid. Han påpeker derfor at det er mange aspekter<br />

i arbeidet med finne inn til smerten som forårsaker<br />

rusmisbruket.<br />

– Skal vi forstå barn og unge som er vokst opp med foreldre<br />

som ruser seg, må vi forstå barnets opplevelser i det livet<br />

det har levd. Da må vi snakke sant om de foresattes<br />

rusmisbruk. Vi må hjelpe dem å forstå hvorfor noe har<br />

gjort så vondt for dem. Vi må omfavne sårbarheten. Spørre<br />

oss inn til de mest skambelagte og vonde følelsene.<br />

Gode menneskemøter forandrer<br />

I dette arbeidet er det ingen vei utenom å slå hull<br />

på benektningen - som er rusavhengiges fremste<br />

kunst. Om benekting er den rusavhengiges kunst, er<br />

sannhetens øyeblikk terapeutens kunst. Evnen til å<br />

skape forandringsøyeblikk, gode menneskemøter, er<br />

nøkkelkompetanse hos alle medmennesker, sier Pål<br />

Solhaug ved Ressurssenter om vold, overgrep, traumatisk<br />

stress og selvmordsforebygging, region Sør.


22 23<br />

men vi tok det forskjellig. Han ene broren min bare begynte<br />

å tøyse når vi var med pappa, han forsøkte vel å tulle det<br />

bort. Jeg klarte ikke det.<br />

– Pappa var alltid fjern. Jeg måtte bli 24 år før jeg skjønte at det ikke var min skyld at vi ikke hadde<br />

kontakt. Hvorfor han hadde såret meg. Det var alltid en flaske vin mellom oss.<br />

På grunn av familien, ønsker ikke Andrea å si hele<br />

navnet sitt. Hun vil gjerne dele erfaringen sin, men synes<br />

erfaringen er det viktigste, ikke henne som person.<br />

Andrea er i dag 25 år. For ett år siden var hun så deprimert<br />

at hun fikk timer hos en terapeut. Det skulle forandre mye.<br />

Andrea forteller om en oppvekst med mor, far og tre<br />

mindre søsken. Moren og faren skilte seg da hun var 10<br />

år, og barna har bodd like mye hos begge.<br />

Pappa var ikke slem, men fjern<br />

– Fra jeg var ganske liten, husker jeg at jeg ikke fikk kontakt<br />

med pappa. Jeg trodde det var meg det var noe galt med.<br />

Enten jeg ville vise han noe eller trengte hjelp, virket det<br />

ikke som han brydde seg. Han var aldri ufin eller voldelig<br />

eller noe sånn, men fjern og likegyldig. Jeg husker jeg var<br />

mye lei meg for det, for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre<br />

for at han skulle se meg og bry seg om meg. Etter hvert<br />

som jeg ble større, synes jeg han ble fjernere og fjernere.<br />

Jeg forstod også at pappa veldig ofte drakk vin. Jeg merket<br />

det med en gang om han bare hadde tatt et glass omtrent.<br />

Selv om han sjelden var full, så var det alltid vin på bordet<br />

og øl i kjøleskapet. Og han ble annerledes.<br />

Terapeut som stilte de vanskelige spørsmålene<br />

Andrea måtte bli 24 år før en terapeut fikk henne til å<br />

skjønne litt mer av seg selv, sine egne følelser og<br />

reaksjoner.<br />

– Hun stilte spørsmål som var så direkte at jeg uten å<br />

tenke, sa hva jeg følte i møte med pappa. Forklarte<br />

hvordan jeg hadde det. At pappa aldri hadde vært direkte<br />

slem, men litt fjern og annerledes, som om han ikke var<br />

helt ekte. At jeg merket at han ikke var helt seg selv,<br />

liksom. Når pappa drakk ble han veldig kjærlig, følsom og<br />

snill, men det var nesten ekkelt, for det var litt falskt, det<br />

merker et barn.<br />

Det er ikke så lett å skjønne hvordan du skal fortelle til<br />

noen at pappa er ekstra snill og det er så vanskelig. Eller<br />

”Pappa er ikke helt pappa, og jeg hater det. Pappa er<br />

falsk-snill, jeg vil han skal være ekte.”<br />

Hadde det vondt, skadet meg selv<br />

Andrea forteller videre: Etter hvert som vi vokste opp,<br />

merket jeg at han drakk mer og mer. I familieselskap og til<br />

og med i bursdagene mine. Om han ikke gjorde det synlig,<br />

så merket jeg alltid når han hadde drukket. Julaften, ferier,<br />

når vi var med bestemor og bestefar på konserter, på tivoli<br />

eller på skoleavslutning.<br />

”Når vi dro på ferier, fikk jeg inntrykk av<br />

at det var viktigere å være på et sted med<br />

tilgang til alkohol enn at vi barna skulle<br />

ha det gøy.”<br />

På videregående begynte jeg å slite, lurte på om det var<br />

meg det var noe galt med. Jeg begynte også å skade meg<br />

selv, rispet meg på innsiden av lårene uten at jeg skjønte<br />

hvorfor. Og da pappa anklaget meg for å være fjern og<br />

ikke bry meg om HAM, klikket jeg. På to år hadde vi lite<br />

kontakt. Det var ikke lett å fortelle til noen hvordan jeg<br />

følte, for det var liksom ikke skjedd noe galt. Jeg trodde<br />

det måtte være noen<br />

alvorlige episoder før jeg<br />

fikk hjelp.<br />

Normal reaksjon<br />

Men terapeuten åpnet øynene mine da<br />

hun sa noe sånt som: Det er ikke rart du er<br />

lei deg. En pappa som ofte var beruset i helgene,<br />

om kveldene og i feriene som er den tiden man kan<br />

være sammen og bygge relasjoner, har ikke gitt deg det<br />

du trengte.<br />

– Det er ikke din skyld at dere ikke har en relasjon. Det kan være<br />

gode grunner til at pappaen din drikker, men det er ikke din skyld.<br />

Det er ikke riktig overfor et barn og ikke klare å være sammen<br />

med det uten å drikke. Det er kanskje også en sammenheng<br />

mellom alle følelsene av svik og avvisning som gjør at du forsøker<br />

å dempe dem med å skade deg selv. OM vi får jobbet oss gjennom<br />

hvordan du føler, kan du kanskje også lettere klare å ikke skade deg.<br />

Terapeuten hjalp meg med å gi smerten min et navn. Det var savn som<br />

var navnet på smerten min. Jeg fikk lov til å tenke:<br />

“Det er pappa som har valgt å drikke i stedet for<br />

å være en nær pappa. Det er ikke rart det<br />

gjør vondt å føle seg avvist av pappaen<br />

sin. Jeg har lov til det.Jeg er ikke gal eller<br />

rar. Det er en normal reaksjon.”<br />

Late som om...<br />

Andrea ble møtt med forståelse fra terapeuten på at hun ikke synes<br />

det var noe gøy å være sammen med pappa når han ofte var litt<br />

annerledes.<br />

– Kan du forklare hva du mener med at pappa ble ”litt annerledes”?<br />

– Ja, han behøvde ikke være full, han ravet ikke omkring. Men det var litt<br />

falskt, om du skjønner, en hinne mellom meg og han. Han var ikke helt seg<br />

selv og det merket jeg. Jeg har senere lært og lest mye om dette, og det<br />

stemmer overens med sånn jeg opplevde pappa. At de som drikker i det<br />

skjulte ofte blir ganske opptatt av seg selv. De bruker nok mye energi på å<br />

prøve å late som om alt er ok. Det merket også de yngre søsknene mine,<br />

Håper pappa våger<br />

Nå forsøker Andrea å snakke om hvor vondt det var for å<br />

få det bedre. Hun har også snakket med moren sin og to<br />

venninner. Hun har litt kontakt med pappaen sin i dag. For nå<br />

skjønner jeg litt mer. Terapeuten har invitert pappa med på<br />

en samtale, det kan hende han blir med. Men om han<br />

velger å ikke bli med, så vil i hvert fall jeg jobbe<br />

videre med mitt, uansett. Jeg har skjønt at<br />

det sikkert er grunner til at pappa<br />

drikker og jeg ønsker å prøve<br />

å forstå ham, om han våger å<br />

snakke sant. Men jeg tror det<br />

går lang tid før han innrømmer at<br />

han har et problem. Dessverre.<br />

For han. For meg. Og for oss. Sier<br />

Andrea.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


24<br />

ASTRID LINDGREN: Elsket å være barn. Begynte å jobbe i Wimmerby-tidning som 16 åring. 18 år gammel ble hun gravid med redaktøren. Barnet<br />

var i fosterhjem til det var 3 år gammelt fordi Astrid Lindgren ikke hadde mulighet, økonomi til å ta vare på det. Verdier: Gi stemme til dem<br />

som ikke har en stemme i samfunnet. Kjempet i årevis for å bekjempe fysisk og psykisk vold mot barn. I 1978 mottok Astrid Lindgren de tyske<br />

bokhandlernes fredspris, det er en prestisjetung pris og det var første gang en barnebokforfatter fikk den. Lindgrens kamp mot fysisk og<br />

psykisk vold mot barn ble avgjørende for at Sverige i 1979, som første land i verden, fikk en egen lov som forbød fysisk avstraffelse av barn.<br />

Språket som kraft<br />

Sett med Astrid Lindgrens og Pippis øyne. – Astrid Lindgrens forfatterskap viser barn som savner<br />

og sørger, men som overlever, tross alt. De som hjelper barn, kan bruke fortellingene i arbeidet<br />

sitt, mener Pippiekspert og universitetslektor Agnes-Margrethe Bjorvand som utgir bok for barn om<br />

Astrid Lindgrens liv denne høsten.<br />

– Gjennom humør, fantasi og<br />

trass viser hun at selv om<br />

man har mye å være trist<br />

over, kan man komme seg<br />

videre. Hovedpersonene er<br />

ofte lekne og selvstendige,<br />

men de har en klangbunn av<br />

noe sårt og vondt. Det går<br />

ofte på tap og savn: I Mio, min<br />

Mio bor hovedpersonen hos onde<br />

fosterforeldre, Pippis mamma er død,<br />

og pappaen er fraværende - og Rasmus på loffen er et<br />

barnehjemsbarn, sier Bjorvand.<br />

Hun tror det kan være fint for barn å lese om noen som<br />

har det like ille eller kanskje verre, enn seg selv. Se at<br />

de klarer seg. Det gjør noe med dem som kjenner seg<br />

annerledes, å se at Pippi klarer seg, er helten. Mange har<br />

funnet trøst i å lese Astrid Lindgrens bøker.<br />

Paradis-forfatter<br />

Det ligger mye HÅP i Astrid Lindgrens forfatterskap. Det<br />

er alltid håp. Selv hvor vanskelig situasjonen er, så finner<br />

personene håp. Det kan gjerne være gjennom fantasi. Jeg<br />

pleier å kalle henne en Paradis-forfatter.<br />

“Alle mennesker trenger å drømme seg<br />

bort når noe er for vondt, jeg tror ikke<br />

det er skadelig.”<br />

– Vil det være bra for vår psykiske helse å dagdrømme mer?<br />

Kan fantasirommet bli en større del av hjelpeapparatets<br />

tenkning?<br />

– Astrid Lindgren gjør glimt av håp større ved å fantasere.<br />

Ved å utvide det som er godt. Snakke om det. Kan det<br />

være noe å lære av dette når man skal styrke det som<br />

er bra i et menneske som bærer på mye vondt? Undrer<br />

Lindgrenforskeren som i oktober utgir bok om Astrid<br />

Lindgren for barn.<br />

Sårbarhet blir styrke<br />

Bjorvand liker måten Paradis-forfatteren klarer å ta tak i<br />

savn, problemer og sorger. Gjennom en prosess i barnas<br />

liv, klarer de å finne en kraft i seg selv og et eller annet<br />

rundt seg, som gjør at det vanskelige vendes til noe<br />

positivt, selv om det ikke forsvinner. Hun gjør noen ganger<br />

svakhet til en styrke.<br />

– Det vi fokuserer på utvider seg – enten det er negativt<br />

eller positivt, tror hun.<br />

Pippi<br />

Annerledes blir normalt<br />

Agnes-Margrethe Bjorvand har spesialisert seg på Astrid<br />

Lindgrens forfatterskap, og legger ikke skjul på at hun er<br />

blitt spesielt glad i Pippi. Jenta som strutter av livsmot,<br />

og gjør det beste ut av det vanskeligste. Som når hun går<br />

forbi en butikk og ser reklame for fregnemiddel.<br />

– I stedet for å ta for gitt at det er middel for å fjerne<br />

fregner, vil hun frimodig kjøpe det for å få flere fregner. Hun<br />

har en befriende måte å få mennesker som kan kjenne<br />

seg små på grunn av mangler og skavanker, til å kjenne<br />

seg store. Hun gjør det som er annerledes til noe normalt.<br />

Hun gjør det elegant og får fram smilet om munnen, smiler<br />

Pippi-eksperten som engasjert forklarer videre:<br />

– Astrid Lindgren skriver med hjertet og med en livserfaring<br />

som må komme dypt innenfra et sted. Samtidig er språket<br />

finslipt, fullt av humør, varme og kraft. Hun skriver om livet<br />

og om det å være menneske, om hvor vanskelig det kan<br />

være. Men også om den trassige livskraften som når Pippi<br />

vender blikket mot himmelen og mammaen som hun tror<br />

er der, og sier: – Ikke vær redd! Jeg greier meg nok!” – Var<br />

inte ängslig! Jag klarar mig alltid!»<br />

Kraft inni seg selv<br />

– Hvorfor finner vi dette livsmotet i forfatterskapet?<br />

– Astrid Lindgren hadde selv en god lykkelig barndom<br />

preget av trygghet og frihet, og fant kanskje livsmot i<br />

dette når de tøffere tenårene og voksenlivet innhentet<br />

henne. Derfor finner vi også denne dobbeltheten i hennes<br />

forfatterskap: Ensomme, uelskede barn som må finne en<br />

kraft inni seg selv for å komme videre. Som i Brødrene<br />

Løvehjerte, Mio, min Mio og Rasmus på loffen. Disse<br />

bøkene kan gi opplevelse av gjenkjennelse for barn og<br />

unge som har opplevd savn, som ikke har foreldre, som<br />

bor i fosterhjem. Her er tekster som kan gi disse barna<br />

håp og mot til å ikke gi opp selv om de har mistet mye,<br />

savner mye, eller er litt annerledes, sier Astrid Lindgrenentusiasten.<br />

”Har jag lyckats förgylla en enda dyster barndom så är<br />

jag nöjd.” Sa Astrid Lindgren. Agnes-Margrethe har vært<br />

konsulent på barnebøker for Damm forlag i 12 år, og ser<br />

hvordan hennes forfatterskap fortsatt lever og forgyller<br />

mer enn mye som er blitt skrevet senere. Derfor er hun<br />

gjerne med og holder det levende gjennom undervisning<br />

og foredrag. Nå ser hun frem til å få utgitt boken om Astrid<br />

Lindgren på Cappelen Damm forlag.<br />

Pippi-dager for hjelpere<br />

– Hva kunne du samarbeidet med RVTS Sør om?<br />

Agnes smiler lurt, tenker litt og svarer med glimt i øyet:<br />

– Vi kunne kanskje hatt todagers Pippi-seminar med<br />

ulike hjelpere? Vi kunne kanskje utviklet en egen Pippipedagogikk<br />

til hjelpearbeid sammen?<br />

Spørsmålet får henge i luften samtidig som vi rusler ut<br />

med beina på jorda.<br />

Noen visdomsord fra Astrid Lindgren:<br />

“Ge barnen kärlek, mera kärlek och<br />

ännu mera kärlek, så kommer folkvettet<br />

av sig själv.” Astrid Lindgren 1948<br />

“Den som är väldigt stark måste också<br />

vara väldigt snäll.” Astrid Lindgren 1947<br />

Tekst: Eva Dønnestad


26 27<br />

Folk flest<br />

kan begå onde handlinger<br />

– Under gitte forhold kan vi mennesker begå de verst bestialske handlinger.<br />

Men vi kan også lære å bli gode. Sier professor Paul Leer-Salvesen.<br />

– Det er lettere å begå onde<br />

handlinger når den andre<br />

avpersonifiseres, gjøres til en<br />

fiende eller en fremmed. Det<br />

er mennesker som begår<br />

onde handlinger. Ikke monstre<br />

eller demoner. Men der hvor<br />

vi fjerner voldsutøveren fra<br />

det menneskelige felleskapet,<br />

gjør han eller henne til diagnoser,<br />

etnisitet eller politisk ståsted, driver vi<br />

dårlig voldsforbyggende arbeid. Det er ikke snakk om vi<br />

som ikke utøver vold, og de andre som utøver vold. Det er<br />

vi mennesker som kan drives til å utøve vold.<br />

Jeg tror ikke det finnes mennesker som er onde fra<br />

naturens side. Det er her vi også kan finne håpet.<br />

Mennesker kan lære seg å bli gode. På samme måte som<br />

vi kan drives til onde handlinger, kan vi lære å utføre gode<br />

handlinger, sier Paul Leer-Salvesen.<br />

Sosialisert inn i ond praksis<br />

Den kjente voldsforskeren understreker at svært mange<br />

er i stand til å bli sosialisert inn i ond praksis. Den<br />

tyske jøden og filosofen Hannah Arent klarte så vidt å<br />

flykte i tide før Krystallnatten, forfølgelsene og det totale<br />

yrkesforbudet for jødiske akademikere. Hun kom til USA<br />

og ble en anerkjent forfatter. Hun skrev blant annet boken<br />

om naziforbryteren Adolf Eichmann som ble arrestert<br />

i 1960 – tiltalt for medvirkning til drap på 1.2 millioner<br />

jøder. Arent reiste til Jerusalem for å dekke rettssaken.<br />

Hun forteller hvordan hun forventet å finne<br />

et ondt menneske i rettssalen, en monstrøs avviker<br />

med personlighetstrekk som kunne forklare de onde<br />

handlingene. Hun fant en grå, alminnelig og banal byråkrat<br />

som virket kjedelig. Og kanskje nettopp derfor også farlig.<br />

Han var annerledes enn ventet.<br />

– Hannah Arendt og sosiologen Nils Christie var begge<br />

tidlig ute med andre forklaringer på voldens og det ondes<br />

problem, enn monsterteoriene. De skildrer systemer,<br />

strukturer og kulturer som kan få mennesker til å forlate<br />

den moralen de har vokst opp med. Derfor må vi lese<br />

disse tenkerne på nytt i dag, midt i krigen mot terror,<br />

understreker Leer-Salvesen.<br />

Kraften i ulydighet<br />

– Er det noe jeg har lært gjennom all min forskning rundt<br />

onde handlinger og vold, så er det hvor farlig lydigheten<br />

kan være. Jeg har også lært noe om hvor stor moralsk<br />

kraft det kan være i ulydigheten. Noe av det verste som<br />

finnes, er en barneoppdragelse som har som mål å skape<br />

lydige barn. Barn som ikke tør å være kritiske eller mene<br />

noe annet enn foreldrene, vennene og andre autoriteter.<br />

Noe av det vi ser i terrorbevegelser og ideologiske drevne<br />

voldssamfunn, er at de alltid har autoritære ledere med<br />

menige fotsoldater som lydig gjør alt det lederen ber dem<br />

om. I møte med frykt for radikalisme hos unge, må vi lære<br />

av historien: – Vi må ikke lage fiendebilder av menneskene<br />

som tar feil valg. Det er folk flest som gjør onde handlinger.<br />

Ofte er det mennesker som av ulike årsaker kan kjenne<br />

seg utenfor, som søker tilhørighet – og finner den der<br />

den tilbys, ofte av miljøer<br />

med sterke ledere.<br />

Botemiddelet er å få<br />

unge til å tenke selv. Og<br />

arbeide for inkludering<br />

og tilhørighet, sier Leer-<br />

Salvesen.<br />

Demoner og monstre<br />

Professor og forfatter<br />

Leer-Salvesen vet det<br />

er en utbredt praksis å<br />

personifisere ondskap<br />

ved å lage demoner eller<br />

monstre.<br />

– Det finnes mange religiøse<br />

og mytologiske måter å gjøre det<br />

på. Vi vil fordrive det onde fra det<br />

normale menneskelige fellesskap.<br />

Det er demonene som begår onde<br />

handlinger, ikke menneskene. Disse<br />

måtene å forklare ondskap på, lever videre,<br />

fordi det til tider er lettere for oss å forholde oss<br />

til, enn at det er mennesker som i tillegg kan gjøre<br />

gode handlinger, som også begår de onde handlingene.<br />

Det finnes ikke onde mennesker. Understreker Paul Leer-<br />

Salvesen. Han vil ikke definere ondskap, men mener den<br />

må leses fra offersiden, fra den som rammes.<br />

Diagnoseapparatet kan misbrukes<br />

– Jeg har stor respekt for psykiatrien. Den har kunnskap<br />

som kan være voldsforbyggende, men språket i<br />

diagnoseapparat kan misbrukes. Hele området med<br />

personlighetsforstyrrelser kan misbrukes ved å si: Det er<br />

ikke normale mennesker som skader, krenker og dreper. Det<br />

er psykopatene, de gale. Det onde er mye mer skremmende<br />

enn som så. Volden, det å skade andre, er noe mennesker<br />

gjør. Vi kan ikke plassere ondskap i kategorier mennesker.<br />

Paul Leer-Salvesen forteller: Første gang jeg lærte noe om<br />

dette, var da jeg fulgte og intervjuet drapsdømte over tre<br />

år. I løssalgsavisene ble flere av disse mennene beskrevet<br />

som monstre, som gale. Men de mennene jeg møtte kunne<br />

være både hyggelige, kunnskapsrike med livene sine nokså<br />

intakt. Allikevel hadde de gjort onde handlinger. Jeg fant<br />

ikke monstrene. Det gjør ikke volden mindre skremmende<br />

– tvert i mot, det gjør det farligere og mer alvorlig at det kan<br />

være ”vanlige mennesker” som deg og meg som utøver<br />

vold.<br />

Torturistene var ikke psykopater<br />

Sosiologen Nils Christie var veileder for Leer-Salvesen i et<br />

doktorarbeid om drap. (Leer-Salvesen 1991). Paul lærte<br />

mye om hvem som begår onde handlinger av hans arbeid.<br />

Bare 25 år gammel, i 1953 intervjuet Nils Christie 52 norske<br />

menn som hadde tjenestegjort i de tyske fangeleirene for<br />

serbere i Nord-Norge i 1942-43. 2547 mennesker ble<br />

internert i disse leirene. 363 nordmenn tjenestegjorde her.<br />

Dødeligheten var 70%, like høy som i konsentrasjonsleirene<br />

i Tyskland og Polen. Mange av de norske ble i løpet av kort<br />

tid effektive bødler og torturister. Ikke alle. Noen stakk fordi<br />

de ikke ville være med på det som skjedde. MEN, svært<br />

mange deltok i mishandlingen. 47 norske fangevoktere ble<br />

dømt for drap etter krigen.<br />

– Hva fant han ut i intervjuene med fangevokterne?<br />

– De som torturerte var ikke psykopater og sadister. Christie<br />

skrev: ”De var…som oss.” Volden kunne ikke forklares<br />

ut fra at de var spesielt sadistiske, nei, de var vanlige<br />

arbeidssøkende unge menn som ikke hadde en fortid med<br />

voldelig atferd. Det onde hørte med ett ikke hjemme ET<br />

ANNET STED, men hos oss.<br />

Modig, ikke lydig<br />

– Hvordan kan et menneske klare å stå i mot onde krefter?<br />

– Moderne voldsforskning har funnet ut noe om dette. Det er<br />

mennesker som ikke er opplært til å være lydige, men som<br />

har levd i et miljø som kultiverer samvittigheten. Samuel<br />

Oliner har forsket på hva som kjennetegnet dem som med<br />

fare for eget liv, skjulte jøder under krigen. Det finnes ingen<br />

formel, men det var noe som kjennetegnet dem:<br />

De var unge. De var IKKE opplært til å være lydige. De hadde<br />

foreldre som brydde seg om andre. Som hadde deltatt i<br />

hjelpeaksjoner. De hadde vokst opp med verdibudskapet<br />

om at alle mennesker er like verdifulle. Barnas utvikling av<br />

empati og omsorg for de som hadde det vondt, var blitt<br />

kombinert med et forhold til hva som var rett og galt. Det<br />

var ikke vi og de andre, men menneskene var likeverdige.<br />

De hadde fått kultivert samvittigheten, men var modige,<br />

ikke lydige.<br />

Lære å bli god<br />

– Aristoteles var en av de første som skrev om pedagogikken<br />

i dette: Mennesket kan lære å bli god. På samme måte som<br />

en kunstner kan imitere sin mester i et læringsfellesskap,<br />

kan man bli god i moralsk forstand om man har gode<br />

forbilder i miljøer som dyrker andre verdier enn lydigheten.<br />

Lydigheten er blind, men lojaliteten går i flere retninger til de<br />

andre til leder, til tro, til livsverden. Vi trenger verdiforankring<br />

som gjør at vi tar gode etiske valg. Det er mulig for alle å<br />

bli gode. Det finnes ikke håpløse mennesker, men det er<br />

noen som trenger mange til å jobbe for seg – og som må<br />

jobbe mye med seg selv. Men vi kan trene på å vise godhet.<br />

Empati kan læres, viser moderne empatiforskning, sier<br />

Leer-Salvesen.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


28 29<br />

Når den snille<br />

begår overgrep<br />

– Vi klarer ikke å se at gode mennesker kan gjøre avskyelige eller onde handlinger. Når korlederen<br />

eller treneren er fantastisk med barna og ungdommene, sliter vi med å se at samme person kan<br />

begå overgrep, sier Inger Lise Andersen, seniorrådgiver ved RVTS Sør, som de siste 20 årene har<br />

vært rådgiver og samtalepartner i flere titalls større overgrepssaker mot barn.<br />

Nylig kom det fram at Kristen Idrettskontakt – KRIK – ikke<br />

ville kreve politiattest av sine ansatte. Flere organisasjoner<br />

og fagmiljøer som arbeider med tematikken overgrep mot<br />

barn, kom på banen. Den erfarne rådgiveren ved RVTS Sør<br />

mener det ikke finnes noen gode grunner til å ikke be om<br />

politiattest, selv om organisasjonene arbeider aktivt for å<br />

forhindre overgrep på ulike vis.<br />

– Dette er den første silingen som viser at man tar dette<br />

på alvor. Det finnes ikke noen gode handlinger som kan<br />

veie opp for overgrep mot barn.<br />

“Alle mennesker, også overgripere, gjør<br />

gode handlinger. Det er handlingen som<br />

er feil. Ikke mennesket.”<br />

De fleste overgripere er også flotte mennesker – for noen.<br />

Mange overgripere viser også sine gode sider til den<br />

han utsetter for overgrep. Det er jo nettopp dette som<br />

er svært forvirrende for den som blir utsatt. I flere av<br />

de overgrepssakene jeg har vært inne i, har overgriper<br />

faktisk vært ekstra god med barn og unge. Det har også<br />

gjort mange blinde for hva han eller hun også har gjort av<br />

krenkelser mot barn. Når det gode og det onde sammenblandes,<br />

sliter vi med å tro at det kan skje.<br />

Når noen har gode sider, og til og med er god på noe som<br />

flertallet ikke er så god på, for eksempel frivillig arbeid og<br />

dugnadsarbeid, er det ekstra vanskelig for oss å forstå at<br />

de også kan gjøre onde handlinger. Terskelen er veldig høy<br />

i mange kirkelige og andre frivillige miljøer for å ta opp noe<br />

man opplever ubehagelig eller undres over, understreker<br />

Inger Lise Andersen.<br />

Ikke lukk øynene!<br />

Inger Lise Andersen har erfart stor unnvikenhet og mange<br />

skylapper i frivillige organisasjoner og menigheter i de<br />

sakene hun har vært inne i. Mange kan i lengre tid ha<br />

snakket om personer de undrer seg over atferden til,<br />

uten at de gjør noe annet enn å fortsette å snakke om<br />

det i årevis.<br />

- Ser du noe du synes skurrer i forhold mellom voksen og<br />

barn. Undres du over atferd, da må du si ifra til lederne i<br />

organisasjonen eller menigheten. Så er det ledernes ansvar<br />

å bringe dette videre i bekymringsmelding til barnevernet<br />

eller anmeldelse til politi. Din oppgave slutter når du har<br />

meldt din bekymring, og organisasjonen har bragt denne<br />

videre til rette instans. Altfor mange voksne er redd for<br />

egen anseelse, redd for å ta feil. Vi skal selvfølgelig være<br />

ydmyke i forhold til dette og ikke begynne ryktespredning,<br />

men gjøre det rette. Ringe dem som kan ta det videre.<br />

Voksne må ikke la egen frykt for å miste anseelse, hindre<br />

dem i å stoppe overgrep.<br />

– Hvorfor er vi så redde for å gjøre noe, melde fra, når vi<br />

undres over atferd hos voksne i forhold til barn og unge?<br />

– Dette er sammensatt og vanskelig. Jeg hører veldig<br />

ofte: Han eller hun er jo så fantastisk. Dermed skyves<br />

uroen og undringen bort. Det andre jeg erfarer er at<br />

mennesker er fryktelig redd for å ta feil. De kjenner seg<br />

jo ikke helt sikre. Det kan vi aldri være, men vi ser for<br />

oss hele handlingsrekka: Tenk hvis jeg tar opp dette. At<br />

feil mann blir dømt, det vil ikke jeg ta ansvar for. Da tar vi<br />

innover oss hele handlingsrekka, ikke bare det vi faktisk<br />

har ansvar for. Det folk flest har ansvar for, er å si i fra<br />

når vi er bekymret for om barn kan være utsatt for noe<br />

som er skadelig for dem. Det er ikke vår private oppgave,<br />

men ledelsen i organisasjonens oppgave, å bringe den<br />

bekymringen videre. Politi og barnevern er helt avhengige<br />

av at noen tar det første skrittet, tar sitt ansvar – nemlig<br />

å melde bekymring. Det å være bekymret for et barn er<br />

aldri feil. Andersen legger til: - Vi gjør også overgriperen en<br />

stor urett ved å ikke melde bekymring. Det er ikke sånn at<br />

overgriperen nødvendigvis ønsker å fortsette å forgripe seg.<br />

Når det gjelder unge overgripere (ca. 30 % av alle seksuelle<br />

overgrep som blir begått mot barn og unge, begås av barn<br />

og unge under 18 år,) vet vi at de aller fleste, faktisk heller<br />

ønsker sunne seksuelle forhold med jevnaldrende.<br />

Det er ulike grunner til at de ikke klarer, eller har tilgang til<br />

dette, og noen søker derfor yngre barn. Vi vet i tillegg at<br />

8-9 av 10 unge overgripere vil slutte å forgripe seg dersom<br />

handlingen blir møtt med en hensiktsmessig konsekvens,<br />

som for eksempel en tydelig samtale om hva som har<br />

skjedd, og om hva som er lov til å gjøre med barn i Norge. I<br />

realiteten fratar vi mange unge overgripere muligheten til å<br />

få hjelp ved å ikke gripe inn, fastslår Inger Lise Andersen og<br />

legger til at ca. 1 av 10 vil trenge langvarig<br />

overgrepsspesifikk behandling.<br />

“Store organisasjoner som<br />

aktiviserer mange barn og<br />

unge, har et særlig ansvar for å<br />

ha rammer og regler som i alle<br />

fall siler ut de som har begått<br />

seksuelle overgrep tidligere.”<br />

De kan ikke ha ansvar for barn og unge. Den<br />

risikoen kan vi, på vegne av barna, ikke ta!<br />

Lederne må handle<br />

Jeg skulle ønske meg at alle våre frivillige organisasjoner<br />

tar barn og unges beskyttelse på alvor. Selv om det på langt<br />

nær er nok, så er det et viktig signal og en første siling – å<br />

kreve politiattest.<br />

– Hvorfor blir vi feige når det virkelig gjelder?<br />

– Hvis vi har brukt mye tid sammen med, og har hatt tillit til<br />

en person som vi samarbeider godt sammen med, så vil ha<br />

en tendens til å leite etter vedkommende gode sider og ha<br />

vansker for å se skyggesidene til denne personen.<br />

Kan straffes for grooming.<br />

Andersen minner om at det også er kommet en LOV mot<br />

grooming i Norge – det å nærme seg barn/ungdom med<br />

den hensikt å oppnå seksuell tilfredsstillelse på sikt. Man<br />

kan straffes for grooming.<br />

– Hva kan grooming være?<br />

– Det kan være en hyggelig oppmerksom person, som<br />

engasjerer seg, hjelper barna, gjerne de som er sårbare.<br />

Gir dem en ekstra treningsøkt, en ekstra pianotime, kjører<br />

dem til aktiviteter. Personen møter sårbare barn på ting de<br />

har behov for av oppmerksomhet og nærvær.<br />

Mange overgripere har mange groomingsprosesser gående<br />

parallelt med ulike barn og unge. Barna/ungdommene kan<br />

etter hvert kjenne en slags takknemlighetsgjeld til denne<br />

personen som har ”gitt dem så mye”, ”Betydd så mye for<br />

dem” at de ikke tør å si fra når den personen begynner å<br />

gjøre ting de stusser over, ting de synes er ekkelt. Barna tør<br />

ikke si fra, for vedkommende har brakt inn så mye godt. De<br />

kan til og med tenke, jeg har jo vært med på det, for jeg har<br />

jo ikke satt en stopper for det.<br />

“Barna blir møtt på noen behov de har – på en subtil måte<br />

– som gjør at de ikke opplever at overgriperen gjør noe<br />

galt før det er gått en tid, og de er fanget i et nett det er<br />

vanskelig å komme ut av.”<br />

Tekst: Eva Dønnestad


Mot til annerledeshet<br />

For å utvikle ny kunnskap, er vi avhengig av ledere som heier på annerledestenkende slik at det<br />

dannes et arbeidsklima der det er lov å feile, og der det attraktivt å tenke annerledes, utfordre satte<br />

normer, leke med faget og utvikle kreativiteten.<br />

Å vise mot blir av de fleste sett på som noe fint og viktig.<br />

“ Jeg tror mot kan handle om å ha mot<br />

til å utforske motstand, for så å kjenne<br />

gleden ved å utvide sitt eget tankesett.”<br />

Vårt moderne samfunn er utviklet nettopp med utgangspunkt<br />

i at noen tenkere har vært modige nok til å stå for det<br />

de tror på - uavhengig av hva de har møtt av motstand,<br />

motarbeid og motbakker.<br />

For å utvikle ny kunnskap, er vi avhengig av lederne<br />

som heier på annerledestenkende slik at det dannes et<br />

arbeidsklima der det er lov å feile, og der det attraktivt å<br />

tenke annerledes, utfordre satte normer, leke med faget og<br />

utvikle kreativiteten. I senere tid har det vært mye debattert<br />

hvorfor norske skolebarn/ungdommer gjør det så dårlig i<br />

matematikk, på tross av flere store ”kunnskapsløft”. Kanskje<br />

det er på tide med et paradigmeskifte som med fordel kan<br />

ha sitt utspring i Einsteins artikkel i Autobiographical Notes<br />

i 1953: ”Det er ikke mindre enn et mirakel at moderne<br />

metoder for undervisning ikke allerede har fullstendig kvalt<br />

åndelig nysgjerrighet og undersøkelsestrang, fordi denne<br />

delikate planten trenger frihet like mye som den trenger<br />

stimulering.”<br />

Einstein har et poeng med henblikk på moderne samfunnsliv.<br />

Vi vet i dag av nyere forskning at frihet (autonomi) er en<br />

viktig ingrediens for engasjement, motivasjon, lek og<br />

kreativitet. Videre vet vi at det å være i en leken tilstand<br />

(playfulness) øker konsentrasjonsevnen. Vi som er voksne<br />

i dag har verken gjennom oppdragelse, normer eller<br />

utdanningssystemer blitt særlig anerkjent for kreativitet,<br />

lek eller mot til å gjøre opprør mot etablert kunnskap. Vi<br />

ser i dagens arbeidsliv at både ledere og medarbeidere har<br />

behov for å øve på å være mer lekne og kreative for å øke<br />

engasjementet.<br />

Innenfor barne- og ungdomsomsorgen har det lenge vært<br />

rådende metoder som etter min mening gir liten grobunn<br />

for mot, lek og kreativitet. Teorier og metoder har gått på<br />

bekostning av lekne og kjærlige menneskemøter.<br />

“Det rådende fagsynet har vært at barn og<br />

unge som ikke mestrer å tilpasse seg et gitt<br />

samfunnssystem, har atferdsproblemer.”<br />

Det har blitt utviklet diverse metoder for å hjelpe barn og<br />

unge å regulere atferden sin slik at den passer bedre i det<br />

gitte systemet - det være seg familiesystem, barnehage/<br />

skolesystem/ eller barnevernsystem. Det har blitt brukt mye<br />

ressurser og forskning for å kunne hjelpe barn og unge som<br />

strever i hverdagen. Det triste er at jo mer penger, forskning<br />

og metoder som er ”sprøytet” inn, jo flere barn og unge<br />

sliter – og jo mindre arbeidsglede er det blant medarbeidere<br />

og ledere. Vi er i dag en gruppe som begynner å snakke<br />

om et paradigmeskifte i synet på barn og unge som har<br />

utfordringer med å trives. Nye paradigmer springer ut<br />

av nye tilnærmingsmåter til oppgaven. Når et problem<br />

har eksistert en stund uten at noen har klart å løse<br />

det, er det vanligvis den metodiske tilnærmingen som<br />

må endres, det vil si at man må innføre nye metoder<br />

(Bjørkum 2009). Uansett fagsyn, tror jeg de fleste fagfolk<br />

er enige i at barn og unge som sliter i dag ikke får god<br />

nok hjelp i hjelpeapparatet.<br />

De siste årene har ny forskning om hjernens utvikling<br />

vist oss en annen måte å forstå barn og unges oppførsel<br />

på. Vi vet for eksempel at hjernens utforming påvirkes<br />

av bruken. Ny forskning har bidratt til at vi nå er<br />

mange som har byttet ut begrepet atferdsproblem med<br />

begrepet smerteutrykk. I stedet for at vi bestreber oss<br />

på å finne ut av hvordan vi skal atferdsregulere barnet/<br />

ungdommen, er vi opptatt av hvordan vi kan hjelpe barnet<br />

med affektregulering.<br />

Dette innebærer at vi hjelper barnet og ungdommen til<br />

å forstå sine egne følelser og hvordan de kan øve på å<br />

regulere dem. Det krever mot å jobbe traumebevisst og<br />

opplevelsesbevisst. For at vi ikke skal bruke for mye krefter<br />

på å diskutere hva vi legger i begrepet traume, mener<br />

jeg at begrepet opplevelse bevisst er et bedre begrep.<br />

Det innebærer at når et barn eller en ungdom banner og<br />

roper ukvemsord og du opplever det motbydelig, skal du<br />

jobbe med dine egne følelser, gå fra refleks til refleksjon<br />

og tenke over hva denne personen kan ha opplevd som<br />

gjør at det reagerer så sterkt i denne situasjonen og<br />

møte barnet som et barn med smerteutrykk, og ikke<br />

som et barn med et atferdsproblem.<br />

I samfunnsvitenskapen er det nærmest gitt at når et<br />

rådende paradigme ikke fungerer for å løse oppgaven<br />

og et nytt paradigme er på vei, oppleves det av den<br />

etablerte ekspertisen (forvalterne og beskytterne av den<br />

regjerende vitenskapelige metoden) som regelbrudd.<br />

Derfor blir slike forsøk ofte avvist som uvitenskapelige<br />

(Bjørkum 2009).<br />

Vi som tror på nyere forskning om hjernens utvikling,<br />

samt lekens betydning for hjernens utvikling og funksjon,<br />

og i dag jobber for at barn og unge skal forstås ut fra hva<br />

de har opplevd, opplever at vi blir kritisert for å ikke være<br />

vitenskapelige nok.<br />

Det er viktig at vi har mot nok til å ta imot motstanden<br />

og kritikken på en måte som viser at vi er det vi sier og<br />

har tro på – altså at vi også møter kritikerne med å være<br />

opplevelsesbevisste. Hva kan være grunnen til at de<br />

reagerer så sterkt på det nye paradigmet? Hvordan kan<br />

de forstå sine følelser av motstand – og hva kan vi bidra<br />

med for at vi sammen kan gjøre hverandre enda bedre?<br />

Ved å ha begge paradigmene i verktøykassene våre og<br />

være modig i menneskemøtene kan vi virkelig gjøre en<br />

forskjell for barn og unge som sliter.<br />

Det er enkeltindivider som står for paradigmeskifter.<br />

Alle nye ideer oppstår i hodene på enkeltindivider som<br />

tenker annerledes. Vitenskapshistorien viser også at<br />

de fleste store paradigmeskifter ikke har sitt utspring<br />

fra en vitenskapsmann- eller kvinne innenfor den gitte<br />

vitenskapen, men at det er utenforstående som har<br />

bidratt. Innenfor vår vitenskap kan vi vel si at det er<br />

formidling av erfaringer, råd og fortellinger fra barn og<br />

unge i barnevern, psykiatri, skole og boliger for enslige<br />

mindreårige, som har vært de største bidragsyterne til<br />

at vi i dag står overfor et paradigmeskifte.<br />

Barn og unge vil bli forstått i lys av hva de har opplevd.<br />

De vil bli oppdaget som den de er med sårbarheter og<br />

styrker. Barn og unge tenker noen ganger annerledes<br />

enn oss. Skal vi forstå dem, må vi ha mot til å lytte til<br />

hva de tenker.<br />

Tekst: Aud Ørnes


32<br />

TRINE ANSTORP: Spesialrådgiver ved RTVS Øst. Utdannet psykolog UiO 1980. Spesialist i klinisk psykologi. Har arbeidet innen psykisk<br />

helsevern både som kliniker, forsker og underviser, og med oppdrag som rettsoppnevnt sakkyndig. Medredaktør og forfatter av flere norske<br />

fagbøker med tema traumer og traumerelaterte lidelser, og også knyttet til flere internasjonale fagmiljøer. 25. november 2014 ble boken<br />

TRAUMEBEHANDLING – komplekse traumelidelser og dissosiasjon lansert på Universitets-forlaget. Redaktørene Trine Anstorp og Kirsten<br />

Bonum har sammen med kollegaer fra traumefeltet skrevet en bok som har fokus på ”Hva er god traumeterapi” og ”Hvordan arbeider vi med<br />

de mest utfordrende sakene”? De ulike kapitlene i boken bygger på undervisning utviklet innenfor rammen av ”Tryggere Traumeterapeuter”<br />

(TT), RVTS Østs traumefokuserte kompetanseprogram for spesialisthelsetjenesten.<br />

TraumefeltPioneren<br />

Trine Anstorp har gjort det til sitt prosjekt: Å formidle til fagfolk hva som kan være til hjelp for mennesker<br />

som av ulike grunner er traumatisert. Å vise hva som er god traumebehandling. At heling er<br />

mulig, selv etter store påkjenninger.<br />

I 35 år nå har Trine Anstorp<br />

vært i front på traumefeltet.<br />

Gjennom fagbokproduksjon<br />

og formidling i kurs- og opplæringsprogrammer.<br />

Og hele<br />

tiden som kliniker. Hun mener<br />

det er et samfunnsansvar å gi<br />

god helsehjelp. Nylig utgav hun<br />

sammen med medredaktør Kirsten<br />

Bonum boken: Traumebehandling –<br />

komplekse traumelidelser og dissosiasjon<br />

på Universitetsforlaget. Andre bidragsytere i boken er<br />

blant annet Dag Nordanger, Janina Fischer og Judith van<br />

der Weele.<br />

Verdiforankring og menneskesyn<br />

– Gode traumeterapeuter kan gjøre noe med hvilke<br />

konsekvenser en vond oppvekst skal få for et menneske.<br />

Jeg har sett mennesker reise seg igjen og leve gode<br />

voksenliv, på tross av langvarige og store påkjenninger<br />

som vold og overgrep, sier Trine Anstorp. Hun brenner for<br />

at enda flere fagfolk kan gjøre mer for traumatiserte.<br />

“Det er meningsfullt å tenke på at det<br />

ikke finnes noe som er for vondt og<br />

vanskelig å ta tak i.”<br />

Vi mennesker har mulighet for å kunne integrere<br />

smertefulle erfaringer og gå en vei mot helhet og et godt<br />

liv. Mange vil imidlertid trenge profesjonell hjelp for å<br />

komme gjennom denne prosessen. Målsettingen med<br />

all behandling bør være at personen skal bli frisk - kunne<br />

leve her og nå i dag, uten å være så plaget av det som<br />

man har opplevd tidligere. For å oppnå dette trengs enda<br />

flere gode terapeuter med traumefaglig spisskompetanse,<br />

sier Anstorp. Som fagperson har hun alltid hatt en<br />

verdiforankring i arbeidet:<br />

– Faget er viktig, jeg søker alltid å være oppdatert.<br />

Men menneskesynet, grunnholdningen av å ville noe<br />

godt, forståelse av menneskets kompleksitet og<br />

overlevelsesevne, er et vesentlig utgangspunkt for arbeidet<br />

jeg står i, sier psykologspesialist Trine Anstorp. –Troen på<br />

at mennesker kan heles, er drivkraften min i arbeidet.<br />

Ville «redde verden»<br />

– Jeg er nok litt allergisk mot at mennesker blir behandlet<br />

urettferdig. Når pasientene formidler noe av det mest<br />

grusomme de har opplevd, har jeg mange ganger tenkt<br />

at jeg skulle ønske det ikke var sant – at verden ikke er<br />

så brutal. Men jeg vil heller vite enn ikke vite. Det gir meg<br />

innsikt om viktige brikker i et menneskes historie som gjør<br />

det lettere å forstå og se sammenheng i reaksjonene. Det<br />

jeg vet, er det lettere å gjøre noe med, sier Anstorp.<br />

Som barn flyttet familien mye rundt, grunnet farens<br />

jobb, og Trine lærte seg til å ha sine meningers mot.<br />

– Hvordan var oppveksten med på å forme deg, tenker du?<br />

– Du kan si jeg fikk god trening i å møte ulike miljøer.<br />

Man må raskt prøve å forstå kulturen der man kommer, og<br />

finne en balanse i både å kunne tilpasse seg og samtidig<br />

stå for noe selv. Å være tydelig på hvem jeg var, ble både<br />

en form for selvbeskyttelse og en måte å nærme meg nye<br />

miljøer på. Litt på godt og ondt lærte jeg meg å stå for<br />

noe, selv når andre var uenig. Det ble en del av identitet<br />

min – å tørre å stå for noe alene, sier Trine.<br />

Meningers mot<br />

For ikke lenge siden møtte hun en gammel klassevenninne<br />

som kunne fortelle: ”Jeg husker så godt at du satt på<br />

pulten i klasserommet og protesterte. Mot alt du ikke var<br />

enig i.” Trine smiler ved tanken og ser ikke bort fra at det<br />

er nettopp denne staheten som har ført henne dit hun er<br />

i dag.<br />

– Jeg tror den kanskje litt naive rettferdighetssansen<br />

ga meg en tydelig stemme. Mot til å formidle. Mot til å<br />

fortsette å prøve ut det jeg tror på, selv om ikke alle er<br />

enige i min måte å gjøre det på.<br />

Omkostningene var vel den gang som nå, at man til tider<br />

også blir stående litt alene, sier Trine ettertenksomt.<br />

Også når hun skulle velge yrke, valgte hun annerledes.<br />

Hun ble den første i sin familie som tok en lang akademisk<br />

utdanning.<br />

– Dette er min vei og jeg har fått støtte til å gå den. Jeg har<br />

stor opplevelse av gleden i arbeidet, og har fått frihet til<br />

å utvikle meg personlig og faglig sammen med andre i et<br />

godt kollegialt fellesskap. Jeg innser jo at ambisjonene til<br />

tider har vært litt for høye, og «redde verden» er nok ikke<br />

lenger målsettingen. Men jeg kan gjøre noe der jeg er, for<br />

hver og en og for samfunnet.<br />

“Det gir mening å være med på å skape<br />

muligheter til ny vekst, legge til rette for<br />

at mennesker kan bryte gamle mønstre.<br />

For det triste er jo at mange voksne<br />

utsetter sine egne barn for det samme de<br />

har vært utsatt for selv, dersom de ikke<br />

bevisst jobber for å bryte mønstre.”<br />

Det har skjedd mye på traumefeltet i løpet av disse årene.<br />

Kunnskapen som nå er tilgjengelig om stressregulering/<br />

stabilisering, bearbeiding og rehabilitering vil hun gjerne<br />

flere skal få trene på og omsette i praksis. Hun minner om<br />

at det ikke er så lenge siden diagnoser og medikamenter<br />

var eneste tilbud til traumatiserte mennesker.


34 35<br />

Kvinner var «psykere»<br />

Trine tar oss med til starten på sin psykologkarriere.<br />

– Som nyutdannet psykolog tidlig på 80-tallet møtte jeg en<br />

verden der kvinner var definert som psykere enn menn.<br />

Mange flere kvinner enn menn hadde depresjon og angst.<br />

For å sette det på spissen: Mennene satt i fengsel, mens<br />

kvinnene havnet i psykiatrien. Det var lite fokus på hva disse<br />

kvinnelige pasientene egentlig ble syke av. Litt grovt sagt<br />

ble de medisinert og så var behandlingen over, sier Trine<br />

Anstorp. Hun minner om at man først senere på 80-tallet<br />

begynte å snakke om temaer som seksuelle overgrep og<br />

incest. Og selv om mange pasienter etter hvert kunne<br />

fortelle om erfaringer med å ha vært utsatt for overgrep og<br />

vold, ble de fortsatt diagnostisert og medisinert og deretter<br />

sendt tilbake til sin partner eller forelder – som jo var årsak<br />

til problemene.<br />

Sammen med kollegaer i «Forum for traumepsykologi»<br />

gikk hun noen år senere i gang med å organisere et<br />

undervisningsprogram for en stor gruppe psykologer og<br />

leger. Mange sentrale internasjonale kapasiteter innen<br />

traumefeltet ble invitert til det norske fagmiljøet, og bidro til<br />

økt interesse for traumefokusert behandling her til lands.<br />

Fokus på livsbetingelser<br />

Opp igjennom historien har synet på årsak til psykiske<br />

problemer vekslet. Utover åttitallet ble man mer og<br />

mer opptatt av hvilken betydning livsbetingelser og ytre<br />

påkjenninger har for psykisk helse. Denne forståelsen<br />

utviklet seg parallelt med etableringen av krisesentre og<br />

støttesentrene mot incest.<br />

– Vi fikk en økt bevissthet i forhold til at psykiske reaksjoner<br />

henger sammen med aktuelle påkjenninger. Fokus på<br />

sammenhengen mellom hva et menneske har opplevd, og<br />

hvordan det har det, er blitt tydeligere de siste tiårene, sier<br />

traumefeltpioneren.<br />

Tryggere Traumeterapeuter<br />

Trine Anstorp har sammen med en stor gruppe kollegaer<br />

gjennom de siste 8 årene utviklet og drevet Tryggere<br />

Traumeterapeuter – RVTS Øst sitt traumefaglige<br />

kompetanseprogram for spesialisthelsetjenesten. De viser<br />

til tre faser i traumebehandling: Stabilisering/regulering,<br />

bearbeiding og rehabilitering, mestring av livet<br />

“Stabilisering eller regulering er alfa og<br />

omega i all traumebehandling. Vi sier<br />

at regulering er traumebehandling. Om<br />

en person ikke først får hjelp til å kunne<br />

regulere seg bedre, er det ikke mulig å gå<br />

videre med bearbeiding.”<br />

Kjernen i traumereaksjonen er jo overveldelse og<br />

opplevelse av å være redd og ute av kontroll. Ofte vil den<br />

som er til behandling forsøke å holde den overveldende<br />

historien borte, fordi det er så skremmende å nærme seg<br />

den. Den terapeuten som sier: ”Dette er for stort til å ta<br />

tak i” forsterker pasientens opplevelse av at det fremdeles<br />

er farlig i dag, og kan gjøre vondt verre. Målet er få fatt i<br />

og integrere det vonde og overveldende slik at personen<br />

kan starte en vei mot mer helhet og stabilitet, understreker<br />

Anstorp.<br />

Terapeutens rolle i endring<br />

– I traumebehandling inviteres hjelperen til en mer<br />

samhandlende, fremoverlent og aktiv terapeutrolle. Det<br />

nytter ikke å lene seg tilbake og unngå det ubehagelige om<br />

man skal integrere det pasienten forsøker å unngå. Ingenting<br />

endrer seg av å koseprate. Vi må gjøre en liten operasjon, ta<br />

noen grep, invitere til noe annet enn flukten fra det vondeste,<br />

sier Trine engasjert. Hun vektlegger at hjelperne må arbeide<br />

med seg selv, kjenne sin egen fortelling.<br />

– En god traumeterapeut våger å møte og tåle historien og<br />

følelsene til personen de behandler. Man må kunne noen<br />

metoder for å vite hva man skal gjøre når pasienten kommer<br />

til smertepunktet. Lære seg å stabilisere følelser. Utfordre<br />

og regulere sammen med pasienten. Man må anerkjenne<br />

behovet for de strategiene pasienten har hatt og har som<br />

nødvendige for å dempe smerten, selv når disse strategiene<br />

gjør det vanskelig for en. I forsøk på å regulere seg selv og<br />

dempe smerte er det noen som skader seg selv, andre har<br />

spiseforstyrrelser og andre igjen ruser seg. Terapeuten kan<br />

si: ”Det er helt sikkert noen gode grunner til at du gjør det du<br />

gjør.” Denne aksepterende formen for tilnærming åpner for<br />

et viktig samarbeid om behandlingen, - om å kunne finne nye<br />

og mer brukbare løsninger på gamle problemer, understreker<br />

Anstorp.<br />

Våge å ta i mot vonde følelser<br />

– Vår erfaring fra TT er at mange<br />

fagpersoner med gode intensjoner<br />

ikke klarer å omsette kunnskapen om<br />

traumebehandling i praksis. Mange<br />

mangler tro på egen evne til å gjøre en<br />

forskjell.<br />

– Er de redd for følelsene som kan<br />

komme opp hos pasienten?<br />

– Det kan virke sånn. Når noe gjør vondt<br />

for pasienten, kan det bli fristende å<br />

stoppe opp. I stedet for å si: «Stakkars, hun<br />

ble så lei seg. Jeg måtte stoppe, kan vi si: Nå<br />

nærmer vi oss noe vondt som er viktig å undersøke».<br />

Om hjelperen trekker seg når personen nærmer seg det<br />

hun egentlig strever med, da blir jo personen igjen alene<br />

og overlatt til seg selv i sin vanskelige situasjon. Det er et<br />

menneskelig fenomen å se på sterke følelsesuttrykk som<br />

ubehagelige. Men i god traumebehandling har terapeuten<br />

metoder for å kunne nærme seg det ubehagelige, og kan<br />

hjelpe den voksne personen til å forholde seg i dag til det<br />

som var umulig å stå i som barn.<br />

Formidleren<br />

Trine Anstorp er opptatt av formidling. I løpet av intervjuet<br />

kommer de små antydningene, understatementet ligger<br />

på lur. Hun liker å holde en form for forestilling når hun<br />

underviser, og er nok vel så komfortabel med å snakke for<br />

en sal med flere hundre som å småprate med folk i pausene.<br />

– Men selve formidlingen av traumestoffet er alfa og omega.<br />

Om vi skal nå fram med det vi har å by på, må vi inn og gjøre<br />

et arbeid for at mottakerne skal bli engasjert. Slik at vi når<br />

fram til dem og gir dem lyst til å endre praksis.<br />

Usikre terapeuter<br />

Gjennom Tryggere Traumeterapeuter-undervisningen var<br />

Trine og kollegaene opptatt av hvilke utfordringer terapeutene<br />

i spesialisthelsetjenesten opplevde når det gjaldt behandling<br />

av traumatiserte. De spurte blant annet: «Hva trenger du<br />

for å gi god traumebehandling?” og ”Hva er dine største<br />

utfordringer med hensyn til å bruke traumespesifikk<br />

kunnskap i praksis?» Svarene de fikk kan oppsummeres<br />

slik: ”Vi kjenner oss for usikre. Vi vet ikke helt hva vi skal<br />

gjøre. Vi har for lite tid til rådighet. Og, vi er redde for å gjøre<br />

noe som kan forverre pasientens lidelse.” Dermed ble<br />

målsettingen med opplæringen enda tydeligere: Hvordan gi<br />

den profesjonelle hjelperen trygghet, kunnskap og mot til å<br />

hjelpe pasientene enda bedre?<br />

– Altfor mange terapeuter får en passiv og avventende<br />

behandlingsstil fordi vi er engstelige for å gjøre vondt verre.<br />

God traumebehandling hjelper imidlertid pasienten til å<br />

tåle sine egne erfaringer og de følelsene som følger med,<br />

understreker Anstorp.<br />

“HUMOR ER viktig. Kunsten er å<br />

ha nærhet og samtidig avstand nok til<br />

stoffet slik at man ikke blir selvhøytidelig.<br />

Morsomme historier for å få fram alvoret,<br />

hører til stor formidlingskunst.”<br />

– I prinsippet er god traumebehandling veldig enkelt, sier<br />

Trine uten arroganse:<br />

– SAMMEN med pasienten skal vi lete oss fram til hvordan<br />

det som tidligere har vært helt overveldende erfaringer<br />

om noe som ikke har vært mulig å forholde seg til, nå kan<br />

komme fram, bli møtt og integreres i personen. Vi hjelper<br />

mennesker til å tåle sine erfaringer bedre, og ikke lenger bli<br />

så overveldet. Dette arbeidet er krevende for de fleste men<br />

gir også mange gylne øyeblikk, både for den som er pasient<br />

og terapeut, sier Trine Anstorp.<br />

Tekst: Eva Dønnestad


36 37<br />

Barnets opplevelse<br />

- Tenk på hva det gjør med hvem<br />

som helst av oss å ha en identitet<br />

av å være ikke god nok, ikke<br />

elsket nok eller ikke elsket nok.<br />

Å forstå barnets følelser i lys av hva det har opplevd, er det viktigste. Nevrobiologiens forskning<br />

skal bare hjelpe oss i denne forståelsen, men skal ikke være det første vi tenker på i møtene med<br />

barnet, sier Mogens Albæk ved RVTS Sør.<br />

På RVTS Sør er vi opptatt av hvordan barn opplever sin<br />

hverdag og sin tilværelse. Vi er opptatt av hvordan de<br />

oppfatter seg selv og hvilken identitet de har. Da kan det<br />

noen ganger virke som et lite paradoks, det i hvert fall et<br />

dilemma hos oss, at noe av det vi må søke hjelp i for å<br />

forstå disse mekanismene, blir veldig mye biologi. Det å<br />

forene en biologisk forklaringsmodell med barns opplevelser<br />

som er rent subjektive, det er faktisk litt av et kunststykke –<br />

vi skal sprike godt for å ha et ben i begge leire, sier Albæk.<br />

– Men hvorfor er nevrobiologien blitt så viktig i møte med<br />

barn som sliter?<br />

– Det er viktig å fokusere på forståelse av hjernen av to<br />

grunner 1. Budskapet selger godt. Hjerne er ”in”, hjerne er<br />

alvor. Når det berører hjernen forstår vi alle intuitivt at dette er<br />

alvorlig og viktig. 2. Vi trenger en enkel forklaring på det som<br />

skjer. Jesper Juul sa det en gang på denne måten: Vi kan<br />

egentlig sammenfatte mye av de siste ti års nevrobiologiske<br />

forskning med å si at vi alle har to programmer som kjører<br />

samtidig i hjernen: Et følelsesprogram – det fanger opp<br />

følelser, atmosføre, vurderinger av om det er trygt og godt<br />

eller utrygt og farlig og det andre er et fornuftsspor som<br />

prøver å sette oss i stand til å planlegge, tenke, gjøre avtaler.<br />

Stemningsprogrammet dominerer<br />

Mogens Albæk forklarer videre: Når vi blir stresset, vinner<br />

stemnings-programmet over fornuftsprogrammet. Om barn<br />

har vært utsatt for mye stress over lang tid, grunnet vold,<br />

uro eller omsorgssvikt, er det slik at stemnings-programmet<br />

dominerer det meste av tiden. Derfor må vi voksne spørre<br />

barnet: Hvordan ser verden ut for deg? Barn og unge som<br />

er utsatt for stress over lang tid, bruker mye tid på å fange<br />

opp stemninger. om det er trygt eller utrygt. Fokuset er:<br />

Hvem liker meg? Hvem liker meg ikke? Hvem er glad når jeg<br />

kommer? Når vi får økt innsikt i hvordan virkeligheten ser ut<br />

for mange av disse barna, blir det ekstra viktig at alle dere<br />

hjelpere der ute, vektlegger å prøve å forstå dem.<br />

Krenkede barns identitet<br />

Albæk liker sosialpsykologen Henri Tajfel. Han forteller<br />

hvordan vi alle gjør en del ting uten å ville det, men fordi<br />

vi er nødt til det. Han sier at vi først og fremst går rundt og<br />

kategoriserer alle mennesker vi møter. Snille-slemme, høyelave,<br />

lyse- mørke, ubehagelige- behagelige, interessanteuinteressante,<br />

trygge-farlige. Vi gjør det for å ha noe å<br />

sammenligne oss selv med.<br />

– Heldigvis kommer de fleste av oss rimelig godt ut av den<br />

sammenligningen de fleste gangene. Men for et barn som<br />

alltid føler det kommer dårlig ut, skapes en helt annen<br />

identitet. For barnet som føler ingen liker det, at det er ikke<br />

så god i noe som andre, er denne sammenligningen vond.<br />

Hva voksne må tenke på<br />

– Når dere hjelpere, lærere og andre voksne treffer barn<br />

som har levd med omsorgssvikt eller vold, vil jeg ikke at dere<br />

voksne først fremst tenker på den biokjemiske modellen for<br />

noe som helst, heller ikke på hvilke diagnoser dette barnet<br />

måtte ha eller ikke ha, MEN at dere prøver å forstå hvordan<br />

verden oppleves verden for dette barnet. Om det kjenner seg<br />

god ikke god nok, likt ikke likt, verdsatt eller ikke verdsatt.<br />

Barn fortjener mange gode følelser<br />

Noen kompenserer med å tenke: ”Andre vil meg ikke vel.”<br />

Eller: Jeg er i fare”. Derfor vender vi tilbake til barnets<br />

opplevelser og de følelsene som barnet har. Det er der<br />

hjelpen skal settes inn. Disse barna fortjener å ha en god<br />

identitet, fortjener å være fornøyde med seg selv. Ha gode<br />

følelser og opplevelser. Da er det viktig å være nysgjerrig på<br />

hvilke opplevelser barnet sitter med, hvilke følelser de har<br />

knyttet til disse. Nevrobiologiske modeller er kun nødvendig<br />

for å forstå barns følelser bedre og settes i stand til å møte<br />

dem bedre, sier Mogens Albæk. Her kan du se film på<br />

ca. fem minutter der Mogens Albæk snakker om hvordan<br />

hjelpere kan klare å forene en biologisk forklaringsmodell<br />

med det å forstå barns opplevelser som er rent subjektive.<br />

”Det er faktisk litt av et kunststykke – vi skal sprike godt for<br />

å ha et ben i begge leire.”<br />

Tekst: Eva Dønnestad


38 39 39<br />

Når et godt liv gjør vondt<br />

Hvem skal en snakke med når et godt liv gjør vondt? Når en gruer seg til dager der alt egentlig er<br />

bra? Når jeg fylles opp av bekreftelser og gode tilbakemeldinger og allikevel er redd for at alt skal<br />

rase? Går det an å få livshjelp uten å ha en diagnose? Eller må vi gjøre noe med livsidealene for<br />

tiden?<br />

Den kloke 25-åringen Fride er midt i et studieforløp. 7 år<br />

etter hun plutselig kollapset i klasserommet og alle lurte<br />

på hva som feilte henne. 7 år etter besøk hos leger, BUP,<br />

utredninger og helsesjekk der ingen fant noe som helst<br />

galt, og konklusjonen var: Du er sunn på alle vis.<br />

– Den eneste diagnosen jeg fikk var diagnose normalt<br />

menneske, ler hun.<br />

– Jeg har tenkt mye på det, sier Fride åpent. –Når sunne<br />

ungdommer kjenner seg dårlige og ikke har det bra, eller<br />

blir syke, da må det jo være måten vi skal leve livet på det<br />

er noe galt med, ikke oss?<br />

ET SAMFUNNSPROBLEM vi ikke kan løse enkeltvis<br />

– Jeg klarer jo livet, men jeg synes det er utrolig krevende.<br />

“Det er mange hjelpetelefoner for dem<br />

som sliter med angst, er utsatt for vold<br />

og overgrep osv., men det er ikke så lett å<br />

forklare at jeg har det vondt, når jeg ikke<br />

har noen merkelapper.”<br />

Når smerten inni meg ikke har noe bestemt navn. Ingen<br />

diagnoser jeg kan få hjelp for. Jeg tror ikke jeg trenger<br />

hjelp akkurat, heller.<br />

– Hva trenger du, da?<br />

– Å tenke annerledes om livet mitt og frigjøre meg fra noen<br />

idealer. Jeg tror det at så mange unge sliter, til tross for<br />

velstand og muligheter, er et samfunnsproblem. Det er<br />

ikke noe jeg kan sitte alene på rommet og løse. Men jeg<br />

må arbeide meg egne tanker for å takle hver dag. Og jeg<br />

har møtt en god voksen en gang som jeg har kontakt med<br />

innimellom enda. Hun er på samme ”radar” som meg. Ser<br />

det komplekse i tilværelsen, liksom. Hun forstår meg. Jeg<br />

kan lette på trykket og løfte fram drømmer og nederlag.<br />

Hun vet åssen jeg har det bak fasaden. Det hjelper å<br />

snakke sant om ting. Jeg kjenner meg verdifull og rolig når<br />

jeg er med henne.<br />

DE SOM IKKE TAKLET PRESSET - generasjonen<br />

Fride ha fulgt nøye med i mediene den siste tiden. Saker<br />

om unge som blir syke av presset om vellykkethet.<br />

– Jeg kjenner meg truffet av det. Men jeg synes ingen<br />

kommer til bunns i hva vi kan gjøre med det faktum at<br />

mange unge sliter for tiden. Vi kan jo ikke sykeliggjøre en<br />

hel generasjon. DE SOM IKKE TAKLET PRESSET. Sier hun<br />

bestemt.<br />

– Nå begynner jeg å bli voksen selv, og ønsker å arbeide<br />

med noe i tilknytning til barn og unge.Det er viktig at både<br />

de som arbeider med barn og unge, men også de som<br />

lager systemene barn og unge vokser opp i, blir bevisst at<br />

de ikke må krever så mye av oss fra vi er små. De gangene<br />

jeg kjenner meg hel og ganske glad, er de gangene jeg gjør<br />

noe fint sammen med noen, reiser eller er sammen med<br />

kjæresten min.<br />

– Jeg mener ikke å skylde på enkelt-foreldre. Jeg har<br />

hatt enestående foreldre. Men de er ambisiøse – også<br />

på mine vegne. Uten at de faktisk har sagt noe om det,<br />

kjenner jeg forventningene. Og de sliter jo sannelig i den<br />

generasjonen også. Med overtrening, spiseforstyrrelser,<br />

pillemisbruk og mye annet. De har vel det som reaksjon<br />

på de idealene de vokste opp med.<br />

SLAPP AV<br />

Fride lener seg tilbake i stolen og puster kraftig ut og sier:<br />

“Å, kanskje det er bare det at vi gjør alt så<br />

vanskelig og fornuftig hele tiden. Jeg har<br />

bare lyst til å slappe av. Ikke analysere<br />

alt. Ikke være så fordømt klok og mene<br />

det riktige hele tiden.”<br />

Jeg har som nyttårsforsett å drite med i ting, ler Fride før<br />

hun pakker Converseveska, Macen og går til forelesning.<br />

Sammen med alle de andre 20-25 åringene som skal<br />

skape morgendagens livsidealer. Fride håper med stor<br />

frimodighet at de blir bedre enn de vi klarte å skape, vi i<br />

generasjonen over henne.<br />

Fride (25) sine tips til generasjonen over – enten de arbeider<br />

profesjonelt med barn og unge eller er foreldre og frivillige:<br />

- Slapp litt mer av<br />

- Ikke bedøm og vurder oss<br />

- Ikke vær så opptatt av diagnoser<br />

- Ikke snakk så mye om hva vi får til men elsk fram hvem<br />

vi er på godt og vondt<br />

- Vær vennlige og smil mye<br />

- Ikke vær så opptatt av å plassere meg og finne løsninger<br />

- Lytt til hvordan jeg føler meg<br />

- Ha tro på meg, men lik meg like godt fordi om du ser det<br />

du ikke liker<br />

- Tål sannhetene, også nå de er ubehagelige<br />

- Spør hva vi trenger<br />

- Spør direkte om hva vi synes er krevende<br />

- Ikke forestill dere, vi ser mer på hvordan dere lever enn<br />

hva dere sier<br />

Tekst: Eva Dønnestad


40 41<br />

Psykologiske traumer, spesielt når disse er menneskeskapte, skaper lidelse. Av og til kan de<br />

heldigvis også skape vekst. Men da ikke fordi traumer i seg selv er noe positivt, men fordi også<br />

lidelsen kan være en maktfull læremester.<br />

For den det gjelder, er traumer først og fremst opplevd<br />

lidelse. Det er vårt utgangspunkt. Vi har tro på at det gode<br />

møtet med et annet menneske er selve bærebjelken i godt<br />

lindringsarbeid. Vi vet at å få til et godt menneskemøte<br />

stiller krav til den som vil lindre. Men hvordan lar disse<br />

kravene seg egentlig beskrive?<br />

Kierkegaard<br />

Søren Kierkegaard skrev allerede i 1848: «At man, naar<br />

det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen<br />

til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa<br />

at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er<br />

Hemmeligheden i al Hjælpekunst.» Vakkert formulert, men<br />

fjernt fra moderne manualiserte og konkrete instrukser.<br />

For hva vil det si å finne et annet menneske der han er?<br />

Løgstrup<br />

Løgstrup (1958) er også opptatt av menneskemøtet. For<br />

han er ikke etikk læresetninger, men «noe» som vokser<br />

ut av fellesskapet (i møtet) med et annet menneske.<br />

Løgstrup peker på at møtet mellom mennesker alltid lar<br />

seg forstå som et gjensidig avhengighetsforhold: fordi den<br />

enkelte alltid vil befinne seg i en posisjon hvor han/hun<br />

har en innvirkning på den andres liv. Og det er da, sier<br />

Løgstrup, en «etisk fordring» å sørge for at «min handlen»<br />

blir uselvisk og til den andres beste.<br />

Og også her: Lett å la seg gripe med av skjønnheten i<br />

teksten, men vanskelig å anvende som arbeidsinstruks.<br />

Makt til å fange et annet menneskes liv<br />

Men så var det da heller ikke hverken Kierkegaards eller<br />

Løgstrups prosjekt å gi presise beskrivelser av hvordan<br />

«jeg» til enhver tid skal handle overfor et annet menneske,<br />

men heller å «tvinge» meg til å reflektere over hvilken makt<br />

jeg har til å farge et annet menneskes liv. Som Løgstrup<br />

sier det» «Jegèts blotte holdning er med til at bestemme<br />

om den andens verden bliver lys eller mørk, truende eller<br />

tryg..».<br />

Lidelsen<br />

Svend Bjerg (1986) beskriver opplevd lidelse som et<br />

fenomen som berører oss på tre nivåer:<br />

• Den kroppslige lidelsen, med dens smerteuttrykk, som<br />

kan redusere et menneske (fra den han var eller kunne<br />

blitt) til et ikke-menneske (til det han ble).<br />

• Den psykiske lidelsen, som skaper isolasjon, skam og<br />

selvmisnøye.<br />

• Den åndelige lidelsen, som skaper følelse av<br />

meningsløshet og vilkårlighet.<br />

Å møte et menneske der han/hun er, vil da handle om<br />

å forstå og anerkjenne smerten, bidra til fellesskap og<br />

perspektivere mening (evt fremtid) og håp.<br />

De tre lidelsesnivåene har ulike språklige muligheter og<br />

krav. Og det utfordrer menneskemøteren i hennes ønske<br />

om å forstå og anerkjenne smerten: Den kroppslige<br />

smerten kan formidles gjennom språket, men forståelsen<br />

vil ligge i at «den andre» anerkjenner smerteopplevelsen<br />

slik den formidles. Den psykiske smerten lider under at<br />

den vanskelig lar seg verbalt formidle presist og derfor<br />

uttrykkes på andre måter (f.eks. symptomer). Forståelsen<br />

vil derfor ligge i at den andre «forstår språket» mitt. Og<br />

den åndelige smerten vil lide under at den ikke har noe<br />

språk. Forståelsen vil da ligge i de to partene sammen<br />

kan skape et «språk» som strekker seg ut over konkret<br />

menneskelig erfaring (som f.eks. religiøst språk).<br />

“Hva som er et godt menneskemøte for<br />

den lidende, vil derfor henge sammen<br />

med i hvilken grad smerten oppleves<br />

forstått, i hvilken grad møtet oppleves<br />

som et fellesskap og i hvilken grad møtet<br />

bidrar til opplevd håp og mening.”<br />

Charlotte Delmar (2002) peker på at klangbunnen for<br />

hvordan vi opplever menneskemøter farges av den<br />

lidendes behov og livsfenomener. Og Anne Overgaard<br />

(2004) tilføyer den lidendes personlige verdigrunnlag til<br />

listen. Kanskje dette kan gi oss litt styringsfart i<br />

våre bestrebelser på å finne den andre, der<br />

han er?<br />

Å være nysgjerrig på den andres<br />

behov slik han/hun selv oppfatter<br />

disse, kan være et viktig skritt å<br />

ta. Å være oppmerksom på at<br />

den lidende ikke kun har noe<br />

(for eks angst, tvil, avmakt<br />

eller ensomhet) som<br />

skal lindres, men først<br />

og fremst er noe (for<br />

eks medmenneske,<br />

verdifull, urettferdig<br />

behandlet osv),<br />

som trenger støtte<br />

til å bli forstått,<br />

oppleve fellesskap<br />

og finne mening.<br />

Å være opptatt av<br />

personens personlige<br />

tanker og overbevisninger<br />

om tro,<br />

tvil og sannhet.<br />

Å være styrt av ønsket<br />

om å møte den andre<br />

på hennes premisser.<br />

Det stiller krav til<br />

menneskemøteren. Og -<br />

som Delmar skriver - kanskje<br />

først og fremst krav om mot:<br />

«..Mot til å gjennomføre det, som visdommen krever….<br />

Mot til å prioritere omsorg, selv når man risikerer å gå mot<br />

den bestående samfunnsorden og kultur. Mot til å fravike<br />

fra kliniske standarder og til å stole på seg selv i en<br />

konstant foranderlig situasjon. Mot til å konfrontere seg<br />

selv, sine egne verdier og fordommer samt villighet til å<br />

leve med den usikkerheten, som en slik konfrontasjon kan<br />

utløse. Mot til å gå inn i situasjonen MED pasienten….»<br />

Referanser:<br />

Bjerg, S. (1986) Fortælling og etik, Gyldendal, København<br />

Delmar, C. (2002) Omsorgsetik, Munkgaard, København<br />

Kierkegaard, S.Aa. (1848) Synspunktet for min Forfatter-<br />

Virksomhed; En ligefrem meddelelse, rapport til historien,<br />

C.A. reitzel, København.<br />

Løgstrup, K.E. (1958) Den etiske fordring, Gyldendal,<br />

København<br />

Overgaard, A (2004) Omsorgsetik og lidelse, Tidsskrift for<br />

fag og tro, nr 2, Oslo


kort&godt<br />

God evaluering av<br />

Handlekraft<br />

RVTS Sør har produsert kompetansehevingsprogrammet<br />

Handlekraft for Bufdir. www.handle-kraft.<br />

no. En opplæring for ansatte på<br />

statlige barnevernsinstitusjoner og i<br />

fosterhjemstjenesten.<br />

– Kompetansehevingsprogrammet<br />

HandleKraft er en av våre hovedsatsinger<br />

de neste to årene, sier<br />

direktør i Bufdir Mari Trommald.<br />

– Vi er stolte og opplever det som<br />

en anerkjennelse av vårt arbeid både<br />

faglig, men også pedagogisk, sier Ivar<br />

Kjellevik. – Vi har også lært mye gjennom<br />

dette arbeidet. Vi har hatt bred kontakt<br />

med nasjonale og internasjonale fagmiljøer og<br />

brukergrupper. Vi har fått utprøvd måter å bygge opp et<br />

kompetansehevingsprogram på som vi drar nytte av i nye<br />

program ved senteret, understreker Kjellevik.<br />

– Det er flott å få dele noe av kunnskap om traumer og<br />

overgrep med hele Norge, sier prosjektleder for HandleKraft<br />

Martin Mølsæter (bilde) ved RTVS Sør. – Det er meningsfylt<br />

for oss og kan bety en forskjell for mange barn at vi nå får<br />

rullet ut Handlekraft. Handlekraft setter voksne i bedre stand<br />

til å møte barn utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle<br />

overgrep på en bedre måte- fordi de har fått ny kunnskap<br />

både om faget, om seg selv og hva barnet trenger gjennom<br />

handlekraft, sier Martin Mølsæter prosjektleder ved RVTS<br />

Sør.<br />

RVTS Sør har på oppdrag fra Bufdir produsert et<br />

kompetansehevingsprogram for å forebygge psykiske,<br />

fysiske og seksuelle overgrep. Målgruppen er ansatte i<br />

statlig fosterhjemstjeneste og statlige institusjoner. De<br />

er ansvarlig for opplæring av kursholdere - og har laget<br />

vedlikeholdsprogrammet HandleKraftVekst www.handle-kraft.<br />

no/vekst. Prosjektleder er Martin Mølsæter som sammen<br />

med Eva Dønnestad, Ruben Gausdal, Ingrid Sæbø Møllen og<br />

Mogens Albæk har produsert tekst og innhold til programmet.<br />

2 profilfilmer<br />

RVTS Sør har lansert to nye profilfilmer for å invitere<br />

mennesker til å møte barn og unge som har det vondt<br />

med varme og forståelse. Vi vil finne følelsene bak<br />

barn og unges uforståelige atferd. Varme voksne gjør<br />

en forskjell.<br />

En av filmene er produsert<br />

av Mikrofilm (www.mikrofilm.no)<br />

og den andre av<br />

Sheriff (www.sheriff.no).<br />

Gå inn på websiden vår<br />

www.rvtssor.no og klikk<br />

deg inn på karusellen<br />

øverst på siden for å se<br />

filmene.<br />

“Ung og omskåret”<br />

I samarbeid med Redd Barna og Valero, har RVTS Sør<br />

lansert filmen “Ung og omskåret” til bruk i likemannsarbeid.<br />

Du finner filmen her: www.f-g-m.info<br />

“Hjernen formes av bruken”-<br />

artikkelen på RVTS Sørs nettsider<br />

har medio august <strong>2015</strong><br />

102 177<br />

sidevisninger<br />

Traumebevisst<br />

tilnærming<br />

ATV og de tre familievernkontorene i Bergen sonderte<br />

terrenget nøye på jakt etter opplegg som kunne være<br />

til hjelp for voldsutsatte familier, foreldre og barn.<br />

De ble enige om å forsøke flerfamiliegruppe, med<br />

traumebevisst teoretisk ståsted.<br />

Nina Antonsen, psykolog og leder for Alternativ til<br />

vold, Bergen og Iren Haugen, psykolog ved Bjørgvin<br />

Familievernkontor i Bergen og Mette Garmanns lund,<br />

også fra familievernkontoret, har ledet gruppene i<br />

Traumebevisst Flerfamilie etter opplæring av Heine<br />

Steinkopf ved RVTS Sør som er en av de sentrale i<br />

utviklingen av opplegget.<br />

Barn og mødres stemmer kom fram<br />

– Barn utsatt for vold trenger noen som bryter<br />

tausheten. Som legger til rette for at deres<br />

versjoner og følelser kommer fram og blir møtt. Ut<br />

fra tilbakemeldingene ser vi at gruppene bidrar til<br />

dette. Det er barna og mødrene som er eksperter på<br />

vold og på situasjonen i sin familie, det er viktig at<br />

deres stemmer kommer fram. Vil du har fram andres<br />

tanker og følelser, må du løfte dem og møte dem<br />

med respekt, sier Antonsen og Haugen - som tror<br />

noe av grunnen til det gode kommunikasjonsklimaet<br />

i gruppen var at de var undrende og nysgjerrig i<br />

dialogen med barn og mødre.<br />

– Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på i<br />

hele min terapeutiske karriere – da barn og mødre på<br />

siste gruppesamling hedret hverandre, fikk fortelle<br />

de andre hva ved dem som hadde berørt dem, sier<br />

Nina. Hun får støtte av Iren: – Alle stilte seg i ring<br />

og gav hverandre tilbakemeldinger og sa noe om<br />

hva gruppene hadde betydd for dem og hva de ulike<br />

personene i gruppa hadde betydd for dem.<br />

FaSett er ett kompetansehevingsprosjekt for familievernkontorene<br />

i Region sør. Det er laget etter<br />

initiativ fra Helsedirektoratet med intensjon om<br />

å styrke familievernets kompetanse i forhold til<br />

å møte med traumatiserte klienter. Prosjektet er<br />

basert på en erkjennelse av faglig likeverd mellom<br />

Familievernkontorene og RVTS Sør, og både innhold<br />

og pedagogiske metoder avspeiler dette.<br />

FaSett er utviklet i nært samarbeid representanter<br />

fra familievernet i Region Sør og RVTS Sør. RVTS Sør<br />

står for den praktiske gjennomføringen. Prosjektet<br />

fokuserer på traumeforståelse og traumebevisste<br />

intervensjoner overfor klientene som familievernet<br />

arbeider med. Vi tar utgangspunkt i John Norcross<br />

sine metastudier som viser at effekten av spesifikke<br />

metoder ikke lar seg dokumentere uavhengig av<br />

kontekstuelle og relasjonelle forhold, og hvor man ser<br />

at den terapeutiske relasjonen er av størst betydning i<br />

tillegg til de individspesifikke faktorene.


45<br />

profil<br />

InnsideLivet<br />

Med blikk for<br />

– Barn og unge skal ikke først og fremst bli til noe, de skal bli til noen. Men de lider under den ytrefiksering<br />

vi lærer dem opp i. Også vi voksne bør bli mer opptatt av indre frihet og mindre opptatt av<br />

”å lykkes” i det ytre. Vi stjeler barnas medfødte kompetanser, sier Arild Bjørndal.<br />

Direktøren for RBUP (Regionsenter for barn og unges<br />

psykiske helse, Helseregion øst og sør) blåser i titler og<br />

prestisje, og vil mye heller være med å gjøre verden bedre<br />

for barn og unge. Han er først og sist opptatt av å utvikle<br />

kompetansesentrenes samfunnsoppdrag: Å være en<br />

tjeneste for tjenestene.<br />

– Å arbeide for en bedre tjeneste for alle som arbeider<br />

med barn og unges psykiske helse er et uhyre viktig<br />

samfunnsanliggende. Da må vi også være opptatt av<br />

grunnleggende forutsetninger for god oppvekst og gode liv,<br />

tross krenkelser og motstand, sier Bjørndal.<br />

Stort problemtrykk, tross lykkelodd<br />

Samfunnsmedisineren Arild Bjørndal mener barn og unges<br />

situasjon er en stor folkehelseutfordring.<br />

– Vi har trukket et lykkelodd i verden, vi som er født i Norge.<br />

Allikevel har vi i dette samfunnet et stort problemtrykk.<br />

Mange barn og unge har det vondt. Også blant oss blir<br />

barn og unge krenket og opplever omsorgssvikt. Også<br />

i Norge strever mange hele livet med en opplevelse av<br />

utilstrekkelighet som velmenende, men nokså tankeløse<br />

foreldre plantet i dem. Derfor vil jeg satse mye på å støtte<br />

ledere og fagpersoner til å gjøre tjenestene for barn og unge<br />

best mulig. Og – på å styrke det forebyggende arbeidet.<br />

“Barndommen har en utrolig fundamental<br />

betydning for oss alle. Voksenlivet<br />

handler i stor grad om å håndtere den<br />

måten vi ble preget i barndommen.<br />

Derfor kan vi ikke slå oss til ro med at vi<br />

lever i et av de beste samfunn i verden.<br />

Ytre sett har vi det utrolig godt, i vårt indre<br />

liv strever vi like mye, kanskje mer, enn<br />

andre folk med dårligere utgangspunkt.”<br />

– Å legge til rette for en god barndom er den beste<br />

investering et samfunn kan gjøre. Å arbeide for gode<br />

relasjoner og trygghet fra barnet ligger i mors liv, er det<br />

mest effektive forebyggende arbeid i verden. Det er dette vi<br />

må istandsette tjenestene til.<br />

Felles oppgave, verdigrunnlag og arbeidsform<br />

Det er fusjoner og mulige nye samarbeid på gang. RVTS<br />

Øst er blitt en del av RBUP-stiftelsen. RVTS Sør vurderer<br />

å komme etter. Helsemyndighetene ønsker samarbeid og<br />

samkjøring av hjelp til barns beste. Mange senterledere er<br />

lei av å ikke være del av et større lederfellesskap.<br />

Arild Bjørndal vil sammen med flere gode ledere være med å<br />

bygge felles verdigrunnlag, språk og strategi for de rundt 20<br />

kunnskaps- og kompetansesentrene med samme oppdrag.<br />

– Et Innsideliv-konsern for barn og unge?<br />

– Ja, hvorfor ikke? ler han.<br />

Bjørndal er opptatt av et felles verdigrunnlag og et<br />

kompetansesyn som tar utgangspunkt i god kunnskap,<br />

relasjonelle ferdigheter og gode verdier. Han ønsker å<br />

invitere de mange gode fagpersoner til en opplevelse av<br />

fellesskap rundt samfunnsoppgave, arbeidsmåter og verdiforankring.<br />

Viktigste oppgave i lokalsamfunnet<br />

– Barn og unge må ha noe å leve for. De må vokse opp<br />

med gode nok foreldre i en trygg nok setting med nok<br />

kjærlighet til å takle de utfordringene de møter. Det er ingen<br />

viktigere oppgave i norske lokalsamfunn enn å skape gode<br />

oppvekstvilkår for barn og unge, mener Arild Bjørndal.<br />

– Hjelpetjenestene skal gjøre sitt. Men vi vet at gode voksne<br />

i hverdagslivet til barn og unge som har det vondt, er med på<br />

å gjøre en avgjørende forskjell. Fokus på å skape trygge barn<br />

er en stor dugnad. Tjenestene kan ikke alene levere dette.<br />

Hver borger har et ansvar for å vise nestekjærlighet, gripe<br />

inn når urett blir begått mot barn og unge, lytte, verdsette<br />

dem og ta dem på alvor. Det forebyggende arbeidet som<br />

setter familien i sentrum, er det som vil lykkes. Det er også<br />

å svare på Nils Christies utfordring når han spør hvordan vi<br />

kan videreutvikle Norge uten å miste det.<br />

Barn og unges oppvekstmiljø på agendaen<br />

– Skolene må være opptatt av mer enn karakterer<br />

og konkurranse. Hvis vi tenker at alle mennesker har<br />

grunnleggende ferdigheter og muligheter, er det viktig at<br />

de får utvikle disse uten å kjenne seg tilsidesatt eller ikke<br />

gode nok. Trygghet og trivsel er en forutsetning for læring.<br />

Skolens oppgave er vid og det å være med å skape ”gagns<br />

mennesker” bør fortsatt være skolens mål. Når vi vet hva<br />

mange barn og unge sliter med, kan ikke skolen se bort<br />

fra dette i sitt arbeid. Barnehagene er også verksteder for<br />

fremtiden, der barn og familier kan få avgjørende viktig<br />

støtte.<br />

Tjenestene er viktige medspillere og kan ta initiativet i den<br />

lokale dugnaden ved å være pådrivere i helsefremmede<br />

aktiviteter. Barn og unges oppvekstmiljø må på agendaen.<br />

Og da ikke bare i form av pengefordeling, men ved at<br />

voksne viser at de er opptatt av innsidelivet – hvordan barn<br />

og unge har det. Hvilke behov de har for trygge voksne.<br />

Samfunnsutfordringer<br />

“Når nær halvparten av alle jenter her i<br />

landet misliker kroppen sin, har ikke det<br />

med gener å gjøre. Da må vi tenke på hva<br />

slags samfunn vi er med å bygge, hvilke<br />

idealer vi fremmer.”<br />

– Vi må prøve å forstå alt det barn og unge sliter med for tiden,<br />

men det lar seg ikke fange i diagnoser alene. En diagnose er<br />

i beste fall et læringsverktøy, som kan brukes slik vi forstår<br />

mer om hvordan vi kan hjelpe. På sitt verste er det en<br />

forenklet og degraderende karakteristikk. Derfor er det bra<br />

at alle jeg møter i barne- og ungetjenestene har et nyansert<br />

syn på diagnostikkens muligheter og begrensninger. Vi må<br />

også ha et nyansert syn på hva det er ”å hjelpe”; oppgaven<br />

er å bidra til livsmestring og livsutvikling, muliggjort av et<br />

trygt fundament skapt i barndommen.<br />

Det indre livet<br />

– Når vi kan så mye og har så mange høyt kvalifiserte<br />

fagfolk i tjenestene som arbeider med barn og unge, hva er<br />

det da vi ikke klarer å gi, siden de fortsatt sliter?<br />

– Vi oppdrar ungene til en grunnleggende misforståelse:<br />

Bare det ytre livet ordner seg, så ordner det seg inni deg.


46<br />

Slik er det ikke. Barnet kommer til oss med kompetanser<br />

som nysgjerrighet, kreativitet, empati, lekenhet, evne til<br />

å hvile og være i kontakt med kroppen. Vi svarer med<br />

å introdusere idealer som er forankret i det ytre; de<br />

trenes i å konkurrere om ære, berømmelse, penger, et<br />

vellykket utseende. Det moderne konkurransesamfunnet<br />

har dessuten smale vellykkethetskriterier – mange faller<br />

utenfor - og liten åndelig dybde.<br />

– Snakker samfunnsmedisineren om å gi barn åndelig<br />

føde?<br />

– Ja. Det må også tjenestene ta høyde for. Barn og unge<br />

lever ikke av å prestere alene. De må bli forstått, elsket,<br />

få utforske, få mulighet til å lege sår, og få del i det<br />

mysteriet som livet og livskraften er. Vi som arbeider med<br />

mennesker må være opptatt av: Hva er et meningsfullt<br />

liv? Vi må spørre barn om hva de trenger for å ha det<br />

godt. Være medfortellere i vonde historier slik at de<br />

kan få gode vendepunkt. Å bibeholde og utvikle barnets<br />

medfødte kompetanser er en sentral oppgave; i familien, i<br />

barnehagen, i skolen og når tjenestene møter de som har<br />

det vanskelig. Barn må få øve på å være i verden slik de er<br />

og utvikle seg på basis av egne forutsetninger.<br />

Vi må synge sangen om de nære ting<br />

– Sinnet er urolig og sammenlikner hele tiden egen<br />

situasjon med alt som kan bli bedre og alle vi oppfatter<br />

som mer vellykket. Det kan fort bli et liv preget av anger<br />

og bekymring.<br />

“Det var sikkert en overlevelsesfordel en<br />

gang knyttet til at vi ikke hver dag våkner<br />

opp såre fornøyd, men i vår tid er det blitt<br />

til en stor utfordring. Da må vi må øve<br />

oss på å finne forankring i gleder i egen<br />

hverdag - uten først å sammenligne oss<br />

med andre.”<br />

Her er grobunnen til noe av smerten. Vi kjemper mot vår<br />

indre uro. En motkraft kan være å lære barn og unge å<br />

verdsette de nære ting. Sangen til Arne Paasche Aasen<br />

er en herlig oppskrift på et meningsfullt liv, sier Bjørndal<br />

som er god venn med Per Fugelli. Han mener kameraten<br />

er på et viktig spor når han snakker om nok-punktet, om<br />

å forsone seg med lyter, feil og mangler – og med døden.<br />

Forskning er en lykt som lyser opp veien<br />

– Det er en rivende kunnskapsutvikling knyttet til barn<br />

og unges psykiske helse, sier Bjørndal. – Mange fag og<br />

disipliner er med å gi oss holdepunkter for hvordan vi kan<br />

hjelpe. Ny kunnskap åpner for et bedre liv for de fleste,<br />

tross vanskelig barndom og ungdomstid. Og kunnskapen<br />

må ut i relasjoner som heler og i organisasjoner som<br />

utvikles. Han er opptatt av praktisk nyttig forskning som<br />

en måte å ta seg frem i verden på. Hvis ikke vi lærer på<br />

en systematisk måte og uten tilgang til sammenliknende<br />

erfaring, bli vi offer for tusen illusjoner, sier han. – Det er<br />

også en stor faglig oppgave å sammenstille den kunnskap<br />

vi har i verden, slik at vi får bedre øye på det vi vet, og det vi<br />

ikke vet. Her har kompetansesentrene en viktig oppgave,<br />

sammen med Kunnskapssenteret og viktige internasjonale<br />

organisasjoner. Når dette går i trykken, er Bjørndal på<br />

Harvard University i Boston hvor han skal arbeide i ett<br />

år. Han ser fram til å lære av sterke forskningsmiljøer<br />

utenfor Norge, og har med i bagasjen eget arbeid knyttet<br />

til kunnskaps- og kompetansesentrenes virke.<br />

Kompetansesentrenes nøkkelrolle<br />

Bjørndal har selv hatt en spennende faglig reise. Han<br />

har vært med å bygge opp og prege andre kunnskaps<br />

– og kompetanseinstitusjoner. Grunnleggende trening i<br />

folkehelsearbeid, doktorgrad i helsetjenesteforskning,<br />

ledererfaring fra ulike posisjoner og en akademisk<br />

karriere ved siden av, kommer godt med når han vil<br />

fokusere på det viktigste av alle temaer; barn og unges<br />

situasjon. Og han er glødende opptatt av at kunnskapsog<br />

kompetansemiljøene kan spille en avgjørende rolle.<br />

– Travle tjenester og tjenesteledere fortjener støtte til å<br />

utvikle egen virksomhet. De kan, gjennom systematisk<br />

kvalitetsutvikling, skape lokale organisasjoner som virkelig<br />

betyr en forskjell. Da må vi være i ryggen på dem og by på<br />

våre ressurser, sier Bjørndal.<br />

– Det er en flott situasjon at vi har en rekke miljøer og en<br />

mengde flinke fagfolk samlet i kunnskaps- og kompetansesentrene.<br />

Vi er satt opp for å støtte tjenesteutvikling og<br />

styrke det forebyggende arbeidet. Slik kan vi bidra til bedre<br />

resultater for barn, unge og familier – og være en konkret<br />

støtte for lokale tjenesteledere. Det er en flott oppgave og<br />

et meningsmettet arbeid.<br />

Synlige for kommunal virksomhet<br />

Men Bjørndal ønsker at kunnskaps - og kompetansesentrene<br />

må bli tydeligere og også arbeide med egen kompetanseutvikling.<br />

– Vi må tre fram og bli synlige for målgruppene i kommunal<br />

helsevirksomhet, skoler og barnehager, psykisk helsevern,<br />

og barnevern. Jeg ønsker at alle gode ledere og<br />

fagpersoner som jobber tett på barn, unge og familier skal<br />

si om oss: ”Så heldige vi er som kan få konkret støtte og<br />

oppfølging fra disse gode miljøene.” Han føyer til:<br />

De nære ting<br />

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,<br />

det er som du glemmer de nære ting,<br />

det er som du aldri en time har fred,<br />

du lengter bestandig et annet sted.<br />

Du syns dine dager er usle og grå,<br />

hva er det du søker, hva venter du på?<br />

Når aldri du unner deg rast eller ro,<br />

kan ingen ting vokse og intet gro.<br />

Gå inn i din stue, hvor liten den er,<br />

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.<br />

På ropet i skogen skal ingen få svar,<br />

finn veien tilbake til det du har.<br />

Den lykken du søker bak blående fjell,<br />

kan hende du alltid har eiet den selv.<br />

Du skal ikke jage i hvileløs ring,<br />

men lær deg å elske de nære ting.<br />

Tekst: Arne Paasche Aasen.


48<br />

49<br />

“Vi må kunne mye – ikke bare om<br />

barn, unge og familier – men også om<br />

hvordan å støtte organisasjonsutvikling<br />

og hjelpe ledere å skape lærende<br />

organisasjoner som vet noe om hvilke<br />

resultater de skaper. Da må vi utvikle<br />

sterk egenkompetanse i kvalitetsarbeid.”<br />

Noe av det felles innholdet i samfunnsoppdraget til<br />

kompetansesentrene er altså det Arild Bjørndal kaller<br />

tjenestestøtte. Det er lokalt forankret arbeid sammen<br />

med tjenestene ”ute” - for å forbedre kvaliteten – dvs.<br />

å jobbe sammen med ledere over tid for å utvikle deres<br />

virksomhet.<br />

– Samtidig har vi fortsatt viktige oppgaver knyttet til<br />

utdanning og andre former for kompetanseheving. Vi<br />

arbeider også med formidling – forstått som å levere<br />

essensielle informasjonsprodukter og fortellinger<br />

på nye måter. Og – selv om vi ikke primært er<br />

forskningsorganisasjoner – driver vi viktig anvendt<br />

forskning, evaluering og kunnskapsoppsummering. Vi er til<br />

sammen det sterkeste forskningsmiljøet i landet knyttet til<br />

barn, unge og familier. Den posisjonen må vi ikke skusle<br />

bort, og da må forskningsoppgaven klokt veves sammen<br />

med de andre delene av samfunnsoppdraget vårt.<br />

Dialogen essensiell<br />

– Dialogen og samarbeidet vil bli helt<br />

essensielt i all kompetanseheving og alt<br />

kvalitetsarbeid framover. Ved å arbeide<br />

deltakende, finne ut hva tjenesten har<br />

behov for, arbeide tillitsfullt sammen<br />

med de som ”har støvlene på” i<br />

tjenestene, kan vi bidra til at barn<br />

og unge blir møtt på en enda<br />

bedre måte.<br />

“På samme måte som vi ønsker at barn<br />

og unge skal være aktører i livene sine,<br />

være med å bidra til egen heling, ønsker<br />

vi også at de tjenestene vi møter skal<br />

være aktører i kompetansehevingen.”<br />

Kommer tilbake<br />

Arild Bjørndal trykker på for å utvikle denne nye<br />

tjenesten for tjenestene, og leder nå også et utvalg av<br />

tjenesteledere, senterledere og sluttbrukerrepresentanter<br />

som skal arbeide med premisser for sterkere regional<br />

samhandling og nasjonal koordinering. Han har stor tro<br />

på disse sentrenes viktige rolle i utviklingen av norsk<br />

helsetjeneste og av barnevernet.<br />

– Om vi skjærer inn til beinet på hva våre dyktige fagfolk<br />

skal gjøre, så er det – sammen med den fantastiske<br />

ressursene tjenestene selv representerer - å bidra til et<br />

bedre liv for folk. Et bedre samfunn for barn og unge, der<br />

mennesker kan utfolde seg og vokse, sier Arild Bjørndal<br />

idet han setter kursen mot Boston.<br />

Vi tror han allerede gleder seg til å komme tilbake.<br />

”I Barnets Andre Århundre som vi er i gang<br />

med nå, har vi mange flere muligheter til å<br />

spre kunnskapen om barn og fortellingen<br />

om barn, den som går til storhjernen, og den<br />

som går rett til hjertet. Jeg synes RVTS-Sør<br />

er det gode forbildet på den kombinasjonen.<br />

Websiden og magasiner viser en åpenbar<br />

formidlingsglede og en sterk holdning til<br />

betydningen av et meningsbærende og<br />

direkte språk. Dette gjør det til en glede å<br />

være en av deres spaltister.”<br />

Magne Raundalen<br />

ARILD BJØRNDAL: Født 23. oktober 1956.<br />

Arild Bjørndal er en norsk samfunnsmedisiner.<br />

Han er direktør ved Regionsenter for barn<br />

og unges psykiske helse, Helseregion<br />

øst og sør. Han har arbeidet for å fremme<br />

en mer kunnskapsbasert og brukerpreget<br />

helsetjeneste, og vært spesielt opptatt av kunnskapsoversikter<br />

og kvalitetsutvikling. Han har hatt<br />

sentrale lederposisjoner i Folkehelseinstituttet,<br />

Helsedirektoratet og i Kunnskapssenteret og vært<br />

professor II i samfunnsmedisin ved Universitetet i<br />

Oslo.


51 51<br />

petit<br />

Kunsten å gjøre andre store<br />

Er det frykten i oss som snakker når vi tror vi blir større ved å gjøre andre små? Er det menneskers<br />

storhet vi er redde for? Den som leter etter feil i andre, finner feil. Mennesket er feilbarlig. Den som<br />

leter etter goder, kan finne noe som kan utvide hjertet. Noe som kan styrke relasjonen, gjøre rommet<br />

lettere å puste i og dagene lettere å stige inn i.<br />

Vi ser en liten flik av et menneskeliv.<br />

Ut fra det lille vi ser, begynner vi noen ganger å mene,<br />

plassere og kategorisere. Men et menneske er alltid noe<br />

mer. Enn det de sier.<br />

Hva ønsker du å lyse opp i dem du møter? Hva ønsker du å<br />

forstørre eller se mer av? Fryden eller feilene? Om vi lyser<br />

opp andres evne til å overleve, kan vi bli overrasket over<br />

styrken de bærer. Om vi lar andres lys skinne, kan det<br />

falle lys inn i de mørke krokene våre.<br />

Å gjøre andre store. Å være slik at andre føler seg vel. Hvor<br />

ble det av den kunsten? Et blikk kan reise et menneske<br />

opp, på samme måte som en blikk kan kjøre et menneske<br />

ned i kne.<br />

Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å oppdage det beste i<br />

vår neste? Tenk på alle anledninger der munnen er lukket,<br />

rausheten er sendt på dør og forbeholdet kveler den<br />

storheten vi kunne vært med å forstørre i andre? Som<br />

ville gjort dem glade. Gitt dem styrke.<br />

Tenk om vi mente mindre og brydde oss mer om<br />

hverandre? Klarte å bli hos den andre til frykten forsvant<br />

og støvet begynte å glitre. Til de orket å dele gledene<br />

innenfor sorgen og sorgene innenfor gleden. Det er hvert<br />

enkelt menneskemøte vi viser hvem vi er og hvem vi lar<br />

den andre få være sammen med oss.<br />

Vi ser en liten flik av hva et menneske er og gjør. Og jeg<br />

undres over at vi ikke ved flere anledninger inviterer større<br />

deler av et menneskelivs høyde, dybde og bredde komme<br />

fram. Hvorfor blir vi blinde for andres storhet. Den som<br />

av og til gjør det umulige mulig. Vi snakker mye om å tåle<br />

andres smerte, vi må kanskje også begynne å tåle andres<br />

glede og til og med dele den.<br />

Er det frykten som snakker når vi tror vi blir store ved å<br />

gjøre andre små? Er det menneskets storhet vi er redde<br />

for? Den som leter etter feil hos andre, finner feil. For<br />

mennesker er feilbarlige. Det som leter etter noe godt,<br />

kan finne noe som utvider hjertet, gjør rommet lettere å<br />

puste i og dagen lettere å stige inn i.<br />

Det er vel få som med vitende og vilje vil gjøre andre små,<br />

vi er bare så redde for å forsvinne selv. Om vi lar andre få<br />

komme fram som den de ønsker å være, begynner de å<br />

dele. Men om vi ikke blir tatt i mot, slutter vi å dele. For<br />

det er sårbart å gi.<br />

Om du kommer meg i møte og etterspør noe av det jeg<br />

har funnet til nå i livet, deler jeg gjerne. Kanskje vi skulle<br />

slutte å ha så mange meninger om hverandre og heller<br />

søke mening sammen?<br />

Vi er ofte flere ting på samme tid. ”Jeg gir deg ikke de<br />

mest smertefulle og nedverdigende sannhetene om livet<br />

mitt om du ikke samtidig ser hvor sterk og vakker jeg er.”<br />

Cathrin var rundt 20 år og hadde flere selvmordsforsøk<br />

bak seg, da hun gav meg denne setningen som har gravert<br />

seg inn i sjelen min.<br />

Vi er sårbare og sterke. Feilbarlige og fabelaktige. Glade<br />

og triste. Noen ganger fyller sorgen eller frykten nesten<br />

hele kroppen. Andre dager blir vi glade fordi vi nyter natur<br />

eller kunst. Eller et menneske henter fram noe fint i oss<br />

som vi ikke har oppdaget selv. Det ligner et under.<br />

Det finnes et sted i oss der vi kan gjenkjenne og glede oss<br />

over storheten i hverandre.<br />

Vi møtes der.<br />

Tekst: Eva Dønnestad, Kommunikasjonsleder, RVTS Sør<br />

“Et blikk kan reise et menneske opp, på samme måte<br />

som en blikk kan kjøre et menneske ned i kne.”


Ordløst håp<br />

lyset avbryter mørket<br />

når hendene dine søker mine<br />

det er så mye vi finner<br />

fordi vi mister ordene<br />

Eva Dønnestad<br />

Regionalt ressurssenter om vold,<br />

traumatisk stress og selvmordsforebygging<br />

www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand, tlf. sentralbord: 926 94 100

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!