Verdistrek_2020

VerdiStrek
Fagstemmer fra RVTS Sør
TEMA
Jeg - i møte med deg
SPALTIST
Susan Hart
HJERNEOPPLYSNINGEN
EGENOMSORG
MENNESKEMØTET

VerdiStrek 2020
?
Hvis den kunnskapen som
psykologer besitter blir for
eksklusiv blir den veldig lite
verdt. Den må ut til de som
trenger det.
Dag Nordanger
TEMA
6 GUTTEN SOM BESKYTTET SJELEN SIN
Dette er fortellingen om gutten som beskyttet
sjelen bak det lange håret som hang ned og dekket
hele ansiktet. En fortelling om hvordan tillit i et
menneskemøte kan gi oss mot til å skyve litt av håret
til side.
12 IKKE OPPDRA BARNET - OPPDRA DEG SELV
Det er viktigere hvem du er som menneske, enn
hva du gjør som oppdrager. Barnet ser på deg med
argusøyne, og lærer livet gjennom hvordan du lever
ditt liv. Det er hvem du er, som er avgjørende.
20 DET VIKTIGE SKJER HVER DAG
Det er lett å tenke at vi prioriterer hverandre i en
hektisk hverdag ved å «sette av kvalitetstid». Men
kvalitetstiden, den er hele tiden.
26 FELLESSKAPET KAN REDDE VERDEN
Ta vare på deg selv! Den lille setningen er så godt
ment. Men når vi har det som verst, er det vel nettopp
det vi ikke klarer.
42 PASS MUNNEN DIN!
Når barn oppfører seg dårlig, slenger vi lett ut enkle
fraser som en forklaring på oppførselen. Dette skader
barna, skriver Stuart Ablon.
SPALTER
30 FAGSTEMMEN: SUSAN HART
Fra traumer og stress til selvbeskyttelsesstrategier
Det store fokuset på traumer – både i samfunnet og
hos fagfolk – kan ha ført til at begrepene er blitt for
utydelige og uklare. Kanskje vi trenger en nyansering
av disse to begrepene?
33 HJERNEOPPLYSNINGEN
De seks organiseringsnivåene
De seks organiseringsnivåene er en modell for
emosjonell utvikling, som kan gi oss en utdypning og
nyansering i vår forståelse av traumer, men også hva
vi kan gjøre for å støtte utvikling.
44 PORTRETTET: DAG NORDANGER
Brobyggeren
Hvis kunnskap forblir inne på et kontor, og kun forblir
spesialisert kunnskap, hva blir konsekvensen for alle
de som daglig er sammen med barn?
46 EGENOMSORG
Det er lov å le
Når sorgen er så mørk at du ikke ser lyset i enden av
tunnellen. Når skuldrene er så tunge at du ikke vet
dine arme råd. Når det gjør så vondt at du ikke klarer
trekke pusten ordentlig. Da er det faktisk lov å kjenne
livet piple inn gjennom en spontan skrattlatter, en dyp
takknemlighet eller et streif av glede.
PÅFYLL
10 VÆR NÆR-PLAKATEN
Tankene vi må snakke om
Hva gjør vi når vi er bekymret for at noen går med
selvmordstanker? Mange er redde for å spørre, og de
er redde for svaret de kan få. De vet ikke hva de skal
gjøre med svaret. Det er på tide at vi gjør noe med
denne frykten.
16 PSYKOLOGEN
Vi kan ikke snakke oss ut av problemene
​Å snakke med noen kan i mange tilfeller være både
godt og nyttig når livet går en imot. Men for barn og
unge som er traumatiserte er ikke ord tilstrekkelig. Hva
gjør vi når vi ikke kan snakke oss ut av problemene?
24 VITENSKAPELIG
Stort og smått fra forsknings- og fagmiljø, i både inn- og
utland.
34 DET FÅR VÆRE GRENSER
Tre gode grunner til å sette grenser.
36 KOBLE AV FOR Å KOBLE PÅ
Vi har lyst til å gi dere en mulighet for å stoppe litt
opp. Invitere dere inn i et rom for både refleksjon og
ettertanke. Der dere får en mulighet til å koble dere på
hverandre, og gjøre noe fint sammen.
Hvis vi gir opp folk som
allerede har gitt opp seg
selv og andre, så gir vi
opp noe ekstremt viktig
og potensielt bra.
Deeyah Khan
Gi barna kjærlighet, mer
kjærlighet og enda mer
kjærlighet, så kommer
manerene av seg selv.
Astrid Lindgren
48 MENNESKEMØTET: DEEYAH KHAN
Kjærlighet og respekt i møte med fienden
Vi er alle drevet av de samme behovene, og utenforskap
og tilknytning til voldelige ekstremistgrupper bunner
som regel i det samme uansett hvem man møter.
Nemlig behovet og ønsket om å bli sett, inkludert i en
flokk og verdsatt som menneske.
Hvis vi som medmennesker tenker
at det viktige skjer hver dag, da har vi
alltid mulighet til å gjøre en forskjell.
Hver eneste dag.
Inge Bergdal

Hvem er jeg – i møte med deg?
Vi blir oss selv, og noe mer enn oss selv, sammen.
Et nytt VerdiStrek
Denne utgaven av VerdiStrek er ny, på flere måter. Vi har et nytt format og
nytt utseende – i tillegg er noen av sakene presentert på en annen måte enn
tidligere. Nytt er også at vi har et tema vi løfter fram. Denne gangen er det «Jeg -
i møte med deg». Dette temaet mener vi er kjernen i alt menneskemøtearbeid,
i alle liv. Hvem du er i møte med andre er avgjørende.
«Nye» VerdiStrek skal øke tilgjengeligheten og nytteverdien for deg som leser
og fagperson. Magasinet skal belyse temaer som er viktige for deg som
jobber med mennesker. Det skal berøre, fordi følelser er døren til forståelse.
Og vi håper også at magasinets innhold skal bevege deg, slik at du kan styrke
andre og skape en bevegelse i eget og andres liv.
God lesning!
Ivar Kjellevik,
Senterleder RVTS Sør
Det sa min gode kollega i en av våre mange, fine samtaler. Og det fikk meg til å tenke, det er i grunn mye sant i
det. Virkeligheten, den skaper vi i møte med hverandre. Den skapes her og nå, vi kan bli noe mer – og vi kan bli
noe mindre – enn oss selv, sammen med andre.
Vi skal ikke undervurdere vår egen påvirkningskraft på
hvordan møtet med den andre blir.
For det er vi selv som kan avgjøre om et øyeblikk blir fint, konfliktfylt, usikkert, morsomt, tydelig, ærlig eller
skamfullt. Dynamikken, reaksjonene og evnen til å undre seg kan ha stor betydning for møtet – her og nå. Og
ikke minst, vår egen personlighet, historie, sårbarheter og styrker – alt spiller inn.
Det er kun seg selv man kjenner godt – og knapt nok det. Å være bevisst sine egne verdier, fordommer, triggere
og reaksjonsmønstre er et selvstudium mange ikke tør å gå løs på. Men som det kan være særdeles nyttig å ta
noen vekttall i.
Hvem er jeg – i møte med deg? Når jeg skal hjelpe deg, eller når jeg trenger din hjelp?
Gjør jeg deg liten? Redd? Usikker, eller sterk?
Gir jeg deg tro på deg selv?
Lar jeg deg skinne, komme med din historie?
Skremmer jeg deg vekk med et kroppspråk som viser avsky – eller inviterer jeg inn med øyne som viser interesse
og forståelse?
Åpner jeg opp for gode, varme samtaler – eller lukker jeg døra, i frykt for hva jeg kan finne ut?
Vi blir den vi er, når vi møter hverandre. Noen ganger blir vi en dårligere versjon av oss selv, andre ganger overgår
vi våre egne forventninger. Og noen ganger oppdager vi nye sider av oss selv som vi ikke visste var der.
Og i våre liv – både det profesjonelle og det private – så er det menneskemøtene det som står igjen som det
viktige.
Og det viktige, det skjer hver eneste dag. Det skjer i klasserommet, i terapistolen. Det skjer
i personalmøtet, i kaffekroken og ved middagsbordet. Det er her vi lever våre liv, og det
er her relasjonen bygges. Og der relasjonen er god, blir vi bedre versjoner av oss selv.
Slik kan vi mestre, holde ut, puste, lære og leve. Der relasjonen halter, blir utrygg –
eller til og med dårlig – kan det sende oss inn i en ond sirkel vi ikke kommer oss
ut av. Tiltak og metoder kommer til kort hvis ikke jeg er på mitt beste – når jeg
møter deg.
For det er i fellesskapet vi hører hjemme,
og det er i fellesskapet vi blir til noe mer
enn oss selv.
Kommunikasjonsansvarlig Siri Landstad Thorkildsen
Redaktør: Siri L. Thorkildsen • Design: Therese Skauge Klokset
RVTS Sør - Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging
Sørlandet kunnskapspark, Universitetsveien 19, 4630 Kristiansand • www.rvtssor.no

VÆR NÆR
TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
Vi kaller ham Benjamin. Han var 16 år.
Jeg skulle møte ham for å høre fortellingen om hvordan han
opplevde å få hjelp av psykisk helsevern. Hvordan det var å ha det
så vondt inni seg at han noen ganger meldte seg ut av alt, isolerte
seg. Han hadde vært innlagt flere ganger. For depresjon, som han
sa de kalte det. Og kommet ut igjen. Men ingen fikk ham til å
fjerne håret som hang foran ansiktet, ingen fikk røre hans indre.
Det hadde han ingen gode erfaringer med.
Vi avtalte å møtes i Oslo.
Han bestemte sted. Han ville at vi skulle møtes på Kaffistova. «Jeg
sitter ved det første bordet til venstre når du kommer inn og har på
meg en rød genser», sa jeg.
Jeg så ham i døråpningen. Sort dongeri og sort skinnjakke, hvit
t-skjorte. Og håret. Håret var lyst og krøllete og hang foran ansiktet.
Dekte alt. Han myste og så rundt seg noen sekunder, før han
oppdaget meg. Kom bort. Hilste høflig med tydelig mørk stemme.
Og satte seg rett i ryggen til rette over meg. Jeg prøvde å finne
øynene hans, som jeg ofte gjør når jeg møter mennesker og skal
snakke om det som er viktig og nært for dem, som det kan være
å dele livsfortellinger. Men de var skjult av hår, liksom resten av
ansiktet.
Jeg vendte meg fort til at jeg ikke kunne se verken ansikt eller øyne.
På underlig vis trodde jeg han så meg, og så nok til å orientere seg.
Vi fant tonen. Snakket sammen over en time. Vi ble enige om å ha
to treff til.
han begynte å snakke nesten med det samme han hadde satt seg.
Vi lo mer denne gangen. Han hadde skjevt blikk både på faren, livet,
de ansatte på institusjonen som betraktet ham som et håpløst
tilfelle. «Ikke behandlingsdyktig», kaller de meg, og «Gudskjelov for
det», lo han. «For meg er flere av de ansatte mer skrudd enn meg»,
sa han før sårheten ble merkbar i stemmen.
– Jeg er skada på en eller annen måte. Jeg håper det blir bedre
med åra. Jeg vil ikke bli en syk nerd. Men jeg bryr meg ikke så mye
om folk.
– Tror du ikke du trenger dem?
– Jo, tja, men jeg har ikke så gode erfaringer med å komme nær
dem.
Så spurte jeg om hvordan han så seg selv om fem år. Ti år. Og da
fortalte han, om drømmer, om så gode karakterer at han sikkert
kunne komme inn på det han ville, om håpet om å få kjæreste. Og
mot til å forlate faren sin uten dårlig samvittighet.
Jeg skulle til å runde av, da han spurte om vi kunne ta en kaffe
til. «Jeg kan hente den», sa han. Da han kom tilbake, skravlet vi
mer om løst og fast, før jeg takket så mye for alt han hadde delt
og vi reiste oss for å si ha det. Da skjøv han halve håret til side
– jeg så et blåblått våkent øye og halve hans sjel. Før han klemte
meg spontant og gikk, og etterlot Kaffistova litt lysere denne
septemberdagen.
Det ble et menneskemøte som jeg tror lever videre i oss begge.
Som noe underlig. Hverdagslig fint. Mellom to nesten fremmede
som ble litt kjent. På ei kaffestove i en storby en septemberdag.
6
GUTTEN SOM BESKYTTET
SJELEN SIN
Dette
er fortellingen om gutten som beskyttet sjelen bak det
lange håret som hang ned og dekket hele ansiktet. En fortelling
om hvordan tillit i et menneskemøte kan gi oss mot til å skyve
litt av håret til side.
Spaltist: Eva Dønnestad // Foto: Jezeal Melgoza, Unsplash.com
Det første treffet hadde han snakket en del om hvordan de ansatte
var, der han hadde vært innlagt. De var ifølge ham, mest opptatt
av å få håret hans bort fra øynene og ansiktet – og derfor skulle
han aldri fjerne det i møte med dem, sa han. Særlig ikke etter
den episoden der han klikket fordi de maste og ertet ham, og de
hadde holdt ham nede på gulvet. Jeg hadde også fått omriss av en
fortelling om en gutt som var mye overlatt til seg selv. Han sa det
var mer å fortelle. Jeg trodde ham. Han virket tryggere da han gikk.
Måneden etter møttes vi samme sted, etter hans ønske. Nå,
tenkte jeg. Nå kommer han sikkert til å skyve håret til side. Vi
fant jo en tillit mellom oss sist. Benjamin kommer, setter seg på
samme stol, ved samme bord, og fortsatt henger alt håret foran
ansiktet gjennom den halvannen timen vi er sammen. Han forteller
mer nå: «Det var ikke vold. Nei, det var bare mye som ikke var der.
Det var noe fint også, altså. Men det var sært. Jeg så nesten aldri
mamma. Jeg ble boende hos pappa. Han vet ingenting om å ta
seg av barn. Så jeg ble ikke god til å omgås folk. Og hadde et par
dårlige erfaringer som gjorde at jeg stengte folk ute.»
Vårt andre treff gikk mot slutten. Vi hadde delt, vi hadde ledd og
jeg hadde vært rørt til dypet, men ikke begynt å gråte. Men han
viste meg fortsatt ikke ansiktet sitt.
Det tredje møtet var en mørk, regntung septemberdag.
På kaffistova. Det var tydelig at han fant det meningsfullt å dele, for
Vi har aldri møttes siden.
Men fortellingen har levd videre i meg. Og allerede da jeg satt
sammen noen av kapitlene han hadde delt med meg, tenkte jeg:
Han hadde gode grunner til å beskytte seg. Til å stenge av. Til å
ikke vise fram sitt innerste. Det var aldri blitt møtt.
Hva vet vi om de vi møter? Før
vi mener så mye om deres
mer eller mindre gode og
dårlige overlevelsesstrategier
må vi prøve å forstå, høre
fortellingene.
Samtidig som det er lov til å si at det var annerledes og til tider
krevende å snakke til en som satt rett over meg med alt håret
foran ansiktet.
Tenk om jeg hadde irritert meg så mye på håret at jeg bare hang
meg opp i det. Tenk om vi lager regler som sier: «OM du skal
snakke med meg skal jeg kunne se øynene dine, ellers kan du
bare gå. Jeg snakker ikke til et hår.» Da hadde jeg ikke fått se
øyet, deler av den han var på innsiden.
7

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
Jeg tror det var en liten bevegelse med stor betydning for ham. Å
tørre å vise seg. Å ta plass. Å komme fram. Å skyve håret til side.
Han opplevde det nesten blottleggende bare å skulle vise noen
halve ansiktet sitt. La noen møte blikket sitt. Som var blitt avvist
så mange ganger. Som hadde spurt om noe så mange ganger
– uten å få det. Som hadde forsøkt å komme fram, be om noe,
uten å få det. Da lærer du å trekke deg tilbake, polstre deg. Så
ikke det skal gjøre så vondt. For ikke å bli avvist flere ganger. Den
som kommer fram, den som gir, den som ber om noe, risikerer å
bli avvist. Derfor trakk han seg tilbake, til rommet. Derfor gjemte
han seg bak håret.
Som menneskemøtere og hjelpere kan vi fort begynne symptombehandling
eller atferdskorrigering for å lage kommunikasjonssituasjoner
som er trygge for oss.
“Bakmennene finner de mest sårbare
menneskene. Jeg var ensom, festet og
drakk og hadde det ikke bra. Min historie
er fra Estland, men jeg ser det i Norge
også. Sårbare finnes overalt.”
Tidligere offer for menneskehandel
Vi kan til og med bli mer opptatt av å først lære mennesker
noen bedre mestringsstrategier, før vi har hørt og prøvd å forstå
grunnene til de dårlige. Når hjelpere blir utrygge, er vi kjappe til
å lete etter løsninger for den andre slik at vi kan føle at vi lykkes
med noe. For møte med Benjamin er det jeg som kan bli utrygg.
Og jeg kjente på det. Men jeg fikk mot til å bli. Til å lete etter noe
annet enn å få ham til å legge håret til side.
Når vi skjuler oss, avviser, når vi trekker oss tilbake. Det er
kanskje da vi mest av alt trenger at noen kommer oss i møte. Men
vi vet det ikke. Og barn og unge vet det ikke. Vi må bygge en vei
av tillit og gå den sammen med dem. Det kan ta kort tid. Det kan
ta veldig lang tid for et barn som enten fordi det ble skadet, eller
fordi det aldri fikk hva det trengte, måtte klare seg selv, beskytte
seg. Ikke be om noe, ikke ta plass. Unnvikenhet er overlevelse.
En dårlig mestringsstrategi. Men forsøk på å overleve.
8
Mennesker som er så godt
polstret trenger tid, trygghet,
varme og lekenhet for å senke
murene, komme fram og gjøre
nye erfaringer.
Erfaringer av at det går an å ha det godt i en relasjon. Det går
an å få behov dekket. Ikke bli utsatt for skader. Noen ganger
har mennesker gode grunner til å dekke seg til. Skjoldet er blitt
til av en grunn. Kanskje for å beskytte seg mot fare? Mot det
ubehagelige? Eller fordi de har søkt så lenge uten å finne varme
blikk at de gav opp?
Tillit er medisin mot skjulte sjeler, polstrede hjerter og mennesker
som ikke tør å komme fram. Og da er det viktig at det er forståelse
og varme som tar imot dem.
TILLIT
Det må være
det vakreste
at noen kommer
oss i møte
9
Tynne, lysende
blikk av tillit
trekker oss ut
av mørket.
Eva Dønnestad
Foto: Thomas Bjørnstad

VÆR NÆR-PLAKATEN
VÆR NÆR-PLAKATEN
Tankene vi må snakke om
I 2018 tok 674 mennesker livet sitt. 472 av dem var menn.
Bak hvert enkelt dødsfall ligger det et liv med opplevelser,
erfaringer, relasjoner, vennskap og kjærlighet.
10
1Hva gjør vi når vi er bekymret for at noen går med selvmordstanker?
BRY DEG. GÅ NÆRMERE.
VÆR NYSGJERRIG. SPØR!
Det er ikke farlig å spørre. Det er
farligere å ikke spørre.
– Hvis vi ser noen som har det
vanskelig, så kan det være vanskelig
for mange av oss å spørre oss selv
om det kan være fare for selvmord.
Og det er enda vanskeligere å stille
spørsmålet direkte til personen det
gjelder. Når vi er bekymret for noen,
kan vi alle spørre «har du tenkt på
selvmord? Har du tenkt på å ta livet
ditt?», sier de Presno.
– Mange er redde for å spørre, og de er redde for svaret de kan få. De vet ikke hva de skal gjøre med svaret.
Det er på tide at vi gjør noe med denne frykten, sier spesialrådgiver i RVTS Sør Torstein Garcia de Presno.
TA MAGEFØLELSEN
PÅ ALVOR
– Vær tydelig ovenfor
den det gjelder, hva
du har observert.
Ofte så kan man
som forelder eller venn
kjenne at noe er galt,
at magefølelsen
prøver å si deg noe.
Da kan det være
både forløsende
og viktig å si: «Jeg
tror noe er galt.
Hvordan har du
det?»
Hvis vi skjønner at noe er
galt, så kan vi spørre direkte.
– Vi kan si: «Er det sånn at du tenker på selvmord?» Dette
gjelder både for barn og unge. Spør tydelig, og hvis de
svarer «ja», så vis at du setter pris på at de forteller deg
dette. Og presiser at dette må dere snakke mer om, og
finne noen som kan hjelpe dere videre, sier han.
HUSK: DU SKAL IKKE FIKSE ALT
– Mange mennesker som har hatt
selvmordstanker beskriver det som veldig
ensomt. At de ikke ser noe lys, og de har
tunnelsyn. De tenker kanskje at verden
får det bedre uten dem hvis de dør. Så
det å bli forstyrret – og bli spurt om disse
tankene – kan rive dem ut av ensomheten
og mørket. Ved å vise at du bryr deg sier
du at personen er verdt noe for deg, sier
de Presno.
Men det å spørre er ikke ensbetydende
med at ansvaret nå er ditt.
– Det er godt å vite at du som privatperson,
kollega og venn ikke er den som skal
fikse dette, men du kan bidra til å sette
i kontakt med noen som kan hjelpe. Din
rolle er at du kan være en venn som kan
støtte, og som er der.
GÅ NÆRMERE
VÆR TRYGG
Hvis du ser noen som strever, forandrer seg, er sinte – eller plutselig
blir veldig glade – eller trekker seg tilbake, bør du gå nærmere.
– Når atferden tydelig forandrer seg, så bør vi benevne dette og sjekke
om ting er i orden. Det kan være de sier noe som gjør at du tenker «hva
betydde det?» Noe som gjør at du stusser. Da er det greit å spørre,
sier de Presno.
– Det handler om å være nysgjerrig, å ønske å vite hvordan den andre
har det, og at du er trygg på at du kan spørre.
Ha den tryggheten på at dette kan du spørre om, og gå
inn i. Det er bedre å spørre, enn å ikke spørre. Det er også
viktig å ta personens problemer på alvor, uansett hvor
store eller små de virker for deg.
– Med barn, for eksempel, så er det slik at de ofte ikke
har samme repertoaret eller livserfaringen som vi voksne.
Det vi voksne ser på som små problemer kan ofte fortone
seg som uoverstigelige for barn og ungdom. Det å ta den
krisen de er i på alvor, det er viktig, sier de Presno.
HVA GJØR JEG HVIS SVARET ER «JA»?
– Lytt, vær der, vis at du setter pris på at de forteller deg
dette og at du vil hjelpe så godt du kan. Presiser at dere
kanskje trenger mer hjelp. Ring 113 hvis du er livredd.
Du kan også ringe legevakt, ambulant team, fastlege,
ektefelle, mor, far, noen andre som kan tenke sammen
med dere.
– Vi har et helsevesen som har det formelle ansvaret. Du
kan – som medmenneske, venn, kollega eller nabo – gjøre
ditt.
Du kan spørre, lytte, være en venn og kontakte hjelp.
Du kan vite at det ikke er farlig å spørre. Og så er det
helsevesenet som har ansvaret for det som skjer etterpå.
– Det kan gjøre det tryggere å se på det som vårt felles
ansvar å hjelpe.
11

Ikke oppdra
barnet.
Oppdra deg
selv
– Det er viktigere hvem du er som menneske, enn hva du gjør som
oppdrager. Barnet ser på deg med argusøyne, og lærer livet gjennom
hvordan du lever ditt liv. Det er hvem du er, som er avgjørende. Det
sier fagleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf.
Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illustrasjonsfoto: Luis Eusebio og www.123rf.com

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
Med det mener han at vi heller må gå i oss selv mer enn å prøve
å oppdra barnet. På denne måten vil vi hjelpe barnet til å vokse og
finne sin identitet i verden.
– Vi blir så opptatte av å oppdra barna våre, og vi prøver å gjøre
dem til noen som lykkes og mestrer. Det er da vi glemmer at
ungene har blikket sitt stivt festet på oss voksne.
– De er programmert til dette. De følger oss med argusøyne, på
hva vi gjør, sier og mener. Da blir det viktigere hvem vi er som
mennesker enn hva vi gjør som oppdragere.
Steinkopf sier at mange foreldre føler seg maktesløse og «ikke
flinke nok». De tror ikke at de betyr noe i barnas liv. Dette er en
massiv misforståelse forteller han.
Selv om vi tror at barna ikke
følger med, så ser de hva vi
gjør. Og de tar etter oss.
– Når de er unge voksne prøver de å lage en avstand til oss
foreldre, i et forsøk på å finne sin egen selvstendighet. Så «lander»
de som voksne, og da møter vi oss selv i døra i form av at vi ser
hvor mye de har tatt etter oss, smiler han.
– Selv i min gamle far ser jeg «meg selv» og min væremåte. For
meg bekrefter dette bare at barn iakttar de voksne, og lærer livet
gjennom å se hva vi gjør.
Å være sammen
– Vi er så opptatte av barna våre. Vi ønsker jo at de skal ha det bra,
og vi speiler oss i deres mestring. Når de får det til, oppfører seg
ordentlig og er flinke, gir det oss gode følelser. På samme måte får
vi veldig dårlige følelser når de ikke mestrer. Når de snubler, gjør
det dårlig på skolen, blir gravide tidlig, opplever nederlag. Noe av
det tyngste for oss som foreldre å kjenne på, er at våre barn blir
en massiv katalysator for vår lykke. Da blir vi veldig fokusert på å
gjøre dem vellykket, sier Steinkopf.
Det oppdragelsesprosjektet
vi ofte har for barna våre er
bortkastet. Gå heller for et
oppdagelsesprosjekt, der du
ønsker å være sammen med
barnet, på ekte.
14 15
Det beste du kan gjøre for barnet er å realisere deg selv sammen
med barnet, og vise at du genuint ønsker å være der. Alt annet er
underordnet.
– Hvis man vil det beste for barnet må man ville det beste for en
selv også. Sagt på en annen måte: Det beste du kan gjøre for
barnet er å ta vare på deg selv.
– Med det mener jeg ikke å kun leve ut drømmene sine, stikke av
hver ettermiddag for å trene, bare tenke på sin egen lykke, eller
dra på kjæresteturer i ett sett. Jeg mener at man setter seg ned
med barna og er nysgjerrig på livet, sammen. Finne ut nye ting om
seg selv, i møte med dem.
– Barnet må jo få lov til å feste blikket på deg, da kan du ikke være
vekk hele tiden, eller spille en rolle: Da blir du en fantasifigur. Du
må være ekte. Så du må realisere deg selv sammen med barnet.
Barnet trenger at du blir glad av å være sammen med dem. At du
viser at du er nysgjerrig og bryr deg.
Barnet trenger at du er der, og
at du er der med hjertet ditt
og med godt humør, glede og
tilstedeværelse.
– Du trenger ikke gjøre så mye mer. Hvis barnet opplever at du
blir glad av å være sammen med ham eller henne, så har du nådd
målet, mener han.
Steinkopf påpeker at dette kan være smertefullt for de voksne
som har levd vonde liv.
Det å være helhjertet sammen med noen kan være smertefullt.
– Det at en voksen våger å være et helt menneske sammen
med dem, det trenger barnet. Men det kan være litt av et
oppdagelsesprosjekt for dem som har hatt det vondt tidligere i
livet, forteller Steinkopf.
Dager fins i alle farger…
… også grå, sang Knutsen og Ludviksen. De dagene, de kommer
de også, det vet vi alle og enhver. Og da er man jo tross alt bare
et menneske, på godt og vondt.
Man blir til sammen med andre, og i vanskelige tider blir man ofte
vanskelig selv.
– Når vi tenker at det er viktig å oppdra seg selv, menes det at vi
øver oss på å «legge ned våpenene», og er der i det vanskelige.
At vi kjenner mer på følelsene, trøster. Man har jo som voksen
forferdelig lyst til å ta vekk det vonde, å fikse, ordne opp, gjerne
så fort som mulig.
Det er lett å like livet når livet er lett. Når det har balla seg til,
og barnet har et reaksjonsmønster som er vanskelig, da er det
jammen meg ikke like lett.
– Da er det viktig og vanskelig å ta en «time out» på seg selv, og
se på hva man gjør i de situasjonene. Det lurt å snakke med noen
som kan hjelpe deg å få noen perspektiver på plass så du kan se
deg selv og situasjonen litt utenfra. Det å rette blikket mot deg
selv, det kan være vondt og skamfullt. Men ja vel, sånn er det. Ta
ansvar ved å vende blikket mot deg selv: Hva gjør jeg når dagen er
grå og hverdagen er tung og vanskelig? Hvordan påvirker dette de
rundt meg, spesielt barna? Som voksen har man faktisk ansvar
for stemningen, og hvordan den utvikler seg, sier Steinkopf.
Å være i denne prosessen krever at man tør å si unnskyld til
barnet når man dummer seg ut.
– Det fordrer at man ser på barn som hele mennesker, og er åpen
for egne mangler. Barnet kan faktisk ha rett, og du kan ha tatt
ganske så feil. Å tørre å si unnskyld er noe av det sterkeste og
viktigste du kan gjøre, for å vise at du vil være sammen med
barnet. At du er villig til å lære noe. Så kan dere kanskje lære noe,
sammen? For en gave å gi barnet, og for en gave å gi deg selv,
mener Steinkopf.
Den viktige kjærligheten
– Barn blir oppdratt ved at du bare ER, og at du viser at du vil være
der. Som Dr. Stuart Ablon sier: «Barn gjør så godt de kan». De
trenger ikke å lokkes eller trues for å få til noe som helst. Det er
nok at du er der og vil være der. Med dem. Når Dr. Bruce Perry da
i tillegg sier at kjærlighet er den sterkeste forandringsagenten, så
har du i grunn svaret: De trenger deg. Helhjertet.
– Det barn trenger, er å føle seg elsket. At du setter ting til side og
viser at du blir glad når ungen lager noe i sandkassen. Da viser du
at det er elsket. Det hjelper ikke å si «å så grei du er» innimellom.
Du må være tilstede med hele deg, enten det er når dere er i
skogen eller det er leggetid.
– Astrid Lindgren sa det kanskje aller best?
Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet
og enda mer kjærlighet,
så kommer manerene av seg
selv.

PSYKOLOGEN
PSYKOLOGEN
Vi kan ikke snakke oss
ut av problemene
Psykologspesialist i RVTS Sør, Anette Andersen, forteller at det
er mye fint med det å snakke sammen når livet ikke er så lett.
— De aller fleste terapimetoder er rettet mot bruken av samtale
som verktøy. Når mennesker som har psykiske vansker ber om
hjelp er det vanlig å tenke at rollen til terapeuten skal være å hjelpe
pasienten å sette ord på, eller på andre måter uttrykke sine tanker
og følelser. Behandlingen kan også inneholde bevisstgjøring i det
å finne mening med tilværelsen, og veiledning av pasienten, sier
hun. Dette kan være positivt, påpeker Andersen.
— Det å få snakke kan lette på trykket. At noen lytter, og hjelper
deg til å sette det du har opplevd inn i en sammenheng. Å
få snakket ut om problemene kan føles godt. Det er viktig at
personen får satt ord på sin opplevelse av situasjonen.
Men for å hjelpe de som har det vanskelig må vi begynne å
fokusere mer på å «snakke» til hele mennesket, melder Andersen.
Det handler ofte om mye mer enn bare ord.
Skal man snakke til hele
mennesket kan man ikke bare
å bruke språket og tankene. Det
handler også om å snakke til
erfaringene og opplevelsen av
å være sammen, om alt det
som ikke er språklig når vi er
sammen.
utvikle seg, så det er ikke så lett å koble på tankene som hjelper
oss med å si ifra om at det var ikke så farlig likevel, du trenger
ikke å være redd, forteller hun.
Da trenger vi å hjelpe oss selv med å regulere kropp og stress, før
vi kan klare å være i kontakt og bruke fornuft. For traumatiserte
er dette ekstra vanskelig. Evnen til å ikke «miste hodet» når det
koker må trenes på, igjen og igjen, som en muskel
som skal bli sterk.
De små tingene
Og det er altså ikke med ord denne
treningen først og fremst skal bedrives
med – her må vi bruke hele oss i
møte med den vi skal hjelpe: Blikk,
stemmeleie, følelsesmessig inntoning,
energinivå, nærhet/avstand, berøring,
ansiktsuttrykk, kroppsholdning,
rytmen i samspillet – alt spiller inn.
Den danske psykologen Susan Hart holdt
høsten 2019 videregående kurs i
traumeforståelse sammen
med RVTS Sør, og understreket
her
​Å snakke med noen kan i mange tilfeller være både godt og nyttig når livet går en imot.
Men for barn og unge som er traumatiserte er ikke ord tilstrekkelig. Hva gjør vi når vi ikke
kan snakke oss ut av problemene?
Av Siri L. Thorkildsen // Illustrasjon: www.123rf.com
— Med andre ord: Vi trenger ikke flere snakkemetoder. Vi
trenger flere verktøy enn de som snakker til kun tenkehjernen.
Dette er ikke nye tanker, men det har likevel ikke fått den
oppmerksomheten den fortjener i hjelpeapparatet, melder hun.
Kroppens språk
Med utviklingstraumer handler det ofte om noe mer enn
å finne tilbake til noe som er gått tapt som de en gang
hadde, eller mestret. Det handler om å bygge opp noe
som gikk tapt i utviklingen.
– Da må det noe mer til enn å bare snakke seg gjennom
det. Vi må ta i bruk det vi vet fra utviklingspsykologien,
det vi vet er virksomme byggesteiner for utvikling,
forteller Andersen.
– Hjernen er bygget nedenfra og opp – fra
sansehjernen, til følehjernen og så tenkehjernen.
Dersom vi skal tenke utvikling må vi derfor starte
nedenfra, og bygge oss oppover. Mennesker som
har opplevd traumatiske hendelser i livet, for
eksempel, kan ha et stressresponssystem som
er lett å sette i gang. Sansehjernen tar i disse
tilfellene over, og de går inn i overlevelsesmodus,
forklarer Andersen.
– Dette skjer automatisk fordi det har vært
så mye farlig i livet. Hjernen er blitt rågod på
å lete etter fare, så den ser fare overalt. I
tillegg har ikke tenkehjernen fått hjelp til å

PSYKOLOGEN
kroppens betydning for å få dette til. Der fortalte hun at vi må
tørre å bruke lek og rytme enda mer når vi skal hjelpe mennesker.
Voksne må gå ut av sin egen
komfortsone og leke. Der vi
snakker til sansene, bruker
kroppen, og slutter å snakke
så mye.
Andersen mener dette gir oss mulighet til å gjøre noe annet enn
det vi «alltid» gjør — og det kan til og med bety at vi gjør noe gøy
sammen — som faktisk hjelper. Dermed kan de små tingene i
hverdagen være viktigere enn man skulle tro.
– De små tingene i hverdagen blir like viktig, og det vi kanskje
ikke tenker på som behandling blir dermed viktig behandling. For
eksempel kan det å sitte ved siden av hverandre i sofaen og se
på TV skape en opplevelse av samhørighet om et felles fokus,
og gi erfaring i en følelse av trygghet der vi deler samme følelse,
forteller hun.
Møteøyeblikk er nøkkelen
– Vi mennesker har et grunnleggende behov for å dele indre
mentale tilstander med hverandre. En slik deling er en forutsetning
for vår grunnleggende opplevelse av mening, forutsigbarhet og
trygghet, forteller Andersen.
– En opplevelse av en påkobling med andre er, med andre ord,
utviklingsfremmende. Det første «språket» vi lærer er koreografien
i det non-verbale språket for «hvordan være sammen med andre».
– Det vil si at inntoning, synkronisering og empati foregår i de
nedre delene av hjernen, i sanse- og følehjernen. Det verbale
språket kommer senere i utviklingen, forteller Andersen.
Den helende positive relasjonen
Terapi gjennom bruk av det verbale språket, som henvender seg
til tenkehjernen, er dermed ikke nok, melder hun. Dersom vi skal
utvikle følelser og god mental helse må vi – i tillegg til det verbale
– også henvende oss til disse non-verbale prosessene i hjernen.
Slik får vi en mest mulig integrert, sammenhengende hjerne
der sanser, følelser og tanker henger sammen og gir mening.
Motsatsen er kaos og rigiditet.
Flere forskere har påpekt viktigheten av positive relasjoner.
– De ser at utviklingstraumer er ødeleggende, fordi det fratar
barnet den mellommenneskelige gjensidigheten som er
essensiell for utvikling av god mental helse. Dr. Howard Bath
fremhever at positive forhold til traumatiserte barn og unge
er det primære målet for oss hjelpere, og viser blant annet til
synkroniserte aktiviteter. Det er nesten umulig å avvise noen
når man er synkronisert med hverandre. Og det kan man bli, for
eksempel ved å spille bordtennis, kaste ball, danse, spille musikk
eller synge i kor, forteller Andersen.
– Dette er alle aktiviteter som bidrar til en dyp følelse av glede
og samvær. Disse, og utallige andre, hverdagslige aktiviteter
fremmer utvikling av positive forhold. De bidrar til å skape et trygt
miljø. De er også viktig behandling av et kaotisk indre. Dr. Bruce
Perry hevder at jo flere gode relasjoner et traumatisert barn har,
jo mer sannsynlig er det at barnet heles etter traumer.
Ordet «kommunikasjon» kommer fra det latinske ordet
comunicare. Det betyr å gjøre noe felles, delaktiggjøre, og ha
en forbindelse med en annen gjennom språk, kropp og følelser,
forteller Andersen. Det er en utveksling mellom to eller flere
parter der samtaler, tegn og signaler utveksles.
– Så selv om det ikke er alle problemer vi kan snakke oss ut av,
så er det nok mer riktig å si i at vi kan kommunisere oss ut av
problemene, avslutter hun.
Følg ”rvtssor” på
18
Hjernens utvikling påvirkes av lavbevisst, emosjonelt og gjensidig
samspill med andre gjennom hele livet.
– Det betyr at dette ikke bare gjelder for barn, men også for
voksne, forteller psykologspesialisten.
– Evnen til å oppleve «følehjerneresonans» med andre er
grunnleggende for oss. I den terapeutiske samtalen blir derfor det
vi kan kalle møteøyeblikk viktige, for både endring og utvikling.
Møteøyeblikk kan beskrives
som opplevelsesmessige erfaringer
i direkte samspill her
og nå, fra øyeblikk til øyeblikk.
– Dette inkluderer som sagt ansiktsuttrykk, kroppsbevegelse,
stemmeleie, inntoning, blikk-kontakt og timing. Tradisjonell terapi,
med fokus på å snakke om fortiden, kommer i bakgrunnen. Alle
nå-øyeblikk, enten de erfares i hverdagslivet eller i psykoterapi, er
potensielt endringsskapende gjennom direkte opplevelse. Ethvert
menneskemøte kan, med andre ord, være utviklingsfremmende,
forteller hun.
Når du inviterer meg
inn i livet ditt
er det lettere
å være i mitt
Eva Dønnestad

VÆR NÆR
TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
Det viktige skjer hver dag
– Det er lett å tenke at vi prioriterer hverandre i en hektisk hverdag
ved å «sette av kvalitetstid». Men kvalitetstiden, den er hele tiden.
Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Shutterstock.com
Det sier spesialpsykolog i RVTS Sør, Inge Bergdal. Hverdagsfilosofen
med det lune smilet og den stoiske roen i alt han foretar
seg, dumper avslappet ned i stolen på kontoret.
Han har bare femten minutter til å ta en liten prat, forteller han.
En ikke-planlagt, spontan prat, midt i en pause på en regntung
onsdag. En onsdag som egentlig er fylt opp med planlagte møter
for oss begge.
– Men det er jo kjempegod tid til å tenke litt høyt sammen, legger
han til.
Han trekker pusten, og tenker seg godt om før han setter i gang.
– Det er nok veldig vanlig å tenke at vi har satt av tid til kvalitetstid,
til hverandre i en hektisk hverdag. Men nei, hele din væren med
andre er kvalitetstid, begynner han.
– Ethvert menneskemøte og enhver samhandling med andre
mennesker skaper en mulighet for deg til å koble deg på, se
mennesket, være nysgjerrig. Eller du kan velge noe annet. Disse
tingene skjer hele tiden, hele dagen. Ikke bare på en gitt tid på
onsdag eller lørdag kveld.
– Det er mange slike henvendelser som kommer, med en mulighet
til å møte andre. Noen henvendelser er verbale, noen ganger er
det et blikk. Noen ganger sender den andre ut et signal om at de
har det vanskelig, sier han.
Jeg tror mange er opptatt av
sine ting og seg selv, og ikke
ser menneskene rundt seg.
Det er lett å glemme at det
å se andre mennesker er en
forutsetning for at du selv kan
oppleve viktige øyeblikk.
Disse menneskemøtene skaper viktige øyeblikk for deg selv
også, forteller Inge.
– Det å henvende seg, det å være oppmerksom, og å være tilstede.
Det er så flott! Men det er mer enn å bare være «tilstede». Det
handler om å være inviterende, nysgjerrig, reflekterende over din
egen rolle i dette møtet.
Med blikk for øyeblikk
Det gjelder å gripe øyeblikkene når de byr seg, forteller Inge.
Også de vonde øyeblikkene kan være viktige.
– Hvis du har krangla med ungdommen, og du ønsker å reparere
forholdet etter krangelen, kan du fysisk se at stresset legger seg
hos både deg og ungdommen. Slike øyeblikk er viktige øyeblikk,
som gir deg en mulighet til å starte på nytt.
Det er en henvendelse, til deg. Menneskemøtet skjer når du
møter den henvendelsen, og det er kjernen i å tenke at det viktige
skjer hver dag.
20 21
Inge forteller at i dét ligger det et ansvar, men det betyr også at
hver eneste dag er viktig.
– Det er ikke noe vi har gjort før eller skal gjøre senere, det er noe
som skjer her og nå. Den samtalen vi har akkurat nå, kan bli viktig
for oss begge. Sånn er livet for oss mennesker.
Seg og sitt
Som en onkel Reisende Mac er Inge stadig på farta. Utallige kurs,
forelesninger og programmer i Sør-Norge, for å hjelpe hjelperne
bli gode menneskemøtere og trygge i sin rolle som hjelper. Med
mange jern i ilden, og et fag han brenner for, kan det noen ganger
være utfordrende å følge sitt eget råd?
– Når jeg kommer hjem til kona mi etter jobb, og tenker på andre
ting, så kan jeg gå glipp av mye. Men hvis jeg klarer å legge merke
til henne, og hva hun er opptatt av, så kan det skje noe magisk for
både henne og for meg.
Det å greie å finne de
øyeblikkene som betyr noe,
akkurat her og nå, det er så
viktig. Og det trenger ikke være
verbalt, alltid. Det kan like godt
være et blikk.
– Da jeg tok bussen til jobb i dag så jeg ei som satt ved siden av
meg, at hun var lei seg. Hun vender seg vekk fra meg, men etter
tjue minutter smiler jeg litt til henne. Og jeg ser at det betyr noe
for henne. Jeg kunne valgt å sitte og høre på musikk i min egen
verden, men jeg valgte å koble meg på. Og det er det jeg mener
med at det viktige skjer, hele tiden, sier han.
– Å være klar over dette blir en erkjennelse av at du kan møte
andre mennesker, og du kan velge det bort. Men da har du gått
glipp av noe viktig den dagen.

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
Nye bøker fra RVTS Sør
22
Et annet eksempel Inge kommer med, er fra da sønnen var liten.
Inge jobbet mye, og var stadig på farten.
– Jeg hadde en holdning at helgene – de var hellige. Da skulle vi
ha kvalitetstid sammen, forteller han.
En lørdag skulle de bygge hytte med pledd og puter i stua. Inge
hadde akkurat vært på kurs i utviklingsstøttende dialog, og
spurte sønnen hva han ville at han skulle være i leken.
– Jeg ble fortalt at jeg skulle være et lite barn. Jeg spurte hva jeg
skulle gjøre, og fikk beskjed om å krype inn i hytta. Så det gjorde
jeg. Sønnen min hentet leker og kosebamser som jeg skulle kose
meg med der inne.
Så sier sønnen plutselig: «Vent litt, jeg skal bare på et møte».
– «Blir du lenge borte?» spør jeg. «Det er litt uklart,» svarer han.
Der og da, mens han spiller «pappa», forteller han meg en historie
der det oppstår et veldig viktig øyeblikk, forteller Inge.
– Jeg fikk se meg selv med nye briller. Jeg fikk se hvordan han
ser meg. Det skapte en forståelse, der jeg så hans verden på en
ny måte.
Disse øyeblikkene blir ikke bare fyrtårn i livene våre. De blir til
livbøyer man kan holde fast i, som kan skape retning og trygghet.
Og noen ganger kan man bli klar over at det fyrtårnet man var på
vei mot ikke var dit man skulle, likevel.
– Som med sønnen min, og min idé om kvalitetstid i helgene, det
var kanskje ikke det jeg skulle holde så høyt likevel? Kanskje det
var heller det som skjedde hver eneste dag som betydde noe for
oss to? At det egentlig bare var rasjonalisering fra min side siden
jeg var så opptatt, og hadde det travelt, at jeg skulle bøte på min
egen samvittighet med denne helgekosen.
– Jeg hadde en selvfølelse som far, som ble pirket borti, da
sønnen min «skulle på møte». Der og da jeg ble tvunget til en
forandring. Noen ganger gjør man ikke noe med det. Men det som
er så fint med viktige øyeblikk, er at hvis du reflekterer litt over
dem er de retningsvisere som gir deg en mulighet til å utvikle deg
selv – og også andre.
– Viktige øyeblikk trenger ikke være positive øyeblikk. Men det
kan endre retning for mennesker. En vanskelig samtale kan være
det også. Det å være sint, likeså. Emosjoner er så fine, for de
gir et tidlig varsel om at det er «noe» før du klarer å sette ord på
det selv. Det er viktig å være bevisst emosjonene for å kunne
oppdage disse øyeblikkene, forteller Inge.
Et ansvar
Og det er drøssevis av disse øyeblikkene i løpet av en dag, minner
Inge på.
– Kan man ikke bli litt stressa av å gå glipp av viktige øyeblikk,
hvis de er så viktige?
– Det kan jo føre til angst for å gå glipp av mye viktig, ja! Men det
som er fint, er at det betyr at hver eneste dag du har kan bety noe
viktig – ikke bare for andre, men for deg selv også.
– Det handler om å bli bevisst sitt ansvar i verden, og at det du
gjør har betydning for andres liv, dag og øyeblikk.
– Tror du slike øyeblikk kan ha en reell påvirkning for noen som
har det skikkelig vanskelig?
– Forskning viser at disse gledesøyeblikkene, der folk opplever at
de blomstrer, er det som korrelerer høyest med at man velger å
ikke ta selvmord. Selv om man kan ha det ganske tungt, forteller
Inge.
Jeg har tenkt at det ligger et
veldig håp i det at det viktige
skjer hver dag.
– Hvis man tenker at det viktige skjedde for 20 år siden, og etter
det så har man måttet leve det livet man ble bundet fast i, da
har man jo på en måte gitt opp den tanken. Men å tenke at det
viktige skjer hver dag, da ligger det et håp og en mulighet til noe
annet, hele tiden.
– Det erfarte jeg stadig, da jeg jobbet med barn og unge. Da
kunne jeg plutselig høre: «Det er ikke håp for han der», eller «jeg
vet akkurat hvor det kommer til å ende, med de foreldrene». Da
har man kanskje en tanke om at det viktige IKKE skjer hver dag?
– Vi har en veldig selvoppholdelsesdrift, og vi prøver alle så godt
vi kan. Den erkjennelsen at alle mennesker faktisk kan gjøre en
forskjell hver eneste dag, det er et ansvar. Men det er også helt
fantastisk! Kall meg gjerne naiv, men jeg velger å tro på det.
Hvis vi som medmennesker
tenker at det viktige skjer hver
dag, da har vi alltid mulighet
til å gjøre en forskjell. Hver
eneste dag.
Det synes jeg er fint, sier Inge, og ser rolig på klokka si. Og
konstaterer at vi har brukt fem minutter mer enn det han egentlig
hadde til rådighet. Men så ble det 20 fine, ikke-planlagte
kvalitetsminutter sammen. På en helt vanlig onsdag.
Bøkene, «Folkehelse og livsmestring i skolen» og «Folkehelse og livsmestring – Tanker, relasjon og følelser», hjelper
ansatte i skolen til å få det nye tverrfaglige temaet til å bli en naturlig del av skolehverdagen. Bøkene tar også for seg hva
som fremmer sunn vekst og bygger livsmestring, og hvordan skolen kan legge til rette for dette.
Karen Ringereide og Siri Landstad Thorkildsen
Bøkene kan bestilles på www.pedlex.no
”Vi trenger ikke
flinkere barn.
Vi trenger gladere
barn.”
Karen Ringereide, RVTS Sør

VITENSKAPELIG
VITENSKAPELIG
Visste du at...
Ungdom med moderat bruk av sosiale medier
rapporterer gjennomsnittlig om mindre
psykiske helseplager enn de som bruker
sosiale medier mer enn 3 timer daglig.
«Psykisk helse skapes ikke i helsevesenet.
De reparerer den. Psykisk helse skapes
der menneskene lever livene sine.»
Kilde: Eriksen, Sletten, Bakken og von Soest (2017)
Fryd, latter og lekenhet...
- Virker smertedempende.
- Reduserer nivået av stresshormoner.
- Øker nivået av immunoglobulin, naturlige
dreperceller, gamma-interferoner, T-celler
og D-celler.
- Frigjør vekstfaktorer i hjernen.
- Stimulerer produksjonen av veksthormoner.
- Bedrer sårheling.
Kilder: Bennett, et al (2003). Bennett og Lengacher (2009).
Mora-Ripoll. (2010).
Arne Holdte, professor i helsepsykologi
6 av 10 jenter,
og 3 av 10
gutter, sier de
ofte blir svært
stresset av
skolearbeid.
Kilde: Bakken, A. Ungdata,
Nasjonale resultater (2018).
Det relasjonelle forholdet
mellom terapeut og pasient
er like viktig – og mest trolig
viktigere – for en pasients tilfriskning
(eller manglende tilfriskning), enn
behandlingsmetodene som blir brukt.
Kilde: Norcross og Wampold (2018).
Hva er egentlig livsmestring?
Et nytt tverrfaglig tema gjør snart sitt inntog i norske skoler,
nemlig Folkehelse og livsmestring. Men hva er egentlig
livsmestring?
Ifølge Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
er livsmestring «å utvikle ferdigheter og tilegne seg praktisk
kunnskap som hjelper den enkelte til å håndtere medgang,
motgang, personlige utfordringer, alvorlige hendelser, endringer
og konflikter på en best mulig måte. Å skape en trygghet og tro
på egne evner til å mestre også i fremtiden».
Veier inn – og ut av – ekstremisme
Ragnhild Sørbotten Moen forsker på tidligere ekstremister,
og på deres veier inn – og ut – av radikaliseringen.
– Hvordan de har hatt det, og følt seg, har vist seg å være
viktig i hvorfor de har valgt å gå inn i disse gruppene. Det
er spesielt historier om skam som har dukket opp i alle
fortellingene, på forskjellige måter. Denne skamfølelsen har
ført til et brudd i relasjoner, som igjen har ført til utenforskap,
viser funnene så langt.
Fellestrekkene for de Moen intervjuet, er at de har kommet i
kontakt med et miljø som har tilbudt mening, et fellesskap, og
en idé om at de er «duganes» til noe, på et sårbart tidspunkt
i livene deres.
24
Hva med en dose radikal medfølelse?
«Hvis du vil at andre skal være lykkelige, øv deg på medfølelse. Hvis du vil være lykkelig selv, øv på medfølelse», sa Dalai Lama.
Medfølelse er en ferdighet vi kan øve opp, og det starter med å
øve på egenomsorg, viser forskning. Kristin Neff fra University of
Texas melder at å øve på medfølelse gir flere gode sideeffekter.
Medfølelse handler om:
- Å behandle seg selv med vennlighet, forståelse, empati
og tålmodighet.
- Å huske på vår felles medmenneskelighet: Hvordan er jeg
lik de andre, hvordan er det å være et menneske? Vi er
uperfekte som mennesker, og det deler vi alle. Det er
normalt.
- Mindfullness, å være tilstede her og nå. Å akseptere nuet
kan hjelpe oss å være mer omsorgsfulle ovenfor oss selv.
Forskning viser at vi trenger selvkritikk for å motivere oss selv.
Hvis ikke blir vi late. Når vi kritiserer oss selv er det faktisk det
motsatte som skjer. Vi begynner å gå i overlevelsesmodus.
Trusselen går på vårt konsept av selvet. Det utløser store doser
kortisol, som er forbundet med stress.
Når vi gir oss selv medfølelse reduserer vi kortisolnivåene, og
øker oxytocin og opiater – noe som fører til at vi føler oss trygge
og gladere og mer motiverte. Medfølelse for seg selv er dermed
sterkt linket til god psykisk helse og gode relasjoner, melder Neff.
KJÆRLIGHET, VARMESTE ORD PÅ JORD...
613 er antall ganger The Beatles brukte
ordet LOVE i sine sanger. De var med
andre ord på sporet av noe viktig.
Tha Guardian
Det andre hun ser på i forskningsarbeidet, er betydningen av
tilknytning og relasjoner i veier ut av radikaliseringsprosessen.
– I veiene ut ser jeg at det er menneskemøtene som betyr noe.
Det kan være helt tilfeldige møter som får stor betydning, og
det kan være ordentlige prosesser med tette relasjoner som
går systematisk over tid.
– Det å bli sett og anerkjent, det å føle tilknytning, det å se
sitt eget verd i den andres blikk er sentralt i alle historiene.
Det som er felles for veien inn og veien ut, er betydningen av
anerkjennelse, melder Moen.
Visste du at...
40 prosent av gjerningspersonene som utøver vold og overgrep
er i en nær relasjon til offeret.
Kilde: NTNU Samfunnsforskning. ”Tryggest: Helhetlig beskyttelse av voksne utsatt for vold og
overgrep.” (2019).
25

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
FELLESSKAPET
kan redde verden
Ta vare på deg selv! Den lille setningen er så godt ment. Men når
vi har det som verst, er det vel nettopp det vi ikke klarer.
Av Eva Dønnestad // Foto: Andrea Tummons
Tankevekkeren fikk jeg av en 15 år gammel jente som var med i en
dele-gruppe for unge som hadde opplevd samlivsbrudd i familien.
Jeg var med på et møte med moren, læreren, en fra PP-tjenesten
og jenta. Det ble et tilsynelatende fint møte. Men da vi skulle gå
fra hverandre, sier læreren: «Ta vare på deg selv, da, Nora!»
Da bråstopper Nora, som hadde vært rolig tilstede hele møtet.
Hun snur seg til læreren. Med tårer i øynene og høy fortvilet og
sint stemme sier hun:
Det er jo nettopp det jeg ikke
orker lenger: Å ta vare på meg
selv! Nora, 16 år
«Jeg har prøvd å ta vare på mamma, pappa, lillebroren min, jeg
orker ikke mer. Jeg trenger at noen tar vare på MEG. Jeg klarer
ikke alt alene.»
Ingen av oss fant ord. Men vi satte oss ned. Det var nå møtet om
de ubehagelige tingene begynte. Det ble et mer smertefullt møte.
Men det var sannere. Og gjorde jenta lettere til sinns. Det endte
med at vi snakket om hvor viktig det er å ha noen i livet sitt – et
vennskap, en relasjon, som en ikke bare gir i, men som også gir
en selv noe. Hvor viktig det er å ha en flokk, et sted å høre til, der
du er verdsatt og kan få trøst og mot til å leve.
Nora forklarte oss også forskjellen på voksne som overstyrer,
ikke tar på alvor – og de som viser at de forstår, rommer at de har
det vondt. De som anerkjenner, verdsetter og trøster. Forskjellen
på å lære unge å sette grenser og kjenne egne behov, og det å
klare å møtes andres. Og det å skulle klare alt alene, det er noe
annet. Det klarte hun ikke lenger.
Etter det møtet, tenkte jeg over hvordan vi noen ganger har
gitt den nødvendige næringen til individet, rettighetene og
selvstendigheten – uten samtidig å se hvordan nettopp dette
individets utvikling er avhengig av relasjonen – fellesskapet – for
å klare å være den beste versjonen av seg selv.
Ingen av oss klarer seg alene.
En får ikke nødvendigvis bedre
selvfølelse av å bygge selvet
alene, men av å bygge selvet
sammen med andre og bygge
Viet.
Det er jo ofte sånn at det samme som kan ødelegge verden, kan
frelse verden. Gode fellesskap der vi tenker at alle er en del av
Viet, kan gjøre en forskjell.
«Ta vare på deg selv», sier vi omsorgsfullt - og snur ryggen til den
andre for å fortsette uforstyrret videre. Den andre står tilbake
uten opplevelse av omsorg.
Ei ung jente hadde forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Mange var
det som sa: «Ta vare på deg selv.» Men bare én familie inviterte
henne inn i hjemmet og lot henne bli til tankene om å ta livet sitt,
ble mindre dominerende. Det var de som våget samværet som
reddet meg, sier hun.
Forskningen roper FELLESSKAP
Å være sammen. Å dele. Det kan ha helsebringende effekt
dersom vi klarer å bygge fellesskap der vi GIR, deler og vil
andre vel. Verden trenger mennesker som våger det sårbare i
å gi til andre. Tillitsfellesskap som verdsetter forskjeller og
lar ulikhetene blomstre. Tallene og faktaene er dessverre:
Høyere antall dropouts i høyere utdanning, tre av ti studenter
er ensomme, selvmordstallene øker. Utenforskap, selvhjulpen,
selvskapt, selvforsynt.
Vi trenger å starte reisen mot
hverandre, ikke bare innover i
oss selv.
For noen år siden intervjuet jeg hjerneforskeren Bruce Perry. Nå
er jeg sterkt opptatt av at mennesket er mer enn hjerne, men
det er også Perry opptatt av. Han har forsket på hvordan hjernen
trenger den andre og fellesskapet for å utvikle seg.
I intervjuet sa Perry blant annet:
«Vi står overfor et alvorlig valg. Vi vet hjernen er skapt for
relasjoner, mens samfunnet mer og mer legger opp til isolasjon.
Traumet vil isolasjon. Men det leges kun i relasjonen. Dette vil få
konsekvenser for måten vi gir hjelp på.
Dette krever nærværende relasjonsbyggere som gir trygghet.
Trygghet, forutsigbarhet, god rytme, hjelp til å regulere følelser
og gode relasjoner.
Barn som vokser opp med gode, forutsigbare og kjærlighetsfulle
relasjoner, blir trygge, fleksible og tilpasningsdyktige. De tør å
bygge relasjoner med nye mennesker. De tør å utforske livet, gjør
det bra på skolen, blir kreative og produktive.
Målet er å se hvor viktig det er å være foreldre. Skape kulturer i
hjemmene og i hjelpearbeid – som verdsetter relasjonsbygging og
ser betydningen av å tilhøre fellesskap.»
27

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
28
Det gir liten eller ingen mening å sette mennesker som har det
vondt alene på et rom, i isolat eller alene på en hytte. Vi må
fellesskape. Lekne åpne tillitsfulle fellesskap er helsebringende
og livsutviklende.
Vi vil fellesskape. Den lille setningen vil komme til å utfordre
både psykisk helsevern, barnevern og hvordan vi bygger gode
fellesskap i samfunnet.
Det siste vi trenger er å
isoleres. Både hjerneforskning
og annen forskning viser hvor
viktig flokken er – også når vi
trenger å heles.
Med feste i fellesskap, kan vi fly høyt
Selvgjort er ikke alltid velgjort når det kommer til å leve livet. Det
leves ikke best alene. Det vil ikke si at vi ikke trenger tid alene.
Jeg trenger mye tid alene, men jeg klarer ikke det heller uten å
være festet i fellesskap.
Det er festet i fellesskapet som gjør at jeg lik en drake – kan fly
høyt og bredt og lavt - uten å miste meg selv eller flokken. Vi må
invitere hverandre til en reise fra JEG til VI.
Et sunt fellesskap rommer også de mange ulike Jeg´ene,
fasettene i menneskers livsfortelling og personlighet. Vi er et
”jeg” i oss selv, vi er et ”jeg” sammen med den andre, og vi er et
”jeg” sammen med fellesskapet.
Feste i fellesskap gir økt
tåleevne, motstandskraft og
mot – men ikke minst gir
fellesskapet mulighet for å ha
noen å leke med.
Da mener jeg den lekenheten som er en tilstand der vi glemmer
alt annet og bare er til. Uten skam, uten prestasjonsangst, uten
sammenligningen. Lekende fellesskap er noe av det vakreste
jeg vet. De kan like gjerne oppstå i en arbeidsgruppe som i en
barnehage. Vi trenger lekne fellesskap hele livet.
Synlige og usynlige fellesskap
Det finnes synlige tråder og bånd mellom mennesker – og det
finnes noen mer usynlige tråder mellom mennesker. De synlige
fellesskapene kan være familien, nære venner, vennegjengen,
fotballklubben, idrettslaget, koret, speideren, foreningen,
menigheten, politisk parti, med mer.
Men alle har vel kunnet kjenne på at det at mennesker organiserer
seg sammen, ikke alltid blir til fellesskap. Et fellesskap
kjennetegnes av at mennesker utfolder seg sammen og deler slik
at de blir noe mer og bedre sammen, enn alene.
Men det finnes også mer usynlige fellesskap. Tråder til
mennesker som blir et nett som bærer når du trenger det. Det
kan være mennesker du har møtt en gang, men som allikevel
gjorde et uslettelig inntrykk. Det kan være venner du ikke lenger
har kontakt med, men som allikevel lever videre i livet ditt, som
godhet eller kraft.
Jeg har usynlige tråder til noen mennesker jeg aldri har truffet,
eller treffer sjelden, som allikevel er viktige for meg. Det kan være
vi har møttes via ord, poesi, kunst. Mennesker jeg har intervjuet,
får høre livsfortellingene til – som lever videre i meg. Jeg tar vare
på kontakt, synlige og usynlige bånd som bringer livskraft og
godhet inn i livet. Jeg lar dem utvide hjertet.
For noen år siden intervjuet jeg en poet, jeg har truffet henne to
ganger, men hun er allikevel det av mitt usynlige godhetsnett.
Vi meldes noen ganger i året – og ordene lyser veier og bygger
noe bra i hjertet. Leder av Poesiringen i Norge, er en annen jeg
kjenner uten å ha møtt ansikt til ansikt, vi har møttes gjennom
ord. Og ord kan ose av godhet.
Jeg er med i en litt tilfeldig sammensatt chattegruppe med stort
aldersspenn – vi deler hverdagsliv, humor og dypt alvor. Men mest
av alt er meldingene og alt vi deler preget av lekenhet. Dette er
et feste. Fullt av kjærlighet. Vi vil hverandre vel. Det hjelper meg
å fly høyere.
Den viktigeste nøkkelen til
varmere samfunnsutvikling,
læring, glede, bedre helse
og gode liv framover, blir å
fellesskape. Vi må komme
sammen. Vi klarer oss ikke
alene.

FAGSTEMMEN - SUSAN HART
FAGSTEMMEN - SUSAN HART
Målet med denne kronikken er en nyansering av traume- og
stressbegrepet. Vi trenger mange innfallsvinkler og tydeliggjøring i
formidlingen innen psykiske traumer.
For å forstå hvordan vi påvirkes
når vi utsettes for
overveldende og stressfylte
opplevelser er det nødvendig
å forstå hjernens hierarkiske
oppbygging.
I denne kronikken anvendes et annet begrep enn traumer og stress,
nemlig «selvbeskyttelsesstrategier». Selvbeskyttelsesstrategier er
menneskes beskyttelsessystem mot overveldelse. For å komme
tettere på begrepet brukes modellen om den treenige (tredelte)
hjernen, utviklet av Paul MacLean (1990). Han inndelte hjernens
funksjoner i tre organiseringsnivåer, og kalte det mest primitive
laget for det sansemessige (sanse) organiseringsnivået, det
midterste for det emosjonelle (føle) organiseringsnivået og det
tredje for det rasjonelle (tenke) organiseringsnivået.
Hjernens seks mentale organiseringsnivå
Hjernen er ikke ferdig utviklet fra fødslen. Det prefrontale nivået
er komplekst og har lanng utviklingstid. En nyttig forståelse av
emosjonell utvikling er å dele opp hjernens funksjoner i en rekke
mentale organiseringsnivåer. Nivåene kan favnes av MacLeans
hjernemodell og de utvikles gjennom barnets liv.
I kraft av hjernens hierarkiske organisering integreres hvert
mentale organiseringsnivå med de tidligere nivåene. Jo høyere
man beveger seg opp gjennom hjernens strukturer, jo mer økes
kompleksitetsnivået. Og jo mere kompleksitet, jo mer potensiale
har det enkelte menneske til rådighet, til å foreta sofistikert
informasjonsbearbeiding – både følelsesmessig og kognitivt.
I menneskets utvikling er det en konstant avstemning mellom
de forskjellige mentale organiseringsnivåene, og det er ikke
alltid en lett oppgave å få de mentale organiseringsnivåene
til å «jobbe sammen». Mange av oss kjenner for eksempel til
konsentrasjonsvansker, nedstemthet og sinne, hvor vi ikke alltid
klarer å regulere oss hensiktsmessig (Hart & Jacobsen, 2018).
De fire neste nivåene betegens som de prefrontale organiseringsnivåene.
På det tredje nivået (1-2 år) begynner barnet å kunne
styre impulsene sine, utsette behov og regulere seg følelsesmessig
gjennom viljestyring. Barnet begynner å kunne inngå i «som-om»-
lek, som er forløperen til språk. I denne perioden utvikles også
evnen til å reagere med skam når det skal læres at atferden har
begrensninger, eller de må adlyde foreldrene om å stanse en
handling som er lystbetont.
På det fjerde nivået (2-4 år) begynner barnet å kunne skille
mellom lek og virkelighet, og tillegge fiktive figurer intensjoner.
De kan reagere med stolthet på oppgaver som de har klart og får
annerkjennelse for. Barnet begynner å kunne benytte seg av språk
og lek, og kan regulere seg selv gjennom en indre stemme. De kan
også leke parallelt med jevnaldrende.
På det femte nivået (4-8 år) begynner barnet å inngå i felleslek.
Leken er bygget opp i en gjensidig prosess gjennom rollelek og
samarbeidende sosial lek, som gjør det mulig å inngå i en gjensidig
fantasilek. Språklig formidling får en stadig viktigere plass i barnets
kommunikasjon, og de begynner å kunne reflektere over andres
indre mentale tilstander og handlinger.
På det sjette nivået (8-12 år) begynner barnet å kunne reflektere
over andres reaksjoner og motiver til handlinger, og å kunne relatere
andres følelser til seg selv. De begynner å kunne mentalisere over
egne og andres forskjellige følelsesmessige tilstander, og beskrive
seg selv ut fra andres perspektiv ved å koble innlevelse med en
refleksjon over både seg selv og andre.
Alle barn forsøker, på hver sitt alderstrinn, å oppnå den best
mulige tilpasningen med de ressursene de har og i forhold til de
utfordringene de møter.
Barn har behov for å føle seg
trygge, elsket og forstått for å
kunne regulere sin atferd og
utvikle seg følelsesmessig, slik
at selvbeskyttelsesstrategiene
ikke aktiveres.
31
FRA TRAUMER OG STRESS,
til selvbeskyttelsesstrategier
Det store fokuset på traumer – både i samfunnet og hos fagfolk – kan ha ført til at begrepene er
blitt for utydelige og uklare. Kanskje vi trenger en nyansering av disse to begrepene?
Spaltist: Susan Hart, Cand. Psych. PhD. // Foto: Therese Skauge Klokset
Det autonome nivået betegnes som det første mentale
organiseringsnivået. Allerede på det første nivået (0-3 måneder)
kan barn holde oppmerksomheten, og inngå i avstemte samspill
med foreldrene sine. Dette kalles evnen til synkronisering. Det
autonome nivåets funksjoner styrkes blant annet gjennom tidlige
reguleringer. Her beroliger og trøster foreldrene barnet, og dermed
demper angst og ubehag, eller de oppfordrer barnet til fellesskap
med en glad språktone (Hart, 2011).
Det andre nivået (3 måneder-1 år) betegnes som det limbiske
nivået og her begynner barnet å kommunisere ved hjelp av sosiale
følelsesuttrykk i ansiktet ved å vise først glede, litt senere tristhet
og sinne/frustrasjon. Gjennom førspråklige dialoger utvikler barnet
evnen til å kunne forstå andres atferd som forskjellig fra sin egen.
Litt senere begynner de å kunne ha sin oppmerksomhet rettet mot
det samme som en annen, og kunne støtte seg til foreldrenes
vurdering av om en situasjon er farlig eller ikke. I denne perioden
utvikles også barnets tilknytningsmønster.
På grunn av nervesystemets evne til synkronisering er den beste
måten å støtte et barns følelsesmessige utviklingsprosess på, å ha
voksne rundt barnet som er engasjert, rolige og oppmerksomme.
Selvbeskyttelsesstrategier
Når man mister kompetansen til selvregulering, utløses selvbeskyttelsesstrategier.
Selvbeskyttelsesstrategiene er – som det øvrige nervesystemet
– hierarkisk oppbygd. De etablerer seg på de forskjellige nivåene
i nervesystemet, og utvikles i takt med de øvrige følelsesmessige
ferdighetene.
Akkurat som for personlighetsutvikling bevarer vi de tidligste
utviklede selvbeskyttelsesstrategiene. Men de overtas etterhvert
av mer modne former, og kan vende tilbake i særlige pressede
situasjoner.

FAGSTEMMEN - SUSAN HART
HJERNEOPPLYSNINGEN
De seks organiseringsnivåene
De seks organiseringsnivåene er en modell for emosjonell utvikling, som kan gi oss en utdypning og nyansering i vår forståelse
av traumer, men også hva vi kan gjøre for å støtte utvikling.
Alle selvbeskyttelsesstrategier
oppstår på bakgrunn av en
opplevelse av å bli overveldet,
ved enten å bli forlatt eller
invadert.
På det første nivået handler selvbeskyttelsesstrategiene om
angsten for å fysisk bli forlatt eller angrepet.
På det andre nivået handler det om angsten for å bli følelsesmessig
forlatt, ignorert eller invadert, for eksempel av andres sinne. For
eksempel kan man på dette nivået skjelle andre ut og gi dem
skylden for noe, fordi man ikke merker og rommer egen frustrasjon.
På det tredje nivået handler det om angsten for å bli utstøtt og
fordømt. For eksempel kan man reagere med selvbebreidelser og
tvangshandlinger for å unngå at følelsene løper fritt.
På det fjerde nivået handler det om angsten for å ikke kunne delta
i sosiale likeverdige samspill. På det femte nivået om angsten for å
ikke gjøre seg fortjent til å ha bestevenner og oppnå enighet, og på
det sjette nivået om å ikke kunne leve opp til sine egne forestillinger
om egne og andres normer for å være et godt menneske.
Et modent nervesystem vil ha et stort repertoar av selvbeskyttelsesstrategier
på mange forskjellige nivåer, mens et
umodent nerve-system kun vil ha få strategier til sin rådighet.
32 ut fra den konteksten som har skapt atferden.
regulering av frustrasjon feks når noe oppleves urettferdig.
33
Uunværlige strategier
Selvbeskyttelsesstrategier er hensiktsmessige og uunnværlige,
blant annet fordi de sikrer overlevelse ved å aktivere de basale
instinktene eller driftene. Eller fordi de demper smertefulle og
ubehagelige følelser, noen som betyr smertelindring.
Senere kan selvbeskyttelsesstrategiene bli ubevisste, ikkeviljestyrte
strategier. Da fungerer de uavhengig av den
konteksten de ble utviklet i, og dermed skaper de stress- og
traumereaksjoner. Den grunnleggende angsten og de forbundne
selvbeskyttelsesstrategiene inngår i personlighetsstrukturen på
en rekke forskjellige måter, og utvikles i relasjonen med viktige
omsorgspersoner. Jo flere strategier man har til å regulere
temperamentet, humøret og følelsene sine, jo mere overveldelse
skal til for å utløse selvbeskyttelsesstrategiene. Dette blir ofte
betegnet som robusthet eller motstandskraft.
Hvis man utsettes for rystende hendelser, men kan mentalisere
over det som skjer, vil man komme styrket ut av opplevelsen. Hvis
mentaliseringsevnen ikke slår til, enten fordi den er dårlig utviklet,
eller fordi hendelsen er for overveldende, blir man fastlåst eller
svinger uregulert fra én selvbeskyttelsesstrategi til en annen.
Barna som ofte blir overveldet
Hvis barn for ofte har opplevd å bli overveldet eller forlatt uten
mulighet for relevant stimulering, blir de følelsesmessige
strukturene mangelfullt utviklet. Dermed aktiveres selvbeskyttelsesstrategiene
altfor ofte. Man vil dermed kunne finne
barn som muligens er velstimulert på motoriske og kognitive
områder, men ikke på de følelsesmessige områdene.
Disse barna vil ofte framstå som utilpassede, og det er vanskelig
å forstå deres atferd. Noen av disse barna kan fremstå som
kalkulerende og manipulerende, da de kognitivt kan tenke ut
strategier, samtidig som de virker uempatiske. Noen barn kan
reagere med plutselige og uforutsigbare impulshandlinger, der de
går til angrep på den som tilfeldigvis står i nærheten. Eller de kan
bli ekstremt følelsesmessig overveldet av sinne eller tristhet.
Det betyr, med andre ord, at opplevelsene utløser selvbeskyttelsesstrategier
i stedet for å bli integrert i nervesystemet som
selvregulerende mestringskompetanser. Jo yngre og jo mer umodent
barnet er, jo mer krever det voksenstøtte for å skape og bevare
det gjensidige samspillet uten at selvbeskyttelsesstrategiene
aktiveres. (Hart & Bentzen, 2013).
Traume- og stressbegrepet har bidratt med å forstå konsekvensene
av ekstreme påkjenninger i livet, og hjulpet oss med å
tolke uhensiktsmessig og uforståelig atferd som meningsgivende
Ved å forstå uhensiktsmessig atferd som meningsfull, gir det
oss en mulighet til å støtte en utvikling av de følelsesmessige
ferdighetene. Dette skaper robusthet, og hjelper barnet når
selvbeskyttelsesstrategiene utløses.
Litteratur
Hart, S. (2011) Den følsomme hjernen. Oslo. Gyldendal.
Hart, S. og Bentzen, M. (2013) Jagten på de nonspecifikke faktorer i
psykoterapi med børn. København. Hans Reitzels Forlag.
Hart, S. & Jacobsen, S. L. (2018). Zones of proximal emotional
development – Psychotherapy within a neuroaffective perspective.
J. Infant, Child, and Adolescent Psychotherapy, 17(1), 28-42, doi:
10.1080/15289168.2018.1425588.
MacLean, P.D. (1990) The triune brain in evolution: Role in paleocerebral
functions. New York: Plenum.
De seks mentale organiseringsnivåene favnes av den tredelte
hjernemodellen ved at nivåene utvikler seg hierarkisk til gradvis
mer komplekse og integrerte strukturer (Hart,2019).
Modellen minner oss om at alle barn forsøker ut fra sitt
modenhetsnivå på best mulig måte å tilpasse seg, med de
ressursene de har, i forhold til de utfordringene de møter. Jo yngre
og jo mer umodent barnet er, jo mer krever det av voksenstøtte.
Dersom barn ofte har opplevd å bli overveldet eller forlatt uten
mulighet for støtte, blir de følelsesmessige nivåene mangelfullt
utviklet (Hart,2019). Modellen kan hjelpe oss med å tilpasse
tiltak ut fra barnets eller ungdommens utviklingsnivå, og gi oss
nyttige tips til hva vi kan gjøre sammen med barn eller ungdom på
de ulike nivåene for å støtte følelsesmessig utvikling.
0-3 mnd - Synkronisering og energiskifte
Fokus på lek og aktiviteter som gir en opplevelse av å være
sammen på et ikke-språklig nivå. Fokus på kroppslig regulering av
spenningstilstander, rytmer, sansning, miming, motorisk speiling og
synkronisering. Alt er trygt og sikkert styrt av voksne på en leken
måte, og det er plass til trøst og annerkjennelse.
3-12 mnd - Følelsesuttrykk og avstemming
Fokus på den kroppslige indre sansningen av følelser; hvor de sitter,
hvordan de merkes og hvordan de kan endres. Også fokus på å
registrere følelser hos andre. Det vil si følelsenes kroppslige uttrykk,
ansiktsuttrykk, stemmerytme og tonefall hos den andre.
1.
6.
5.
4.
3.
2.
8-12 år
4-8 år
2-4 år
1-2 år
3-12 mnd.
O-3 mnd.
Mentalisere gjennom språk
Refleksjon, forhandling og gjensidighet
Samspill og samarbeid
Impulsstyring, viljestyring og skam
Følelsesuttrykk og avstemming
Synkronisering og regulering
©RVTS Sør, 2019. Utviklet av Susan Hart. Oversettelse og design: RVTS Sør
1-2 år - Impulsstyring, viljestyring og stolthet
Fokus på evnen til å inngå i sosiale samspill. Lære seg å stanse
impulser, stoppe opp og finne ut av hva man føler og tenker, og lære
seg å fokusere på hva andre har av ønsker og behov. Slik trenes
2-4 år - Symbollek, rollelek og samspill
Fokus på å styrke evnen til å føle stolthet gjennom annerkjennelse,
både når man selv og andre synes at man har gjort det bra. Inngå
i paralellek med jevnaldrende, feks hvor det lekes med bamser og
dukker som har det følelsesmessig på bestemte måter. Oppmuntre
barnet til å sette ord på og regulere seg selv gjennom å snakke med
seg selv.
4-8 år - Empati, forhandling og nære vennskap
Fokus på å styrke evnen til samarbeid gjennom å inngå i felles lek
hvor man får forskjellige roller. I leken dreier det seg om å finne på,
skifte roller, og bygge opp leken i en gjensidig prosess hvor man skal
samarbeide for å få leken til å lykkes.
8-12 år - Mentalisering gjennom språk
Fokus på å støtte mentaliseringsprosesser om seg selv og sine relasjoner
til andre, feks. gjennom refleksjoner over andres reaksjoner,
følelser og motiver til handling og hvordan man påvirkes av andre.
Reflektere over livet generelt og sin egen livsshistorie med fokus på
kobling mellom sanser, følelser og tanker gjennom ord og fortellinger.

DET
FÅR VÆRE
GRENSESETTING handler om det ansvaret og den oppgaven man
har som voksen, i møte med barn. Grensesettingen må være en
del av det du gjør for at barnet skal få et godt liv, og for at det
skal lære å stå på egne ben i samfunnet det er en del av, sier
fagleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf.
Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Rodion Kutsaev
GRENSER!
Det er tre gode grunner til å sette grenser:
1. Skape emosjonell trygghet for barnet.
2. Hindre barnet fra å bli skadet eller skade andre.
3. Lære barnet samfunnets normer og regler.

Koble av for å koble på
36 37
Vi har lyst til å gi dere en mulighet for å stoppe litt opp. Invitere dere inn i et rom for både refleksjon og ettertanke. Der dere
får en mulighet til å koble dere på hverandre, og gjøre noe fint sammen.
Alle aktivitetene vi presenterer på de neste fire sidene kan ha en
god effekt for kroppen til å takle stress på ulike måter. Det kan
hjelpe dere, ved at dere finner glede og ro sammen.
Vi ønsker å komme med ideer som både skaper refleksjon og
positive følelser, og som setter deg på sporet av det som er
viktig for deg og de rundt deg – enten det er på jobb eller på
hjemmebane. Noen ganger er denne muligheten til å stoppe opp,
og oppdage de viktige tingene som kanskje blir borte i hverdagens
høye tempo, noe som kan gjøre oss mer reflekterte, bevisste og
tilstedeværende med de vi er sammen med.
Vi blir noe mer sammen, og
vi blir noe mer enn oss selv
sammen med andre.
Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Shutterstock og 123rf.com

Den glade vandrer
Aktivitet
Kom dere ut i den friske lufta og gå en deilig tur.
Hva er det godt for?
Det er en grunn til at folk går en tur for å klarne hodet. I tillegg til at den
friske lufta og bevegelsen er god for kroppen, har den naturlige rytmen en
selvregulerende kvalitet ved seg. Ta med kollegaen eller barna på en gåtur,
kanskje de til og med ønsker å dele med deg hva de tenker på. En tur i skog og
mark uten mål og mening er fantastisk for alle. Å lytte til fuglene og bare være
sammen reduserer stress. Selv korte turer er flott.
Varme i k(r)oppen
Aktivitet
Lag noe deilig, varmt å drikke. For eksempel kakao, en god kopp te, kaffe
eller varm melk med honning. Nyt den varme drikken mens dere slapper
av under et pledd, ser et hyggelig program på tv eller hører på fin musikk
sammen.
Hva er det godt for?
Å drikke en varm drikke får kroppen din til å føles varm, nesten som en
klem fra innsiden. Det kan gi en følelse av lykke og velvære. Å finne roen
og harmonien sammen uten å si så mye gir trygghet og tilhørighet. Å
drikke kaffe med god venn, kollega eller familiemedlem – når livet er hardt
– kan ofte føre til at livet ser litt annerledes ut etterpå, selv om ikke mye
har endret seg med situasjonen. Man har fått en ny orientering i livet, litt
andre tanker, en annen holdning.
For noen av de som har det vondest og vanskeligst i livet kan denne
typen møter være ekstra gode. Alle møter påvirker nervesystemet
vårt og utvikler oss til den vi er. Vi er helt prisgitt av å være i en
sammenheng der vi blir til. Når vi har det vanskelig blir vi noe
nytt i oss selv når vi opplever et nært og trygt felleskap med
noen som tåler oss. Det er helende.
38
39

VÆR NÆR
Bamseklem
Sånn skal det låte
Aktivitet
En god, lang bamseklem er så godt å gi – og så
godt å få. Finn en du er glad i, eller som du tenker
trenger en god opplevelse, og klem godt og lenge
mens dere bysser litt frem og tilbake.
Hva er det godt for?
Det er mye sansestimulering som knyttes sammen
med opplevelsen av å være trygg. En klem er
beroligende og stimulerer vagusnerven, en av de
kraftigste og viktigste nervene du har. Når den
blir stimulert, hjelper den deg til å slappe av. Den
bekjemper stress og angst, og den gir oss en følelse
av velvære. Psykologiprofessor Stephen W. Porges
har forsket på vagusnerven, og han mener at hvis
vi ikke får stimulert denne nerven, vil vi bli syke.
En god bamseklem gir også kroppen din mulighet
til å produsere oxytocin, et naturlig hormon som
kroppen trenger for immunforsvaret, og som gir en
følelse av tilhørighet, glede, kjærlighet.
Aktivitet
Sett på favorittlåten. Skru gjerne opp lyden. Kjenn hvordan følelsene bobler
opp fra tærne, gjennom beina og kroppen og ut av munnen. Syng/skrik gjerne
ut refrenget fra sangen så høyt du kan. Bruk stemmen og kjenn hvor godt det
gjør å brøle litt fra seg og bruke kroppen.
Hva er det godt for?
Musikk og dans kan ha en stor effekt på humør, søvn, stress og angst. Det
er morsomt, og gjør deg glad. Glede og felles fokus frigjør velværehormoner
og dagen blir rikere. Lek, rytme og bevegelse, der sansene er involvert, er
ofte mer effektivt enn samtale og logikk når man har det litt vanskelig. Det
er en fin måte å koble seg på hverandre, og invitere til en ny start. Å få leke
uten begrensinger og hemninger danner grunnlaget for et liv i glede, fryd og
utforskning. Lek for å kjenne glede, lek for å gi mennesker gode, trygge bilder
av seg selv og verden rundt dem.
40 41

TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
42
Pass munnen din!
Når barn oppfører seg dårlig, slenger vi lett ut enkle fraser som
en forklaring på oppførselen. Dette skader barna, skriver Stuart
Ablon.
Når vi sier disse tingene, er den typiske responsen fra andre voksne
at de nikker og er enige med oss. Men er vi virkelig sikre på at disse
påstandene er riktige? For, hvis de ikke er det, så forsterker de et
unøyaktig og nedsettende syn på disse barna. Og hvis påstandene
til og med er korrekte, må vi spørre oss selv om de er hjelpsomme.
Tekst: J. Stuart Ablon for Psychology Today // Oversatt av Siri L. Thorkildsen.
«Han vil bare ha oppmerksomhet»
Dette antyder at barnet oppfører seg dårlig. Men vil ikke alle ha
en eller annen form for oppmerksomhet?
Er ikke dette barnet akkurat som alle andre i verden, med
unntak av at dette barnet har problemer med å søke denne
oppmerksomheten i en mer ønsket, sosialt akseptert form?
«Hun vil bare få viljen sin.»
Jeg elsker denne. Vis meg den personen som foretrekker andre
folks vilje!
Min erfaring er at dette egentlig betyr at hun vil ha det som hun
vil ha det – akkurat som alle andre – men sliter mer enn andre når
hun ikke får det som hun vil. Vi kaller dette kognitiv fleksibilitet.
Med andre ord er hennes utfordring at hun mangler evnen, ikke
viljen. Men når vi er kjappe med å si disse ordene om henne, så
ytrer vi en farlig antagelse om at hun er en bortskjemt drittunge.
«Han vil bare ha kontroll.»
Igjen, er det ikke sånn for oss alle? Vis meg den personen som
foretrekker å ikke ha kontroll.
Vil det ikke være på sin plass å si at når ting er utenfor dette
barnets kontroll, så sliter han mer enn andre – som også vil ha
kontroll? Det er mangel på evne, ikke vilje.
«Han er så god på å manipulere.»
Min første respons til dette er også: «Nei, det er han ikke.»
Hvis han virkelig var en god manipulator så ville du ikke merket
at du ble manipulert! Det er tydelig at han må være en forferdelig
manipulator: Hvorfor går han rundt og prøver å få det som han
vil – på en måte som irriterer andre – hvis du mener at han har
denne «evnen» til å få det han vil ha – uten å irritere andre?
«Hun har en dårlig innstilling»
Dette antyder at hun velger å ha en dårlig innstilling.
Min erfaring viser at disse barna har noen skikkelig gode grunner
for denne under gjennomsnittet glade framtoningen. Å bli misforstått,
for eksempel, er en av grunnene.
«Hun tar dårlige valg»
Dette er enda en av mine favoritter fordi det antyder at hun faktisk
veier sine valg, ser hvilke som er gode og hvilke som er dårlige,
og velger å gå for det dårlige valget.
Det viser seg at barn som tar dårlige valg sliter med evnene de
trenger for å ta bedre valg – evner som å klare å tenke ut flere
løsninger til et problem, se for seg hvordan løsningen kan påvirke
framtiden, og vurdere potensielle utfall.
«Han vil ikke samarbeide.»
Dette er en interessant en. Når vi voksne sier dette, så mener vi
selvfølgelig at han ikke vil gjøre som vi sier – nå.
Hvorfor er dette interessant? Fordi definisjonen av ordet «samarbeid»
betyr å komme sammen, eller å spille på lag. Det betyr
ikke å gjøre det jeg sier nå! Legg merke til hvordan vi voksne
bokstavelig talt har forandret definisjonen av ordet for å passe
inn i våre antakelser.
Prøv å se for deg at vi heller sa at han synes det er vanskelig å
respondere raskt på våre ønsker. Kanskje vi da klarer å være litt
mer nysgjerrige på om han trenger mer tid til å prosessere ting,
eller om han har problemer med å skifte gir på generell basis.
Med andre ord, vi blir mer nysjerrige enn sinte på ham. Og det er
en stor forskjell, fordi det åpner døra til en mer medfølelsende og
hjelpsom respons.
43

PORTRETTET
PORTRETTET
44
BROBYGGEREN
– Hvis kunnskap forblir inne på et kontor, og kun forblir
spesialisert kunnskap, hva blir konsekvensen for alle de
som daglig er sammen med barn? Hva med de som må
ta krevende valg for barn som har det vanskelig? Vi er
avhengig av at de som står i det, de som er sammen med
barn hver dag, har best mulig verktøy for å være gode
medmennesker og fremme utvikling. Det er der endring
skjer, forteller professor i psykologi og psykologspesialist
ved RVTS Vest, Dag Nordanger.
Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Sylvia Haukanes, RVTS Vest
Mange har nok fått med seg Nordangers mange kreative filmer
som klarer å sette ord på det mest komplekse i mennesket, ofte
iført en drakt som får oss til å stoppe opp og forstå ting på en
ny måte. Dag Nordanger gjør nemlig fagstoff til hverdagskost,
og høsten 2019 ble han tildelt Psykologforeningens Åse Gruda
Skard-pris for folkelig formidling. Prisen blir utdelt årlig av
Norsk psykologforening, og er en anerkjennelse til en eller flere
psykologer som bidrar til å gjøre psykologisk kunnskap tilgjengelig
og til nytte for folk flest.
I juryens begrunnelse står det:
Mange mennesker som har slitt med konsekvensene av en
vond oppvekst inn i voksen alder, har vært takknemlige for at
Nordanger gjennom sin formidling har hjulpet dem til å forstå seg
selv. Foreldre til barn som sliter, har på sin side fått viktig hjelp i
sin omsorgsrolle.
Eksklusiv kunnskap er lite verdt
– Det er jo ikke vi psykologer – som yrkesgruppe – som fremmer
en god utvikling hos barn. Det er ikke vi som løfter folkehelsen i
en befolkning. De som gjør det er de som er med barna våre, hver
dag. Det er foreldre, det er fosterforeldre, det er de i barnehagen,
de i skolen. Det er arbeidsgivere, venner og – ikke minst – familie.
Det er de som har størst betydning for vår utvikling og psykiske
helse, sier Nordanger.
Hvis den kunnskapen som
psykologer besitter blir for
eksklusiv blir den veldig lite
verdt. Den må ut til de som
trenger det.
Det er forferdelig bortkastet hvis det skal finnes noe vital kunnskap
om barns utvikling som ikke når fram til de som er sammen med
barn daglig. Eller som aldri blir systematisk formidla. Det er jo i så
fall forferdelig! Den kunnskapen er akutt, og den trengs hver dag
der ute. Dette gjelder for foreldre også.
Ønsker å bygge broer
Dag Øystein Nordanger er psykologspesialist ved RVTS Vest (hvor
han tidligere var leder) og Professor II ved OsloMet. Han har som
forsker og formidler vært sentral for fagutviklingen i Norge når det
gjelder forståelsen av traumatiserte barns behov. Nordanger er
også grunnlegger og koordinator av CACTUS, et nasjonalt nettverk
for fagutvikling rundt utviklingstraumer. I tillegg har han hatt en
rekke nasjonale tillitsverv på feltet, blant annet som nesteleder i
regjeringens Barnevoldsutvalg.
Nordangers store ønske er å bygge broer mellom forskningsfeltet
og praksisfeltet. Vi trenger forskningen, og vi trenger den spisskompetansen
og den utviklingen som skjer der. Men vi må i tillegg
ha den broen mellom forskning og praksis.
– Har du fått kritikk for å være for «folkelig» i måten du
kommuniserer på?
– Ja, det har jeg. Jeg har fått høre at det blir for «enkelt» av noen.
Men det virker som om det har blitt mer akseptert å formidle mer
popularisert også.
Noen har gått foran, forteller Nordanger.
– Da tenker jeg på pionerer som Åse Gruda Skard og Magne
Raundalen. Skard blir regnet som den første «mediapsykologen»
i Norge, hun var en pionerkvinne. Sammen med Raundalen
gikk de foran når det gjelder folkelig formidling på 70-tallet. På
traumefeltet i Norge har RVTS´ene – og spesielt RVTS Sør som
en av de første til å satse tungt på formidling – hatt en veldig stor
betydning. Og på grunn av at noen blir synlige og når bredt ut,
opplever jeg at flere forskningsmiljøer har blitt mer bevisste på
formidlingsbiten, sier han.
Det er ikke alltid bare-bare
Det er ikke alltid like bra for selvtilliten å være formidler, forteller
Nordanger og tenker på en gang det ikke gikk helt som planlagt.
– Jeg pleier ofte å forklare barns iboende kraft til å utvide sitt
egen toleransevindu med en selvopplevd historie om en liten gutt
som først var engstelig for meg, men så nærmet seg meg gradvis.
– I en pause en gang jeg hadde brukt dette eksempelet, kom
det en ung barnevernspedagog frem til meg. Hun ville bare gjøre
meg oppmerksom på at det kunne være en annen grunn enn jeg
trodde til at gutten var engstelig for meg. Hun sa: «Det kan henge
sammen med at du ligner på Voldemort.»
– Hun sa dette til meg i fullt alvor og med omtanke, som en
viktig saksopplysning. Så min eneste mulige respons var bare å
takke henne for at hun hjalp meg til å få en utvidet forståelse av
situasjonen, forteller Nordanger med et smil.
AHA! Er det sånn det henger sammen!
Nordanger forteller at han også har en personlig glede av
formidling.
– Jeg husker godt fra da jeg var student og de første årene jeg
jobbet. Jeg gikk rundt og følte sterkt på visse ting jeg burde forstå
bedre enn jeg gjorde. Den følelsen av at «dette forstår alle, men
bare ikke jeg». Det er liksom at man skammer seg litt i skjul over
å ikke forstå noe som åpenbart er viktig, og hvor man bare later
som at man er med. Det vil jeg tro flere enn jeg kan føle på.
Den gleden en får når noen klarer å formidle det for deg, så du
endelig skjønner at «JA! Det er sånn det er! Er det DET det handler
om!» Den er fantastisk. Den gleden har jeg lyst til å gi videre!
– Jeg kan kjenne et trykk inni meg for å forklare ting så folk
forstår, det er en veldig sterk drift. Ofte må jeg forenkle det for
meg selv først, så jeg kan forstå mitt eget resonnement. Det
hjelper liksom å forstå det selv. Da kommer det tydeligere ut,
forteller Nordanger engasjert.
Nordanger tror at mye av grunnen til at han har kunnet formidle
på denne måten, ligger i at RVTS´ene har klart å skape trygge,
lekne miljøer der kreativitet – og det å få være seg selv – har fått
blomstre.
– Det er noe med liv og lære her. Hvis du skal forløse
formidlingsevne og kreativitet, må det være rom for å prøve og
feile. Det må være rom for å si noe som ikke er helt presist. Den
type vekstgrunnlag for formidling har jeg hatt gleden av å være
en del av i «RVTS-familien». Formidling blir ikke til ved at noen er
«flinke». Det ligger noe mer bak, forteller han.
– Kreativitet blir ikke til i et vakuum. Det trengs et vekstgrunnlag
på akkurat samme måte for meg, som for alle barn. Vi må oppleve
trygghet og tilhørighet til et trygt miljø for å få forløst den kreative
evnen, avslutter han.
45

EGENOMSORG
Det er lov å le
Når sorgen er så mørk at du ikke ser lyset i enden av tunnelen. Når skuldrene er så tunge at du ikke vet dine arme råd. Når
det gjør så vondt at du ikke klarer trekke pusten ordentlig. Da er det faktisk lov å kjenne livet piple inn gjennom en spontan
skrattlatter, en dyp takknemlighet eller et streif av glede.
Det er lov å kjenne på at det er lys i rommet. At tyngdekraften
ikke eier hele deg, hele tiden. Å kjenne på den gode følelsen av å
trekke den herlige, livgivende pusten. Som minner deg på at det er
liv, det er liv laga. Selv om det er tungt. Akkurat nå.
Et streif av takknemlighet, kanskje. Pause. Glede.
En liten påminner om at du lever, tross alt. Kanskje kjenne på
ironien av at her står du, dere, og skrattler. Midt i traumet, døden,
sorgen, savnet eller frykten.
En liten flik av lek, i alt alvoret. Kjenne at joda, her er jeg. Der er
du. Og vi er sammen.
Det åpner opp en annen virkelighet. Kanskje det føles litt
surrealistisk, uvirkelig. Men den virkeligheten, den er der den
også. Og perspektivet skifter bittelitt, om bare for ett sekund. Døra
kom opp på gløtt, lufta kom inn. Det var liv der, ja.
Det er lov. Det er lov å le, og
det er lov å føle på gleden –
midt i alt det andre – uten å få
dårlig samvittighet for det.
Barn som opplever de groveste ting, de mest forferdelige tap,
de kan vi lære av. De leker. De synger og ler, og de sørger. De er
redde, tause, triste, sinte. Og glade, tullete, kjærlige. De går inn
og ut av det vonde, selv om det vonde unektelig er der – egentlig
hele tiden. Det er først når vi er voksne at mange av oss ikke
«tillater» denne lekne tilstanden når det er som mørkest.
Kanskje barna kan være våre læremestere. De som klarer å
beholde det dypt menneskelige, også når det er tungt. De som
slipper livet inn døra.
Det trenger ikke ligge skam i å
forstyrre sorgen.
Kanskje vi skal la oss selv være hele mennesker, selv om vi føler
oss i tusen knas.
Kanskje vi klarer å gjenkjenne gleden, selv i den dypeste sorg.
Leken i alvoret, latteren mellom tårene, tryggheten i det mest
utrygge. Uten å miste eller ignorere det vonde på veien.
Det er lov.
47
Tekst: Siri L. Thorkildsen // Illusturasjonsfoto: Nathan Dumlao

MENNESKEMØTET - DEEYAH KHAN
MENNESKEMØTET - DEEYAH KHAN
Emmy-vinneren forteller at i sitt arbeid med å lage dokumentarer
KJÆRLIGHET OG RESPEKT
om nynazister og jihadister – de vi ser på som «fienden» – har hun
sett at vi slettes ikke er så ulike som mennesker, som man skulle
tro.
Denne undringen førte til store forandringer, selv om intensjonen var
– Jihadister og nynazister er ikke så ulike hverandre. De kommer
48 en annen. Den ene nynazisten etter den andre brøt ut av miljøet, på 49
I MØTE MED FIENDEN
med de samme truslene og den samme hatretorikken, sier hun. grunn av møtene med Khan.
– Begrunnelsene for å utøve vold er de samme, men innpakningen Jeg møtte dem med undring og godhet. Og jeg var villig til å lytte. Jeg
og symbolene er forskjellige.
var villig til å tåle ubehag og aggresjon. Jeg var villig til å møte dem
der de var, ikke der jeg håpet at de skulle være.
– Jeg ville blitt fornærmet hvis du sa til meg for ett år siden at jeg kom til å være venn med en nynazist.
Men nå har jeg flere. Og det har vist meg hvor viktig inkludering og gode menneskemøter er for å hindre
folk i å bli med i voldelige grupperinger, forteller filmregissør og aktivist Deeyah Khan.
Av Siri L. Thorkildsen // Foto: Therese Skauge Klokset
Det gruppene tilbyr er i all
hovedsak det samme: Tilhørighet,
trygghet og identitet. Med
andre ord: Grunnleggende
menneskelige behov.
– Disse gutta har ikke fått det behovet dekket noe annet sted, og
nå har de funnet det i en gruppering som avler vold og hat i stedet
for å føle tilhørighet i storsamfunnet, forteller Khan, som har satt
livet på spill opptil flere ganger for å dokumentere, gå nærme, og
komme under huden på folk som vanligvis blir avfeid og hatet av
samfunnet.
Møter med fienden
Hun kontaktet mange i de høyreekstreme miljøene i USA for å lage
dokumentarfilmen «White right: Meeting the enemy», men bare en
håndfull ønsket å møte henne. De som gjorde det, hadde gjort
mange intervjuer før, og tenkte at intervjuet med henne var en god
plattform for å rekruttere nye medlemmer.
– For dem var dette en vinn-vinn situasjon. Hvis de vant diskusjonen
med meg foran kamera, satt de igjen som vinner. Hvis jeg klarte å
argumentere dem i senk, så sto de igjen som offeret. Da hadde de
vunnet, da også. Å stille til intervju er derfor nyttig for dem, når de
prøver å nå den ene som sitter og lytter og leter etter et sted å bli
inkludert.
Hun merket fort at alt de sa til å begynne med var innøvd, og ikke
reflekterte tanker.
– Jeg lot dem si alt de følte de trengte å si, så de fikk det ut av
systemet. Så fortsatte jeg med å spørre om livet. Hvem de var, og
hvordan de hadde det. Samtalen ble annerledes, og de lot meg
fortsette å filme. Men det tok ofte timevis før vi kom noen vei,
forteller hun.
Vil forstå
Deeyah Khan er datter av pakistansk far og afghansk mor. Hun er født
og oppvokst i Norge, men allerede som liten møtte hun på rasisme.
I 1997 flyktet hun til London, og videre til USA, etter flere trusler
fra konservative krefter. Hun har opplevd både kidnappingsforsøk og
drapstrusler. Til slutt forstod hun at hun ikke ville fortsette å flykte.
– Jeg kunne ikke bruke resten av livet mitt til å være redd. Og jeg
innså også at min stillhet, vår stillhet, tillater at misbruk og voldelige
trusler får fortsette. Så jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å
forstå. Forstå hva det var som gjorde disse menneskene sinte, og
forstå de dødelige konsekvensene av at vi ikke tok problemene deres
seriøst.
– Men jeg ser ikke på det som min jobb å reformere ekstremister.
Jeg har opplevd så mye hat og trusler i mitt liv, at jeg ikke ser på det
som min oppgave å endre noen som helst. Men jeg er nysgjerrig. Jeg
undrer meg, hvem er du som menneske? Hva er det du har opplevd
som gjør at du er den du er i dag?
– Samtidig var jeg tydelig på at jeg ikke kom til å være et mikrofonstativ
for hatretorikken deres, og jeg kom ofte opp i diskusjoner med dem.
Det var viktig for meg å vise at jeg ikke var enig i deres synspunkter.
Men jeg var også tydelig på at selv om vi var uenige i mye, så hatet
jeg ikke dem. Jeg hatet holdningene, gjerningene. Så jeg fokuserte
på hvem de var som menneske. Bak retorikken, bak symbolikken,
bak fellesskapet.
Samfunnet svikter
– Mange av disse gutta var usynlige i samfunnet. Helt til de ble
synlige i disse miljøene. Det må føles utrolig godt. Det var alle de
grunnleggende menneskelige behovene som kicket inn hos dem: De
ønsket å tilhøre et sted, de ønsket å bety noe for andre. De ønsket
å finne mål og mening i livet, og ta tilbake en følelse av selvverd. De
ønsket å utjevne følelsen av skam.

MENNESKEMØTET - DEEYAH KHAN
VÆR NÆR
Savna deg på forelesninga i dag.
Går det bra? Lunsj i morra?
Hadde egentlig tenkt til å bli hjemme
i morra også, men lunsj høres OK ut.
Takk, kompis!
– De er faktisk ikke så spesielle. Disse behovene har vi alle,
og vi har forskjellige måter å få dem møtt på. Noen av disse
gutta hadde traumer, noen hadde en vanskelig barndom, de
hadde opplevd vold. Noen var redde etter å ha opplevd noe
skremmende og trengte en følelse av beskyttelse. Alt dette er
ganske enkelt, når vi koker det ned til menneskelige behov. Men
det er hjerteskjærende å se resultatet. De er så sårbare, og blir
utnyttet av ekstremister på sitt mest sårbare, sier Khan.
For meg sier det mer om oss som samfunn, når vi ikke klarer å
plukke dem opp og inkludere dem, enn om dem som mennesker.
Hvis vi ikke inkluderer de som oppfører seg annerledes enn oss,
eller på en måte som utfordrer oss, så skaper vi sannheter som
sender personen på en potensielt farlig vei i livet.
– Det fører ofte til verre oppførsel når vi ikke fokuserer på det
potensialet han eller hun sitter med. Når noen oppmuntrer oss
og tror på oss, da ønsker vi å etterleve dette. Når det motsatte
skjer, inviterer vi ut aggresjon, fiendskap og isolasjon. Det er ikke
det vi ønsker å skape som samfunn. Relasjon er det aller, aller
viktigste, og jeg forstår ikke hvorfor vi ikke etterlever dette med
mennesker som utfordrer oss, sier Khan.
Hun mener det er spesielt guttene som trenger å oppleve en
endring i samfunnet.
– Vi trenger å frigjøre guttene våre, så de kan tørre å bli mer
menneskelige. Unge menn sliter med å være det samfunnet har
definert som maskulint. Vi må la gutter komme mer i kontakt med
sine egne følelser. Og vi må slutte å isolere og utestenge de som
oppfører seg vanskelig, vi må inkludere dem.
– Ikke gjør det så vanskelig
Vi trenger ikke å gjøre alt så komplisert når vi skal hjelpe noen. Vi
må koke det ned til det dette handler om: Behovet for tilhørighet,
og behovet for å være i en god relasjon med noen.
– Det er vanskelig å vise hat hvis man blir møtt med kjærlighet.
Hat møtt med hat bare eskalerer. Hvis vi møter mennesker med
ro, undring og kjærlighet så skjer det faktisk gode ting.
Khan understreker at relasjon og tilhørighet ikke skapes uten at
det bygges tillit. Og tillit, det tar tid og tålmodighet.
– Du må orke å stå i det og ikke gi opp. Ikke bli aggressiv når de
viser aggresjon. Og ikke tro at dette er gjort i en håndvending.
Hun tror det er håp for alle mennesker som har falt utenfor og
som har søkt voldelige, ekstreme grupperinger.
– Det er vanskelig å nå dem alle, og de må være klare for en
endring i livet. Men jeg tror det er håp, og det er verdt å prøve å
finne deres menneskelighet.
Hvis vi gir opp folk som
allerede har gitt opp seg selv
og andre, så gir vi opp noe
ekstremt viktig og potensielt
bra.
50
Å møte vennlighet
– Det er også vår jobb som enkeltmennesker å gjøre noe med
dette. Å møte disse som faller utenfor med mer respekt, åpen
undring og velvilje. Ikke utestenge det barnet som forstyrrer og
er vanskelig på skolen. Ikke isolere problemet og tro det ikke
handler om noe større. Det betyr ikke at vi ikke skal være uenige
eller sette grenser, tvert i mot. Men vi må prøve å forstå hverandre
bedre, og inkludere hverandre mer.
Khan sier mange av de hun møtte manglet et støtteapparat som
skulle fanget dem opp når det gikk galt. Men det hun merket seg
aller mest, var at de ikke var vant til å bli møtt med vennlighet.
Hun forteller om da hun deltok på nynazistmarsjen i Charlottesville,
som ble både langvarig og voldelig. En av mennene hadde ikke
mere vann, han var utslitt og dehydrert, og lå på bakken. Khan
lette febrilsk etter vann til ham, hun løp blant de høyreekstreme
og spurte etter vann.
– Det fortalte han meg senere, at han aldri kommer til å glemme.
Den omsorgen jeg viste for ham da, det satte han utrolig pris på.
Og han begynte å tenke at jeg ikke var så ille som han først hadde
antatt selv om jeg var både brun i huden, muslim og sto på den
motsatte siden av ham politisk, forteller hun.
Det er viktig for Khan å understreke at hun ikke unnskylder dem.
Men hun prøver å forstå dem.
Empati er det viktigste du kan gi disse menneskene, for er det en
ting de ikke har blitt bortskjemt på, så er det empati. Og er det
en ting de trenger, så er det empati. Så alt jeg gjør i møte med
andre, handler om empati.
Folk er folk, og jeg er meg
Khan er bevisst i å trekke fram sin historie og sin oppfatning av
ting, i samtale med dem.
– Det er veldig viktig for meg å vise at når de snakker om en
gruppe mennesker, så snakker jeg om meg som person. Det
er vanskeligere å hate en person, enn en gruppe. Noen er i full
stand til å hate et menneske, men det er vanskeligere. På samme
måte som jeg ønsker å forstå hva de har opplevd, så er det viktig
for meg at de forstår hva jeg har opplevd av trusler og hat. Så jeg
gjorde det til et poeng å lese opp dødstruslene jeg har mottatt.
Det gjorde dem skamfulle og ukomfortable. For da var det jo meg
det var snakk om, det personifiserte det hele. Og hvordan kunne
de støtte en dødstrussel, når de likte meg?
– Jeg tror det som skilte våre veivalg var at jeg hadde ressurser,
støtte og kjærlighet i livet mitt da jeg tok valget, sier hun.
– Og det er vår oppgave, som mennesker, å tilby dem det samme.
DET VIKTIGE SKJER HVER DAG
God psykisk helse skapes i gode menneskemøter
Vis at du bryr deg!
Regionalt ressurssenter om vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging
www.rvtssor.no
51

Du er
det blikket
det er godt å
være meg i
Eva Dønnestad