VerdiStrek 2015

rvtssor

Et magasin fra RVTS Sør.

VerdiStrek

et magasin fra RVTS Sør / 2015

Vi ønsker å forstå

mennesker i lys av hva

de har opplevd.

Lek - en vei til endring

Hva er et menneske?

Relasjonen - veien hjem


KJÆRE LESER!

INNHOLD

Årets visjon for RVTS Sør er at ”Vi vil forstå mennesker i lys av hva de har opplevd.”

Dette preger også kommunikasjons- og formidlingsarbeidet vårt. Gjennom

tilgjengeliggjøring av fagstoff og fortellinger – både til fagpersoner og til folk flest,

vil vi bidra til økt forståelse av barn og unges opplevelser, og gi fagpersoner faglig

påfyll gjennom kunnskap og erfaringskompetanse.

12

32

44

Vi er glade for at en rekke lesere ser ut til å klikke seg inn til våre sider. Til nå i

år har vi hatt 230 000 sidevisninger. I rekordmåneden juni, hadde vi hele 52 000

sidetreff. Vi er også glad for samarbeid. Flere og flere andre fagmiljøer sprer og

benytter våre fargartikler og fortellinger i sitt arbeid. Vi håper magasinet kan gi påfyll

som kan sette seg ut i gode menneskemøter der du er!

Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør

Vi leter etter ord som lyser veier fra kunnskap til varme menneskemøter. Vi skriver om

menneskets smerte og menneskets storhet. Vi skriver oss inn mot det som gjør at

mennesker, tross krenkelser og smerte, finner grunner til å stå opp om morgenen.

Det finnes et sted vi ennå ikke har vært, der flere barn og unge blir forstått i lys

av hva de har opplevd. VI MØTES DER.

Velkommen inn i nok et magasin fra RVTS Sør.

Eva Dønnestad, kommunikasjonsleder

s. 4 - Lek - veien til endring

s. 6 - Den nye profesjonen

s. 8 - Kompetanse mer enn kunnskap

s. 10 - Eksistens og meningsdannelse

s. 12 - Hva er et menneske?

s. 16 - Jovisst er du mitt mummitroll

s. 18 - Rus som smerteuttrykk

s. 22 - Vinglasset mellom pappa og meg

s. 24 - Språket som kraft

s. 26 - Folk flest kan begå onde handlinger

s. 28 - Når den snille begår overgrep

s. 30 - Mot til annerledeshet

s. 32 - TraumefeltPioneren

s. 36 - Barnets opplevelse

s. 38 - Når et godt liv gjør vondt

s. 40 - Flere blikk på menneskemøter

s. 42 - Kort & godt

s. 44 - Med blikk for innsidelivet

s. 50 - Kunsten å gjøre andre store

38

VerdiStrek 2015 • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock


4

en vei til endring

– Lek er ikke tøys og unyttig tidtrøyte, det er ramme alvor. Alle som er opptatt av å bidra til endring

hos mennesker som har levd vanskelige liv, bør ta inn over seg denne kunnskapen. Lekenhet, ”playfulness”,

er veien til endring, sier psykologspesialist Heine Steinkopf.

RVTS Sørs Heine Steinkopf kommer nylig fra konferansen

“Play, Creativity, Mindfulness & Neuroscience in Psychotherapy”

der han blant annet har fått siste nytt fra Daniel

Siegel, Allan Schore, Jaak Panksepp, Pat Ogden og

Barbara Fredrickson.

Lekenhet er livsnødvendig for barns utvikling

Heine Steinkopf understreker lekens, livsutfoldelsens

og mulighetenes verdi for å skape god endring hos barn,

unge og voksne som er skadet eller krenket.

“Barn som er krenket, slutter å leke.

Derfor hemmes muligheten for endring

og utvikling. Leken har stor betydning

for god utvikling av hjernen og for

veien til helhet for krenkede barn, viser

forskning.”

Steinkopf fortsetter: - Vi ser på lek som bortkastet tid, og i

beste fall uviktig tidsbruk. Interessant nok, er det absolutt

ingen forskningsmessig begrunnelse for dette. Faktisk

forteller forskningen oss det motsatte: Lek, eller lekenhet,

er livsnødvendig for barns hjerneutvikling, og avgjørende

for voksnes mulighet til endring.

Når vi leker, skrur vi av evalueringen

– Høyre hjernehalvdel er i metaforisk forstand, nyskapende,

kreativ og nysgjerrig, mens venstre hjernehalvdel er

kritisk, analyserende og konservativ. Ifølge forskeren

Schore (http://www.allanschore.com), er det avgjørende

for at vi mennesker skal utvikle oss, at vi har tilgang til, og

benytter oss av, den type prosessering som foregår i høyre

hjernehalvdel, skriver Steinkopf.

– Når vi leker, skrur vi av den delen av hjernen som

evaluerer oss selv og andre. Den delen av hjernen som sier

”nå ser du dum ut”, eller ”dette er da helt meningsløst”,

eller ”at det går an å være så teit”, altså VH. Når vi

blir oppslukt av øyeblikket, engasjert av oppgaven eller

kontakten med de andre. Tilstanden lek inneholder

engasjement, konsentrasjon, tilstedeværelse, opplevelse

av velbehag, og lyst til å gjøre uventede eller nye ting.

Dette, ifølge Schore, er de øyeblikkene en bør lete etter

og styrke, dersom en ønsker å bidra til positiv endring for

andre mennesker, understreker Heine Steinkopf.

Tilstedeværelse i øyeblikket

Steinkopf mener forskningen og fokuset på lekenhet er

med å utvide blikket på barnet og hva barnet trenger. - Lek

er livsnødvendig for barns hjerne-utvikling. Når man er i

en “leken tilstand”, er man tilstede i øyeblikket, opererer

intuitivt, og er preget av engasjement, kreativitet og

nysgjerrighet.

I denne tilstanden har vi mulighet til utforske og endre

tenke/føle/handle alternativer. Vi kan utvide vår

persepsjon, forståelse og fortolkning av virkeligheten.

– Hvordan henger lekenheten sammen med stressreguleringen

som har stått svært sentralt i

traumearbeidet?

– Stressregulering handler mye om å bli bevisst hva

som foregår i egen kropp; affekter, muskulatur,

hormoner, slik at signalene fra kroppen blir

forståelige. For å få dette til trenger, vi å øve på å

være tilstede i vår egen sansning. Være tilstede

i øyeblikket, slik at det vi faktisk og konkret

sanser, blir tilgjengelig for oss. Traumatiserte

mennesker har en tendens til “å leve i fortiden”,

ved at aktiveringsmønstre som er innøvd i

krenkende relasjoner med mye frykt, gjentas om

og om igjen. Dette hindrer nye sanseopplevelser

i å bli integrert i hukommelsen, slik at nye tenke/

føle/handle-alternativer kan øves inn. Lek er et

verktøy for tilstedeværelse i øyeblikket.

Traumatiserte barn og voksne slutter å leke

– I møte med krenkede, traumatiserte, skadede

etter vold, overgrep, neglekt - hvordan arbeider man

for å gå fra livssmerte til livsvekst gjennom lek?

– Traumatiserte mennesker, både voksne

og barn, slutter å leke. Da hemmes

muligheten for endring. I praksis trenger

traumatiserte mennesker å øve på lek

og utforske hvilke aktiviteter som kan

gi dem opplevelse av engasjement,

nysgjerrighet og kreativitet. Har de

minner om hvordan de lekte som

barn? Kan de tenke seg aktiviteter

som ville være engasjerende? Kanskje

trenger de at vi øver sammen med dem,

leker sammen med dem for å utforske

hvor mulighetene ligger?

For barn er det imperativt at leken ikke

stopper opp, og ofte kan foreldrene trenge hjelp

til å forstå hvor viktig leken er for et barn. Kanskje kan de

også trenger hjelp til å leke mer sammen med barna sine.

Barnets styrke og sårbarhet

Steinkopf fremhever at barns store styrke er deres

umiddelbare forhold til lek. Naturen har programmert lek

som et biologisk system i hjernene deres.

“Hvis barn ikke stoppes gjennom frykt og

straff, vil de ta ansvar for sin egen hjerneutvikling

gjennom leken.”

Sårbarheten består mye i barns avhengighetsforhold til voksne

som omgir dem, og hvordan de oppmuntres og stimuleres til

nysgjerrighet, engasjement og utvikling gjennom leken. Frykt

stopper lek!

– Hva vil disser erkjennelsene av betydning

av lek ha å si for HJELPERENS rolle - hvordan

må en hjelper være?

– Dette har ganske vidtgående konsekvenser for

hjelpere. Hjelpere er ofte seriøse og opptatt av å gjøre en god

jobb, men mange er redde for kritikk dersom ikke hjelpen er

ordentlig og har preg av akademisk forankring. Lek har ofte

vært sett på som noe som man gjør innimellom, noe man

kan tillate seg for å ha en pause innimellom det “ordentlige”

og seriøse. Det som nå er spennende, er at vi har god,

akademisk forankring for å leke, både med voksne og barn.

Det gjør at hjelpere trenger å ta et blikk på seg selv: Hvilket

forhold har jeg til lek? Blir jeg skamfull over å bli “grepet i lek”?

Kan jeg hjelpe traumatiserte mennesker bedre ved selv å bli

mer “leken”? Sier Psykologspesialist hos Ressurssenter om

vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RTVS Sør,

Heine Steinkopf.

Tekst: Eva Dønnestad


6

En god kompetanseutvikler er en cocktail

av menneskelige ferdigheter:

• En del scenekunstner, som kan begeistre,

engasjere og berøre.

• En del lytter, som øver seg på å høre

også det som ikke sies

• En del entertainer, fordi humor, overraskelse

og latter er læringsfremmende

• En del nerd, fordi mye kunnskap er nødvendig

• En del misjonær, fordi folk skal utfordres på

nye sannheter

• En del oppdagelsesreisende, fordi nytt land

og nye utfordringer ikke skremmer, men pirrer

• En del elev, fordi vi alltid lærer minst like

mye som vi lærer fra oss

• En del organisasjonsutvikler, fordi

kompetanseutvikling uten organisasjonsutvikling

ikke lever lenge

Den nye profesjonen

Vi ser behovet for en ny profesjon: KompetanseUtvikler for gode menneskemøter. Vi kvalifiserer

fagpersoner og hjelpere til å bli gode MenneskeMøtere, sier Mogens Albæk, psykologspeaialist ved

RVTS Sør.

Strategisk ledergruppe ved RVTS Sør vil de kommende

årene gå for å arbeide systematisk med å videreutvikle

menneskemøtekompetanse.

Mogens Albæk utdyper:

– Mange kompetansemiljøer som arbeider med kunn--

skapsformidling og kompetanseheving på lignende felt

som oss, rommer generelt mange profesjoner: leger,

psykologer, antropologer, sosiologer og kommunikatører,

for å nevne noen. I tillegg har slike sentre en felles

profesjon: Vi er kompetanseutviklere. En ny profesjon som

går utenpå de ulike utdanningene vi enn måtte ha.

Når vi utøver en profesjon, skylder vi alle de menneskene

vi møter, å ha et reflektert forhold til denne profesjon.

Hva vil det si å være kompetanseutvikler? Hvilken etikk

skal bære vår profesjonsutøvelse? Det blir viktig for oss.

Ikke minst fordi den kompetansen vi er satt til å bidra

til å utvikle, er noe så viktig og nært som kompetanse

i menneskemøter. Vi har en forpliktelse til å beskrive

profesjonens etikk. Vår felles profesjonsetikk.

Løfter blikket

– Da må vi løfte blikket. Vi ser at det er nødvendig at et

fagmiljø som vårt, erkjenner hvor viktig det er å ikke gjøre

fagblikket for trangt når vi skal istandsette fagpersoner til

å møte de barn og unge som bærer på stor smerte.

– Vi har vært i front på å dele kunnskap om nevrobiologisk

traumeforståelse. Dette er selvsagt viktige byggesteiner

videre for oss. Men vi ser også behov for språk og kunnskap

fra flere fagområder - ikke minst fra filosofien og det

eksistensielle, slik at vi ikke fjerner oss fra smerten. Det

er menneskets smerte det handler om, ikke menneskets

hjerne, når vi snakker om viktige menneskemøter. Dypt

skadede mennesker trenger gode menneskemøter.

Det vi kan bidra med, er å istandsette gode menneskemøtere.

Det er vår misjon.

– Hva betyr det å være en god menneskemøter?

– Det innebærer at vedkommende må ha tilstrekkelig

kunnskap til å sette seg inn i de utfordringer den andre står

i. Personlige ferdigheter som gjør vedkommende i stand til

å være nær nok, støttende nok og perspektiverende nok.

Det er en krevende øvelse å bli en god menneskemøter

fordi man må sette seg selv og sine egne behov til side.

Profesjonsetikk for kompetanseutviklere

RVTS Sør mener tiden er inne for å skape en profesjonsetikk

for kompetanseutviklere av menneskemøter.

– Hvorfor er det behov for dette?

– Fordi vi ser at når menneskemøtere kvalifiserer seg,

havner de direkte inn i etiske dilemmaer. For eksempel:

Skal jeg alltid følge regler og forskrifter – eller skal jeg følge

min intuisjon og forsøke å se den enkeltes individuelle

behov?

Vi ønsker å invitere til en høyere bevissthet rundt etikken i

arbeidet vårt. Vi skjelner mellom det å være etisk og det å

være moralsk. En etisk person må treffe sine avgjørelser

i situasjonen - basert på en etisk refleksjon. En moralsk

person vil være prinsippfast og være lojal mot sine

prinsipper og normer.

Fordi et menneskemøte skal være et menneskemøte –

ligger det i dette at opplevelsen skapes her og avgjørelsen

må tas i dette møtet. Det kan krever styrke å slippe taket

på regler og rutiner.

– Men kommer ikke alt til å flyte, da?

– I den enkelte praktikers hverdag finnes det regler som må

holdes. MEN vi kan ikke ha reglene som UTGANGSPUNKT

for å beskrive det gode møtet.

– Kan du gi et eksempel?

– Mye av det som forventes av oss som hjelpere, er

beskrevet i anvisninger, rutiner og behandlingsveiledere.

Det kan hjelpe oss med retning og løpefart i hjelpearbeidet,

men det avgjørende spørsmålet som må stilles er likevel:

Hva passer for deg?

Da må vi sammen finne frem til de «hva, hvordan og hvor

lenge» som beskriver den gode hjelpen for deg. Etikken

inviterer til en bevisst refleksjon på hvordan man kan veie

muligheter og begrensinger opp mot hverandre.

Kjærlighetens etikk

– Hvilken etikk skal man lene seg på?

– Med en enkel metafor lånt fra Lars-Henrik Schmidt, kan

vi si om moralen: Moralen er som et lyskryss: Noe er rødt,

gult grønt. Det vil si: Noe er aldri bra for alle, og noe er

alltid bra for alle. Det blir moralsk retningsgivende. Men vi

ser at menneskeliv er komplekse. De passer dårlig inn i ja

og nei. I sort eller hvitt. Det er sjelden det som passer for

et liv, på samme måte passer for et annet. Det er ikke noe

som alltid er bra for alle.

Etikkens metafor er en rundkjøring. Her kan man ikke lene

seg på noe, man må være tilstede, ta hensyn, ha blikkkontakt,

lese andres intensjoner, være fleksibel, modig

og ydmyk, man må kommunisere underveis. VI kan ikke

like lett beskrive hvordan man kommer seg igjennom en

rundkjøring. Vi vil gå fra lyskryssmoral til rundkjøringsetikk.

Prosjektet blir da å beskrive KJÆRLIGHETENS ETIKK.

Omsorg og profesjonalisering av kjærlighet

– Gode menneskemøter handler alltid om omsorg, fastslår

Mogens Albæk.

– Omsorg er for oss, en profesjonalisering av kjærlighet,

for å sitere min landsmann Claus Holm. God omsorg

forutsetter at man er nysgjerrig på det andre menneskets

eksistens. Den andres følelser, liv og erfaringer. For å

skaffe nok glimt av den andres beveggrunner, trenger vi

mange vinduer.

Opplevelsen av et levd liv, kan ikke fanges av en fagdisiplin,

det kan ikke fanges i begrepene syk eller frisk, krenket

eller ikke krenket, lykkelig eller ikke lykkelig. Dette sier

noe, men ikke alt om et menneskeliv. Derfor trenger vi

å åpne dører til mange fagmiljøer for å få et nyansert og

bredt nok blikk på mennesket vi skal forsøke å møte og

forstå.

Men fagsjefen vil ikke bare at senteret skal beskrive

profesjonsetikken

– Jeg vil også det skal munne ut i et forpliktende

kompetanse-løfte: ”Vi lover å jobbe målrettet på å bli

bedre på å leve ut verdiene våre.”

Tekst: Eva Dønnestad


8 9

Kompetanse

mer enn kunnskap

– Om vi skal bli bedre hjelpere, er det ikke nok med kunnskap. Vi må bli bevisst hvilke verdier vi arbeider

etter og innse at hvem vi er som personer, betyr mye når vi skal bygge relasjon og tillit. VERDIER,

KUNNSKAP OG MENNESKELIGE FERDIGHETER er tre likeverdige deler av kompetansebegrepet vi

opererer med, sier fagsjef ved RVTS Sør Mogens Albæk.

Fagsjef Albæk er klar i sin tale: – Kompetanse forutsetter

kunnskap. Det forutsetter også at hjelperen har de

nødvendige personlige egenskapene, menneskelige

kvalifikasjonene, for å kunne bruke seg selv i krevende

relasjonsarbeid. Ikke minst er det viktig at hjelperen

legger til grunn nødvendige verdier og grunnantakelser

som fastholder troen på at vekst alltid er mulig. Vi kan

gjennom å skape forandringsøyeblikk legge til rette for

menneskers vandring fra livssmerte til livsvekst. Vi bruker

et kompetansebegrep som istandsetter hjelperen til å ta et

oppgjør med godt innarbeidede tradisjoner og forståelser

for å møte de utfordringene som nye forståelser bringer

med seg.

“Det å lære kunnskapen er en intellektuell

affære. Det å bruke kunnskapen slik at det

fungerer, er en menneskelig affære. Det å

ville dette, er et spørsmål om verdivalg.”

Mogens Albæk

Mogens Albæk, Fagsjef RVTS Sør

Fagsjefen bekrefter at RVTS Sør fortsetter å oppdatere sin

kunnskap om stress, nevrobiologi og traumeforståelse.

Traumekonsekvenser har lenge vært en del av vårt

merkevare, men i 2014 begynte ressurssenteret i

større grad også å fokusere på de to andre delene av

kompetansebegrepet, menneskelige ferdigheter og verdier.

Menneskelige ferdigheter

Å hjelpe traumatiserte handler i bunn og grunn om å hjelpe

med inkludering, forklarer Mogens. – Det å være en del av

gode relasjoner og gode sosiale fellesskap, er både et mål

og et middel.

“Traumer etterlater folk i eksistensiell

ensomhet. Veien hjem vil være å bli

inkludert i relasjoner og felleskap med

andre. En del av kompetansehevingen av

hjelpere vil da være å trene på å bli en

som bygger relasjoner.”

Utfordringene kommer ofte når det blir vanskelig å romme

den andres intense former for annerledeshet. Ofte kan

møtet med den vi skal hjelpe, gi oss en følelse av avmakt.

Å hjelpe handler derfor om å kunne mestre egne følelser

av avmakt. Hvis ikke vil avmakten ofte føre til at vi søker

ytre forklaringer, prøver å finne årsaker i rammer eller i den

vi skal hjelpe – i stedet for å våge å se på oss selv: hva er

det jeg ikke tålte? Hva var det jeg bidro med? Hvor stammer

det fra?

Selvrefleksivitet blir på denne måten en ferdighet vi må

trene på: Hva skjer med meg i møte med barn og unge som

avviser, blir sinte, stikker av eller er stille og lukkede? Og

videre finne ut hvilke handlingsalternativer som hjelper meg

til å endre avmakt til konstruktivitet.

Verdistyrt

– Hva vil det si å være verdistyrt?

– Det vil i vårt arbeid ofte handle om grunnantakelser om

menneskesyn, barnesyn og sannhetssyn. Det er slike

grunnantakelser som til syvende og sist avgjør hvordan det

føles naturlig og mulig for oss å møte menneskers smerte

og atferd. Må vi ha objektiv sannhet: ”Hva er det som er

galt med deg?” for å gi god hjelp ? Eller klarer vi å forholde

oss til at menneskets subjektive opplevelse er sannhet god

nok? Tror vi på at mennesker har en iboende evne til selv

å velge nye og bedre veier i livet, uansett hvor fastlåst livet

ser ut?

– Hva vil denne tredelingen ha å si for kompetansehevingsarbeidet

RVTS Sør driver i 2015-16?

– Vi skal formidle kunnskapen på et enda høyere faglig

presisjonsnivå. Vi skal være ærlige og tydelige på at det å

jobbe med mennesker, stiller menneskelige krav. Vi kommer

til å snakke like mye om HVORDAN MAN KVALIFISERER SEG

SOM HJELPER – som hva hjelpen består i.

Etisk møte

– God hjelp oppstår i møtet mellom den krenkede og

hjelperen. Hva som oppleves som god hjelp, det vil

si både innhold, form og varighet, er det vanskelig å

forhåndsplanlegge eller skjemalegge. Det må «forhandles»

frem i dialog mellom partene. For oss innebærer det at

vårt oppdrag også inkluderer å sette hjelperen i stand

nødvendige hjelpeetiske refleksjoner og vurderinger. Vårt

utgangspunkt er nemlig at en slik «etisk forpliktelse» må gå

utenpå regler og rutiner for «vanlig praksis».

“God etikk medfører forskjellsbehandling.

Fordi det er rettferdig.”

Tekst: Eva Dønnestad

Mogens Albæk ved RVTS Sør


10

– Vi må utvide språket og gi nyansene navn, sier psykologspesialist Gry Stålsett. Nylig trollbandt

hun 100 fremmøtte på RVTS Sørs Meningsdager i Kristiansand.

Gry Stålsett er spesialpsykolog

ved Modum Bad, der hun har

arbeidet i over tjue år. Hun

er en av landets fremste

eksperter på skam. Hun er også

ansatt i en deltidsstilling ved

Menighetsfakultetet i Oslo der

hun blant annet er ansvarlig for

masterstudiet I religionspsykologi.

Hun har doktorgrad på eksistensiell

tilnærming til tilbakevendende depresjoner. Hun snakker om

eksistensiell helse.

Språket er værens rom

– Vi må utvide språket og gi nyansene navn, sier Gry

Stålsett. Hun siterer Heidegger og minner om at språket er

værens rom.

– Vi har ulike språkkulturer. Noen mener terapispråket er for

feminint, andre mener der er for diagnostisk. Om språket

er trangt, blir rommet vi kan eksistere og leve i trangt. Vi

trenger å utvide språkrommet og la værens rom bli større

ved å også gi språk til det eksistensielle og til følelser. Jo

flere nyanser språket får, jo større blir værens rom, og flere

er det som kan finne gjenkjennelse og navn til erfaringer de

bærer som de kanskje ikke har funnet ord for ennå.

Gry Stålsett oppfordrer til å bli oppmerksom på pasienters

og andre menneskers metaforer.

– Mange kommer med bilder på hvordan de har det uten at

vi vet hva de legger i det. Da må vi spørre. Det kan være

bilder som: ”Jeg føler meg som i et fengsel” , ”inni en borg”,

”Det er som om familien gikk på smell” eller andre bilder

på eksistensiell tilstand eller emosjoner. Ved mer alvorlig

lidelser kan vi også møte et psykotisk språk med mange

metaforer. Hva er det dynamisk relasjonelle her? Hva er

følelsene? Det å gi betydning til metaforer og lytte seg inn

til hva metaforene forteller, er viktig, for her kan det ligge

budskap som den vi skal hjelpe ikke har andre ord for. Men

ved å etterspørre hva de legger i metaforen, kan vi kanskje

forstå mer.

“Når noen sier ”Jeg føler meg høyt

oppe” eller ”lavt nede” kan vi forsøke å

finne ut, hva betyr det for den enkelte,

vær nysgjerrig.”

Kroppen som metafor

Ana Maria Rizzuto skriver om kroppen som metafor.

(Ana Maria Rizzuto: Metaphors of the bodily mind.)

Spiseforstyrrelsesfeltet anvender ikke så mange metaforer,

men kroppen selv blir en metafor. Kroppen kommuniserer

det man ikke finner ord til. Tatoveringer er en måte å

uttrykke følelser på. Vi bør også vie dette oppmerksomhet

i terapien. Hvilken sorg, hvilke følelser, hvilke narrativer

kan tatoveringen være uttrykk for? Tatoveringen kan også

ha en adresse til noen i familien eller andre relasjoner.

Ha et budskap som man ikke klarer å si

på annen måte. Kroppen er også værens

rom. Et sted vi uttrykker følelser.

Vår tids analfabetisme: Aleksitym tid

– Mange greier ikke sette navn på skamfølelsen,

for de vet ikke forskjell på

følelser og har ikke språk for følelsene.

Det er vår tids analfabetisme, det kalles

alexitymi. Derfor trenger vi å utvide dette

språket.

De eksistensielle temaene kan være

en slik utvidelse: Mening, døden, frihet,

isolasjon tillit, tilhørighet, skam, skyld. Også

forgjengeligheten. Melankolien rundt

livets forgjengelighet. Heidegger

beskrev tre grunnsituasjoner som

kan gi mening i terapirommet:

Alene-rommet, mellomrommet

og allrommet. I møte med

den andre kan vi begynne å

utforske: Hvor er det du strever

mest med ulike temaer? Noen

føler seg mest alene når de

er alene. Noen kjenner seg

minst ensomme i to-person

relasjonen, mens mange synes

dette er det vanskeligste av alt.

“Vi kan oppleve individuelle

forskjeller på hvor vi

kjenner oss mest ensomme, men har det

til felles at vi kan kjenne oss ensomme.”

Vi utvider språket til å bli både en felles forståelse og en

individuell opplevelse. En som har traumatiske erfaringer,

sliter ofte med å ha tillit. Derfor er det en ekstra utfordring

å gjøre det rommet trygt, for tillit er nødvendig.

Smerten vi ikke kommer utenom

– Tilknytningens pris er smerte. Men i smerten ligger også

informasjon om hva som er viktig, hva man er frarøvet. Hva

forteller smerten? Vi skal ikke bare bli kvitt smerte. Vi skal

finne ut mer om hva den forteller, gi den oppmerksomhet

og forholde oss til den. Noen ganger kjennes smerten

uutholdelig. Vi får lyst til å kvitte oss med den. Vi lever i

en kultur som vil ta smerte og ubehag bort. Men om jeg

har mistet kontakt med viktige følelser, så var det kanskje

en grunn til det? Om jeg har gjort meg selv nummen, så

er det kanskje en grunn til det? Her må vi utforske, ikke

smertedempe. Det å død-gjøre smerten, pansre seg – er

noe som vi naturlig kan gjøre og som vi trenger å forklare

i terapirommet:

“Mange greier ikke sette navn på skamfølelsen,

for de vet ikke forskjell på følelser

og har ikke språk for følelsene. Det er vår

tids analfabetisme, det kalles alexitymi.

Derfor trenger vi å utvide dette språket.”

– Det er i den smerten håpet ligger. Det

er her vi kan få tak i sårbarheten og det

levde livet, komme videre og finne ut hva

som er viktig for oss.

Meningsdannelse

Gry Stålsett er også en av landets fremste

psykologer på skam. I sitt foredrag på RVTS Sørs

Meningsdager delte hun også tanker om samtidsskammen.

Om hvordan vår tids store press om å være perfekt,

skaper skam når vi ikke klarer dette.

– I løpet av 20 års arbeid som psykolog på Modum Bad,

har jeg møtt mange som ikke taklet nedtur og skam. De

levde etter prinsippet: Enten er jeg perfekt, eller så er jeg

ingenting verdt. Det tas ikke inn som en erkjennelse at de

fleste vil gå på trynet en eller flere ganger i løpet av livet.

Nå snakker jeg ikke om den alvorlige traumeskammen,

nå snakker jeg om vår samtidslidelse. Jeg tror vi må bli

mer bevisste på at vi blir mer sårbare i en kultur som

benekter sårbarheten. Vi tåler mindre motgang, vi blir

mindre robuste.

“Vi må fortelle hverandre at vi er mer enn nederlagene

våre, mer enn smerten. Fordi om du føler skam, er det en

følelse som kan gå over. Den fyller ikke hele deg. Fordi

om det skjedde noe med deg, noe som var mislykket, er

ikke det hele deg, du har også opplevd noe bra. Det er

summen av alt dette som er deg.”

Vi må fremme refleksjonen som får fram nyansene.

Skammen er ikke hele din identitet. Vi kan på denne

måten utvide værens rom, sier Gry Stålsett.

Tekst: Eva Dønnestad


12 13

Når nyansene i et menneskeliv er i ferd med å drukne i debatter om symptomer og diagnoser, kan

det være lurt å ta noen skritt tilbake og stille det mer grunnleggende spørsmålet som kan forene på

tvers av forskjeller: Hva er et menneske?

“Det er ingredienser som

vennskap, gode relasjoner, trygghet

og følelse av å være verdsatt, som

skaper mening.”

Vi får stadig ny kunnskap om menneskesinnet og

menneskets utvikling. Allikevel har alle som arbeider

med mennesker, en utfordring: Å gjøre økt kunnskap, ny

forskning, og yrkeserfaring, om til vennlighet og genuine

menneskemøter som gir livsmot, tross sår.

Når vi blir ensidig opptatt av diagnosekriterier for

ADHD, depresjon eller angst. Ser etter symptomer på

spiseforstyrrelser eller selvskading. Plasserer i kategorier

som stille jenter eller utagerende gutter. Fokuserer på

diskusjoner om hvem som er traumeutsatt eller ikke. Da

kan det være en ide å løfte blikket, finne fram vidvinkelen

og spørre: HVA ER ET MENNESKE?

“Når et barn ikke kan sette seg i stolen

hos en terapeut uten at terapeuten har i

oppgave å finne en diagnose, er kanskje

både terapeuten og den han skal hjelpe,

låst i et altfor lite rom?”

Et rom barnet vanskelig finner sin plass til å leke og vokse

i. Et rom uten plass for nyanser, tro og plutselig glede og

vekst? Da kan det være fint å bli minnet på spørsmålene

som kan åpne for nyanser: Hva er et menneske? Hvordan

er det å være akkurat deg akkurat nå? Hva trenger du?

Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Hva vil du gjøre selv?

VerdiTreffpunkt

Hva er et menneske? Dette gamle ærverdige store

spørsmålet av få ord, kan allikevel få fram mange nyanser

i svarene som kommer. Spørsmålet inviterer til bevissthet

på menneskesyn framfor syn på livet menneskene lever.

Til å lytte til den andres fortelling - framfor å beskrive den

andre ut fra egen fortelling. Det løfter fellesnevneren: Vi

er mennesker. Vi er like verdifulle. Det kunne vært meg

som var i den situasjonen du er i. Som gjør at vi oppdager

det fellesmenneskelige som forener oss tross forskjeller.

Denne gjenkjennelsen bygger egenverd og gode likeverdige

møter.

DEN nasjonale filosofiske hverdagsdialogen om menneskets

storhet kan starte i enkeltmøter, gruppesamtaler

rundt om på steder der mennesker møter mennesker for å

få hjelp til livene sine. Jeg blir gjerne med på et nasjonalt

verditreffpunkt der ulike profesjoner og fagmiljøer møtes

til dialogen: HVA ER ET MENNESKE? For å ikke glemme

at det unevnelige, det ufattelige, det uforståelige, også

er en del av et menneskeliv. Den plutselige bedringen.

Den uventede sorglammelsen. Den gryende gleden. Den

kommende styrken.

Hvert menneske har sin historie, sine reaksjoner. Selv på

samme vonde hendelse, har vi ulike reaksjoner og ulike

“Vi er mennesker.

Vi er like verdifulle.

Det kunne vært meg

som var i den situasjonen du er i.

Som gjør at vi oppdager

det fellesmenneskelige

som forener oss tross forskjeller.

Denne gjenkjennelsen bygger

egenverd og gode

likeverdige møter.”

behov fordi vi er skrudd sammen forskjellig. Underets tid er

forhåpentligvis ikke forbi. Tro, ressurser, uventede tanker

og smil - kan gjøre at noe plutselig blir helt forandret.

Fagliv og sneversyn

Fordi fagpersoner også kan legge store deler av sin

identitet i det de har forsket seg fram til og kan mye om,

kan de bli hårsåre og forsvarere av egen forskning, snarere

enn å lytte åpent til dem som har funnet helt andre svar

enn dem selv. Kanskje må vi alle innimellom tvinges til

å lytte til dem som har funnet noe annet enn oss? For å

utvide perspektivet. For å aldri glemme at hvert av barna

som er utsatt for vold, overgrep, omsorgssvikt, har sin

egen fortelling, vi i tillit må finne. Økt profesjonalisering

av hjelp er bra og nødvendig. Kvaliteten på hjelpen som

gis i de ulike tjenestene, synes å bli bedre jo mer den tar

opp i seg bevissheten om at det er hverdagene som må

bli gode.

Hjelpen ut i hverdagslivet

En økt bevissthet om hva hjelpeapparatet kan gi og ikke gi

når vi har det vanskelig, er allikevel nødvendig.

“Det er ikke i terapitimene livet skal

leves, det er i hverdagslivet.”

Derfor blir en mobilisering av vennlighet og hverdagsomsorg

som alle kan gi, gode injeksjoner av motstandskraft. Hva

kan folk flest gjøre for å bedre folkehelsen i hverdagen?

Vi hører mye om fysisk styrketrening. Like livsforbedrende

er den psykiske styrketreningen. Det er godt for kropp og

sjel. Vi kan gi et smil, vise vennlighet og bygge vennskap.

Det enkleste og banale som noen vil fnyse av, viser seg

fremdeles å være det vanskeligste. Det åpne hjemmet,


14

praten over gjerdet, kaffeslabberaset, venninnekvelden

med tre nye du ikke kjenner så godt, smilet til kollegaene

på jobb, til de andre i klassen. Det er lett å kalle det

naivt. Jeg vil kalle det naivt supert. Fordi vi i tillegg til å

fordype oss i spesifikke diagnoser og symptomer trenger

å fastholde det vide blikket: Hva er et menneske? Hva er

det felles menneskelige som forener meg og dem som

føler, tenker og lever helt annerledes enn det jeg gjør?

Gode tjenester for barn og unge, hjelp til barn og unge

som sliter og har det vondt, må være nærest mulig der

barn og unge er og legge til rette for gode hverdagsliv

og mulighet til å bygge vennskap. For mange er det i

hverdagslivet sårene er påført, og for dem er det kanskje

i hverdagslivet sårene best kan leges. En god relasjon

til terapeut kan være avgjørende for å løfte igjennom de

mørkeste tunnelene i perioder i livet. Men en terapeut

kan ikke erstatte en hverdagsvenn som har en genuin

interesse av å være sammen med deg fordi du er deg,

ikke fordi du trenger hjelp.

Vennlighet virker

Jeg lurer på om ikke flere av oss som arbeider profesjonelt

med bedre liv for barn og unge, må se betydningen av

å forstå og forbedre og tilrettelegge for relasjoner

i hverdagslivene til dem som vokser opp. Jeg er

blitt forundret over hvor mange

av dem jeg har intervjuet fra

barnevern og psykisk helsevern for barn og unge de siste

20 årene, som nevner enkeltmøter i hverdagen, smil og

vennlighet som uvurderlige skatter for å klare å leve godt

videre.

Mysteriet menneske

Profesjonelle hjelper på ulike måter gjennom de kanalene

de er ansatt i. Og vi trenger dem. Men langt fra all

legedom skjer under behandling. ALLE kan vi være med å

gi smil vennlighet, varme og kjærlighet som gir økt psykisk

motstandskraft og overskudd.

Noen ganger kan et SMIL alene, FLOMBELYSE en sti inn

til den andre. Du skal ikke se bort fra at noen møter deg

på halvveien om du forsøker. Hverdagssmilene. De helt

plutselige. På bussen, på gaten. Som gjør at du går litt

smilende videre selv og lurer på : ”Hva var det? Ja, ja

samma Søren, det virker.”

HVA ER ET MENNESKE? Hjerne, ja. Følelser, ja. Kropp, ja.

Opplevelser, ja, Men også tro, ressurser som er overlevert

gjennom generasjoner som har overlevd og gir styrke til

nye barn som skal vokse opp. Hvert menneske er et

mysterium. En unik skapning laget på en formel vi aldri

helt får til å gå opp. For som Karin Boye så vakkert

skriver:

Jeg gir deg ikke de vondeste

sannhetene i livet mitt hvis du ikke

samtidig ser alt det vakre jeg er.”

“Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit som skapar världen.”

Cathrin, 28 år,

Tekst: Eva Dønnestad


16 17

“Jovisst er du

mitt mummitroll”

Perspektiver i hjelpearbeid med mennesker

17 år gamle Kristin sliter med selvmordstanker, angst

og uro. Hun henvises til en BUP, hvor hun i første time

møter en behandler som har en agenda. Behandleren

trenger informasjon om pasienten for å kunne beskrive

henne. Kristin skal passe inn i et diagnosesystem vi

kaller ICD (International Classification of Disorders),

diagnosesystemet vi bruker i Norge. Er Kristin deprimert?

Har hun angst? Har hun psykosesymptomer? Er dette en

depressiv episode? Mild eller moderat? Selvmordsfare?

Behandleren trenger informasjon som gjør det mulig

å sette en diagnose, og gjøre en vurdering. Systemet

krever det. Konsekvensen er at Kristin ikke føler seg møtt

i dette første møtet. Hun møter ikke opp til neste time.

Motivasjonen er borte.

Vi har også behandlingsveiledere for ulike psykiatriske

tilstander, som utgis av helsedirektoratet. I siste utgave

av Tidsskrift for Norsk Psykologforening sier psykiateren

Ulrik Malt følgende:

”Behandlingsveilederne er et stort problem

som fører til mye feilbehandling.

Mange av dem er for unyanserte og

overflatiske.”

Han sier at mange av disse veilederne er skrevet på

grunnlag av forskning en ikke har satt seg godt nok inn i,

og forskningsresultater blir ikke vurdert med tilstrekkelig

grad av kritisk innsikt.

Det er også slik at ingen terapiform eller medikament

virker like godt på alle. Noen har faktisk ingen effekt

av behandling som virker godt på andre. Dette er også

forskningsfunn, som sjelden rapporteres.

Det er viktig at vi som er behandlere og terapeuter er

kritiske og selvreflekterende på egen praksis. Vi trenger

kategoriseringer for å kunne skape mening i møte med

mennesker vi skal hjelpe, men hvilke kategoriseringer er

nyttige for dem det gjelder?

Når vi tar utgangspunkt i diagnoser, manualer og ferdigskrevne

behandlingsveiledere, står vi overfor flere

dilemmaer: Er diagnosen viktig for at dette mennesket

skal oppleve at livet blir bedre? Er tiden på mitt kontor

representativt for hva som skjer i de andre 24 timene i

døgnet? Er akkurat dette mennesket en av de som ikke har

effekt av den behandlingen som behandlingsveilederen

sier vi skal bruke?

Jeg har arbeidet mer enn 20 år i klinisk praksis. De aller

fleste klinikere jeg har truffet, opplever dette systemet

som begrensende for den hjelpen vi skal gi. Debatten om

diagnosene er nyttige eller ikke dukker opp og forsvinner

igjen, og de fleste inntar en pragmatisk holdning; ” vi har

nå engang dette systemet og må forholde oss til det”.

Diagnoser settes til dels med venstre hånd, og så jobber

man videre med det viktige.

“Mange tror at psykiatriske diagnoser er

objektive størrelser. Det er de ikke.”

Det foregår en konstant og til dels opphetet debatt om

diagnoser i fagmiljøene, og diagnoser endres fra hver

oppdatering av diagnosemanualene (DSM og ICD),

diagnoser forsvinner og legges til. De diagnosene vi til

enhver tid operere med er resultat av en konsensus etter

omfattende diskusjon og drakamp.

“Vi trenger et større vidsyn i møte

med hjelpetrengende mennesker enn

det vi får fra diagnoser, manualer og

behandlingsveiledere. “

Vi trenger å kunne møte hvert mennesker med nysgjerrighet

og undring, uten å måtte presse dem inn i en trang mal. Vi

trenger å kunne ha møter uten ferdige løsninger. Vi trenger

at mennesker selv får definere og beskrive seg, med så

stor bredde de ønsker.

Apropos forskning; det mest konsistente forskningsfunn vi

har når det gjelder hva som hjelper mennesker, er at gode

relasjoner er viktige. Det er litt uteknisk og kjedelig, men

konsistent gjennom flere tusentalls studier. Andre faktorer

fluktuerer, men gode relasjoner består. De som har lest

bøkene om Mummitrollet, kjenner også Mummimamma.

I boken ”Trollmannens hatt” blir Mummitrollet forvandlet

til et slags monster. Han opplever avvisning, sinne og

redsel. Til slutt står han foran Mummimamma og spør

fortvilet; ”kjenner du ikke igjen ditt eget Mummibarn?”.

Mummimamma ser ham dypt inn i øyne som er forvandlet

av trolldommen, men sier likevel; ”jovisst er du mitt

Mummitroll”.

“Jeg ville ønske at Kristin neste gang får

møte en behandler som har Mummimamma

som forbilde. Som har mot til å

se bakenfor den ytre presentasjonen, og

som leter etter menneskers egen historie

om seg selv.”

Heine Steinkopf, psykologspesialist, RVTS Sør.

Tekst: Heine Steinkopf


18 19

Rus

som smerteuttrykk

- Jeg har ikke møtt ett rusavhengig menneske som ikke har en krenkelseshistorie. Rus er en av

mange måter å dempe indre smerte på. Skal et menneske slutte å ruse seg, må vi prøve å forstå

den indre smerten som forårsaket avhengigheten, sier seniorrådgiver på RVTS Sør Pål Solhaug som

har mangeårig erfaring som terapeut og leder innen rusbehandling.

– Rusen lover tilhørighet, ro og trygghet. Ingen fordømmelse

– dager langt bort fra skammen. Den lurer unge til en

falsk følelse av frihet og fravær av skam. Behovet for

anerkjennelse, fred og et liv fri for skam, fylles med rus.

Rusen kan tilsynelatende for en periode, fjerne skam. Men

det blir en falsk følelse fordi rusen ikke får fram årsaken til

smerte og skam, den bare døyver den. Rusen skaper også

ny skam fordi ruslivet inneholder løgner og et liv fylt med

benekting og forestillinger for å skjule at man ruser seg.

“I familier med rusproblemer, er man i

”skammens høyborg.”

Mestringsstrategier for barna, kan være å ta over

omsorgsoppgaver for den voksne, passe på mindre

søsken. Eldstebarnet i en søskenflokk kan gjerne få en

”helterolle” og bare gjør mer av det hun ikke egentlig har

ansvar for, fordi det er gjennom dette hun blir bekreftet.

Helt til hun klapper sammen. Mange av disse barna får

ny smerte, sliter i nære relasjoner, utvikler selvskading,

begynner selv å drikke, utvikler spiseforstyrrelser eller

begynner å bruke andre rusmidler. Andre barn og unge

kan bli ”klovnene”. De tar ansvar for å alltid skape god

stemning. Fleiper og tuller for å avlede at mamma eller

pappa er litt annerledes i oppførsel. Barn føler ofte stor

skam når foreldrene drikker eller ruser seg. Det kaller

vi påført skam. Barn gjør mye for å ta fokus vekk fra

foreldrenes drikking eller annen rusavhengighet.

Noen blir også de sorte fårene. Det er nesten synd å si det,

men det kan noen ganger være behagelig for mor eller far

som drikker, at fokuset dreies over på barnet som strever.

Da får de oppmerksomhet rundt barnet i stedet for eget

rusbruk. Andre blir stille og snille som tapetblomsten alle

kan vise fram for å hindre fokus på det som er vanskelig.

Skam fjernes ikke ved å skjule den, skam må tas i mot

ved å ta i mot alle de vonde følelsene, sier Pål Solhaug.

Midlertidig løsning kan gi nye problemer

Den erfarne rusterapeuten fortsetter:

– Rusen virker ekstra sterkt for den som bærer på

mange vonde følelser. Alle livshistorier jeg har hørt mens

jeg har jobbet med mennesker som ruser seg, klarer

RVTS Sørs visjon 2015 er ”Å forstå mennesker i lys av

hva de har opplevd.” Pål Solhaug har i sin masteroppgave

innen psykisk helsearbeid sett betydningen av nettopp

dette. Mange av dem som sliter med rusavhengighet,

nesten tre av fire, har vært alvorlig deprimert, en fjerdedel

har forsøkt å ta livet sitt. To tredjedeler sliter med angst.

Indre smerte får ulike ytre symptomer.

– Vi må tenke mer helhetlig i møte med mennesker med

en krenkelseshistorie. Enten det er selvskading, rus,

selvmordstanker, angst eller depresjon, må vi bak dette og

inn til følelsene for å bidra til en heling, sier Pål Solhaug.

Solhaug ønsker å bryte opp de ulike båsene hjelpeapparatet

har delt smerteuttrykk og symptomer inn i, og heller finne

inn til hver enkelts opplevelse av livet sitt.

– De som blir strevende med rus, har ofte sin historikk

med tøffe barndomsopplevelser og manglende støtte og

trygghet i oppveksten. Dette har de til felles med mange

av dem som sliter med andre smerteuttrykk.

Når løsningen blir problemet

“For dem som ruser seg, blir løsningen

problemet. De fyller behovet for glede,

ro, frihet fra tankekjør, med rus, en

løsning som ofte gir nye problemer.”

– Hjernen formes av bruken. Når unge bruker rus som

smertedemper, forstyrrer det hjernens utvikling i en viktig

”ombyggingsfase” som tenårene er.

Når rusen kommer inn i en 13-år gammel hjerne under

ombygging, kan det gi varige skader. Stoffene som kommer

inn, etteraper eller tar over for noen av de substansene

som danner forbindelser i hjernen. Noen av stoffene

sørger blant annet for ekstra frigjøring av dopamin – på en

kunstig måte. De kaprer hjernens belønningssystem, som

da ikke får utvikle seg på normal måte.

Rusmidler som for eksempel cannabis, legger et lokk på

følelsene. Når unge slutter med cannabis, veller følelsene

fram. For barn og unge med krenkelseshistorier, kan det

være overveldende mange vonde følelser de skal takle.

Da krever det medmennesker eller medhjelpere som

kan hjelpe med følelsesregulering, som kan fylle på med

trygghet, tilknytning og kjærlighet. Og som kan legge til

rette for å bygge relasjoner og vennskap. Skal vi ta rusen

fra et menneske, må vi tilby noe annet som kan fylle

tomrommet, sier Pål Solhaug.

Skam

Solhaug mener det er vanskelig å snakke om rus uten å

snakke om skam, på samme måte som det er vanskelig å

snakke om vonde uhåndterlige følelser uten skam.

Veien du

leter etter,

fins.

Tekst: RVTS Sør


20 21

de som forteller å beskrive første gang de ruser seg.

For overgangen ble så deilig. Der og da. Endelig er de

overveldende vonde følelsene dempet eller borte - for

noen øyeblikk. Rus virker så mye bedre når en mangler

trygghet og indre fred. Når det vonde ikke er en integrert

del av den man er. Men det som virker som en løsning der

og da, skaper fort nye og verre problemer.

Veier mot helhet

Nyere traumeforståelse og hjerneforskning viser at det

er mulig å gi andre løsninger på indre smerte, vi må inn

til følelsene. Når vi begynner å lete oss fram til og være

nysgjerrige på årsakene til smertedempingen, kan vi gå

inn og gjøre noe med den. Forståelse, anerkjennelse, gode

forandringsøyeblikk, kan være med på å endre hjernens

grunnstemning.

“Vi må sammen med den vi skal hjelpe,

finne andre måter å regulere affekt og

stress på enn gjennom rus.“

En person som har vært høyaktivert i årevis, vil

slappe av når alkoholen eller stoffene kommen

inn i kroppen. Men følelsene blir ikke virkelig

regulert og smerten ikke møtt. Sårene blir

ikke helet, bare skjult for noen øyeblikk.

Rusen lurer personen til en følelse av

trygghet, tilhørighet og ro fra stress. Men rusen tar bort

muligheten for at en person kan få det han virkelig trenger.

Det er relasjonen, følelsesreguleringen og de gode

øyeblikkene i menneskemøter som virkelig kan lege sår.

Når vonde følelser får navn i støttende omgivelser, kan

de bli en integrert del av personen. Da kan behovet for å

ruse seg bli mindre, understreker seniorrådgiver Solhaug.

Manglende erkjennelse

Solhaug har erfart at benekting kan kamuflere

rusavhengighet i årevis. Personer som ikke klarer å være

uten alkohol, piller eller andre stoffer, sier ofte: Jeg drikker

ikke mer enn andre. Jeg har full kontroll på røykingen av

cannabis. Jeg får jo pillene av legen.

– Det kan ta tid før rusen blir erkjent som smerteuttrykk.

Det vil si at mange mennesker kan gå i årevis med

avhengighet – uten å bli møtt på de vonde følelsene inni

seg.

En utfordring er derfor å snakke sant om eget forhold

til alkohol, cannabis, piller med mer. Det er flytende

overganger mellom bruk og avhengighet. Når unge og

voksne påstår de har kontroll, kan det være

grunn til å spørre: Har de virkelig det?

Når rusen tar over, vil det gå ut

over sosiale arenaer, venner,

familie og skolearbeid.

Den subjektive opplevelsen

av å ha kontroll, er typisk,

men ganske forvridd. Det

er sjelden en person selv

ser det i tide når bruk er

gått over til avhengighet.

Da kan det være lurt å

”teste” seg selv, få hjelp

på vei til erkjennelser og

ny forståelse av hvorfor rus

er blitt viktig i livet. Solhaug

liker ikke å sammenligne

rusmidler, men understreker

at alkoholen er den som gjør mest

skade på individer og samfunn – mye på

grunn av tilgjengelighet og forbruk. Men

all rusavhengighet er skadelig fordi det

ikke inviterer til sunn integrering av vonde

opplevelser – dermed blir muligheten til å

vokse på dem også borte.

På et eller annet tidspunkt blir det man

trodde var valgmuligheter, borte. Rusen

som man brukte for å løse problemer

med sorg, tap og ensomhet, forsterker

nettopp disse følelsene. Jeg har i mitt

yrkesliv innenfor rusfeltet møtt mange som

for sent oppdaget dette, sier Solhaug.

Ungdomskulturen

Solhaug ønsker å oppfordre voksne til å være gode

rollemodeller. Om voksne ufarliggjør rusbruk, gjør ofte

unge det samme.

“Ungdommen gjør ikke som vi sier, de

gjør som vi gjør. Skal vi være med å

gjøre en forskjell for de ungdommene

som bruker rus som smertedemper –

må voksne foreldre, ledere, lærere og

hjelpere være gode rollemodeller.”

Solhaug inviterer til en refleksjon hos voksne, fordi

forskning viser at det er sammenheng mellom foreldres

alkohol/rusbruk og barnas. Jeg stiller meg selv og andre

voksne spørsmålet: Kan du være på en ferie uten alkohol?

Kan du dra på kompistur uten å drikke? Går du tidlig hjem

fra en fest der du ikke drikker, for å drikke hjemme? Kan

du delta i et familieselskap uten å drikke? Kan du dra på

en hyttetur uten å ha tilgang til alkohol? Om du svarer nei

på noen av disse spørsmålene, har du et problem. Må du

drikke til maten når det er tenåringer som du er forbilde

for, til stede? Kan du la være? Kan du ikke la være, bør

du forsøke å være uten alkohol totalt i et par måneder for

å se om du kanskje bør finne ut av hvorfor du drikker, tar

piller eller andre stoffer.

Avklart forhold til eget rusbruk

Vi hjelpere må bli bedre til å finne våre egne smerteuttrykk

og selv våge å møte de vonde følelsene i eget liv.

Jeg som hjelper må ha et avklart forhold også til rusmidler.

Fordi det er en ikke-legende måte å møte smerte på både

hos seg selv – og for de unge vi skal hjelpe.

– Hva legger du i det å ha et avklart forhold til eget

rusbruk?

– Det er et klart skille mellom hva som er legalt og ikkelegalt.

Når det gjelder narkotika finnes det både legale

legemidler, og andre ikke-legale stoffer. Alkohol er legalt,

men det rusmiddelet som forårsaker mest skade i og for

mennesker og samfunn i Norge. En hjelper kan ikke ta

illegale stoffer, og bør ta en årlig test på alkoholvaner slik

at en blir bevisst på at det er bruk og ikke misbruk. Alle

rusmidler endrer på følelser.

For meg er rusmidler noe som enkelte bruker for at

vi opplever at det flytter oss fra et punkt til et annet

følelsesmessig – uten at vi selv må gjøre jobben. Rus og

medmenneskelig helingsarbeid som vil inn til grunnstoffet

i et menneske, henger egentlig ikke sammen. Vi må i

hvert fall ha et svært bevisst forhold til rusmidler, for å

være integrerte gode medmennesker.

Hjelper, kjenn ditt smerteuttrykk

Hjelpere må kjenne seg selv. Hjelpere må også våge

å ta samtalen. Det gjelder ikke minst i

personalarbeid. Ruser vi oss? Tar vi

tabletter? Drikker vi for ofte? Døyver

noen av oss smerte med rusmidler?

Hjelpere må jobbe med egne

smerteuttrykk, for å kunne gå

den lange veien inn til de meste

smertefulle følelsene hos dem

man skal hjelpe. Det må skapes

en kultur for å snakke om dette

rundt om på arbeidsplassene,

understreker Pål Solhaug.

– Møtet med den enkelte unge eller

voksne kollegaen må alltid være uten

fordømmelse. Kjærlig respekt for den

andre innebærer noen ganger også et mot til å belyse

det ubehagelige. For den som ruser seg, svekkes evnen

til å bygge sunne og sanne relasjoner. Rusen ligger som

noe falskt i mellomrommet mellom menneskene. Det kan

mange barn og unge som er vokst opp med foreldre som

ofte hadde et glass eller flere med alkohol innabords, eller

ruset seg, fortelle. Rusen tar bort mulighet for vekst, gir

ingen mulighet for endringer og sementerer de følelsene

man trenger for å bli integrert og hel. Rusen danner også

sine egne spor med sår i et menneskeliv, dette skaper

flere sår og ofte flere vonde følelser å ta tak i for å leges.

Barn av rusavhengige

Solhaug har ofte møtt 2. og 3. generasjons rusavhengige

i sitt arbeid. Han påpeker derfor at det er mange aspekter

i arbeidet med finne inn til smerten som forårsaker

rusmisbruket.

– Skal vi forstå barn og unge som er vokst opp med foreldre

som ruser seg, må vi forstå barnets opplevelser i det livet

det har levd. Da må vi snakke sant om de foresattes

rusmisbruk. Vi må hjelpe dem å forstå hvorfor noe har

gjort så vondt for dem. Vi må omfavne sårbarheten. Spørre

oss inn til de mest skambelagte og vonde følelsene.

Gode menneskemøter forandrer

I dette arbeidet er det ingen vei utenom å slå hull

på benektningen - som er rusavhengiges fremste

kunst. Om benekting er den rusavhengiges kunst, er

sannhetens øyeblikk terapeutens kunst. Evnen til å

skape forandringsøyeblikk, gode menneskemøter, er

nøkkelkompetanse hos alle medmennesker, sier Pål

Solhaug ved Ressurssenter om vold, overgrep, traumatisk

stress og selvmordsforebygging, region Sør.


22 23

men vi tok det forskjellig. Han ene broren min bare begynte

å tøyse når vi var med pappa, han forsøkte vel å tulle det

bort. Jeg klarte ikke det.

– Pappa var alltid fjern. Jeg måtte bli 24 år før jeg skjønte at det ikke var min skyld at vi ikke hadde

kontakt. Hvorfor han hadde såret meg. Det var alltid en flaske vin mellom oss.

På grunn av familien, ønsker ikke Andrea å si hele

navnet sitt. Hun vil gjerne dele erfaringen sin, men synes

erfaringen er det viktigste, ikke henne som person.

Andrea er i dag 25 år. For ett år siden var hun så deprimert

at hun fikk timer hos en terapeut. Det skulle forandre mye.

Andrea forteller om en oppvekst med mor, far og tre

mindre søsken. Moren og faren skilte seg da hun var 10

år, og barna har bodd like mye hos begge.

Pappa var ikke slem, men fjern

– Fra jeg var ganske liten, husker jeg at jeg ikke fikk kontakt

med pappa. Jeg trodde det var meg det var noe galt med.

Enten jeg ville vise han noe eller trengte hjelp, virket det

ikke som han brydde seg. Han var aldri ufin eller voldelig

eller noe sånn, men fjern og likegyldig. Jeg husker jeg var

mye lei meg for det, for jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre

for at han skulle se meg og bry seg om meg. Etter hvert

som jeg ble større, synes jeg han ble fjernere og fjernere.

Jeg forstod også at pappa veldig ofte drakk vin. Jeg merket

det med en gang om han bare hadde tatt et glass omtrent.

Selv om han sjelden var full, så var det alltid vin på bordet

og øl i kjøleskapet. Og han ble annerledes.

Terapeut som stilte de vanskelige spørsmålene

Andrea måtte bli 24 år før en terapeut fikk henne til å

skjønne litt mer av seg selv, sine egne følelser og

reaksjoner.

– Hun stilte spørsmål som var så direkte at jeg uten å

tenke, sa hva jeg følte i møte med pappa. Forklarte

hvordan jeg hadde det. At pappa aldri hadde vært direkte

slem, men litt fjern og annerledes, som om han ikke var

helt ekte. At jeg merket at han ikke var helt seg selv,

liksom. Når pappa drakk ble han veldig kjærlig, følsom og

snill, men det var nesten ekkelt, for det var litt falskt, det

merker et barn.

Det er ikke så lett å skjønne hvordan du skal fortelle til

noen at pappa er ekstra snill og det er så vanskelig. Eller

”Pappa er ikke helt pappa, og jeg hater det. Pappa er

falsk-snill, jeg vil han skal være ekte.”

Hadde det vondt, skadet meg selv

Andrea forteller videre: Etter hvert som vi vokste opp,

merket jeg at han drakk mer og mer. I familieselskap og til

og med i bursdagene mine. Om han ikke gjorde det synlig,

så merket jeg alltid når han hadde drukket. Julaften, ferier,

når vi var med bestemor og bestefar på konserter, på tivoli

eller på skoleavslutning.

”Når vi dro på ferier, fikk jeg inntrykk av

at det var viktigere å være på et sted med

tilgang til alkohol enn at vi barna skulle

ha det gøy.”

På videregående begynte jeg å slite, lurte på om det var

meg det var noe galt med. Jeg begynte også å skade meg

selv, rispet meg på innsiden av lårene uten at jeg skjønte

hvorfor. Og da pappa anklaget meg for å være fjern og

ikke bry meg om HAM, klikket jeg. På to år hadde vi lite

kontakt. Det var ikke lett å fortelle til noen hvordan jeg

følte, for det var liksom ikke skjedd noe galt. Jeg trodde

det måtte være noen

alvorlige episoder før jeg

fikk hjelp.

Normal reaksjon

Men terapeuten åpnet øynene mine da

hun sa noe sånt som: Det er ikke rart du er

lei deg. En pappa som ofte var beruset i helgene,

om kveldene og i feriene som er den tiden man kan

være sammen og bygge relasjoner, har ikke gitt deg det

du trengte.

– Det er ikke din skyld at dere ikke har en relasjon. Det kan være

gode grunner til at pappaen din drikker, men det er ikke din skyld.

Det er ikke riktig overfor et barn og ikke klare å være sammen

med det uten å drikke. Det er kanskje også en sammenheng

mellom alle følelsene av svik og avvisning som gjør at du forsøker

å dempe dem med å skade deg selv. OM vi får jobbet oss gjennom

hvordan du føler, kan du kanskje også lettere klare å ikke skade deg.

Terapeuten hjalp meg med å gi smerten min et navn. Det var savn som

var navnet på smerten min. Jeg fikk lov til å tenke:

“Det er pappa som har valgt å drikke i stedet for

å være en nær pappa. Det er ikke rart det

gjør vondt å føle seg avvist av pappaen

sin. Jeg har lov til det.Jeg er ikke gal eller

rar. Det er en normal reaksjon.”

Late som om...

Andrea ble møtt med forståelse fra terapeuten på at hun ikke synes

det var noe gøy å være sammen med pappa når han ofte var litt

annerledes.

– Kan du forklare hva du mener med at pappa ble ”litt annerledes”?

– Ja, han behøvde ikke være full, han ravet ikke omkring. Men det var litt

falskt, om du skjønner, en hinne mellom meg og han. Han var ikke helt seg

selv og det merket jeg. Jeg har senere lært og lest mye om dette, og det

stemmer overens med sånn jeg opplevde pappa. At de som drikker i det

skjulte ofte blir ganske opptatt av seg selv. De bruker nok mye energi på å

prøve å late som om alt er ok. Det merket også de yngre søsknene mine,

Håper pappa våger

Nå forsøker Andrea å snakke om hvor vondt det var for å

få det bedre. Hun har også snakket med moren sin og to

venninner. Hun har litt kontakt med pappaen sin i dag. For nå

skjønner jeg litt mer. Terapeuten har invitert pappa med på

en samtale, det kan hende han blir med. Men om han

velger å ikke bli med, så vil i hvert fall jeg jobbe

videre med mitt, uansett. Jeg har skjønt at

det sikkert er grunner til at pappa

drikker og jeg ønsker å prøve

å forstå ham, om han våger å

snakke sant. Men jeg tror det

går lang tid før han innrømmer at

han har et problem. Dessverre.

For han. For meg. Og for oss. Sier

Andrea.

Tekst: Eva Dønnestad


24

ASTRID LINDGREN: Elsket å være barn. Begynte å jobbe i Wimmerby-tidning som 16 åring. 18 år gammel ble hun gravid med redaktøren. Barnet

var i fosterhjem til det var 3 år gammelt fordi Astrid Lindgren ikke hadde mulighet, økonomi til å ta vare på det. Verdier: Gi stemme til dem

som ikke har en stemme i samfunnet. Kjempet i årevis for å bekjempe fysisk og psykisk vold mot barn. I 1978 mottok Astrid Lindgren de tyske

bokhandlernes fredspris, det er en prestisjetung pris og det var første gang en barnebokforfatter fikk den. Lindgrens kamp mot fysisk og

psykisk vold mot barn ble avgjørende for at Sverige i 1979, som første land i verden, fikk en egen lov som forbød fysisk avstraffelse av barn.

Språket som kraft

Sett med Astrid Lindgrens og Pippis øyne. – Astrid Lindgrens forfatterskap viser barn som savner

og sørger, men som overlever, tross alt. De som hjelper barn, kan bruke fortellingene i arbeidet

sitt, mener Pippiekspert og universitetslektor Agnes-Margrethe Bjorvand som utgir bok for barn om

Astrid Lindgrens liv denne høsten.

– Gjennom humør, fantasi og

trass viser hun at selv om

man har mye å være trist

over, kan man komme seg

videre. Hovedpersonene er

ofte lekne og selvstendige,

men de har en klangbunn av

noe sårt og vondt. Det går

ofte på tap og savn: I Mio, min

Mio bor hovedpersonen hos onde

fosterforeldre, Pippis mamma er død,

og pappaen er fraværende - og Rasmus på loffen er et

barnehjemsbarn, sier Bjorvand.

Hun tror det kan være fint for barn å lese om noen som

har det like ille eller kanskje verre, enn seg selv. Se at

de klarer seg. Det gjør noe med dem som kjenner seg

annerledes, å se at Pippi klarer seg, er helten. Mange har

funnet trøst i å lese Astrid Lindgrens bøker.

Paradis-forfatter

Det ligger mye HÅP i Astrid Lindgrens forfatterskap. Det

er alltid håp. Selv hvor vanskelig situasjonen er, så finner

personene håp. Det kan gjerne være gjennom fantasi. Jeg

pleier å kalle henne en Paradis-forfatter.

“Alle mennesker trenger å drømme seg

bort når noe er for vondt, jeg tror ikke

det er skadelig.”

– Vil det være bra for vår psykiske helse å dagdrømme mer?

Kan fantasirommet bli en større del av hjelpeapparatets

tenkning?

– Astrid Lindgren gjør glimt av håp større ved å fantasere.

Ved å utvide det som er godt. Snakke om det. Kan det

være noe å lære av dette når man skal styrke det som

er bra i et menneske som bærer på mye vondt? Undrer

Lindgrenforskeren som i oktober utgir bok om Astrid

Lindgren for barn.

Sårbarhet blir styrke

Bjorvand liker måten Paradis-forfatteren klarer å ta tak i

savn, problemer og sorger. Gjennom en prosess i barnas

liv, klarer de å finne en kraft i seg selv og et eller annet

rundt seg, som gjør at det vanskelige vendes til noe

positivt, selv om det ikke forsvinner. Hun gjør noen ganger

svakhet til en styrke.

– Det vi fokuserer på utvider seg – enten det er negativt

eller positivt, tror hun.

Pippi

Annerledes blir normalt

Agnes-Margrethe Bjorvand har spesialisert seg på Astrid

Lindgrens forfatterskap, og legger ikke skjul på at hun er

blitt spesielt glad i Pippi. Jenta som strutter av livsmot,

og gjør det beste ut av det vanskeligste. Som når hun går

forbi en butikk og ser reklame for fregnemiddel.

– I stedet for å ta for gitt at det er middel for å fjerne

fregner, vil hun frimodig kjøpe det for å få flere fregner. Hun

har en befriende måte å få mennesker som kan kjenne

seg små på grunn av mangler og skavanker, til å kjenne

seg store. Hun gjør det som er annerledes til noe normalt.

Hun gjør det elegant og får fram smilet om munnen, smiler

Pippi-eksperten som engasjert forklarer videre:

– Astrid Lindgren skriver med hjertet og med en livserfaring

som må komme dypt innenfra et sted. Samtidig er språket

finslipt, fullt av humør, varme og kraft. Hun skriver om livet

og om det å være menneske, om hvor vanskelig det kan

være. Men også om den trassige livskraften som når Pippi

vender blikket mot himmelen og mammaen som hun tror

er der, og sier: – Ikke vær redd! Jeg greier meg nok!” – Var

inte ängslig! Jag klarar mig alltid!»

Kraft inni seg selv

– Hvorfor finner vi dette livsmotet i forfatterskapet?

– Astrid Lindgren hadde selv en god lykkelig barndom

preget av trygghet og frihet, og fant kanskje livsmot i

dette når de tøffere tenårene og voksenlivet innhentet

henne. Derfor finner vi også denne dobbeltheten i hennes

forfatterskap: Ensomme, uelskede barn som må finne en

kraft inni seg selv for å komme videre. Som i Brødrene

Løvehjerte, Mio, min Mio og Rasmus på loffen. Disse

bøkene kan gi opplevelse av gjenkjennelse for barn og

unge som har opplevd savn, som ikke har foreldre, som

bor i fosterhjem. Her er tekster som kan gi disse barna

håp og mot til å ikke gi opp selv om de har mistet mye,

savner mye, eller er litt annerledes, sier Astrid Lindgrenentusiasten.

”Har jag lyckats förgylla en enda dyster barndom så är

jag nöjd.” Sa Astrid Lindgren. Agnes-Margrethe har vært

konsulent på barnebøker for Damm forlag i 12 år, og ser

hvordan hennes forfatterskap fortsatt lever og forgyller

mer enn mye som er blitt skrevet senere. Derfor er hun

gjerne med og holder det levende gjennom undervisning

og foredrag. Nå ser hun frem til å få utgitt boken om Astrid

Lindgren på Cappelen Damm forlag.

Pippi-dager for hjelpere

– Hva kunne du samarbeidet med RVTS Sør om?

Agnes smiler lurt, tenker litt og svarer med glimt i øyet:

– Vi kunne kanskje hatt todagers Pippi-seminar med

ulike hjelpere? Vi kunne kanskje utviklet en egen Pippipedagogikk

til hjelpearbeid sammen?

Spørsmålet får henge i luften samtidig som vi rusler ut

med beina på jorda.

Noen visdomsord fra Astrid Lindgren:

“Ge barnen kärlek, mera kärlek och

ännu mera kärlek, så kommer folkvettet

av sig själv.” Astrid Lindgren 1948

“Den som är väldigt stark måste också

vara väldigt snäll.” Astrid Lindgren 1947

Tekst: Eva Dønnestad


26 27

Folk flest

kan begå onde handlinger

– Under gitte forhold kan vi mennesker begå de verst bestialske handlinger.

Men vi kan også lære å bli gode. Sier professor Paul Leer-Salvesen.

– Det er lettere å begå onde

handlinger når den andre

avpersonifiseres, gjøres til en

fiende eller en fremmed. Det

er mennesker som begår

onde handlinger. Ikke monstre

eller demoner. Men der hvor

vi fjerner voldsutøveren fra

det menneskelige felleskapet,

gjør han eller henne til diagnoser,

etnisitet eller politisk ståsted, driver vi

dårlig voldsforbyggende arbeid. Det er ikke snakk om vi

som ikke utøver vold, og de andre som utøver vold. Det er

vi mennesker som kan drives til å utøve vold.

Jeg tror ikke det finnes mennesker som er onde fra

naturens side. Det er her vi også kan finne håpet.

Mennesker kan lære seg å bli gode. På samme måte som

vi kan drives til onde handlinger, kan vi lære å utføre gode

handlinger, sier Paul Leer-Salvesen.

Sosialisert inn i ond praksis

Den kjente voldsforskeren understreker at svært mange

er i stand til å bli sosialisert inn i ond praksis. Den

tyske jøden og filosofen Hannah Arent klarte så vidt å

flykte i tide før Krystallnatten, forfølgelsene og det totale

yrkesforbudet for jødiske akademikere. Hun kom til USA

og ble en anerkjent forfatter. Hun skrev blant annet boken

om naziforbryteren Adolf Eichmann som ble arrestert

i 1960 – tiltalt for medvirkning til drap på 1.2 millioner

jøder. Arent reiste til Jerusalem for å dekke rettssaken.

Hun forteller hvordan hun forventet å finne

et ondt menneske i rettssalen, en monstrøs avviker

med personlighetstrekk som kunne forklare de onde

handlingene. Hun fant en grå, alminnelig og banal byråkrat

som virket kjedelig. Og kanskje nettopp derfor også farlig.

Han var annerledes enn ventet.

– Hannah Arendt og sosiologen Nils Christie var begge

tidlig ute med andre forklaringer på voldens og det ondes

problem, enn monsterteoriene. De skildrer systemer,

strukturer og kulturer som kan få mennesker til å forlate

den moralen de har vokst opp med. Derfor må vi lese

disse tenkerne på nytt i dag, midt i krigen mot terror,

understreker Leer-Salvesen.

Kraften i ulydighet

– Er det noe jeg har lært gjennom all min forskning rundt

onde handlinger og vold, så er det hvor farlig lydigheten

kan være. Jeg har også lært noe om hvor stor moralsk

kraft det kan være i ulydigheten. Noe av det verste som

finnes, er en barneoppdragelse som har som mål å skape

lydige barn. Barn som ikke tør å være kritiske eller mene

noe annet enn foreldrene, vennene og andre autoriteter.

Noe av det vi ser i terrorbevegelser og ideologiske drevne

voldssamfunn, er at de alltid har autoritære ledere med

menige fotsoldater som lydig gjør alt det lederen ber dem

om. I møte med frykt for radikalisme hos unge, må vi lære

av historien: – Vi må ikke lage fiendebilder av menneskene

som tar feil valg. Det er folk flest som gjør onde handlinger.

Ofte er det mennesker som av ulike årsaker kan kjenne

seg utenfor, som søker tilhørighet – og finner den der

den tilbys, ofte av miljøer

med sterke ledere.

Botemiddelet er å få

unge til å tenke selv. Og

arbeide for inkludering

og tilhørighet, sier Leer-

Salvesen.

Demoner og monstre

Professor og forfatter

Leer-Salvesen vet det

er en utbredt praksis å

personifisere ondskap

ved å lage demoner eller

monstre.

– Det finnes mange religiøse

og mytologiske måter å gjøre det

på. Vi vil fordrive det onde fra det

normale menneskelige fellesskap.

Det er demonene som begår onde

handlinger, ikke menneskene. Disse

måtene å forklare ondskap på, lever videre,

fordi det til tider er lettere for oss å forholde oss

til, enn at det er mennesker som i tillegg kan gjøre

gode handlinger, som også begår de onde handlingene.

Det finnes ikke onde mennesker. Understreker Paul Leer-

Salvesen. Han vil ikke definere ondskap, men mener den

må leses fra offersiden, fra den som rammes.

Diagnoseapparatet kan misbrukes

– Jeg har stor respekt for psykiatrien. Den har kunnskap

som kan være voldsforbyggende, men språket i

diagnoseapparat kan misbrukes. Hele området med

personlighetsforstyrrelser kan misbrukes ved å si: Det er

ikke normale mennesker som skader, krenker og dreper. Det

er psykopatene, de gale. Det onde er mye mer skremmende

enn som så. Volden, det å skade andre, er noe mennesker

gjør. Vi kan ikke plassere ondskap i kategorier mennesker.

Paul Leer-Salvesen forteller: Første gang jeg lærte noe om

dette, var da jeg fulgte og intervjuet drapsdømte over tre

år. I løssalgsavisene ble flere av disse mennene beskrevet

som monstre, som gale. Men de mennene jeg møtte kunne

være både hyggelige, kunnskapsrike med livene sine nokså

intakt. Allikevel hadde de gjort onde handlinger. Jeg fant

ikke monstrene. Det gjør ikke volden mindre skremmende

– tvert i mot, det gjør det farligere og mer alvorlig at det kan

være ”vanlige mennesker” som deg og meg som utøver

vold.

Torturistene var ikke psykopater

Sosiologen Nils Christie var veileder for Leer-Salvesen i et

doktorarbeid om drap. (Leer-Salvesen 1991). Paul lærte

mye om hvem som begår onde handlinger av hans arbeid.

Bare 25 år gammel, i 1953 intervjuet Nils Christie 52 norske

menn som hadde tjenestegjort i de tyske fangeleirene for

serbere i Nord-Norge i 1942-43. 2547 mennesker ble

internert i disse leirene. 363 nordmenn tjenestegjorde her.

Dødeligheten var 70%, like høy som i konsentrasjonsleirene

i Tyskland og Polen. Mange av de norske ble i løpet av kort

tid effektive bødler og torturister. Ikke alle. Noen stakk fordi

de ikke ville være med på det som skjedde. MEN, svært

mange deltok i mishandlingen. 47 norske fangevoktere ble

dømt for drap etter krigen.

– Hva fant han ut i intervjuene med fangevokterne?

– De som torturerte var ikke psykopater og sadister. Christie

skrev: ”De var…som oss.” Volden kunne ikke forklares

ut fra at de var spesielt sadistiske, nei, de var vanlige

arbeidssøkende unge menn som ikke hadde en fortid med

voldelig atferd. Det onde hørte med ett ikke hjemme ET

ANNET STED, men hos oss.

Modig, ikke lydig

– Hvordan kan et menneske klare å stå i mot onde krefter?

– Moderne voldsforskning har funnet ut noe om dette. Det er

mennesker som ikke er opplært til å være lydige, men som

har levd i et miljø som kultiverer samvittigheten. Samuel

Oliner har forsket på hva som kjennetegnet dem som med

fare for eget liv, skjulte jøder under krigen. Det finnes ingen

formel, men det var noe som kjennetegnet dem:

De var unge. De var IKKE opplært til å være lydige. De hadde

foreldre som brydde seg om andre. Som hadde deltatt i

hjelpeaksjoner. De hadde vokst opp med verdibudskapet

om at alle mennesker er like verdifulle. Barnas utvikling av

empati og omsorg for de som hadde det vondt, var blitt

kombinert med et forhold til hva som var rett og galt. Det

var ikke vi og de andre, men menneskene var likeverdige.

De hadde fått kultivert samvittigheten, men var modige,

ikke lydige.

Lære å bli god

– Aristoteles var en av de første som skrev om pedagogikken

i dette: Mennesket kan lære å bli god. På samme måte som

en kunstner kan imitere sin mester i et læringsfellesskap,

kan man bli god i moralsk forstand om man har gode

forbilder i miljøer som dyrker andre verdier enn lydigheten.

Lydigheten er blind, men lojaliteten går i flere retninger til de

andre til leder, til tro, til livsverden. Vi trenger verdiforankring

som gjør at vi tar gode etiske valg. Det er mulig for alle å

bli gode. Det finnes ikke håpløse mennesker, men det er

noen som trenger mange til å jobbe for seg – og som må

jobbe mye med seg selv. Men vi kan trene på å vise godhet.

Empati kan læres, viser moderne empatiforskning, sier

Leer-Salvesen.

Tekst: Eva Dønnestad


28 29

Når den snille

begår overgrep

– Vi klarer ikke å se at gode mennesker kan gjøre avskyelige eller onde handlinger. Når korlederen

eller treneren er fantastisk med barna og ungdommene, sliter vi med å se at samme person kan

begå overgrep, sier Inger Lise Andersen, seniorrådgiver ved RVTS Sør, som de siste 20 årene har

vært rådgiver og samtalepartner i flere titalls større overgrepssaker mot barn.

Nylig kom det fram at Kristen Idrettskontakt – KRIK – ikke

ville kreve politiattest av sine ansatte. Flere organisasjoner

og fagmiljøer som arbeider med tematikken overgrep mot

barn, kom på banen. Den erfarne rådgiveren ved RVTS Sør

mener det ikke finnes noen gode grunner til å ikke be om

politiattest, selv om organisasjonene arbeider aktivt for å

forhindre overgrep på ulike vis.

– Dette er den første silingen som viser at man tar dette

på alvor. Det finnes ikke noen gode handlinger som kan

veie opp for overgrep mot barn.

“Alle mennesker, også overgripere, gjør

gode handlinger. Det er handlingen som

er feil. Ikke mennesket.”

De fleste overgripere er også flotte mennesker – for noen.

Mange overgripere viser også sine gode sider til den

han utsetter for overgrep. Det er jo nettopp dette som

er svært forvirrende for den som blir utsatt. I flere av

de overgrepssakene jeg har vært inne i, har overgriper

faktisk vært ekstra god med barn og unge. Det har også

gjort mange blinde for hva han eller hun også har gjort av

krenkelser mot barn. Når det gode og det onde sammenblandes,

sliter vi med å tro at det kan skje.

Når noen har gode sider, og til og med er god på noe som

flertallet ikke er så god på, for eksempel frivillig arbeid og

dugnadsarbeid, er det ekstra vanskelig for oss å forstå at

de også kan gjøre onde handlinger. Terskelen er veldig høy

i mange kirkelige og andre frivillige miljøer for å ta opp noe

man opplever ubehagelig eller undres over, understreker

Inger Lise Andersen.

Ikke lukk øynene!

Inger Lise Andersen har erfart stor unnvikenhet og mange

skylapper i frivillige organisasjoner og menigheter i de

sakene hun har vært inne i. Mange kan i lengre tid ha

snakket om personer de undrer seg over atferden til,

uten at de gjør noe annet enn å fortsette å snakke om

det i årevis.

- Ser du noe du synes skurrer i forhold mellom voksen og

barn. Undres du over atferd, da må du si ifra til lederne i

organisasjonen eller menigheten. Så er det ledernes ansvar

å bringe dette videre i bekymringsmelding til barnevernet

eller anmeldelse til politi. Din oppgave slutter når du har

meldt din bekymring, og organisasjonen har bragt denne

videre til rette instans. Altfor mange voksne er redd for

egen anseelse, redd for å ta feil. Vi skal selvfølgelig være

ydmyke i forhold til dette og ikke begynne ryktespredning,

men gjøre det rette. Ringe dem som kan ta det videre.

Voksne må ikke la egen frykt for å miste anseelse, hindre

dem i å stoppe overgrep.

– Hvorfor er vi så redde for å gjøre noe, melde fra, når vi

undres over atferd hos voksne i forhold til barn og unge?

– Dette er sammensatt og vanskelig. Jeg hører veldig

ofte: Han eller hun er jo så fantastisk. Dermed skyves

uroen og undringen bort. Det andre jeg erfarer er at

mennesker er fryktelig redd for å ta feil. De kjenner seg

jo ikke helt sikre. Det kan vi aldri være, men vi ser for

oss hele handlingsrekka: Tenk hvis jeg tar opp dette. At

feil mann blir dømt, det vil ikke jeg ta ansvar for. Da tar vi

innover oss hele handlingsrekka, ikke bare det vi faktisk

har ansvar for. Det folk flest har ansvar for, er å si i fra

når vi er bekymret for om barn kan være utsatt for noe

som er skadelig for dem. Det er ikke vår private oppgave,

men ledelsen i organisasjonens oppgave, å bringe den

bekymringen videre. Politi og barnevern er helt avhengige

av at noen tar det første skrittet, tar sitt ansvar – nemlig

å melde bekymring. Det å være bekymret for et barn er

aldri feil. Andersen legger til: - Vi gjør også overgriperen en

stor urett ved å ikke melde bekymring. Det er ikke sånn at

overgriperen nødvendigvis ønsker å fortsette å forgripe seg.

Når det gjelder unge overgripere (ca. 30 % av alle seksuelle

overgrep som blir begått mot barn og unge, begås av barn

og unge under 18 år,) vet vi at de aller fleste, faktisk heller

ønsker sunne seksuelle forhold med jevnaldrende.

Det er ulike grunner til at de ikke klarer, eller har tilgang til

dette, og noen søker derfor yngre barn. Vi vet i tillegg at

8-9 av 10 unge overgripere vil slutte å forgripe seg dersom

handlingen blir møtt med en hensiktsmessig konsekvens,

som for eksempel en tydelig samtale om hva som har

skjedd, og om hva som er lov til å gjøre med barn i Norge. I

realiteten fratar vi mange unge overgripere muligheten til å

få hjelp ved å ikke gripe inn, fastslår Inger Lise Andersen og

legger til at ca. 1 av 10 vil trenge langvarig

overgrepsspesifikk behandling.

“Store organisasjoner som

aktiviserer mange barn og

unge, har et særlig ansvar for å

ha rammer og regler som i alle

fall siler ut de som har begått

seksuelle overgrep tidligere.”

De kan ikke ha ansvar for barn og unge. Den

risikoen kan vi, på vegne av barna, ikke ta!

Lederne må handle

Jeg skulle ønske meg at alle våre frivillige organisasjoner

tar barn og unges beskyttelse på alvor. Selv om det på langt

nær er nok, så er det et viktig signal og en første siling – å

kreve politiattest.

– Hvorfor blir vi feige når det virkelig gjelder?

– Hvis vi har brukt mye tid sammen med, og har hatt tillit til

en person som vi samarbeider godt sammen med, så vil ha

en tendens til å leite etter vedkommende gode sider og ha

vansker for å se skyggesidene til denne personen.

Kan straffes for grooming.

Andersen minner om at det også er kommet en LOV mot

grooming i Norge – det å nærme seg barn/ungdom med

den hensikt å oppnå seksuell tilfredsstillelse på sikt. Man

kan straffes for grooming.

– Hva kan grooming være?

– Det kan være en hyggelig oppmerksom person, som

engasjerer seg, hjelper barna, gjerne de som er sårbare.

Gir dem en ekstra treningsøkt, en ekstra pianotime, kjører

dem til aktiviteter. Personen møter sårbare barn på ting de

har behov for av oppmerksomhet og nærvær.

Mange overgripere har mange groomingsprosesser gående

parallelt med ulike barn og unge. Barna/ungdommene kan

etter hvert kjenne en slags takknemlighetsgjeld til denne

personen som har ”gitt dem så mye”, ”Betydd så mye for

dem” at de ikke tør å si fra når den personen begynner å

gjøre ting de stusser over, ting de synes er ekkelt. Barna tør

ikke si fra, for vedkommende har brakt inn så mye godt. De

kan til og med tenke, jeg har jo vært med på det, for jeg har

jo ikke satt en stopper for det.

“Barna blir møtt på noen behov de har – på en subtil måte

– som gjør at de ikke opplever at overgriperen gjør noe

galt før det er gått en tid, og de er fanget i et nett det er

vanskelig å komme ut av.”

Tekst: Eva Dønnestad


Mot til annerledeshet

For å utvikle ny kunnskap, er vi avhengig av ledere som heier på annerledestenkende slik at det

dannes et arbeidsklima der det er lov å feile, og der det attraktivt å tenke annerledes, utfordre satte

normer, leke med faget og utvikle kreativiteten.

Å vise mot blir av de fleste sett på som noe fint og viktig.

“ Jeg tror mot kan handle om å ha mot

til å utforske motstand, for så å kjenne

gleden ved å utvide sitt eget tankesett.”

Vårt moderne samfunn er utviklet nettopp med utgangspunkt

i at noen tenkere har vært modige nok til å stå for det

de tror på - uavhengig av hva de har møtt av motstand,

motarbeid og motbakker.

For å utvikle ny kunnskap, er vi avhengig av lederne

som heier på annerledestenkende slik at det dannes et

arbeidsklima der det er lov å feile, og der det attraktivt å

tenke annerledes, utfordre satte normer, leke med faget og

utvikle kreativiteten. I senere tid har det vært mye debattert

hvorfor norske skolebarn/ungdommer gjør det så dårlig i

matematikk, på tross av flere store ”kunnskapsløft”. Kanskje

det er på tide med et paradigmeskifte som med fordel kan

ha sitt utspring i Einsteins artikkel i Autobiographical Notes

i 1953: ”Det er ikke mindre enn et mirakel at moderne

metoder for undervisning ikke allerede har fullstendig kvalt

åndelig nysgjerrighet og undersøkelsestrang, fordi denne

delikate planten trenger frihet like mye som den trenger

stimulering.”

Einstein har et poeng med henblikk på moderne samfunnsliv.

Vi vet i dag av nyere forskning at frihet (autonomi) er en

viktig ingrediens for engasjement, motivasjon, lek og

kreativitet. Videre vet vi at det å være i en leken tilstand

(playfulness) øker konsentrasjonsevnen. Vi som er voksne

i dag har verken gjennom oppdragelse, normer eller

utdanningssystemer blitt særlig anerkjent for kreativitet,

lek eller mot til å gjøre opprør mot etablert kunnskap. Vi

ser i dagens arbeidsliv at både ledere og medarbeidere har

behov for å øve på å være mer lekne og kreative for å øke

engasjementet.

Innenfor barne- og ungdomsomsorgen har det lenge vært

rådende metoder som etter min mening gir liten grobunn

for mot, lek og kreativitet. Teorier og metoder har gått på

bekostning av lekne og kjærlige menneskemøter.

“Det rådende fagsynet har vært at barn og

unge som ikke mestrer å tilpasse seg et gitt

samfunnssystem, har atferdsproblemer.”

Det har blitt utviklet diverse metoder for å hjelpe barn og

unge å regulere atferden sin slik at den passer bedre i det

gitte systemet - det være seg familiesystem, barnehage/

skolesystem/ eller barnevernsystem. Det har blitt brukt mye

ressurser og forskning for å kunne hjelpe barn og unge som

strever i hverdagen. Det triste er at jo mer penger, forskning

og metoder som er ”sprøytet” inn, jo flere barn og unge

sliter – og jo mindre arbeidsglede er det blant medarbeidere

og ledere. Vi er i dag en gruppe som begynner å snakke

om et paradigmeskifte i synet på barn og unge som har

utfordringer med å trives. Nye paradigmer springer ut

av nye tilnærmingsmåter til oppgaven. Når et problem

har eksistert en stund uten at noen har klart å løse

det, er det vanligvis den metodiske tilnærmingen som

må endres, det vil si at man må innføre nye metoder

(Bjørkum 2009). Uansett fagsyn, tror jeg de fleste fagfolk

er enige i at barn og unge som sliter i dag ikke får god

nok hjelp i hjelpeapparatet.

De siste årene har ny forskning om hjernens utvikling

vist oss en annen måte å forstå barn og unges oppførsel

på. Vi vet for eksempel at hjernens utforming påvirkes

av bruken. Ny forskning har bidratt til at vi nå er

mange som har byttet ut begrepet atferdsproblem med

begrepet smerteutrykk. I stedet for at vi bestreber oss

på å finne ut av hvordan vi skal atferdsregulere barnet/

ungdommen, er vi opptatt av hvordan vi kan hjelpe barnet

med affektregulering.

Dette innebærer at vi hjelper barnet og ungdommen til

å forstå sine egne følelser og hvordan de kan øve på å

regulere dem. Det krever mot å jobbe traumebevisst og

opplevelsesbevisst. For at vi ikke skal bruke for mye krefter

på å diskutere hva vi legger i begrepet traume, mener

jeg at begrepet opplevelse bevisst er et bedre begrep.

Det innebærer at når et barn eller en ungdom banner og

roper ukvemsord og du opplever det motbydelig, skal du

jobbe med dine egne følelser, gå fra refleks til refleksjon

og tenke over hva denne personen kan ha opplevd som

gjør at det reagerer så sterkt i denne situasjonen og

møte barnet som et barn med smerteutrykk, og ikke

som et barn med et atferdsproblem.

I samfunnsvitenskapen er det nærmest gitt at når et

rådende paradigme ikke fungerer for å løse oppgaven

og et nytt paradigme er på vei, oppleves det av den

etablerte ekspertisen (forvalterne og beskytterne av den

regjerende vitenskapelige metoden) som regelbrudd.

Derfor blir slike forsøk ofte avvist som uvitenskapelige

(Bjørkum 2009).

Vi som tror på nyere forskning om hjernens utvikling,

samt lekens betydning for hjernens utvikling og funksjon,

og i dag jobber for at barn og unge skal forstås ut fra hva

de har opplevd, opplever at vi blir kritisert for å ikke være

vitenskapelige nok.

Det er viktig at vi har mot nok til å ta imot motstanden

og kritikken på en måte som viser at vi er det vi sier og

har tro på – altså at vi også møter kritikerne med å være

opplevelsesbevisste. Hva kan være grunnen til at de

reagerer så sterkt på det nye paradigmet? Hvordan kan

de forstå sine følelser av motstand – og hva kan vi bidra

med for at vi sammen kan gjøre hverandre enda bedre?

Ved å ha begge paradigmene i verktøykassene våre og

være modig i menneskemøtene kan vi virkelig gjøre en

forskjell for barn og unge som sliter.

Det er enkeltindivider som står for paradigmeskifter.

Alle nye ideer oppstår i hodene på enkeltindivider som

tenker annerledes. Vitenskapshistorien viser også at

de fleste store paradigmeskifter ikke har sitt utspring

fra en vitenskapsmann- eller kvinne innenfor den gitte

vitenskapen, men at det er utenforstående som har

bidratt. Innenfor vår vitenskap kan vi vel si at det er

formidling av erfaringer, råd og fortellinger fra barn og

unge i barnevern, psykiatri, skole og boliger for enslige

mindreårige, som har vært de største bidragsyterne til

at vi i dag står overfor et paradigmeskifte.

Barn og unge vil bli forstått i lys av hva de har opplevd.

De vil bli oppdaget som den de er med sårbarheter og

styrker. Barn og unge tenker noen ganger annerledes

enn oss. Skal vi forstå dem, må vi ha mot til å lytte til

hva de tenker.

Tekst: Aud Ørnes


32

TRINE ANSTORP: Spesialrådgiver ved RTVS Øst. Utdannet psykolog UiO 1980. Spesialist i klinisk psykologi. Har arbeidet innen psykisk

helsevern både som kliniker, forsker og underviser, og med oppdrag som rettsoppnevnt sakkyndig. Medredaktør og forfatter av flere norske

fagbøker med tema traumer og traumerelaterte lidelser, og også knyttet til flere internasjonale fagmiljøer. 25. november 2014 ble boken

TRAUMEBEHANDLING – komplekse traumelidelser og dissosiasjon lansert på Universitets-forlaget. Redaktørene Trine Anstorp og Kirsten

Bonum har sammen med kollegaer fra traumefeltet skrevet en bok som har fokus på ”Hva er god traumeterapi” og ”Hvordan arbeider vi med

de mest utfordrende sakene”? De ulike kapitlene i boken bygger på undervisning utviklet innenfor rammen av ”Tryggere Traumeterapeuter”

(TT), RVTS Østs traumefokuserte kompetanseprogram for spesialisthelsetjenesten.

TraumefeltPioneren

Trine Anstorp har gjort det til sitt prosjekt: Å formidle til fagfolk hva som kan være til hjelp for mennesker

som av ulike grunner er traumatisert. Å vise hva som er god traumebehandling. At heling er

mulig, selv etter store påkjenninger.

I 35 år nå har Trine Anstorp

vært i front på traumefeltet.

Gjennom fagbokproduksjon

og formidling i kurs- og opplæringsprogrammer.

Og hele

tiden som kliniker. Hun mener

det er et samfunnsansvar å gi

god helsehjelp. Nylig utgav hun

sammen med medredaktør Kirsten

Bonum boken: Traumebehandling –

komplekse traumelidelser og dissosiasjon

på Universitetsforlaget. Andre bidragsytere i boken er

blant annet Dag Nordanger, Janina Fischer og Judith van

der Weele.

Verdiforankring og menneskesyn

– Gode traumeterapeuter kan gjøre noe med hvilke

konsekvenser en vond oppvekst skal få for et menneske.

Jeg har sett mennesker reise seg igjen og leve gode

voksenliv, på tross av langvarige og store påkjenninger

som vold og overgrep, sier Trine Anstorp. Hun brenner for

at enda flere fagfolk kan gjøre mer for traumatiserte.

“Det er meningsfullt å tenke på at det

ikke finnes noe som er for vondt og

vanskelig å ta tak i.”

Vi mennesker har mulighet for å kunne integrere

smertefulle erfaringer og gå en vei mot helhet og et godt

liv. Mange vil imidlertid trenge profesjonell hjelp for å

komme gjennom denne prosessen. Målsettingen med

all behandling bør være at personen skal bli frisk - kunne

leve her og nå i dag, uten å være så plaget av det som

man har opplevd tidligere. For å oppnå dette trengs enda

flere gode terapeuter med traumefaglig spisskompetanse,

sier Anstorp. Som fagperson har hun alltid hatt en

verdiforankring i arbeidet:

– Faget er viktig, jeg søker alltid å være oppdatert.

Men menneskesynet, grunnholdningen av å ville noe

godt, forståelse av menneskets kompleksitet og

overlevelsesevne, er et vesentlig utgangspunkt for arbeidet

jeg står i, sier psykologspesialist Trine Anstorp. –Troen på

at mennesker kan heles, er drivkraften min i arbeidet.

Ville «redde verden»

– Jeg er nok litt allergisk mot at mennesker blir behandlet

urettferdig. Når pasientene formidler noe av det mest

grusomme de har opplevd, har jeg mange ganger tenkt

at jeg skulle ønske det ikke var sant – at verden ikke er

så brutal. Men jeg vil heller vite enn ikke vite. Det gir meg

innsikt om viktige brikker i et menneskes historie som gjør

det lettere å forstå og se sammenheng i reaksjonene. Det

jeg vet, er det lettere å gjøre noe med, sier Anstorp.

Som barn flyttet familien mye rundt, grunnet farens

jobb, og Trine lærte seg til å ha sine meningers mot.

– Hvordan var oppveksten med på å forme deg, tenker du?

– Du kan si jeg fikk god trening i å møte ulike miljøer.

Man må raskt prøve å forstå kulturen der man kommer, og

finne en balanse i både å kunne tilpasse seg og samtidig

stå for noe selv. Å være tydelig på hvem jeg var, ble både

en form for selvbeskyttelse og en måte å nærme meg nye

miljøer på. Litt på godt og ondt lærte jeg meg å stå for

noe, selv når andre var uenig. Det ble en del av identitet

min – å tørre å stå for noe alene, sier Trine.

Meningers mot

For ikke lenge siden møtte hun en gammel klassevenninne

som kunne fortelle: ”Jeg husker så godt at du satt på

pulten i klasserommet og protesterte. Mot alt du ikke var

enig i.” Trine smiler ved tanken og ser ikke bort fra at det

er nettopp denne staheten som har ført henne dit hun er

i dag.

– Jeg tror den kanskje litt naive rettferdighetssansen

ga meg en tydelig stemme. Mot til å formidle. Mot til å

fortsette å prøve ut det jeg tror på, selv om ikke alle er

enige i min måte å gjøre det på.

Omkostningene var vel den gang som nå, at man til tider

også blir stående litt alene, sier Trine ettertenksomt.

Også når hun skulle velge yrke, valgte hun annerledes.

Hun ble den første i sin familie som tok en lang akademisk

utdanning.

– Dette er min vei og jeg har fått støtte til å gå den. Jeg har

stor opplevelse av gleden i arbeidet, og har fått frihet til

å utvikle meg personlig og faglig sammen med andre i et

godt kollegialt fellesskap. Jeg innser jo at ambisjonene til

tider har vært litt for høye, og «redde verden» er nok ikke

lenger målsettingen. Men jeg kan gjøre noe der jeg er, for

hver og en og for samfunnet.

“Det gir mening å være med på å skape

muligheter til ny vekst, legge til rette for

at mennesker kan bryte gamle mønstre.

For det triste er jo at mange voksne

utsetter sine egne barn for det samme de

har vært utsatt for selv, dersom de ikke

bevisst jobber for å bryte mønstre.”

Det har skjedd mye på traumefeltet i løpet av disse årene.

Kunnskapen som nå er tilgjengelig om stressregulering/

stabilisering, bearbeiding og rehabilitering vil hun gjerne

flere skal få trene på og omsette i praksis. Hun minner om

at det ikke er så lenge siden diagnoser og medikamenter

var eneste tilbud til traumatiserte mennesker.


34 35

Kvinner var «psykere»

Trine tar oss med til starten på sin psykologkarriere.

– Som nyutdannet psykolog tidlig på 80-tallet møtte jeg en

verden der kvinner var definert som psykere enn menn.

Mange flere kvinner enn menn hadde depresjon og angst.

For å sette det på spissen: Mennene satt i fengsel, mens

kvinnene havnet i psykiatrien. Det var lite fokus på hva disse

kvinnelige pasientene egentlig ble syke av. Litt grovt sagt

ble de medisinert og så var behandlingen over, sier Trine

Anstorp. Hun minner om at man først senere på 80-tallet

begynte å snakke om temaer som seksuelle overgrep og

incest. Og selv om mange pasienter etter hvert kunne

fortelle om erfaringer med å ha vært utsatt for overgrep og

vold, ble de fortsatt diagnostisert og medisinert og deretter

sendt tilbake til sin partner eller forelder – som jo var årsak

til problemene.

Sammen med kollegaer i «Forum for traumepsykologi»

gikk hun noen år senere i gang med å organisere et

undervisningsprogram for en stor gruppe psykologer og

leger. Mange sentrale internasjonale kapasiteter innen

traumefeltet ble invitert til det norske fagmiljøet, og bidro til

økt interesse for traumefokusert behandling her til lands.

Fokus på livsbetingelser

Opp igjennom historien har synet på årsak til psykiske

problemer vekslet. Utover åttitallet ble man mer og

mer opptatt av hvilken betydning livsbetingelser og ytre

påkjenninger har for psykisk helse. Denne forståelsen

utviklet seg parallelt med etableringen av krisesentre og

støttesentrene mot incest.

– Vi fikk en økt bevissthet i forhold til at psykiske reaksjoner

henger sammen med aktuelle påkjenninger. Fokus på

sammenhengen mellom hva et menneske har opplevd, og

hvordan det har det, er blitt tydeligere de siste tiårene, sier

traumefeltpioneren.

Tryggere Traumeterapeuter

Trine Anstorp har sammen med en stor gruppe kollegaer

gjennom de siste 8 årene utviklet og drevet Tryggere

Traumeterapeuter – RVTS Øst sitt traumefaglige

kompetanseprogram for spesialisthelsetjenesten. De viser

til tre faser i traumebehandling: Stabilisering/regulering,

bearbeiding og rehabilitering, mestring av livet

“Stabilisering eller regulering er alfa og

omega i all traumebehandling. Vi sier

at regulering er traumebehandling. Om

en person ikke først får hjelp til å kunne

regulere seg bedre, er det ikke mulig å gå

videre med bearbeiding.”

Kjernen i traumereaksjonen er jo overveldelse og

opplevelse av å være redd og ute av kontroll. Ofte vil den

som er til behandling forsøke å holde den overveldende

historien borte, fordi det er så skremmende å nærme seg

den. Den terapeuten som sier: ”Dette er for stort til å ta

tak i” forsterker pasientens opplevelse av at det fremdeles

er farlig i dag, og kan gjøre vondt verre. Målet er få fatt i

og integrere det vonde og overveldende slik at personen

kan starte en vei mot mer helhet og stabilitet, understreker

Anstorp.

Terapeutens rolle i endring

– I traumebehandling inviteres hjelperen til en mer

samhandlende, fremoverlent og aktiv terapeutrolle. Det

nytter ikke å lene seg tilbake og unngå det ubehagelige om

man skal integrere det pasienten forsøker å unngå. Ingenting

endrer seg av å koseprate. Vi må gjøre en liten operasjon, ta

noen grep, invitere til noe annet enn flukten fra det vondeste,

sier Trine engasjert. Hun vektlegger at hjelperne må arbeide

med seg selv, kjenne sin egen fortelling.

– En god traumeterapeut våger å møte og tåle historien og

følelsene til personen de behandler. Man må kunne noen

metoder for å vite hva man skal gjøre når pasienten kommer

til smertepunktet. Lære seg å stabilisere følelser. Utfordre

og regulere sammen med pasienten. Man må anerkjenne

behovet for de strategiene pasienten har hatt og har som

nødvendige for å dempe smerten, selv når disse strategiene

gjør det vanskelig for en. I forsøk på å regulere seg selv og

dempe smerte er det noen som skader seg selv, andre har

spiseforstyrrelser og andre igjen ruser seg. Terapeuten kan

si: ”Det er helt sikkert noen gode grunner til at du gjør det du

gjør.” Denne aksepterende formen for tilnærming åpner for

et viktig samarbeid om behandlingen, - om å kunne finne nye

og mer brukbare løsninger på gamle problemer, understreker

Anstorp.

Våge å ta i mot vonde følelser

– Vår erfaring fra TT er at mange

fagpersoner med gode intensjoner

ikke klarer å omsette kunnskapen om

traumebehandling i praksis. Mange

mangler tro på egen evne til å gjøre en

forskjell.

– Er de redd for følelsene som kan

komme opp hos pasienten?

– Det kan virke sånn. Når noe gjør vondt

for pasienten, kan det bli fristende å

stoppe opp. I stedet for å si: «Stakkars, hun

ble så lei seg. Jeg måtte stoppe, kan vi si: Nå

nærmer vi oss noe vondt som er viktig å undersøke».

Om hjelperen trekker seg når personen nærmer seg det

hun egentlig strever med, da blir jo personen igjen alene

og overlatt til seg selv i sin vanskelige situasjon. Det er et

menneskelig fenomen å se på sterke følelsesuttrykk som

ubehagelige. Men i god traumebehandling har terapeuten

metoder for å kunne nærme seg det ubehagelige, og kan

hjelpe den voksne personen til å forholde seg i dag til det

som var umulig å stå i som barn.

Formidleren

Trine Anstorp er opptatt av formidling. I løpet av intervjuet

kommer de små antydningene, understatementet ligger

på lur. Hun liker å holde en form for forestilling når hun

underviser, og er nok vel så komfortabel med å snakke for

en sal med flere hundre som å småprate med folk i pausene.

– Men selve formidlingen av traumestoffet er alfa og omega.

Om vi skal nå fram med det vi har å by på, må vi inn og gjøre

et arbeid for at mottakerne skal bli engasjert. Slik at vi når

fram til dem og gir dem lyst til å endre praksis.

Usikre terapeuter

Gjennom Tryggere Traumeterapeuter-undervisningen var

Trine og kollegaene opptatt av hvilke utfordringer terapeutene

i spesialisthelsetjenesten opplevde når det gjaldt behandling

av traumatiserte. De spurte blant annet: «Hva trenger du

for å gi god traumebehandling?” og ”Hva er dine største

utfordringer med hensyn til å bruke traumespesifikk

kunnskap i praksis?» Svarene de fikk kan oppsummeres

slik: ”Vi kjenner oss for usikre. Vi vet ikke helt hva vi skal

gjøre. Vi har for lite tid til rådighet. Og, vi er redde for å gjøre

noe som kan forverre pasientens lidelse.” Dermed ble

målsettingen med opplæringen enda tydeligere: Hvordan gi

den profesjonelle hjelperen trygghet, kunnskap og mot til å

hjelpe pasientene enda bedre?

– Altfor mange terapeuter får en passiv og avventende

behandlingsstil fordi vi er engstelige for å gjøre vondt verre.

God traumebehandling hjelper imidlertid pasienten til å

tåle sine egne erfaringer og de følelsene som følger med,

understreker Anstorp.

“HUMOR ER viktig. Kunsten er å

ha nærhet og samtidig avstand nok til

stoffet slik at man ikke blir selvhøytidelig.

Morsomme historier for å få fram alvoret,

hører til stor formidlingskunst.”

– I prinsippet er god traumebehandling veldig enkelt, sier

Trine uten arroganse:

– SAMMEN med pasienten skal vi lete oss fram til hvordan

det som tidligere har vært helt overveldende erfaringer

om noe som ikke har vært mulig å forholde seg til, nå kan

komme fram, bli møtt og integreres i personen. Vi hjelper

mennesker til å tåle sine erfaringer bedre, og ikke lenger bli

så overveldet. Dette arbeidet er krevende for de fleste men

gir også mange gylne øyeblikk, både for den som er pasient

og terapeut, sier Trine Anstorp.

Tekst: Eva Dønnestad


36 37

Barnets opplevelse

- Tenk på hva det gjør med hvem

som helst av oss å ha en identitet

av å være ikke god nok, ikke

elsket nok eller ikke elsket nok.

Å forstå barnets følelser i lys av hva det har opplevd, er det viktigste. Nevrobiologiens forskning

skal bare hjelpe oss i denne forståelsen, men skal ikke være det første vi tenker på i møtene med

barnet, sier Mogens Albæk ved RVTS Sør.

På RVTS Sør er vi opptatt av hvordan barn opplever sin

hverdag og sin tilværelse. Vi er opptatt av hvordan de

oppfatter seg selv og hvilken identitet de har. Da kan det

noen ganger virke som et lite paradoks, det i hvert fall et

dilemma hos oss, at noe av det vi må søke hjelp i for å

forstå disse mekanismene, blir veldig mye biologi. Det å

forene en biologisk forklaringsmodell med barns opplevelser

som er rent subjektive, det er faktisk litt av et kunststykke –

vi skal sprike godt for å ha et ben i begge leire, sier Albæk.

– Men hvorfor er nevrobiologien blitt så viktig i møte med

barn som sliter?

– Det er viktig å fokusere på forståelse av hjernen av to

grunner 1. Budskapet selger godt. Hjerne er ”in”, hjerne er

alvor. Når det berører hjernen forstår vi alle intuitivt at dette er

alvorlig og viktig. 2. Vi trenger en enkel forklaring på det som

skjer. Jesper Juul sa det en gang på denne måten: Vi kan

egentlig sammenfatte mye av de siste ti års nevrobiologiske

forskning med å si at vi alle har to programmer som kjører

samtidig i hjernen: Et følelsesprogram – det fanger opp

følelser, atmosføre, vurderinger av om det er trygt og godt

eller utrygt og farlig og det andre er et fornuftsspor som

prøver å sette oss i stand til å planlegge, tenke, gjøre avtaler.

Stemningsprogrammet dominerer

Mogens Albæk forklarer videre: Når vi blir stresset, vinner

stemnings-programmet over fornuftsprogrammet. Om barn

har vært utsatt for mye stress over lang tid, grunnet vold,

uro eller omsorgssvikt, er det slik at stemnings-programmet

dominerer det meste av tiden. Derfor må vi voksne spørre

barnet: Hvordan ser verden ut for deg? Barn og unge som

er utsatt for stress over lang tid, bruker mye tid på å fange

opp stemninger. om det er trygt eller utrygt. Fokuset er:

Hvem liker meg? Hvem liker meg ikke? Hvem er glad når jeg

kommer? Når vi får økt innsikt i hvordan virkeligheten ser ut

for mange av disse barna, blir det ekstra viktig at alle dere

hjelpere der ute, vektlegger å prøve å forstå dem.

Krenkede barns identitet

Albæk liker sosialpsykologen Henri Tajfel. Han forteller

hvordan vi alle gjør en del ting uten å ville det, men fordi

vi er nødt til det. Han sier at vi først og fremst går rundt og

kategoriserer alle mennesker vi møter. Snille-slemme, høyelave,

lyse- mørke, ubehagelige- behagelige, interessanteuinteressante,

trygge-farlige. Vi gjør det for å ha noe å

sammenligne oss selv med.

– Heldigvis kommer de fleste av oss rimelig godt ut av den

sammenligningen de fleste gangene. Men for et barn som

alltid føler det kommer dårlig ut, skapes en helt annen

identitet. For barnet som føler ingen liker det, at det er ikke

så god i noe som andre, er denne sammenligningen vond.

Hva voksne må tenke på

– Når dere hjelpere, lærere og andre voksne treffer barn

som har levd med omsorgssvikt eller vold, vil jeg ikke at dere

voksne først fremst tenker på den biokjemiske modellen for

noe som helst, heller ikke på hvilke diagnoser dette barnet

måtte ha eller ikke ha, MEN at dere prøver å forstå hvordan

verden oppleves verden for dette barnet. Om det kjenner seg

god ikke god nok, likt ikke likt, verdsatt eller ikke verdsatt.

Barn fortjener mange gode følelser

Noen kompenserer med å tenke: ”Andre vil meg ikke vel.”

Eller: Jeg er i fare”. Derfor vender vi tilbake til barnets

opplevelser og de følelsene som barnet har. Det er der

hjelpen skal settes inn. Disse barna fortjener å ha en god

identitet, fortjener å være fornøyde med seg selv. Ha gode

følelser og opplevelser. Da er det viktig å være nysgjerrig på

hvilke opplevelser barnet sitter med, hvilke følelser de har

knyttet til disse. Nevrobiologiske modeller er kun nødvendig

for å forstå barns følelser bedre og settes i stand til å møte

dem bedre, sier Mogens Albæk. Her kan du se film på

ca. fem minutter der Mogens Albæk snakker om hvordan

hjelpere kan klare å forene en biologisk forklaringsmodell

med det å forstå barns opplevelser som er rent subjektive.

”Det er faktisk litt av et kunststykke – vi skal sprike godt for

å ha et ben i begge leire.”

Tekst: Eva Dønnestad


38 39 39

Når et godt liv gjør vondt

Hvem skal en snakke med når et godt liv gjør vondt? Når en gruer seg til dager der alt egentlig er

bra? Når jeg fylles opp av bekreftelser og gode tilbakemeldinger og allikevel er redd for at alt skal

rase? Går det an å få livshjelp uten å ha en diagnose? Eller må vi gjøre noe med livsidealene for

tiden?

Den kloke 25-åringen Fride er midt i et studieforløp. 7 år

etter hun plutselig kollapset i klasserommet og alle lurte

på hva som feilte henne. 7 år etter besøk hos leger, BUP,

utredninger og helsesjekk der ingen fant noe som helst

galt, og konklusjonen var: Du er sunn på alle vis.

– Den eneste diagnosen jeg fikk var diagnose normalt

menneske, ler hun.

– Jeg har tenkt mye på det, sier Fride åpent. –Når sunne

ungdommer kjenner seg dårlige og ikke har det bra, eller

blir syke, da må det jo være måten vi skal leve livet på det

er noe galt med, ikke oss?

ET SAMFUNNSPROBLEM vi ikke kan løse enkeltvis

– Jeg klarer jo livet, men jeg synes det er utrolig krevende.

“Det er mange hjelpetelefoner for dem

som sliter med angst, er utsatt for vold

og overgrep osv., men det er ikke så lett å

forklare at jeg har det vondt, når jeg ikke

har noen merkelapper.”

Når smerten inni meg ikke har noe bestemt navn. Ingen

diagnoser jeg kan få hjelp for. Jeg tror ikke jeg trenger

hjelp akkurat, heller.

– Hva trenger du, da?

– Å tenke annerledes om livet mitt og frigjøre meg fra noen

idealer. Jeg tror det at så mange unge sliter, til tross for

velstand og muligheter, er et samfunnsproblem. Det er

ikke noe jeg kan sitte alene på rommet og løse. Men jeg

må arbeide meg egne tanker for å takle hver dag. Og jeg

har møtt en god voksen en gang som jeg har kontakt med

innimellom enda. Hun er på samme ”radar” som meg. Ser

det komplekse i tilværelsen, liksom. Hun forstår meg. Jeg

kan lette på trykket og løfte fram drømmer og nederlag.

Hun vet åssen jeg har det bak fasaden. Det hjelper å

snakke sant om ting. Jeg kjenner meg verdifull og rolig når

jeg er med henne.

DE SOM IKKE TAKLET PRESSET - generasjonen

Fride ha fulgt nøye med i mediene den siste tiden. Saker

om unge som blir syke av presset om vellykkethet.

– Jeg kjenner meg truffet av det. Men jeg synes ingen

kommer til bunns i hva vi kan gjøre med det faktum at

mange unge sliter for tiden. Vi kan jo ikke sykeliggjøre en

hel generasjon. DE SOM IKKE TAKLET PRESSET. Sier hun

bestemt.

– Nå begynner jeg å bli voksen selv, og ønsker å arbeide

med noe i tilknytning til barn og unge.Det er viktig at både

de som arbeider med barn og unge, men også de som

lager systemene barn og unge vokser opp i, blir bevisst at

de ikke må krever så mye av oss fra vi er små. De gangene

jeg kjenner meg hel og ganske glad, er de gangene jeg gjør

noe fint sammen med noen, reiser eller er sammen med

kjæresten min.

– Jeg mener ikke å skylde på enkelt-foreldre. Jeg har

hatt enestående foreldre. Men de er ambisiøse – også

på mine vegne. Uten at de faktisk har sagt noe om det,

kjenner jeg forventningene. Og de sliter jo sannelig i den

generasjonen også. Med overtrening, spiseforstyrrelser,

pillemisbruk og mye annet. De har vel det som reaksjon

på de idealene de vokste opp med.

SLAPP AV

Fride lener seg tilbake i stolen og puster kraftig ut og sier:

“Å, kanskje det er bare det at vi gjør alt så

vanskelig og fornuftig hele tiden. Jeg har

bare lyst til å slappe av. Ikke analysere

alt. Ikke være så fordømt klok og mene

det riktige hele tiden.”

Jeg har som nyttårsforsett å drite med i ting, ler Fride før

hun pakker Converseveska, Macen og går til forelesning.

Sammen med alle de andre 20-25 åringene som skal

skape morgendagens livsidealer. Fride håper med stor

frimodighet at de blir bedre enn de vi klarte å skape, vi i

generasjonen over henne.

Fride (25) sine tips til generasjonen over – enten de arbeider

profesjonelt med barn og unge eller er foreldre og frivillige:

- Slapp litt mer av

- Ikke bedøm og vurder oss

- Ikke vær så opptatt av diagnoser

- Ikke snakk så mye om hva vi får til men elsk fram hvem

vi er på godt og vondt

- Vær vennlige og smil mye

- Ikke vær så opptatt av å plassere meg og finne løsninger

- Lytt til hvordan jeg føler meg

- Ha tro på meg, men lik meg like godt fordi om du ser det

du ikke liker

- Tål sannhetene, også nå de er ubehagelige

- Spør hva vi trenger

- Spør direkte om hva vi synes er krevende

- Ikke forestill dere, vi ser mer på hvordan dere lever enn

hva dere sier

Tekst: Eva Dønnestad


40 41

Psykologiske traumer, spesielt når disse er menneskeskapte, skaper lidelse. Av og til kan de

heldigvis også skape vekst. Men da ikke fordi traumer i seg selv er noe positivt, men fordi også

lidelsen kan være en maktfull læremester.

For den det gjelder, er traumer først og fremst opplevd

lidelse. Det er vårt utgangspunkt. Vi har tro på at det gode

møtet med et annet menneske er selve bærebjelken i godt

lindringsarbeid. Vi vet at å få til et godt menneskemøte

stiller krav til den som vil lindre. Men hvordan lar disse

kravene seg egentlig beskrive?

Kierkegaard

Søren Kierkegaard skrev allerede i 1848: «At man, naar

det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen

til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa

at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er

Hemmeligheden i al Hjælpekunst.» Vakkert formulert, men

fjernt fra moderne manualiserte og konkrete instrukser.

For hva vil det si å finne et annet menneske der han er?

Løgstrup

Løgstrup (1958) er også opptatt av menneskemøtet. For

han er ikke etikk læresetninger, men «noe» som vokser

ut av fellesskapet (i møtet) med et annet menneske.

Løgstrup peker på at møtet mellom mennesker alltid lar

seg forstå som et gjensidig avhengighetsforhold: fordi den

enkelte alltid vil befinne seg i en posisjon hvor han/hun

har en innvirkning på den andres liv. Og det er da, sier

Løgstrup, en «etisk fordring» å sørge for at «min handlen»

blir uselvisk og til den andres beste.

Og også her: Lett å la seg gripe med av skjønnheten i

teksten, men vanskelig å anvende som arbeidsinstruks.

Makt til å fange et annet menneskes liv

Men så var det da heller ikke hverken Kierkegaards eller

Løgstrups prosjekt å gi presise beskrivelser av hvordan

«jeg» til enhver tid skal handle overfor et annet menneske,

men heller å «tvinge» meg til å reflektere over hvilken makt

jeg har til å farge et annet menneskes liv. Som Løgstrup

sier det» «Jegèts blotte holdning er med til at bestemme

om den andens verden bliver lys eller mørk, truende eller

tryg..».

Lidelsen

Svend Bjerg (1986) beskriver opplevd lidelse som et

fenomen som berører oss på tre nivåer:

• Den kroppslige lidelsen, med dens smerteuttrykk, som

kan redusere et menneske (fra den han var eller kunne

blitt) til et ikke-menneske (til det han ble).

• Den psykiske lidelsen, som skaper isolasjon, skam og

selvmisnøye.

• Den åndelige lidelsen, som skaper følelse av

meningsløshet og vilkårlighet.

Å møte et menneske der han/hun er, vil da handle om

å forstå og anerkjenne smerten, bidra til fellesskap og

perspektivere mening (evt fremtid) og håp.

De tre lidelsesnivåene har ulike språklige muligheter og

krav. Og det utfordrer menneskemøteren i hennes ønske

om å forstå og anerkjenne smerten: Den kroppslige

smerten kan formidles gjennom språket, men forståelsen

vil ligge i at «den andre» anerkjenner smerteopplevelsen

slik den formidles. Den psykiske smerten lider under at

den vanskelig lar seg verbalt formidle presist og derfor

uttrykkes på andre måter (f.eks. symptomer). Forståelsen

vil derfor ligge i at den andre «forstår språket» mitt. Og

den åndelige smerten vil lide under at den ikke har noe

språk. Forståelsen vil da ligge i de to partene sammen

kan skape et «språk» som strekker seg ut over konkret

menneskelig erfaring (som f.eks. religiøst språk).

“Hva som er et godt menneskemøte for

den lidende, vil derfor henge sammen

med i hvilken grad smerten oppleves

forstått, i hvilken grad møtet oppleves

som et fellesskap og i hvilken grad møtet

bidrar til opplevd håp og mening.”

Charlotte Delmar (2002) peker på at klangbunnen for

hvordan vi opplever menneskemøter farges av den

lidendes behov og livsfenomener. Og Anne Overgaard

(2004) tilføyer den lidendes personlige verdigrunnlag til

listen. Kanskje dette kan gi oss litt styringsfart i

våre bestrebelser på å finne den andre, der

han er?

Å være nysgjerrig på den andres

behov slik han/hun selv oppfatter

disse, kan være et viktig skritt å

ta. Å være oppmerksom på at

den lidende ikke kun har noe

(for eks angst, tvil, avmakt

eller ensomhet) som

skal lindres, men først

og fremst er noe (for

eks medmenneske,

verdifull, urettferdig

behandlet osv),

som trenger støtte

til å bli forstått,

oppleve fellesskap

og finne mening.

Å være opptatt av

personens personlige

tanker og overbevisninger

om tro,

tvil og sannhet.

Å være styrt av ønsket

om å møte den andre

på hennes premisser.

Det stiller krav til

menneskemøteren. Og -

som Delmar skriver - kanskje

først og fremst krav om mot:

«..Mot til å gjennomføre det, som visdommen krever….

Mot til å prioritere omsorg, selv når man risikerer å gå mot

den bestående samfunnsorden og kultur. Mot til å fravike

fra kliniske standarder og til å stole på seg selv i en

konstant foranderlig situasjon. Mot til å konfrontere seg

selv, sine egne verdier og fordommer samt villighet til å

leve med den usikkerheten, som en slik konfrontasjon kan

utløse. Mot til å gå inn i situasjonen MED pasienten….»

Referanser:

Bjerg, S. (1986) Fortælling og etik, Gyldendal, København

Delmar, C. (2002) Omsorgsetik, Munkgaard, København

Kierkegaard, S.Aa. (1848) Synspunktet for min Forfatter-

Virksomhed; En ligefrem meddelelse, rapport til historien,

C.A. reitzel, København.

Løgstrup, K.E. (1958) Den etiske fordring, Gyldendal,

København

Overgaard, A (2004) Omsorgsetik og lidelse, Tidsskrift for

fag og tro, nr 2, Oslo


kort&godt

God evaluering av

Handlekraft

RVTS Sør har produsert kompetansehevingsprogrammet

Handlekraft for Bufdir. www.handle-kraft.

no. En opplæring for ansatte på

statlige barnevernsinstitusjoner og i

fosterhjemstjenesten.

– Kompetansehevingsprogrammet

HandleKraft er en av våre hovedsatsinger

de neste to årene, sier

direktør i Bufdir Mari Trommald.

– Vi er stolte og opplever det som

en anerkjennelse av vårt arbeid både

faglig, men også pedagogisk, sier Ivar

Kjellevik. – Vi har også lært mye gjennom

dette arbeidet. Vi har hatt bred kontakt

med nasjonale og internasjonale fagmiljøer og

brukergrupper. Vi har fått utprøvd måter å bygge opp et

kompetansehevingsprogram på som vi drar nytte av i nye

program ved senteret, understreker Kjellevik.

– Det er flott å få dele noe av kunnskap om traumer og

overgrep med hele Norge, sier prosjektleder for HandleKraft

Martin Mølsæter (bilde) ved RTVS Sør. – Det er meningsfylt

for oss og kan bety en forskjell for mange barn at vi nå får

rullet ut Handlekraft. Handlekraft setter voksne i bedre stand

til å møte barn utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle

overgrep på en bedre måte- fordi de har fått ny kunnskap

både om faget, om seg selv og hva barnet trenger gjennom

handlekraft, sier Martin Mølsæter prosjektleder ved RVTS

Sør.

RVTS Sør har på oppdrag fra Bufdir produsert et

kompetansehevingsprogram for å forebygge psykiske,

fysiske og seksuelle overgrep. Målgruppen er ansatte i

statlig fosterhjemstjeneste og statlige institusjoner. De

er ansvarlig for opplæring av kursholdere - og har laget

vedlikeholdsprogrammet HandleKraftVekst www.handle-kraft.

no/vekst. Prosjektleder er Martin Mølsæter som sammen

med Eva Dønnestad, Ruben Gausdal, Ingrid Sæbø Møllen og

Mogens Albæk har produsert tekst og innhold til programmet.

2 profilfilmer

RVTS Sør har lansert to nye profilfilmer for å invitere

mennesker til å møte barn og unge som har det vondt

med varme og forståelse. Vi vil finne følelsene bak

barn og unges uforståelige atferd. Varme voksne gjør

en forskjell.

En av filmene er produsert

av Mikrofilm (www.mikrofilm.no)

og den andre av

Sheriff (www.sheriff.no).

Gå inn på websiden vår

www.rvtssor.no og klikk

deg inn på karusellen

øverst på siden for å se

filmene.

“Ung og omskåret”

I samarbeid med Redd Barna og Valero, har RVTS Sør

lansert filmen “Ung og omskåret” til bruk i likemannsarbeid.

Du finner filmen her: www.f-g-m.info

“Hjernen formes av bruken”-

artikkelen på RVTS Sørs nettsider

har medio august 2015

102 177

sidevisninger

Traumebevisst

tilnærming

ATV og de tre familievernkontorene i Bergen sonderte

terrenget nøye på jakt etter opplegg som kunne være

til hjelp for voldsutsatte familier, foreldre og barn.

De ble enige om å forsøke flerfamiliegruppe, med

traumebevisst teoretisk ståsted.

Nina Antonsen, psykolog og leder for Alternativ til

vold, Bergen og Iren Haugen, psykolog ved Bjørgvin

Familievernkontor i Bergen og Mette Garmanns lund,

også fra familievernkontoret, har ledet gruppene i

Traumebevisst Flerfamilie etter opplæring av Heine

Steinkopf ved RVTS Sør som er en av de sentrale i

utviklingen av opplegget.

Barn og mødres stemmer kom fram

– Barn utsatt for vold trenger noen som bryter

tausheten. Som legger til rette for at deres

versjoner og følelser kommer fram og blir møtt. Ut

fra tilbakemeldingene ser vi at gruppene bidrar til

dette. Det er barna og mødrene som er eksperter på

vold og på situasjonen i sin familie, det er viktig at

deres stemmer kommer fram. Vil du har fram andres

tanker og følelser, må du løfte dem og møte dem

med respekt, sier Antonsen og Haugen - som tror

noe av grunnen til det gode kommunikasjonsklimaet

i gruppen var at de var undrende og nysgjerrig i

dialogen med barn og mødre.

– Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på i

hele min terapeutiske karriere – da barn og mødre på

siste gruppesamling hedret hverandre, fikk fortelle

de andre hva ved dem som hadde berørt dem, sier

Nina. Hun får støtte av Iren: – Alle stilte seg i ring

og gav hverandre tilbakemeldinger og sa noe om

hva gruppene hadde betydd for dem og hva de ulike

personene i gruppa hadde betydd for dem.

FaSett er ett kompetansehevingsprosjekt for familievernkontorene

i Region sør. Det er laget etter

initiativ fra Helsedirektoratet med intensjon om

å styrke familievernets kompetanse i forhold til

å møte med traumatiserte klienter. Prosjektet er

basert på en erkjennelse av faglig likeverd mellom

Familievernkontorene og RVTS Sør, og både innhold

og pedagogiske metoder avspeiler dette.

FaSett er utviklet i nært samarbeid representanter

fra familievernet i Region Sør og RVTS Sør. RVTS Sør

står for den praktiske gjennomføringen. Prosjektet

fokuserer på traumeforståelse og traumebevisste

intervensjoner overfor klientene som familievernet

arbeider med. Vi tar utgangspunkt i John Norcross

sine metastudier som viser at effekten av spesifikke

metoder ikke lar seg dokumentere uavhengig av

kontekstuelle og relasjonelle forhold, og hvor man ser

at den terapeutiske relasjonen er av størst betydning i

tillegg til de individspesifikke faktorene.


45

profil

InnsideLivet

Med blikk for

– Barn og unge skal ikke først og fremst bli til noe, de skal bli til noen. Men de lider under den ytrefiksering

vi lærer dem opp i. Også vi voksne bør bli mer opptatt av indre frihet og mindre opptatt av

”å lykkes” i det ytre. Vi stjeler barnas medfødte kompetanser, sier Arild Bjørndal.

Direktøren for RBUP (Regionsenter for barn og unges

psykiske helse, Helseregion øst og sør) blåser i titler og

prestisje, og vil mye heller være med å gjøre verden bedre

for barn og unge. Han er først og sist opptatt av å utvikle

kompetansesentrenes samfunnsoppdrag: Å være en

tjeneste for tjenestene.

– Å arbeide for en bedre tjeneste for alle som arbeider

med barn og unges psykiske helse er et uhyre viktig

samfunnsanliggende. Da må vi også være opptatt av

grunnleggende forutsetninger for god oppvekst og gode liv,

tross krenkelser og motstand, sier Bjørndal.

Stort problemtrykk, tross lykkelodd

Samfunnsmedisineren Arild Bjørndal mener barn og unges

situasjon er en stor folkehelseutfordring.

– Vi har trukket et lykkelodd i verden, vi som er født i Norge.

Allikevel har vi i dette samfunnet et stort problemtrykk.

Mange barn og unge har det vondt. Også blant oss blir

barn og unge krenket og opplever omsorgssvikt. Også

i Norge strever mange hele livet med en opplevelse av

utilstrekkelighet som velmenende, men nokså tankeløse

foreldre plantet i dem. Derfor vil jeg satse mye på å støtte

ledere og fagpersoner til å gjøre tjenestene for barn og unge

best mulig. Og – på å styrke det forebyggende arbeidet.

“Barndommen har en utrolig fundamental

betydning for oss alle. Voksenlivet

handler i stor grad om å håndtere den

måten vi ble preget i barndommen.

Derfor kan vi ikke slå oss til ro med at vi

lever i et av de beste samfunn i verden.

Ytre sett har vi det utrolig godt, i vårt indre

liv strever vi like mye, kanskje mer, enn

andre folk med dårligere utgangspunkt.”

– Å legge til rette for en god barndom er den beste

investering et samfunn kan gjøre. Å arbeide for gode

relasjoner og trygghet fra barnet ligger i mors liv, er det

mest effektive forebyggende arbeid i verden. Det er dette vi

må istandsette tjenestene til.

Felles oppgave, verdigrunnlag og arbeidsform

Det er fusjoner og mulige nye samarbeid på gang. RVTS

Øst er blitt en del av RBUP-stiftelsen. RVTS Sør vurderer

å komme etter. Helsemyndighetene ønsker samarbeid og

samkjøring av hjelp til barns beste. Mange senterledere er

lei av å ikke være del av et større lederfellesskap.

Arild Bjørndal vil sammen med flere gode ledere være med å

bygge felles verdigrunnlag, språk og strategi for de rundt 20

kunnskaps- og kompetansesentrene med samme oppdrag.

– Et Innsideliv-konsern for barn og unge?

– Ja, hvorfor ikke? ler han.

Bjørndal er opptatt av et felles verdigrunnlag og et

kompetansesyn som tar utgangspunkt i god kunnskap,

relasjonelle ferdigheter og gode verdier. Han ønsker å

invitere de mange gode fagpersoner til en opplevelse av

fellesskap rundt samfunnsoppgave, arbeidsmåter og verdiforankring.

Viktigste oppgave i lokalsamfunnet

– Barn og unge må ha noe å leve for. De må vokse opp

med gode nok foreldre i en trygg nok setting med nok

kjærlighet til å takle de utfordringene de møter. Det er ingen

viktigere oppgave i norske lokalsamfunn enn å skape gode

oppvekstvilkår for barn og unge, mener Arild Bjørndal.

– Hjelpetjenestene skal gjøre sitt. Men vi vet at gode voksne

i hverdagslivet til barn og unge som har det vondt, er med på

å gjøre en avgjørende forskjell. Fokus på å skape trygge barn

er en stor dugnad. Tjenestene kan ikke alene levere dette.

Hver borger har et ansvar for å vise nestekjærlighet, gripe

inn når urett blir begått mot barn og unge, lytte, verdsette

dem og ta dem på alvor. Det forebyggende arbeidet som

setter familien i sentrum, er det som vil lykkes. Det er også

å svare på Nils Christies utfordring når han spør hvordan vi

kan videreutvikle Norge uten å miste det.

Barn og unges oppvekstmiljø på agendaen

– Skolene må være opptatt av mer enn karakterer

og konkurranse. Hvis vi tenker at alle mennesker har

grunnleggende ferdigheter og muligheter, er det viktig at

de får utvikle disse uten å kjenne seg tilsidesatt eller ikke

gode nok. Trygghet og trivsel er en forutsetning for læring.

Skolens oppgave er vid og det å være med å skape ”gagns

mennesker” bør fortsatt være skolens mål. Når vi vet hva

mange barn og unge sliter med, kan ikke skolen se bort

fra dette i sitt arbeid. Barnehagene er også verksteder for

fremtiden, der barn og familier kan få avgjørende viktig

støtte.

Tjenestene er viktige medspillere og kan ta initiativet i den

lokale dugnaden ved å være pådrivere i helsefremmede

aktiviteter. Barn og unges oppvekstmiljø må på agendaen.

Og da ikke bare i form av pengefordeling, men ved at

voksne viser at de er opptatt av innsidelivet – hvordan barn

og unge har det. Hvilke behov de har for trygge voksne.

Samfunnsutfordringer

“Når nær halvparten av alle jenter her i

landet misliker kroppen sin, har ikke det

med gener å gjøre. Da må vi tenke på hva

slags samfunn vi er med å bygge, hvilke

idealer vi fremmer.”

– Vi må prøve å forstå alt det barn og unge sliter med for tiden,

men det lar seg ikke fange i diagnoser alene. En diagnose er

i beste fall et læringsverktøy, som kan brukes slik vi forstår

mer om hvordan vi kan hjelpe. På sitt verste er det en

forenklet og degraderende karakteristikk. Derfor er det bra

at alle jeg møter i barne- og ungetjenestene har et nyansert

syn på diagnostikkens muligheter og begrensninger. Vi må

også ha et nyansert syn på hva det er ”å hjelpe”; oppgaven

er å bidra til livsmestring og livsutvikling, muliggjort av et

trygt fundament skapt i barndommen.

Det indre livet

– Når vi kan så mye og har så mange høyt kvalifiserte

fagfolk i tjenestene som arbeider med barn og unge, hva er

det da vi ikke klarer å gi, siden de fortsatt sliter?

– Vi oppdrar ungene til en grunnleggende misforståelse:

Bare det ytre livet ordner seg, så ordner det seg inni deg.


46

Slik er det ikke. Barnet kommer til oss med kompetanser

som nysgjerrighet, kreativitet, empati, lekenhet, evne til

å hvile og være i kontakt med kroppen. Vi svarer med

å introdusere idealer som er forankret i det ytre; de

trenes i å konkurrere om ære, berømmelse, penger, et

vellykket utseende. Det moderne konkurransesamfunnet

har dessuten smale vellykkethetskriterier – mange faller

utenfor - og liten åndelig dybde.

– Snakker samfunnsmedisineren om å gi barn åndelig

føde?

– Ja. Det må også tjenestene ta høyde for. Barn og unge

lever ikke av å prestere alene. De må bli forstått, elsket,

få utforske, få mulighet til å lege sår, og få del i det

mysteriet som livet og livskraften er. Vi som arbeider med

mennesker må være opptatt av: Hva er et meningsfullt

liv? Vi må spørre barn om hva de trenger for å ha det

godt. Være medfortellere i vonde historier slik at de

kan få gode vendepunkt. Å bibeholde og utvikle barnets

medfødte kompetanser er en sentral oppgave; i familien, i

barnehagen, i skolen og når tjenestene møter de som har

det vanskelig. Barn må få øve på å være i verden slik de er

og utvikle seg på basis av egne forutsetninger.

Vi må synge sangen om de nære ting

– Sinnet er urolig og sammenlikner hele tiden egen

situasjon med alt som kan bli bedre og alle vi oppfatter

som mer vellykket. Det kan fort bli et liv preget av anger

og bekymring.

“Det var sikkert en overlevelsesfordel en

gang knyttet til at vi ikke hver dag våkner

opp såre fornøyd, men i vår tid er det blitt

til en stor utfordring. Da må vi må øve

oss på å finne forankring i gleder i egen

hverdag - uten først å sammenligne oss

med andre.”

Her er grobunnen til noe av smerten. Vi kjemper mot vår

indre uro. En motkraft kan være å lære barn og unge å

verdsette de nære ting. Sangen til Arne Paasche Aasen

er en herlig oppskrift på et meningsfullt liv, sier Bjørndal

som er god venn med Per Fugelli. Han mener kameraten

er på et viktig spor når han snakker om nok-punktet, om

å forsone seg med lyter, feil og mangler – og med døden.

Forskning er en lykt som lyser opp veien

– Det er en rivende kunnskapsutvikling knyttet til barn

og unges psykiske helse, sier Bjørndal. – Mange fag og

disipliner er med å gi oss holdepunkter for hvordan vi kan

hjelpe. Ny kunnskap åpner for et bedre liv for de fleste,

tross vanskelig barndom og ungdomstid. Og kunnskapen

må ut i relasjoner som heler og i organisasjoner som

utvikles. Han er opptatt av praktisk nyttig forskning som

en måte å ta seg frem i verden på. Hvis ikke vi lærer på

en systematisk måte og uten tilgang til sammenliknende

erfaring, bli vi offer for tusen illusjoner, sier han. – Det er

også en stor faglig oppgave å sammenstille den kunnskap

vi har i verden, slik at vi får bedre øye på det vi vet, og det vi

ikke vet. Her har kompetansesentrene en viktig oppgave,

sammen med Kunnskapssenteret og viktige internasjonale

organisasjoner. Når dette går i trykken, er Bjørndal på

Harvard University i Boston hvor han skal arbeide i ett

år. Han ser fram til å lære av sterke forskningsmiljøer

utenfor Norge, og har med i bagasjen eget arbeid knyttet

til kunnskaps- og kompetansesentrenes virke.

Kompetansesentrenes nøkkelrolle

Bjørndal har selv hatt en spennende faglig reise. Han

har vært med å bygge opp og prege andre kunnskaps

– og kompetanseinstitusjoner. Grunnleggende trening i

folkehelsearbeid, doktorgrad i helsetjenesteforskning,

ledererfaring fra ulike posisjoner og en akademisk

karriere ved siden av, kommer godt med når han vil

fokusere på det viktigste av alle temaer; barn og unges

situasjon. Og han er glødende opptatt av at kunnskapsog

kompetansemiljøene kan spille en avgjørende rolle.

– Travle tjenester og tjenesteledere fortjener støtte til å

utvikle egen virksomhet. De kan, gjennom systematisk

kvalitetsutvikling, skape lokale organisasjoner som virkelig

betyr en forskjell. Da må vi være i ryggen på dem og by på

våre ressurser, sier Bjørndal.

– Det er en flott situasjon at vi har en rekke miljøer og en

mengde flinke fagfolk samlet i kunnskaps- og kompetansesentrene.

Vi er satt opp for å støtte tjenesteutvikling og

styrke det forebyggende arbeidet. Slik kan vi bidra til bedre

resultater for barn, unge og familier – og være en konkret

støtte for lokale tjenesteledere. Det er en flott oppgave og

et meningsmettet arbeid.

Synlige for kommunal virksomhet

Men Bjørndal ønsker at kunnskaps - og kompetansesentrene

må bli tydeligere og også arbeide med egen kompetanseutvikling.

– Vi må tre fram og bli synlige for målgruppene i kommunal

helsevirksomhet, skoler og barnehager, psykisk helsevern,

og barnevern. Jeg ønsker at alle gode ledere og

fagpersoner som jobber tett på barn, unge og familier skal

si om oss: ”Så heldige vi er som kan få konkret støtte og

oppfølging fra disse gode miljøene.” Han føyer til:

De nære ting

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,

hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

Tekst: Arne Paasche Aasen.


48

49

“Vi må kunne mye – ikke bare om

barn, unge og familier – men også om

hvordan å støtte organisasjonsutvikling

og hjelpe ledere å skape lærende

organisasjoner som vet noe om hvilke

resultater de skaper. Da må vi utvikle

sterk egenkompetanse i kvalitetsarbeid.”

Noe av det felles innholdet i samfunnsoppdraget til

kompetansesentrene er altså det Arild Bjørndal kaller

tjenestestøtte. Det er lokalt forankret arbeid sammen

med tjenestene ”ute” - for å forbedre kvaliteten – dvs.

å jobbe sammen med ledere over tid for å utvikle deres

virksomhet.

– Samtidig har vi fortsatt viktige oppgaver knyttet til

utdanning og andre former for kompetanseheving. Vi

arbeider også med formidling – forstått som å levere

essensielle informasjonsprodukter og fortellinger

på nye måter. Og – selv om vi ikke primært er

forskningsorganisasjoner – driver vi viktig anvendt

forskning, evaluering og kunnskapsoppsummering. Vi er til

sammen det sterkeste forskningsmiljøet i landet knyttet til

barn, unge og familier. Den posisjonen må vi ikke skusle

bort, og da må forskningsoppgaven klokt veves sammen

med de andre delene av samfunnsoppdraget vårt.

Dialogen essensiell

– Dialogen og samarbeidet vil bli helt

essensielt i all kompetanseheving og alt

kvalitetsarbeid framover. Ved å arbeide

deltakende, finne ut hva tjenesten har

behov for, arbeide tillitsfullt sammen

med de som ”har støvlene på” i

tjenestene, kan vi bidra til at barn

og unge blir møtt på en enda

bedre måte.

“På samme måte som vi ønsker at barn

og unge skal være aktører i livene sine,

være med å bidra til egen heling, ønsker

vi også at de tjenestene vi møter skal

være aktører i kompetansehevingen.”

Kommer tilbake

Arild Bjørndal trykker på for å utvikle denne nye

tjenesten for tjenestene, og leder nå også et utvalg av

tjenesteledere, senterledere og sluttbrukerrepresentanter

som skal arbeide med premisser for sterkere regional

samhandling og nasjonal koordinering. Han har stor tro

på disse sentrenes viktige rolle i utviklingen av norsk

helsetjeneste og av barnevernet.

– Om vi skjærer inn til beinet på hva våre dyktige fagfolk

skal gjøre, så er det – sammen med den fantastiske

ressursene tjenestene selv representerer - å bidra til et

bedre liv for folk. Et bedre samfunn for barn og unge, der

mennesker kan utfolde seg og vokse, sier Arild Bjørndal

idet han setter kursen mot Boston.

Vi tror han allerede gleder seg til å komme tilbake.

”I Barnets Andre Århundre som vi er i gang

med nå, har vi mange flere muligheter til å

spre kunnskapen om barn og fortellingen

om barn, den som går til storhjernen, og den

som går rett til hjertet. Jeg synes RVTS-Sør

er det gode forbildet på den kombinasjonen.

Websiden og magasiner viser en åpenbar

formidlingsglede og en sterk holdning til

betydningen av et meningsbærende og

direkte språk. Dette gjør det til en glede å

være en av deres spaltister.”

Magne Raundalen

ARILD BJØRNDAL: Født 23. oktober 1956.

Arild Bjørndal er en norsk samfunnsmedisiner.

Han er direktør ved Regionsenter for barn

og unges psykiske helse, Helseregion

øst og sør. Han har arbeidet for å fremme

en mer kunnskapsbasert og brukerpreget

helsetjeneste, og vært spesielt opptatt av kunnskapsoversikter

og kvalitetsutvikling. Han har hatt

sentrale lederposisjoner i Folkehelseinstituttet,

Helsedirektoratet og i Kunnskapssenteret og vært

professor II i samfunnsmedisin ved Universitetet i

Oslo.


51 51

petit

Kunsten å gjøre andre store

Er det frykten i oss som snakker når vi tror vi blir større ved å gjøre andre små? Er det menneskers

storhet vi er redde for? Den som leter etter feil i andre, finner feil. Mennesket er feilbarlig. Den som

leter etter goder, kan finne noe som kan utvide hjertet. Noe som kan styrke relasjonen, gjøre rommet

lettere å puste i og dagene lettere å stige inn i.

Vi ser en liten flik av et menneskeliv.

Ut fra det lille vi ser, begynner vi noen ganger å mene,

plassere og kategorisere. Men et menneske er alltid noe

mer. Enn det de sier.

Hva ønsker du å lyse opp i dem du møter? Hva ønsker du å

forstørre eller se mer av? Fryden eller feilene? Om vi lyser

opp andres evne til å overleve, kan vi bli overrasket over

styrken de bærer. Om vi lar andres lys skinne, kan det

falle lys inn i de mørke krokene våre.

Å gjøre andre store. Å være slik at andre føler seg vel. Hvor

ble det av den kunsten? Et blikk kan reise et menneske

opp, på samme måte som en blikk kan kjøre et menneske

ned i kne.

Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å oppdage det beste i

vår neste? Tenk på alle anledninger der munnen er lukket,

rausheten er sendt på dør og forbeholdet kveler den

storheten vi kunne vært med å forstørre i andre? Som

ville gjort dem glade. Gitt dem styrke.

Tenk om vi mente mindre og brydde oss mer om

hverandre? Klarte å bli hos den andre til frykten forsvant

og støvet begynte å glitre. Til de orket å dele gledene

innenfor sorgen og sorgene innenfor gleden. Det er hvert

enkelt menneskemøte vi viser hvem vi er og hvem vi lar

den andre få være sammen med oss.

Vi ser en liten flik av hva et menneske er og gjør. Og jeg

undres over at vi ikke ved flere anledninger inviterer større

deler av et menneskelivs høyde, dybde og bredde komme

fram. Hvorfor blir vi blinde for andres storhet. Den som

av og til gjør det umulige mulig. Vi snakker mye om å tåle

andres smerte, vi må kanskje også begynne å tåle andres

glede og til og med dele den.

Er det frykten som snakker når vi tror vi blir store ved å

gjøre andre små? Er det menneskets storhet vi er redde

for? Den som leter etter feil hos andre, finner feil. For

mennesker er feilbarlige. Det som leter etter noe godt,

kan finne noe som utvider hjertet, gjør rommet lettere å

puste i og dagen lettere å stige inn i.

Det er vel få som med vitende og vilje vil gjøre andre små,

vi er bare så redde for å forsvinne selv. Om vi lar andre få

komme fram som den de ønsker å være, begynner de å

dele. Men om vi ikke blir tatt i mot, slutter vi å dele. For

det er sårbart å gi.

Om du kommer meg i møte og etterspør noe av det jeg

har funnet til nå i livet, deler jeg gjerne. Kanskje vi skulle

slutte å ha så mange meninger om hverandre og heller

søke mening sammen?

Vi er ofte flere ting på samme tid. ”Jeg gir deg ikke de

mest smertefulle og nedverdigende sannhetene om livet

mitt om du ikke samtidig ser hvor sterk og vakker jeg er.”

Cathrin var rundt 20 år og hadde flere selvmordsforsøk

bak seg, da hun gav meg denne setningen som har gravert

seg inn i sjelen min.

Vi er sårbare og sterke. Feilbarlige og fabelaktige. Glade

og triste. Noen ganger fyller sorgen eller frykten nesten

hele kroppen. Andre dager blir vi glade fordi vi nyter natur

eller kunst. Eller et menneske henter fram noe fint i oss

som vi ikke har oppdaget selv. Det ligner et under.

Det finnes et sted i oss der vi kan gjenkjenne og glede oss

over storheten i hverandre.

Vi møtes der.

Tekst: Eva Dønnestad, Kommunikasjonsleder, RVTS Sør

“Et blikk kan reise et menneske opp, på samme måte

som en blikk kan kjøre et menneske ned i kne.”


Ordløst håp

lyset avbryter mørket

når hendene dine søker mine

det er så mye vi finner

fordi vi mister ordene

Eva Dønnestad

Regionalt ressurssenter om vold,

traumatisk stress og selvmordsforebygging

www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand, tlf. sentralbord: 926 94 100

More magazines by this user