Verdistrek_2020

VÆR NÆR
TEMA: JEG - I MØTE MED DEG
Vi kaller ham Benjamin. Han var 16 år.
Jeg skulle møte ham for å høre fortellingen om hvordan han
opplevde å få hjelp av psykisk helsevern. Hvordan det var å ha det
så vondt inni seg at han noen ganger meldte seg ut av alt, isolerte
seg. Han hadde vært innlagt flere ganger. For depresjon, som han
sa de kalte det. Og kommet ut igjen. Men ingen fikk ham til å
fjerne håret som hang foran ansiktet, ingen fikk røre hans indre.
Det hadde han ingen gode erfaringer med.
Vi avtalte å møtes i Oslo.
Han bestemte sted. Han ville at vi skulle møtes på Kaffistova. «Jeg
sitter ved det første bordet til venstre når du kommer inn og har på
meg en rød genser», sa jeg.
Jeg så ham i døråpningen. Sort dongeri og sort skinnjakke, hvit
t-skjorte. Og håret. Håret var lyst og krøllete og hang foran ansiktet.
Dekte alt. Han myste og så rundt seg noen sekunder, før han
oppdaget meg. Kom bort. Hilste høflig med tydelig mørk stemme.
Og satte seg rett i ryggen til rette over meg. Jeg prøvde å finne
øynene hans, som jeg ofte gjør når jeg møter mennesker og skal
snakke om det som er viktig og nært for dem, som det kan være
å dele livsfortellinger. Men de var skjult av hår, liksom resten av
ansiktet.
Jeg vendte meg fort til at jeg ikke kunne se verken ansikt eller øyne.
På underlig vis trodde jeg han så meg, og så nok til å orientere seg.
Vi fant tonen. Snakket sammen over en time. Vi ble enige om å ha
to treff til.
han begynte å snakke nesten med det samme han hadde satt seg.
Vi lo mer denne gangen. Han hadde skjevt blikk både på faren, livet,
de ansatte på institusjonen som betraktet ham som et håpløst
tilfelle. «Ikke behandlingsdyktig», kaller de meg, og «Gudskjelov for
det», lo han. «For meg er flere av de ansatte mer skrudd enn meg»,
sa han før sårheten ble merkbar i stemmen.
– Jeg er skada på en eller annen måte. Jeg håper det blir bedre
med åra. Jeg vil ikke bli en syk nerd. Men jeg bryr meg ikke så mye
om folk.
– Tror du ikke du trenger dem?
– Jo, tja, men jeg har ikke så gode erfaringer med å komme nær
dem.
Så spurte jeg om hvordan han så seg selv om fem år. Ti år. Og da
fortalte han, om drømmer, om så gode karakterer at han sikkert
kunne komme inn på det han ville, om håpet om å få kjæreste. Og
mot til å forlate faren sin uten dårlig samvittighet.
Jeg skulle til å runde av, da han spurte om vi kunne ta en kaffe
til. «Jeg kan hente den», sa han. Da han kom tilbake, skravlet vi
mer om løst og fast, før jeg takket så mye for alt han hadde delt
og vi reiste oss for å si ha det. Da skjøv han halve håret til side
– jeg så et blåblått våkent øye og halve hans sjel. Før han klemte
meg spontant og gikk, og etterlot Kaffistova litt lysere denne
septemberdagen.
Det ble et menneskemøte som jeg tror lever videre i oss begge.
Som noe underlig. Hverdagslig fint. Mellom to nesten fremmede
som ble litt kjent. På ei kaffestove i en storby en septemberdag.
6
GUTTEN SOM BESKYTTET
SJELEN SIN
Dette
er fortellingen om gutten som beskyttet sjelen bak det
lange håret som hang ned og dekket hele ansiktet. En fortelling
om hvordan tillit i et menneskemøte kan gi oss mot til å skyve
litt av håret til side.
Spaltist: Eva Dønnestad // Foto: Jezeal Melgoza, Unsplash.com
Det første treffet hadde han snakket en del om hvordan de ansatte
var, der han hadde vært innlagt. De var ifølge ham, mest opptatt
av å få håret hans bort fra øynene og ansiktet – og derfor skulle
han aldri fjerne det i møte med dem, sa han. Særlig ikke etter
den episoden der han klikket fordi de maste og ertet ham, og de
hadde holdt ham nede på gulvet. Jeg hadde også fått omriss av en
fortelling om en gutt som var mye overlatt til seg selv. Han sa det
var mer å fortelle. Jeg trodde ham. Han virket tryggere da han gikk.
Måneden etter møttes vi samme sted, etter hans ønske. Nå,
tenkte jeg. Nå kommer han sikkert til å skyve håret til side. Vi
fant jo en tillit mellom oss sist. Benjamin kommer, setter seg på
samme stol, ved samme bord, og fortsatt henger alt håret foran
ansiktet gjennom den halvannen timen vi er sammen. Han forteller
mer nå: «Det var ikke vold. Nei, det var bare mye som ikke var der.
Det var noe fint også, altså. Men det var sært. Jeg så nesten aldri
mamma. Jeg ble boende hos pappa. Han vet ingenting om å ta
seg av barn. Så jeg ble ikke god til å omgås folk. Og hadde et par
dårlige erfaringer som gjorde at jeg stengte folk ute.»
Vårt andre treff gikk mot slutten. Vi hadde delt, vi hadde ledd og
jeg hadde vært rørt til dypet, men ikke begynt å gråte. Men han
viste meg fortsatt ikke ansiktet sitt.
Det tredje møtet var en mørk, regntung septemberdag.
På kaffistova. Det var tydelig at han fant det meningsfullt å dele, for
Vi har aldri møttes siden.
Men fortellingen har levd videre i meg. Og allerede da jeg satt
sammen noen av kapitlene han hadde delt med meg, tenkte jeg:
Han hadde gode grunner til å beskytte seg. Til å stenge av. Til å
ikke vise fram sitt innerste. Det var aldri blitt møtt.
Hva vet vi om de vi møter? Før
vi mener så mye om deres
mer eller mindre gode og
dårlige overlevelsesstrategier
må vi prøve å forstå, høre
fortellingene.
Samtidig som det er lov til å si at det var annerledes og til tider
krevende å snakke til en som satt rett over meg med alt håret
foran ansiktet.
Tenk om jeg hadde irritert meg så mye på håret at jeg bare hang
meg opp i det. Tenk om vi lager regler som sier: «OM du skal
snakke med meg skal jeg kunne se øynene dine, ellers kan du
bare gå. Jeg snakker ikke til et hår.» Da hadde jeg ikke fått se
øyet, deler av den han var på innsiden.
7