Verdistrek_2020

rvtssor

VerdiStrek skal belyse temaer som er viktige for deg som jobber med mennesker. Det skal berøre, fordi følelser er døren til forståelse. Og vi håper også at magasinets innhold skal bevege deg, slik at du kan styrke andre og skape en bevegelse i eget og andres liv.

VerdiStrek

Fagstemmer fra RVTS Sør

TEMA

Jeg - i møte med deg

SPALTIST

Susan Hart

HJERNEOPPLYSNINGEN

EGENOMSORG

MENNESKEMØTET


VerdiStrek 2020

?

Hvis den kunnskapen som

psykologer besitter blir for

eksklusiv blir den veldig lite

verdt. Den må ut til de som

trenger det.

Dag Nordanger

TEMA

6 GUTTEN SOM BESKYTTET SJELEN SIN

Dette er fortellingen om gutten som beskyttet

sjelen bak det lange håret som hang ned og dekket

hele ansiktet. En fortelling om hvordan tillit i et

menneskemøte kan gi oss mot til å skyve litt av håret

til side.

12 IKKE OPPDRA BARNET - OPPDRA DEG SELV

Det er viktigere hvem du er som menneske, enn

hva du gjør som oppdrager. Barnet ser på deg med

argusøyne, og lærer livet gjennom hvordan du lever

ditt liv. Det er hvem du er, som er avgjørende.

20 DET VIKTIGE SKJER HVER DAG

Det er lett å tenke at vi prioriterer hverandre i en

hektisk hverdag ved å «sette av kvalitetstid». Men

kvalitetstiden, den er hele tiden.

26 FELLESSKAPET KAN REDDE VERDEN

Ta vare på deg selv! Den lille setningen er så godt

ment. Men når vi har det som verst, er det vel nettopp

det vi ikke klarer.

42 PASS MUNNEN DIN!

Når barn oppfører seg dårlig, slenger vi lett ut enkle

fraser som en forklaring på oppførselen. Dette skader

barna, skriver Stuart Ablon.

SPALTER

30 FAGSTEMMEN: SUSAN HART

Fra traumer og stress til selvbeskyttelsesstrategier

Det store fokuset på traumer – både i samfunnet og

hos fagfolk – kan ha ført til at begrepene er blitt for

utydelige og uklare. Kanskje vi trenger en nyansering

av disse to begrepene?

33 HJERNEOPPLYSNINGEN

De seks organiseringsnivåene

De seks organiseringsnivåene er en modell for

emosjonell utvikling, som kan gi oss en utdypning og

nyansering i vår forståelse av traumer, men også hva

vi kan gjøre for å støtte utvikling.

44 PORTRETTET: DAG NORDANGER

Brobyggeren

Hvis kunnskap forblir inne på et kontor, og kun forblir

spesialisert kunnskap, hva blir konsekvensen for alle

de som daglig er sammen med barn?

46 EGENOMSORG

Det er lov å le

Når sorgen er så mørk at du ikke ser lyset i enden av

tunnellen. Når skuldrene er så tunge at du ikke vet

dine arme råd. Når det gjør så vondt at du ikke klarer

trekke pusten ordentlig. Da er det faktisk lov å kjenne

livet piple inn gjennom en spontan skrattlatter, en dyp

takknemlighet eller et streif av glede.

PÅFYLL

10 VÆR NÆR-PLAKATEN

Tankene vi må snakke om

Hva gjør vi når vi er bekymret for at noen går med

selvmordstanker? Mange er redde for å spørre, og de

er redde for svaret de kan få. De vet ikke hva de skal

gjøre med svaret. Det er på tide at vi gjør noe med

denne frykten.

16 PSYKOLOGEN

Vi kan ikke snakke oss ut av problemene

​Å snakke med noen kan i mange tilfeller være både

godt og nyttig når livet går en imot. Men for barn og

unge som er traumatiserte er ikke ord tilstrekkelig. Hva

gjør vi når vi ikke kan snakke oss ut av problemene?

24 VITENSKAPELIG

Stort og smått fra forsknings- og fagmiljø, i både inn- og

utland.

34 DET FÅR VÆRE GRENSER

Tre gode grunner til å sette grenser.

36 KOBLE AV FOR Å KOBLE PÅ

Vi har lyst til å gi dere en mulighet for å stoppe litt

opp. Invitere dere inn i et rom for både refleksjon og

ettertanke. Der dere får en mulighet til å koble dere på

hverandre, og gjøre noe fint sammen.

Hvis vi gir opp folk som

allerede har gitt opp seg

selv og andre, så gir vi

opp noe ekstremt viktig

og potensielt bra.

Deeyah Khan

Gi barna kjærlighet, mer

kjærlighet og enda mer

kjærlighet, så kommer

manerene av seg selv.

Astrid Lindgren

48 MENNESKEMØTET: DEEYAH KHAN

Kjærlighet og respekt i møte med fienden

Vi er alle drevet av de samme behovene, og utenforskap

og tilknytning til voldelige ekstremistgrupper bunner

som regel i det samme uansett hvem man møter.

Nemlig behovet og ønsket om å bli sett, inkludert i en

flokk og verdsatt som menneske.

Hvis vi som medmennesker tenker

at det viktige skjer hver dag, da har vi

alltid mulighet til å gjøre en forskjell.

Hver eneste dag.

Inge Bergdal


Hvem er jeg – i møte med deg?

Vi blir oss selv, og noe mer enn oss selv, sammen.

Et nytt VerdiStrek

Denne utgaven av VerdiStrek er ny, på flere måter. Vi har et nytt format og

nytt utseende – i tillegg er noen av sakene presentert på en annen måte enn

tidligere. Nytt er også at vi har et tema vi løfter fram. Denne gangen er det «Jeg -

i møte med deg». Dette temaet mener vi er kjernen i alt menneskemøtearbeid,

i alle liv. Hvem du er i møte med andre er avgjørende.

«Nye» VerdiStrek skal øke tilgjengeligheten og nytteverdien for deg som leser

og fagperson. Magasinet skal belyse temaer som er viktige for deg som

jobber med mennesker. Det skal berøre, fordi følelser er døren til forståelse.

Og vi håper også at magasinets innhold skal bevege deg, slik at du kan styrke

andre og skape en bevegelse i eget og andres liv.

God lesning!

Ivar Kjellevik,

Senterleder RVTS Sør

Det sa min gode kollega i en av våre mange, fine samtaler. Og det fikk meg til å tenke, det er i grunn mye sant i

det. Virkeligheten, den skaper vi i møte med hverandre. Den skapes her og nå, vi kan bli noe mer – og vi kan bli

noe mindre – enn oss selv, sammen med andre.

Vi skal ikke undervurdere vår egen påvirkningskraft på

hvordan møtet med den andre blir.

For det er vi selv som kan avgjøre om et øyeblikk blir fint, konfliktfylt, usikkert, morsomt, tydelig, ærlig eller

skamfullt. Dynamikken, reaksjonene og evnen til å undre seg kan ha stor betydning for møtet – her og nå. Og

ikke minst, vår egen personlighet, historie, sårbarheter og styrker – alt spiller inn.

Det er kun seg selv man kjenner godt – og knapt nok det. Å være bevisst sine egne verdier, fordommer, triggere

og reaksjonsmønstre er et selvstudium mange ikke tør å gå løs på. Men som det kan være særdeles nyttig å ta

noen vekttall i.

Hvem er jeg – i møte med deg? Når jeg skal hjelpe deg, eller når jeg trenger din hjelp?

Gjør jeg deg liten? Redd? Usikker, eller sterk?

Gir jeg deg tro på deg selv?

Lar jeg deg skinne, komme med din historie?

Skremmer jeg deg vekk med et kroppspråk som viser avsky – eller inviterer jeg inn med øyne som viser interesse

og forståelse?

Åpner jeg opp for gode, varme samtaler – eller lukker jeg døra, i frykt for hva jeg kan finne ut?

Vi blir den vi er, når vi møter hverandre. Noen ganger blir vi en dårligere versjon av oss selv, andre ganger overgår

vi våre egne forventninger. Og noen ganger oppdager vi nye sider av oss selv som vi ikke visste var der.

Og i våre liv – både det profesjonelle og det private – så er det menneskemøtene det som står igjen som det

viktige.

Og det viktige, det skjer hver eneste dag. Det skjer i klasserommet, i terapistolen. Det skjer

i personalmøtet, i kaffekroken og ved middagsbordet. Det er her vi lever våre liv, og det

er her relasjonen bygges. Og der relasjonen er god, blir vi bedre versjoner av oss selv.

Slik kan vi mestre, holde ut, puste, lære og leve. Der relasjonen halter, blir utrygg –

eller til og med dårlig – kan det sende oss inn i en ond sirkel vi ikke kommer oss

ut av. Tiltak og metoder kommer til kort hvis ikke jeg er på mitt beste – når jeg

møter deg.

For det er i fellesskapet vi hører hjemme,

og det er i fellesskapet vi blir til noe mer

enn oss selv.

Kommunikasjonsansvarlig Siri Landstad Thorkildsen

Redaktør: Siri L. Thorkildsen • Design: Therese Skauge Klokset

RVTS Sør - Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging

Sørlandet kunnskapspark, Universitetsveien 19, 4630 Kristiansand • www.rvtssor.no


VÆR NÆR

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

Vi kaller ham Benjamin. Han var 16 år.

Jeg skulle møte ham for å høre fortellingen om hvordan han

opplevde å få hjelp av psykisk helsevern. Hvordan det var å ha det

så vondt inni seg at han noen ganger meldte seg ut av alt, isolerte

seg. Han hadde vært innlagt flere ganger. For depresjon, som han

sa de kalte det. Og kommet ut igjen. Men ingen fikk ham til å

fjerne håret som hang foran ansiktet, ingen fikk røre hans indre.

Det hadde han ingen gode erfaringer med.

Vi avtalte å møtes i Oslo.

Han bestemte sted. Han ville at vi skulle møtes på Kaffistova. «Jeg

sitter ved det første bordet til venstre når du kommer inn og har på

meg en rød genser», sa jeg.

Jeg så ham i døråpningen. Sort dongeri og sort skinnjakke, hvit

t-skjorte. Og håret. Håret var lyst og krøllete og hang foran ansiktet.

Dekte alt. Han myste og så rundt seg noen sekunder, før han

oppdaget meg. Kom bort. Hilste høflig med tydelig mørk stemme.

Og satte seg rett i ryggen til rette over meg. Jeg prøvde å finne

øynene hans, som jeg ofte gjør når jeg møter mennesker og skal

snakke om det som er viktig og nært for dem, som det kan være

å dele livsfortellinger. Men de var skjult av hår, liksom resten av

ansiktet.

Jeg vendte meg fort til at jeg ikke kunne se verken ansikt eller øyne.

På underlig vis trodde jeg han så meg, og så nok til å orientere seg.

Vi fant tonen. Snakket sammen over en time. Vi ble enige om å ha

to treff til.

han begynte å snakke nesten med det samme han hadde satt seg.

Vi lo mer denne gangen. Han hadde skjevt blikk både på faren, livet,

de ansatte på institusjonen som betraktet ham som et håpløst

tilfelle. «Ikke behandlingsdyktig», kaller de meg, og «Gudskjelov for

det», lo han. «For meg er flere av de ansatte mer skrudd enn meg»,

sa han før sårheten ble merkbar i stemmen.

– Jeg er skada på en eller annen måte. Jeg håper det blir bedre

med åra. Jeg vil ikke bli en syk nerd. Men jeg bryr meg ikke så mye

om folk.

– Tror du ikke du trenger dem?

– Jo, tja, men jeg har ikke så gode erfaringer med å komme nær

dem.

Så spurte jeg om hvordan han så seg selv om fem år. Ti år. Og da

fortalte han, om drømmer, om så gode karakterer at han sikkert

kunne komme inn på det han ville, om håpet om å få kjæreste. Og

mot til å forlate faren sin uten dårlig samvittighet.

Jeg skulle til å runde av, da han spurte om vi kunne ta en kaffe

til. «Jeg kan hente den», sa han. Da han kom tilbake, skravlet vi

mer om løst og fast, før jeg takket så mye for alt han hadde delt

og vi reiste oss for å si ha det. Da skjøv han halve håret til side

– jeg så et blåblått våkent øye og halve hans sjel. Før han klemte

meg spontant og gikk, og etterlot Kaffistova litt lysere denne

septemberdagen.

Det ble et menneskemøte som jeg tror lever videre i oss begge.

Som noe underlig. Hverdagslig fint. Mellom to nesten fremmede

som ble litt kjent. På ei kaffestove i en storby en septemberdag.

6

GUTTEN SOM BESKYTTET

SJELEN SIN

Dette

er fortellingen om gutten som beskyttet sjelen bak det

lange håret som hang ned og dekket hele ansiktet. En fortelling

om hvordan tillit i et menneskemøte kan gi oss mot til å skyve

litt av håret til side.

Spaltist: Eva Dønnestad // Foto: Jezeal Melgoza, Unsplash.com

Det første treffet hadde han snakket en del om hvordan de ansatte

var, der han hadde vært innlagt. De var ifølge ham, mest opptatt

av å få håret hans bort fra øynene og ansiktet – og derfor skulle

han aldri fjerne det i møte med dem, sa han. Særlig ikke etter

den episoden der han klikket fordi de maste og ertet ham, og de

hadde holdt ham nede på gulvet. Jeg hadde også fått omriss av en

fortelling om en gutt som var mye overlatt til seg selv. Han sa det

var mer å fortelle. Jeg trodde ham. Han virket tryggere da han gikk.

Måneden etter møttes vi samme sted, etter hans ønske. Nå,

tenkte jeg. Nå kommer han sikkert til å skyve håret til side. Vi

fant jo en tillit mellom oss sist. Benjamin kommer, setter seg på

samme stol, ved samme bord, og fortsatt henger alt håret foran

ansiktet gjennom den halvannen timen vi er sammen. Han forteller

mer nå: «Det var ikke vold. Nei, det var bare mye som ikke var der.

Det var noe fint også, altså. Men det var sært. Jeg så nesten aldri

mamma. Jeg ble boende hos pappa. Han vet ingenting om å ta

seg av barn. Så jeg ble ikke god til å omgås folk. Og hadde et par

dårlige erfaringer som gjorde at jeg stengte folk ute.»

Vårt andre treff gikk mot slutten. Vi hadde delt, vi hadde ledd og

jeg hadde vært rørt til dypet, men ikke begynt å gråte. Men han

viste meg fortsatt ikke ansiktet sitt.

Det tredje møtet var en mørk, regntung septemberdag.

På kaffistova. Det var tydelig at han fant det meningsfullt å dele, for

Vi har aldri møttes siden.

Men fortellingen har levd videre i meg. Og allerede da jeg satt

sammen noen av kapitlene han hadde delt med meg, tenkte jeg:

Han hadde gode grunner til å beskytte seg. Til å stenge av. Til å

ikke vise fram sitt innerste. Det var aldri blitt møtt.

Hva vet vi om de vi møter? Før

vi mener så mye om deres

mer eller mindre gode og

dårlige overlevelsesstrategier

må vi prøve å forstå, høre

fortellingene.

Samtidig som det er lov til å si at det var annerledes og til tider

krevende å snakke til en som satt rett over meg med alt håret

foran ansiktet.

Tenk om jeg hadde irritert meg så mye på håret at jeg bare hang

meg opp i det. Tenk om vi lager regler som sier: «OM du skal

snakke med meg skal jeg kunne se øynene dine, ellers kan du

bare gå. Jeg snakker ikke til et hår.» Da hadde jeg ikke fått se

øyet, deler av den han var på innsiden.

7


TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

Jeg tror det var en liten bevegelse med stor betydning for ham. Å

tørre å vise seg. Å ta plass. Å komme fram. Å skyve håret til side.

Han opplevde det nesten blottleggende bare å skulle vise noen

halve ansiktet sitt. La noen møte blikket sitt. Som var blitt avvist

så mange ganger. Som hadde spurt om noe så mange ganger

– uten å få det. Som hadde forsøkt å komme fram, be om noe,

uten å få det. Da lærer du å trekke deg tilbake, polstre deg. Så

ikke det skal gjøre så vondt. For ikke å bli avvist flere ganger. Den

som kommer fram, den som gir, den som ber om noe, risikerer å

bli avvist. Derfor trakk han seg tilbake, til rommet. Derfor gjemte

han seg bak håret.

Som menneskemøtere og hjelpere kan vi fort begynne symptombehandling

eller atferdskorrigering for å lage kommunikasjonssituasjoner

som er trygge for oss.

“Bakmennene finner de mest sårbare

menneskene. Jeg var ensom, festet og

drakk og hadde det ikke bra. Min historie

er fra Estland, men jeg ser det i Norge

også. Sårbare finnes overalt.”

Tidligere offer for menneskehandel

Vi kan til og med bli mer opptatt av å først lære mennesker

noen bedre mestringsstrategier, før vi har hørt og prøvd å forstå

grunnene til de dårlige. Når hjelpere blir utrygge, er vi kjappe til

å lete etter løsninger for den andre slik at vi kan føle at vi lykkes

med noe. For møte med Benjamin er det jeg som kan bli utrygg.

Og jeg kjente på det. Men jeg fikk mot til å bli. Til å lete etter noe

annet enn å få ham til å legge håret til side.

Når vi skjuler oss, avviser, når vi trekker oss tilbake. Det er

kanskje da vi mest av alt trenger at noen kommer oss i møte. Men

vi vet det ikke. Og barn og unge vet det ikke. Vi må bygge en vei

av tillit og gå den sammen med dem. Det kan ta kort tid. Det kan

ta veldig lang tid for et barn som enten fordi det ble skadet, eller

fordi det aldri fikk hva det trengte, måtte klare seg selv, beskytte

seg. Ikke be om noe, ikke ta plass. Unnvikenhet er overlevelse.

En dårlig mestringsstrategi. Men forsøk på å overleve.

8

Mennesker som er så godt

polstret trenger tid, trygghet,

varme og lekenhet for å senke

murene, komme fram og gjøre

nye erfaringer.

Erfaringer av at det går an å ha det godt i en relasjon. Det går

an å få behov dekket. Ikke bli utsatt for skader. Noen ganger

har mennesker gode grunner til å dekke seg til. Skjoldet er blitt

til av en grunn. Kanskje for å beskytte seg mot fare? Mot det

ubehagelige? Eller fordi de har søkt så lenge uten å finne varme

blikk at de gav opp?

Tillit er medisin mot skjulte sjeler, polstrede hjerter og mennesker

som ikke tør å komme fram. Og da er det viktig at det er forståelse

og varme som tar imot dem.

TILLIT

Det må være

det vakreste

at noen kommer

oss i møte

9

Tynne, lysende

blikk av tillit

trekker oss ut

av mørket.

Eva Dønnestad

Foto: Thomas Bjørnstad


VÆR NÆR-PLAKATEN

VÆR NÆR-PLAKATEN

Tankene vi må snakke om

I 2018 tok 674 mennesker livet sitt. 472 av dem var menn.

Bak hvert enkelt dødsfall ligger det et liv med opplevelser,

erfaringer, relasjoner, vennskap og kjærlighet.

10

1Hva gjør vi når vi er bekymret for at noen går med selvmordstanker?

BRY DEG. GÅ NÆRMERE.

VÆR NYSGJERRIG. SPØR!

Det er ikke farlig å spørre. Det er

farligere å ikke spørre.

– Hvis vi ser noen som har det

vanskelig, så kan det være vanskelig

for mange av oss å spørre oss selv

om det kan være fare for selvmord.

Og det er enda vanskeligere å stille

spørsmålet direkte til personen det

gjelder. Når vi er bekymret for noen,

kan vi alle spørre «har du tenkt på

selvmord? Har du tenkt på å ta livet

ditt?», sier de Presno.

– Mange er redde for å spørre, og de er redde for svaret de kan få. De vet ikke hva de skal gjøre med svaret.

Det er på tide at vi gjør noe med denne frykten, sier spesialrådgiver i RVTS Sør Torstein Garcia de Presno.

TA MAGEFØLELSEN

PÅ ALVOR

– Vær tydelig ovenfor

den det gjelder, hva

du har observert.

Ofte så kan man

som forelder eller venn

kjenne at noe er galt,

at magefølelsen

prøver å si deg noe.

Da kan det være

både forløsende

og viktig å si: «Jeg

tror noe er galt.

Hvordan har du

det?»

Hvis vi skjønner at noe er

galt, så kan vi spørre direkte.

– Vi kan si: «Er det sånn at du tenker på selvmord?» Dette

gjelder både for barn og unge. Spør tydelig, og hvis de

svarer «ja», så vis at du setter pris på at de forteller deg

dette. Og presiser at dette må dere snakke mer om, og

finne noen som kan hjelpe dere videre, sier han.

HUSK: DU SKAL IKKE FIKSE ALT

– Mange mennesker som har hatt

selvmordstanker beskriver det som veldig

ensomt. At de ikke ser noe lys, og de har

tunnelsyn. De tenker kanskje at verden

får det bedre uten dem hvis de dør. Så

det å bli forstyrret – og bli spurt om disse

tankene – kan rive dem ut av ensomheten

og mørket. Ved å vise at du bryr deg sier

du at personen er verdt noe for deg, sier

de Presno.

Men det å spørre er ikke ensbetydende

med at ansvaret nå er ditt.

– Det er godt å vite at du som privatperson,

kollega og venn ikke er den som skal

fikse dette, men du kan bidra til å sette

i kontakt med noen som kan hjelpe. Din

rolle er at du kan være en venn som kan

støtte, og som er der.

GÅ NÆRMERE

VÆR TRYGG

Hvis du ser noen som strever, forandrer seg, er sinte – eller plutselig

blir veldig glade – eller trekker seg tilbake, bør du gå nærmere.

– Når atferden tydelig forandrer seg, så bør vi benevne dette og sjekke

om ting er i orden. Det kan være de sier noe som gjør at du tenker «hva

betydde det?» Noe som gjør at du stusser. Da er det greit å spørre,

sier de Presno.

– Det handler om å være nysgjerrig, å ønske å vite hvordan den andre

har det, og at du er trygg på at du kan spørre.

Ha den tryggheten på at dette kan du spørre om, og gå

inn i. Det er bedre å spørre, enn å ikke spørre. Det er også

viktig å ta personens problemer på alvor, uansett hvor

store eller små de virker for deg.

– Med barn, for eksempel, så er det slik at de ofte ikke

har samme repertoaret eller livserfaringen som vi voksne.

Det vi voksne ser på som små problemer kan ofte fortone

seg som uoverstigelige for barn og ungdom. Det å ta den

krisen de er i på alvor, det er viktig, sier de Presno.

HVA GJØR JEG HVIS SVARET ER «JA»?

– Lytt, vær der, vis at du setter pris på at de forteller deg

dette og at du vil hjelpe så godt du kan. Presiser at dere

kanskje trenger mer hjelp. Ring 113 hvis du er livredd.

Du kan også ringe legevakt, ambulant team, fastlege,

ektefelle, mor, far, noen andre som kan tenke sammen

med dere.

– Vi har et helsevesen som har det formelle ansvaret. Du

kan – som medmenneske, venn, kollega eller nabo – gjøre

ditt.

Du kan spørre, lytte, være en venn og kontakte hjelp.

Du kan vite at det ikke er farlig å spørre. Og så er det

helsevesenet som har ansvaret for det som skjer etterpå.

– Det kan gjøre det tryggere å se på det som vårt felles

ansvar å hjelpe.

11


Ikke oppdra

barnet.

Oppdra deg

selv

– Det er viktigere hvem du er som menneske, enn hva du gjør som

oppdrager. Barnet ser på deg med argusøyne, og lærer livet gjennom

hvordan du lever ditt liv. Det er hvem du er, som er avgjørende. Det

sier fagleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf.

Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illustrasjonsfoto: Luis Eusebio og www.123rf.com


TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

Med det mener han at vi heller må gå i oss selv mer enn å prøve

å oppdra barnet. På denne måten vil vi hjelpe barnet til å vokse og

finne sin identitet i verden.

– Vi blir så opptatte av å oppdra barna våre, og vi prøver å gjøre

dem til noen som lykkes og mestrer. Det er da vi glemmer at

ungene har blikket sitt stivt festet på oss voksne.

– De er programmert til dette. De følger oss med argusøyne, på

hva vi gjør, sier og mener. Da blir det viktigere hvem vi er som

mennesker enn hva vi gjør som oppdragere.

Steinkopf sier at mange foreldre føler seg maktesløse og «ikke

flinke nok». De tror ikke at de betyr noe i barnas liv. Dette er en

massiv misforståelse forteller han.

Selv om vi tror at barna ikke

følger med, så ser de hva vi

gjør. Og de tar etter oss.

– Når de er unge voksne prøver de å lage en avstand til oss

foreldre, i et forsøk på å finne sin egen selvstendighet. Så «lander»

de som voksne, og da møter vi oss selv i døra i form av at vi ser

hvor mye de har tatt etter oss, smiler han.

– Selv i min gamle far ser jeg «meg selv» og min væremåte. For

meg bekrefter dette bare at barn iakttar de voksne, og lærer livet

gjennom å se hva vi gjør.

Å være sammen

– Vi er så opptatte av barna våre. Vi ønsker jo at de skal ha det bra,

og vi speiler oss i deres mestring. Når de får det til, oppfører seg

ordentlig og er flinke, gir det oss gode følelser. På samme måte får

vi veldig dårlige følelser når de ikke mestrer. Når de snubler, gjør

det dårlig på skolen, blir gravide tidlig, opplever nederlag. Noe av

det tyngste for oss som foreldre å kjenne på, er at våre barn blir

en massiv katalysator for vår lykke. Da blir vi veldig fokusert på å

gjøre dem vellykket, sier Steinkopf.

Det oppdragelsesprosjektet

vi ofte har for barna våre er

bortkastet. Gå heller for et

oppdagelsesprosjekt, der du

ønsker å være sammen med

barnet, på ekte.

14 15

Det beste du kan gjøre for barnet er å realisere deg selv sammen

med barnet, og vise at du genuint ønsker å være der. Alt annet er

underordnet.

– Hvis man vil det beste for barnet må man ville det beste for en

selv også. Sagt på en annen måte: Det beste du kan gjøre for

barnet er å ta vare på deg selv.

– Med det mener jeg ikke å kun leve ut drømmene sine, stikke av

hver ettermiddag for å trene, bare tenke på sin egen lykke, eller

dra på kjæresteturer i ett sett. Jeg mener at man setter seg ned

med barna og er nysgjerrig på livet, sammen. Finne ut nye ting om

seg selv, i møte med dem.

– Barnet må jo få lov til å feste blikket på deg, da kan du ikke være

vekk hele tiden, eller spille en rolle: Da blir du en fantasifigur. Du

må være ekte. Så du må realisere deg selv sammen med barnet.

Barnet trenger at du blir glad av å være sammen med dem. At du

viser at du er nysgjerrig og bryr deg.

Barnet trenger at du er der, og

at du er der med hjertet ditt

og med godt humør, glede og

tilstedeværelse.

– Du trenger ikke gjøre så mye mer. Hvis barnet opplever at du

blir glad av å være sammen med ham eller henne, så har du nådd

målet, mener han.

Steinkopf påpeker at dette kan være smertefullt for de voksne

som har levd vonde liv.

Det å være helhjertet sammen med noen kan være smertefullt.

– Det at en voksen våger å være et helt menneske sammen

med dem, det trenger barnet. Men det kan være litt av et

oppdagelsesprosjekt for dem som har hatt det vondt tidligere i

livet, forteller Steinkopf.

Dager fins i alle farger…

… også grå, sang Knutsen og Ludviksen. De dagene, de kommer

de også, det vet vi alle og enhver. Og da er man jo tross alt bare

et menneske, på godt og vondt.

Man blir til sammen med andre, og i vanskelige tider blir man ofte

vanskelig selv.

– Når vi tenker at det er viktig å oppdra seg selv, menes det at vi

øver oss på å «legge ned våpenene», og er der i det vanskelige.

At vi kjenner mer på følelsene, trøster. Man har jo som voksen

forferdelig lyst til å ta vekk det vonde, å fikse, ordne opp, gjerne

så fort som mulig.

Det er lett å like livet når livet er lett. Når det har balla seg til,

og barnet har et reaksjonsmønster som er vanskelig, da er det

jammen meg ikke like lett.

– Da er det viktig og vanskelig å ta en «time out» på seg selv, og

se på hva man gjør i de situasjonene. Det lurt å snakke med noen

som kan hjelpe deg å få noen perspektiver på plass så du kan se

deg selv og situasjonen litt utenfra. Det å rette blikket mot deg

selv, det kan være vondt og skamfullt. Men ja vel, sånn er det. Ta

ansvar ved å vende blikket mot deg selv: Hva gjør jeg når dagen er

grå og hverdagen er tung og vanskelig? Hvordan påvirker dette de

rundt meg, spesielt barna? Som voksen har man faktisk ansvar

for stemningen, og hvordan den utvikler seg, sier Steinkopf.

Å være i denne prosessen krever at man tør å si unnskyld til

barnet når man dummer seg ut.

– Det fordrer at man ser på barn som hele mennesker, og er åpen

for egne mangler. Barnet kan faktisk ha rett, og du kan ha tatt

ganske så feil. Å tørre å si unnskyld er noe av det sterkeste og

viktigste du kan gjøre, for å vise at du vil være sammen med

barnet. At du er villig til å lære noe. Så kan dere kanskje lære noe,

sammen? For en gave å gi barnet, og for en gave å gi deg selv,

mener Steinkopf.

Den viktige kjærligheten

– Barn blir oppdratt ved at du bare ER, og at du viser at du vil være

der. Som Dr. Stuart Ablon sier: «Barn gjør så godt de kan». De

trenger ikke å lokkes eller trues for å få til noe som helst. Det er

nok at du er der og vil være der. Med dem. Når Dr. Bruce Perry da

i tillegg sier at kjærlighet er den sterkeste forandringsagenten, så

har du i grunn svaret: De trenger deg. Helhjertet.

– Det barn trenger, er å føle seg elsket. At du setter ting til side og

viser at du blir glad når ungen lager noe i sandkassen. Da viser du

at det er elsket. Det hjelper ikke å si «å så grei du er» innimellom.

Du må være tilstede med hele deg, enten det er når dere er i

skogen eller det er leggetid.

– Astrid Lindgren sa det kanskje aller best?

Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet

og enda mer kjærlighet,

så kommer manerene av seg

selv.


PSYKOLOGEN

PSYKOLOGEN

Vi kan ikke snakke oss

ut av problemene

Psykologspesialist i RVTS Sør, Anette Andersen, forteller at det

er mye fint med det å snakke sammen når livet ikke er så lett.

— De aller fleste terapimetoder er rettet mot bruken av samtale

som verktøy. Når mennesker som har psykiske vansker ber om

hjelp er det vanlig å tenke at rollen til terapeuten skal være å hjelpe

pasienten å sette ord på, eller på andre måter uttrykke sine tanker

og følelser. Behandlingen kan også inneholde bevisstgjøring i det

å finne mening med tilværelsen, og veiledning av pasienten, sier

hun. Dette kan være positivt, påpeker Andersen.

— Det å få snakke kan lette på trykket. At noen lytter, og hjelper

deg til å sette det du har opplevd inn i en sammenheng. Å

få snakket ut om problemene kan føles godt. Det er viktig at

personen får satt ord på sin opplevelse av situasjonen.

Men for å hjelpe de som har det vanskelig må vi begynne å

fokusere mer på å «snakke» til hele mennesket, melder Andersen.

Det handler ofte om mye mer enn bare ord.

Skal man snakke til hele

mennesket kan man ikke bare

å bruke språket og tankene. Det

handler også om å snakke til

erfaringene og opplevelsen av

å være sammen, om alt det

som ikke er språklig når vi er

sammen.

utvikle seg, så det er ikke så lett å koble på tankene som hjelper

oss med å si ifra om at det var ikke så farlig likevel, du trenger

ikke å være redd, forteller hun.

Da trenger vi å hjelpe oss selv med å regulere kropp og stress, før

vi kan klare å være i kontakt og bruke fornuft. For traumatiserte

er dette ekstra vanskelig. Evnen til å ikke «miste hodet» når det

koker må trenes på, igjen og igjen, som en muskel

som skal bli sterk.

De små tingene

Og det er altså ikke med ord denne

treningen først og fremst skal bedrives

med – her må vi bruke hele oss i

møte med den vi skal hjelpe: Blikk,

stemmeleie, følelsesmessig inntoning,

energinivå, nærhet/avstand, berøring,

ansiktsuttrykk, kroppsholdning,

rytmen i samspillet – alt spiller inn.

Den danske psykologen Susan Hart holdt

høsten 2019 videregående kurs i

traumeforståelse sammen

med RVTS Sør, og understreket

her

​Å snakke med noen kan i mange tilfeller være både godt og nyttig når livet går en imot.

Men for barn og unge som er traumatiserte er ikke ord tilstrekkelig. Hva gjør vi når vi ikke

kan snakke oss ut av problemene?

Av Siri L. Thorkildsen // Illustrasjon: www.123rf.com

— Med andre ord: Vi trenger ikke flere snakkemetoder. Vi

trenger flere verktøy enn de som snakker til kun tenkehjernen.

Dette er ikke nye tanker, men det har likevel ikke fått den

oppmerksomheten den fortjener i hjelpeapparatet, melder hun.

Kroppens språk

Med utviklingstraumer handler det ofte om noe mer enn

å finne tilbake til noe som er gått tapt som de en gang

hadde, eller mestret. Det handler om å bygge opp noe

som gikk tapt i utviklingen.

– Da må det noe mer til enn å bare snakke seg gjennom

det. Vi må ta i bruk det vi vet fra utviklingspsykologien,

det vi vet er virksomme byggesteiner for utvikling,

forteller Andersen.

– Hjernen er bygget nedenfra og opp – fra

sansehjernen, til følehjernen og så tenkehjernen.

Dersom vi skal tenke utvikling må vi derfor starte

nedenfra, og bygge oss oppover. Mennesker som

har opplevd traumatiske hendelser i livet, for

eksempel, kan ha et stressresponssystem som

er lett å sette i gang. Sansehjernen tar i disse

tilfellene over, og de går inn i overlevelsesmodus,

forklarer Andersen.

– Dette skjer automatisk fordi det har vært

så mye farlig i livet. Hjernen er blitt rågod på

å lete etter fare, så den ser fare overalt. I

tillegg har ikke tenkehjernen fått hjelp til å


PSYKOLOGEN

kroppens betydning for å få dette til. Der fortalte hun at vi må

tørre å bruke lek og rytme enda mer når vi skal hjelpe mennesker.

Voksne må gå ut av sin egen

komfortsone og leke. Der vi

snakker til sansene, bruker

kroppen, og slutter å snakke

så mye.

Andersen mener dette gir oss mulighet til å gjøre noe annet enn

det vi «alltid» gjør — og det kan til og med bety at vi gjør noe gøy

sammen — som faktisk hjelper. Dermed kan de små tingene i

hverdagen være viktigere enn man skulle tro.

– De små tingene i hverdagen blir like viktig, og det vi kanskje

ikke tenker på som behandling blir dermed viktig behandling. For

eksempel kan det å sitte ved siden av hverandre i sofaen og se

på TV skape en opplevelse av samhørighet om et felles fokus,

og gi erfaring i en følelse av trygghet der vi deler samme følelse,

forteller hun.

Møteøyeblikk er nøkkelen

– Vi mennesker har et grunnleggende behov for å dele indre

mentale tilstander med hverandre. En slik deling er en forutsetning

for vår grunnleggende opplevelse av mening, forutsigbarhet og

trygghet, forteller Andersen.

– En opplevelse av en påkobling med andre er, med andre ord,

utviklingsfremmende. Det første «språket» vi lærer er koreografien

i det non-verbale språket for «hvordan være sammen med andre».

– Det vil si at inntoning, synkronisering og empati foregår i de

nedre delene av hjernen, i sanse- og følehjernen. Det verbale

språket kommer senere i utviklingen, forteller Andersen.

Den helende positive relasjonen

Terapi gjennom bruk av det verbale språket, som henvender seg

til tenkehjernen, er dermed ikke nok, melder hun. Dersom vi skal

utvikle følelser og god mental helse må vi – i tillegg til det verbale

– også henvende oss til disse non-verbale prosessene i hjernen.

Slik får vi en mest mulig integrert, sammenhengende hjerne

der sanser, følelser og tanker henger sammen og gir mening.

Motsatsen er kaos og rigiditet.

Flere forskere har påpekt viktigheten av positive relasjoner.

– De ser at utviklingstraumer er ødeleggende, fordi det fratar

barnet den mellommenneskelige gjensidigheten som er

essensiell for utvikling av god mental helse. Dr. Howard Bath

fremhever at positive forhold til traumatiserte barn og unge

er det primære målet for oss hjelpere, og viser blant annet til

synkroniserte aktiviteter. Det er nesten umulig å avvise noen

når man er synkronisert med hverandre. Og det kan man bli, for

eksempel ved å spille bordtennis, kaste ball, danse, spille musikk

eller synge i kor, forteller Andersen.

– Dette er alle aktiviteter som bidrar til en dyp følelse av glede

og samvær. Disse, og utallige andre, hverdagslige aktiviteter

fremmer utvikling av positive forhold. De bidrar til å skape et trygt

miljø. De er også viktig behandling av et kaotisk indre. Dr. Bruce

Perry hevder at jo flere gode relasjoner et traumatisert barn har,

jo mer sannsynlig er det at barnet heles etter traumer.

Ordet «kommunikasjon» kommer fra det latinske ordet

comunicare. Det betyr å gjøre noe felles, delaktiggjøre, og ha

en forbindelse med en annen gjennom språk, kropp og følelser,

forteller Andersen. Det er en utveksling mellom to eller flere

parter der samtaler, tegn og signaler utveksles.

– Så selv om det ikke er alle problemer vi kan snakke oss ut av,

så er det nok mer riktig å si i at vi kan kommunisere oss ut av

problemene, avslutter hun.

Følg ”rvtssor” på

18

Hjernens utvikling påvirkes av lavbevisst, emosjonelt og gjensidig

samspill med andre gjennom hele livet.

– Det betyr at dette ikke bare gjelder for barn, men også for

voksne, forteller psykologspesialisten.

– Evnen til å oppleve «følehjerneresonans» med andre er

grunnleggende for oss. I den terapeutiske samtalen blir derfor det

vi kan kalle møteøyeblikk viktige, for både endring og utvikling.

Møteøyeblikk kan beskrives

som opplevelsesmessige erfaringer

i direkte samspill her

og nå, fra øyeblikk til øyeblikk.

– Dette inkluderer som sagt ansiktsuttrykk, kroppsbevegelse,

stemmeleie, inntoning, blikk-kontakt og timing. Tradisjonell terapi,

med fokus på å snakke om fortiden, kommer i bakgrunnen. Alle

nå-øyeblikk, enten de erfares i hverdagslivet eller i psykoterapi, er

potensielt endringsskapende gjennom direkte opplevelse. Ethvert

menneskemøte kan, med andre ord, være utviklingsfremmende,

forteller hun.

Når du inviterer meg

inn i livet ditt

er det lettere

å være i mitt

Eva Dønnestad


VÆR NÆR

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

Det viktige skjer hver dag

– Det er lett å tenke at vi prioriterer hverandre i en hektisk hverdag

ved å «sette av kvalitetstid». Men kvalitetstiden, den er hele tiden.

Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Shutterstock.com

Det sier spesialpsykolog i RVTS Sør, Inge Bergdal. Hverdagsfilosofen

med det lune smilet og den stoiske roen i alt han foretar

seg, dumper avslappet ned i stolen på kontoret.

Han har bare femten minutter til å ta en liten prat, forteller han.

En ikke-planlagt, spontan prat, midt i en pause på en regntung

onsdag. En onsdag som egentlig er fylt opp med planlagte møter

for oss begge.

– Men det er jo kjempegod tid til å tenke litt høyt sammen, legger

han til.

Han trekker pusten, og tenker seg godt om før han setter i gang.

– Det er nok veldig vanlig å tenke at vi har satt av tid til kvalitetstid,

til hverandre i en hektisk hverdag. Men nei, hele din væren med

andre er kvalitetstid, begynner han.

– Ethvert menneskemøte og enhver samhandling med andre

mennesker skaper en mulighet for deg til å koble deg på, se

mennesket, være nysgjerrig. Eller du kan velge noe annet. Disse

tingene skjer hele tiden, hele dagen. Ikke bare på en gitt tid på

onsdag eller lørdag kveld.

– Det er mange slike henvendelser som kommer, med en mulighet

til å møte andre. Noen henvendelser er verbale, noen ganger er

det et blikk. Noen ganger sender den andre ut et signal om at de

har det vanskelig, sier han.

Jeg tror mange er opptatt av

sine ting og seg selv, og ikke

ser menneskene rundt seg.

Det er lett å glemme at det

å se andre mennesker er en

forutsetning for at du selv kan

oppleve viktige øyeblikk.

Disse menneskemøtene skaper viktige øyeblikk for deg selv

også, forteller Inge.

– Det å henvende seg, det å være oppmerksom, og å være tilstede.

Det er så flott! Men det er mer enn å bare være «tilstede». Det

handler om å være inviterende, nysgjerrig, reflekterende over din

egen rolle i dette møtet.

Med blikk for øyeblikk

Det gjelder å gripe øyeblikkene når de byr seg, forteller Inge.

Også de vonde øyeblikkene kan være viktige.

– Hvis du har krangla med ungdommen, og du ønsker å reparere

forholdet etter krangelen, kan du fysisk se at stresset legger seg

hos både deg og ungdommen. Slike øyeblikk er viktige øyeblikk,

som gir deg en mulighet til å starte på nytt.

Det er en henvendelse, til deg. Menneskemøtet skjer når du

møter den henvendelsen, og det er kjernen i å tenke at det viktige

skjer hver dag.

20 21

Inge forteller at i dét ligger det et ansvar, men det betyr også at

hver eneste dag er viktig.

– Det er ikke noe vi har gjort før eller skal gjøre senere, det er noe

som skjer her og nå. Den samtalen vi har akkurat nå, kan bli viktig

for oss begge. Sånn er livet for oss mennesker.

Seg og sitt

Som en onkel Reisende Mac er Inge stadig på farta. Utallige kurs,

forelesninger og programmer i Sør-Norge, for å hjelpe hjelperne

bli gode menneskemøtere og trygge i sin rolle som hjelper. Med

mange jern i ilden, og et fag han brenner for, kan det noen ganger

være utfordrende å følge sitt eget råd?

– Når jeg kommer hjem til kona mi etter jobb, og tenker på andre

ting, så kan jeg gå glipp av mye. Men hvis jeg klarer å legge merke

til henne, og hva hun er opptatt av, så kan det skje noe magisk for

både henne og for meg.

Det å greie å finne de

øyeblikkene som betyr noe,

akkurat her og nå, det er så

viktig. Og det trenger ikke være

verbalt, alltid. Det kan like godt

være et blikk.

– Da jeg tok bussen til jobb i dag så jeg ei som satt ved siden av

meg, at hun var lei seg. Hun vender seg vekk fra meg, men etter

tjue minutter smiler jeg litt til henne. Og jeg ser at det betyr noe

for henne. Jeg kunne valgt å sitte og høre på musikk i min egen

verden, men jeg valgte å koble meg på. Og det er det jeg mener

med at det viktige skjer, hele tiden, sier han.

– Å være klar over dette blir en erkjennelse av at du kan møte

andre mennesker, og du kan velge det bort. Men da har du gått

glipp av noe viktig den dagen.


TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

Nye bøker fra RVTS Sør

22

Et annet eksempel Inge kommer med, er fra da sønnen var liten.

Inge jobbet mye, og var stadig på farten.

– Jeg hadde en holdning at helgene – de var hellige. Da skulle vi

ha kvalitetstid sammen, forteller han.

En lørdag skulle de bygge hytte med pledd og puter i stua. Inge

hadde akkurat vært på kurs i utviklingsstøttende dialog, og

spurte sønnen hva han ville at han skulle være i leken.

– Jeg ble fortalt at jeg skulle være et lite barn. Jeg spurte hva jeg

skulle gjøre, og fikk beskjed om å krype inn i hytta. Så det gjorde

jeg. Sønnen min hentet leker og kosebamser som jeg skulle kose

meg med der inne.

Så sier sønnen plutselig: «Vent litt, jeg skal bare på et møte».

– «Blir du lenge borte?» spør jeg. «Det er litt uklart,» svarer han.

Der og da, mens han spiller «pappa», forteller han meg en historie

der det oppstår et veldig viktig øyeblikk, forteller Inge.

– Jeg fikk se meg selv med nye briller. Jeg fikk se hvordan han

ser meg. Det skapte en forståelse, der jeg så hans verden på en

ny måte.

Disse øyeblikkene blir ikke bare fyrtårn i livene våre. De blir til

livbøyer man kan holde fast i, som kan skape retning og trygghet.

Og noen ganger kan man bli klar over at det fyrtårnet man var på

vei mot ikke var dit man skulle, likevel.

– Som med sønnen min, og min idé om kvalitetstid i helgene, det

var kanskje ikke det jeg skulle holde så høyt likevel? Kanskje det

var heller det som skjedde hver eneste dag som betydde noe for

oss to? At det egentlig bare var rasjonalisering fra min side siden

jeg var så opptatt, og hadde det travelt, at jeg skulle bøte på min

egen samvittighet med denne helgekosen.

– Jeg hadde en selvfølelse som far, som ble pirket borti, da

sønnen min «skulle på møte». Der og da jeg ble tvunget til en

forandring. Noen ganger gjør man ikke noe med det. Men det som

er så fint med viktige øyeblikk, er at hvis du reflekterer litt over

dem er de retningsvisere som gir deg en mulighet til å utvikle deg

selv – og også andre.

– Viktige øyeblikk trenger ikke være positive øyeblikk. Men det

kan endre retning for mennesker. En vanskelig samtale kan være

det også. Det å være sint, likeså. Emosjoner er så fine, for de

gir et tidlig varsel om at det er «noe» før du klarer å sette ord på

det selv. Det er viktig å være bevisst emosjonene for å kunne

oppdage disse øyeblikkene, forteller Inge.

Et ansvar

Og det er drøssevis av disse øyeblikkene i løpet av en dag, minner

Inge på.

– Kan man ikke bli litt stressa av å gå glipp av viktige øyeblikk,

hvis de er så viktige?

– Det kan jo føre til angst for å gå glipp av mye viktig, ja! Men det

som er fint, er at det betyr at hver eneste dag du har kan bety noe

viktig – ikke bare for andre, men for deg selv også.

– Det handler om å bli bevisst sitt ansvar i verden, og at det du

gjør har betydning for andres liv, dag og øyeblikk.

– Tror du slike øyeblikk kan ha en reell påvirkning for noen som

har det skikkelig vanskelig?

– Forskning viser at disse gledesøyeblikkene, der folk opplever at

de blomstrer, er det som korrelerer høyest med at man velger å

ikke ta selvmord. Selv om man kan ha det ganske tungt, forteller

Inge.

Jeg har tenkt at det ligger et

veldig håp i det at det viktige

skjer hver dag.

– Hvis man tenker at det viktige skjedde for 20 år siden, og etter

det så har man måttet leve det livet man ble bundet fast i, da

har man jo på en måte gitt opp den tanken. Men å tenke at det

viktige skjer hver dag, da ligger det et håp og en mulighet til noe

annet, hele tiden.

– Det erfarte jeg stadig, da jeg jobbet med barn og unge. Da

kunne jeg plutselig høre: «Det er ikke håp for han der», eller «jeg

vet akkurat hvor det kommer til å ende, med de foreldrene». Da

har man kanskje en tanke om at det viktige IKKE skjer hver dag?

– Vi har en veldig selvoppholdelsesdrift, og vi prøver alle så godt

vi kan. Den erkjennelsen at alle mennesker faktisk kan gjøre en

forskjell hver eneste dag, det er et ansvar. Men det er også helt

fantastisk! Kall meg gjerne naiv, men jeg velger å tro på det.

Hvis vi som medmennesker

tenker at det viktige skjer hver

dag, da har vi alltid mulighet

til å gjøre en forskjell. Hver

eneste dag.

Det synes jeg er fint, sier Inge, og ser rolig på klokka si. Og

konstaterer at vi har brukt fem minutter mer enn det han egentlig

hadde til rådighet. Men så ble det 20 fine, ikke-planlagte

kvalitetsminutter sammen. På en helt vanlig onsdag.

Bøkene, «Folkehelse og livsmestring i skolen» og «Folkehelse og livsmestring – Tanker, relasjon og følelser», hjelper

ansatte i skolen til å få det nye tverrfaglige temaet til å bli en naturlig del av skolehverdagen. Bøkene tar også for seg hva

som fremmer sunn vekst og bygger livsmestring, og hvordan skolen kan legge til rette for dette.

Karen Ringereide og Siri Landstad Thorkildsen

Bøkene kan bestilles på www.pedlex.no

”Vi trenger ikke

flinkere barn.

Vi trenger gladere

barn.”

Karen Ringereide, RVTS Sør


VITENSKAPELIG

VITENSKAPELIG

Visste du at...

Ungdom med moderat bruk av sosiale medier

rapporterer gjennomsnittlig om mindre

psykiske helseplager enn de som bruker

sosiale medier mer enn 3 timer daglig.

«Psykisk helse skapes ikke i helsevesenet.

De reparerer den. Psykisk helse skapes

der menneskene lever livene sine.»

Kilde: Eriksen, Sletten, Bakken og von Soest (2017)

Fryd, latter og lekenhet...

- Virker smertedempende.

- Reduserer nivået av stresshormoner.

- Øker nivået av immunoglobulin, naturlige

dreperceller, gamma-interferoner, T-celler

og D-celler.

- Frigjør vekstfaktorer i hjernen.

- Stimulerer produksjonen av veksthormoner.

- Bedrer sårheling.

Kilder: Bennett, et al (2003). Bennett og Lengacher (2009).

Mora-Ripoll. (2010).

Arne Holdte, professor i helsepsykologi

6 av 10 jenter,

og 3 av 10

gutter, sier de

ofte blir svært

stresset av

skolearbeid.

Kilde: Bakken, A. Ungdata,

Nasjonale resultater (2018).

Det relasjonelle forholdet

mellom terapeut og pasient

er like viktig – og mest trolig

viktigere – for en pasients tilfriskning

(eller manglende tilfriskning), enn

behandlingsmetodene som blir brukt.

Kilde: Norcross og Wampold (2018).

Hva er egentlig livsmestring?

Et nytt tverrfaglig tema gjør snart sitt inntog i norske skoler,

nemlig Folkehelse og livsmestring. Men hva er egentlig

livsmestring?

Ifølge Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner

er livsmestring «å utvikle ferdigheter og tilegne seg praktisk

kunnskap som hjelper den enkelte til å håndtere medgang,

motgang, personlige utfordringer, alvorlige hendelser, endringer

og konflikter på en best mulig måte. Å skape en trygghet og tro

på egne evner til å mestre også i fremtiden».

Veier inn – og ut av – ekstremisme

Ragnhild Sørbotten Moen forsker på tidligere ekstremister,

og på deres veier inn – og ut – av radikaliseringen.

– Hvordan de har hatt det, og følt seg, har vist seg å være

viktig i hvorfor de har valgt å gå inn i disse gruppene. Det

er spesielt historier om skam som har dukket opp i alle

fortellingene, på forskjellige måter. Denne skamfølelsen har

ført til et brudd i relasjoner, som igjen har ført til utenforskap,

viser funnene så langt.

Fellestrekkene for de Moen intervjuet, er at de har kommet i

kontakt med et miljø som har tilbudt mening, et fellesskap, og

en idé om at de er «duganes» til noe, på et sårbart tidspunkt

i livene deres.

24

Hva med en dose radikal medfølelse?

«Hvis du vil at andre skal være lykkelige, øv deg på medfølelse. Hvis du vil være lykkelig selv, øv på medfølelse», sa Dalai Lama.

Medfølelse er en ferdighet vi kan øve opp, og det starter med å

øve på egenomsorg, viser forskning. Kristin Neff fra University of

Texas melder at å øve på medfølelse gir flere gode sideeffekter.

Medfølelse handler om:

- Å behandle seg selv med vennlighet, forståelse, empati

og tålmodighet.

- Å huske på vår felles medmenneskelighet: Hvordan er jeg

lik de andre, hvordan er det å være et menneske? Vi er

uperfekte som mennesker, og det deler vi alle. Det er

normalt.

- Mindfullness, å være tilstede her og nå. Å akseptere nuet

kan hjelpe oss å være mer omsorgsfulle ovenfor oss selv.

Forskning viser at vi trenger selvkritikk for å motivere oss selv.

Hvis ikke blir vi late. Når vi kritiserer oss selv er det faktisk det

motsatte som skjer. Vi begynner å gå i overlevelsesmodus.

Trusselen går på vårt konsept av selvet. Det utløser store doser

kortisol, som er forbundet med stress.

Når vi gir oss selv medfølelse reduserer vi kortisolnivåene, og

øker oxytocin og opiater – noe som fører til at vi føler oss trygge

og gladere og mer motiverte. Medfølelse for seg selv er dermed

sterkt linket til god psykisk helse og gode relasjoner, melder Neff.

KJÆRLIGHET, VARMESTE ORD PÅ JORD...

613 er antall ganger The Beatles brukte

ordet LOVE i sine sanger. De var med

andre ord på sporet av noe viktig.

Tha Guardian

Det andre hun ser på i forskningsarbeidet, er betydningen av

tilknytning og relasjoner i veier ut av radikaliseringsprosessen.

– I veiene ut ser jeg at det er menneskemøtene som betyr noe.

Det kan være helt tilfeldige møter som får stor betydning, og

det kan være ordentlige prosesser med tette relasjoner som

går systematisk over tid.

– Det å bli sett og anerkjent, det å føle tilknytning, det å se

sitt eget verd i den andres blikk er sentralt i alle historiene.

Det som er felles for veien inn og veien ut, er betydningen av

anerkjennelse, melder Moen.

Visste du at...

40 prosent av gjerningspersonene som utøver vold og overgrep

er i en nær relasjon til offeret.

Kilde: NTNU Samfunnsforskning. ”Tryggest: Helhetlig beskyttelse av voksne utsatt for vold og

overgrep.” (2019).

25


TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

FELLESSKAPET

kan redde verden

Ta vare på deg selv! Den lille setningen er så godt ment. Men når

vi har det som verst, er det vel nettopp det vi ikke klarer.

Av Eva Dønnestad // Foto: Andrea Tummons

Tankevekkeren fikk jeg av en 15 år gammel jente som var med i en

dele-gruppe for unge som hadde opplevd samlivsbrudd i familien.

Jeg var med på et møte med moren, læreren, en fra PP-tjenesten

og jenta. Det ble et tilsynelatende fint møte. Men da vi skulle gå

fra hverandre, sier læreren: «Ta vare på deg selv, da, Nora!»

Da bråstopper Nora, som hadde vært rolig tilstede hele møtet.

Hun snur seg til læreren. Med tårer i øynene og høy fortvilet og

sint stemme sier hun:

Det er jo nettopp det jeg ikke

orker lenger: Å ta vare på meg

selv! Nora, 16 år

«Jeg har prøvd å ta vare på mamma, pappa, lillebroren min, jeg

orker ikke mer. Jeg trenger at noen tar vare på MEG. Jeg klarer

ikke alt alene.»

Ingen av oss fant ord. Men vi satte oss ned. Det var nå møtet om

de ubehagelige tingene begynte. Det ble et mer smertefullt møte.

Men det var sannere. Og gjorde jenta lettere til sinns. Det endte

med at vi snakket om hvor viktig det er å ha noen i livet sitt – et

vennskap, en relasjon, som en ikke bare gir i, men som også gir

en selv noe. Hvor viktig det er å ha en flokk, et sted å høre til, der

du er verdsatt og kan få trøst og mot til å leve.

Nora forklarte oss også forskjellen på voksne som overstyrer,

ikke tar på alvor – og de som viser at de forstår, rommer at de har

det vondt. De som anerkjenner, verdsetter og trøster. Forskjellen

på å lære unge å sette grenser og kjenne egne behov, og det å

klare å møtes andres. Og det å skulle klare alt alene, det er noe

annet. Det klarte hun ikke lenger.

Etter det møtet, tenkte jeg over hvordan vi noen ganger har

gitt den nødvendige næringen til individet, rettighetene og

selvstendigheten – uten samtidig å se hvordan nettopp dette

individets utvikling er avhengig av relasjonen – fellesskapet – for

å klare å være den beste versjonen av seg selv.

Ingen av oss klarer seg alene.

En får ikke nødvendigvis bedre

selvfølelse av å bygge selvet

alene, men av å bygge selvet

sammen med andre og bygge

Viet.

Det er jo ofte sånn at det samme som kan ødelegge verden, kan

frelse verden. Gode fellesskap der vi tenker at alle er en del av

Viet, kan gjøre en forskjell.

«Ta vare på deg selv», sier vi omsorgsfullt - og snur ryggen til den

andre for å fortsette uforstyrret videre. Den andre står tilbake

uten opplevelse av omsorg.

Ei ung jente hadde forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Mange var

det som sa: «Ta vare på deg selv.» Men bare én familie inviterte

henne inn i hjemmet og lot henne bli til tankene om å ta livet sitt,

ble mindre dominerende. Det var de som våget samværet som

reddet meg, sier hun.

Forskningen roper FELLESSKAP

Å være sammen. Å dele. Det kan ha helsebringende effekt

dersom vi klarer å bygge fellesskap der vi GIR, deler og vil

andre vel. Verden trenger mennesker som våger det sårbare i

å gi til andre. Tillitsfellesskap som verdsetter forskjeller og

lar ulikhetene blomstre. Tallene og faktaene er dessverre:

Høyere antall dropouts i høyere utdanning, tre av ti studenter

er ensomme, selvmordstallene øker. Utenforskap, selvhjulpen,

selvskapt, selvforsynt.

Vi trenger å starte reisen mot

hverandre, ikke bare innover i

oss selv.

For noen år siden intervjuet jeg hjerneforskeren Bruce Perry. Nå

er jeg sterkt opptatt av at mennesket er mer enn hjerne, men

det er også Perry opptatt av. Han har forsket på hvordan hjernen

trenger den andre og fellesskapet for å utvikle seg.

I intervjuet sa Perry blant annet:

«Vi står overfor et alvorlig valg. Vi vet hjernen er skapt for

relasjoner, mens samfunnet mer og mer legger opp til isolasjon.

Traumet vil isolasjon. Men det leges kun i relasjonen. Dette vil få

konsekvenser for måten vi gir hjelp på.

Dette krever nærværende relasjonsbyggere som gir trygghet.

Trygghet, forutsigbarhet, god rytme, hjelp til å regulere følelser

og gode relasjoner.

Barn som vokser opp med gode, forutsigbare og kjærlighetsfulle

relasjoner, blir trygge, fleksible og tilpasningsdyktige. De tør å

bygge relasjoner med nye mennesker. De tør å utforske livet, gjør

det bra på skolen, blir kreative og produktive.

Målet er å se hvor viktig det er å være foreldre. Skape kulturer i

hjemmene og i hjelpearbeid – som verdsetter relasjonsbygging og

ser betydningen av å tilhøre fellesskap.»

27


TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

28

Det gir liten eller ingen mening å sette mennesker som har det

vondt alene på et rom, i isolat eller alene på en hytte. Vi må

fellesskape. Lekne åpne tillitsfulle fellesskap er helsebringende

og livsutviklende.

Vi vil fellesskape. Den lille setningen vil komme til å utfordre

både psykisk helsevern, barnevern og hvordan vi bygger gode

fellesskap i samfunnet.

Det siste vi trenger er å

isoleres. Både hjerneforskning

og annen forskning viser hvor

viktig flokken er – også når vi

trenger å heles.

Med feste i fellesskap, kan vi fly høyt

Selvgjort er ikke alltid velgjort når det kommer til å leve livet. Det

leves ikke best alene. Det vil ikke si at vi ikke trenger tid alene.

Jeg trenger mye tid alene, men jeg klarer ikke det heller uten å

være festet i fellesskap.

Det er festet i fellesskapet som gjør at jeg lik en drake – kan fly

høyt og bredt og lavt - uten å miste meg selv eller flokken. Vi må

invitere hverandre til en reise fra JEG til VI.

Et sunt fellesskap rommer også de mange ulike Jeg´ene,

fasettene i menneskers livsfortelling og personlighet. Vi er et

”jeg” i oss selv, vi er et ”jeg” sammen med den andre, og vi er et

”jeg” sammen med fellesskapet.

Feste i fellesskap gir økt

tåleevne, motstandskraft og

mot – men ikke minst gir

fellesskapet mulighet for å ha

noen å leke med.

Da mener jeg den lekenheten som er en tilstand der vi glemmer

alt annet og bare er til. Uten skam, uten prestasjonsangst, uten

sammenligningen. Lekende fellesskap er noe av det vakreste

jeg vet. De kan like gjerne oppstå i en arbeidsgruppe som i en

barnehage. Vi trenger lekne fellesskap hele livet.

Synlige og usynlige fellesskap

Det finnes synlige tråder og bånd mellom mennesker – og det

finnes noen mer usynlige tråder mellom mennesker. De synlige

fellesskapene kan være familien, nære venner, vennegjengen,

fotballklubben, idrettslaget, koret, speideren, foreningen,

menigheten, politisk parti, med mer.

Men alle har vel kunnet kjenne på at det at mennesker organiserer

seg sammen, ikke alltid blir til fellesskap. Et fellesskap

kjennetegnes av at mennesker utfolder seg sammen og deler slik

at de blir noe mer og bedre sammen, enn alene.

Men det finnes også mer usynlige fellesskap. Tråder til

mennesker som blir et nett som bærer når du trenger det. Det

kan være mennesker du har møtt en gang, men som allikevel

gjorde et uslettelig inntrykk. Det kan være venner du ikke lenger

har kontakt med, men som allikevel lever videre i livet ditt, som

godhet eller kraft.

Jeg har usynlige tråder til noen mennesker jeg aldri har truffet,

eller treffer sjelden, som allikevel er viktige for meg. Det kan være

vi har møttes via ord, poesi, kunst. Mennesker jeg har intervjuet,

får høre livsfortellingene til – som lever videre i meg. Jeg tar vare

på kontakt, synlige og usynlige bånd som bringer livskraft og

godhet inn i livet. Jeg lar dem utvide hjertet.

For noen år siden intervjuet jeg en poet, jeg har truffet henne to

ganger, men hun er allikevel det av mitt usynlige godhetsnett.

Vi meldes noen ganger i året – og ordene lyser veier og bygger

noe bra i hjertet. Leder av Poesiringen i Norge, er en annen jeg

kjenner uten å ha møtt ansikt til ansikt, vi har møttes gjennom

ord. Og ord kan ose av godhet.

Jeg er med i en litt tilfeldig sammensatt chattegruppe med stort

aldersspenn – vi deler hverdagsliv, humor og dypt alvor. Men mest

av alt er meldingene og alt vi deler preget av lekenhet. Dette er

et feste. Fullt av kjærlighet. Vi vil hverandre vel. Det hjelper meg

å fly høyere.

Den viktigeste nøkkelen til

varmere samfunnsutvikling,

læring, glede, bedre helse

og gode liv framover, blir å

fellesskape. Vi må komme

sammen. Vi klarer oss ikke

alene.


FAGSTEMMEN - SUSAN HART

FAGSTEMMEN - SUSAN HART

Målet med denne kronikken er en nyansering av traume- og

stressbegrepet. Vi trenger mange innfallsvinkler og tydeliggjøring i

formidlingen innen psykiske traumer.

For å forstå hvordan vi påvirkes

når vi utsettes for

overveldende og stressfylte

opplevelser er det nødvendig

å forstå hjernens hierarkiske

oppbygging.

I denne kronikken anvendes et annet begrep enn traumer og stress,

nemlig «selvbeskyttelsesstrategier». Selvbeskyttelsesstrategier er

menneskes beskyttelsessystem mot overveldelse. For å komme

tettere på begrepet brukes modellen om den treenige (tredelte)

hjernen, utviklet av Paul MacLean (1990). Han inndelte hjernens

funksjoner i tre organiseringsnivåer, og kalte det mest primitive

laget for det sansemessige (sanse) organiseringsnivået, det

midterste for det emosjonelle (føle) organiseringsnivået og det

tredje for det rasjonelle (tenke) organiseringsnivået.

Hjernens seks mentale organiseringsnivå

Hjernen er ikke ferdig utviklet fra fødslen. Det prefrontale nivået

er komplekst og har lanng utviklingstid. En nyttig forståelse av

emosjonell utvikling er å dele opp hjernens funksjoner i en rekke

mentale organiseringsnivåer. Nivåene kan favnes av MacLeans

hjernemodell og de utvikles gjennom barnets liv.

I kraft av hjernens hierarkiske organisering integreres hvert

mentale organiseringsnivå med de tidligere nivåene. Jo høyere

man beveger seg opp gjennom hjernens strukturer, jo mer økes

kompleksitetsnivået. Og jo mere kompleksitet, jo mer potensiale

har det enkelte menneske til rådighet, til å foreta sofistikert

informasjonsbearbeiding – både følelsesmessig og kognitivt.

I menneskets utvikling er det en konstant avstemning mellom

de forskjellige mentale organiseringsnivåene, og det er ikke

alltid en lett oppgave å få de mentale organiseringsnivåene

til å «jobbe sammen». Mange av oss kjenner for eksempel til

konsentrasjonsvansker, nedstemthet og sinne, hvor vi ikke alltid

klarer å regulere oss hensiktsmessig (Hart & Jacobsen, 2018).

De fire neste nivåene betegens som de prefrontale organiseringsnivåene.

På det tredje nivået (1-2 år) begynner barnet å kunne

styre impulsene sine, utsette behov og regulere seg følelsesmessig

gjennom viljestyring. Barnet begynner å kunne inngå i «som-om»-

lek, som er forløperen til språk. I denne perioden utvikles også

evnen til å reagere med skam når det skal læres at atferden har

begrensninger, eller de må adlyde foreldrene om å stanse en

handling som er lystbetont.

På det fjerde nivået (2-4 år) begynner barnet å kunne skille

mellom lek og virkelighet, og tillegge fiktive figurer intensjoner.

De kan reagere med stolthet på oppgaver som de har klart og får

annerkjennelse for. Barnet begynner å kunne benytte seg av språk

og lek, og kan regulere seg selv gjennom en indre stemme. De kan

også leke parallelt med jevnaldrende.

På det femte nivået (4-8 år) begynner barnet å inngå i felleslek.

Leken er bygget opp i en gjensidig prosess gjennom rollelek og

samarbeidende sosial lek, som gjør det mulig å inngå i en gjensidig

fantasilek. Språklig formidling får en stadig viktigere plass i barnets

kommunikasjon, og de begynner å kunne reflektere over andres

indre mentale tilstander og handlinger.

På det sjette nivået (8-12 år) begynner barnet å kunne reflektere

over andres reaksjoner og motiver til handlinger, og å kunne relatere

andres følelser til seg selv. De begynner å kunne mentalisere over

egne og andres forskjellige følelsesmessige tilstander, og beskrive

seg selv ut fra andres perspektiv ved å koble innlevelse med en

refleksjon over både seg selv og andre.

Alle barn forsøker, på hver sitt alderstrinn, å oppnå den best

mulige tilpasningen med de ressursene de har og i forhold til de

utfordringene de møter.

Barn har behov for å føle seg

trygge, elsket og forstått for å

kunne regulere sin atferd og

utvikle seg følelsesmessig, slik

at selvbeskyttelsesstrategiene

ikke aktiveres.

31

FRA TRAUMER OG STRESS,

til selvbeskyttelsesstrategier

Det store fokuset på traumer – både i samfunnet og hos fagfolk – kan ha ført til at begrepene er

blitt for utydelige og uklare. Kanskje vi trenger en nyansering av disse to begrepene?

Spaltist: Susan Hart, Cand. Psych. PhD. // Foto: Therese Skauge Klokset

Det autonome nivået betegnes som det første mentale

organiseringsnivået. Allerede på det første nivået (0-3 måneder)

kan barn holde oppmerksomheten, og inngå i avstemte samspill

med foreldrene sine. Dette kalles evnen til synkronisering. Det

autonome nivåets funksjoner styrkes blant annet gjennom tidlige

reguleringer. Her beroliger og trøster foreldrene barnet, og dermed

demper angst og ubehag, eller de oppfordrer barnet til fellesskap

med en glad språktone (Hart, 2011).

Det andre nivået (3 måneder-1 år) betegnes som det limbiske

nivået og her begynner barnet å kommunisere ved hjelp av sosiale

følelsesuttrykk i ansiktet ved å vise først glede, litt senere tristhet

og sinne/frustrasjon. Gjennom førspråklige dialoger utvikler barnet

evnen til å kunne forstå andres atferd som forskjellig fra sin egen.

Litt senere begynner de å kunne ha sin oppmerksomhet rettet mot

det samme som en annen, og kunne støtte seg til foreldrenes

vurdering av om en situasjon er farlig eller ikke. I denne perioden

utvikles også barnets tilknytningsmønster.

På grunn av nervesystemets evne til synkronisering er den beste

måten å støtte et barns følelsesmessige utviklingsprosess på, å ha

voksne rundt barnet som er engasjert, rolige og oppmerksomme.

Selvbeskyttelsesstrategier

Når man mister kompetansen til selvregulering, utløses selvbeskyttelsesstrategier.

Selvbeskyttelsesstrategiene er – som det øvrige nervesystemet

– hierarkisk oppbygd. De etablerer seg på de forskjellige nivåene

i nervesystemet, og utvikles i takt med de øvrige følelsesmessige

ferdighetene.

Akkurat som for personlighetsutvikling bevarer vi de tidligste

utviklede selvbeskyttelsesstrategiene. Men de overtas etterhvert

av mer modne former, og kan vende tilbake i særlige pressede

situasjoner.


FAGSTEMMEN - SUSAN HART

HJERNEOPPLYSNINGEN

De seks organiseringsnivåene

De seks organiseringsnivåene er en modell for emosjonell utvikling, som kan gi oss en utdypning og nyansering i vår forståelse

av traumer, men også hva vi kan gjøre for å støtte utvikling.

Alle selvbeskyttelsesstrategier

oppstår på bakgrunn av en

opplevelse av å bli overveldet,

ved enten å bli forlatt eller

invadert.

På det første nivået handler selvbeskyttelsesstrategiene om

angsten for å fysisk bli forlatt eller angrepet.

På det andre nivået handler det om angsten for å bli følelsesmessig

forlatt, ignorert eller invadert, for eksempel av andres sinne. For

eksempel kan man på dette nivået skjelle andre ut og gi dem

skylden for noe, fordi man ikke merker og rommer egen frustrasjon.

På det tredje nivået handler det om angsten for å bli utstøtt og

fordømt. For eksempel kan man reagere med selvbebreidelser og

tvangshandlinger for å unngå at følelsene løper fritt.

På det fjerde nivået handler det om angsten for å ikke kunne delta

i sosiale likeverdige samspill. På det femte nivået om angsten for å

ikke gjøre seg fortjent til å ha bestevenner og oppnå enighet, og på

det sjette nivået om å ikke kunne leve opp til sine egne forestillinger

om egne og andres normer for å være et godt menneske.

Et modent nervesystem vil ha et stort repertoar av selvbeskyttelsesstrategier

på mange forskjellige nivåer, mens et

umodent nerve-system kun vil ha få strategier til sin rådighet.

32 ut fra den konteksten som har skapt atferden.

regulering av frustrasjon feks når noe oppleves urettferdig.

33

Uunværlige strategier

Selvbeskyttelsesstrategier er hensiktsmessige og uunnværlige,

blant annet fordi de sikrer overlevelse ved å aktivere de basale

instinktene eller driftene. Eller fordi de demper smertefulle og

ubehagelige følelser, noen som betyr smertelindring.

Senere kan selvbeskyttelsesstrategiene bli ubevisste, ikkeviljestyrte

strategier. Da fungerer de uavhengig av den

konteksten de ble utviklet i, og dermed skaper de stress- og

traumereaksjoner. Den grunnleggende angsten og de forbundne

selvbeskyttelsesstrategiene inngår i personlighetsstrukturen på

en rekke forskjellige måter, og utvikles i relasjonen med viktige

omsorgspersoner. Jo flere strategier man har til å regulere

temperamentet, humøret og følelsene sine, jo mere overveldelse

skal til for å utløse selvbeskyttelsesstrategiene. Dette blir ofte

betegnet som robusthet eller motstandskraft.

Hvis man utsettes for rystende hendelser, men kan mentalisere

over det som skjer, vil man komme styrket ut av opplevelsen. Hvis

mentaliseringsevnen ikke slår til, enten fordi den er dårlig utviklet,

eller fordi hendelsen er for overveldende, blir man fastlåst eller

svinger uregulert fra én selvbeskyttelsesstrategi til en annen.

Barna som ofte blir overveldet

Hvis barn for ofte har opplevd å bli overveldet eller forlatt uten

mulighet for relevant stimulering, blir de følelsesmessige

strukturene mangelfullt utviklet. Dermed aktiveres selvbeskyttelsesstrategiene

altfor ofte. Man vil dermed kunne finne

barn som muligens er velstimulert på motoriske og kognitive

områder, men ikke på de følelsesmessige områdene.

Disse barna vil ofte framstå som utilpassede, og det er vanskelig

å forstå deres atferd. Noen av disse barna kan fremstå som

kalkulerende og manipulerende, da de kognitivt kan tenke ut

strategier, samtidig som de virker uempatiske. Noen barn kan

reagere med plutselige og uforutsigbare impulshandlinger, der de

går til angrep på den som tilfeldigvis står i nærheten. Eller de kan

bli ekstremt følelsesmessig overveldet av sinne eller tristhet.

Det betyr, med andre ord, at opplevelsene utløser selvbeskyttelsesstrategier

i stedet for å bli integrert i nervesystemet som

selvregulerende mestringskompetanser. Jo yngre og jo mer umodent

barnet er, jo mer krever det voksenstøtte for å skape og bevare

det gjensidige samspillet uten at selvbeskyttelsesstrategiene

aktiveres. (Hart & Bentzen, 2013).

Traume- og stressbegrepet har bidratt med å forstå konsekvensene

av ekstreme påkjenninger i livet, og hjulpet oss med å

tolke uhensiktsmessig og uforståelig atferd som meningsgivende

Ved å forstå uhensiktsmessig atferd som meningsfull, gir det

oss en mulighet til å støtte en utvikling av de følelsesmessige

ferdighetene. Dette skaper robusthet, og hjelper barnet når

selvbeskyttelsesstrategiene utløses.

Litteratur

Hart, S. (2011) Den følsomme hjernen. Oslo. Gyldendal.

Hart, S. og Bentzen, M. (2013) Jagten på de nonspecifikke faktorer i

psykoterapi med børn. København. Hans Reitzels Forlag.

Hart, S. & Jacobsen, S. L. (2018). Zones of proximal emotional

development – Psychotherapy within a neuroaffective perspective.

J. Infant, Child, and Adolescent Psychotherapy, 17(1), 28-42, doi:

10.1080/15289168.2018.1425588.

MacLean, P.D. (1990) The triune brain in evolution: Role in paleocerebral

functions. New York: Plenum.

De seks mentale organiseringsnivåene favnes av den tredelte

hjernemodellen ved at nivåene utvikler seg hierarkisk til gradvis

mer komplekse og integrerte strukturer (Hart,2019).

Modellen minner oss om at alle barn forsøker ut fra sitt

modenhetsnivå på best mulig måte å tilpasse seg, med de

ressursene de har, i forhold til de utfordringene de møter. Jo yngre

og jo mer umodent barnet er, jo mer krever det av voksenstøtte.

Dersom barn ofte har opplevd å bli overveldet eller forlatt uten

mulighet for støtte, blir de følelsesmessige nivåene mangelfullt

utviklet (Hart,2019). Modellen kan hjelpe oss med å tilpasse

tiltak ut fra barnets eller ungdommens utviklingsnivå, og gi oss

nyttige tips til hva vi kan gjøre sammen med barn eller ungdom på

de ulike nivåene for å støtte følelsesmessig utvikling.

0-3 mnd - Synkronisering og energiskifte

Fokus på lek og aktiviteter som gir en opplevelse av å være

sammen på et ikke-språklig nivå. Fokus på kroppslig regulering av

spenningstilstander, rytmer, sansning, miming, motorisk speiling og

synkronisering. Alt er trygt og sikkert styrt av voksne på en leken

måte, og det er plass til trøst og annerkjennelse.

3-12 mnd - Følelsesuttrykk og avstemming

Fokus på den kroppslige indre sansningen av følelser; hvor de sitter,

hvordan de merkes og hvordan de kan endres. Også fokus på å

registrere følelser hos andre. Det vil si følelsenes kroppslige uttrykk,

ansiktsuttrykk, stemmerytme og tonefall hos den andre.

1.

6.

5.

4.

3.

2.

8-12 år

4-8 år

2-4 år

1-2 år

3-12 mnd.

O-3 mnd.

Mentalisere gjennom språk

Refleksjon, forhandling og gjensidighet

Samspill og samarbeid

Impulsstyring, viljestyring og skam

Følelsesuttrykk og avstemming

Synkronisering og regulering

©RVTS Sør, 2019. Utviklet av Susan Hart. Oversettelse og design: RVTS Sør

1-2 år - Impulsstyring, viljestyring og stolthet

Fokus på evnen til å inngå i sosiale samspill. Lære seg å stanse

impulser, stoppe opp og finne ut av hva man føler og tenker, og lære

seg å fokusere på hva andre har av ønsker og behov. Slik trenes

2-4 år - Symbollek, rollelek og samspill

Fokus på å styrke evnen til å føle stolthet gjennom annerkjennelse,

både når man selv og andre synes at man har gjort det bra. Inngå

i paralellek med jevnaldrende, feks hvor det lekes med bamser og

dukker som har det følelsesmessig på bestemte måter. Oppmuntre

barnet til å sette ord på og regulere seg selv gjennom å snakke med

seg selv.

4-8 år - Empati, forhandling og nære vennskap

Fokus på å styrke evnen til samarbeid gjennom å inngå i felles lek

hvor man får forskjellige roller. I leken dreier det seg om å finne på,

skifte roller, og bygge opp leken i en gjensidig prosess hvor man skal

samarbeide for å få leken til å lykkes.

8-12 år - Mentalisering gjennom språk

Fokus på å støtte mentaliseringsprosesser om seg selv og sine relasjoner

til andre, feks. gjennom refleksjoner over andres reaksjoner,

følelser og motiver til handling og hvordan man påvirkes av andre.

Reflektere over livet generelt og sin egen livsshistorie med fokus på

kobling mellom sanser, følelser og tanker gjennom ord og fortellinger.


DET

FÅR VÆRE

GRENSESETTING handler om det ansvaret og den oppgaven man

har som voksen, i møte med barn. Grensesettingen må være en

del av det du gjør for at barnet skal få et godt liv, og for at det

skal lære å stå på egne ben i samfunnet det er en del av, sier

fagleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf.

Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Rodion Kutsaev

GRENSER!

Det er tre gode grunner til å sette grenser:

1. Skape emosjonell trygghet for barnet.

2. Hindre barnet fra å bli skadet eller skade andre.

3. Lære barnet samfunnets normer og regler.


Koble av for å koble på

36 37

Vi har lyst til å gi dere en mulighet for å stoppe litt opp. Invitere dere inn i et rom for både refleksjon og ettertanke. Der dere

får en mulighet til å koble dere på hverandre, og gjøre noe fint sammen.

Alle aktivitetene vi presenterer på de neste fire sidene kan ha en

god effekt for kroppen til å takle stress på ulike måter. Det kan

hjelpe dere, ved at dere finner glede og ro sammen.

Vi ønsker å komme med ideer som både skaper refleksjon og

positive følelser, og som setter deg på sporet av det som er

viktig for deg og de rundt deg – enten det er på jobb eller på

hjemmebane. Noen ganger er denne muligheten til å stoppe opp,

og oppdage de viktige tingene som kanskje blir borte i hverdagens

høye tempo, noe som kan gjøre oss mer reflekterte, bevisste og

tilstedeværende med de vi er sammen med.

Vi blir noe mer sammen, og

vi blir noe mer enn oss selv

sammen med andre.

Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Shutterstock og 123rf.com


Den glade vandrer

Aktivitet

Kom dere ut i den friske lufta og gå en deilig tur.

Hva er det godt for?

Det er en grunn til at folk går en tur for å klarne hodet. I tillegg til at den

friske lufta og bevegelsen er god for kroppen, har den naturlige rytmen en

selvregulerende kvalitet ved seg. Ta med kollegaen eller barna på en gåtur,

kanskje de til og med ønsker å dele med deg hva de tenker på. En tur i skog og

mark uten mål og mening er fantastisk for alle. Å lytte til fuglene og bare være

sammen reduserer stress. Selv korte turer er flott.

Varme i k(r)oppen

Aktivitet

Lag noe deilig, varmt å drikke. For eksempel kakao, en god kopp te, kaffe

eller varm melk med honning. Nyt den varme drikken mens dere slapper

av under et pledd, ser et hyggelig program på tv eller hører på fin musikk

sammen.

Hva er det godt for?

Å drikke en varm drikke får kroppen din til å føles varm, nesten som en

klem fra innsiden. Det kan gi en følelse av lykke og velvære. Å finne roen

og harmonien sammen uten å si så mye gir trygghet og tilhørighet. Å

drikke kaffe med god venn, kollega eller familiemedlem – når livet er hardt

– kan ofte føre til at livet ser litt annerledes ut etterpå, selv om ikke mye

har endret seg med situasjonen. Man har fått en ny orientering i livet, litt

andre tanker, en annen holdning.

For noen av de som har det vondest og vanskeligst i livet kan denne

typen møter være ekstra gode. Alle møter påvirker nervesystemet

vårt og utvikler oss til den vi er. Vi er helt prisgitt av å være i en

sammenheng der vi blir til. Når vi har det vanskelig blir vi noe

nytt i oss selv når vi opplever et nært og trygt felleskap med

noen som tåler oss. Det er helende.

38

39


VÆR NÆR

Bamseklem

Sånn skal det låte

Aktivitet

En god, lang bamseklem er så godt å gi – og så

godt å få. Finn en du er glad i, eller som du tenker

trenger en god opplevelse, og klem godt og lenge

mens dere bysser litt frem og tilbake.

Hva er det godt for?

Det er mye sansestimulering som knyttes sammen

med opplevelsen av å være trygg. En klem er

beroligende og stimulerer vagusnerven, en av de

kraftigste og viktigste nervene du har. Når den

blir stimulert, hjelper den deg til å slappe av. Den

bekjemper stress og angst, og den gir oss en følelse

av velvære. Psykologiprofessor Stephen W. Porges

har forsket på vagusnerven, og han mener at hvis

vi ikke får stimulert denne nerven, vil vi bli syke.

En god bamseklem gir også kroppen din mulighet

til å produsere oxytocin, et naturlig hormon som

kroppen trenger for immunforsvaret, og som gir en

følelse av tilhørighet, glede, kjærlighet.

Aktivitet

Sett på favorittlåten. Skru gjerne opp lyden. Kjenn hvordan følelsene bobler

opp fra tærne, gjennom beina og kroppen og ut av munnen. Syng/skrik gjerne

ut refrenget fra sangen så høyt du kan. Bruk stemmen og kjenn hvor godt det

gjør å brøle litt fra seg og bruke kroppen.

Hva er det godt for?

Musikk og dans kan ha en stor effekt på humør, søvn, stress og angst. Det

er morsomt, og gjør deg glad. Glede og felles fokus frigjør velværehormoner

og dagen blir rikere. Lek, rytme og bevegelse, der sansene er involvert, er

ofte mer effektivt enn samtale og logikk når man har det litt vanskelig. Det

er en fin måte å koble seg på hverandre, og invitere til en ny start. Å få leke

uten begrensinger og hemninger danner grunnlaget for et liv i glede, fryd og

utforskning. Lek for å kjenne glede, lek for å gi mennesker gode, trygge bilder

av seg selv og verden rundt dem.

40 41


TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG

42

Pass munnen din!

Når barn oppfører seg dårlig, slenger vi lett ut enkle fraser som

en forklaring på oppførselen. Dette skader barna, skriver Stuart

Ablon.

Når vi sier disse tingene, er den typiske responsen fra andre voksne

at de nikker og er enige med oss. Men er vi virkelig sikre på at disse

påstandene er riktige? For, hvis de ikke er det, så forsterker de et

unøyaktig og nedsettende syn på disse barna. Og hvis påstandene

til og med er korrekte, må vi spørre oss selv om de er hjelpsomme.

Tekst: J. Stuart Ablon for Psychology Today // Oversatt av Siri L. Thorkildsen.

«Han vil bare ha oppmerksomhet»

Dette antyder at barnet oppfører seg dårlig. Men vil ikke alle ha

en eller annen form for oppmerksomhet?

Er ikke dette barnet akkurat som alle andre i verden, med

unntak av at dette barnet har problemer med å søke denne

oppmerksomheten i en mer ønsket, sosialt akseptert form?

«Hun vil bare få viljen sin.»

Jeg elsker denne. Vis meg den personen som foretrekker andre

folks vilje!

Min erfaring er at dette egentlig betyr at hun vil ha det som hun

vil ha det – akkurat som alle andre – men sliter mer enn andre når

hun ikke får det som hun vil. Vi kaller dette kognitiv fleksibilitet.

Med andre ord er hennes utfordring at hun mangler evnen, ikke

viljen. Men når vi er kjappe med å si disse ordene om henne, så

ytrer vi en farlig antagelse om at hun er en bortskjemt drittunge.

«Han vil bare ha kontroll.»

Igjen, er det ikke sånn for oss alle? Vis meg den personen som

foretrekker å ikke ha kontroll.

Vil det ikke være på sin plass å si at når ting er utenfor dette

barnets kontroll, så sliter han mer enn andre – som også vil ha

kontroll? Det er mangel på evne, ikke vilje.

«Han er så god på å manipulere.»

Min første respons til dette er også: «Nei, det er han ikke.»

Hvis han virkelig var en god manipulator så ville du ikke merket

at du ble manipulert! Det er tydelig at han må være en forferdelig

manipulator: Hvorfor går han rundt og prøver å få det som han

vil – på en måte som irriterer andre – hvis du mener at han har

denne «evnen» til å få det han vil ha – uten å irritere andre?

«Hun har en dårlig innstilling»

Dette antyder at hun velger å ha en dårlig innstilling.

Min erfaring viser at disse barna har noen skikkelig gode grunner

for denne under gjennomsnittet glade framtoningen. Å bli misforstått,

for eksempel, er en av grunnene.

«Hun tar dårlige valg»

Dette er enda en av mine favoritter fordi det antyder at hun faktisk

veier sine valg, ser hvilke som er gode og hvilke som er dårlige,

og velger å gå for det dårlige valget.

Det viser seg at barn som tar dårlige valg sliter med evnene de

trenger for å ta bedre valg – evner som å klare å tenke ut flere

løsninger til et problem, se for seg hvordan løsningen kan påvirke

framtiden, og vurdere potensielle utfall.

«Han vil ikke samarbeide.»

Dette er en interessant en. Når vi voksne sier dette, så mener vi

selvfølgelig at han ikke vil gjøre som vi sier – nå.

Hvorfor er dette interessant? Fordi definisjonen av ordet «samarbeid»

betyr å komme sammen, eller å spille på lag. Det betyr

ikke å gjøre det jeg sier nå! Legg merke til hvordan vi voksne

bokstavelig talt har forandret definisjonen av ordet for å passe

inn i våre antakelser.

Prøv å se for deg at vi heller sa at han synes det er vanskelig å

respondere raskt på våre ønsker. Kanskje vi da klarer å være litt

mer nysgjerrige på om han trenger mer tid til å prosessere ting,

eller om han har problemer med å skifte gir på generell basis.

Med andre ord, vi blir mer nysjerrige enn sinte på ham. Og det er

en stor forskjell, fordi det åpner døra til en mer medfølelsende og

hjelpsom respons.

43


PORTRETTET

PORTRETTET

44

BROBYGGEREN

– Hvis kunnskap forblir inne på et kontor, og kun forblir

spesialisert kunnskap, hva blir konsekvensen for alle de

som daglig er sammen med barn? Hva med de som må

ta krevende valg for barn som har det vanskelig? Vi er

avhengig av at de som står i det, de som er sammen med

barn hver dag, har best mulig verktøy for å være gode

medmennesker og fremme utvikling. Det er der endring

skjer, forteller professor i psykologi og psykologspesialist

ved RVTS Vest, Dag Nordanger.

Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Sylvia Haukanes, RVTS Vest

Mange har nok fått med seg Nordangers mange kreative filmer

som klarer å sette ord på det mest komplekse i mennesket, ofte

iført en drakt som får oss til å stoppe opp og forstå ting på en

ny måte. Dag Nordanger gjør nemlig fagstoff til hverdagskost,

og høsten 2019 ble han tildelt Psykologforeningens Åse Gruda

Skard-pris for folkelig formidling. Prisen blir utdelt årlig av

Norsk psykologforening, og er en anerkjennelse til en eller flere

psykologer som bidrar til å gjøre psykologisk kunnskap tilgjengelig

og til nytte for folk flest.

I juryens begrunnelse står det:

Mange mennesker som har slitt med konsekvensene av en

vond oppvekst inn i voksen alder, har vært takknemlige for at

Nordanger gjennom sin formidling har hjulpet dem til å forstå seg

selv. Foreldre til barn som sliter, har på sin side fått viktig hjelp i

sin omsorgsrolle.

Eksklusiv kunnskap er lite verdt

– Det er jo ikke vi psykologer – som yrkesgruppe – som fremmer

en god utvikling hos barn. Det er ikke vi som løfter folkehelsen i

en befolkning. De som gjør det er de som er med barna våre, hver

dag. Det er foreldre, det er fosterforeldre, det er de i barnehagen,

de i skolen. Det er arbeidsgivere, venner og – ikke minst – familie.

Det er de som har størst betydning for vår utvikling og psykiske

helse, sier Nordanger.

Hvis den kunnskapen som

psykologer besitter blir for

eksklusiv blir den veldig lite

verdt. Den må ut til de som

trenger det.

Det er forferdelig bortkastet hvis det skal finnes noe vital kunnskap

om barns utvikling som ikke når fram til de som er sammen med

barn daglig. Eller som aldri blir systematisk formidla. Det er jo i så

fall forferdelig! Den kunnskapen er akutt, og den trengs hver dag

der ute. Dette gjelder for foreldre også.

Ønsker å bygge broer

Dag Øystein Nordanger er psykologspesialist ved RVTS Vest (hvor

han tidligere var leder) og Professor II ved OsloMet. Han har som

forsker og formidler vært sentral for fagutviklingen i Norge når det

gjelder forståelsen av traumatiserte barns behov. Nordanger er

også grunnlegger og koordinator av CACTUS, et nasjonalt nettverk

for fagutvikling rundt utviklingstraumer. I tillegg har han hatt en

rekke nasjonale tillitsverv på feltet, blant annet som nesteleder i

regjeringens Barnevoldsutvalg.

Nordangers store ønske er å bygge broer mellom forskningsfeltet

og praksisfeltet. Vi trenger forskningen, og vi trenger den spisskompetansen

og den utviklingen som skjer der. Men vi må i tillegg

ha den broen mellom forskning og praksis.

– Har du fått kritikk for å være for «folkelig» i måten du

kommuniserer på?

– Ja, det har jeg. Jeg har fått høre at det blir for «enkelt» av noen.

Men det virker som om det har blitt mer akseptert å formidle mer

popularisert også.

Noen har gått foran, forteller Nordanger.

– Da tenker jeg på pionerer som Åse Gruda Skard og Magne

Raundalen. Skard blir regnet som den første «mediapsykologen»

i Norge, hun var en pionerkvinne. Sammen med Raundalen

gikk de foran når det gjelder folkelig formidling på 70-tallet. På

traumefeltet i Norge har RVTS´ene – og spesielt RVTS Sør som

en av de første til å satse tungt på formidling – hatt en veldig stor

betydning. Og på grunn av at noen blir synlige og når bredt ut,

opplever jeg at flere forskningsmiljøer har blitt mer bevisste på

formidlingsbiten, sier han.

Det er ikke alltid bare-bare

Det er ikke alltid like bra for selvtilliten å være formidler, forteller

Nordanger og tenker på en gang det ikke gikk helt som planlagt.

– Jeg pleier ofte å forklare barns iboende kraft til å utvide sitt

egen toleransevindu med en selvopplevd historie om en liten gutt

som først var engstelig for meg, men så nærmet seg meg gradvis.

– I en pause en gang jeg hadde brukt dette eksempelet, kom

det en ung barnevernspedagog frem til meg. Hun ville bare gjøre

meg oppmerksom på at det kunne være en annen grunn enn jeg

trodde til at gutten var engstelig for meg. Hun sa: «Det kan henge

sammen med at du ligner på Voldemort.»

– Hun sa dette til meg i fullt alvor og med omtanke, som en

viktig saksopplysning. Så min eneste mulige respons var bare å

takke henne for at hun hjalp meg til å få en utvidet forståelse av

situasjonen, forteller Nordanger med et smil.

AHA! Er det sånn det henger sammen!

Nordanger forteller at han også har en personlig glede av

formidling.

– Jeg husker godt fra da jeg var student og de første årene jeg

jobbet. Jeg gikk rundt og følte sterkt på visse ting jeg burde forstå

bedre enn jeg gjorde. Den følelsen av at «dette forstår alle, men

bare ikke jeg». Det er liksom at man skammer seg litt i skjul over

å ikke forstå noe som åpenbart er viktig, og hvor man bare later

som at man er med. Det vil jeg tro flere enn jeg kan føle på.

Den gleden en får når noen klarer å formidle det for deg, så du

endelig skjønner at «JA! Det er sånn det er! Er det DET det handler

om!» Den er fantastisk. Den gleden har jeg lyst til å gi videre!

– Jeg kan kjenne et trykk inni meg for å forklare ting så folk

forstår, det er en veldig sterk drift. Ofte må jeg forenkle det for

meg selv først, så jeg kan forstå mitt eget resonnement. Det

hjelper liksom å forstå det selv. Da kommer det tydeligere ut,

forteller Nordanger engasjert.

Nordanger tror at mye av grunnen til at han har kunnet formidle

på denne måten, ligger i at RVTS´ene har klart å skape trygge,

lekne miljøer der kreativitet – og det å få være seg selv – har fått

blomstre.

– Det er noe med liv og lære her. Hvis du skal forløse

formidlingsevne og kreativitet, må det være rom for å prøve og

feile. Det må være rom for å si noe som ikke er helt presist. Den

type vekstgrunnlag for formidling har jeg hatt gleden av å være

en del av i «RVTS-familien». Formidling blir ikke til ved at noen er

«flinke». Det ligger noe mer bak, forteller han.

– Kreativitet blir ikke til i et vakuum. Det trengs et vekstgrunnlag

på akkurat samme måte for meg, som for alle barn. Vi må oppleve

trygghet og tilhørighet til et trygt miljø for å få forløst den kreative

evnen, avslutter han.

45


EGENOMSORG

Det er lov å le

Når sorgen er så mørk at du ikke ser lyset i enden av tunnelen. Når skuldrene er så tunge at du ikke vet dine arme råd. Når

det gjør så vondt at du ikke klarer trekke pusten ordentlig. Da er det faktisk lov å kjenne livet piple inn gjennom en spontan

skrattlatter, en dyp takknemlighet eller et streif av glede.

Det er lov å kjenne på at det er lys i rommet. At tyngdekraften

ikke eier hele deg, hele tiden. Å kjenne på den gode følelsen av å

trekke den herlige, livgivende pusten. Som minner deg på at det er

liv, det er liv laga. Selv om det er tungt. Akkurat nå.

Et streif av takknemlighet, kanskje. Pause. Glede.

En liten påminner om at du lever, tross alt. Kanskje kjenne på

ironien av at her står du, dere, og skrattler. Midt i traumet, døden,

sorgen, savnet eller frykten.

En liten flik av lek, i alt alvoret. Kjenne at joda, her er jeg. Der er

du. Og vi er sammen.

Det åpner opp en annen virkelighet. Kanskje det føles litt

surrealistisk, uvirkelig. Men den virkeligheten, den er der den

også. Og perspektivet skifter bittelitt, om bare for ett sekund. Døra

kom opp på gløtt, lufta kom inn. Det var liv der, ja.

Det er lov. Det er lov å le, og

det er lov å føle på gleden –

midt i alt det andre – uten å få

dårlig samvittighet for det.

Barn som opplever de groveste ting, de mest forferdelige tap,

de kan vi lære av. De leker. De synger og ler, og de sørger. De er

redde, tause, triste, sinte. Og glade, tullete, kjærlige. De går inn

og ut av det vonde, selv om det vonde unektelig er der – egentlig

hele tiden. Det er først når vi er voksne at mange av oss ikke

«tillater» denne lekne tilstanden når det er som mørkest.

Kanskje barna kan være våre læremestere. De som klarer å

beholde det dypt menneskelige, også når det er tungt. De som

slipper livet inn døra.

Det trenger ikke ligge skam i å

forstyrre sorgen.

Kanskje vi skal la oss selv være hele mennesker, selv om vi føler

oss i tusen knas.

Kanskje vi klarer å gjenkjenne gleden, selv i den dypeste sorg.

Leken i alvoret, latteren mellom tårene, tryggheten i det mest

utrygge. Uten å miste eller ignorere det vonde på veien.

Det er lov.

47

Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illusturasjonsfoto: Nathan Dumlao


MENNESKEMØTET - DEEYAH KHAN

MENNESKEMØTET - DEEYAH KHAN

Emmy-vinneren forteller at i sitt arbeid med å lage dokumentarer

KJÆRLIGHET OG RESPEKT

om nynazister og jihadister – de vi ser på som «fienden» – har hun

sett at vi slettes ikke er så ulike som mennesker, som man skulle

tro.

Denne undringen førte til store forandringer, selv om intensjonen var

– Jihadister og nynazister er ikke så ulike hverandre. De kommer

48 en annen. Den ene nynazisten etter den andre brøt ut av miljøet, på 49

I MØTE MED FIENDEN

med de samme truslene og den samme hatretorikken, sier hun. grunn av møtene med Khan.

– Begrunnelsene for å utøve vold er de samme, men innpakningen Jeg møtte dem med undring og godhet. Og jeg var villig til å lytte. Jeg

og symbolene er forskjellige.

var villig til å tåle ubehag og aggresjon. Jeg var villig til å møte dem

der de var, ikke der jeg håpet at de skulle være.

– Jeg ville blitt fornærmet hvis du sa til meg for ett år siden at jeg kom til å være venn med en nynazist.

Men nå har jeg flere. Og det har vist meg hvor viktig inkludering og gode menneskemøter er for å hindre

folk i å bli med i voldelige grupperinger, forteller filmregissør og aktivist Deeyah Khan.

Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Therese Skauge Klokset

Det gruppene tilbyr er i all

hovedsak det samme: Tilhørighet,

trygghet og identitet. Med

andre ord: Grunnleggende

menneskelige behov.

– Disse gutta har ikke fått det behovet dekket noe annet sted, og

nå har de funnet det i en gruppering som avler vold og hat i stedet

for å føle tilhørighet i storsamfunnet, forteller Khan, som har satt

livet på spill opptil flere ganger for å dokumentere, gå nærme, og

komme under huden på folk som vanligvis blir avfeid og hatet av

samfunnet.

Møter med fienden

Hun kontaktet mange i de høyreekstreme miljøene i USA for å lage

dokumentarfilmen «White right: Meeting the enemy», men bare en

håndfull ønsket å møte henne. De som gjorde det, hadde gjort

mange intervjuer før, og tenkte at intervjuet med henne var en god

plattform for å rekruttere nye medlemmer.

– For dem var dette en vinn-vinn situasjon. Hvis de vant diskusjonen

med meg foran kamera, satt de igjen som vinner. Hvis jeg klarte å

argumentere dem i senk, så sto de igjen som offeret. Da hadde de

vunnet, da også. Å stille til intervju er derfor nyttig for dem, når de

prøver å nå den ene som sitter og lytter og leter etter et sted å bli

inkludert.

Hun merket fort at alt de sa til å begynne med var innøvd, og ikke

reflekterte tanker.

– Jeg lot dem si alt de følte de trengte å si, så de fikk det ut av

systemet. Så fortsatte jeg med å spørre om livet. Hvem de var, og

hvordan de hadde det. Samtalen ble annerledes, og de lot meg

fortsette å filme. Men det tok ofte timevis før vi kom noen vei,

forteller hun.

Vil forstå

Deeyah Khan er datter av pakistansk far og afghansk mor. Hun er født

og oppvokst i Norge, men allerede som liten møtte hun på rasisme.

I 1997 flyktet hun til London, og videre til USA, etter flere trusler

fra konservative krefter. Hun har opplevd både kidnappingsforsøk og

drapstrusler. Til slutt forstod hun at hun ikke ville fortsette å flykte.

– Jeg kunne ikke bruke resten av livet mitt til å være redd. Og jeg

innså også at min stillhet, vår stillhet, tillater at misbruk og voldelige

trusler får fortsette. Så jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å

forstå. Forstå hva det var som gjorde disse menneskene sinte, og

forstå de dødelige konsekvensene av at vi ikke tok problemene deres

seriøst.

– Men jeg ser ikke på det som min jobb å reformere ekstremister.

Jeg har opplevd så mye hat og trusler i mitt liv, at jeg ikke ser på det

som min oppgave å endre noen som helst. Men jeg er nysgjerrig. Jeg

undrer meg, hvem er du som menneske? Hva er det du har opplevd

som gjør at du er den du er i dag?

– Samtidig var jeg tydelig på at jeg ikke kom til å være et mikrofonstativ

for hatretorikken deres, og jeg kom ofte opp i diskusjoner med dem.

Det var viktig for meg å vise at jeg ikke var enig i deres synspunkter.

Men jeg var også tydelig på at selv om vi var uenige i mye, så hatet

jeg ikke dem. Jeg hatet holdningene, gjerningene. Så jeg fokuserte

på hvem de var som menneske. Bak retorikken, bak symbolikken,

bak fellesskapet.

Samfunnet svikter

– Mange av disse gutta var usynlige i samfunnet. Helt til de ble

synlige i disse miljøene. Det må føles utrolig godt. Det var alle de

grunnleggende menneskelige behovene som kicket inn hos dem: De

ønsket å tilhøre et sted, de ønsket å bety noe for andre. De ønsket

å finne mål og mening i livet, og ta tilbake en følelse av selvverd. De

ønsket å utjevne følelsen av skam.


MENNESKEMØTET - DEEYAH KHAN

VÆR NÆR

Savna deg på forelesninga i dag.

Går det bra? Lunsj i morra?

Hadde egentlig tenkt til å bli hjemme

i morra også, men lunsj høres OK ut.

Takk, kompis!

– De er faktisk ikke så spesielle. Disse behovene har vi alle,

og vi har forskjellige måter å få dem møtt på. Noen av disse

gutta hadde traumer, noen hadde en vanskelig barndom, de

hadde opplevd vold. Noen var redde etter å ha opplevd noe

skremmende og trengte en følelse av beskyttelse. Alt dette er

ganske enkelt, når vi koker det ned til menneskelige behov. Men

det er hjerteskjærende å se resultatet. De er så sårbare, og blir

utnyttet av ekstremister på sitt mest sårbare, sier Khan.

For meg sier det mer om oss som samfunn, når vi ikke klarer å

plukke dem opp og inkludere dem, enn om dem som mennesker.

Hvis vi ikke inkluderer de som oppfører seg annerledes enn oss,

eller på en måte som utfordrer oss, så skaper vi sannheter som

sender personen på en potensielt farlig vei i livet.

– Det fører ofte til verre oppførsel når vi ikke fokuserer på det

potensialet han eller hun sitter med. Når noen oppmuntrer oss

og tror på oss, da ønsker vi å etterleve dette. Når det motsatte

skjer, inviterer vi ut aggresjon, fiendskap og isolasjon. Det er ikke

det vi ønsker å skape som samfunn. Relasjon er det aller, aller

viktigste, og jeg forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever dette med

mennesker som utfordrer oss, sier Khan.

Hun mener det er spesielt guttene som trenger å oppleve en

endring i samfunnet.

– Vi trenger å frigjøre guttene våre, så de kan tørre å bli mer

menneskelige. Unge menn sliter med å være det samfunnet har

definert som maskulint. Vi må la gutter komme mer i kontakt med

sine egne følelser. Og vi må slutte å isolere og utestenge de som

oppfører seg vanskelig, vi må inkludere dem.

– Ikke gjør det så vanskelig

Vi trenger ikke å gjøre alt så komplisert når vi skal hjelpe noen. Vi

må koke det ned til det dette handler om: Behovet for tilhørighet,

og behovet for å være i en god relasjon med noen.

– Det er vanskelig å vise hat hvis man blir møtt med kjærlighet.

Hat møtt med hat bare eskalerer. Hvis vi møter mennesker med

ro, undring og kjærlighet så skjer det faktisk gode ting.

Khan understreker at relasjon og tilhørighet ikke skapes uten at

det bygges tillit. Og tillit, det tar tid og tålmodighet.

– Du må orke å stå i det og ikke gi opp. Ikke bli aggressiv når de

viser aggresjon. Og ikke tro at dette er gjort i en håndvending.

Hun tror det er håp for alle mennesker som har falt utenfor og

som har søkt voldelige, ekstreme grupperinger.

– Det er vanskelig å nå dem alle, og de må være klare for en

endring i livet. Men jeg tror det er håp, og det er verdt å prøve å

finne deres menneskelighet.

Hvis vi gir opp folk som

allerede har gitt opp seg selv

og andre, så gir vi opp noe

ekstremt viktig og potensielt

bra.

50

Å møte vennlighet

– Det er også vår jobb som enkeltmennesker å gjøre noe med

dette. Å møte disse som faller utenfor med mer respekt, åpen

undring og velvilje. Ikke utestenge det barnet som forstyrrer og

er vanskelig på skolen. Ikke isolere problemet og tro det ikke

handler om noe større. Det betyr ikke at vi ikke skal være uenige

eller sette grenser, tvert i mot. Men vi må prøve å forstå hverandre

bedre, og inkludere hverandre mer.

Khan sier mange av de hun møtte manglet et støtteapparat som

skulle fanget dem opp når det gikk galt. Men det hun merket seg

aller mest, var at de ikke var vant til å bli møtt med vennlighet.

Hun forteller om da hun deltok på nynazistmarsjen i Charlottesville,

som ble både langvarig og voldelig. En av mennene hadde ikke

mere vann, han var utslitt og dehydrert, og lå på bakken. Khan

lette febrilsk etter vann til ham, hun løp blant de høyreekstreme

og spurte etter vann.

– Det fortalte han meg senere, at han aldri kommer til å glemme.

Den omsorgen jeg viste for ham da, det satte han utrolig pris på.

Og han begynte å tenke at jeg ikke var så ille som han først hadde

antatt selv om jeg var både brun i huden, muslim og sto på den

motsatte siden av ham politisk, forteller hun.

Det er viktig for Khan å understreke at hun ikke unnskylder dem.

Men hun prøver å forstå dem.

Empati er det viktigste du kan gi disse menneskene, for er det en

ting de ikke har blitt bortskjemt på, så er det empati. Og er det

en ting de trenger, så er det empati. Så alt jeg gjør i møte med

andre, handler om empati.

Folk er folk, og jeg er meg

Khan er bevisst i å trekke fram sin historie og sin oppfatning av

ting, i samtale med dem.

– Det er veldig viktig for meg å vise at når de snakker om en

gruppe mennesker, så snakker jeg om meg som person. Det

er vanskeligere å hate en person, enn en gruppe. Noen er i full

stand til å hate et menneske, men det er vanskeligere. På samme

måte som jeg ønsker å forstå hva de har opplevd, så er det viktig

for meg at de forstår hva jeg har opplevd av trusler og hat. Så jeg

gjorde det til et poeng å lese opp dødstruslene jeg har mottatt.

Det gjorde dem skamfulle og ukomfortable. For da var det jo meg

det var snakk om, det personifiserte det hele. Og hvordan kunne

de støtte en dødstrussel, når de likte meg?

– Jeg tror det som skilte våre veivalg var at jeg hadde ressurser,

støtte og kjærlighet i livet mitt da jeg tok valget, sier hun.

– Og det er vår oppgave, som mennesker, å tilby dem det samme.

DET VIKTIGE SKJER HVER DAG

God psykisk helse skapes i gode menneskemøter

Vis at du bryr deg!

Regionalt ressurssenter om vold,

traumatisk stress og selvmordsforebygging

www.rvtssor.no

51


Du er

det blikket

det er godt å

være meg i

Eva Dønnestad

More magazines by this user
Similar magazines