FNkonvensjonene

– 32 –
grunnlovsbestemmelsene ble vedtatt av Stortinget i mai 2014
og senere materiale:
Ettersom Stortinget da det vedtok grunnlovsreformen var
enig med Lønning-utvalget i at de nye
grunnlovsbestemmelsene skulle tolkes ”i lys” av
konvensjonsrettslig praksis, er det konstitusjonelt
uproblematisk å bygge på det materialet som allerede forelå
på vedtakstidspunktet.
Men Stortinget kan ikke med dette ha bundet
grunnlovstolkingen til den fremtidige rettsutviklingen
gjennom de ulike internasjonale håndhevingsorganenes
praksis. I Rt. 2015 s. 93 (Maria) avsnitt 57 understreker
Høyesterett derfor at:
”… fremtidig praksis fra de internasjonale håndhevingsorganene ikke har
samme prejudikatsvirkning ved grunnlovstolkningen som ved tolkningen
av de parallelle konvensjonsbestemmelsene”.
Og Høyesterett slår samme sted dessuten fast:
”Det er etter vår forfatning Høyesterett – ikke de internasjonale
håndhevingsorganene – som har ansvaret for å tolke, avklare og utvikle
Grunnlovens menneskerettsbestemmelser.”
Uttrykket ”ikke samme prejudikatsvirkning” impliserer at
eldre internasjonal tolkingspraksis har en form for
prejudikatsvirkning ved grunnlovstolkingen, i den grad denne
praksisen også er uttrykk for hvordan den folkerettslige
regelen da skulle forstås. Det forutsettes dessuten at også
senere praksis har betydning, men at denne ikke er ”den
samme” – den er altså mer avdempet.
Ved å se grunnlovsvernet ”i lys av” også senere internasjonal
rettsutvikling, åpnes Grunnloven for påvirkning utenfra, i
tråd med et ønske om at grunnlovstolkingen skal være
samtidsorientert. FN-komiteenes tolkingspraksis vil inngå i
dette bilde, som en kilde av betydning ved tolkingen av
Grunnloven.