VerdiStrek 2015

VerdiStrek 

et magasin fra RVTS Sør / 2015 

Vi ønsker å forstå 

mennesker i lys av hva 

de har opplevd. 

Lek - en vei til endring 

Hva er et menneske? 

Relasjonen - veien hjem

KJÆRE LESER! 

INNHOLD 

Årets visjon for RVTS Sør er at ”Vi vil forstå mennesker i lys av hva de har opplevd.” 

Dette preger også kommunikasjons- og formidlingsarbeidet vårt. Gjennom 

tilgjengeliggjøring av fagstoff og fortellinger – både til fagpersoner og til folk flest, 

vil vi bidra til økt forståelse av barn og unges opplevelser, og gi fagpersoner faglig 

påfyll gjennom kunnskap og erfaringskompetanse. 

12 

32 

44 

Vi er glade for at en rekke lesere ser ut til å klikke seg inn til våre sider. Til nå i 

år har vi hatt 230 000 sidevisninger. I rekordmåneden juni, hadde vi hele 52 000 

sidetreff. Vi er også glad for samarbeid. Flere og flere andre fagmiljøer sprer og 

benytter våre fargartikler og fortellinger i sitt arbeid. Vi håper magasinet kan gi påfyll 

som kan sette seg ut i gode menneskemøter der du er! 

Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør 

Vi leter etter ord som lyser veier fra kunnskap til varme menneskemøter. Vi skriver om 

menneskets smerte og menneskets storhet. Vi skriver oss inn mot det som gjør at 

mennesker, tross krenkelser og smerte, finner grunner til å stå opp om morgenen. 

Det finnes et sted vi ennå ikke har vært, der flere barn og unge blir forstått i lys 

av hva de har opplevd. VI MØTES DER. 

Velkommen inn i nok et magasin fra RVTS Sør. 

Eva Dønnestad, kommunikasjonsleder 

s. 4 - Lek - veien til endring 

s. 6 - Den nye profesjonen 

s. 8 - Kompetanse mer enn kunnskap 

s. 10 - Eksistens og meningsdannelse 

s. 12 - Hva er et menneske? 

s. 16 - Jovisst er du mitt mummitroll 

s. 18 - Rus som smerteuttrykk 

s. 22 - Vinglasset mellom pappa og meg 

s. 24 - Språket som kraft 

s. 26 - Folk flest kan begå onde handlinger 

s. 28 - Når den snille begår overgrep 

s. 30 - Mot til annerledeshet 

s. 32 - TraumefeltPioneren 

s. 36 - Barnets opplevelse 

s. 38 - Når et godt liv gjør vondt 

s. 40 - Flere blikk på menneskemøter 

s. 42 - Kort & godt 

s. 44 - Med blikk for innsidelivet 

s. 50 - Kunsten å gjøre andre store 

38 

VerdiStrek 2015 • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock

4 

en vei til endring 

– Lek er ikke tøys og unyttig tidtrøyte, det er ramme alvor. Alle som er opptatt av å bidra til endring 

hos mennesker som har levd vanskelige liv, bør ta inn over seg denne kunnskapen. Lekenhet, ”playfulness”, 

er veien til endring, sier psykologspesialist Heine Steinkopf. 

RVTS Sørs Heine Steinkopf kommer nylig fra konferansen 

“Play, Creativity, Mindfulness & Neuroscience in Psychotherapy” 

der han blant annet har fått siste nytt fra Daniel 

Siegel, Allan Schore, Jaak Panksepp, Pat Ogden og 

Barbara Fredrickson. 

Lekenhet er livsnødvendig for barns utvikling 

Heine Steinkopf understreker lekens, livsutfoldelsens 

og mulighetenes verdi for å skape god endring hos barn, 

unge og voksne som er skadet eller krenket. 

“Barn som er krenket, slutter å leke. 

Derfor hemmes muligheten for endring 

og utvikling. Leken har stor betydning 

for god utvikling av hjernen og for 

veien til helhet for krenkede barn, viser 

forskning.” 

Steinkopf fortsetter: - Vi ser på lek som bortkastet tid, og i 

beste fall uviktig tidsbruk. Interessant nok, er det absolutt 

ingen forskningsmessig begrunnelse for dette. Faktisk 

forteller forskningen oss det motsatte: Lek, eller lekenhet, 

er livsnødvendig for barns hjerneutvikling, og avgjørende 

for voksnes mulighet til endring. 

Når vi leker, skrur vi av evalueringen 

– Høyre hjernehalvdel er i metaforisk forstand, nyskapende, 

kreativ og nysgjerrig, mens venstre hjernehalvdel er 

kritisk, analyserende og konservativ. Ifølge forskeren 

Schore (http://www.allanschore.com), er det avgjørende 

for at vi mennesker skal utvikle oss, at vi har tilgang til, og 

benytter oss av, den type prosessering som foregår i høyre 

hjernehalvdel, skriver Steinkopf. 

– Når vi leker, skrur vi av den delen av hjernen som 

evaluerer oss selv og andre. Den delen av hjernen som sier 

”nå ser du dum ut”, eller ”dette er da helt meningsløst”, 

eller ”at det går an å være så teit”, altså VH. Når vi 

blir oppslukt av øyeblikket, engasjert av oppgaven eller 

kontakten med de andre. Tilstanden lek inneholder 

engasjement, konsentrasjon, tilstedeværelse, opplevelse 

av velbehag, og lyst til å gjøre uventede eller nye ting. 

Dette, ifølge Schore, er de øyeblikkene en bør lete etter 

og styrke, dersom en ønsker å bidra til positiv endring for 

andre mennesker, understreker Heine Steinkopf. 

Tilstedeværelse i øyeblikket 

Steinkopf mener forskningen og fokuset på lekenhet er 

med å utvide blikket på barnet og hva barnet trenger. - Lek 

er livsnødvendig for barns hjerne-utvikling. Når man er i 

en “leken tilstand”, er man tilstede i øyeblikket, opererer 

intuitivt, og er preget av engasjement, kreativitet og 

nysgjerrighet. 

I denne tilstanden har vi mulighet til utforske og endre 

tenke/føle/handle alternativer. Vi kan utvide vår 

persepsjon, forståelse og fortolkning av virkeligheten. 

– Hvordan henger lekenheten sammen med stressreguleringen 

som har stått svært sentralt i 

traumearbeidet? 

– Stressregulering handler mye om å bli bevisst hva 

som foregår i egen kropp; affekter, muskulatur, 

hormoner, slik at signalene fra kroppen blir 

forståelige. For å få dette til trenger, vi å øve på å 

være tilstede i vår egen sansning. Være tilstede 

i øyeblikket, slik at det vi faktisk og konkret 

sanser, blir tilgjengelig for oss. Traumatiserte 

mennesker har en tendens til “å leve i fortiden”, 

ved at aktiveringsmønstre som er innøvd i 

krenkende relasjoner med mye frykt, gjentas om 

og om igjen. Dette hindrer nye sanseopplevelser 

i å bli integrert i hukommelsen, slik at nye tenke/ 

føle/handle-alternativer kan øves inn. Lek er et 

verktøy for tilstedeværelse i øyeblikket. 

Traumatiserte barn og voksne slutter å leke 

– I møte med krenkede, traumatiserte, skadede 

etter vold, overgrep, neglekt - hvordan arbeider man 

for å gå fra livssmerte til livsvekst gjennom lek? 

– Traumatiserte mennesker, både voksne 

og barn, slutter å leke. Da hemmes 

muligheten for endring. I praksis trenger 

traumatiserte mennesker å øve på lek 

og utforske hvilke aktiviteter som kan 

gi dem opplevelse av engasjement, 

nysgjerrighet og kreativitet. Har de 

minner om hvordan de lekte som 

barn? Kan de tenke seg aktiviteter 

som ville være engasjerende? Kanskje 

trenger de at vi øver sammen med dem, 

leker sammen med dem for å utforske 

hvor mulighetene ligger? 

For barn er det imperativt at leken ikke 

stopper opp, og ofte kan foreldrene trenge hjelp 

til å forstå hvor viktig leken er for et barn. Kanskje kan de 

også trenger hjelp til å leke mer sammen med barna sine. 

Barnets styrke og sårbarhet 

Steinkopf fremhever at barns store styrke er deres 

umiddelbare forhold til lek. Naturen har programmert lek 

som et biologisk system i hjernene deres. 

“Hvis barn ikke stoppes gjennom frykt og 

straff, vil de ta ansvar for sin egen hjerneutvikling 

gjennom leken.” 

Sårbarheten består mye i barns avhengighetsforhold til voksne 

som omgir dem, og hvordan de oppmuntres og stimuleres til 

nysgjerrighet, engasjement og utvikling gjennom leken. Frykt 

stopper lek! 

– Hva vil disser erkjennelsene av betydning 

av lek ha å si for HJELPERENS rolle - hvordan 

må en hjelper være? 

– Dette har ganske vidtgående konsekvenser for 

hjelpere. Hjelpere er ofte seriøse og opptatt av å gjøre en god 

jobb, men mange er redde for kritikk dersom ikke hjelpen er 

ordentlig og har preg av akademisk forankring. Lek har ofte 

vært sett på som noe som man gjør innimellom, noe man 

kan tillate seg for å ha en pause innimellom det “ordentlige” 

og seriøse. Det som nå er spennende, er at vi har god, 

akademisk forankring for å leke, både med voksne og barn. 

Det gjør at hjelpere trenger å ta et blikk på seg selv: Hvilket 

forhold har jeg til lek? Blir jeg skamfull over å bli “grepet i lek”? 

Kan jeg hjelpe traumatiserte mennesker bedre ved selv å bli 

mer “leken”? Sier Psykologspesialist hos Ressurssenter om 

vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RTVS Sør, 

Heine Steinkopf. 

Tekst: Eva Dønnestad

6 

En god kompetanseutvikler er en cocktail 

av menneskelige ferdigheter: 

• En del scenekunstner, som kan begeistre, 

engasjere og berøre. 

• En del lytter, som øver seg på å høre 

også det som ikke sies 

• En del entertainer, fordi humor, overraskelse 

og latter er læringsfremmende 

• En del nerd, fordi mye kunnskap er nødvendig 

• En del misjonær, fordi folk skal utfordres på 

nye sannheter 

• En del oppdagelsesreisende, fordi nytt land 

og nye utfordringer ikke skremmer, men pirrer 

• En del elev, fordi vi alltid lærer minst like 

mye som vi lærer fra oss 

• En del organisasjonsutvikler, fordi 

kompetanseutvikling uten organisasjonsutvikling 

ikke lever lenge 

Den nye profesjonen 

Vi ser behovet for en ny profesjon: KompetanseUtvikler for gode menneskemøter. Vi kvalifiserer 

fagpersoner og hjelpere til å bli gode MenneskeMøtere, sier Mogens Albæk, psykologspeaialist ved 

RVTS Sør. 

Strategisk ledergruppe ved RVTS Sør vil de kommende 

årene gå for å arbeide systematisk med å videreutvikle 

menneskemøtekompetanse. 

Mogens Albæk utdyper: 

– Mange kompetansemiljøer som arbeider med kunn-- 

skapsformidling og kompetanseheving på lignende felt 

som oss, rommer generelt mange profesjoner: leger, 

psykologer, antropologer, sosiologer og kommunikatører, 

for å nevne noen. I tillegg har slike sentre en felles 

profesjon: Vi er kompetanseutviklere. En ny profesjon som 

går utenpå de ulike utdanningene vi enn måtte ha. 

Når vi utøver en profesjon, skylder vi alle de menneskene 

vi møter, å ha et reflektert forhold til denne profesjon. 

Hva vil det si å være kompetanseutvikler? Hvilken etikk 

skal bære vår profesjonsutøvelse? Det blir viktig for oss. 

Ikke minst fordi den kompetansen vi er satt til å bidra 

til å utvikle, er noe så viktig og nært som kompetanse 

i menneskemøter. Vi har en forpliktelse til å beskrive 

profesjonens etikk. Vår felles profesjonsetikk. 

Løfter blikket 

– Da må vi løfte blikket. Vi ser at det er nødvendig at et 

fagmiljø som vårt, erkjenner hvor viktig det er å ikke gjøre 

fagblikket for trangt når vi skal istandsette fagpersoner til 

å møte de barn og unge som bærer på stor smerte. 

– Vi har vært i front på å dele kunnskap om nevrobiologisk 

traumeforståelse. Dette er selvsagt viktige byggesteiner 

videre for oss. Men vi ser også behov for språk og kunnskap 

fra flere fagområder - ikke minst fra filosofien og det 

eksistensielle, slik at vi ikke fjerner oss fra smerten. Det 

er menneskets smerte det handler om, ikke menneskets 

hjerne, når vi snakker om viktige menneskemøter. Dypt 

skadede mennesker trenger gode menneskemøter. 

Det vi kan bidra med, er å istandsette gode menneskemøtere. 

Det er vår misjon. 

– Hva betyr det å være en god menneskemøter? 

– Det innebærer at vedkommende må ha tilstrekkelig 

kunnskap til å sette seg inn i de utfordringer den andre står 

i. Personlige ferdigheter som gjør vedkommende i stand til 

å være nær nok, støttende nok og perspektiverende nok. 

Det er en krevende øvelse å bli en god menneskemøter 

fordi man må sette seg selv og sine egne behov til side. 

Profesjonsetikk for kompetanseutviklere 

RVTS Sør mener tiden er inne for å skape en profesjonsetikk 

for kompetanseutviklere av menneskemøter. 

– Hvorfor er det behov for dette? 

– Fordi vi ser at når menneskemøtere kvalifiserer seg, 

havner de direkte inn i etiske dilemmaer. For eksempel: 

Skal jeg alltid følge regler og forskrifter – eller skal jeg følge 

min intuisjon og forsøke å se den enkeltes individuelle 

behov? 

Vi ønsker å invitere til en høyere bevissthet rundt etikken i 

arbeidet vårt. Vi skjelner mellom det å være etisk og det å 

være moralsk. En etisk person må treffe sine avgjørelser 

i situasjonen - basert på en etisk refleksjon. En moralsk 

person vil være prinsippfast og være lojal mot sine 

prinsipper og normer. 

Fordi et menneskemøte skal være et menneskemøte – 

ligger det i dette at opplevelsen skapes her og avgjørelsen 

må tas i dette møtet. Det kan krever styrke å slippe taket 

på regler og rutiner. 

– Men kommer ikke alt til å flyte, da? 

– I den enkelte praktikers hverdag finnes det regler som må 

holdes. MEN vi kan ikke ha reglene som UTGANGSPUNKT 

for å beskrive det gode møtet. 

– Kan du gi et eksempel? 

– Mye av det som forventes av oss som hjelpere, er 

beskrevet i anvisninger, rutiner og behandlingsveiledere. 

Det kan hjelpe oss med retning og løpefart i hjelpearbeidet, 

men det avgjørende spørsmålet som må stilles er likevel: 

Hva passer for deg? 

Da må vi sammen finne frem til de «hva, hvordan og hvor 

lenge» som beskriver den gode hjelpen for deg. Etikken 

inviterer til en bevisst refleksjon på hvordan man kan veie 

muligheter og begrensinger opp mot hverandre. 

Kjærlighetens etikk 

– Hvilken etikk skal man lene seg på? 

– Med en enkel metafor lånt fra Lars-Henrik Schmidt, kan 

vi si om moralen: Moralen er som et lyskryss: Noe er rødt, 

gult grønt. Det vil si: Noe er aldri bra for alle, og noe er 

alltid bra for alle. Det blir moralsk retningsgivende. Men vi 

ser at menneskeliv er komplekse. De passer dårlig inn i ja 

og nei. I sort eller hvitt. Det er sjelden det som passer for 

et liv, på samme måte passer for et annet. Det er ikke noe 

som alltid er bra for alle. 

Etikkens metafor er en rundkjøring. Her kan man ikke lene 

seg på noe, man må være tilstede, ta hensyn, ha blikkkontakt, 

lese andres intensjoner, være fleksibel, modig 

og ydmyk, man må kommunisere underveis. VI kan ikke 

like lett beskrive hvordan man kommer seg igjennom en 

rundkjøring. Vi vil gå fra lyskryssmoral til rundkjøringsetikk. 

Prosjektet blir da å beskrive KJÆRLIGHETENS ETIKK. 

Omsorg og profesjonalisering av kjærlighet 

– Gode menneskemøter handler alltid om omsorg, fastslår 

Mogens Albæk. 

– Omsorg er for oss, en profesjonalisering av kjærlighet, 

for å sitere min landsmann Claus Holm. God omsorg 

forutsetter at man er nysgjerrig på det andre menneskets 

eksistens. Den andres følelser, liv og erfaringer. For å 

skaffe nok glimt av den andres beveggrunner, trenger vi 

mange vinduer. 

Opplevelsen av et levd liv, kan ikke fanges av en fagdisiplin, 

det kan ikke fanges i begrepene syk eller frisk, krenket 

eller ikke krenket, lykkelig eller ikke lykkelig. Dette sier 

noe, men ikke alt om et menneskeliv. Derfor trenger vi 

å åpne dører til mange fagmiljøer for å få et nyansert og 

bredt nok blikk på mennesket vi skal forsøke å møte og 

forstå. 

Men fagsjefen vil ikke bare at senteret skal beskrive 

profesjonsetikken 

– Jeg vil også det skal munne ut i et forpliktende 

kompetanse-løfte: ”Vi lover å jobbe målrettet på å bli 

bedre på å leve ut verdiene våre.” 


8 9 

Kompetanse 

mer enn kunnskap 

– Om vi skal bli bedre hjelpere, er det ikke nok med kunnskap. Vi må bli bevisst hvilke verdier vi arbeider 

etter og innse at hvem vi er som personer, betyr mye når vi skal bygge relasjon og tillit. VERDIER, 

KUNNSKAP OG MENNESKELIGE FERDIGHETER er tre likeverdige deler av kompetansebegrepet vi 

opererer med, sier fagsjef ved RVTS Sør Mogens Albæk. 

Fagsjef Albæk er klar i sin tale: – Kompetanse forutsetter 

kunnskap. Det forutsetter også at hjelperen har de 

nødvendige personlige egenskapene, menneskelige 

kvalifikasjonene, for å kunne bruke seg selv i krevende 

relasjonsarbeid. Ikke minst er det viktig at hjelperen 

legger til grunn nødvendige verdier og grunnantakelser 

som fastholder troen på at vekst alltid er mulig. Vi kan 

gjennom å skape forandringsøyeblikk legge til rette for 

menneskers vandring fra livssmerte til livsvekst. Vi bruker 

et kompetansebegrep som istandsetter hjelperen til å ta et 

oppgjør med godt innarbeidede tradisjoner og forståelser 

for å møte de utfordringene som nye forståelser bringer 

med seg. 

“Det å lære kunnskapen er en intellektuell 

affære. Det å bruke kunnskapen slik at det 

fungerer, er en menneskelig affære. Det å 

ville dette, er et spørsmål om verdivalg.” 

Mogens Albæk 

Mogens Albæk, Fagsjef RVTS Sør 

Fagsjefen bekrefter at RVTS Sør fortsetter å oppdatere sin 

kunnskap om stress, nevrobiologi og traumeforståelse. 

Traumekonsekvenser har lenge vært en del av vårt 

merkevare, men i 2014 begynte ressurssenteret i 

større grad også å fokusere på de to andre delene av 

kompetansebegrepet, menneskelige ferdigheter og verdier. 

Menneskelige ferdigheter 

Å hjelpe traumatiserte handler i bunn og grunn om å hjelpe 

med inkludering, forklarer Mogens. – Det å være en del av 

gode relasjoner og gode sosiale fellesskap, er både et mål 

og et middel. 

“Traumer etterlater folk i eksistensiell 

ensomhet. Veien hjem vil være å bli 

inkludert i relasjoner og felleskap med 

andre. En del av kompetansehevingen av 

hjelpere vil da være å trene på å bli en 

som bygger relasjoner.” 

Utfordringene kommer ofte når det blir vanskelig å romme 

den andres intense former for annerledeshet. Ofte kan 

møtet med den vi skal hjelpe, gi oss en følelse av avmakt. 

Å hjelpe handler derfor om å kunne mestre egne følelser 

av avmakt. Hvis ikke vil avmakten ofte føre til at vi søker 

ytre forklaringer, prøver å finne årsaker i rammer eller i den 

vi skal hjelpe – i stedet for å våge å se på oss selv: hva er 

det jeg ikke tålte? Hva var det jeg bidro med? Hvor stammer 

det fra? 

Selvrefleksivitet blir på denne måten en ferdighet vi må 

trene på: Hva skjer med meg i møte med barn og unge som 

avviser, blir sinte, stikker av eller er stille og lukkede? Og 

videre finne ut hvilke handlingsalternativer som hjelper meg 

til å endre avmakt til konstruktivitet. 

Verdistyrt 

– Hva vil det si å være verdistyrt? 

– Det vil i vårt arbeid ofte handle om grunnantakelser om 

menneskesyn, barnesyn og sannhetssyn. Det er slike 

grunnantakelser som til syvende og sist avgjør hvordan det 

føles naturlig og mulig for oss å møte menneskers smerte 

og atferd. Må vi ha objektiv sannhet: ”Hva er det som er 

galt med deg?” for å gi god hjelp ? Eller klarer vi å forholde 

oss til at menneskets subjektive opplevelse er sannhet god 

nok? Tror vi på at mennesker har en iboende evne til selv 

å velge nye og bedre veier i livet, uansett hvor fastlåst livet 

ser ut? 

– Hva vil denne tredelingen ha å si for kompetansehevingsarbeidet 

RVTS Sør driver i 2015-16? 

– Vi skal formidle kunnskapen på et enda høyere faglig 

presisjonsnivå. Vi skal være ærlige og tydelige på at det å 

jobbe med mennesker, stiller menneskelige krav. Vi kommer 

til å snakke like mye om HVORDAN MAN KVALIFISERER SEG 

SOM HJELPER – som hva hjelpen består i. 

Etisk møte 

– God hjelp oppstår i møtet mellom den krenkede og 

hjelperen. Hva som oppleves som god hjelp, det vil 

si både innhold, form og varighet, er det vanskelig å 

forhåndsplanlegge eller skjemalegge. Det må «forhandles» 

frem i dialog mellom partene. For oss innebærer det at 

vårt oppdrag også inkluderer å sette hjelperen i stand 

nødvendige hjelpeetiske refleksjoner og vurderinger. Vårt 

utgangspunkt er nemlig at en slik «etisk forpliktelse» må gå 

utenpå regler og rutiner for «vanlig praksis». 

“God etikk medfører forskjellsbehandling. 

Fordi det er rettferdig.” 

Tekst: Eva Dønnestad 

Mogens Albæk ved RVTS Sør

10 

– Vi må utvide språket og gi nyansene navn, sier psykologspesialist Gry Stålsett. Nylig trollbandt 

hun 100 fremmøtte på RVTS Sørs Meningsdager i Kristiansand. 

Gry Stålsett er spesialpsykolog 

ved Modum Bad, der hun har 

arbeidet i over tjue år. Hun 

er en av landets fremste 

eksperter på skam. Hun er også 

ansatt i en deltidsstilling ved 

Menighetsfakultetet i Oslo der 

hun blant annet er ansvarlig for 

masterstudiet I religionspsykologi. 

Hun har doktorgrad på eksistensiell 

tilnærming til tilbakevendende depresjoner. Hun snakker om 

eksistensiell helse. 

Språket er værens rom 

– Vi må utvide språket og gi nyansene navn, sier Gry 

Stålsett. Hun siterer Heidegger og minner om at språket er 

værens rom. 

– Vi har ulike språkkulturer. Noen mener terapispråket er for 

feminint, andre mener der er for diagnostisk. Om språket 

er trangt, blir rommet vi kan eksistere og leve i trangt. Vi 

trenger å utvide språkrommet og la værens rom bli større 

ved å også gi språk til det eksistensielle og til følelser. Jo 

flere nyanser språket får, jo større blir værens rom, og flere 

er det som kan finne gjenkjennelse og navn til erfaringer de 

bærer som de kanskje ikke har funnet ord for ennå. 

Gry Stålsett oppfordrer til å bli oppmerksom på pasienters 

og andre menneskers metaforer. 

– Mange kommer med bilder på hvordan de har det uten at 

vi vet hva de legger i det. Da må vi spørre. Det kan være 

bilder som: ”Jeg føler meg som i et fengsel” , ”inni en borg”, 

”Det er som om familien gikk på smell” eller andre bilder 

på eksistensiell tilstand eller emosjoner. Ved mer alvorlig 

lidelser kan vi også møte et psykotisk språk med mange 

metaforer. Hva er det dynamisk relasjonelle her? Hva er 

følelsene? Det å gi betydning til metaforer og lytte seg inn 

til hva metaforene forteller, er viktig, for her kan det ligge 

budskap som den vi skal hjelpe ikke har andre ord for. Men 

ved å etterspørre hva de legger i metaforen, kan vi kanskje 

forstå mer. 

“Når noen sier ”Jeg føler meg høyt 

oppe” eller ”lavt nede” kan vi forsøke å 

finne ut, hva betyr det for den enkelte, 

vær nysgjerrig.” 

Kroppen som metafor 

Ana Maria Rizzuto skriver om kroppen som metafor. 

(Ana Maria Rizzuto: Metaphors of the bodily mind.) 

Spiseforstyrrelsesfeltet anvender ikke så mange metaforer, 

men kroppen selv blir en metafor. Kroppen kommuniserer 

det man ikke finner ord til. Tatoveringer er en måte å 

uttrykke følelser på. Vi bør også vie dette oppmerksomhet 

i terapien. Hvilken sorg, hvilke følelser, hvilke narrativer 

kan tatoveringen være uttrykk for? Tatoveringen kan også 

ha en adresse til noen i familien eller andre relasjoner. 

Ha et budskap som man ikke klarer å si 

på annen måte. Kroppen er også værens 

rom. Et sted vi uttrykker følelser. 

Vår tids analfabetisme: Aleksitym tid 

– Mange greier ikke sette navn på skamfølelsen, 

for de vet ikke forskjell på 

følelser og har ikke språk for følelsene. 

Det er vår tids analfabetisme, det kalles 

alexitymi. Derfor trenger vi å utvide dette 

språket. 

De eksistensielle temaene kan være 

en slik utvidelse: Mening, døden, frihet, 

isolasjon tillit, tilhørighet, skam, skyld. Også 

forgjengeligheten. Melankolien rundt 

livets forgjengelighet. Heidegger 

beskrev tre grunnsituasjoner som 

kan gi mening i terapirommet: 

Alene-rommet, mellomrommet 

og allrommet. I møte med 

den andre kan vi begynne å 

utforske: Hvor er det du strever 

mest med ulike temaer? Noen 

føler seg mest alene når de 

er alene. Noen kjenner seg 

minst ensomme i to-person 

relasjonen, mens mange synes 

dette er det vanskeligste av alt. 

“Vi kan oppleve individuelle 

forskjeller på hvor vi 

kjenner oss mest ensomme, men har det 

til felles at vi kan kjenne oss ensomme.” 

Vi utvider språket til å bli både en felles forståelse og en 

individuell opplevelse. En som har traumatiske erfaringer, 

sliter ofte med å ha tillit. Derfor er det en ekstra utfordring 

å gjøre det rommet trygt, for tillit er nødvendig. 

Smerten vi ikke kommer utenom 

– Tilknytningens pris er smerte. Men i smerten ligger også 

informasjon om hva som er viktig, hva man er frarøvet. Hva 

forteller smerten? Vi skal ikke bare bli kvitt smerte. Vi skal 

finne ut mer om hva den forteller, gi den oppmerksomhet 

og forholde oss til den. Noen ganger kjennes smerten 

uutholdelig. Vi får lyst til å kvitte oss med den. Vi lever i 

en kultur som vil ta smerte og ubehag bort. Men om jeg 

har mistet kontakt med viktige følelser, så var det kanskje 

en grunn til det? Om jeg har gjort meg selv nummen, så 

er det kanskje en grunn til det? Her må vi utforske, ikke 

smertedempe. Det å død-gjøre smerten, pansre seg – er 

noe som vi naturlig kan gjøre og som vi trenger å forklare 

i terapirommet: 

“Mange greier ikke sette navn på skamfølelsen, 

for de vet ikke forskjell på følelser 

og har ikke språk for følelsene. Det er vår 

tids analfabetisme, det kalles alexitymi. 

Derfor trenger vi å utvide dette språket.” 

– Det er i den smerten håpet ligger. Det 

er her vi kan få tak i sårbarheten og det 

levde livet, komme videre og finne ut hva 

som er viktig for oss. 

Meningsdannelse 

Gry Stålsett er også en av landets fremste 

psykologer på skam. I sitt foredrag på RVTS Sørs 

Meningsdager delte hun også tanker om samtidsskammen. 

Om hvordan vår tids store press om å være perfekt, 

skaper skam når vi ikke klarer dette. 

– I løpet av 20 års arbeid som psykolog på Modum Bad, 

har jeg møtt mange som ikke taklet nedtur og skam. De 

levde etter prinsippet: Enten er jeg perfekt, eller så er jeg 

ingenting verdt. Det tas ikke inn som en erkjennelse at de 

fleste vil gå på trynet en eller flere ganger i løpet av livet. 

Nå snakker jeg ikke om den alvorlige traumeskammen, 

nå snakker jeg om vår samtidslidelse. Jeg tror vi må bli 

mer bevisste på at vi blir mer sårbare i en kultur som 

benekter sårbarheten. Vi tåler mindre motgang, vi blir 

mindre robuste. 

“Vi må fortelle hverandre at vi er mer enn nederlagene 

våre, mer enn smerten. Fordi om du føler skam, er det en 

følelse som kan gå over. Den fyller ikke hele deg. Fordi 

om det skjedde noe med deg, noe som var mislykket, er 

ikke det hele deg, du har også opplevd noe bra. Det er 

summen av alt dette som er deg.” 

Vi må fremme refleksjonen som får fram nyansene. 

Skammen er ikke hele din identitet. Vi kan på denne 

måten utvide værens rom, sier Gry Stålsett. 


12 13 

Når nyansene i et menneskeliv er i ferd med å drukne i debatter om symptomer og diagnoser, kan 

det være lurt å ta noen skritt tilbake og stille det mer grunnleggende spørsmålet som kan forene på 

tvers av forskjeller: Hva er et menneske? 

“Det er ingredienser som 

vennskap, gode relasjoner, trygghet 

og følelse av å være verdsatt, som 

skaper mening.” 

Vi får stadig ny kunnskap om menneskesinnet og 

menneskets utvikling. Allikevel har alle som arbeider 

med mennesker, en utfordring: Å gjøre økt kunnskap, ny 

forskning, og yrkeserfaring, om til vennlighet og genuine 

menneskemøter som gir livsmot, tross sår. 

Når vi blir ensidig opptatt av diagnosekriterier for 

ADHD, depresjon eller angst. Ser etter symptomer på 

spiseforstyrrelser eller selvskading. Plasserer i kategorier 

som stille jenter eller utagerende gutter. Fokuserer på 

diskusjoner om hvem som er traumeutsatt eller ikke. Da 

kan det være en ide å løfte blikket, finne fram vidvinkelen 

og spørre: HVA ER ET MENNESKE? 

“Når et barn ikke kan sette seg i stolen 

hos en terapeut uten at terapeuten har i 

oppgave å finne en diagnose, er kanskje 

både terapeuten og den han skal hjelpe, 

låst i et altfor lite rom?” 

Et rom barnet vanskelig finner sin plass til å leke og vokse 

i. Et rom uten plass for nyanser, tro og plutselig glede og 

vekst? Da kan det være fint å bli minnet på spørsmålene 

som kan åpne for nyanser: Hva er et menneske? Hvordan 

er det å være akkurat deg akkurat nå? Hva trenger du? 

Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Hva vil du gjøre selv? 

VerdiTreffpunkt 

Hva er et menneske? Dette gamle ærverdige store 

spørsmålet av få ord, kan allikevel få fram mange nyanser 

i svarene som kommer. Spørsmålet inviterer til bevissthet 

på menneskesyn framfor syn på livet menneskene lever. 

Til å lytte til den andres fortelling - framfor å beskrive den 

andre ut fra egen fortelling. Det løfter fellesnevneren: Vi 

er mennesker. Vi er like verdifulle. Det kunne vært meg 

som var i den situasjonen du er i. Som gjør at vi oppdager 

det fellesmenneskelige som forener oss tross forskjeller. 

Denne gjenkjennelsen bygger egenverd og gode likeverdige 

møter. 

DEN nasjonale filosofiske hverdagsdialogen om menneskets 

storhet kan starte i enkeltmøter, gruppesamtaler 

rundt om på steder der mennesker møter mennesker for å 

få hjelp til livene sine. Jeg blir gjerne med på et nasjonalt 

verditreffpunkt der ulike profesjoner og fagmiljøer møtes 

til dialogen: HVA ER ET MENNESKE? For å ikke glemme 

at det unevnelige, det ufattelige, det uforståelige, også 

er en del av et menneskeliv. Den plutselige bedringen. 

Den uventede sorglammelsen. Den gryende gleden. Den 

kommende styrken. 

Hvert menneske har sin historie, sine reaksjoner. Selv på 

samme vonde hendelse, har vi ulike reaksjoner og ulike 

“Vi er mennesker. 

Vi er like verdifulle. 

Det kunne vært meg 

som var i den situasjonen du er i. 

Som gjør at vi oppdager 

det fellesmenneskelige 

som forener oss tross forskjeller. 

Denne gjenkjennelsen bygger 

egenverd og gode 

likeverdige møter.” 

behov fordi vi er skrudd sammen forskjellig. Underets tid er 

forhåpentligvis ikke forbi. Tro, ressurser, uventede tanker 

og smil - kan gjøre at noe plutselig blir helt forandret. 

Fagliv og sneversyn 

Fordi fagpersoner også kan legge store deler av sin 

identitet i det de har forsket seg fram til og kan mye om, 

kan de bli hårsåre og forsvarere av egen forskning, snarere 

enn å lytte åpent til dem som har funnet helt andre svar 

enn dem selv. Kanskje må vi alle innimellom tvinges til 

å lytte til dem som har funnet noe annet enn oss? For å 

utvide perspektivet. For å aldri glemme at hvert av barna 

som er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, har sin 

egen fortelling, vi i tillit må finne. Økt profesjonalisering 

av hjelp er bra og nødvendig. Kvaliteten på hjelpen som 

gis i de ulike tjenestene, synes å bli bedre jo mer den tar 

opp i seg bevissheten om at det er hverdagene som må 

bli gode. 

Hjelpen ut i hverdagslivet 

En økt bevissthet om hva hjelpeapparatet kan gi og ikke gi 

når vi har det vanskelig, er allikevel nødvendig. 

“Det er ikke i terapitimene livet skal 

leves, det er i hverdagslivet.” 

Derfor blir en mobilisering av vennlighet og hverdagsomsorg 

som alle kan gi, gode injeksjoner av motstandskraft. Hva 

kan folk flest gjøre for å bedre folkehelsen i hverdagen? 

Vi hører mye om fysisk styrketrening. Like livsforbedrende 

er den psykiske styrketreningen. Det er godt for kropp og 

sjel. Vi kan gi et smil, vise vennlighet og bygge vennskap. 

Det enkleste og banale som noen vil fnyse av, viser seg 

fremdeles å være det vanskeligste. Det åpne hjemmet,

14 

praten over gjerdet, kaffeslabberaset, venninnekvelden 

med tre nye du ikke kjenner så godt, smilet til kollegaene 

på jobb, til de andre i klassen. Det er lett å kalle det 

naivt. Jeg vil kalle det naivt supert. Fordi vi i tillegg til å 

fordype oss i spesifikke diagnoser og symptomer trenger 

å fastholde det vide blikket: Hva er et menneske? Hva er 

det felles menneskelige som forener meg og dem som 

føler, tenker og lever helt annerledes enn det jeg gjør? 

Gode tjenester for barn og unge, hjelp til barn og unge 

som sliter og har det vondt, må være nærest mulig der 

barn og unge er og legge til rette for gode hverdagsliv 

og mulighet til å bygge vennskap. For mange er det i 

hverdagslivet sårene er påført, og for dem er det kanskje 

i hverdagslivet sårene best kan leges. En god relasjon 

til terapeut kan være avgjørende for å løfte igjennom de 

mørkeste tunnelene i perioder i livet. Men en terapeut 

kan ikke erstatte en hverdagsvenn som har en genuin 

interesse av å være sammen med deg fordi du er deg, 

ikke fordi du trenger hjelp. 

Vennlighet virker 

Jeg lurer på om ikke flere av oss som arbeider profesjonelt 

med bedre liv for barn og unge, må se betydningen av 

å forstå og forbedre og tilrettelegge for relasjoner 

i hverdagslivene til dem som vokser opp. Jeg er 

blitt forundret over hvor mange 

av dem jeg har intervjuet fra 

barnevern og psykisk helsevern for barn og unge de siste 

20 årene, som nevner enkeltmøter i hverdagen, smil og 

vennlighet som uvurderlige skatter for å klare å leve godt 

videre. 

Mysteriet menneske 

Profesjonelle hjelper på ulike måter gjennom de kanalene 

de er ansatt i. Og vi trenger dem. Men langt fra all 

legedom skjer under behandling. ALLE kan vi være med å 

gi smil vennlighet, varme og kjærlighet som gir økt psykisk 

motstandskraft og overskudd. 

Noen ganger kan et SMIL alene, FLOMBELYSE en sti inn 

til den andre. Du skal ikke se bort fra at noen møter deg 

på halvveien om du forsøker. Hverdagssmilene. De helt 

plutselige. På bussen, på gaten. Som gjør at du går litt 

smilende videre selv og lurer på : ”Hva var det? Ja, ja 

samma Søren, det virker.” 

HVA ER ET MENNESKE? Hjerne, ja. Følelser, ja. Kropp, ja. 

Opplevelser, ja, Men også tro, ressurser som er overlevert 

gjennom generasjoner som har overlevd og gir styrke til 

nye barn som skal vokse opp. Hvert menneske er et 

mysterium. En unik skapning laget på en formel vi aldri 

helt får til å gå opp. For som Karin Boye så vakkert 

skriver: 

Jeg gir deg ikke de vondeste 

sannhetene i livet mitt hvis du ikke 

samtidig ser alt det vakre jeg er.” 

“Då, när det är värst och inget hjälper, 

Brister som i jubel trädets knoppar. 

Då, när ingen rädsla längre håller, 

faller i ett glitter kvistens droppar 

glömmer att de skrämdes av det nya 

glömmer att de ängslades för färden - 

känner en sekund sin största trygghet, 

vilar i den tillit som skapar världen.” 

Cathrin, 28 år, 


16 17 

“Jovisst er du 

mitt mummitroll” 

Perspektiver i hjelpearbeid med mennesker 

17 år gamle Kristin sliter med selvmordstanker, angst 

og uro. Hun henvises til en BUP, hvor hun i første time 

møter en behandler som har en agenda. Behandleren 

trenger informasjon om pasienten for å kunne beskrive 

henne. Kristin skal passe inn i et diagnosesystem vi 

kaller ICD (International Classification of Disorders), 

diagnosesystemet vi bruker i Norge. Er Kristin deprimert? 

Har hun angst? Har hun psykosesymptomer? Er dette en 

depressiv episode? Mild eller moderat? Selvmordsfare? 

Behandleren trenger informasjon som gjør det mulig 

å sette en diagnose, og gjøre en vurdering. Systemet 

krever det. Konsekvensen er at Kristin ikke føler seg møtt 

i dette første møtet. Hun møter ikke opp til neste time. 

Motivasjonen er borte. 

Vi har også behandlingsveiledere for ulike psykiatriske 

tilstander, som utgis av helsedirektoratet. I siste utgave 

av Tidsskrift for Norsk Psykologforening sier psykiateren 

Ulrik Malt følgende: 

”Behandlingsveilederne er et stort problem 

som fører til mye feilbehandling. 

Mange av dem er for unyanserte og 

overflatiske.” 

Han sier at mange av disse veilederne er skrevet på 

grunnlag av forskning en ikke har satt seg godt nok inn i, 

og forskningsresultater blir ikke vurdert med tilstrekkelig 

grad av kritisk innsikt. 

Det er også slik at ingen terapiform eller medikament 

virker like godt på alle. Noen har faktisk ingen effekt 

av behandling som virker godt på andre. Dette er også 

forskningsfunn, som sjelden rapporteres. 

Det er viktig at vi som er behandlere og terapeuter er 

kritiske og selvreflekterende på egen praksis. Vi trenger 

kategoriseringer for å kunne skape mening i møte med 

mennesker vi skal hjelpe, men hvilke kategoriseringer er 

nyttige for dem det gjelder? 

Når vi tar utgangspunkt i diagnoser, manualer og ferdigskrevne 

behandlingsveiledere, står vi overfor flere 

dilemmaer: Er diagnosen viktig for at dette mennesket 

skal oppleve at livet blir bedre? Er tiden på mitt kontor 

representativt for hva som skjer i de andre 24 timene i 

døgnet? Er akkurat dette mennesket en av de som ikke har 

effekt av den behandlingen som behandlingsveilederen 

sier vi skal bruke? 

Jeg har arbeidet mer enn 20 år i klinisk praksis. De aller 

fleste klinikere jeg har truffet, opplever dette systemet 

som begrensende for den hjelpen vi skal gi. Debatten om 

diagnosene er nyttige eller ikke dukker opp og forsvinner 

igjen, og de fleste inntar en pragmatisk holdning; ” vi har 

nå engang dette systemet og må forholde oss til det”. 

Diagnoser settes til dels med venstre hånd, og så jobber 

man videre med det viktige. 

“Mange tror at psykiatriske diagnoser er 

objektive størrelser. Det er de ikke.” 

Det foregår en konstant og til dels opphetet debatt om 

diagnoser i fagmiljøene, og diagnoser endres fra hver 

oppdatering av diagnosemanualene (DSM og ICD), 

diagnoser forsvinner og legges til. De diagnosene vi til 

enhver tid operere med er resultat av en konsensus etter 

omfattende diskusjon og drakamp. 

“Vi trenger et større vidsyn i møte 

med hjelpetrengende mennesker enn 

det vi får fra diagnoser, manualer og 

behandlingsveiledere. “ 

Vi trenger å kunne møte hvert mennesker med nysgjerrighet 

og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi 

trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger 

at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så 

stor bredde de ønsker. 

Apropos forskning; det mest konsistente forskningsfunn vi 

har når det gjelder hva som hjelper mennesker, er at gode 

relasjoner er viktige. Det er litt uteknisk og kjedelig, men 

konsistent gjennom flere tusentalls studier. Andre faktorer 

fluktuerer, men gode relasjoner består. De som har lest 

bøkene om Mummitrollet, kjenner også Mummimamma. 

I boken ”Trollmannens hatt” blir Mummitrollet forvandlet 

til et slags monster. Han opplever avvisning, sinne og 

redsel. Til slutt står han foran Mummimamma og spør 

fortvilet; ”kjenner du ikke igjen ditt eget Mummibarn?”. 

Mummimamma ser ham dypt inn i øyne som er forvandlet 

av trolldommen, men sier likevel; ”jovisst er du mitt 

Mummitroll”. 

“Jeg ville ønske at Kristin neste gang får 

møte en behandler som har Mummimamma 

som forbilde. Som har mot til å 

se bakenfor den ytre presentasjonen, og 

som leter etter menneskers egen historie 

om seg selv.” 

Heine Steinkopf, psykologspesialist, RVTS Sør. 

Tekst: Heine Steinkopf

18 19 

Rus 

som smerteuttrykk 

- Jeg har ikke møtt ett rusavhengig menneske som ikke har en krenkelseshistorie. Rus er en av 

mange måter å dempe indre smerte på. Skal et menneske slutte å ruse seg, må vi prøve å forstå 

den indre smerten som forårsaket avhengigheten, sier seniorrådgiver på RVTS Sør Pål Solhaug som 

har mangeårig erfaring som terapeut og leder innen rusbehandling. 

– Rusen lover tilhørighet, ro og trygghet. Ingen fordømmelse 

– dager langt bort fra skammen. Den lurer unge til en 

falsk følelse av frihet og fravær av skam. Behovet for 

anerkjennelse, fred og et liv fri for skam, fylles med rus. 

Rusen kan tilsynelatende for en periode, fjerne skam. Men 

det blir en falsk følelse fordi rusen ikke får fram årsaken til 

smerte og skam, den bare døyver den. Rusen skaper også 

ny skam fordi ruslivet inneholder løgner og et liv fylt med 

benekting og forestillinger for å skjule at man ruser seg. 

“I familier med rusproblemer, er man i 

”skammens høyborg.” 

Mestringsstrategier for barna, kan være å ta over 

omsorgsoppgaver for den voksne, passe på mindre 

søsken. Eldstebarnet i en søskenflokk kan gjerne få en 

”helterolle” og bare gjør mer av det hun ikke egentlig har 

ansvar for, fordi det er gjennom dette hun blir bekreftet. 

Helt til hun klapper sammen. Mange av disse barna får 

ny smerte, sliter i nære relasjoner, utvikler selvskading, 

begynner selv å drikke, utvikler spiseforstyrrelser eller 

begynner å bruke andre rusmidler. Andre barn og unge 

kan bli ”klovnene”. De tar ansvar for å alltid skape god 

stemning. Fleiper og tuller for å avlede at mamma eller 

pappa er litt annerledes i oppførsel. Barn føler ofte stor 

skam når foreldrene drikker eller ruser seg. Det kaller 

vi påført skam. Barn gjør mye for å ta fokus vekk fra 

foreldrenes drikking eller annen rusavhengighet. 

Noen blir også de sorte fårene. Det er nesten synd å si det, 

men det kan noen ganger være behagelig for mor eller far 

som drikker, at fokuset dreies over på barnet som strever. 

Da får de oppmerksomhet rundt barnet i stedet for eget 

rusbruk. Andre blir stille og snille som tapetblomsten alle 

kan vise fram for å hindre fokus på det som er vanskelig. 

Skam fjernes ikke ved å skjule den, skam må tas i mot 

ved å ta i mot alle de vonde følelsene, sier Pål Solhaug. 

Midlertidig løsning kan gi nye problemer 

Den erfarne rusterapeuten fortsetter: 

– Rusen virker ekstra sterkt for den som bærer på 

mange vonde følelser. Alle livshistorier jeg har hørt mens 

jeg har jobbet med mennesker som ruser seg, klarer 

RVTS Sørs visjon 2015 er ”Å forstå mennesker i lys av 

hva de har opplevd.” Pål Solhaug har i sin masteroppgave 

innen psykisk helsearbeid sett betydningen av nettopp 

dette. Mange av dem som sliter med rusavhengighet, 

nesten tre av fire, har vært alvorlig deprimert, en fjerdedel 

har forsøkt å ta livet sitt. To tredjedeler sliter med angst. 

Indre smerte får ulike ytre symptomer. 

– Vi må tenke mer helhetlig i møte med mennesker med 

en krenkelseshistorie. Enten det er selvskading, rus, 

selvmordstanker, angst eller depresjon, må vi bak dette og 

inn til følelsene for å bidra til en heling, sier Pål Solhaug. 

Solhaug ønsker å bryte opp de ulike båsene hjelpeapparatet 

har delt smerteuttrykk og symptomer inn i, og heller finne 

inn til hver enkelts opplevelse av livet sitt. 

– De som blir strevende med rus, har ofte sin historikk 

med tøffe barndomsopplevelser og manglende støtte og 

trygghet i oppveksten. Dette har de til felles med mange 

av dem som sliter med andre smerteuttrykk. 

Når løsningen blir problemet 

“For dem som ruser seg, blir løsningen 

problemet. De fyller behovet for glede, 

ro, frihet fra tankekjør, med rus, en 

løsning som ofte gir nye problemer.” 

– Hjernen formes av bruken. Når unge bruker rus som 

smertedemper, forstyrrer det hjernens utvikling i en viktig 

”ombyggingsfase” som tenårene er. 

Når rusen kommer inn i en 13-år gammel hjerne under 

ombygging, kan det gi varige skader. Stoffene som kommer 

inn, etteraper eller tar over for noen av de substansene 

som danner forbindelser i hjernen. Noen av stoffene 

sørger blant annet for ekstra frigjøring av dopamin – på en 

kunstig måte. De kaprer hjernens belønningssystem, som 

da ikke får utvikle seg på normal måte. 

Rusmidler som for eksempel cannabis, legger et lokk på 

følelsene. Når unge slutter med cannabis, veller følelsene 

fram. For barn og unge med krenkelseshistorier, kan det 

være overveldende mange vonde følelser de skal takle. 

Da krever det medmennesker eller medhjelpere som 

kan hjelpe med følelsesregulering, som kan fylle på med 

trygghet, tilknytning og kjærlighet. Og som kan legge til 

rette for å bygge relasjoner og vennskap. Skal vi ta rusen 

fra et menneske, må vi tilby noe annet som kan fylle 

tomrommet, sier Pål Solhaug. 

Skam 

Solhaug mener det er vanskelig å snakke om rus uten å 

snakke om skam, på samme måte som det er vanskelig å 

snakke om vonde uhåndterlige følelser uten skam. 

Veien du 

leter etter, 

fins. 

Tekst: RVTS Sør

20 21 

de som forteller å beskrive første gang de ruser seg. 

For overgangen ble så deilig. Der og da. Endelig er de 

overveldende vonde følelsene dempet eller borte - for 

noen øyeblikk. Rus virker så mye bedre når en mangler 

trygghet og indre fred. Når det vonde ikke er en integrert 

del av den man er. Men det som virker som en løsning der 

og da, skaper fort nye og verre problemer. 

Veier mot helhet 

Nyere traumeforståelse og hjerneforskning viser at det 

er mulig å gi andre løsninger på indre smerte, vi må inn 

til følelsene. Når vi begynner å lete oss fram til og være 

nysgjerrige på årsakene til smertedempingen, kan vi gå 

inn og gjøre noe med den. Forståelse, anerkjennelse, gode 

forandringsøyeblikk, kan være med på å endre hjernens 

grunnstemning. 

“Vi må sammen med den vi skal hjelpe, 

finne andre måter å regulere affekt og 

stress på enn gjennom rus.“ 

En person som har vært høyaktivert i årevis, vil 

slappe av når alkoholen eller stoffene kommen 

inn i kroppen. Men følelsene blir ikke virkelig 

regulert og smerten ikke møtt. Sårene blir 

ikke helet, bare skjult for noen øyeblikk. 

Rusen lurer personen til en følelse av 

trygghet, tilhørighet og ro fra stress. Men rusen tar bort 

muligheten for at en person kan få det han virkelig trenger. 

Det er relasjonen, følelsesreguleringen og de gode 

øyeblikkene i menneskemøter som virkelig kan lege sår. 

Når vonde følelser får navn i støttende omgivelser, kan 

de bli en integrert del av personen. Da kan behovet for å 

ruse seg bli mindre, understreker seniorrådgiver Solhaug. 

Manglende erkjennelse 

Solhaug har erfart at benekting kan kamuflere 

rusavhengighet i årevis. Personer som ikke klarer å være 

uten alkohol, piller eller andre stoffer, sier ofte: Jeg drikker 

ikke mer enn andre. Jeg har full kontroll på røykingen av 

cannabis. Jeg får jo pillene av legen. 

– Det kan ta tid før rusen blir erkjent som smerteuttrykk. 

Det vil si at mange mennesker kan gå i årevis med 

avhengighet – uten å bli møtt på de vonde følelsene inni 

seg. 

En utfordring er derfor å snakke sant om eget forhold 

til alkohol, cannabis, piller med mer. Det er flytende 

overganger mellom bruk og avhengighet. Når unge og 

voksne påstår de har kontroll, kan det være 

grunn til å spørre: Har de virkelig det? 

Når rusen tar over, vil det gå ut 

over sosiale arenaer, venner, 

familie og skolearbeid. 

Den subjektive opplevelsen 

av å ha kontroll, er typisk, 

men ganske forvridd. Det 

er sjelden en person selv 

ser det i tide når bruk er 

gått over til avhengighet. 

Da kan det være lurt å 

”teste” seg selv, få hjelp 

på vei til erkjennelser og 

ny forståelse av hvorfor rus 

er blitt viktig i livet. Solhaug 

liker ikke å sammenligne 

rusmidler, men understreker 

at alkoholen er den som gjør mest 

skade på individer og samfunn – mye på 

grunn av tilgjengelighet og forbruk. Men 

all rusavhengighet er skadelig fordi det 

ikke inviterer til sunn integrering av vonde 

opplevelser – dermed blir muligheten til å 

vokse på dem også borte. 

På et eller annet tidspunkt blir det man 

trodde var valgmuligheter, borte. Rusen 

som man brukte for å løse problemer 

med sorg, tap og ensomhet, forsterker 

nettopp disse følelsene. Jeg har i mitt 

yrkesliv innenfor rusfeltet møtt mange som 

for sent oppdaget dette, sier Solhaug. 

Ungdomskulturen 

Solhaug ønsker å oppfordre voksne til å være gode 

rollemodeller. Om voksne ufarliggjør rusbruk, gjør ofte 

unge det samme. 

“Ungdommen gjør ikke som vi sier, de 

gjør som vi gjør. Skal vi være med å 

gjøre en forskjell for de ungdommene 

som bruker rus som smertedemper – 

må voksne foreldre, ledere, lærere og 

hjelpere være gode rollemodeller.” 

Solhaug inviterer til en refleksjon hos voksne, fordi 

forskning viser at det er sammenheng mellom foreldres 

alkohol/rusbruk og barnas. Jeg stiller meg selv og andre 

voksne spørsmålet: Kan du være på en ferie uten alkohol? 

Kan du dra på kompistur uten å drikke? Går du tidlig hjem 

fra en fest der du ikke drikker, for å drikke hjemme? Kan 

du delta i et familieselskap uten å drikke? Kan du dra på 

en hyttetur uten å ha tilgang til alkohol? Om du svarer nei 

på noen av disse spørsmålene, har du et problem. Må du 

drikke til maten når det er tenåringer som du er forbilde 

for, til stede? Kan du la være? Kan du ikke la være, bør 

du forsøke å være uten alkohol totalt i et par måneder for 

å se om du kanskje bør finne ut av hvorfor du drikker, tar 

piller eller andre stoffer. 

Avklart forhold til eget rusbruk 

Vi hjelpere må bli bedre til å finne våre egne smerteuttrykk 

og selv våge å møte de vonde følelsene i eget liv. 

Jeg som hjelper må ha et avklart forhold også til rusmidler. 

Fordi det er en ikke-legende måte å møte smerte på både 

hos seg selv – og for de unge vi skal hjelpe. 

– Hva legger du i det å ha et avklart forhold til eget 

rusbruk? 

– Det er et klart skille mellom hva som er legalt og ikkelegalt. 

Når det gjelder narkotika finnes det både legale 

legemidler, og andre ikke-legale stoffer. Alkohol er legalt, 

men det rusmiddelet som forårsaker mest skade i og for 

mennesker og samfunn i Norge. En hjelper kan ikke ta 

illegale stoffer, og bør ta en årlig test på alkoholvaner slik 

at en blir bevisst på at det er bruk og ikke misbruk. Alle 

rusmidler endrer på følelser. 

For meg er rusmidler noe som enkelte bruker for at 

vi opplever at det flytter oss fra et punkt til et annet 

følelsesmessig – uten at vi selv må gjøre jobben. Rus og 

medmenneskelig helingsarbeid som vil inn til grunnstoffet 

i et menneske, henger egentlig ikke sammen. Vi må i 

hvert fall ha et svært bevisst forhold til rusmidler, for å 

være integrerte gode medmennesker. 

Hjelper, kjenn ditt smerteuttrykk 

Hjelpere må kjenne seg selv. Hjelpere må også våge 

å ta samtalen. Det gjelder ikke minst i 

personalarbeid. Ruser vi oss? Tar vi 

tabletter? Drikker vi for ofte? Døyver 

noen av oss smerte med rusmidler? 

Hjelpere må jobbe med egne 

smerteuttrykk, for å kunne gå 

den lange veien inn til de meste 

smertefulle følelsene hos dem 

man skal hjelpe. Det må skapes 

en kultur for å snakke om dette 

rundt om på arbeidsplassene, 

understreker Pål Solhaug. 

– Møtet med den enkelte unge eller 

voksne kollegaen må alltid være uten 

fordømmelse. Kjærlig respekt for den 

andre innebærer noen ganger også et mot til å belyse 

det ubehagelige. For den som ruser seg, svekkes evnen 

til å bygge sunne og sanne relasjoner. Rusen ligger som 

noe falskt i mellomrommet mellom menneskene. Det kan 

mange barn og unge som er vokst opp med foreldre som 

ofte hadde et glass eller flere med alkohol innabords, eller 

ruset seg, fortelle. Rusen tar bort mulighet for vekst, gir 

ingen mulighet for endringer og sementerer de følelsene 

man trenger for å bli integrert og hel. Rusen danner også 

sine egne spor med sår i et menneskeliv, dette skaper 

flere sår og ofte flere vonde følelser å ta tak i for å leges. 

Barn av rusavhengige 

Solhaug har ofte møtt 2. og 3. generasjons rusavhengige 

i sitt arbeid. Han påpeker derfor at det er mange aspekter 

i arbeidet med finne inn til smerten som forårsaker 

rusmisbruket. 

– Skal vi forstå barn og unge som er vokst opp med foreldre 

som ruser seg, må vi forstå barnets opplevelser i det livet 

det har levd. Da må vi snakke sant om de foresattes 

rusmisbruk. Vi må hjelpe dem å forstå hvorfor noe har 

gjort så vondt for dem. Vi må omfavne sårbarheten. Spørre 

oss inn til de mest skambelagte og vonde følelsene. 

Gode menneskemøter forandrer 

I dette arbeidet er det ingen vei utenom å slå hull 

på benektningen - som er rusavhengiges fremste 

kunst. Om benekting er den rusavhengiges kunst, er 

sannhetens øyeblikk terapeutens kunst. Evnen til å 

skape forandringsøyeblikk, gode menneskemøter, er 

nøkkelkompetanse hos alle medmennesker, sier Pål 

Solhaug ved Ressurssenter om vold, overgrep, traumatisk 

stress og selvmordsforebygging, region Sør.

22 23 

men vi tok det forskjellig. Han ene broren min bare begynte 

å tøyse når vi var med pappa, han forsøkte vel å tulle det 

bort. Jeg klarte ikke det. 

– Pappa var alltid fjern. Jeg måtte bli 24 år før jeg skjønte at det ikke var min skyld at vi ikke hadde 

kontakt. Hvorfor han hadde såret meg. Det var alltid en flaske vin mellom oss. 

På grunn av familien, ønsker ikke Andrea å si hele 

navnet sitt. Hun vil gjerne dele erfaringen sin, men synes 

erfaringen er det viktigste, ikke henne som person. 

Andrea er i dag 25 år. For ett år siden var hun så deprimert 

at hun fikk timer hos en terapeut. Det skulle forandre mye. 

Andrea forteller om en oppvekst med mor, far og tre 

mindre søsken. Moren og faren skilte seg da hun var 10 

år, og barna har bodd like mye hos begge. 

Pappa var ikke slem, men fjern 

– Fra jeg var ganske liten, husker jeg at jeg ikke fikk kontakt 

med pappa. Jeg trodde det var meg det var noe galt med. 

Enten jeg ville vise han noe eller trengte hjelp, virket det 

ikke som han brydde seg. Han var aldri ufin eller voldelig 

eller noe sånn, men fjern og likegyldig. Jeg husker jeg var 

mye lei meg for det, for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre 

for at han skulle se meg og bry seg om meg. Etter hvert 

som jeg ble større, synes jeg han ble fjernere og fjernere. 

Jeg forstod også at pappa veldig ofte drakk vin. Jeg merket 

det med en gang om han bare hadde tatt et glass omtrent. 

Selv om han sjelden var full, så var det alltid vin på bordet 

og øl i kjøleskapet. Og han ble annerledes. 

Terapeut som stilte de vanskelige spørsmålene 

Andrea måtte bli 24 år før en terapeut fikk henne til å 

skjønne litt mer av seg selv, sine egne følelser og 

reaksjoner. 

– Hun stilte spørsmål som var så direkte at jeg uten å 

tenke, sa hva jeg følte i møte med pappa. Forklarte 

hvordan jeg hadde det. At pappa aldri hadde vært direkte 

slem, men litt fjern og annerledes, som om han ikke var 

helt ekte. At jeg merket at han ikke var helt seg selv, 

liksom. Når pappa drakk ble han veldig kjærlig, følsom og 

snill, men det var nesten ekkelt, for det var litt falskt, det 

merker et barn. 

Det er ikke så lett å skjønne hvordan du skal fortelle til 

noen at pappa er ekstra snill og det er så vanskelig. Eller 

”Pappa er ikke helt pappa, og jeg hater det. Pappa er 

falsk-snill, jeg vil han skal være ekte.” 

Hadde det vondt, skadet meg selv 

Andrea forteller videre: Etter hvert som vi vokste opp, 

merket jeg at han drakk mer og mer. I familieselskap og til 

og med i bursdagene mine. Om han ikke gjorde det synlig, 

så merket jeg alltid når han hadde drukket. Julaften, ferier, 

når vi var med bestemor og bestefar på konserter, på tivoli 

eller på skoleavslutning. 

”Når vi dro på ferier, fikk jeg inntrykk av 

at det var viktigere å være på et sted med 

tilgang til alkohol enn at vi barna skulle 

ha det gøy.” 

På videregående begynte jeg å slite, lurte på om det var 

meg det var noe galt med. Jeg begynte også å skade meg 

selv, rispet meg på innsiden av lårene uten at jeg skjønte 

hvorfor. Og da pappa anklaget meg for å være fjern og 

ikke bry meg om HAM, klikket jeg. På to år hadde vi lite 

kontakt. Det var ikke lett å fortelle til noen hvordan jeg 

følte, for det var liksom ikke skjedd noe galt. Jeg trodde 

det måtte være noen 

alvorlige episoder før jeg 

fikk hjelp. 

Normal reaksjon 

Men terapeuten åpnet øynene mine da 

hun sa noe sånt som: Det er ikke rart du er 

lei deg. En pappa som ofte var beruset i helgene, 

om kveldene og i feriene som er den tiden man kan 

være sammen og bygge relasjoner, har ikke gitt deg det 

du trengte. 

– Det er ikke din skyld at dere ikke har en relasjon. Det kan være 

gode grunner til at pappaen din drikker, men det er ikke din skyld. 

Det er ikke riktig overfor et barn og ikke klare å være sammen 

med det uten å drikke. Det er kanskje også en sammenheng 

mellom alle følelsene av svik og avvisning som gjør at du forsøker 

å dempe dem med å skade deg selv. OM vi får jobbet oss gjennom 

hvordan du føler, kan du kanskje også lettere klare å ikke skade deg. 

Terapeuten hjalp meg med å gi smerten min et navn. Det var savn som 

var navnet på smerten min. Jeg fikk lov til å tenke: 

“Det er pappa som har valgt å drikke i stedet for 

å være en nær pappa. Det er ikke rart det 

gjør vondt å føle seg avvist av pappaen 

sin. Jeg har lov til det.Jeg er ikke gal eller 

rar. Det er en normal reaksjon.” 

Late som om... 

Andrea ble møtt med forståelse fra terapeuten på at hun ikke synes 

det var noe gøy å være sammen med pappa når han ofte var litt 

annerledes. 

– Kan du forklare hva du mener med at pappa ble ”litt annerledes”? 

– Ja, han behøvde ikke være full, han ravet ikke omkring. Men det var litt 

falskt, om du skjønner, en hinne mellom meg og han. Han var ikke helt seg 

selv og det merket jeg. Jeg har senere lært og lest mye om dette, og det 

stemmer overens med sånn jeg opplevde pappa. At de som drikker i det 

skjulte ofte blir ganske opptatt av seg selv. De bruker nok mye energi på å 

prøve å late som om alt er ok. Det merket også de yngre søsknene mine, 

Håper pappa våger 

Nå forsøker Andrea å snakke om hvor vondt det var for å 

få det bedre. Hun har også snakket med moren sin og to 

venninner. Hun har litt kontakt med pappaen sin i dag. For nå 

skjønner jeg litt mer. Terapeuten har invitert pappa med på 

en samtale, det kan hende han blir med. Men om han 

velger å ikke bli med, så vil i hvert fall jeg jobbe 

videre med mitt, uansett. Jeg har skjønt at 

det sikkert er grunner til at pappa 

drikker og jeg ønsker å prøve 

å forstå ham, om han våger å 

snakke sant. Men jeg tror det 

går lang tid før han innrømmer at 

han har et problem. Dessverre. 

For han. For meg. Og for oss. Sier 

Andrea. 


24 

ASTRID LINDGREN: Elsket å være barn. Begynte å jobbe i Wimmerby-tidning som 16 åring. 18 år gammel ble hun gravid med redaktøren. Barnet 

var i fosterhjem til det var 3 år gammelt fordi Astrid Lindgren ikke hadde mulighet, økonomi til å ta vare på det. Verdier: Gi stemme til dem 

som ikke har en stemme i samfunnet. Kjempet i årevis for å bekjempe fysisk og psykisk vold mot barn. I 1978 mottok Astrid Lindgren de tyske 

bokhandlernes fredspris, det er en prestisjetung pris og det var første gang en barnebokforfatter fikk den. Lindgrens kamp mot fysisk og 

psykisk vold mot barn ble avgjørende for at Sverige i 1979, som første land i verden, fikk en egen lov som forbød fysisk avstraffelse av barn. 

Språket som kraft 

Sett med Astrid Lindgrens og Pippis øyne. – Astrid Lindgrens forfatterskap viser barn som savner 

og sørger, men som overlever, tross alt. De som hjelper barn, kan bruke fortellingene i arbeidet 

sitt, mener Pippiekspert og universitetslektor Agnes-Margrethe Bjorvand som utgir bok for barn om 

Astrid Lindgrens liv denne høsten. 

– Gjennom humør, fantasi og 

trass viser hun at selv om 

man har mye å være trist 

over, kan man komme seg 

videre. Hovedpersonene er 

ofte lekne og selvstendige, 

men de har en klangbunn av 

noe sårt og vondt. Det går 

ofte på tap og savn: I Mio, min 

Mio bor hovedpersonen hos onde 

fosterforeldre, Pippis mamma er død, 

og pappaen er fraværende - og Rasmus på loffen er et 

barnehjemsbarn, sier Bjorvand. 

Hun tror det kan være fint for barn å lese om noen som 

har det like ille eller kanskje verre, enn seg selv. Se at 

de klarer seg. Det gjør noe med dem som kjenner seg 

annerledes, å se at Pippi klarer seg, er helten. Mange har 

funnet trøst i å lese Astrid Lindgrens bøker. 

Paradis-forfatter 

Det ligger mye HÅP i Astrid Lindgrens forfatterskap. Det 

er alltid håp. Selv hvor vanskelig situasjonen er, så finner 

personene håp. Det kan gjerne være gjennom fantasi. Jeg 

pleier å kalle henne en Paradis-forfatter. 

“Alle mennesker trenger å drømme seg 

bort når noe er for vondt, jeg tror ikke 

det er skadelig.” 

– Vil det være bra for vår psykiske helse å dagdrømme mer? 

Kan fantasirommet bli en større del av hjelpeapparatets 

tenkning? 

– Astrid Lindgren gjør glimt av håp større ved å fantasere. 

Ved å utvide det som er godt. Snakke om det. Kan det 

være noe å lære av dette når man skal styrke det som 

er bra i et menneske som bærer på mye vondt? Undrer 

Lindgrenforskeren som i oktober utgir bok om Astrid 

Lindgren for barn. 

Sårbarhet blir styrke 

Bjorvand liker måten Paradis-forfatteren klarer å ta tak i 

savn, problemer og sorger. Gjennom en prosess i barnas 

liv, klarer de å finne en kraft i seg selv og et eller annet 

rundt seg, som gjør at det vanskelige vendes til noe 

positivt, selv om det ikke forsvinner. Hun gjør noen ganger 

svakhet til en styrke. 

– Det vi fokuserer på utvider seg – enten det er negativt 

eller positivt, tror hun. 

Pippi 

Annerledes blir normalt 

Agnes-Margrethe Bjorvand har spesialisert seg på Astrid 

Lindgrens forfatterskap, og legger ikke skjul på at hun er 

blitt spesielt glad i Pippi. Jenta som strutter av livsmot, 

og gjør det beste ut av det vanskeligste. Som når hun går 

forbi en butikk og ser reklame for fregnemiddel. 

– I stedet for å ta for gitt at det er middel for å fjerne 

fregner, vil hun frimodig kjøpe det for å få flere fregner. Hun 

har en befriende måte å få mennesker som kan kjenne 

seg små på grunn av mangler og skavanker, til å kjenne 

seg store. Hun gjør det som er annerledes til noe normalt. 

Hun gjør det elegant og får fram smilet om munnen, smiler 

Pippi-eksperten som engasjert forklarer videre: 

– Astrid Lindgren skriver med hjertet og med en livserfaring 

som må komme dypt innenfra et sted. Samtidig er språket 

finslipt, fullt av humør, varme og kraft. Hun skriver om livet 

og om det å være menneske, om hvor vanskelig det kan 

være. Men også om den trassige livskraften som når Pippi 

vender blikket mot himmelen og mammaen som hun tror 

er der, og sier: – Ikke vær redd! Jeg greier meg nok!” – Var 

inte ängslig! Jag klarar mig alltid!» 

Kraft inni seg selv 

– Hvorfor finner vi dette livsmotet i forfatterskapet? 

– Astrid Lindgren hadde selv en god lykkelig barndom 

preget av trygghet og frihet, og fant kanskje livsmot i 

dette når de tøffere tenårene og voksenlivet innhentet 

henne. Derfor finner vi også denne dobbeltheten i hennes 

forfatterskap: Ensomme, uelskede barn som må finne en 

kraft inni seg selv for å komme videre. Som i Brødrene 

Løvehjerte, Mio, min Mio og Rasmus på loffen. Disse 

bøkene kan gi opplevelse av gjenkjennelse for barn og 

unge som har opplevd savn, som ikke har foreldre, som 

bor i fosterhjem. Her er tekster som kan gi disse barna 

håp og mot til å ikke gi opp selv om de har mistet mye, 

savner mye, eller er litt annerledes, sier Astrid Lindgrenentusiasten. 

”Har jag lyckats förgylla en enda dyster barndom så är 

jag nöjd.” Sa Astrid Lindgren. Agnes-Margrethe har vært 

konsulent på barnebøker for Damm forlag i 12 år, og ser 

hvordan hennes forfatterskap fortsatt lever og forgyller 

mer enn mye som er blitt skrevet senere. Derfor er hun 

gjerne med og holder det levende gjennom undervisning 

og foredrag. Nå ser hun frem til å få utgitt boken om Astrid 

Lindgren på Cappelen Damm forlag. 

Pippi-dager for hjelpere 

– Hva kunne du samarbeidet med RVTS Sør om? 

Agnes smiler lurt, tenker litt og svarer med glimt i øyet: 

– Vi kunne kanskje hatt todagers Pippi-seminar med 

ulike hjelpere? Vi kunne kanskje utviklet en egen Pippipedagogikk 

til hjelpearbeid sammen? 

Spørsmålet får henge i luften samtidig som vi rusler ut 

med beina på jorda. 

Noen visdomsord fra Astrid Lindgren: 

“Ge barnen kärlek, mera kärlek och 

ännu mera kärlek, så kommer folkvettet 

av sig själv.” Astrid Lindgren 1948 

“Den som är väldigt stark måste också 

vara väldigt snäll.” Astrid Lindgren 1947 


26 27 

Folk flest 

kan begå onde handlinger 

– Under gitte forhold kan vi mennesker begå de verst bestialske handlinger. 

Men vi kan også lære å bli gode. Sier professor Paul Leer-Salvesen. 

– Det er lettere å begå onde 

handlinger når den andre 

avpersonifiseres, gjøres til en 

fiende eller en fremmed. Det 

er mennesker som begår 

onde handlinger. Ikke monstre 

eller demoner. Men der hvor 

vi fjerner voldsutøveren fra 

det menneskelige felleskapet, 

gjør han eller henne til diagnoser, 

etnisitet eller politisk ståsted, driver vi 

dårlig voldsforbyggende arbeid. Det er ikke snakk om vi 

som ikke utøver vold, og de andre som utøver vold. Det er 

vi mennesker som kan drives til å utøve vold. 

Jeg tror ikke det finnes mennesker som er onde fra 

naturens side. Det er her vi også kan finne håpet. 

Mennesker kan lære seg å bli gode. På samme måte som 

vi kan drives til onde handlinger, kan vi lære å utføre gode 

handlinger, sier Paul Leer-Salvesen. 

Sosialisert inn i ond praksis 

Den kjente voldsforskeren understreker at svært mange 

er i stand til å bli sosialisert inn i ond praksis. Den 

tyske jøden og filosofen Hannah Arent klarte så vidt å 

flykte i tide før Krystallnatten, forfølgelsene og det totale 

yrkesforbudet for jødiske akademikere. Hun kom til USA 

og ble en anerkjent forfatter. Hun skrev blant annet boken 

om naziforbryteren Adolf Eichmann som ble arrestert 

i 1960 – tiltalt for medvirkning til drap på 1.2 millioner 

jøder. Arent reiste til Jerusalem for å dekke rettssaken. 

Hun forteller hvordan hun forventet å finne 

et ondt menneske i rettssalen, en monstrøs avviker 

med personlighetstrekk som kunne forklare de onde 

handlingene. Hun fant en grå, alminnelig og banal byråkrat 

som virket kjedelig. Og kanskje nettopp derfor også farlig. 

Han var annerledes enn ventet. 

– Hannah Arendt og sosiologen Nils Christie var begge 

tidlig ute med andre forklaringer på voldens og det ondes 

problem, enn monsterteoriene. De skildrer systemer, 

strukturer og kulturer som kan få mennesker til å forlate 

den moralen de har vokst opp med. Derfor må vi lese 

disse tenkerne på nytt i dag, midt i krigen mot terror, 

understreker Leer-Salvesen. 

Kraften i ulydighet 

– Er det noe jeg har lært gjennom all min forskning rundt 

onde handlinger og vold, så er det hvor farlig lydigheten 

kan være. Jeg har også lært noe om hvor stor moralsk 

kraft det kan være i ulydigheten. Noe av det verste som 

finnes, er en barneoppdragelse som har som mål å skape 

lydige barn. Barn som ikke tør å være kritiske eller mene 

noe annet enn foreldrene, vennene og andre autoriteter. 

Noe av det vi ser i terrorbevegelser og ideologiske drevne 

voldssamfunn, er at de alltid har autoritære ledere med 

menige fotsoldater som lydig gjør alt det lederen ber dem 

om. I møte med frykt for radikalisme hos unge, må vi lære 

av historien: – Vi må ikke lage fiendebilder av menneskene 

som tar feil valg. Det er folk flest som gjør onde handlinger. 

Ofte er det mennesker som av ulike årsaker kan kjenne 

seg utenfor, som søker tilhørighet – og finner den der 

den tilbys, ofte av miljøer 

med sterke ledere. 

Botemiddelet er å få 

unge til å tenke selv. Og 

arbeide for inkludering 

og tilhørighet, sier Leer- 

Salvesen. 

Demoner og monstre 

Professor og forfatter 

Leer-Salvesen vet det 

er en utbredt praksis å 

personifisere ondskap 

ved å lage demoner eller 

monstre. 

– Det finnes mange religiøse 

og mytologiske måter å gjøre det 

på. Vi vil fordrive det onde fra det 

normale menneskelige fellesskap. 

Det er demonene som begår onde 

handlinger, ikke menneskene. Disse 

måtene å forklare ondskap på, lever videre, 

fordi det til tider er lettere for oss å forholde oss 

til, enn at det er mennesker som i tillegg kan gjøre 

gode handlinger, som også begår de onde handlingene. 

Det finnes ikke onde mennesker. Understreker Paul Leer- 

Salvesen. Han vil ikke definere ondskap, men mener den 

må leses fra offersiden, fra den som rammes. 

Diagnoseapparatet kan misbrukes 

– Jeg har stor respekt for psykiatrien. Den har kunnskap 

som kan være voldsforbyggende, men språket i 

diagnoseapparat kan misbrukes. Hele området med 

personlighetsforstyrrelser kan misbrukes ved å si: Det er 

ikke normale mennesker som skader, krenker og dreper. Det 

er psykopatene, de gale. Det onde er mye mer skremmende 

enn som så. Volden, det å skade andre, er noe mennesker 

gjør. Vi kan ikke plassere ondskap i kategorier mennesker. 

Paul Leer-Salvesen forteller: Første gang jeg lærte noe om 

dette, var da jeg fulgte og intervjuet drapsdømte over tre 

år. I løssalgsavisene ble flere av disse mennene beskrevet 

som monstre, som gale. Men de mennene jeg møtte kunne 

være både hyggelige, kunnskapsrike med livene sine nokså 

intakt. Allikevel hadde de gjort onde handlinger. Jeg fant 

ikke monstrene. Det gjør ikke volden mindre skremmende 

– tvert i mot, det gjør det farligere og mer alvorlig at det kan 

være ”vanlige mennesker” som deg og meg som utøver 

vold. 

Torturistene var ikke psykopater 

Sosiologen Nils Christie var veileder for Leer-Salvesen i et 

doktorarbeid om drap. (Leer-Salvesen 1991). Paul lærte 

mye om hvem som begår onde handlinger av hans arbeid. 

Bare 25 år gammel, i 1953 intervjuet Nils Christie 52 norske 

menn som hadde tjenestegjort i de tyske fangeleirene for 

serbere i Nord-Norge i 1942-43. 2547 mennesker ble 

internert i disse leirene. 363 nordmenn tjenestegjorde her. 

Dødeligheten var 70%, like høy som i konsentrasjonsleirene 

i Tyskland og Polen. Mange av de norske ble i løpet av kort 

tid effektive bødler og torturister. Ikke alle. Noen stakk fordi 

de ikke ville være med på det som skjedde. MEN, svært 

mange deltok i mishandlingen. 47 norske fangevoktere ble 

dømt for drap etter krigen. 

– Hva fant han ut i intervjuene med fangevokterne? 

– De som torturerte var ikke psykopater og sadister. Christie 

skrev: ”De var…som oss.” Volden kunne ikke forklares 

ut fra at de var spesielt sadistiske, nei, de var vanlige 

arbeidssøkende unge menn som ikke hadde en fortid med 

voldelig atferd. Det onde hørte med ett ikke hjemme ET 

ANNET STED, men hos oss. 

Modig, ikke lydig 

– Hvordan kan et menneske klare å stå i mot onde krefter? 

– Moderne voldsforskning har funnet ut noe om dette. Det er 

mennesker som ikke er opplært til å være lydige, men som 

har levd i et miljø som kultiverer samvittigheten. Samuel 

Oliner har forsket på hva som kjennetegnet dem som med 

fare for eget liv, skjulte jøder under krigen. Det finnes ingen 

formel, men det var noe som kjennetegnet dem: 

De var unge. De var IKKE opplært til å være lydige. De hadde 

foreldre som brydde seg om andre. Som hadde deltatt i 

hjelpeaksjoner. De hadde vokst opp med verdibudskapet 

om at alle mennesker er like verdifulle. Barnas utvikling av 

empati og omsorg for de som hadde det vondt, var blitt 

kombinert med et forhold til hva som var rett og galt. Det 

var ikke vi og de andre, men menneskene var likeverdige. 

De hadde fått kultivert samvittigheten, men var modige, 

ikke lydige. 

Lære å bli god 

– Aristoteles var en av de første som skrev om pedagogikken 

i dette: Mennesket kan lære å bli god. På samme måte som 

en kunstner kan imitere sin mester i et læringsfellesskap, 

kan man bli god i moralsk forstand om man har gode 

forbilder i miljøer som dyrker andre verdier enn lydigheten. 

Lydigheten er blind, men lojaliteten går i flere retninger til de 

andre til leder, til tro, til livsverden. Vi trenger verdiforankring 

som gjør at vi tar gode etiske valg. Det er mulig for alle å 

bli gode. Det finnes ikke håpløse mennesker, men det er 

noen som trenger mange til å jobbe for seg – og som må 

jobbe mye med seg selv. Men vi kan trene på å vise godhet. 

Empati kan læres, viser moderne empatiforskning, sier 

Leer-Salvesen. 


28 29 

Når den snille 

begår overgrep 

– Vi klarer ikke å se at gode mennesker kan gjøre avskyelige eller onde handlinger. Når korlederen 

eller treneren er fantastisk med barna og ungdommene, sliter vi med å se at samme person kan 

begå overgrep, sier Inger Lise Andersen, seniorrådgiver ved RVTS Sør, som de siste 20 årene har 

vært rådgiver og samtalepartner i flere titalls større overgrepssaker mot barn. 

Nylig kom det fram at Kristen Idrettskontakt – KRIK – ikke 

ville kreve politiattest av sine ansatte. Flere organisasjoner 

og fagmiljøer som arbeider med tematikken overgrep mot 

barn, kom på banen. Den erfarne rådgiveren ved RVTS Sør 

mener det ikke finnes noen gode grunner til å ikke be om 

politiattest, selv om organisasjonene arbeider aktivt for å 

forhindre overgrep på ulike vis. 

– Dette er den første silingen som viser at man tar dette 

på alvor. Det finnes ikke noen gode handlinger som kan 

veie opp for overgrep mot barn. 

“Alle mennesker, også overgripere, gjør 

gode handlinger. Det er handlingen som 

er feil. Ikke mennesket.” 

De fleste overgripere er også flotte mennesker – for noen. 

Mange overgripere viser også sine gode sider til den 

han utsetter for overgrep. Det er jo nettopp dette som 

er svært forvirrende for den som blir utsatt. I flere av 

de overgrepssakene jeg har vært inne i, har overgriper 

faktisk vært ekstra god med barn og unge. Det har også 

gjort mange blinde for hva han eller hun også har gjort av 

krenkelser mot barn. Når det gode og det onde sammenblandes, 

sliter vi med å tro at det kan skje. 

Når noen har gode sider, og til og med er god på noe som 

flertallet ikke er så god på, for eksempel frivillig arbeid og 

dugnadsarbeid, er det ekstra vanskelig for oss å forstå at 

de også kan gjøre onde handlinger. Terskelen er veldig høy 

i mange kirkelige og andre frivillige miljøer for å ta opp noe 

man opplever ubehagelig eller undres over, understreker 

Inger Lise Andersen. 

Ikke lukk øynene! 

Inger Lise Andersen har erfart stor unnvikenhet og mange 

skylapper i frivillige organisasjoner og menigheter i de 

sakene hun har vært inne i. Mange kan i lengre tid ha 

snakket om personer de undrer seg over atferden til, 

uten at de gjør noe annet enn å fortsette å snakke om 

det i årevis. 

- Ser du noe du synes skurrer i forhold mellom voksen og 

barn. Undres du over atferd, da må du si ifra til lederne i 

organisasjonen eller menigheten. Så er det ledernes ansvar 

å bringe dette videre i bekymringsmelding til barnevernet 

eller anmeldelse til politi. Din oppgave slutter når du har 

meldt din bekymring, og organisasjonen har bragt denne 

videre til rette instans. Altfor mange voksne er redd for 

egen anseelse, redd for å ta feil. Vi skal selvfølgelig være 

ydmyke i forhold til dette og ikke begynne ryktespredning, 

men gjøre det rette. Ringe dem som kan ta det videre. 

Voksne må ikke la egen frykt for å miste anseelse, hindre 

dem i å stoppe overgrep. 

– Hvorfor er vi så redde for å gjøre noe, melde fra, når vi 

undres over atferd hos voksne i forhold til barn og unge? 

– Dette er sammensatt og vanskelig. Jeg hører veldig 

ofte: Han eller hun er jo så fantastisk. Dermed skyves 

uroen og undringen bort. Det andre jeg erfarer er at 

mennesker er fryktelig redd for å ta feil. De kjenner seg 

jo ikke helt sikre. Det kan vi aldri være, men vi ser for 

oss hele handlingsrekka: Tenk hvis jeg tar opp dette. At 

feil mann blir dømt, det vil ikke jeg ta ansvar for. Da tar vi 

innover oss hele handlingsrekka, ikke bare det vi faktisk 

har ansvar for. Det folk flest har ansvar for, er å si i fra 

når vi er bekymret for om barn kan være utsatt for noe 

som er skadelig for dem. Det er ikke vår private oppgave, 

men ledelsen i organisasjonens oppgave, å bringe den 

bekymringen videre. Politi og barnevern er helt avhengige 

av at noen tar det første skrittet, tar sitt ansvar – nemlig 

å melde bekymring. Det å være bekymret for et barn er 

aldri feil. Andersen legger til: - Vi gjør også overgriperen en 

stor urett ved å ikke melde bekymring. Det er ikke sånn at 

overgriperen nødvendigvis ønsker å fortsette å forgripe seg. 

Når det gjelder unge overgripere (ca. 30 % av alle seksuelle 

overgrep som blir begått mot barn og unge, begås av barn 

og unge under 18 år,) vet vi at de aller fleste, faktisk heller 

ønsker sunne seksuelle forhold med jevnaldrende. 

Det er ulike grunner til at de ikke klarer, eller har tilgang til 

dette, og noen søker derfor yngre barn. Vi vet i tillegg at 

8-9 av 10 unge overgripere vil slutte å forgripe seg dersom 

handlingen blir møtt med en hensiktsmessig konsekvens, 

som for eksempel en tydelig samtale om hva som har 

skjedd, og om hva som er lov til å gjøre med barn i Norge. I 

realiteten fratar vi mange unge overgripere muligheten til å 

få hjelp ved å ikke gripe inn, fastslår Inger Lise Andersen og 

legger til at ca. 1 av 10 vil trenge langvarig 

overgrepsspesifikk behandling. 

“Store organisasjoner som 

aktiviserer mange barn og 

unge, har et særlig ansvar for å 

ha rammer og regler som i alle 

fall siler ut de som har begått 

seksuelle overgrep tidligere.” 

De kan ikke ha ansvar for barn og unge. Den 

risikoen kan vi, på vegne av barna, ikke ta! 

Lederne må handle 

Jeg skulle ønske meg at alle våre frivillige organisasjoner 

tar barn og unges beskyttelse på alvor. Selv om det på langt 

nær er nok, så er det et viktig signal og en første siling – å 

kreve politiattest. 

– Hvorfor blir vi feige når det virkelig gjelder? 

– Hvis vi har brukt mye tid sammen med, og har hatt tillit til 

en person som vi samarbeider godt sammen med, så vil ha 

en tendens til å leite etter vedkommende gode sider og ha 

vansker for å se skyggesidene til denne personen. 

Kan straffes for grooming. 

Andersen minner om at det også er kommet en LOV mot 

grooming i Norge – det å nærme seg barn/ungdom med 

den hensikt å oppnå seksuell tilfredsstillelse på sikt. Man 

kan straffes for grooming. 

– Hva kan grooming være? 

– Det kan være en hyggelig oppmerksom person, som 

engasjerer seg, hjelper barna, gjerne de som er sårbare. 

Gir dem en ekstra treningsøkt, en ekstra pianotime, kjører 

dem til aktiviteter. Personen møter sårbare barn på ting de 

har behov for av oppmerksomhet og nærvær. 

Mange overgripere har mange groomingsprosesser gående 

parallelt med ulike barn og unge. Barna/ungdommene kan 

etter hvert kjenne en slags takknemlighetsgjeld til denne 

personen som har ”gitt dem så mye”, ”Betydd så mye for 

dem” at de ikke tør å si fra når den personen begynner å 

gjøre ting de stusser over, ting de synes er ekkelt. Barna tør 

ikke si fra, for vedkommende har brakt inn så mye godt. De 

kan til og med tenke, jeg har jo vært med på det, for jeg har 

jo ikke satt en stopper for det. 

“Barna blir møtt på noen behov de har – på en subtil måte 

– som gjør at de ikke opplever at overgriperen gjør noe 

galt før det er gått en tid, og de er fanget i et nett det er 

vanskelig å komme ut av.” 


Mot til annerledeshet 

For å utvikle ny kunnskap, er vi avhengig av ledere som heier på annerledestenkende slik at det 

dannes et arbeidsklima der det er lov å feile, og der det attraktivt å tenke annerledes, utfordre satte 

normer, leke med faget og utvikle kreativiteten. 

Å vise mot blir av de fleste sett på som noe fint og viktig. 

“ Jeg tror mot kan handle om å ha mot 

til å utforske motstand, for så å kjenne 

gleden ved å utvide sitt eget tankesett.” 

Vårt moderne samfunn er utviklet nettopp med utgangspunkt 

i at noen tenkere har vært modige nok til å stå for det 

de tror på - uavhengig av hva de har møtt av motstand, 

motarbeid og motbakker. 

For å utvikle ny kunnskap, er vi avhengig av lederne 

som heier på annerledestenkende slik at det dannes et 

arbeidsklima der det er lov å feile, og der det attraktivt å 

tenke annerledes, utfordre satte normer, leke med faget og 

utvikle kreativiteten. I senere tid har det vært mye debattert 

hvorfor norske skolebarn/ungdommer gjør det så dårlig i 

matematikk, på tross av flere store ”kunnskapsløft”. Kanskje 

det er på tide med et paradigmeskifte som med fordel kan 

ha sitt utspring i Einsteins artikkel i Autobiographical Notes 

i 1953: ”Det er ikke mindre enn et mirakel at moderne 

metoder for undervisning ikke allerede har fullstendig kvalt 

åndelig nysgjerrighet og undersøkelsestrang, fordi denne 

delikate planten trenger frihet like mye som den trenger 

stimulering.” 

Einstein har et poeng med henblikk på moderne samfunnsliv. 

Vi vet i dag av nyere forskning at frihet (autonomi) er en 

viktig ingrediens for engasjement, motivasjon, lek og 

kreativitet. Videre vet vi at det å være i en leken tilstand 

(playfulness) øker konsentrasjonsevnen. Vi som er voksne 

i dag har verken gjennom oppdragelse, normer eller 

utdanningssystemer blitt særlig anerkjent for kreativitet, 

lek eller mot til å gjøre opprør mot etablert kunnskap. Vi 

ser i dagens arbeidsliv at både ledere og medarbeidere har 

behov for å øve på å være mer lekne og kreative for å øke 

engasjementet. 

Innenfor barne- og ungdomsomsorgen har det lenge vært 

rådende metoder som etter min mening gir liten grobunn 

for mot, lek og kreativitet. Teorier og metoder har gått på 

bekostning av lekne og kjærlige menneskemøter. 

“Det rådende fagsynet har vært at barn og 

unge som ikke mestrer å tilpasse seg et gitt 

samfunnssystem, har atferdsproblemer.” 

Det har blitt utviklet diverse metoder for å hjelpe barn og 

unge å regulere atferden sin slik at den passer bedre i det 

gitte systemet - det være seg familiesystem, barnehage/ 

skolesystem/ eller barnevernsystem. Det har blitt brukt mye 

ressurser og forskning for å kunne hjelpe barn og unge som 

strever i hverdagen. Det triste er at jo mer penger, forskning 

og metoder som er ”sprøytet” inn, jo flere barn og unge 

sliter – og jo mindre arbeidsglede er det blant medarbeidere 

og ledere. Vi er i dag en gruppe som begynner å snakke 

om et paradigmeskifte i synet på barn og unge som har 

utfordringer med å trives. Nye paradigmer springer ut 

av nye tilnærmingsmåter til oppgaven. Når et problem 

har eksistert en stund uten at noen har klart å løse 

det, er det vanligvis den metodiske tilnærmingen som 

må endres, det vil si at man må innføre nye metoder 

(Bjørkum 2009). Uansett fagsyn, tror jeg de fleste fagfolk 

er enige i at barn og unge som sliter i dag ikke får god 

nok hjelp i hjelpeapparatet. 

De siste årene har ny forskning om hjernens utvikling 

vist oss en annen måte å forstå barn og unges oppførsel 

på. Vi vet for eksempel at hjernens utforming påvirkes 

av bruken. Ny forskning har bidratt til at vi nå er 

mange som har byttet ut begrepet atferdsproblem med 

begrepet smerteutrykk. I stedet for at vi bestreber oss 

på å finne ut av hvordan vi skal atferdsregulere barnet/ 

ungdommen, er vi opptatt av hvordan vi kan hjelpe barnet 

med affektregulering. 

Dette innebærer at vi hjelper barnet og ungdommen til 

å forstå sine egne følelser og hvordan de kan øve på å 

regulere dem. Det krever mot å jobbe traumebevisst og 

opplevelsesbevisst. For at vi ikke skal bruke for mye krefter 

på å diskutere hva vi legger i begrepet traume, mener 

jeg at begrepet opplevelse bevisst er et bedre begrep. 

Det innebærer at når et barn eller en ungdom banner og 

roper ukvemsord og du opplever det motbydelig, skal du 

jobbe med dine egne følelser, gå fra refleks til refleksjon 

og tenke over hva denne personen kan ha opplevd som 

gjør at det reagerer så sterkt i denne situasjonen og 

møte barnet som et barn med smerteutrykk, og ikke 

som et barn med et atferdsproblem. 

I samfunnsvitenskapen er det nærmest gitt at når et 

rådende paradigme ikke fungerer for å løse oppgaven 

og et nytt paradigme er på vei, oppleves det av den 

etablerte ekspertisen (forvalterne og beskytterne av den 

regjerende vitenskapelige metoden) som regelbrudd. 

Derfor blir slike forsøk ofte avvist som uvitenskapelige 

(Bjørkum 2009). 

Vi som tror på nyere forskning om hjernens utvikling, 

samt lekens betydning for hjernens utvikling og funksjon, 

og i dag jobber for at barn og unge skal forstås ut fra hva 

de har opplevd, opplever at vi blir kritisert for å ikke være 

vitenskapelige nok. 

Det er viktig at vi har mot nok til å ta imot motstanden 

og kritikken på en måte som viser at vi er det vi sier og 

har tro på – altså at vi også møter kritikerne med å være 

opplevelsesbevisste. Hva kan være grunnen til at de 

reagerer så sterkt på det nye paradigmet? Hvordan kan 

de forstå sine følelser av motstand – og hva kan vi bidra 

med for at vi sammen kan gjøre hverandre enda bedre? 

Ved å ha begge paradigmene i verktøykassene våre og 

være modig i menneskemøtene kan vi virkelig gjøre en 

forskjell for barn og unge som sliter. 

Det er enkeltindivider som står for paradigmeskifter. 

Alle nye ideer oppstår i hodene på enkeltindivider som 

tenker annerledes. Vitenskapshistorien viser også at 

de fleste store paradigmeskifter ikke har sitt utspring 

fra en vitenskapsmann- eller kvinne innenfor den gitte 

vitenskapen, men at det er utenforstående som har 

bidratt. Innenfor vår vitenskap kan vi vel si at det er 

formidling av erfaringer, råd og fortellinger fra barn og 

unge i barnevern, psykiatri, skole og boliger for enslige 

mindreårige, som har vært de største bidragsyterne til 

at vi i dag står overfor et paradigmeskifte. 

Barn og unge vil bli forstått i lys av hva de har opplevd. 

De vil bli oppdaget som den de er med sårbarheter og 

styrker. Barn og unge tenker noen ganger annerledes 

enn oss. Skal vi forstå dem, må vi ha mot til å lytte til 

hva de tenker. 

Tekst: Aud Ørnes

32 

TRINE ANSTORP: Spesialrådgiver ved RTVS Øst. Utdannet psykolog UiO 1980. Spesialist i klinisk psykologi. Har arbeidet innen psykisk 

helsevern både som kliniker, forsker og underviser, og med oppdrag som rettsoppnevnt sakkyndig. Medredaktør og forfatter av flere norske 

fagbøker med tema traumer og traumerelaterte lidelser, og også knyttet til flere internasjonale fagmiljøer. 25. november 2014 ble boken 

TRAUMEBEHANDLING – komplekse traumelidelser og dissosiasjon lansert på Universitets-forlaget. Redaktørene Trine Anstorp og Kirsten 

Bonum har sammen med kollegaer fra traumefeltet skrevet en bok som har fokus på ”Hva er god traumeterapi” og ”Hvordan arbeider vi med 

de mest utfordrende sakene”? De ulike kapitlene i boken bygger på undervisning utviklet innenfor rammen av ”Tryggere Traumeterapeuter” 

(TT), RVTS Østs traumefokuserte kompetanseprogram for spesialisthelsetjenesten. 

TraumefeltPioneren 

Trine Anstorp har gjort det til sitt prosjekt: Å formidle til fagfolk hva som kan være til hjelp for mennesker 

som av ulike grunner er traumatisert. Å vise hva som er god traumebehandling. At heling er 

mulig, selv etter store påkjenninger. 

I 35 år nå har Trine Anstorp 

vært i front på traumefeltet. 

Gjennom fagbokproduksjon 

og formidling i kurs- og opplæringsprogrammer. 

Og hele 

tiden som kliniker. Hun mener 

det er et samfunnsansvar å gi 

god helsehjelp. Nylig utgav hun 

sammen med medredaktør Kirsten 

Bonum boken: Traumebehandling – 

komplekse traumelidelser og dissosiasjon 

på Universitetsforlaget. Andre bidragsytere i boken er 

blant annet Dag Nordanger, Janina Fischer og Judith van 

der Weele. 

Verdiforankring og menneskesyn 

– Gode traumeterapeuter kan gjøre noe med hvilke 

konsekvenser en vond oppvekst skal få for et menneske. 

Jeg har sett mennesker reise seg igjen og leve gode 

voksenliv, på tross av langvarige og store påkjenninger 

som vold og overgrep, sier Trine Anstorp. Hun brenner for 

at enda flere fagfolk kan gjøre mer for traumatiserte. 

“Det er meningsfullt å tenke på at det 

ikke finnes noe som er for vondt og 

vanskelig å ta tak i.” 

Vi mennesker har mulighet for å kunne integrere 

smertefulle erfaringer og gå en vei mot helhet og et godt 

liv. Mange vil imidlertid trenge profesjonell hjelp for å 

komme gjennom denne prosessen. Målsettingen med 

all behandling bør være at personen skal bli frisk - kunne 

leve her og nå i dag, uten å være så plaget av det som 

man har opplevd tidligere. For å oppnå dette trengs enda 

flere gode terapeuter med traumefaglig spisskompetanse, 

sier Anstorp. Som fagperson har hun alltid hatt en 

verdiforankring i arbeidet: 

– Faget er viktig, jeg søker alltid å være oppdatert. 

Men menneskesynet, grunnholdningen av å ville noe 

godt, forståelse av menneskets kompleksitet og 

overlevelsesevne, er et vesentlig utgangspunkt for arbeidet 

jeg står i, sier psykologspesialist Trine Anstorp. –Troen på 

at mennesker kan heles, er drivkraften min i arbeidet. 

Ville «redde verden» 

– Jeg er nok litt allergisk mot at mennesker blir behandlet 

urettferdig. Når pasientene formidler noe av det mest 

grusomme de har opplevd, har jeg mange ganger tenkt 

at jeg skulle ønske det ikke var sant – at verden ikke er 

så brutal. Men jeg vil heller vite enn ikke vite. Det gir meg 

innsikt om viktige brikker i et menneskes historie som gjør 

det lettere å forstå og se sammenheng i reaksjonene. Det 

jeg vet, er det lettere å gjøre noe med, sier Anstorp. 

Som barn flyttet familien mye rundt, grunnet farens 

jobb, og Trine lærte seg til å ha sine meningers mot. 

– Hvordan var oppveksten med på å forme deg, tenker du? 

– Du kan si jeg fikk god trening i å møte ulike miljøer. 

Man må raskt prøve å forstå kulturen der man kommer, og 

finne en balanse i både å kunne tilpasse seg og samtidig 

stå for noe selv. Å være tydelig på hvem jeg var, ble både 

en form for selvbeskyttelse og en måte å nærme meg nye 

miljøer på. Litt på godt og ondt lærte jeg meg å stå for 

noe, selv når andre var uenig. Det ble en del av identitet 

min – å tørre å stå for noe alene, sier Trine. 

Meningers mot 

For ikke lenge siden møtte hun en gammel klassevenninne 

som kunne fortelle: ”Jeg husker så godt at du satt på 

pulten i klasserommet og protesterte. Mot alt du ikke var 

enig i.” Trine smiler ved tanken og ser ikke bort fra at det 

er nettopp denne staheten som har ført henne dit hun er 

i dag. 

– Jeg tror den kanskje litt naive rettferdighetssansen 

ga meg en tydelig stemme. Mot til å formidle. Mot til å 

fortsette å prøve ut det jeg tror på, selv om ikke alle er 

enige i min måte å gjøre det på. 

Omkostningene var vel den gang som nå, at man til tider 

også blir stående litt alene, sier Trine ettertenksomt. 

Også når hun skulle velge yrke, valgte hun annerledes. 

Hun ble den første i sin familie som tok en lang akademisk 

utdanning. 

– Dette er min vei og jeg har fått støtte til å gå den. Jeg har 

stor opplevelse av gleden i arbeidet, og har fått frihet til 

å utvikle meg personlig og faglig sammen med andre i et 

godt kollegialt fellesskap. Jeg innser jo at ambisjonene til 

tider har vært litt for høye, og «redde verden» er nok ikke 

lenger målsettingen. Men jeg kan gjøre noe der jeg er, for 

hver og en og for samfunnet. 

“Det gir mening å være med på å skape 

muligheter til ny vekst, legge til rette for 

at mennesker kan bryte gamle mønstre. 

For det triste er jo at mange voksne 

utsetter sine egne barn for det samme de 

har vært utsatt for selv, dersom de ikke 

bevisst jobber for å bryte mønstre.” 

Det har skjedd mye på traumefeltet i løpet av disse årene. 

Kunnskapen som nå er tilgjengelig om stressregulering/ 

stabilisering, bearbeiding og rehabilitering vil hun gjerne 

flere skal få trene på og omsette i praksis. Hun minner om 

at det ikke er så lenge siden diagnoser og medikamenter 

var eneste tilbud til traumatiserte mennesker.

34 35 

Kvinner var «psykere» 

Trine tar oss med til starten på sin psykologkarriere. 

– Som nyutdannet psykolog tidlig på 80-tallet møtte jeg en 

verden der kvinner var definert som psykere enn menn. 

Mange flere kvinner enn menn hadde depresjon og angst. 

For å sette det på spissen: Mennene satt i fengsel, mens 

kvinnene havnet i psykiatrien. Det var lite fokus på hva disse 

kvinnelige pasientene egentlig ble syke av. Litt grovt sagt 

ble de medisinert og så var behandlingen over, sier Trine 

Anstorp. Hun minner om at man først senere på 80-tallet 

begynte å snakke om temaer som seksuelle overgrep og 

incest. Og selv om mange pasienter etter hvert kunne 

fortelle om erfaringer med å ha vært utsatt for overgrep og 

vold, ble de fortsatt diagnostisert og medisinert og deretter 

sendt tilbake til sin partner eller forelder – som jo var årsak 

til problemene. 

Sammen med kollegaer i «Forum for traumepsykologi» 

gikk hun noen år senere i gang med å organisere et 

undervisningsprogram for en stor gruppe psykologer og 

leger. Mange sentrale internasjonale kapasiteter innen 

traumefeltet ble invitert til det norske fagmiljøet, og bidro til 

økt interesse for traumefokusert behandling her til lands. 

Fokus på livsbetingelser 

Opp igjennom historien har synet på årsak til psykiske 

problemer vekslet. Utover åttitallet ble man mer og 

mer opptatt av hvilken betydning livsbetingelser og ytre 

påkjenninger har for psykisk helse. Denne forståelsen 

utviklet seg parallelt med etableringen av krisesentre og 

støttesentrene mot incest. 

– Vi fikk en økt bevissthet i forhold til at psykiske reaksjoner 

henger sammen med aktuelle påkjenninger. Fokus på 

sammenhengen mellom hva et menneske har opplevd, og 

hvordan det har det, er blitt tydeligere de siste tiårene, sier 

traumefeltpioneren. 

Tryggere Traumeterapeuter 

Trine Anstorp har sammen med en stor gruppe kollegaer 

gjennom de siste 8 årene utviklet og drevet Tryggere 

Traumeterapeuter – RVTS Øst sitt traumefaglige 

kompetanseprogram for spesialisthelsetjenesten. De viser 

til tre faser i traumebehandling: Stabilisering/regulering, 

bearbeiding og rehabilitering, mestring av livet 

“Stabilisering eller regulering er alfa og 

omega i all traumebehandling. Vi sier 

at regulering er traumebehandling. Om 

en person ikke først får hjelp til å kunne 

regulere seg bedre, er det ikke mulig å gå 

videre med bearbeiding.” 

Kjernen i traumereaksjonen er jo overveldelse og 

opplevelse av å være redd og ute av kontroll. Ofte vil den 

som er til behandling forsøke å holde den overveldende 

historien borte, fordi det er så skremmende å nærme seg 

den. Den terapeuten som sier: ”Dette er for stort til å ta 

tak i” forsterker pasientens opplevelse av at det fremdeles 

er farlig i dag, og kan gjøre vondt verre. Målet er få fatt i 

og integrere det vonde og overveldende slik at personen 

kan starte en vei mot mer helhet og stabilitet, understreker 

Anstorp. 

Terapeutens rolle i endring 

– I traumebehandling inviteres hjelperen til en mer 

samhandlende, fremoverlent og aktiv terapeutrolle. Det 

nytter ikke å lene seg tilbake og unngå det ubehagelige om 

man skal integrere det pasienten forsøker å unngå. Ingenting 

endrer seg av å koseprate. Vi må gjøre en liten operasjon, ta 

noen grep, invitere til noe annet enn flukten fra det vondeste, 

sier Trine engasjert. Hun vektlegger at hjelperne må arbeide 

med seg selv, kjenne sin egen fortelling. 

– En god traumeterapeut våger å møte og tåle historien og 

følelsene til personen de behandler. Man må kunne noen 

metoder for å vite hva man skal gjøre når pasienten kommer 

til smertepunktet. Lære seg å stabilisere følelser. Utfordre 

og regulere sammen med pasienten. Man må anerkjenne 

behovet for de strategiene pasienten har hatt og har som 

nødvendige for å dempe smerten, selv når disse strategiene 

gjør det vanskelig for en. I forsøk på å regulere seg selv og 

dempe smerte er det noen som skader seg selv, andre har 

spiseforstyrrelser og andre igjen ruser seg. Terapeuten kan 

si: ”Det er helt sikkert noen gode grunner til at du gjør det du 

gjør.” Denne aksepterende formen for tilnærming åpner for 

et viktig samarbeid om behandlingen, - om å kunne finne nye 

og mer brukbare løsninger på gamle problemer, understreker 

Anstorp. 

Våge å ta i mot vonde følelser 

– Vår erfaring fra TT er at mange 

fagpersoner med gode intensjoner 

ikke klarer å omsette kunnskapen om 

traumebehandling i praksis. Mange 

mangler tro på egen evne til å gjøre en 

forskjell. 

– Er de redd for følelsene som kan 

komme opp hos pasienten? 

– Det kan virke sånn. Når noe gjør vondt 

for pasienten, kan det bli fristende å 

stoppe opp. I stedet for å si: «Stakkars, hun 

ble så lei seg. Jeg måtte stoppe, kan vi si: Nå 

nærmer vi oss noe vondt som er viktig å undersøke». 

Om hjelperen trekker seg når personen nærmer seg det 

hun egentlig strever med, da blir jo personen igjen alene 

og overlatt til seg selv i sin vanskelige situasjon. Det er et 

menneskelig fenomen å se på sterke følelsesuttrykk som 

ubehagelige. Men i god traumebehandling har terapeuten 

metoder for å kunne nærme seg det ubehagelige, og kan 

hjelpe den voksne personen til å forholde seg i dag til det 

som var umulig å stå i som barn. 

Formidleren 

Trine Anstorp er opptatt av formidling. I løpet av intervjuet 

kommer de små antydningene, understatementet ligger 

på lur. Hun liker å holde en form for forestilling når hun 

underviser, og er nok vel så komfortabel med å snakke for 

en sal med flere hundre som å småprate med folk i pausene. 

– Men selve formidlingen av traumestoffet er alfa og omega. 

Om vi skal nå fram med det vi har å by på, må vi inn og gjøre 

et arbeid for at mottakerne skal bli engasjert. Slik at vi når 

fram til dem og gir dem lyst til å endre praksis. 

Usikre terapeuter 

Gjennom Tryggere Traumeterapeuter-undervisningen var 

Trine og kollegaene opptatt av hvilke utfordringer terapeutene 

i spesialisthelsetjenesten opplevde når det gjaldt behandling 

av traumatiserte. De spurte blant annet: «Hva trenger du 

for å gi god traumebehandling?” og ”Hva er dine største 

utfordringer med hensyn til å bruke traumespesifikk 

kunnskap i praksis?» Svarene de fikk kan oppsummeres 

slik: ”Vi kjenner oss for usikre. Vi vet ikke helt hva vi skal 

gjøre. Vi har for lite tid til rådighet. Og, vi er redde for å gjøre 

noe som kan forverre pasientens lidelse.” Dermed ble 

målsettingen med opplæringen enda tydeligere: Hvordan gi 

den profesjonelle hjelperen trygghet, kunnskap og mot til å 

hjelpe pasientene enda bedre? 

– Altfor mange terapeuter får en passiv og avventende 

behandlingsstil fordi vi er engstelige for å gjøre vondt verre. 

God traumebehandling hjelper imidlertid pasienten til å 

tåle sine egne erfaringer og de følelsene som følger med, 

understreker Anstorp. 

“HUMOR ER viktig. Kunsten er å 

ha nærhet og samtidig avstand nok til 

stoffet slik at man ikke blir selvhøytidelig. 

Morsomme historier for å få fram alvoret, 

hører til stor formidlingskunst.” 

– I prinsippet er god traumebehandling veldig enkelt, sier 

Trine uten arroganse: 

– SAMMEN med pasienten skal vi lete oss fram til hvordan 

det som tidligere har vært helt overveldende erfaringer 

om noe som ikke har vært mulig å forholde seg til, nå kan 

komme fram, bli møtt og integreres i personen. Vi hjelper 

mennesker til å tåle sine erfaringer bedre, og ikke lenger bli 

så overveldet. Dette arbeidet er krevende for de fleste men 

gir også mange gylne øyeblikk, både for den som er pasient 

og terapeut, sier Trine Anstorp. 


36 37 

Barnets opplevelse 

- Tenk på hva det gjør med hvem 

som helst av oss å ha en identitet 

av å være ikke god nok, ikke 

elsket nok eller ikke elsket nok. 

Å forstå barnets følelser i lys av hva det har opplevd, er det viktigste. Nevrobiologiens forskning 

skal bare hjelpe oss i denne forståelsen, men skal ikke være det første vi tenker på i møtene med 

barnet, sier Mogens Albæk ved RVTS Sør. 

På RVTS Sør er vi opptatt av hvordan barn opplever sin 

hverdag og sin tilværelse. Vi er opptatt av hvordan de 

oppfatter seg selv og hvilken identitet de har. Da kan det 

noen ganger virke som et lite paradoks, det i hvert fall et 

dilemma hos oss, at noe av det vi må søke hjelp i for å 

forstå disse mekanismene, blir veldig mye biologi. Det å 

forene en biologisk forklaringsmodell med barns opplevelser 

som er rent subjektive, det er faktisk litt av et kunststykke – 

vi skal sprike godt for å ha et ben i begge leire, sier Albæk. 

– Men hvorfor er nevrobiologien blitt så viktig i møte med 

barn som sliter? 

– Det er viktig å fokusere på forståelse av hjernen av to 

grunner 1. Budskapet selger godt. Hjerne er ”in”, hjerne er 

alvor. Når det berører hjernen forstår vi alle intuitivt at dette er 

alvorlig og viktig. 2. Vi trenger en enkel forklaring på det som 

skjer. Jesper Juul sa det en gang på denne måten: Vi kan 

egentlig sammenfatte mye av de siste ti års nevrobiologiske 

forskning med å si at vi alle har to programmer som kjører 

samtidig i hjernen: Et følelsesprogram – det fanger opp 

følelser, atmosføre, vurderinger av om det er trygt og godt 

eller utrygt og farlig og det andre er et fornuftsspor som 

prøver å sette oss i stand til å planlegge, tenke, gjøre avtaler. 

Stemningsprogrammet dominerer 

Mogens Albæk forklarer videre: Når vi blir stresset, vinner 

stemnings-programmet over fornuftsprogrammet. Om barn 

har vært utsatt for mye stress over lang tid, grunnet vold, 

uro eller omsorgssvikt, er det slik at stemnings-programmet 

dominerer det meste av tiden. Derfor må vi voksne spørre 

barnet: Hvordan ser verden ut for deg? Barn og unge som 

er utsatt for stress over lang tid, bruker mye tid på å fange 

opp stemninger. om det er trygt eller utrygt. Fokuset er: 

Hvem liker meg? Hvem liker meg ikke? Hvem er glad når jeg 

kommer? Når vi får økt innsikt i hvordan virkeligheten ser ut 

for mange av disse barna, blir det ekstra viktig at alle dere 

hjelpere der ute, vektlegger å prøve å forstå dem. 

Krenkede barns identitet 

Albæk liker sosialpsykologen Henri Tajfel. Han forteller 

hvordan vi alle gjør en del ting uten å ville det, men fordi 

vi er nødt til det. Han sier at vi først og fremst går rundt og 

kategoriserer alle mennesker vi møter. Snille-slemme, høyelave, 

lyse- mørke, ubehagelige- behagelige, interessanteuinteressante, 

trygge-farlige. Vi gjør det for å ha noe å 

sammenligne oss selv med. 

– Heldigvis kommer de fleste av oss rimelig godt ut av den 

sammenligningen de fleste gangene. Men for et barn som 

alltid føler det kommer dårlig ut, skapes en helt annen 

identitet. For barnet som føler ingen liker det, at det er ikke 

så god i noe som andre, er denne sammenligningen vond. 

Hva voksne må tenke på 

– Når dere hjelpere, lærere og andre voksne treffer barn 

som har levd med omsorgssvikt eller vold, vil jeg ikke at dere 

voksne først fremst tenker på den biokjemiske modellen for 

noe som helst, heller ikke på hvilke diagnoser dette barnet 

måtte ha eller ikke ha, MEN at dere prøver å forstå hvordan 

verden oppleves verden for dette barnet. Om det kjenner seg 

god ikke god nok, likt ikke likt, verdsatt eller ikke verdsatt. 

Barn fortjener mange gode følelser 

Noen kompenserer med å tenke: ”Andre vil meg ikke vel.” 

Eller: Jeg er i fare”. Derfor vender vi tilbake til barnets 

opplevelser og de følelsene som barnet har. Det er der 

hjelpen skal settes inn. Disse barna fortjener å ha en god 

identitet, fortjener å være fornøyde med seg selv. Ha gode 

følelser og opplevelser. Da er det viktig å være nysgjerrig på 

hvilke opplevelser barnet sitter med, hvilke følelser de har 

knyttet til disse. Nevrobiologiske modeller er kun nødvendig 

for å forstå barns følelser bedre og settes i stand til å møte 

dem bedre, sier Mogens Albæk. Her kan du se film på 

ca. fem minutter der Mogens Albæk snakker om hvordan 

hjelpere kan klare å forene en biologisk forklaringsmodell 

med det å forstå barns opplevelser som er rent subjektive. 

”Det er faktisk litt av et kunststykke – vi skal sprike godt for 

å ha et ben i begge leire.” 


38 39 39 

Når et godt liv gjør vondt 

Hvem skal en snakke med når et godt liv gjør vondt? Når en gruer seg til dager der alt egentlig er 

bra? Når jeg fylles opp av bekreftelser og gode tilbakemeldinger og allikevel er redd for at alt skal 

rase? Går det an å få livshjelp uten å ha en diagnose? Eller må vi gjøre noe med livsidealene for 

tiden? 

Den kloke 25-åringen Fride er midt i et studieforløp. 7 år 

etter hun plutselig kollapset i klasserommet og alle lurte 

på hva som feilte henne. 7 år etter besøk hos leger, BUP, 

utredninger og helsesjekk der ingen fant noe som helst 

galt, og konklusjonen var: Du er sunn på alle vis. 

– Den eneste diagnosen jeg fikk var diagnose normalt 

menneske, ler hun. 

– Jeg har tenkt mye på det, sier Fride åpent. –Når sunne 

ungdommer kjenner seg dårlige og ikke har det bra, eller 

blir syke, da må det jo være måten vi skal leve livet på det 

er noe galt med, ikke oss? 

ET SAMFUNNSPROBLEM vi ikke kan løse enkeltvis 

– Jeg klarer jo livet, men jeg synes det er utrolig krevende. 

“Det er mange hjelpetelefoner for dem 

som sliter med angst, er utsatt for vold 

og overgrep osv., men det er ikke så lett å 

forklare at jeg har det vondt, når jeg ikke 

har noen merkelapper.” 

Når smerten inni meg ikke har noe bestemt navn. Ingen 

diagnoser jeg kan få hjelp for. Jeg tror ikke jeg trenger 

hjelp akkurat, heller. 

– Hva trenger du, da? 

– Å tenke annerledes om livet mitt og frigjøre meg fra noen 

idealer. Jeg tror det at så mange unge sliter, til tross for 

velstand og muligheter, er et samfunnsproblem. Det er 

ikke noe jeg kan sitte alene på rommet og løse. Men jeg 

må arbeide meg egne tanker for å takle hver dag. Og jeg 

har møtt en god voksen en gang som jeg har kontakt med 

innimellom enda. Hun er på samme ”radar” som meg. Ser 

det komplekse i tilværelsen, liksom. Hun forstår meg. Jeg 

kan lette på trykket og løfte fram drømmer og nederlag. 

Hun vet åssen jeg har det bak fasaden. Det hjelper å 

snakke sant om ting. Jeg kjenner meg verdifull og rolig når 

jeg er med henne. 

DE SOM IKKE TAKLET PRESSET - generasjonen 

Fride ha fulgt nøye med i mediene den siste tiden. Saker 

om unge som blir syke av presset om vellykkethet. 

– Jeg kjenner meg truffet av det. Men jeg synes ingen 

kommer til bunns i hva vi kan gjøre med det faktum at 

mange unge sliter for tiden. Vi kan jo ikke sykeliggjøre en 

hel generasjon. DE SOM IKKE TAKLET PRESSET. Sier hun 

bestemt. 

– Nå begynner jeg å bli voksen selv, og ønsker å arbeide 

med noe i tilknytning til barn og unge.Det er viktig at både 

de som arbeider med barn og unge, men også de som 

lager systemene barn og unge vokser opp i, blir bevisst at 

de ikke må krever så mye av oss fra vi er små. De gangene 

jeg kjenner meg hel og ganske glad, er de gangene jeg gjør 

noe fint sammen med noen, reiser eller er sammen med 

kjæresten min. 

– Jeg mener ikke å skylde på enkelt-foreldre. Jeg har 

hatt enestående foreldre. Men de er ambisiøse – også 

på mine vegne. Uten at de faktisk har sagt noe om det, 

kjenner jeg forventningene. Og de sliter jo sannelig i den 

generasjonen også. Med overtrening, spiseforstyrrelser, 

pillemisbruk og mye annet. De har vel det som reaksjon 

på de idealene de vokste opp med. 

SLAPP AV 

Fride lener seg tilbake i stolen og puster kraftig ut og sier: 

“Å, kanskje det er bare det at vi gjør alt så 

vanskelig og fornuftig hele tiden. Jeg har 

bare lyst til å slappe av. Ikke analysere 

alt. Ikke være så fordømt klok og mene 

det riktige hele tiden.” 

Jeg har som nyttårsforsett å drite med i ting, ler Fride før 

hun pakker Converseveska, Macen og går til forelesning. 

Sammen med alle de andre 20-25 åringene som skal 

skape morgendagens livsidealer. Fride håper med stor 

frimodighet at de blir bedre enn de vi klarte å skape, vi i 

generasjonen over henne. 

Fride (25) sine tips til generasjonen over – enten de arbeider 

profesjonelt med barn og unge eller er foreldre og frivillige: 

- Slapp litt mer av 

- Ikke bedøm og vurder oss 

- Ikke vær så opptatt av diagnoser 

- Ikke snakk så mye om hva vi får til men elsk fram hvem 

vi er på godt og vondt 

- Vær vennlige og smil mye 

- Ikke vær så opptatt av å plassere meg og finne løsninger 

- Lytt til hvordan jeg føler meg 

- Ha tro på meg, men lik meg like godt fordi om du ser det 

du ikke liker 

- Tål sannhetene, også nå de er ubehagelige 

- Spør hva vi trenger 

- Spør direkte om hva vi synes er krevende 

- Ikke forestill dere, vi ser mer på hvordan dere lever enn 

hva dere sier 


40 41 

Psykologiske traumer, spesielt når disse er menneskeskapte, skaper lidelse. Av og til kan de 

heldigvis også skape vekst. Men da ikke fordi traumer i seg selv er noe positivt, men fordi også 

lidelsen kan være en maktfull læremester. 

For den det gjelder, er traumer først og fremst opplevd 

lidelse. Det er vårt utgangspunkt. Vi har tro på at det gode 

møtet med et annet menneske er selve bærebjelken i godt 

lindringsarbeid. Vi vet at å få til et godt menneskemøte 

stiller krav til den som vil lindre. Men hvordan lar disse 

kravene seg egentlig beskrive? 

Kierkegaard 

Søren Kierkegaard skrev allerede i 1848: «At man, naar 

det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen 

til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa 

at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er 

Hemmeligheden i al Hjælpekunst.» Vakkert formulert, men 

fjernt fra moderne manualiserte og konkrete instrukser. 

For hva vil det si å finne et annet menneske der han er? 

Løgstrup 

Løgstrup (1958) er også opptatt av menneskemøtet. For 

han er ikke etikk læresetninger, men «noe» som vokser 

ut av fellesskapet (i møtet) med et annet menneske. 

Løgstrup peker på at møtet mellom mennesker alltid lar 

seg forstå som et gjensidig avhengighetsforhold: fordi den 

enkelte alltid vil befinne seg i en posisjon hvor han/hun 

har en innvirkning på den andres liv. Og det er da, sier 

Løgstrup, en «etisk fordring» å sørge for at «min handlen» 

blir uselvisk og til den andres beste. 

Og også her: Lett å la seg gripe med av skjønnheten i 

teksten, men vanskelig å anvende som arbeidsinstruks. 

Makt til å fange et annet menneskes liv 

Men så var det da heller ikke hverken Kierkegaards eller 

Løgstrups prosjekt å gi presise beskrivelser av hvordan 

«jeg» til enhver tid skal handle overfor et annet menneske, 

men heller å «tvinge» meg til å reflektere over hvilken makt 

jeg har til å farge et annet menneskes liv. Som Løgstrup 

sier det» «Jegèts blotte holdning er med til at bestemme 

om den andens verden bliver lys eller mørk, truende eller 

tryg..». 

Lidelsen 

Svend Bjerg (1986) beskriver opplevd lidelse som et 

fenomen som berører oss på tre nivåer: 

• Den kroppslige lidelsen, med dens smerteuttrykk, som 

kan redusere et menneske (fra den han var eller kunne 

blitt) til et ikke-menneske (til det han ble). 

• Den psykiske lidelsen, som skaper isolasjon, skam og 

selvmisnøye. 

• Den åndelige lidelsen, som skaper følelse av 

meningsløshet og vilkårlighet. 

Å møte et menneske der han/hun er, vil da handle om 

å forstå og anerkjenne smerten, bidra til fellesskap og 

perspektivere mening (evt fremtid) og håp. 

De tre lidelsesnivåene har ulike språklige muligheter og 

krav. Og det utfordrer menneskemøteren i hennes ønske 

om å forstå og anerkjenne smerten: Den kroppslige 

smerten kan formidles gjennom språket, men forståelsen 

vil ligge i at «den andre» anerkjenner smerteopplevelsen 

slik den formidles. Den psykiske smerten lider under at 

den vanskelig lar seg verbalt formidle presist og derfor 

uttrykkes på andre måter (f.eks. symptomer). Forståelsen 

vil derfor ligge i at den andre «forstår språket» mitt. Og 

den åndelige smerten vil lide under at den ikke har noe 

språk. Forståelsen vil da ligge i de to partene sammen 

kan skape et «språk» som strekker seg ut over konkret 

menneskelig erfaring (som f.eks. religiøst språk). 

“Hva som er et godt menneskemøte for 

den lidende, vil derfor henge sammen 

med i hvilken grad smerten oppleves 

forstått, i hvilken grad møtet oppleves 

som et fellesskap og i hvilken grad møtet 

bidrar til opplevd håp og mening.” 

Charlotte Delmar (2002) peker på at klangbunnen for 

hvordan vi opplever menneskemøter farges av den 

lidendes behov og livsfenomener. Og Anne Overgaard 

(2004) tilføyer den lidendes personlige verdigrunnlag til 

listen. Kanskje dette kan gi oss litt styringsfart i 

våre bestrebelser på å finne den andre, der 

han er? 

Å være nysgjerrig på den andres 

behov slik han/hun selv oppfatter 

disse, kan være et viktig skritt å 

ta. Å være oppmerksom på at 

den lidende ikke kun har noe 

(for eks angst, tvil, avmakt 

eller ensomhet) som 

skal lindres, men først 

og fremst er noe (for 

eks medmenneske, 

verdifull, urettferdig 

behandlet osv), 

som trenger støtte 

til å bli forstått, 

oppleve fellesskap 

og finne mening. 

Å være opptatt av 

personens personlige 

tanker og overbevisninger 

om tro, 

tvil og sannhet. 

Å være styrt av ønsket 

om å møte den andre 

på hennes premisser. 

Det stiller krav til 

menneskemøteren. Og - 

som Delmar skriver - kanskje 

først og fremst krav om mot: 

«..Mot til å gjennomføre det, som visdommen krever…. 

Mot til å prioritere omsorg, selv når man risikerer å gå mot 

den bestående samfunnsorden og kultur. Mot til å fravike 

fra kliniske standarder og til å stole på seg selv i en 

konstant foranderlig situasjon. Mot til å konfrontere seg 

selv, sine egne verdier og fordommer samt villighet til å 

leve med den usikkerheten, som en slik konfrontasjon kan 

utløse. Mot til å gå inn i situasjonen MED pasienten….» 

Referanser: 

Bjerg, S. (1986) Fortælling og etik, Gyldendal, København 

Delmar, C. (2002) Omsorgsetik, Munkgaard, København 

Kierkegaard, S.Aa. (1848) Synspunktet for min Forfatter- 

Virksomhed; En ligefrem meddelelse, rapport til historien, 

C.A. reitzel, København. 

Løgstrup, K.E. (1958) Den etiske fordring, Gyldendal, 

København 

Overgaard, A (2004) Omsorgsetik og lidelse, Tidsskrift for 

fag og tro, nr 2, Oslo

kort&godt 

God evaluering av 

Handlekraft 

RVTS Sør har produsert kompetansehevingsprogrammet 

Handlekraft for Bufdir. www.handle-kraft. 

no. En opplæring for ansatte på 

statlige barnevernsinstitusjoner og i 

fosterhjemstjenesten. 

– Kompetansehevingsprogrammet 

HandleKraft er en av våre hovedsatsinger 

de neste to årene, sier 

direktør i Bufdir Mari Trommald. 

– Vi er stolte og opplever det som 

en anerkjennelse av vårt arbeid både 

faglig, men også pedagogisk, sier Ivar 

Kjellevik. – Vi har også lært mye gjennom 

dette arbeidet. Vi har hatt bred kontakt 

med nasjonale og internasjonale fagmiljøer og 

brukergrupper. Vi har fått utprøvd måter å bygge opp et 

kompetansehevingsprogram på som vi drar nytte av i nye 

program ved senteret, understreker Kjellevik. 

– Det er flott å få dele noe av kunnskap om traumer og 

overgrep med hele Norge, sier prosjektleder for HandleKraft 

Martin Mølsæter (bilde) ved RTVS Sør. – Det er meningsfylt 

for oss og kan bety en forskjell for mange barn at vi nå får 

rullet ut Handlekraft. Handlekraft setter voksne i bedre stand 

til å møte barn utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle 

overgrep på en bedre måte- fordi de har fått ny kunnskap 

både om faget, om seg selv og hva barnet trenger gjennom 

handlekraft, sier Martin Mølsæter prosjektleder ved RVTS 

Sør. 

RVTS Sør har på oppdrag fra Bufdir produsert et 

kompetansehevingsprogram for å forebygge psykiske, 

fysiske og seksuelle overgrep. Målgruppen er ansatte i 

statlig fosterhjemstjeneste og statlige institusjoner. De 

er ansvarlig for opplæring av kursholdere - og har laget 

vedlikeholdsprogrammet HandleKraftVekst www.handle-kraft. 

no/vekst. Prosjektleder er Martin Mølsæter som sammen 

med Eva Dønnestad, Ruben Gausdal, Ingrid Sæbø Møllen og 

Mogens Albæk har produsert tekst og innhold til programmet. 

2 profilfilmer 

RVTS Sør har lansert to nye profilfilmer for å invitere 

mennesker til å møte barn og unge som har det vondt 

med varme og forståelse. Vi vil finne følelsene bak 

barn og unges uforståelige atferd. Varme voksne gjør 

en forskjell. 

En av filmene er produsert 

av Mikrofilm (www.mikrofilm.no) 

og den andre av 

Sheriff (www.sheriff.no). 

Gå inn på websiden vår 

www.rvtssor.no og klikk 

deg inn på karusellen 

øverst på siden for å se 

filmene. 

“Ung og omskåret” 

I samarbeid med Redd Barna og Valero, har RVTS Sør 

lansert filmen “Ung og omskåret” til bruk i likemannsarbeid. 

Du finner filmen her: www.f-g-m.info 

“Hjernen formes av bruken”- 

artikkelen på RVTS Sørs nettsider 

har medio august 2015 

102 177 

sidevisninger 

Traumebevisst 

tilnærming 

ATV og de tre familievernkontorene i Bergen sonderte 

terrenget nøye på jakt etter opplegg som kunne være 

til hjelp for voldsutsatte familier, foreldre og barn. 

De ble enige om å forsøke flerfamiliegruppe, med 

traumebevisst teoretisk ståsted. 

Nina Antonsen, psykolog og leder for Alternativ til 

vold, Bergen og Iren Haugen, psykolog ved Bjørgvin 

Familievernkontor i Bergen og Mette Garmanns lund, 

også fra familievernkontoret, har ledet gruppene i 

Traumebevisst Flerfamilie etter opplæring av Heine 

Steinkopf ved RVTS Sør som er en av de sentrale i 

utviklingen av opplegget. 

Barn og mødres stemmer kom fram 

– Barn utsatt for vold trenger noen som bryter 

tausheten. Som legger til rette for at deres 

versjoner og følelser kommer fram og blir møtt. Ut 

fra tilbakemeldingene ser vi at gruppene bidrar til 

dette. Det er barna og mødrene som er eksperter på 

vold og på situasjonen i sin familie, det er viktig at 

deres stemmer kommer fram. Vil du har fram andres 

tanker og følelser, må du løfte dem og møte dem 

med respekt, sier Antonsen og Haugen - som tror 

noe av grunnen til det gode kommunikasjonsklimaet 

i gruppen var at de var undrende og nysgjerrig i 

dialogen med barn og mødre. 

– Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på i 

hele min terapeutiske karriere – da barn og mødre på 

siste gruppesamling hedret hverandre, fikk fortelle 

de andre hva ved dem som hadde berørt dem, sier 

Nina. Hun får støtte av Iren: – Alle stilte seg i ring 

og gav hverandre tilbakemeldinger og sa noe om 

hva gruppene hadde betydd for dem og hva de ulike 

personene i gruppa hadde betydd for dem. 

FaSett er ett kompetansehevingsprosjekt for familievernkontorene 

i Region sør. Det er laget etter 

initiativ fra Helsedirektoratet med intensjon om 

å styrke familievernets kompetanse i forhold til 

å møte med traumatiserte klienter. Prosjektet er 

basert på en erkjennelse av faglig likeverd mellom 

Familievernkontorene og RVTS Sør, og både innhold 

og pedagogiske metoder avspeiler dette. 

FaSett er utviklet i nært samarbeid representanter 

fra familievernet i Region Sør og RVTS Sør. RVTS Sør 

står for den praktiske gjennomføringen. Prosjektet 

fokuserer på traumeforståelse og traumebevisste 

intervensjoner overfor klientene som familievernet 

arbeider med. Vi tar utgangspunkt i John Norcross 

sine metastudier som viser at effekten av spesifikke 

metoder ikke lar seg dokumentere uavhengig av 

kontekstuelle og relasjonelle forhold, og hvor man ser 

at den terapeutiske relasjonen er av størst betydning i 

tillegg til de individspesifikke faktorene.

45 

profil 

InnsideLivet 

Med blikk for 

– Barn og unge skal ikke først og fremst bli til noe, de skal bli til noen. Men de lider under den ytrefiksering 

vi lærer dem opp i. Også vi voksne bør bli mer opptatt av indre frihet og mindre opptatt av 

”å lykkes” i det ytre. Vi stjeler barnas medfødte kompetanser, sier Arild Bjørndal. 

Direktøren for RBUP (Regionsenter for barn og unges 

psykiske helse, Helseregion øst og sør) blåser i titler og 

prestisje, og vil mye heller være med å gjøre verden bedre 

for barn og unge. Han er først og sist opptatt av å utvikle 

kompetansesentrenes samfunnsoppdrag: Å være en 

tjeneste for tjenestene. 

– Å arbeide for en bedre tjeneste for alle som arbeider 

med barn og unges psykiske helse er et uhyre viktig 

samfunnsanliggende. Da må vi også være opptatt av 

grunnleggende forutsetninger for god oppvekst og gode liv, 

tross krenkelser og motstand, sier Bjørndal. 

Stort problemtrykk, tross lykkelodd 

Samfunnsmedisineren Arild Bjørndal mener barn og unges 

situasjon er en stor folkehelseutfordring. 

– Vi har trukket et lykkelodd i verden, vi som er født i Norge. 

Allikevel har vi i dette samfunnet et stort problemtrykk. 

Mange barn og unge har det vondt. Også blant oss blir 

barn og unge krenket og opplever omsorgssvikt. Også 

i Norge strever mange hele livet med en opplevelse av 

utilstrekkelighet som velmenende, men nokså tankeløse 

foreldre plantet i dem. Derfor vil jeg satse mye på å støtte 

ledere og fagpersoner til å gjøre tjenestene for barn og unge 

best mulig. Og – på å styrke det forebyggende arbeidet. 

“Barndommen har en utrolig fundamental 

betydning for oss alle. Voksenlivet 

handler i stor grad om å håndtere den 

måten vi ble preget i barndommen. 

Derfor kan vi ikke slå oss til ro med at vi 

lever i et av de beste samfunn i verden. 

Ytre sett har vi det utrolig godt, i vårt indre 

liv strever vi like mye, kanskje mer, enn 

andre folk med dårligere utgangspunkt.” 

– Å legge til rette for en god barndom er den beste 

investering et samfunn kan gjøre. Å arbeide for gode 

relasjoner og trygghet fra barnet ligger i mors liv, er det 

mest effektive forebyggende arbeid i verden. Det er dette vi 

må istandsette tjenestene til. 

Felles oppgave, verdigrunnlag og arbeidsform 

Det er fusjoner og mulige nye samarbeid på gang. RVTS 

Øst er blitt en del av RBUP-stiftelsen. RVTS Sør vurderer 

å komme etter. Helsemyndighetene ønsker samarbeid og 

samkjøring av hjelp til barns beste. Mange senterledere er 

lei av å ikke være del av et større lederfellesskap. 

Arild Bjørndal vil sammen med flere gode ledere være med å 

bygge felles verdigrunnlag, språk og strategi for de rundt 20 

kunnskapsog kompetansesentrene med samme oppdrag. 

– Et Innsideliv-konsern for barn og unge? 

– Ja, hvorfor ikke? ler han. 

Bjørndal er opptatt av et felles verdigrunnlag og et 

kompetansesyn som tar utgangspunkt i god kunnskap, 

relasjonelle ferdigheter og gode verdier. Han ønsker å 

invitere de mange gode fagpersoner til en opplevelse av 

fellesskap rundt samfunnsoppgave, arbeidsmåter og verdiforankring. 

Viktigste oppgave i lokalsamfunnet 

– Barn og unge må ha noe å leve for. De må vokse opp 

med gode nok foreldre i en trygg nok setting med nok 

kjærlighet til å takle de utfordringene de møter. Det er ingen 

viktigere oppgave i norske lokalsamfunn enn å skape gode 

oppvekstvilkår for barn og unge, mener Arild Bjørndal. 

– Hjelpetjenestene skal gjøre sitt. Men vi vet at gode voksne 

i hverdagslivet til barn og unge som har det vondt, er med på 

å gjøre en avgjørende forskjell. Fokus på å skape trygge barn 

er en stor dugnad. Tjenestene kan ikke alene levere dette. 

Hver borger har et ansvar for å vise nestekjærlighet, gripe 

inn når urett blir begått mot barn og unge, lytte, verdsette 

dem og ta dem på alvor. Det forebyggende arbeidet som 

setter familien i sentrum, er det som vil lykkes. Det er også 

å svare på Nils Christies utfordring når han spør hvordan vi 

kan videreutvikle Norge uten å miste det. 

Barn og unges oppvekstmiljø på agendaen 

– Skolene må være opptatt av mer enn karakterer 

og konkurranse. Hvis vi tenker at alle mennesker har 

grunnleggende ferdigheter og muligheter, er det viktig at 

de får utvikle disse uten å kjenne seg tilsidesatt eller ikke 

gode nok. Trygghet og trivsel er en forutsetning for læring. 

Skolens oppgave er vid og det å være med å skape ”gagns 

mennesker” bør fortsatt være skolens mål. Når vi vet hva 

mange barn og unge sliter med, kan ikke skolen se bort 

fra dette i sitt arbeid. Barnehagene er også verksteder for 

fremtiden, der barn og familier kan få avgjørende viktig 

støtte. 

Tjenestene er viktige medspillere og kan ta initiativet i den 

lokale dugnaden ved å være pådrivere i helsefremmede 

aktiviteter. Barn og unges oppvekstmiljø må på agendaen. 

Og da ikke bare i form av pengefordeling, men ved at 

voksne viser at de er opptatt av innsidelivet – hvordan barn 

og unge har det. Hvilke behov de har for trygge voksne. 

Samfunnsutfordringer 

“Når nær halvparten av alle jenter her i 

landet misliker kroppen sin, har ikke det 

med gener å gjøre. Da må vi tenke på hva 

slags samfunn vi er med å bygge, hvilke 

idealer vi fremmer.” 

– Vi må prøve å forstå alt det barn og unge sliter med for tiden, 

men det lar seg ikke fange i diagnoser alene. En diagnose er 

i beste fall et læringsverktøy, som kan brukes slik vi forstår 

mer om hvordan vi kan hjelpe. På sitt verste er det en 

forenklet og degraderende karakteristikk. Derfor er det bra 

at alle jeg møter i barne- og ungetjenestene har et nyansert 

syn på diagnostikkens muligheter og begrensninger. Vi må 

også ha et nyansert syn på hva det er ”å hjelpe”; oppgaven 

er å bidra til livsmestring og livsutvikling, muliggjort av et 

trygt fundament skapt i barndommen. 

Det indre livet 

– Når vi kan så mye og har så mange høyt kvalifiserte 

fagfolk i tjenestene som arbeider med barn og unge, hva er 

det da vi ikke klarer å gi, siden de fortsatt sliter? 

– Vi oppdrar ungene til en grunnleggende misforståelse: 

Bare det ytre livet ordner seg, så ordner det seg inni deg.

46 

Slik er det ikke. Barnet kommer til oss med kompetanser 

som nysgjerrighet, kreativitet, empati, lekenhet, evne til 

å hvile og være i kontakt med kroppen. Vi svarer med 

å introdusere idealer som er forankret i det ytre; de 

trenes i å konkurrere om ære, berømmelse, penger, et 

vellykket utseende. Det moderne konkurransesamfunnet 

har dessuten smale vellykkethetskriterier – mange faller 

utenfor - og liten åndelig dybde. 

– Snakker samfunnsmedisineren om å gi barn åndelig 

føde? 

– Ja. Det må også tjenestene ta høyde for. Barn og unge 

lever ikke av å prestere alene. De må bli forstått, elsket, 

få utforske, få mulighet til å lege sår, og få del i det 

mysteriet som livet og livskraften er. Vi som arbeider med 

mennesker må være opptatt av: Hva er et meningsfullt 

liv? Vi må spørre barn om hva de trenger for å ha det 

godt. Være medfortellere i vonde historier slik at de 

kan få gode vendepunkt. Å bibeholde og utvikle barnets 

medfødte kompetanser er en sentral oppgave; i familien, i 

barnehagen, i skolen og når tjenestene møter de som har 

det vanskelig. Barn må få øve på å være i verden slik de er 

og utvikle seg på basis av egne forutsetninger. 

Vi må synge sangen om de nære ting 

– Sinnet er urolig og sammenlikner hele tiden egen 

situasjon med alt som kan bli bedre og alle vi oppfatter 

som mer vellykket. Det kan fort bli et liv preget av anger 

og bekymring. 

“Det var sikkert en overlevelsesfordel en 

gang knyttet til at vi ikke hver dag våkner 

opp såre fornøyd, men i vår tid er det blitt 

til en stor utfordring. Da må vi må øve 

oss på å finne forankring i gleder i egen 

hverdag - uten først å sammenligne oss 

med andre.” 

Her er grobunnen til noe av smerten. Vi kjemper mot vår 

indre uro. En motkraft kan være å lære barn og unge å 

verdsette de nære ting. Sangen til Arne Paasche Aasen 

er en herlig oppskrift på et meningsfullt liv, sier Bjørndal 

som er god venn med Per Fugelli. Han mener kameraten 

er på et viktig spor når han snakker om nok-punktet, om 

å forsone seg med lyter, feil og mangler – og med døden. 

Forskning er en lykt som lyser opp veien 

– Det er en rivende kunnskapsutvikling knyttet til barn 

og unges psykiske helse, sier Bjørndal. – Mange fag og 

disipliner er med å gi oss holdepunkter for hvordan vi kan 

hjelpe. Ny kunnskap åpner for et bedre liv for de fleste, 

tross vanskelig barndom og ungdomstid. Og kunnskapen 

må ut i relasjoner som heler og i organisasjoner som 

utvikles. Han er opptatt av praktisk nyttig forskning som 

en måte å ta seg frem i verden på. Hvis ikke vi lærer på 

en systematisk måte og uten tilgang til sammenliknende 

erfaring, bli vi offer for tusen illusjoner, sier han. – Det er 

også en stor faglig oppgave å sammenstille den kunnskap 

vi har i verden, slik at vi får bedre øye på det vi vet, og det vi 

ikke vet. Her har kompetansesentrene en viktig oppgave, 

sammen med Kunnskapssenteret og viktige internasjonale 

organisasjoner. Når dette går i trykken, er Bjørndal på 

Harvard University i Boston hvor han skal arbeide i ett 

år. Han ser fram til å lære av sterke forskningsmiljøer 

utenfor Norge, og har med i bagasjen eget arbeid knyttet 

til kunnskapsog kompetansesentrenes virke. 

Kompetansesentrenes nøkkelrolle 

Bjørndal har selv hatt en spennende faglig reise. Han 

har vært med å bygge opp og prege andre kunnskaps 

– og kompetanseinstitusjoner. Grunnleggende trening i 

folkehelsearbeid, doktorgrad i helsetjenesteforskning, 

ledererfaring fra ulike posisjoner og en akademisk 

karriere ved siden av, kommer godt med når han vil 

fokusere på det viktigste av alle temaer; barn og unges 

situasjon. Og han er glødende opptatt av at kunnskapsog 

kompetansemiljøene kan spille en avgjørende rolle. 

– Travle tjenester og tjenesteledere fortjener støtte til å 

utvikle egen virksomhet. De kan, gjennom systematisk 

kvalitetsutvikling, skape lokale organisasjoner som virkelig 

betyr en forskjell. Da må vi være i ryggen på dem og by på 

våre ressurser, sier Bjørndal. 

– Det er en flott situasjon at vi har en rekke miljøer og en 

mengde flinke fagfolk samlet i kunnskapsog kompetansesentrene. 

Vi er satt opp for å støtte tjenesteutvikling og 

styrke det forebyggende arbeidet. Slik kan vi bidra til bedre 

resultater for barn, unge og familier – og være en konkret 

støtte for lokale tjenesteledere. Det er en flott oppgave og 

et meningsmettet arbeid. 

Synlige for kommunal virksomhet 

Men Bjørndal ønsker at kunnskaps - og kompetansesentrene 

må bli tydeligere og også arbeide med egen kompetanseutvikling. 

– Vi må tre fram og bli synlige for målgruppene i kommunal 

helsevirksomhet, skoler og barnehager, psykisk helsevern, 

og barnevern. Jeg ønsker at alle gode ledere og 

fagpersoner som jobber tett på barn, unge og familier skal 

si om oss: ”Så heldige vi er som kan få konkret støtte og 

oppfølging fra disse gode miljøene.” Han føyer til: 

De nære ting 

Ditt sinn monne flyve så vide omkring, 

det er som du glemmer de nære ting, 

det er som du aldri en time har fred, 

du lengter bestandig et annet sted. 

Du syns dine dager er usle og grå, 

hva er det du søker, hva venter du på? 

Når aldri du unner deg rast eller ro, 

kan ingen ting vokse og intet gro. 

Gå inn i din stue, hvor liten den er, 

så rommer den noe ditt hjerte har kjær. 

På ropet i skogen skal ingen få svar, 

finn veien tilbake til det du har. 

Den lykken du søker bak blående fjell, 

kan hende du alltid har eiet den selv. 

Du skal ikke jage i hvileløs ring, 

men lær deg å elske de nære ting. 

Tekst: Arne Paasche Aasen.

48 

49 

“Vi må kunne mye – ikke bare om 

barn, unge og familier – men også om 

hvordan å støtte organisasjonsutvikling 

og hjelpe ledere å skape lærende 

organisasjoner som vet noe om hvilke 

resultater de skaper. Da må vi utvikle 

sterk egenkompetanse i kvalitetsarbeid.” 

Noe av det felles innholdet i samfunnsoppdraget til 

kompetansesentrene er altså det Arild Bjørndal kaller 

tjenestestøtte. Det er lokalt forankret arbeid sammen 

med tjenestene ”ute” - for å forbedre kvaliteten – dvs. 

å jobbe sammen med ledere over tid for å utvikle deres 

virksomhet. 

– Samtidig har vi fortsatt viktige oppgaver knyttet til 

utdanning og andre former for kompetanseheving. Vi 

arbeider også med formidling – forstått som å levere 

essensielle informasjonsprodukter og fortellinger 

på nye måter. Og – selv om vi ikke primært er 

forskningsorganisasjoner – driver vi viktig anvendt 

forskning, evaluering og kunnskapsoppsummering. Vi er til 

sammen det sterkeste forskningsmiljøet i landet knyttet til 

barn, unge og familier. Den posisjonen må vi ikke skusle 

bort, og da må forskningsoppgaven klokt veves sammen 

med de andre delene av samfunnsoppdraget vårt. 

Dialogen essensiell 

– Dialogen og samarbeidet vil bli helt 

essensielt i all kompetanseheving og alt 

kvalitetsarbeid framover. Ved å arbeide 

deltakende, finne ut hva tjenesten har 

behov for, arbeide tillitsfullt sammen 

med de som ”har støvlene på” i 

tjenestene, kan vi bidra til at barn 

og unge blir møtt på en enda 

bedre måte. 

“På samme måte som vi ønsker at barn 

og unge skal være aktører i livene sine, 

være med å bidra til egen heling, ønsker 

vi også at de tjenestene vi møter skal 

være aktører i kompetansehevingen.” 

Kommer tilbake 

Arild Bjørndal trykker på for å utvikle denne nye 

tjenesten for tjenestene, og leder nå også et utvalg av 

tjenesteledere, senterledere og sluttbrukerrepresentanter 

som skal arbeide med premisser for sterkere regional 

samhandling og nasjonal koordinering. Han har stor tro 

på disse sentrenes viktige rolle i utviklingen av norsk 

helsetjeneste og av barnevernet. 

– Om vi skjærer inn til beinet på hva våre dyktige fagfolk 

skal gjøre, så er det – sammen med den fantastiske 

ressursene tjenestene selv representerer - å bidra til et 

bedre liv for folk. Et bedre samfunn for barn og unge, der 

mennesker kan utfolde seg og vokse, sier Arild Bjørndal 

idet han setter kursen mot Boston. 

Vi tror han allerede gleder seg til å komme tilbake. 

”I Barnets Andre Århundre som vi er i gang 

med nå, har vi mange flere muligheter til å 

spre kunnskapen om barn og fortellingen 

om barn, den som går til storhjernen, og den 

som går rett til hjertet. Jeg synes RVTS-Sør 

er det gode forbildet på den kombinasjonen. 

Websiden og magasiner viser en åpenbar 

formidlingsglede og en sterk holdning til 

betydningen av et meningsbærende og 

direkte språk. Dette gjør det til en glede å 

være en av deres spaltister.” 

Magne Raundalen 

ARILD BJØRNDAL: Født 23. oktober 1956. 

Arild Bjørndal er en norsk samfunnsmedisiner. 

Han er direktør ved Regionsenter for barn 

og unges psykiske helse, Helseregion 

øst og sør. Han har arbeidet for å fremme 

en mer kunnskapsbasert og brukerpreget 

helsetjeneste, og vært spesielt opptatt av kunnskapsoversikter 

og kvalitetsutvikling. Han har hatt 

sentrale lederposisjoner i Folkehelseinstituttet, 

Helsedirektoratet og i Kunnskapssenteret og vært 

professor II i samfunnsmedisin ved Universitetet i 

Oslo.

51 51 

petit 

Kunsten å gjøre andre store 

Er det frykten i oss som snakker når vi tror vi blir større ved å gjøre andre små? Er det menneskers 

storhet vi er redde for? Den som leter etter feil i andre, finner feil. Mennesket er feilbarlig. Den som 

leter etter goder, kan finne noe som kan utvide hjertet. Noe som kan styrke relasjonen, gjøre rommet 

lettere å puste i og dagene lettere å stige inn i. 

Vi ser en liten flik av et menneskeliv. 

Ut fra det lille vi ser, begynner vi noen ganger å mene, 

plassere og kategorisere. Men et menneske er alltid noe 

mer. Enn det de sier. 

Hva ønsker du å lyse opp i dem du møter? Hva ønsker du å 

forstørre eller se mer av? Fryden eller feilene? Om vi lyser 

opp andres evne til å overleve, kan vi bli overrasket over 

styrken de bærer. Om vi lar andres lys skinne, kan det 

falle lys inn i de mørke krokene våre. 

Å gjøre andre store. Å være slik at andre føler seg vel. Hvor 

ble det av den kunsten? Et blikk kan reise et menneske 

opp, på samme måte som en blikk kan kjøre et menneske 

ned i kne. 

Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å oppdage det beste i 

vår neste? Tenk på alle anledninger der munnen er lukket, 

rausheten er sendt på dør og forbeholdet kveler den 

storheten vi kunne vært med å forstørre i andre? Som 

ville gjort dem glade. Gitt dem styrke. 

Tenk om vi mente mindre og brydde oss mer om 

hverandre? Klarte å bli hos den andre til frykten forsvant 

og støvet begynte å glitre. Til de orket å dele gledene 

innenfor sorgen og sorgene innenfor gleden. Det er hvert 

enkelt menneskemøte vi viser hvem vi er og hvem vi lar 

den andre få være sammen med oss. 

Vi ser en liten flik av hva et menneske er og gjør. Og jeg 

undres over at vi ikke ved flere anledninger inviterer større 

deler av et menneskelivs høyde, dybde og bredde komme 

fram. Hvorfor blir vi blinde for andres storhet. Den som 

av og til gjør det umulige mulig. Vi snakker mye om å tåle 

andres smerte, vi må kanskje også begynne å tåle andres 

glede og til og med dele den. 

Er det frykten som snakker når vi tror vi blir store ved å 

gjøre andre små? Er det menneskets storhet vi er redde 

for? Den som leter etter feil hos andre, finner feil. For 

mennesker er feilbarlige. Det som leter etter noe godt, 

kan finne noe som utvider hjertet, gjør rommet lettere å 

puste i og dagen lettere å stige inn i. 

Det er vel få som med vitende og vilje vil gjøre andre små, 

vi er bare så redde for å forsvinne selv. Om vi lar andre få 

komme fram som den de ønsker å være, begynner de å 

dele. Men om vi ikke blir tatt i mot, slutter vi å dele. For 

det er sårbart å gi. 

Om du kommer meg i møte og etterspør noe av det jeg 

har funnet til nå i livet, deler jeg gjerne. Kanskje vi skulle 

slutte å ha så mange meninger om hverandre og heller 

søke mening sammen? 

Vi er ofte flere ting på samme tid. ”Jeg gir deg ikke de 

mest smertefulle og nedverdigende sannhetene om livet 

mitt om du ikke samtidig ser hvor sterk og vakker jeg er.” 

Cathrin var rundt 20 år og hadde flere selvmordsforsøk 

bak seg, da hun gav meg denne setningen som har gravert 

seg inn i sjelen min. 

Vi er sårbare og sterke. Feilbarlige og fabelaktige. Glade 

og triste. Noen ganger fyller sorgen eller frykten nesten 

hele kroppen. Andre dager blir vi glade fordi vi nyter natur 

eller kunst. Eller et menneske henter fram noe fint i oss 

som vi ikke har oppdaget selv. Det ligner et under. 

Det finnes et sted i oss der vi kan gjenkjenne og glede oss 

over storheten i hverandre. 

Vi møtes der. 

Tekst: Eva Dønnestad, Kommunikasjonsleder, RVTS Sør 

“Et blikk kan reise et menneske opp, på samme måte 

som en blikk kan kjøre et menneske ned i kne.”

Ordløst håp 

lyset avbryter mørket 

når hendene dine søker mine 

det er så mye vi finner 

fordi vi mister ordene 

Eva Dønnestad 

Regionalt ressurssenter om vold, 

traumatisk stress og selvmordsforebygging 

www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand, tlf. sentralbord: 926 94 100

VerdiStrek 2015

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?