VerdiStrek2017_web

VerdiStrek
et magasin fra RVTS Sør / 2017
Forandringskraften
ligger i fortellingene
Forankring for forandring
Lytt til verdistemmen
Blikk for kompleksitet og bredde

KJÆRE LESER!
28
INNHOLD
Kunnskap må ut i praksis, ut i møter med mennesker. Det er der relasjoner kan
bygges, forandringsøyeblikk kan oppstå og helingsprosesser kan starte. Vi vil
bygge en formidlingsbro fra fag og forskning til folk og tjenester.
Allerede til nå i år har vi opp mot 600.000 treff på websidene våre. ”Talerstolen”
vår på Facebook får stadig flere følgere. Vi har nå rundet 17.000. Vi blir ydmyke i
forhold til dem vi skal samspille med, samtidig som det gir inspirasjon til å fortsette
å arbeidet troverdig for å gjør hverdagene bedre for barn, unge og voksne som trenger
det. Vi vil forstå mennesker i lys av hva det har opplevd og hva som er viktig for dem.
Ivar Kjellevik, Leder RVTS Sør
Å være eller ikke være
Når vi har det vondt, trenger vi et ansikt. En hånd. Et blikk. En forståelse. Den
andres nærvær. Noen som forstår oss i lys av hva vi har opplevd.
Vi kommer aldri utenom smerten, sårbarheten og sorgen om vi skal møte
mennesker som er blitt krenket, som ikke er blitt møtt med den kjærlighet, tillit og
det betingelsesløse blikket som løfter verdigheten hvert menneske er bærer av.
Vi erkjenner at INGEN fancy metoder, tiltak, treffende prosjekter eller uttrykk har betydning
uten røtter i verdier og menneskesyn. De har mindre verdi uten nærværet av en hjelper, et annet
menneske. Vi inviterer derfor ikke bare til å trene på metoder, men til å arbeide med hvem du er
og hvordan du møter andre. Utført av empatiske mennesker kan både språk, kroppsspråk, musikk,
kunst og det ordløse bety noe for den andre. Når vi leter etter forenklinger som gjør at flere opplever
å forstå og bli forstått, søker vi forenklinger som bevarer bredden, utvider skjønnheten, fordyper og
bevarer rom for menneskelivets kompleksitet.
Det er hvordan vi får den som strever til å oppleve livet og føle seg som avgjør om vi er gode
menneskemøtere. Det er hva som oppstår i mellomrommet og samspillet, som kan hele. Og
underlig nok, anerkjenner vi smerten, er det som om gleden over å bli møtt som en er, slipper
til samtidig. Finner vi gulltrådene i den andre, kan vi uten å vite det, gjennom ydmykhet og mot,
være med å lage vinduer i de mørke ensomme rommene. Varme mennesker kan være en forskjell.
Vi trenger hverandre. Med kropp, følelser og tanker. Gleden over å dele levd liv med et annet
menneske, er en slitesterk gulltråd. RVTS Sør vil SamVære, relasjonere og FellesSkape.
Eva Dønnestad, Fagformidlingsleder RVTS Sør.
32
Blikk for kompleksitet og bredde s. 4
Tid for forankring s. 8
Forandringskraften ligger i fortellingene s. 10
Et åpent samfunn mellom linjene s. 14
Lytt, snakk og vær vennlig s. 16
Nye veivisere for å forebygge selvskading og selvmord s 18
Skomakerens barn s. 20
Kompetanseutvikling til barns beste s. 22
Vi kan VÆRE en forskjell s. 26
Krisesenter? Er det forsvarlig å ta med barn dit? s. 28
Fredriks fortelling s. 32
Lytt til verdistemmen s. 34
Hjelpere fra Lykkeland og Herjedalen trenger hverandre s. 38
Språk og væremåte i endring s. 40
LINK i ny drakt s. 44
Å være tro mot seg selv gir økt tåleevne s. 46
Kort&Godt s. 48
Mentorskolen s. 50
Normalt er menneskelig s. 52
Kjærlighetsbegrepet og hjelpekunsten s. 54
22
VerdiStrek 2017 • Redaktør: Eva Dønnestad • Design: Therese Skauge Klokset • Foto: Shutterstock

5
Blikk for kompleksitet og bredde
– RVTS Sør er opptatt av å bevare blikket for kompleksiteten i menneskers liv. Vi søker bredde i
kunnskapsgrunnlaget og nyanser i måter å møte mennesker på slik at vi ikke blir reduksjonistiske.
Dette tar vi med oss i et stort pågående arbeid med revidering av kompetansehevingsprogrammet
vårt. Nå er MenneskeMøteAkademiet under oppbygging, forteller fagleder Heine Steinkopf.
Som inspirasjon for å kunne arbeide verdibevisst og
bredt, har RVTS Sør over år også hentet inspirasjon
fra ulike internasjonale fagpersoner. En av dem som
har bidratt til tilnærmingen traumebevisst omsorg og
senterets traumeforståelse, er Howard Bath. Hans siste
artikkel faller sammen med RVTS Sørs behov for å utvide
begrepsapparatet og et kunnskapsgrunnlag som i større
grad tar med seg erfaringskunnskap.
MenneskeMøteAkademiet
Bath styrker oss i den retningen vi nå arbeider mot ved
RVTS Sør, sier Steinkopf.
– Etter evaluering og gjennomgang av vårt toårige
kompetanseprogram kalt 7-trinnsprogrammet, er vi nå
kommet langt i revideringen. Det reviderte kompetansehevingsprogrammet
kalles MenneskeMøteAkademiet. Vi
har valgt verdier, laget et bredt kunnskapsgrunnlag og har
fokus på menneskemøter, for å i istandsette fagpersoner
og tjenester til å forstå mennesker i lys av hva de har
opplevd. Mye tankegods og fag fra det vi nå underviser om,
blir med oss videre. Men vi knar det, tykner og finner også
noen nye nøkler til forståelse som utvider og fordyper, sier
Steinkopf. Han legger til at både psykoterapiforskning,
utviklingspsykologi, tilknytningsteori, nevrobiologi, spedbarnsforskning,
filosofi, sosiologi og traumepsykologi gir
viktige bidrag til vår utvidede forståelse.
Alle ansatte involvert i fagutvikling
MenneskeMøteAkademiet har en egen hovedprosjektgruppe
som ledes av Pål Solhaug. I prosjektgruppen sitter
ellers Heine Steinkopf, Karen Ringereide, Ruben Gausdal,
Anders Dovran og Eva Dønnestad. Allerede for to år siden
var Torunn Fladstad, Guro Westgaard og Mogens Albæk
ansvarlig for evaluering av pågående program. Resultatene
ble samlet og har, sammen med den løpende evalueringen
av våre programmer, vært et viktig grunnlagsdokument i
revideringen.
– Nå er vi i produksjonsfasen. Dette er et grundig arbeid
som involverer alle ansatte ved RVTS Sør. I tillegg til en
faglig fellesreise med fokus på verdier og menneskemøter,
er alle ansatte involvert i fagutvikling på de ulike områdene
der vi har i oppdrag å drive kompetanseheving: Vold og
overgrep, migrasjonshelse, selvmord og selvskading,
traumatisk stress og psykososial beredskap.
“Vi forankrer, fordyper og gjør tilgjengelig.
Dette er et svært inspirerende
arbeid som vi tror og håper også blir et
løft for de vi utfører oppdrag for og i
sammen med.”
Vi satser på å pilotere vårt nye og spennende, reviderte,
kompetansehevingsprogram MenneskeMøteAkademiet på
senhøsten, sier prosjektleder Pål Solhaug.
Nyere implementeringsforskning
Solhaug understreker at også dette
programmet baserer seg på nyere implementeringsforskning
og erfaringer RVTS Sør har gjort de siste
årene med større programmer i kommuner.
(Se www.traumebevisst.no)
– Vi skal undervise, trene, reflektere og dele narrativer
som en del av den pedagogiske profilen. For å endre
praksis, må vi trene og dele. Programmet vil være
preget av dialog og deltakelse fra dem vi har med. Vi
tar også brukerperspektivet på alvor. Det vil i tillegg til
kompetanseheving med undervisning og trening av ansatte,
være et lederstøtteprogram og MenneskeMøteAgenter
som får det lille ekstra for å bidra underveis. Men også
for å sikre at det fester seg bedre etter avsluttet program.
Vi kommer til å fortsette med en bredde av uttrykk og
genre. Det blir e-læring, filmer, musikk, poesi, fagartikler
og vitenskapelige artikler. MenneskeMøteAkademiet skal
ha et bibliotek med artikler og fagstoff på ulike relevante
tema i tillegg til pedagogiske ressurser.
MenneskeMøteAkademiet vil også ha fokus på tilbakemeldingskultur.
Hvordan oppleves vi som hjelpere?
Hjelper hjelpen? Hva kan vi gjøre bedre? Hvordan kan vi
samhandle med dem vi skal være der for?
En verdireise for å samle skatter
Fagleder Heine Steinkopf forteller videre at PhD Anders
Dovran, som har flere år med traumestudier bak seg - og
formidlingsleder Eva Dønnestad har et særlig ansvar for å
utvikle konseptet, og disse to skal føre i pennen håndboken
(kurslederboken) etter innspill fra flere. Manualen vil bli
laget for dem som skal holde kompetansehevingen. De
to vil det neste halvåret møte personer som har vært
veivisere på fagområdene vi arbeider med. De skal også
møte barn, unge og voksne og ta imot deres fortellinger.
Heine Steinkopf
Pål Solhaug
– Alt dette skal innlemmes i MenneskeMøteAkademiet for
å gi bredde og fordypning, men også inspirasjon til dem vi
underviser og er i samhandling med i våre ulike oppdrag.
Det ligger en modig tro på dialogen med dem som tenker
annerledes - og en ydmyk erkjennelse av at vi faktisk blir
bedre om flere får komme med sine perspektiver på de
spørsmålene vi har funnet viktige for oss, understreker
Steinkopf.
Anders Dovran og Eva Dønnestad er i gang med
fagintervjuer/verdisamtaler og har avtaler med et titalls
spennende fagpersoner og andre som har blikk på
menneskemøteperspektivet. De forteller noe om arbeidet
som nå pågår, men ønsker å vente med å dele det ferdige
konseptet til alle innspillene fra ansatte er kommet og
fagintervjuer, brukerfortellinger og fagfellevurderinger er
gjennomført.
Grunnleggende store spørsmål – virkelighetsnære svar
– Vi har allerede i forespørselsrunden mottatt svært
mange gode tilbakemeldinger på fokuset vi har valgt
på temaet menneskemøter. Mange finner det meningsfullt.
Gode menneskemøter er forankret i verdisyn og
menneskesyn. Kompetansehevingen vil ha næring til
spørsmål som: Hva er godt liv og god utvikling? Hva er
et menneske? Hva er god hjelp når mennesker sliter?

6
7
Hva er hjelpekunst? Hvordan er en god hjelper? Hva er
din, min og vår fortelling? Hva er fellesskapets fortelling?
Hvordan skaper vi nye fortellinger? Hva skaper mening,
sammenheng og framtidstro? Hvordan kan vi inkludere
alle og det komplekse i fellesskap der mennesker bidrar?
Dette er noen av spørsmålene vi samtaler både med faglige
veivisere, hjelpere og barn og unge om. Svarene skal være
med å bidra til et levende, troverdig og virkelighetsnært
kompetanseprogram, understreker Dovran og Dønnestad.
“Kunnskap og erfaringer må ut i møtet
med dem vi skal hjelpe og være der
for.”
Og dette gir tydelig gjenklang hos dem
vi har invitert til intervju og samtale.
For de fleste har sagt ja til nå, sier
Anders Dovran.
– Vi møtte to fagpersoner sist
uke og ble sittende i flere timer
rundt de store spørsmålene. Det
oppleves som et privilegium å få
hente av andres fagskatter, men
også av deres erfaringer, både faglig
og menneskelig. Vi tror dette kan være
med å utvide forståelsen og kaste lys
over det vi ønsker: Å bidra til at flere
barn, unge og voksne som sliter finner
tilhørighet, mening og framtidstro, tross
alt, sier Dønnestad.
Bidragsytere i fellesskapet
– Fellesskap er et ord flere også stopper opp ved. Vi heles
sammen med andre, vi gleder oss sammen med andre,
vi trøstes sammen med andre og vi lager nye fortellinger
sammen med andre. Å bli en bidragsyter – å vende blikket
bort fra seg selv, er også et perspektiv flere ønsker
velkommen inn i hjelpearbeidet. Vi stiller store åpne
spørsmål og får et mangfold av nære og konkrete svar. Vi
gleder oss til å samle alt dette og dele med dem vi skal
møte i tjenestene, sier Dønnestad og Dovran.
Eva Dønnestad og Anders Dovran.
Dette preger også møtene vi har i denne skattejakten/
intervjurunden. Kunnskapen de formidler kan bidra til å
belyse fortellingene og erfaringene de berører. Sammen
tror vi dette kan være med å skape en bevegelse
– mot helhet og mening. Allerede nå har vi mange
kloke sitater og fortellinger som kan være gulltråder i
MenneskeMøteAkademiet.
Magne Raundalen, Dagfinn Winje, Thomas Høiseth, Anne
Kristine Bergem, Tor-Johan Ekeland, Trond Aarre, Paul Egil
Leer-Salvesen, Kari Lossius, Henrik Syse og Inga Marte
Torkildsen er blant dem som står på listen de kommende
par månedene. Flere gode navn står på blokka ut over
høsten. Ikke minst, fortellinger fra barn, unge og
hjelpere.
– Vi ønsker å finne og forstå både
den ytre og den indre fortellingen
mennesker bærer på. Vi ønsker å ta
kropp og sinn på alvor. Vi forenkler
begreper og fag slik at flere kan
forstå, men vi reduserer ikke verken
menneskene eller kompleksiteten
de ofte lever i. Vi trenger mange
blikk, et bredt kunnskapsgrunnlag,
mange fortellinger og et repertoar
av metoder for å ta et menneskes
kompleksitet på alvor.
GullTrådJakt
– Vi har også en grunntone i vårt
menneskesyn som både vil prøve å
forstå og anerkjenne det smertefulle –
samtidig som vi ser og verdsetter ressurser og det som
har fått mennesker til å overleve eller bære sin fortelling til
nå. GullTrådJakt er et ord vi bruker. Det er gulltrådene som
skaper sammenheng og mening og binder oss sammen
på fine måter. Perspektivet om muligheter, ressurser
og framtidstro og troen på at det er mulig å skape en
ny fortelling ved at livet går videre, preger grunntonen
og innholdet i MenneskeMøteAkademiet, sier Dovran og
Dønnestad.
HUN
tenkte lite på seg selv. Men ingen
HJALP
henne da hun trengte det.
Man vet ikke
ALLTID
hva som skjuler seg på innsiden.
At hun tenkte på å ta livet sitt, visste ingen
ANDRE
Forenkler, men reduserer ikke
RVTS Sør har allerede bestemt verdiene alt arbeid skal
bygge på ved senteret:
“Mot, ydmykhet og anerkjennelse skal
forløses gjennom å belyse, berøre og
bevege.”
Tekst: Eva Dønnestad
Hvis du kan lese mellom linjene kan du redde liv.
Gå nærmere. Spør!

8
9
Tid for forankring
Nå har alle vært så lenge ”i flyt” at det er på tide å finne et feste.
Det er håpet
at noen holder i den andre
enden av tråden
Etter tiår med fokus på forandring er vi sultne på forankring
og fordypning. I stedet for å komme i flyt, kan det være på
tide å snakke om å finne et feste? Vi er litt slitne av å flyte
omkring, vi er klar for å finne et feste. Vi har fokusert på
forandring i flere tiår. Jeg tror det er tid for forankring. En
forutsetning for god forandring, er forankring. Forankring i
verdier, menneskesyn, livssyn og mening.
Da jeg kåserte i P2 for flere år siden, snakket jeg en
gang med hele Norges kåsør, Odd Børretzen. Jeg drev
Forandringsfabrikken og vi snakket om navnet. Han sa:
“Alle er opptatt av å forandre. Jeg er mer opptatt av å
forankre og fastholde den jeg er og det andre ønsker å
være.” Han hadde et poeng. Kanskje vi trenger hjelp til å
henge sammen, finne et feste, se sammenhenger og finne
mening? Integrere vondt og godt til en helhet som er oss.
Som kan bli et vi. Som kan bli del av et fellesskap.
Hvilke verdier har du med deg?
Forankringsarbeid inviterer til en refleksjon og bevisstgjøring
rundt verdiene våre og hva vi tror på. Hva vi lener oss mot.
Grunnfjellet. Kjernen. Det som ingen kan ta fra oss. Det vi
har med oss av syn på livet som vi vil bygge på. Verdiene
du har fått med deg fra familie og slekt. Tenk over det,
hva har du med deg av verdier som er viktig for hvordan
du lever og møter andre? Hvilke verdier fant du ikke i
oppveksten som du har søkt deg fram til selv? Kanskje du
til og med har tatt avstand fra deler av menneskesyn og
livssyn du vokste inn i og kjenner til hvor smertefullt det
kan være å miste et feste for å finne et annet?
Flere er i gang med nettopp dette: Å bli bevisst på å
arbeide med jordsmonnet som livsfrøene våre skal spire
og vokse i. Flere ser betydningen av å både ha feste i noe
å tro på, stå for, kjempe for og leve for. Fordi holdningene
kommer ut av verdiene og den vi er og det vi gjør vokser
fram av holdningene våre. Derfor er jordsmonnet viktig.
Vi heles i relasjonene
Forankret i det unikt likeverdige menneskelige som forener
oss, er det lettere å verdsette forskjeller. Forankret i aksept
av vår egen og andres sårbarhet, av egen og andres
iboende muligheter og livskraft – er det mulig å heles,
forandres og forløses.
Når menneske møter menneske gjennom ord, men også
innenfor ordenes begrensninger, kan vi heles gjennom
møtet. Vi heles i relasjonene. Vi klarer oss ikke alene.
Overlever ikke uten et feste. Den som har et feste, kan
lettere kaste seg ut i livet. En drake som skal fly høyt oppi
luften, trenger ikke rammer, men et feste. For å utvide
horisonten og fly ut i det ukjente.
Å være et feste for en annen
Noen ganger trenger vi rammer for å beskytte oss. Men
når vi skal øve oss på å leve mer tro mot oss selv. Når
vi skal se egen utilstrekkelighet og eget mørke i øynene.
Når vi skal ta spranget ut i det vi IKKE vet, åpne dørene til
rommene vi av ulike grunner stengte igjen, når vi trenger å
slippe løs livslidenskapen, når vi skal integrere det vi har
fornektet, møte det vi ikke har kontroll på, da trenger vi
ikke rammer, men et feste. I oss selv. I noe større enn oss
selv. Noe som gjør at vi ikke synker når vi hopper.
I tillegg til at forankring kan gi økt trygghet til å utvide
horisonten, kan det også gi mot til å gi enden av tråden til
et annet menneske.
Vi kan også noen øyeblikk i tiden være den andres feste.
Slik at hun eller han ikke synker. Det virker som de viktige
tingene ikke alltid kan beskrives, men forløses. Ansikt til
ansikt. Hånd i hånd. Side ved side. Kropp leser kropp. Sjel
finner sjel. Gåte ved gåte.
“Vi trenger også en forankring i vår
egen fortelling – på godt og vondt, for å
kunne bli medforfattere i andres.”
De store eksistensielle spørsmålene har ofte nære, enkle
svar. Kanskje trenger vi forankringsledelse, forankringsprosesser
og forankringsagenter?
Forankringsarbeid starter med verdiarbeid. Hva er et
menneske? Hva er du redd for? Hva er du glad for? Hva
holder du fast ved når mye raser? Hva tror du på? Hva
tenker du om døden? Hva betyr mye for deg?
Som medmennesker skal vi ikke først og fremst dele ut
egne fine blomster, men være og handle slik at vi får
andres frø til å spire. Noen ganger ligger frøene gjemt
langt nede i den frosne jorden. Ofte av gode grunner.
at det finnes et feste
at noen uten å vite det
alltid
har vært på vei mot deg.
Kanskje i et forsøk på å beskytte det innerste. I håp om
at noen en dag varmer så lenge at isen smelter og frøet
begynner å spire. Å legge til rette for at andre kan finne
sin forankring, sin tro, sitt håp og sine verdier, er også
medmenneskelighet, det er også hjelpekunst.
Forankrede mennesker står i stormen
Vi skal ikke forandre den andre, men gjennom å være
et feste for den andre, gjennom å oppdage den andre,
oppdager vi oss selv på nye måter. På den måten kan
vi komme nærmere hverandre og bety en forskjell for
hverandre.
Forankrede mennesker blir ikke redde om det stormer.
De synker ikke. De har et feste.
Forankrede mennesker er ikke
redde for å la vindene føre seg
dit de ennå ikke har vært. De
har et feste.
Eva Dønnestad,
Formidlings- og kommunikasjonsleder ved RVTS Sør

10
11
ForandringsKraften
ligger i fortellingene
– Vi er HomoNarratives, ikke bare HomoSapiens. Vi skal lete oss fram til menneskers livsfortellinger
og skape nye fortellinger sammen med dem vi skal hjelpe, sier den erfarne traumefeltforskeren
Anders Dovran PhD, nytilsatt psykologspesialist ved RVTS Sør.
I snart ti år har Anders Dovran sammen med Dagfinn
Winje (UiB) vært i førersetet for den største norske
studien på ”Traumer og psykisk helse.” Om hvordan
barndomstraumer påvirker voksenlivet.
– Jeg kan kjenne på en etisk forpliktelse til å
komme til bunns i historiene i møte med utsatte
barn og unge. Slik at jeg ikke ”bommer”,
plasserer eller gir dem noe de ikke trenger.
Jeg er opptatt av å nøste i trådene sammen
med dem det gjelder for å forsøke å lage
meningsbærende sammenhenger. Når
vi deler fortellinger, gir det mulighet
for å skape nye fortellinger. Derfor
er fortellingen, menneskemøtene
og relasjonene helt avgjørende, sier
Anders Dovran.
Formidling er grunnleggende
Psykologspesialisten er opptatt av å få
tak i de synlige og mindre synlige historiene
menneskene bærer med seg.
Sammen med dem det gjelder, vil han
finne ut hvordan de kan bære dem. Og
skape nye fortellinger. Han har allerede
oppdaget at dette kan passe godt inn i
RVTS Sørs kompetansehevingsprogramtenkning
med fokus på hvordan menneskemøter
og trygghet i relasjoner og fellesskap - bidrar til
heling.
– Traumer har en lei tendens til å forsvinne ut av diskursen,
derfor trenger vi å melde den på gjennom god og variert
formidling. Denne type endringsarbeid fordrer stort fokus
på verdiforankring og menneskesyn.
Drivkraften
Noe av engasjementet og drivkraften i arbeidet henter han
blant annet i det som skjedde 2. februar 2005. Da døde
Christoffer Gjerstad Kihle som et resultat av vedvarende
mishandling som ingen tok på alvor, hjelpeapparatets
unnvikenhet og hele voksenverdens svik.
– Jeg ønsker å være med å bidra til at dette aldri skjer
igjen. Både systemene, fagpersoner og omsorgspersoner
må istandsettes til dette, understreker han.
– Spørsmålene vi hele tiden må stille oss i møte med dem
vi skal hjelpe, er: Har vi forstått historien så riktig som
mulig? Har vi fått tak i mange nok deler av fortellingen til
å se sammenhenger og klare å dekke behov eller bidra til
å hele skader? Eller er det deler vi ikke har fått med, har
oversett eller feiltolket? Og har de ulike delene i systemet
samme fortelling?
Forskningen hans viser underrapportering i forhold til
mishandling. - Det vil si at det er deler av fortellingene vi
ikke får tak i. Undersøkelsen blant voksne som forteller
om ulike typer mishandling i barndom, viser høyere tall
enn de barnevernet rapporterer.
Helhetlig tilnærming
Anders Dovran tar til orde for en mer helhetlig tenkning for å
kunne favne hele mennesker og deres livsløp. Han er også
opptatt av å kombinere den nevrobiologiske tilnærmingen
med den narrative og psykoterapeutiske - slik at vi får fram
at mennesker er mer enn sine traumatiske opplevelser.
Han er opptatt av å finne sammenhenger, inkludere både
sansene, følelsene og tankene. – Tankekraft kan hjelpe
oss til å lage fortellingen og skape mening. Ord som tro
og håp skal også ha plass i et menneskeliv. Jeg ønsker
å utfordre til bruk av flere modeller enn toleransevinduet.
Vi må ikke ha modeller som reduserer mennesket,
menneskelivet og fellesskapene. Vi må ha et repertoar av
modeller for å forstå menneskene. Det som hjelper for et
menneske, behøver ikke å være det samme som hjelper
et annet i samme situasjon. Men noen grunnlinjer er
viktige. Selv om vi har fokus på barn og unge, ønsker jeg
også å se traumer i et livsløpsperspektiv, forklarer Dovran.
Han synes det er en skam at det i 2017 ennå ikke finnes
spesialiserte/fokuserte behandlingstiltak for å behandle
HELE individet, for eksempelvis barn og unge som mottar
hjelp i statlige og private institusjoner.
– Det handler om at både somatikk,
psykologi, pedagogikk og sosialfaglige
perspektiver er aktive
deler av eksempelvis en institusjonsbehandling.
Dette handler
om at det er en faktisk tverrfaglig
oppfølgning av hele individet.
Dovran understreker at
kompetansemiljøene
i større grad må jobbe på
beslutningssystemnivå for
å få til det traumebevisste
paradigmeskiftet.
HomoNarratives i et
livsløpsperspektiv
”Vi er HomoNarratives, ikke bare
HomoSapiens”, som Donald
Meichenbaum sier.
– Vi er historiefortellere og historebærere.
Og ikke minst, som fagpersoner
er vi medskapere av fortellinger. Vi skal se
etter tråder, invitasjoner, spor å følge – fra
dem vi skal hjelpe. Du har din historie, jeg har
min, vi har vår. Delte fortellinger kan bli en ny fortelling.
“De nære fortellingene former oss.
Men også de store fortellingene er med
å skape oss. Slik som religionshistorie,
kulturhistorie, litteraturhistorie og idehistorie.”
Jeg er opptatt av hvordan historien kan skade oss, men
også hvordan riktig behandling og gode menneskemøter
kan gjøre det mulig å bære den med seg. Dersom jeg
skal være til hjelp, må jeg vite noe om det som har
formet eller påvirket historien. Jeg er opptatt av å tenke i
livsløpsperspektiv.
“Livet lager sår på sår. Livet gir uventede
og plutselige gleder. Et menneske er mer
enn sine aktiveringer og traumatiske
opplevelser.”
Vi må ikke ha en traumeforståelse eller begrepsapparat som
ikke rommer alt dette. Som reduserer mennesker til ofre,
traumeutsatte, vanskelige eller farlige. Alle er mennesker
som har opplevelser i tillegg til traumeopplevelsene,
fastslår Dovran, som den siste tiden særlig har vært

12
13
opptatt av begreper som tap og sorg som
viktige elementer i denne forståelsen.
Dovran tror den narrative forskningen og
tradisjonen i forening med traumeforståelsen,
psykoterapien og nevrobiologien
kan gi et bredere grunnlag
for å forstå mennesker og deres
livsfortellinger.
Hjelperen under lupen
Anders Dovran finner det underlig at
mennesker kan gi hjelp til andre i årevis,
uten at noen sjekker om hjelpen virker.
– Hvem sjekker kvaliteten på hjelperen eller hjelpen
som gis? Forskning viser betydningen av relasjonen og
terapeutens væremåte i terapi og hjelpearbeid. Da er det
underlig at i løpet av alle mine 13 år som kliniker, er det
på systemnivå ikke forventet at jeg dokumenterer om
behandlingen jeg gir virker.
– Det er en klar svakhet at vi fortsatt mangler bruk av
systematikk i evaluering av hjelpen som blir gitt. Jeg har
aldri i mine år som behandler blitt spurt om ”jeg virker”
godt som behandler. Det vil si at ingen vet om jeg faktisk
hjelper. Med enkle verktøy kan det være mulig å både
kartlegge og finne ut om hjelpen faktisk hjelper.
Dovran liker godt RVTS Sørs samlingspunkt rundt
MenneskeMøtene – fordi menneskemøter i sammenheng
er det som utgjør en forskjell. Han vektlegger psykoterapiens
forskning der både Miller og Wamphold sine
undersøkelser viser at det er grunnleggende at det er den
som mottar hjelpen sin evaluering av hjelpen og hjelperen
som er helt avgjørende, og at vi må få tilbakemelding fra
den som mottar hjelp for å vite om vi utgjør en forskjell
for endring. Terapeuten er derfor en del av metoden, og
verktøyet. Den voksnes væremåte har mye å si. Vi vil
arbeide for større fokus på hjelperen som metode, på
alliansen, på tillitsforholdet mellom den som trenger hjelp
og omsorg og den som gir det.
Han tror RVTS Sør har en stor kompetansehevingsjobb å
gjøre for å bidra til en tilbakemeldingskultur som åpner
terapirommene og institusjonene, for å invitere terapeuter
til å arbeide med seg selv sammen med andre, for å
forbedre kvaliteten på tjenestene.
– Om du fikk holde en times forelesning for omsorgspersoner
og fagpersoner som er nær barn og unge som er utsatt for
vold, overgrep, neglekt - hva ville du vektlagt å si til dem?
– Oppsummerer vi forskningen på hva som er de viktigste
elementene (metoder og prinsipper) i heling fra traumatiske
hendelser, er det opplevelsen av sosial støtte som er den
mest virksomme. Det vil si at vi trenger å sette oss i en
posisjon der vi våger å nettopp være denne virksomme
andre.
– Programmet MenneskeMøteAkademiet som er en
revidering av et toårig program RVTS Sør har tilbudt de
siste årene, vektlegger sterkt å være fenomennært og
begrepsbevisst. Vi vil bevare bredden i kunnskapssyn og
forankring i verdier for å favne menneskers kompleksitet,
understreker Dovran.
– Hvilke egenskaper mener du det er viktig å ha som
terapeut/profesjonell omsorgsgiver?
– Evne til å finne trådene i den andres livsfortelling og lytte
mer enn vi snakker selv. Vi må ha trygghet nok til å være
tilgjengelig for å høre, samtidig som vi ikke forstyrrer det
den andre sier med vårt ”eget”.
“Vi må skape et rom der den andres
behov er i fokus, der vi tåler det den
andre kommer med av fortellinger og
der vi ikke overtar med egne behov.”
Jeg synes ofte å ha erfart at det å komme nærmere vonde
historier handler om at vi klarer å skape et rom, der det
formidles en trygghet om at det vonde kan snakkes om,
men også at det kan fokuseres bort ifra, understreker
Dovran.
Skal redde liv
– Hvilke utfordringer står systemene overfor med den nye
kunnskapen om traumer og hva som heler?
– Vi skal redde liv. Det er en stor utfordring som kanskje
ikke alltid står klart for oss. Kanskje vi for lett går oss
vill i ulike kunnskapssyn og trender slik at vi glemmer
utgangspunktet for at vi ønsket å arbeide for å hjelpe
barn, unge og voksne som er utsatt for traumer. En annen
utfordring er å få til større tverrfaglighet som kan bidra til
helhetlig behandling og omsorg. Alle mennesker trenger
å være i en relasjon, en del av et fellesskap. Dette må vi
arbeide for, sier han engasjert. Dovran tror også vi må se
mer på grunnutdanningene.
Ungdommens endringsprosjekt
Dovran bruker ofte eksempel fra en rusinstitusjon han
jobbet på i Bergen- Kalfaret behandlingsenter (KBS). Der
klarer de innenfor relativt stramme budsjetter, å ha et
solid opplegg som oppleves som sammenhengende og
helhetlig.
– Det handler om å skape en opplevelse av fellesskap
for endringsprosjektet helt fra ungdommen skal arbeides
inn i behandling. Det handler om å skape nok tillit
til at ungdommen våger å være rusfri. Jeg tror at KBS
klarer å holde på en god balanse mellom at ”ikke alle
ansatte” skal grave i de vanskelige historiene, men
at dette gjøres i et trygt rom, individuelt, samtidig som
ungdommens utfordringer og deler av historiene som
har betydning for ”alle”, blir delt. De har klart å ha en
personalsammensetning med sosialfaglige, helsefaglige/
sykepleiere, psykologer og leger som sikrer ulike faglige
perspektiver.
“Alle voksne som arbeider med og
rundt barnet, trenger en opplevelse av
fellesskap for endringsprosjektet de er en
del av - enten det er rus, psykisk helse,
barnevern eller selvmordstanker.”
Vi må bidra til å skape en eller annen helhetlig forståelse,
sier Anders Dovran, og viser til et flerårig samarbeid og
også ett års ansettelse på Kalfaret behandlingssenter i
Bergen, drevet av Kirkens sosialtjeneste:
– Her får de til å tenke helhet. Denne institusjonen har
klart å lage gode menneskemøter, mye fordi de har skjønt
at det må mange gode menneskemøter til, fra mange
ulike instanser – om de som kommer til institusjonen skal
få hjelp. Her er det klargjøring av rammer, forventninger,
håp og muligheter. De som kommer dit, vil være der. Vil
forandringsprosjektet.
Samarbeidet med Dagfinn Winje
I forbindelse med den om-fattende studien ”Traumer og
psykisk helse”, har Anders Dovran i løpet av en åtteårs
periode kjørt hundrevis av mil rundt i Norge med en
bunke spørreskjemaer i bagasjen.
Skjemaet er utviklet av britisk/
amerikanske Pearson Assesment
som utarbeidet psykologiske
tester. Spørs-målene er veldig
direkte, som «Måtte du gå
med skitne klær?» «Ble du
slått eller banket så hardt
at andre la merke til det?»
«Truet noen med å skade
deg eller fortelle løgner om deg
hvis du ikke gjorde noe seksuelt
med dem?»
Han ville møte de som hadde
det verst. På barnevernsinstitusjonene.
De som ruset
seg. Nektet å gå på skolen.
– Hva lærte du?
– Jeg lærte flere ting. Jeg
ble overrasket over hvor vel jeg ble tatt i mot. At en
del ungdommer gjerne vil dele erfaringer. Jeg lærte
også at det å være direkte ikke er farlig, de er tilstede
i denne virkeligheten og tåler å bli spurt om den, sier
psykologspesialisten.
Vil bidra til paradigmeskifte
Dovran ønsker å bidra til paradigmeskiftet som nå
er på gang i Norge – både på bakgrunn av forskning,
brukerstemmer og utprøvde forståelsesrammer i
praksis. Han tror HandleKraft som RVTS Sør har vært i
førersetet av på oppdrag for Bufdir, har vært med å bidra
til at mennesker skal forstås i lys av sine opplevelser.
At livsfortellingen og livsløpet er viktig for å gi rett hjelp,
hele skader og dekke behov. Forandring må skapes fra
behovene til dem vi skal hjelpe, men forankres hos dem
som har ansvar for hjelpeapparatene, sier Anders Dovran.
Tekst: Eva Dønnestad

14 15
Et åpent samfunn
Mellom Linjene
I forbindelse med Verdensdagen for selvmordsforebygging laget RVTS Sør denne kampanjen som
henvender seg til alle enkeltmennesker med en appell om å lese mellom linjene og spørre.
“Vi ønsker oss et samfunn der mennesker
forstår at vi trenger hverandre og at vi
alle trenger både å være noe for andre
og selv å bli sett.”
Med dette budskapet ønsker vi å skape samtaler om temaet
selvmord. Vi ønsker å gi frimodighet til de som lurer på om
det kan være trygt å spørre en venn om selvmordstanker.
Det er riktig å spørre om selvmordstanker. Du viser at du
bryr deg og at du er villig til å bidra med den støtten du
kan gi. Dette kan være et viktig skritt til å komme ut
av en ensom grubling. Når en kan sette
ord på tankene sine er det tydeligere hva
man trenger og det blir også mulig for
andre å bidra for å trygge og hjelpe.
I veiledende materiell til kommunene om
forebygging av selvmord og selvskading
som ble utgitt sommeren 2017 heter det
at ”åpenhet er avgjørende for å skape et
inkluderende samfunn. Et samfunn som
har fokus på aksept, ivaretakelse og det å
styrke kunnskap, kan motvirke fordommer,
myter og stigma og bryte tabuer. Det påhviler
et felles ansvar for å skape et samfunn
som legger til rette for åpenhet om det som
er vondt og vanskelig i livet.” Med denne
kampanjen ønsker vi å bidra til et inkluderende
og åpent samfunn.
Kampanjen startet med en annonse i Dagbladets temaavis
om psykisk helse i forkant av Verdensdagen for selvmordsforebygging.
Videre gikk kampanjen på Facebook
der vi med fem plakater nådde et samlet publikum på over
130.000. I etterkant har vi fått mange henvendelser fra
lærere og kursholdere som ønsker å bruke plakatene våre
i sitt arbeid. Det er veldig gledelig. Plakatene ligger på vår
facebook-side og kan lastes ned for de som ønsker det.
HAN HADDE
en far som
ALLTID
slang med leppa.
DE MORSOMME
ordene var alltid på hans bekostning.
Han visste ikke hvordan han skulle
klare å leve med de vonde
KOMMENTARENE
Hvis du kan lese mellom linjene kan du redde liv.
Gå nærmere. Spør!

16
17
– Lytt, snakk og vær vennlig
– Det gjelder å snakke så barn lytter. Det gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir underaktive og
bare lytter, tør ikke barn snakke med oss. Da blir de ansvarlige for samtalen. Om vi blir overaktive,
blir de stille og ramler ut. Vi må finne balansen. Det er magi i turtaking, sier Magne Raundalen.
Raundalen snakker om hvordan vi skal være sammen med
barn og unge som sliter, og hvordan vi skal kommunisere
med dem. Han er forundret over at vi er kommet så kort i
å snakke med barn og la barn medvirke.
– Hvordan vi snakker med barn, henger sammen med
hvordan vi ser på barn. Barn er forskere, de vil vite. Barn er
likeverdige som oss, de har rettigheter. Vi må ha respekt
for barnets forstand. Barn er kompetente, sier Raundalen
og gjengir Jesper Juuls lov: ”Barn er født til å samarbeide,
bare de vet hvordan de skal samarbeide.” Derfor trenger
barn forstandige voksne som vet å lære dem dette.
– Hvordan må voksne VÆRE i møte med barn, når de skal
snakke med barn?
– Barn er veldig sensitive for sure mennesker, sensitive i
møte med uvennlighet. Uvennligheten varer lenge fordi de
er så sårbare. Gode voksne og gode samtalepartnere må
være VENNLIGE, understreker Magne Raundalen.
Hvorfor så vanskelig?
– Hvorfor snakker en ikke med barn? Hvorfor har ikke
barnevernet som har kjent Barnekonvensjonen i 28 år,
kommet lenger i systematisk arbeid med å kommunisere
med barn? Vi er ikke gode nok her i landet når
det gjelder å informere barn, høre barn og
sørge for medvirkning fra barn og unge.
Barnevernet sliter med å snakke
med barna. Hvorfor, vet vi ikke helt,
men det etterspørres hele tiden:
Hvordan skal vi snakke med barn
og unge? Egentlig kan jeg ikke skjønne hvorfor vi gjør dette
så vanskelig, sier Magne Raundalen, som gladelig deler
av erfaringer for å gi alle som arbeider med barn og unge
mot til å kommunisere med dem på gode måter, og være
sammen med dem på gode måter.
Barnekonvensjonen og andre lover
Han viser til at Barnekonvensjonen blir 28 år i 2017 og at
vi fremdeles må sette kraften inn på å realisere den. Han
er særlig opptatt av artikkel 12 – om barns rett til å uttale
seg og ha mening om saker som angår dem – og at deres
meninger skal vektlegges. Artikkel 5 vil han også løfte.
Den pålegger oss å forberede barna slik at de selv kan
utøve de rettighetene de har fått i Barnekonvensjonen – i
henhold til deres modenhet og alder.
– Vi har lovet barna hjelp, og vi har lover, understreker
Raundalen.
Turtaking
Raundalen er opptatt av turtakingen i kommunikasjonen
med barn og unge.
”Det gjelder å snakke så barn lytter. Det
gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir
underaktive og bare lytter, tør ikke barn
snakke med oss. Da blir de ansvarlige for
samtalen.”
Om vi bli overaktive, blir de stille og ramler
ut. Vi må finne balansen. Det er magi i
turtaking, sier Magne Raundalen.
“Det at det ofte gjentas at
vi har to ører og en munn,
betyr ikke at vi som voksne
ikke skal snakke.”
At vi bare skal sitte å si: Hmmm. Nei, vi skal være
åpne, anerkjennende, interesserte, nysgjerrige og aktivt
lyttende, men vi skal også snakke, dele og respondere.
Hvis ikke vi gjør det, gir vi barnet altfor stort ansvar. Det
blir dessuten ingen naturlig samtale. For turtakingen som
begynner allerede når barnet er nyfødt, er den beste form
for kommunikasjon. Lytte, respondere, vente, sier Magne
Raundalen.
Han har også flere eksempler på at vi ber barn meddele
seg og medvirke i saker der voksne skulle tatt ansvaret.
Det kan være i kompliserte saker der far eller mor er i
fengsel, det kan være i saker med vold og overgrep. Da
er det ikke alltid riktig å legge ansvaret på barnet ved å
spørre: ”Vil du besøke pappa i fengsel?” Barnet skal ikke
ta det ansvaret om vi voksne vet at det blir en altfor stor
belastning for barnet. Da skal vi ta ansvar og snakke med
barnet om hvorfor, sier Raundalen. Han er svært opptatt
av deltakelse og medvirkning, men anmoder om å vise
kløkt i møte med hvordan barn medvirker og hva det skal
medvirke i. – Vi voksne har ansvar for å beskytte barn og
unge, det må vi aldri glemme, understreker Raundalen.
Alvoret og lekenheten
– Vi må finne ut hva barna tenker og hvordan de ser
på verden. Men vi kan forberede barn på vanskelige
situasjoner ved å forklare ting for dem, for eksempel
hvis mamma og pappa skal skilles. Vi kan også prøve å
forklare terror, ulykker og andre vanskelige tema. Vi må
snakke med barna om døden. Om sorgen. Barn går ut og
inn av lek. Vandrer mellom alvor og lek. Men de trenger å
bli trygget av voksne på vanskelige tema.
Mindre redde
Magne Raundalen fortsetter: – Jeg er opptatt av å snakke
med barn og unge slik at de blir mindre redde i vanskelige
og smertefulle situasjoner. I denne dialogen må vi ha en
stor respekt for hva barnet mener, tenker og føler. Vi må
etterstrebe å vise en langt større respekt for hva barn
mener, sier og tenker. Det kan få så alvorlige konsekvenser
for de barna det gjelder, om de ikke har noen voksne som
tar dem på alvor, sier barnepsykologen alvorlig.
Språkets kraft
Magne Raundalen har alltid vært opptatt av språkets kraft,
hvordan ord skaper virkelighet. Han er RVTS Sørs faste
spaltist, han har meddelt seg i aviser, bøker og medier
gjennom flere tiår. Ennå leter han etter språk som favner
virkeligheten bredt nok. Som kan få barn til å forstå og
voksne til å handle slik at barn får det bedre.
Barn som etterlatt ved selvmord
Hele Norges barnetalsperson snakker også med barn som
er etterlatte ved selvmord. Han blir ofte tilkalt til skoler
og barnehager dersom det har vært selvmord eller andre
kriser. Da bruker han ofte begrepet tankesykdom – om
depresjon. Han forteller om hvordan tankesykdommen
har sagt ting til den pappaen eller mammaen som har tatt
livet av seg. Han prøver på barnevennlige måter å si det
som det er. Forklare.
– I samtale med barn må alt blodet ha rent ut i første
versjon, pleier jeg å si, – slik at historien ikke blir verre
etter hvert. Eller barnet begynner å lage seg egne fantasier
som er verre enn virkeligheten. OM det er selvdrap i nære
relasjoner, må barna få vite det med de beste ordene
vi kan gi dem. Ikke pynte på ordene men si hva som er
skjedd. Vi må bevare vår nennsomhet for barn i måten vi
gjør det på. Men vi må aldri overlate barna til seg selv i
kriser og vanskelige situasjoner. Vi må gå nær dem, lytte
til dem – og snakke, og ikke minst, være vennlige, sier
Magne Raundalen.
Tekst: Eva Dønnestad

18
19
Nye veivisere
for å forebygge selvskading og selvmord
Seniorrådgiver ved RVTS Sør, Ingrid Sæbø Møllen. Foto: Therese Skauge Klokset
I samarbeid med flere kompetansemiljøer har Helsedirektoratet utarbeidet nytt veiledende materiell,
om hvordan kommunene kan planlegge og etablere et helhetlig og godt tilbud for forebygging og
oppfølging av selvskading og selvmord. RVTS Sør vil invitere til samlinger for å bidra til å sette
materiellet ut i livet.
Helse- og omsorgsminister Bernt Høye sier at kommunen har
en sentral rolle i det selvmordsforebyggende arbeidet. 50-80%
av de som begår selvmord, har vært i kontakt med fastlegen
sin eller annen helsetjeneste i året før de dør.
– Det må være avklart hvor ansvaret for oppfølging ligger.
Helhetlig oppfølging krever godt samarbeid internt i kommunen
og mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Personer
som har vært innlagt etter selvmordsforsøk har en klart
forhøyet risiko for nye selvmordsforsøk, særlig den første
tiden etter utskrivning, sier avdelingsdirektør Anette Mjelde i
Helsedirektoratet.
Bør utarbeides plan for arbeidet i kommunene
Det nye veiledende web-baserte materiellet er tilgjengelig,
konkret og matnyttig. Det fremstiller fakta på en oversiktlig
måte, gir tips til hvordan tilbudet må være og råd til hva som
kan gjøres. Det er et hjelpemiddel for ledere og tjenesteutøvere
i helse- og omsorgstjenestene som har ansvar for å forebygge,
avdekke, avverge og følge opp, men det er også nyttig for
administrativ ledelse, brukere og pårørende.
– Dette arbeidet bør gis prioritet, og kommunen bør utarbeide
en plan eller delplan om forebygging av selvskading og
selvmord. RVTS Sør vil også bidra med samlinger der vi går
igjennom veilederen og lufter måter å sette dette viktige
arbeidet ut i livet på, sier seniorrådgiver ved RVTS Sør, Ingrid
Sæbø Møllen.
– Det bør sikres oppsøkende hjelp der det er behov for dette.
Kommunen må sikre likeverdige og tilgjengelige tjenester. Sikre
at ansatte har nødvendig kompetanse til å identifisere og følge
opp personer som trenger hjelp. Det bør utpekes navngitte
kontaktpersoner i kommunen som har ansvar for å samordne
og sikre oppfølging for personer som blir utskrevet fra sykehus
etter selvskading og selvmordsforsøk, understreker Sæbø
Møllen.
“Unngåelse av tema selvmord og selvskading,
kan være en fallgruve i dette viktig
folkehelsearbeidet.”
Nå inviteres ansatte internt i kommunen til å samhandle for å
følge rådene i veilederen. La selvskading og selvmordsatferd
bli temaer man snakker med barn, unge og voksne om.
Samtidig oppfordres kommunen til økt samarbeid med
spesialisthelsetjenesten. Det er også viktig med et godt
samarbeid mellom helsesøstre, lærere, miljøterapeuter og
fritidsledere, sier Sæbø Møllen. De pårørende er det også
viktig å ha god dialog med.
Faktorer i forebyggingsarbeidet
Viktige faktorer i forebyggingsarbeidet som nevnes i materiellet
er blant annet:
• Kampanjer og arrangementer for større åpenhet om
psykisk helse i lokalsamfunn.
• Å skape arenaer for tilhørighet og samhold.
• At skolen får og sprer kunnskap om psykisk helse.
• Arbeid mot mobbing.
• Ansvarlig medieomtale.
• Kunnskap om sosiale mediers påvirkning blant
ressurspersoner som foreldre, lærere, helsesøstre,
psykologer og fastleger.
• Betydningen av å ha en jobb.
• Begrense tilgang til metoder for å ta selvmord, som
sikring av broer.
Prinsipper som kommer fram i materiellet:
• Det er et stort potensiale for å redusere forekomsten
av selvskading og selvmord ved hjelp av kommunens
tjenesteapparat.
• Kommunens helse- og omsorgstjenester skal bidra til å
forebygge selvskading og selvmordsatferd.
• Dialog og samarbeid mellom kommune og frivillig
sektor er viktig
• Personer som selvskader eller er i selvmordsrisiko må
identifiseres tidlig.
• Kommunen må sørge for nødvendig henvisning til
spesialisthelsetjenesten.
• Personer som har vært innlagt etter selvmordsforsøk,
har en klart forhøyet risiko for nye selvmordsforsøk –
særlig det første året etter utskrivelse. Og i den første
tiden spesielt.
• Helhetlig oppfølging krever godt samarbeid mellom
tjenestene.
• Samarbeidsavtalen mellom kommune og
spesialisthelsetjenesten bør tydeliggjøre ansvaret for
oppfølging.
• Kommunen må sikre god samhandling med, og
oppfølging av pårørende
– Materiellet tydeliggjør kommunens ansvar - ikke bare for
å henvise - men for å følge opp. For mange kommuner vil
det være vel så nyttig å få dette inn i planer de allerede
har, for forbygging av vold eller for psykisk helsearbeid. Vi
håper materiellet kan inspirere kommunene til å gjøre en
skikkelig jobb på dette temaet ved å enten lage egen plan,
eller legge det inn i de planene de allerede satser på.
Spesialisthelsetjenesten har i mange år jobbet systematisk
for å forebygge selvmord. Men i mange kommuner er
det stort potensiale til å gjøre mer. Med det veiledende
materiellet får de en hjelp til dette, sier Ingrid Sæbø
Møllen.
Nyttig for alle som arbeider med mennesker
På websiden finner man også to veivisere for kommunene
med en trinnvis veiledning i ulike forløp: Der selvskading
og selvmordsatferd ikke er kartlagt, og en veiviser der
selvmordsatferd ER kartlagt.
Tekst: Eva Dønnestad

20
21
Skomakerens barn
Jeg er lege. Jeg er psykiater. Jeg er mor. I enhver potensiell rangering av hvilken rolle som er viktigst
for meg, vil det å være mamma toppe listen. Alltid. Det betyr derimot ikke at jeg slutter å være lege
eller psykiater. Jeg er mamma, lege og psykiater samtidig.
Da mitt barn for noen år siden utviklet panikkangst og
depressive symptomer visste jeg hva det var. Det betyr ikke
at det var mindre smertefullt å se barnet mitt ha det vondt
og vanskelig. Men jeg visste hva det var. Jeg visste også at
det å ha psykiske helseplager ikke er noe å skamme seg
over.
Det hendte bekjente sa ting som ”det må være ekstra
vanskelig for deg som er psykiater å ha et barn med psykiske
plager.” Men det var ikke det. Jeg syntes kunnskapen min
ga meg en styrke og en forståelse som gjorde at jeg kunne
møte barnet mitt med ro og støtte. Selv om det var tøft. Jeg
kunne tåle samtaler om liv og død fordi jeg visste at ting
ikke blir verre av å snakke om det. Kunnskapen fjernet ikke
smerten, men den styrket håpet og tålmodigheten.
“Barnet mitt har aldri fått beskjed om
å ta seg sammen. Barnet mitt har aldri
fått høre at det er noe feil med han. Han
har hatt og har det strevsomt. Men det
kommer til å bli bedre. Det tror vi på.”
Som alle foreldre har vi ønsket å få best mulig hjelp til
barnet vårt. Vi har svært blandede erfaringer fra møter
med helsevesen og skolesystem, men det er ikke det jeg
vil fortelle om i dag. Det jeg vil dele med dere er et lite
eksempel på hvordan det har vært å være mamma og
psykiater i møtet med hjelpeapparatet.
Det jeg vil fortelle skjedde for snart tre år siden. Det var
kanskje ikke svært dramatisk. Vondt ment var det kanskje
heller ikke. Men jeg glemmer det aldri.
Jeg hadde som flere ganger tidligere selv bedt om et møte
med skolen. Lærer, inspektør og helsesøster var tilstede.
Sammen med lærer og inspektør var jeg mest opptatt av å
snakke om hvordan skolehverdagen kunne legges til rette
slik at mitt barn skulle ha det best mulig på skolen.
Helsesøster var mest opptatt av henvisning til bup (Barneog
ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Ikke et vondt ord om
bup. Mange barn og unge får god hjelp der. Men som en
som er litt kjent med fagfeltet, visste jeg blant annet om
lange ventelister. Jeg må også innrømme at mine mange år
i psykisk helsevern har gjort at jeg vet at en samtale i uka
ikke nødvendigvis løser alt. Praktisk tilrettelegging i skolen
stod for meg som en prioritet der og da. Det ga jeg også
uttrykk for. Jeg påberoper meg ikke på noen måte monopol
på sannheten, men jeg vet jeg tenkte at det kanskje gikk an
å vente litt ettersom mitt barn allerede hadde kontakt med
en kommunepsykolog i tillegg til helsesøster.
Det var da ordene kom. De ordene jeg aldri glemmer.
”Det er litt av et ansvar du tar på deg. Ja, ja, skomakerens
barn og alt det der”.
”Skomakerens barn”. Helsesøster satt altså der og påsto
at fordi jeg var psykiater var jeg ikke i stand til å se mitt
barns behandlingsbehov. Om det var sant eller ikke, er så
sin sak. Nå var det jo slik at mitt barn er mitt ansvar 24
timer i døgnet hver eneste dag uansett. Det er mulig hun
hadde gode argumenter for ikke å vente med henvisning til
bup. Men da burde hun ha kommet med de argumentene?
Ikke komme med ”skomakerens barn”.
Jeg har aldri i mitt liv følt meg så liten.
Med en setning opplevde jeg å bli devaluert og mistenkeliggjort
både som mor og som fagperson. Jeg ble så satt ut
at jeg ikke klarte å verken tenke eller si noe fornuftig. Jeg
husker ikke så mye mer av det møtet.
Kanskje overreagerte jeg. Kanskje vil dere som leser dette
ikke synes at det var så farlig. Eller kanskje synes dere det
samme som meg – at sånt kan man rett og slett ikke si i
møte med en fortvilet mor.
Jeg har tenkt mye på det i årene etterpå – hvordan møter vi
som hjelpere andre hjelpere når de enten har det vanskelig
selv eller når de er pårørende? Klarer vi å romme andres
fortvilelse uten å diskvalifisere deres faglige kompetanse
og erfaring?
Selvfølgelig skal man ikke behandle egne familiemedlemmer
eller seg selv. Men det betyr ikke at man ikke kan delta i
diskusjoner eller bli møtt med respekt også med tanke på
den kunnskap man besitter.
Pårørende kjenner sine nærmeste bedre enn noen i
helsevesenet noen gang vil gjøre. Pårørende er i ferd med
å sees og tas på alvor i støre grad generelt sett, selv om
mye gjenstår. Men jeg vil våge å påstå at vi i alt for liten
grad har tematisert hvordan man best møter pårørende
som også er fagpersoner.
Undring, åpenhet og respekt må til også i de møtene - ikke
gamle ordtak.
Psykiater med videreutdanning i
gruppeterapi og en mastergrad i
kommunikasjon og ledelse. Forfatter,
spaltist og foredragsholder.
Hun er spesielt opptatt av psykisk
helse, kommunikasjon og barn og
unges oppvekstvilkår.
Tekst: Anne Kristine Bergem - spaltist

22
23
Kompetanseutvikling
til barns beste
– Vi suger til oss all kunnskap og erfaring fra RVTS Sør – og forsøker etter beste evne og sette det ut
i menneskemøter med barn, unge og deres omsorgspersoner, sier en inspirert daglig leder for Stine
Sofie Senteret, Kristin Stokke, etter kompetansehevingssamarbeid med RVTS Sør.
Det nyopprettede Stine Sofie Senteret – et mestringssenter
for voldsutsatte barn, valgte RVTS Sør da de skulle ha
kompetanseheving med alle nytilsatte. Det har verken
daglig leder Kristin Stokke, eller prosjektleder fra RVTS
Sør, Ruben Gausdal, angret på: – Vi inspireres og lærer
av hverandre til beste for barna. Sammen tror vi at vi kan
gjøre en forskjell, understreker de.
Traumeforståelse og livsutfoldelse
– Vi lærer om traumer, deres konsekvenser og ulike utrykk.
Vi lærer å se bak atferd og inn til følelsene, om betydningen
av positive opplevelser og gode menneskemøter og om
livsutfoldelse og mestringsstrategier. Vi bevisstgjøres
i forhold til oss selv som menneske i møte med andre
mennesker. Vi ser på hvordan vi fungerer som team og
bevisstgjøres på hva slags kultur vi ønsker å bidra til å ha
på arbeidsplassen vår, sier Kristin Stokke.
– Vi har vektlagt dialog og samarbeid slik at ansatte både
utvikler eierskap til innholdet, men også får ta i bruk sin
tidligere kompetanse og tidligere erfaringer.
“Vi har hatt stort fokus på hvordan de
ansatte, ved å bli trygge på seg selv og
skape en god arbeidskultur, kan skape
trygghet og bygge gode relasjoner til
barna og de voksne.”
Det er en glede å sette RVTS Sørs fagprofil ut i livet i møte
med andre tjenester og organisasjoner, sier prosjektleder
Ruben Gausdal.
– Hva er det i denne traumebevisste forståelsen som
fungerer bra i møte med barn og foreldre utsatt for store
påkjenninger, Kristin Stokke?
– Jeg tror det handler om at vi har fokus på det helt
grunnleggende i livet. Trygghet, varme og aksept. Om ikke
våre kursdeltakere opplever innslag av dette i møte med
oss på senteret, har vi ikke lykkes med vår invitasjon.
Det handler om å skape et godt menneskemøte i møtet
med et annet menneske. Det handler om å ta dem på
fersken i det de lykkes med i smått og stort. Vi vil sette lys
på alt de har i seg og hjelpe dem få øye på dette og kjenne
seg verdsatt. Det er både et lett og et vanskelig oppdrag
å påta seg, men det gjør noe med vår “ekthet” i møte
med kursdeltakerne våre. Den traumebevisste forståelsen
hjelper oss å holde fokus, være fininnstilte og legitimerer at
dette i aller høyeste grad også er en god faglig tilnærming.
Lekens betydning
– Et viktig element i opplæringen er lekens betydning for
både barn og voksne. Uten lek, ingen endring – og dette
gjelder også voksne. Samspill og sosialt engasjement
vet vi fra forskningen kan være med å hele og hjelpe når
mennesker har det vondt, understreker Ruben Gausdal.
Sammen med leder og ansatte har RVTS Sør også
utviklet fyrlykter som skal hjelpe til med å holde retning og
verdistyring på arbeidet.
Illustrasjon: Hanne Berkaak for Stine Sofie Senteret

24
25
Stokke hiver seg på:
- De voksne får lære mye om det å se barna i lys av det
de har opplevd, og forstå barnets reaksjoner. Mange av de
voksne har dessuten også opplevd mye vanskelig selv. Det
handler om å forstå egne og barnas reaksjoner. Vi håper
de voksne kan forstå mer av hvordan barna reagerer og
håndterer forskjellige ting, og at de lærer seg hvordan de
igjen kan håndtere dette. Men det handler også om det å
se barna, le, leke og ha det gøy, og vi ønsker å lære de
voksne å være aktive medlekere.
– Vi trener gjennom øvelser og reflekssjonsoppgaver
med ansatte, fortsetter prosjektleder Gausdal. – Ansatte
blir utfordret til å dele egne styrker og sårbarheter. De
møter mange utfordringer gjennom de fortellinger de blir
kjent med i møte med barn og voksne utsatt for store
påkjenninger. Vi ønsker at det skal være en romslig kultur
hvor kollegaivaretakelse og debriefing av hverandre er en
naturlig og viktig del av arbeidet.
Tror på fellesskapet
Kristin Stokke mener ideen om å lage fyrlykter, veivisere
for arbeidet, hjelper ansatte å holde retning og vite hvilke
valg de skal ta.
Kristin Stokke og Ruben Gausdal
“Gode menneskemøter og
forandringsøyeblikk er blitt
mantra hos oss. Vi tror at
dette kan være med å gjøre
en forskjell i menneskers liv.”
Vi har en gjesteopptreden i familienes liv og vi
ønsker bidra til at de ser seg selv og hverandre
i et mer positivt lys, og at de ser hverandre i
lys av hva livet har gitt dem av utfordringer.
En av våre fyrlykter, veivisere, er at vi tror på
fellesskapet. Vi tror på å inviterer barn og voksne med
lignende erfaringer sammen, vi tror på mulighetene
i dette fellesskapet. Vi tror også på fellesskapet i hver
familie, og ønsker at de gjennom å utvide hva de ser i
hverandre/hvordan de forstår hverandre, kan bli bevisst
på hvor viktige fellesskapet i familien er og potensialet i
samværet, sier daglig leder Kristin Stokke.
– Hvordan har samarbeidet med RVTS Sør vært?
– Det har vært strålende! Rett og slett. Det er preget av
raushet, faglighet og vennlighet.
–Er det noe du husker spesielt fra opplæringen?
– Jeg sitter igjen med mye, men det er spesielt en setning
som kom fra fagleder Heine Steinkopf som festet seg og
ble ekstra riktig for meg:
“Når dere ser et barn som er litt vanskelig
å like, da er det spesielt viktig at akkurat
dette barnet likes ekstra godt! “
Prosjektleder Gausdal om samarbeidet
– Det har vært utrolig givende å få lov til å følge oppstarten
av verdens første opplevelsessenter på så nært hold. Det
er ei fantastisk ansattgruppe og jeg må berømme daglig
leder Kristin Stokke, for den jobben hun gjør. Vi har fått
til et godt samarbeid som jeg både håper og tror beriker
begge sentrene. Tilbakemelding så langt fra barn og
foresatte viser også at de har klart å oppnå målet. Det
meldes om barn og familier som gjerne vil komme tilbake,
de opplever mestring og at oppholdet gir håp, ny energi
og tro på at endring og mestring er mulig. Jeg opplever
at vi har fått til både mot til å tørre, ydmykhet i forhold til
hverandres kompetanse og hvordan møte familiene, og
jeg ser at de ansatte både anerkjenner hverandres og vår
kompetanse.
Utvikle traumebevisst praksis
Vi spør prosjektleder Gausdal om hva som har
vært hovedfokus i kompetansehevingen:
– Hovedfokuset i vårt arbeid har vært at vi
sammen skal utvikle en traumebevisst praksis
ved Stine Sofie Senteret, hvor lek og mestring
skal være dominerende elementer. Skal vi få
dette til, må vi ha kunnskap om og forståelse for
at i møte med traumatiserte barn og foresatte,
er det den ansatte som er metoden. De ansattes
VæreKompetanse og egenskaper knyttet til å
skape trygghet og bygge relasjoner er det mest
sentrale i arbeidet på senteret.
Superhelt-filosofien
Stine Sofie Senterets leder Kristin Stokke var klar
i bestillingen da oppdraget ble gitt, vi vil ha vekt på mestring
og glede. Vi vil at barna skal kjenne at de også er superhelter,
de betyr noe, er verdsatt og kan bidra.
– Vi ser barna som superhelter, sier Kristin. – De har opplevd
dyp urett begått av mennesker som skulle vist omsorg. De
som skulle passe på dem har enten ikke gitt dem det de
trenger, eller de har utsatt dem for krenkelser. De som skulle
representere noe trygt, skulle gi dem mulighet til å utvikle
seg på en sunn måte og gå ut i livet med tro på seg selv,
har på ulike måter sviktet. Disse barna forsøker etter beste
evne tilpasse seg alle “normale” forventninger som stilles.
Fungere faglig på skolen, fungere sammen med andre barn,
forstå sosiale normer og krav, og inni seg opplever mange
av dem dyp skam, dyp ensomhet og stor grad av utrygghet.
Likevel står de på og forsøker å mestre de utfordringer som
oppstår. De gjør det på sin måte og blir altfor ofte fullstendig
misforstått av sine omgivelser. De fortjener glede i bøtter og
spann. Ikke bare fordi glede er en god følelse i seg selv, men
fordi vi vet at gode opplevelser og glede gir mulighet for vekst
og endring.
“Barna mestrer så mangt, men trenger å se
det selv. De trenger gode voksne som liker
å være sammen med dem, som kan veilede
dem de gangene deres mestringsstrategier
ikke er så nyttige.”
Trigges av urett mot barn
– Hvorfor søkte du denne jobben, hva ønsker du som leder
for dette mestringssenteret?
– Jeg har fulgt med på Stine Sofies Stiftelse. Jeg trigges av
urett mot barn, og jeg er virkelig imponert over Stiftelsen sitt
arbeid for en barndom uten vold. Dette ønsket jeg å være
med på. Senteret er nytt og eneste av sitt slag i verden, og
jeg ønsket å være med på å gi senteret et faglig innhold. Jeg
ønsket muligheten til å bygge en arbeidsplass fra bunn som
oser av vennlighet, raushet, varme og faglighet. Det gir meg
mening å la folk med lignende livserfaringer møte hverandre
og sette pauseknappen på fra en komplisert hverdag. Det gir
meg mening å legge til rette for læring i positive omgivelser.
Men viktigst, jeg ønsket å bidra til å skape “en trygg plass”
for disse barna som har opplevd så mye utrygghet.
Kraften i lek og vennlighet
– Nå er første halvår snart over, hvilke erfaringer har dere
gjort?
– De ansatte ivaretar oppgavene sine. Det har virkelig
blitt et varmt og vennlig sted, og vi får hver eneste uke
tilbakemeldinger på dette. Både fra kursdeltakerne våre,
og fra ulike mennesker som er innom på omvisning. Alle
ansatte hilser hyggelig, vi har en god og humoristisk tone
oss i mellom, det er stor raushet de ansatte i mellom.
– Å starte et senter helt fra bunn, er en stor og tidkrevende
jobb. Dagene varierer fra praktiske ting som skal på plass,
opparbeide et faglig godt innhold, IT-systemer som skal
bygges fra bunnen av, overholde alle mulige reglement for
drift, til å gjøre tilbudet kjent over hele landet og trygge
både familier og hjelpere som vurderer tilbudet.
Men når jeg kjenner at administrative oppgaver gjør meg
helt “nedsnødd”, stikker jeg inn på senteret og bare nyter
det som møter meg: Barn og voksne som leker, løper
rundt, klatrer, snakker stille sammen, lærer om seg selv
og andre, spiser god mat, gir gode klemmer og ler høyt,
kunne være bare barn. Kanskje blir jeg med på å kle meg
ut, kanskje hiver jeg meg ned i sofaen foran peisen og får
en god kopp kakao av et av barna, kanskje blir jeg med
å danse på plenen mellom hyttene, kanskje tar jeg en
kopp kaffe med en av de voksne eller bare tuster rundt
og kjenner at jeg finner igjen grunnene til at jeg er akkurat
her. Fint, rett og slett. Jeg er heldig! Sier Kristin stokke og
smiler med hele ansiktet.
– Jeg har fått en forsterket tro på nettopp kraften i vennlighet,
gode menneskemøter og lek, gjennom samarbeidet
vi har med Stine Sofie Senteret, sier prosjektleder Ruben
Gausdal. – Når vi også hører fra deltakerne, barn, unge
og voksne som har vært her, at dette er noe som gjør en
forskjell, er vi kanskje på rett spor. Jeg blir både imponert
og rørt når jeg hører hvordan senteret helt åpenbart
har klart å skape trygge nok omgivelser til at barn og
voksne kan dele sine historier, delta i lek og skape gode
opplevelser og mestringsfølelse, sier seniorrådgiver ved
RVTS Sør og prosjektleder for
kompetansehevingssamarbeidet
med Stine Sofie Senteret, Ruben
Gausdal.
Tekst: Eva Dønnestad

26 27
Vi kan VÆRE en forskjell
Som miljøterapeuter har vi ett privilegium større enn alle andre: Vi kan bli virkelig betydningsfulle i
andre menneskers liv. Det fineste av alt er at vi kan bli dét – betydningsfulle – bare ved å være oss
selv.
Med dette som overordnet tanke kommer vi langt i
jobben bare ved å være og bruke oss selv. Når vi bruker
alle nyanser ved den vi er og samtidig er vårt ansvar i
relasjonen bevisst, kan vi bli betydningsfulle fordi vi møter
barnet med noe langt større enn teori og fastlåst metode.
Når vi viser alle våre sider og møter barnet med alt som
bor i oss – når vi er både den modne, den nysgjerrige,
den avventende, den utholdende, den tilstedeværende,
den undrende, den ærlige og den sårbare – vil styrken
som ligger i å være hele mennesker bryte igjennom de
mange rapportene som forteller hva barnet har med seg
og hvordan vi bør være når vi er sammen med barnet.
Da jeg begynte å jobbe som miljøterapeut med sårbare og
risikoutsatte barn undret jeg meg mye over hvordan jeg
kunne bli en god hjelper når min egen livshistorie er fri for
annen dramatikk enn det man kan forvente av et vanlig
liv. Riktignok inneholdt den første tiden av mitt liv en viss
spenning med global oljekrise i kombinasjon med en lokal
navlestreng som surret seg rundt halsen min på sykehuset
på Lillehammer en januarlørdag i 1974, men utover dette
har det vært så som så med uventede livshendelser.
Så hvordan kunne jeg gjøre en forskjell for andre når
jeg selv ikke hadde vært i nærheten av å kjenne barnas
indre turbulens og smerte på kroppen? Det tok ikke lange
tiden før jeg skjønte at nettopp min egen livserfaring var
det beste utgangspunktet for å gjøre en god jobb som
miljøterapeut.
“Alle som har jobbet med barn har vel
opplevd disse helt spesielle øyeblikkene
som oppstår når relasjonen har satt seg
og barnet begynner å bli trygg på deg.”
Jeg tenker på disse stundene hvor det er som om du
plutselig får øye på en annen side av barnet og tenker
”Der er du jo! Nå ser jeg deg. Hei du!” Disse små glimtene
av noe annet hvor man plutselig oppdager noe sammen
med barnet og deler en bitteliten opplevelse som likevel
kan bli så stor.
Da jeg første gang opplevde et slikt øyeblikk snublet
tankene mine over diktet ”Ett er nødvendig” av Hans
Børli. Det var jeg og barnet, en triviell og på mange måter
hverdagslig situasjon rundt kveldsmaten. Mens jeg fortalte
om hvordan jeg hadde det da jeg var barn – om fisketurer
med faren min hvor vi satt og ventet på storgossen eller
bading i små fjellvann om sommeren – la jeg merke til
den helt spesielle gløden i barnets øyne. Det var som om
barnet koblet seg på meg på en annen måte.
Resten av tiden barnet bodde på barnehjemmet ble dette
et mønster i kontakten mellom oss. Jeg fortalte historier
fra jeg selv var liten mens vi delte et par skiver med
gulost til kvelds, mens vi kjørte bil eller mens vi hoppet
på trampolinen. Og hele tiden lyttet barnet og spurte
tilbake. Det var i disse øyeblikkene jeg jobbet best. Det
var i disse øyeblikkene jeg klarte å bygge relasjon. Det var
i disse øyeblikkene jeg fikk øye på ressursene som bodde
i barnet.
Diktet til Børli? Jo, Børli avslutter diktets førti ord med to
ord som for meg drar alt dette sammen på en så enkel
måte at jeg håper det kan gi alle landets miljøterapeuter
selvtillit til å bruke hele seg– den de var og den de har blitt
– i sitt arbeid hver eneste dag.
Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hele livet – fra mor og far pakket meg forsiktig ned i bagen
og ruslet ned bakken fra sykehuset, over de snøkledde
bilfrie gatene og hjem til leiligheten i Storgata 14 – har
jeg vært så heldig at jeg først og fremst har møtt andre
menneskers bebodde øyne. Som miljøterapeuter kan vi
representere det samme.
“Vi kan være de bebodde øynene. Vi kan
være de som bidrar til at barnet blir kjent
med seg selv og verden på nytt.“
“Først når vi våger å være hele oss og
bruker vårt blikk for de små tingene og
våre bebodde øyne, kan vi gå til det nære
og levende sammen med barnet.”
Til det som skjer mellom oss akkurat da. Til møtets helt
egen dynamikk, til blikkets og de små bevegelsenes
magiske språk. Til å følge barnets pust og å forstå det
som blir sagt uten ord.
Først da kan vi gå til å bli det som betyr noe for barnet:
Ryggen å snakke til når vi kjører bil. Den som ikke sier
noe selv om det kan være mye å si. Latteren fra dypet i
magen. Pleddet rundt beina og det forsiktige stryket under
fotsålene. Den myke hodeputa som må snus før det blir
for varmt.
Utdannet barnehagelærer. Har
tidligere jobbet som pedagogisk
leder i barnehage. Jobber nå som
miljøterapaut på barnehjem og
krisesenter. Forfatter av boken
“Blant hjertevarme og utilstrekkelighet”.
Tekst: Kjell Gustumhaugen, spaltist

Brukerstemme
28
29
Krisesenter?
Er det forsvarlig å ta med barn dit?
Vi deler her en brukerfortelling fra en kvinne som har erfaring med å være på krisesenter med barn.
Kvinnen har fulgt oss på Facebook og selv tatt initiativ til å dele. Vi vet det ligger stor smerte bak
å søke seg mot mennesker på et krisesenter. Ydmyk takk!
Nå skal jeg være litt kontroversiell, og ta et skritt utenfor
firkanten. Jeg vet ikke helt hvor vanlig det er å reklamere
for den instansen jeg er i ferd med å reklamere for. Desto
større grunn til å gjøre det kanskje? Dette blir rett fra
margen. Dette innlegget er hovedsakelig til DEG som en
eller flere ganger har tenkt tanker som:
Krisesenter? Men er det forsvarlig å ta med BARN dit?»
Har du i det hele tatt aldri tenkt den tanken, er det trolig
på høy tid at du gjør akkurat det. For JA, det er ikke bare
forsvarlig. Det er ofte det eneste riktige alternativet du
har, og etter å ha lest innlegget mitt vil du kanskje forstå
at det også er et ganske godt alternativ.
Jeg har vært «frem og tilbake» til krisesenter siden januar
2015. Jeg skriver «frem og tilbake» fordi ønsket vårt verken
var «frem» eller «tilbake». Situasjonen vår har dessverre
artet seg på en måte som gjorde at det var nødvendig. Dette
var ikke raske avgjørelser tatt på bakgrunn av vindretning
og værforhold, men velbegrunnede avgjørelser tatt
gjennom veloverveide vurderinger av relevante instanser,
nært nettverk og meg selv. For utenforstående kan det
fort se ut som «frem og tilbake», og det er antakelser man
må tåle, det koster lite sammenlignet med prisen man
betaler for å la være.
“Det første du må vite om krisesentertilbudet
er at de har ulike tilbud, alt fra
dagsamtaler til midlertidig bosted.“
Det å ha midlertidig bosted på et krisesenter forutsetter
at du fyller visse kriterier. Fyller du disse kriteriene vil
du raskt erfare at alle dine ideer og tanker om hva et
krisesenter er trolig ikke helt holder vann. For hvordan er
det å bo på et krisesenter, egentlig? Helt krise? Hvordan
er det å være barn på krisesenteret? Er ikke det i seg selv
«ganske traumatisk»?
Alle krisesenter er ulike, og jeg må trå forsiktig i det å
skulle utlevere «mitt» for mye av sikkerhetshensyn – men
jeg kan dele noen av våre personlige erfaringer. La meg
beskrive litt av stemningen på et krisesenter. Dette kan
være et lite glimt inn.
Det er ettermiddag. Formiddagen er brukt ute i parken i
nærheten. Vi har hatt piknik på benkene, plukket blomster,
og matet ender. Det var det barna helst ville. Etterpå lekte
vi på lekeplassen utenfor, men har nå trukket inn. Noen
barn er tilbake fra barnehagen, de store barna har kommet
hjem fra skolen, noen av mødrene fra jobb, og alle har i
tur og orden spist middag og falt til ro. Barna leker med
hverandre, krangler med hverandre, og hjelper hverandre.
Mødrene veksler
mellom å delta
i leken, og å
sitte med en
kopp kaffe like
i nærheten.
De snakker sammen
om trass, bleieslutt,
lekser, og tenåringstrøbbel.
«Hvor mye skjermtid har din nå?»
En av krisesenterets ansatte stikker innom, og barna vil
“bare” vise duplohuset de har bygget. Og synge en sang
de kan. Og danse litt. Oi, hun kan hinke! «Vet du at…?»
Så vil de bare gi en klem, eller vise det ørlille såret på den
fingeren de ikke er helt sikker på hvilken er, eller vise noe
på rommet. Den ansatte lover å komme tilbake, hun må
bare ned i resepsjonen og ordne noe først.
Den ansatte kommer opp en halv time senere og åpner opp
aktivitetsrommet. «Vil dere male?». Mødrene blir med inn,
og ler litt av hverandres tapre forsøk på vakre kunstverk.
Kanskje får de uttrykt noen av de grå følelsene, eller
bare kost seg sammen med barna som helst maler alle
andre steder enn på arket. Stemningen i gangen er lun.
Sofaen har som seg hør og bør puter i alle retninger etter
barnas romstering. Kjøkkenet dufter av deilige middager
av ulik opprinnelse og kultur og man kjenner det langt ut
i korridorene. Ned trappen også. Ved tavlen hvor det er
bilder av de ansatte på jobb står det en stor lykt med lys.
Velkommen, står det på matten utenfor resepsjonen.
I resepsjonen møter et vennlig fjes meg, hun kjenner meg
og vet hvem jeg er – mer enn bare navn og nummer på
rommet. «Hei, jeg skulle bare hentet litt bakepapir, jeg
og jentene skal bake rundstykker til kvelds!» «Åja, er det
tomt? 2 sek, jeg kommer med bakepapir. Hei jenter! Så
gøy at dere skal bake! Kan jeg komme og smake etterpå?
Jeg gleder meg allerede!» Etter at barna er lagt kryper
vi en og en inn i sofaen på stua med hvert vårt pledd
og ser noe helt hjernedødt på tv som alibi for å sitte og
skravle. Kveldsvakta dukker opp og spør «skal jeg sette
på litt tevann? Hva ser dere? Kan jeg være med?» Vi ler
litt, for vi vet egentlig ikke hva vi ser, men hun er hjertelig
velkommen hun også. Vi skravler om alt fra a til å, og
hadde du ikke visst at bygningen du befant deg i het
krisesenter, hadde du ikke visst at de menneskene du
satt sammen med var der fordi de delte skjebne med deg.
“Voldsutøvere er ikke merket i panna,
og det er ikke voldsofre heller.”
Tekst: Anonym mor på krisesenter

30
31
De ansatte er varme og oppriktige, de er profesjonelle
medmennesker som tør å stå sammen med deg i en
situasjon du aldri hadde drømt om å skulle måtte stå i. De
tåler både skravlingen på stua og de helt dype samtalene
i enerom. «Fikk du byttet den genseren du kjøpte i feil
størrelse til minsten?» spør hun blidt, med tevannet i
hånda. For to timer siden snakket vi om hendelser jeg
helst ville vært foruten. De har erfaringer i livets nyanser
og kontraster, og de tar alle sider av deg på alvor. Nei, du
er ikke alene. Nei, det er ikke bare du som tenker sånn.
Ja, de har hørt det før. Ja, det er helt vanlig.
Tilbake konkret til barna. På krisesenteret jobber det egne
barnefaglige ansvarlige. De har som sin oppgave å se til
at barnas rettigheter og behov blir møtt, og å legge til rette
for en god hverdag for barna mens de bor der. I praksis
kan dette bety en rekke ulike ting, alt etter hvilken
situasjon man er i, alderen på barna og hva
man har behov for. De har for eksempel
samtaler både med barna, og med
forelderen, de arrangerer ulike
aktiviteter, og de koordinerer med
relevante instanser.
Det er også ansatt miljøterapeuter
som selvfølgelig fort blir temmelig
populære, da det alltid skjer
noe EKSTRA GØY når de dukker
opp. Røde Kors er innom jevnlig,
og arrangerer aktiviteter. Vi møtte
henne på Sørlandssenteret en
gang, og de LØP mot henne og ropte
gledesstrålende «HEI RØDEKÅSH!!!». Så får
man opplevelser man kanskje ellers ikke hadde
fått opplevd, eller kanskje opplever for første gang uten
frykt som grunntone. For å nevne noen av opplevelsene
våre, har vi vært i parker, på gård, i dyreparken, i badeland,
på lekeplasser, i ulike friluftsområder, på teater, på kino,
på båttur, på togtur, på sirkus, på Sabeltannshow, bakt
pepperkaker og kakemenn, lussekatter og pavlova, hatt
filmkvelder med lerret, badet og grillet, vært på museum,
vært på konsert, laget fruktspyd og baluba, bakt muffins,
laget masse forskjellig kunst og pynt til ulike årstider
og høytider, feiret bursdager med brask og bram, hatt
hjemmesnekra show og konserter, hatt besøk av Baldrian
og Musa, perlet, strikket, malt og spilt BINGO!
Dette er bare et lite knippe av noe av det som foregår
på krisesenteret. Alt i alt så handler krisesenteret like
mye om normalitet som gode opplevelser, og jeg har
opplevd at det har vært en god balanse mellom de
store opplevelsene og de små øyeblikkene. I tillegg til
kvalitetstid gjennom aktivitet, får man oppleve kvalitet
i relasjoner. Dette kunne jeg skrevet en hel avhandling
om, da det virkelig engasjerer meg, men jeg nøyer meg
med ett enkelt eksempel. Jeg kommer aldri til å glemme
den ene datteren min sin respons da vi kom tilbake til
krisesenteret etter første opphold. Jeg gikk mot døren
med bøyd hode og kalde føtter. Hun slo opp døren med
rak rygg og strålende øyne og sa «NÅ blir xxx fornøyd!!»
Hun refererte til en av de ansatte på krisesenteret, og
hun fikk rett. Hun var hjertelig velkommen. Ikke en formell
og profesjonell variant av hjertelig velkommen – men
velkommen på en varm og hjertelig måte. Krisesenteret
er døgnbemannet, og man blir godt kjent med dem som
jobber der. Når jeg nå stikker innom for en prat er alltid det
første spørsmålet «hvordan går det med jentene?».
“Den genuine opprømtheten over femåringens
LØSE TANN avslører at her er
det mer enn bare låste dører og
overvåkningskameraer som
beskytter de små hjertene
til barna som bor der.
Kjærlighet og omsorg,
pakket inn i profesjonelle,
faglig kompetente bautaer.”
Til deg som sitter og tenker «men
kan jeg virkelig ta med barna mine?».
Eller til deg som kjenner noen som sitter
og tenker det. Svaret er JA, det kan du.
Terskelen er høy, først for å tenke det, så for
å vurdere det, og så for å gjøre det. La meg senke
den ørlite ved å si at krisesenteret er spesialdesignet for
at små superhelter skal få trygge, gode og opplevelsesrike
dager. Eller bare ro, fred og flest mulig vanlige hverdager.
Eller begge deler. Alt etter hva de trenger. Det er også
spesialdesignet for at du som omsorgsperson skal være
den beste varianten av deg, bli ivaretatt, styrket og rustet
til rollen som mor i en ekstra utfordrende situasjon.
“Jeg savner krisesenteret jeg..”
“Du kan jo ikke savne en bygning!”
Jeg mener helt oppriktig at navnet krisesenter gir et feil
bilde av hva tilbudet innebærer. Det er ikke en bygning,
men et tilbud og et trygt tilholdssted. Det riktige navnet
på dette tilbudet er noe i sjangeren TRYGGHETSBOBLA.
“Så hvordan er det for barn å være på
krisesenter? Trygt.”
TBO i praksis
1. ”Kids do well if they can.”
2. Kunnskap, erfaringer og
ferdigheter hos terapeuten må
ut i menneskemøter med barna.
3. Barn som har vært utsatt for
mye vondt er ofte REDDE,
stressaktivert og følelsesstyrt,
ikke VANSKELIGE.
4. Stressede, redde barn må møtes
der de er.
5. Ingen utvikling uten trygghet.
6. Hjernen formes av bruken.
7. Trygghetsskaping på makronivå
og mikronivå.
8. Tren på å se følelsene bak
uforståelig atferd.
9. Noen ganger er det vi ser på som
et problem, løsningen for barnet.
10. Terapeuten må også kjenne sine
refleksreaksjoner og triggere, og
vite noe om hvordan han/hun klarer
å regulere seg.
11. Vær nysgjerrig, åpen,
utforskende, medlevende og
prøv å forstå barnet.
12. Gå nærmere, fordi barnet trenger
det. Barn regulerer seg dårlig
alene.
13. Kroppsspråket ditt snakker
høyere enn ordene.
14. Uten lek, ingen endring!
15. Bygg relasjon, for relasjon heler.
16. Følg barnet på reisen mot mening.
17. Velg ord som er store nok til at
barnets liv får plass i dem – både
sårbarheter og ressurser.
18. Hjelper, kjenn deg selv.
Den du ER snakker høyere enn
det du sier.
19. Det koster å bry seg.
20. Det skal være rom for skaperkraft,
impulsivitet, improvisasjon og
rytmer vi ennå ikke kjenner.

32
33
Fredriks fortelling
Jeg møtte en gutt som var innlagt på en psykiatrisk avdeling. Han gjorde alt han kunne for å
beskytte hjertet sitt.
Jeg møtte han tre ganger. Målet var et intervju om hvordan
det var å i perioder være innlagt på en avdeling i psykisk
helsevern.
Første gang møttes vi på Kaffestova. Han kom inn. Jeg
skjønte det var han med det samme. Vi pratet i to timer.
Hele samtalen hang det lyse krøllete håret ned foran
øynene hans. Han viste meg ikke sine øyne. Han viste
meg ikke sin sjel.
Den andre gangen vi møtes kom han rett mot meg i parken
der vi skulle møtes. Jeg tenkte at han dermed skimtet mitt
ansikt, selv om jeg fremdeles ikke fikk se hans.
Den tredje gangen vi møttes, gikk praten lett. Det var som
om krøllene foran ansiktet formet seg til et smil. Etter to
timer, like før vi skulle skilles, løftet han hånden, skjøv noe
av håret til side og viste meg halve sin sjel.
Jeg glemmer aldri kraften av tilliten som spredte seg mellom
oss.
“Noen ganger tar det tid å finne tillit nok
til å vise og være den vi er.”
Jeg tenkte at han måtte ha gode grunner til å skjule sitt
ansikt. Om jeg hadde hatt en rutine, metode eller regel
som hadde fått meg til å si: - Jeg kan ikke prate med deg
før du tar håret vekk fra ansiktet, hadde han gått med det
samme. Og vi hadde gått glipp av et møte ingen av oss
kan glemme.
Vi vet så lite. Håret hadde lagt seg tettere og tettere for
å beskytte seg mot ny avvisning, nye påkjenninger, men
også for å bevare det fineste i seg. Det innerste ukrenkelige
punktet av menneskelighet.
“Noen ganger er det langt inn til de
smertefulle sannhetene. Langt inn til
hjertet av gull - der alle tapre forsøk og
varmende nærvær, er smeltet inn.”
To år etter våre treff, fikk jeg melding fra Fredrik: «Kan du
være referanse for meg på en jobb jeg har søkt?»
Noen ganger kan man kjenne seg oppdaget av en fremmed.
Det er ikke alltid antall timer, dager og år man omgås som
forteller om noen har fattet litt av dybden og storheten i
den man er. Møtet levde ikke bare videre i Fredrik. Jeg
tenker ennå på hvordan jeg kan erverve meg hans evne til
å ta vare på hjertet sitt.
Takk, Fredrik!
Tekst: Eva Dønnestad

35
profil
- Lytt til VerdiStemmen
– Når du går dypt inn i noe menneskefaglig, går du samtidig dypt inn i verdiene. Da møter du deg
selv. Ditt eget liv. Det aktiveres en refleksjon som også kan få følger for hele livet, ikke bare faglivet.
For meg ble det å hoppe av en karriere i forsvaret og bli psykolog, sier nytilsatt psykolog ved RVTS
Sør, Inge Bergdal.
Inge Bergdal har kjent på hvordan man kan ha det godt,
men allikevel gjennom fordypning finne inn til verdier som
gjør at man tar nye veivalg. Han har erfart hvordan fagliv og
menneskeliv henger sammen. At faglig fordypning kan bli
til nye menneskelige erkjennelser både som privatperson
og som fagperson.
Hans vei til psykologyrket, har på mange måter vært
noe utradisjonell. Da han gikk på krigsskolen, valgte
han psykologi som valgfag. Møtet med faget og en god
veileder og lærer, Ivar Borgersen, gjorde en forskjell. Det
gjorde at interessen ble vekket. Da Inge var ferdig med
krigsskolen, var det tid for 4 pliktår der han jobbet på en
varslingsstasjon som lærer og veileder. I denne perioden
la forsvaret til rette for studier ved siden av arbeid i
forsvaret.
– De hadde nok regnet med å beholde meg, smiler Inge, -
men noen dagers opphold alene ved havet, førte til et annet
valg. Jeg var kommet til hovedoppgaveskriving, fordypet
meg i schizofreni og hadde Rolf Gråve som veileder. Jeg
var også blant annet ”rotteassistent” for Edward og May
Britt Moseid. På samme tid blir min far syk, jeg berøres, og
blir nok mer eksistensielt søkende, forklarer Inge.
Veien til et nytt valg – gjennom fordypning og refleksjon
For å klare å fordype seg nok til å skrive oppgaven, dro
han til foreldrenes hytte ved havet. Alene.
– Jeg leste, skrev og sov. Leste, skrev og sov. Reflekterte
og reflekterte. Og noe begynte å skje.
“Når du går dypt inn i noe faglig, går du
samtidig inn i verdiene. Det finnes noen
valg det er ekstra viktig å grunne på.”
De fleste av oss er vel kanskje ikke helt til stede i oss selv
og våre dypeste behov sånn i dagliglivet, vi fanges. Men
her i fordypningen, ble jeg heldigvis, tvunget til å ta meg
selv og livet mitt opp til vurdering. Jeg fikk en distanse
til det som fanger i hverdagen og en nærhet til verdiene,
følelsene og det jeg hadde av fortellinger og ønsker inni
meg, sier Inge.
– Det rare var at det ikke var misnøye som var utgangpunkt
for min vurdering av livet mitt. Jeg trivdes godt der jeg var
i livet. Men det at jeg trivdes, gav meg anledning til å søke
enda dypere, og det jeg fant, gjorde det lettere å ta nye
valg. Som var enda nærmere den jeg vil være og det livet
jeg vil leve, sier psykologen.
Skulle han fortsette i forsvaret – eller skulle han hoppe av
og begynne som psykolog i arbeid med dem som trengte
det mest, kanskje barn og unge? Han hoppet.
Ytre stemmer får ofte størst plass
– Hva var det som gjorde at du turte å gå fra noe du
visste hva var, til noe du ikke visste hva var – når
du til og med hadde det fint?
– Altfor ofte er det de ytre stemmene som får
stor plass: Krav, tilbakemeldinger, kritikk eller
ros. Vi kan kjenne på komfort eller misnøye
i forhold til dette. Men altfor sjelden lar
vi den indre stemmen bli stor nok. Den
indre stemmen overgår behovet for
trivsel. Den vil noe dypere. Ved havet
på hytta hadde jeg et mektig øyeblikk.
Det var ikke bare en klarhet, men en
sterk følelse av lettelse over å være
ÆRLIG MED SEG SELV. En ærlighet
som bunner i at vi kjenner etter litt
lenger inn. Jeg skulle ønske jeg hadde
hatt flere slike øyeblikk i livet mitt,
sier Inge, som sa opp i forsvaret og
bestemte seg for å jobbe for dem som
ikke var privilegerte, de som hadde hatt
det vondt i livet. Der trodde han at han
kunne gjøre en større forskjell.
”Du kan få mer lønn, sa sjefen min i
forsvaret, - du må ikke slutte.” – Men det
var ingen vei tilbake. Jeg var fast bestemt.
– Hvorfor tenker du at slike fordypningsopplevelser
før valg er viktige?
– Fordi det er mulighet til å velge igjen og igjen. Valgene
må være forankret i noe som er vikig for oss.
“Hva som er viktig for oss, kan endre
seg i løpet av livet. Jeg ser på det som
noen frø de fleste har i seg. Det kan være
som ønsker, drømmer, eller det å ville
være tro mot seg selv og sine gaver og
ressurser.”
Jeg tror de kan vokse om vi gir dem næring og lys. De kan
trykkes ned i mørket. Jeg velger å se på slike sannheter vi
bærer i oss som frø. De blomstrer når de er klare. De kan
fryses ned, men de dør aldri dersom de er en del av den vi
skal være i verden. Det koster å vokse som menneske og
nye valg kan være en del av denne veksten.
Det er det vi gjør med kjærlighet som setter spor, som
er avgjørende. Hvis du skal møte mennesker og være
der fullt og helt, da vil forpliktelsen og kjærligheten til de
menneskene komme fram - og da blir du ansvarliggjort.
Dette er lettere om vi er tro mot oss selv og ikke går på
akkord med den vi er, understreker Inge Bergdal.
Lytt til VerdiStemmen
– Har RVTS Sør ansatt en filosofisk psykolog?
– Alle mennesker har mulighet til å tenke igjennom hvem
de vil være og hvordan de vil leve. Ekstra viktig er det for
oss som selv er verktøyene i arbeidet vårt. Det er like mye
den vi er, som det vi kan, som er ute og møter hjelpere og
de vi skal hjelpe. Som møter mennesker. Derfor må både
vi som lærer opp hjelpere og hjelperne alltid arbeide med
oss selv og den vi er og vil være. Tja, jo, jeg er kanskje litt
lettere filosofisk anlagt. En jordnær filosof, smiler Inge.
“Ved større veiskiller erfarer vi at vi er
bundne og fri på samme tid. Friheten
vil du oppdage hvis du bruker tid på å
utforske det du er bundet av. Det krever
mot å sette lys på eget liv. ”

36
37
– Det å bli tro mot seg selv er ikke en lykkereise alene –
det gir både gode og dårlige følelser å foreta endringer,
eller gi rom til noe nytt i livet sitt. Noen ganger tror vi livet
må være smertefritt om det skal være godt. Gode liv gjør
vondt, det er prisen for å søke kjærligheten, tror Inge.
Gode erkjennelser kan ha liten verdi om de ikke får
konsekvenser for livet ditt. Veien fra erkjennelsene av
at noe må endres eller gjøres, ut i handling, kan være
krevende. Vi rygger ofte tilbake i velbehaget, tror Inge.
– Vi som arbeider med at livene til barn og unge skal bli
bedre, kan med fordel også arbeide med hvordan våre
egne liv kan bli bedre. Vi må lytte mer til verdistemmen
og mindre til komfortstemmen i oss. Det er verdistemmen
som gjør at vi kaster oss ut i menneskemøter og
i nye utfordringer der vi ikke vet helt
hva som skjer, understreker
Bergdal.
– Det finnes en kraft i alle
mennesker. Den kan være
godt kamuflert i rus, i
fasader, i slitenhet, i alt
det dumme og gale vi
mennesker gjør, men jeg
leter alltid etter den iboende
muligheten. Overlevelsen.
Verdiene mennesker bærer
med seg som de ikke alltid har
klart å sette ut i livet, sier Inge
Bergdal.
Inge ønsker at den pedagogiske rollen skal bli mer
tilrettelegging for engasjement, enn ren kunnskapsformidling.
Forskning viser at dette er klokt. For å sette
kunnskap ut i praksis, må vi involvere den andre, dele og
trene. Når vi ønsker å utforske hverandre i stedet for å
bare presentere oss selv, vekker det som regel positive
følelser i den andre. Og det er et godt utgangspunkt når
man skal dele noe smertefullt eller finne veier til bedre
dager. Finn den andres engasjement, skap undring,
oppfordrer Inge Bergdal.
Kompetanseheving med hjertet
Inge understreker at vi vet at mennesker lærer bedre og
forandringsprosesser lettere settes i gang, når vi er trygge
og motiverte.
– Hva kan hindre positive følelser og motivasjon?
– Det er to ting som hemmer nysgjerrighet og positive
følelser i å komme. Det er frykt og avvisning. Frykten kan
være at man tror at andre vil en vondt, vil skade en. Ikke vil
en vel. Man må forberede seg på at noe ille vil skje. Da blir
man hemmet, beskytter seg, selv, begynner å spille – tør
ikke å være seg selv. Jeg søker å bruke hverdagslig språk
på ting for å ikke skape avstand. Jeg tenker til og med at
det er viktig at vi forsøker å finne den andres engasjement
før vi forsøker å forstå alt.
– Hvordan kommer frykt og avvisning til uttrykk slik du har
erfart det?
– I opplæring kan jeg se det ved at mennesker går i forsvar
eller trekker seg unna. På arbeidsplasser kan frykt og
usikkerhet på om man er god nok, noen ganger føre til at
man snakker ned andre, forsøker å finne feil hos ledelse
og andre ansatte – fordi det blir for sårbart å si hvordan
man selv har det i forhold til faglig og menneskelig
utilstrekkelighet. Relasjonsarbeid er nøkkelen. Å bygge
tillit og nærhet i relasjoner, skaper trygghet for å ta opp
det som er vanskelig uten å gå i forsvar, tror Bergdal.
Som kompetansehevere er det viktig å ikke bli
bedreviter, men gå ved siden av mennesker og
ha med seg hjertelaget i tillegg til fagblikket.
Vi må gå sammen med mennesker som har
opplevelser av å ikke være gode nok. Det
ligger ofte et enormt slør over mulighetene
hvert menneske bærer i seg til å gjøre god
jobb, være et bra menneske. Trygghet kan
fjerne sløret. Men vi må også understreke
at hver fagperson er invitert og forpliktet på
en ansvarlighet for egen arbeidsglede.
Mot til å gå utenfor rammene
“Jeg er også opptatt av at
mennesker som er trygge
i rammer, noen ganger
våger livsutfoldelsen utenfor
rammene, for å vokse. For å
våge å vise egen feilbarlighet.”
Den kan binde sammen noen ganger. Vi må ha rom for
feilbarlighet. Bergdal tror maktutøvelse ofte er en forsøk
på å søke trygghet.
– Frykt og opplevelse av avvisning, gjør at vi noen ganger
søker trygghet feil steder. Sammen med dem som er like
utrygge som oss selv og kanskje snakker ned andre. Noen
ganger søker vi tilhørighet der den er å finne. Behovet
for tilhørighet kan bli sterkere enn etikken i hva man
tilhørighet i. Jeg har snakket med mennesker som i søken
etter tilhørighet er blitt en del av negative subkulturer på
en arbeidsplass. Her må vi hjelpe hverandre, for jeg tror
alle egentlig ønsker å være en del av fellesskapet som
arbeider verdiforankret mot målene på en arbeidsplass.
Tilhørigheten betinger at du viser egen sårbarhet. I et
fellesskap må vi også vise det vi ikke får til og bli møtt uten
anklage. Fellesskapet rommer forskjellige mennesker som
er likeverdige, men ikke like. Tilhørighet skapes gjennom å
bli anerkjent som menneske.
Tillitsbyggere
Inge er opptatt av at dem vi skal hjelpe, ofte har utviklet
et forhold til verden som en utrygg plass å være. Deres
bilde av at verden er god, mennesker er gode og vil meg
vel, er blitt smadret tidlig. Dette gjør det ekstra viktig med
hjelpere som klarer å håndtere mennesker med en dyp
mistillit til mennesker og til verden. – Det kan kreve at vi
må jobbe ekstra godt for å bli tillitsbyggere, for å håndtere
egne følelser, trene på evne til å reflektere og allikevel ha
nærhet til egne og andres følelser, tror han.
“Det er krevende å være menneske. Det
er krevende å være mennesker som skal
hjelpe dem som har det vondt. Men det
er aller mest givende.”
Hjelper og hjelpemottaker har ulike roller, selv om begge
er mennesker. Det som er bra nå, er at forskjellene i
roller blir mindre. De som søker hjelp skal være aktører i
profesjonelt omsorgsarbeid og terapi. Vi nærmer oss det
fellesmenneskelige på en ny måte, selv om rollene er ulike,
understreker Bergdal og legger til at dette også fordrer
fagpersoner med avklarte forhold til egne livsfortellinger
slik at de kan på best mulige måte være til stede for den
andre. Finne ut hvor den andre er, og hva han eller hun
trenger.
Relasjonens pris er sårbarhet
– Det finnes prosesser vi kan velge å gå inn i. Men noen
ganger kaster livet oss inn i hendelser vi ikke har valgt,
som gjør noe med oss. Det er da vi virkelig kan lære
oss selv å kjenne. Jeg velger å se på det som mulighet
til å integrere. Og her er det ulike metoder som hjelper
for ulike mennesker. Noen trenger meditasjon, andre
musikk, noen samtale, andre nærvær, noen tid alene,
andre fellesskapet. Men den indre reisen kommer vi ikke
utenom om vi vil bli hele utfoldende mennesker, sier Inge.
– Hvis relasjoner er å gi seg hen til den andre – ligger
det en enorm mulighet til avvisning og forkastelse i denne
tilnærmingen. Derfor har mange få relasjoner, tror jeg.
For meningen med relasjonen forsvinner om man bare blir
overfladiske tidsfordrivere som lar fasade snakke med
fasade. Det ligger i relasjonens vesen at det også vil gjøre
vondt og kreve noe av oss. Men den er livsnødvendig. Inge
er opptatt av å invitere andre inn. Komme mennesker i
møte.
– Hva er en god hjelper?
– En god hjelper har en grunnleggende interesse for den
andres liv på godt og vondt. Det går ikke an å bli helt
kjent med et annet menneske, men om vi lytter
og er tilstede på en god måte, tror jeg den
andre kan bli bedre kjent med seg selv,
sier Inge Bergdal.
Gode menneskemøter
– Hva er et godt menneskemøte?
– Et godt menneskemøte er et
møte hvor du kan være deg
selv. Et godt menneskemøte
er noe som skaper håp. En
tanke om at noe kan bli annerledes
vokser fram i gode menneskemøter. Et godt
menneskemøter gjør mer med oss enn vi fatter med det
samme – noe aktiveres, vekkes til live, gir oss økt mot.
Gode menneskemøter er alltid rause og forsøker å forstå
den andre i beste mening. Raust - ikke i betydningen
av snill, men mer som et fundament som rommer alt.
Kjærligheten har også rom i gode menneskemøter – den
søker å forstå hva som er bra for den andre i tillegg til
hva man trenger selv. Kjærlighet uten forståelse gir ingen
mening.
Ledere som veivisere
Inge Bergdal er allerede involvert i oppdatering av
lederstøtten RVTS Sør gir i sine programmer. Dette vil
bli en integrert del av MenneskeMøteAkademiet som blir
navnet på det reviderte programmet fra RVTS Sør som nå
er under utvikling.
– Hvorfor er det viktig å jobbe med ledere ?
– Ledere blir ofte sett på referansepunkter. Veivisere –
enten de er klar over det eller ikke. De er rettesnorer for
hva man ønsker å gjøre og hva man faktisk skal gjøre.
Lederne blir symbolene på det man skal gjøre. De besitter
den formelle makten, og det vil være tendenser til at
ansatte tilpasser seg øverste leder for å komme bedre ut
selv på arbeidsplassen.
– Hva er viktig lederatferd?
– Ledere må først og fremst leve ut de verdier
arbeidsplassen er enige om å gå for. Ledere er viktige
veivisere og forbilder. Men jeg ønsker at alle som arbeider
med mennesker skal tenke om seg selv at de er viktige
veivisere og forbilder. Det fordrer at vi er tro mot oss selv
og bruker tid på å bli hele og integrerte mennesker som
våger å komme nær andre, og kaste oss ut i livet og
arbeidslivet, sier Inge Bergdal.
Tekst: Eva Dønnestad

38
39
Hjelpere fra Lykkeland og
Herjedalen trenger hverandre!
– Det gjelder å snakke så barn lytter. Det gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir underaktive og
bare lytter, tør ikke barn snakke med oss. Da blir de ansvarlige for samtalen. Om vi blir overaktive,
blir de stille og ramler ut. Vi må finne balansen. Det er magi i turtaking, sier Magne Raundalen.
Lykkeland
Da vil jeg snakke om fordeler og ulemper. Kanskje først:
Hvordan blir du som hjelper hvis du har en oppvekst som
kort og godt kan beskrives som følger: Du har vokst opp
i Lykkeland. Hvordan blir du som hjelper da? Hva skal du
kanskje være litt obs på? Hva trenger du?
Det er en styrke, men det er også en veldig begrensning.
Den største faren er at du i ditt arbeid i psykisk helsevern,
eller ikke minst, i barnevernet, bruker din egen barndom
som norm og utgangspunkt. Det må du fri deg fra. Det er
ganske vanskelig, og jeg er ikke sikker på om du klarer
det. Jeg er ikke sikker på om jeg har klart det helt selv
heller, for jeg har også vokst opp i Lykkeland. Jeg faller
ofte. Men jeg har en løsning som har berget meg i land.
Jeg røper den mot slutten her.
Herjedalen
- Hvordan blir du som hjelper hvis du har en oppvekst fra
Herjedalen?
Det har skjedd mye som du bærer på. Det kan handle
om det å ikke å bli sett, om traumatiske opplevelser, om
brudd og om de voksne som sviktet deg. Det går langt
tilbake. Kanskje du til og med har vage minner om det
verste? Dette er en oppvekst som verken er anbefalelsesverdig
eller verdig. Du har kanskje vært utsatt for en del
ting som vil falle under straffeloven. Spørsmålet med en
slik barndom er: Hvilke fordeler har du og hvilke ulemper
har du når du går inn i barnevernet?
Den store fordelen du har, er at du har kommet deg gjennom.
Du har klart deg og sitter i ”Lysefjell Barnevern”,
sammen med 20 andre med utdannelse. Du har klart utdannelsen.
Du har funnet mening. Du vet hva du vil gjøre
– sitter med erfaringsgrunnlag og en menneskekunnskap
som er ganske unik.
MEN det er av stor betydning at du ikke normfester noe
av dette, og at du ikke normaliserer det unormale og at
du ikke aksepterer det som er helt uakseptabelt. Men der
tror jeg du passer på veldig godt. Det store rådet jeg vil gi
til deg er: Du må rydde både på kjelleren og på loftet – litt
skikkelig. Ja.
Da har jeg en god nyhet til deg til slutt, kjære hjelper:
Du må finne deg en medarbeider! Jeg som kommer fra
Lykkeland og skal hjelpe noen med mine trangsynte briller
–holdt jeg på å si, - jeg trenger deg og din kunnskap, men
da må det være åpenhet og vennskap mellom oss.
Hele norges barnepsykolog og
RVTS Sør-spaltist. Brenner for
barns rett til beskyttelse og livsutfoldelse.
Han er spesialist i
psykologi med mange års erfaring
med mennesker i krisesituasjoner.
Tekst: Magne Raundalen

40
41
Språk
og væremåte i endring
Nye begreper gir økt forståelse og bedre tilnærming til pasientene, viser funn i følgeforskningen
etter to års samarbeid om kompetanseheving i traumebevisst omsorg og praksis - mellom RVTS Sør
og Borgestadklinikken, avdeling Loland.
Samarbeidet mellom Borgestadklinikken, avdeling Loland,
og RTVS Sør om kompetansehevingsprogrammet AvHoldt
ble avrundet i vår.
Da Borgestadklinikken avdeling Loland, nylig feiret sitt
70 års jubileum med jubileumsseminar, holdt RVTS Sørs
prosjektleder og fagleder hovedforedrag om Menneske-
Møter som forandrer. Teater Avvik hadde en sterk
forestilling og det hele ble avsluttet med alvorsmettet
stand-up innlegg - for å feire jubilanten og for å formidle
noe av det faglige innholdet de to miljøene har gitt
hverandre og utviklet sammen.
MenneskeMøteKompetanse
Noen av begrepene det har blitt undervist om og trent på
er: ”Menneskemøte” – der kunnskap viser seg i praksis og
væremåte, ”å forstå i lys av opplevelser”, ”smerteuttrykk -
det å se smerten bak atferd”. Begrepene er godt innarbeidet
og gir mening for alle. De bidrar til økt forståelse for
pasientene etter to år med kompetansehevingsprogram
fra RVTS Sør. Men det er ikke bare i forhold til pasientene
at språket er endret. Kollegaene omtaler også hverandre
i mer positive ordelag. Et flertall av de ansatte uttrykker
at de har gått fra å tenke ”konsekvenspedagogikk” til
å tenke hvordan de kan skape gode menneskemøter.
Noen uttrykker allikevel behovet for også å sette grenser
og oppdra, ikke bare forstå. Det kan oppstå dilemmaer
underveis som man må ha dialog om.
Følgeforskning
Traumefeltet og rusfeltet har samarbeidet for å skape
bedre behandling og omsorg. Følgeforskningens spede
første funn viser endring i språk og et ønske om å forstå
mer av hva som ligger bak symptomene. MenneskemøteKompetanse
er et ord som gir mening og fylles med
innhold hos ansatte til å være på en måte som bygger
tillit, skaper trygghet og bygger relasjon slik at de kan
forstå og utfordre pasientene.
– Det virker som om de ansatte har økt fokus på å prøve å
forstå pasientene i lys av hva de har opplevd, i stedet for
å beskrive, sier forsker Kristin Håland som på seminaret
la fram noen av funnene fra den kvalitative studien der 10
personer er intervjuet.
“I stedet for å tenke sinne og uro som
symptom på for eksempel ADHD – er
ansatte nå mer nysgjerrige på å se hva
som ligger bak diagnosene.”
”Nå skal vi se etter hva som har skjedd med dem.”
Det er ikke nytt at man etterspør bakgrunnen, men det
er nytt å tenke at livshistorien har en så direkte innvirkning
på atferden i dag, sier Kristin Håland. Hun og
Solveig Storbækken fra Korus-Vest, er ansvarlig for
følgeforskningen som vil bli publisert som en eller flere
artikler det kommende året.
Holdningsendring: Han vil hvis han kan.
Forskningen viser at setningen ”Han vil hvis han
kan”, brukes mye blant ansatte. Det uttrykker en
holdningsendring mot å forstå, ha et syn på pasienten som
virkelig prøver så godt han kan etter forholdene. Dette står
i motsetning til den mer vanlige setningen: ”Han kan hvis
han vil.” Dette kan uttrykke et syn på at pasienten er lat,
en som ikke gidder. Han vil hvis han kan – sier noe om
at ansatte tror pasientene gjør så godt de kan ut fra de
forholdene de lever under. Det er ikke alltid viljen det står
på. Det kan være andre hindringer som ansatte må prøve
å forstå.
Både RVTS Sør og Borgestadklinikken avd. Loland er enige:
Dette har vært et samarbeid som har samlet alle ansatte
i et mer felles språk, økt bevisstheten på viktigheten av
å se bakenfor symptomer og atferd og prøve å forstå de
det gjelder.
Fornøyde ledere
Den erfarne rusbehandleren Anne Birgit Nordgaard,
enhetsleder ved Borgestadklinikken, avdeling Loland, ledet
dagen og satte an tonen med å takke RVTS Sør for samarbeid
som har gitt økt blikk for hvordan menneskemøtene kan
forandre. Hvordan kompetansesamarbeidet har gitt økt
bevissthet om å se bakenfor atferd – at mennesker er
bredt sammensatte av kropp, hjerte og tanke. At vi alltid
må tenke hele bredden når vi skal hjelpe. Prosjektet
AvHoldt har utfordret ansatte til å bruke seg selv som
verktøy og være mennesker på godt og vondt. De er blitt
utfordret til å bli bedre kjent med seg selv for å bli trygge
i møte med andre.
Pål Solhaug som selv har erfaring fra flere år i rusarbeid
- også som leder, dro oss med tre år tilbake da
henvendelsen kom fra Loland med ønske om opplæring
i traumebevisst omsorg. Han trakk også fram navnet på
prosjektet: AvHoldt – som nettopp vektlegger å skape
menneskemøter der den andre kjenner seg avholdt og
verdsatt. Kjenner at det er rom til å være den han eller
hun er på godt og vondt.
– Vi gratulerer med 70 års dagen for Loland og vi takker
for konstruktivt og givende samarbeid med dere! Det har
vært en fantastisk reise å være med på,
varmen fra
ledere og

42
43
ansatte og dialogen har lært oss mye, sa prosjektleder
Solhaug.
– Noe av det vi har arbeidet mye med er å ta inn at
det nesten alltid ligger smerte bak rusen. Rus er en
uhensiktsmessig måte å dempe smerte på. Vi ønsker å se
bakenfor rusen. De fleste mennesker har et grunnleggende
behov for trygghet for å klare å bryte mønstre og utvikle
seg videre. Derfor er tillitsbygging og trygghetsskaping en
viktig del av arbeidet. Vi må våge å gå litt nærmere. I gode
menneskemøter klarer vi å gå fra refleks til refleksjon. Vi
prøver å forstå den andre, ikke beskrive. Vi må våge å
jobbe med hjertet. Gode erfaringer bygger hjernen, bygger
kroppen, bygger sinnet. Alt henger sammen, understreker
Solhaug.
“Jeg tror ikke noe på at de pasientene
som kommer hit i utgangspunktet har
atferdsproblemer, men jeg tror svært
mange har problemer med følelsene
sine.”
Det kan gi seg uttrykk i uforståelig eller dårlig atferd. Vi må
inn til behovene, smerten og følelsene for at mennesker
skal klare å håndtere smerten på annen måte enn ved å
bruke rusmidler, sier Pål Solhaug.
Han er ikke så opptatt av hva vi kaller de ulike traumene,
men legger vekt på at det er forskjell på å være utsatt for
en enkeltstående traumatisk opplevelse, og det å over tid
være utsatt for påkjenninger av dem som skulle gitt
omsorg – såkalt utviklingstraumer. Forskningen som viser
at hjernen formes av bruken, gir håp inn i rusfeltets arbeid.
Vi har også lært av Bruce Perry at det ikke nytter å tilby
behandling som taler til logikkhjernen når skjevutviklingen
ligger i føle- eller overlevelseshjernen. Vi må arbeide med
kropp, følelser, tanker og fortellinger for å bidra til helhet,
sier Solhaug.
Frykten for å falle utenfor
Heine Steinkopf minnet om de store linjene i alle menneskers
liv, enten vi demper smerte på den ene eller andre
måten: Vi ønsker å være en del av flokken. Vi trenger
tilhørighet. Og vi har det ikke godt om vi ikke hører til
noe sted. Vi søker tilhørighet der den er å finne. Og det
kan være tungt å skulle endre mønstre, hjernen vår vil
helst ikke det. Han understreket også at samholdets
og relasjonens pris er sårbarhet – fordi vi mennesker er
feilbarlige.
– Vi må trene oss på å vise hvem vi er, hvilke behov vi har.
Vi må skape fellesskap som ikke utstøter oss når vi viser
hvem vi er på godt og vondt. Endring medfører at vi må
gjøre noe utenfor mønstrene våre, og det kan oppleves
skummelt. Vi kan risikere å feile, og da kommer frykten
for å bli avvist av de andre.
Steinkopf understreket viktigheten av å være verdiforankret
i arbeidet.
“Det er ikke så viktig HVA du gjør, men
HVORFOR du gjør det. Vi kan ikke
møte alle på samme måte. Da forsvinner
kompleksiteten.”
Det som fungerte på Per, behøver ikke å fungere på Pål.
VI må i hvert enkelt menneskemøte finne ut: Hva handler
dette om? Hvordan har Per det? Hvorfor ruser han seg?
Hva gjør vondt, hva er han redd for, hvilke ressurser har
han i seg som gjør at han kan klare å bære fortellingen
sin, våge en endring? Før tiltakene kommer metodene, før
metodene kommer teoriene, før teoriene kommer verdier
og menneskesyn. Det er verdiene vi skal leve ut i møtet
med den andre. Da kan vi få en verdibasert praksis der
hvert menneske blir møtt som unikt. Det er forståelsen
som skal avgjøre hva vi lever ut i praksis, understreker
Heine Steinkopf.
Husk å glemme
En oppfordring fra alle sårbare barn til alle hjelpere.
Husk å glemme at jeg ikke satte skoene pent fra meg,
at jeg løp ut uten lue og at jeg ikke vasket hendene før maten.
Husk å glemme at jeg veltet glasset med melk under middagen,
at jeg sa føkka jævel og løp min vei da du ble streng i stemmen.
Husk å glemme alt jeg gjør som jeg ikke selv husker at jeg har gjort,
at jeg river meg løs og blir borte når jeg er ute av meg.
Husk å glemme at jeg ber deg dra til helvete,
kom heller nærmere selv om jeg viser at du ikke skal.
Husk å se alt jeg ikke sier og alt jeg ikke gjør,
husk at jeg prøver så godt jeg kan og at jeg bare er litt skjør.
Kjell Gustumhaugen
Tekst: Eva Dønnestad

44
45
LINK i ny drakt
LINK står for livsmestring i norske klasserom. LINK er et undervisningsopplegg for omlag 30
samlinger som handler om forebyggende psykisk helsearbeid, folkehelse og livsmestring.
LINK er gratis og enkelt å bruke. Det krever ingen
spesiell kompetanse eller spesialutstyr. Verktøyet er
utarbeidet av lærere i samarbeid med helsesøstre og
ansatte ved RVTS Sør. I løpet av det siste året har vi
i samarbeid revidert programmet, slik at det framstår
som enda mer tilgjengelig og gjennomarbeidet.
Dagens utfordringsbilde viser en ungdomsgenerasjon
som er svært velfungerende. Mange klarer seg bra
på skolen, de jobber på fritiden, spiser sunt, trener,
ruser seg mindre enn tidligere og utøver mindre vold.
Samtidig sliter mange med depressive symptomer.
25% sier de har skadet seg selv med vilje og 10% sier
de har prøvd å ta sitt eget liv. LINK tar dette på alvor og
jobber derfor med grunnleggende behov og strategier
for livsmestring. Selv om det noen ganger handler
om vanskelige temaer fokuserer LINK på muligheter,
mestring, lek og livskraft. Målet med LINK er å bidra til å
styrke den enkeltes selvbilde, opplevelse av tilhørighet
og utvikle konstruktive mestringsstrategier. Les mer om
LINK på www.linktillivet.no.
Foruten at vi har gjort et faglig løft på LINK har vi også
redesignet uttrykket slik at det bedre kommuniserer
og appelerer til barn og unge. I samarbeid med
illustratørene fra Darling Clementine har vi fått laget
illustrasjoner som blir å finne igjen i det meste av vårt
LINK-materiell. Vi kommer til å trykke opp brosyrer,
plakater, notatbøker, kort ol. som skal deles ut og
brukes i undervisnigen.
Illustrasjoner: Darling Clementine for RVTS Sør

46
47
Å være tro mot seg selv
gir økt tåleevne
Det snakkes mye om viktigheten av å ivareta seg selv når man arbeider med mennesker utsatt for
påkjenninger. Vi snakker om egenomsorg. Egentid. Vi må unngå å bli utslitt, utladet eller utbrent.
Det kan være klokt å ta et skritt tilbake og undre seg: Hva kjennetegner de menneskemøterne som
over tid bedre takler å være sammen med andre i sorg, smerte og motstand?
Det er gjort mye forskning på dette, men her vil vi
reflektere litt over begrepsbruken. I første rekke kan
det handle om hvordan vi definerer dem vi skal hjelpe.
Mennesker i krise eller i smerte, er mer enn det. Kanskje
denne bevisstheten er første mestringsstrategi. “Jeg er
sammen med mennesker som også har kjærlighet, gaver,
gleder å gi.”
I stede for å snakke om egen ivaretakelse eller egenomsorg:
Hva med å snakke om at gode menneskemøtere er TRO
mot seg selv? Eller som en kollega foreslo, har kjærlighet
til seg selv. Kjærligheten er en kraft som reagerer på
krenkelser og utnyttelse.
“Kjærligheten rommer sårbarheter og
styrker. Å ha kjærlighet til seg selv, og
elske seg selv, er å ta både egne behov,
nederlag og mangler på alvor. Favne
dem.”
Egenomsorg kan fort forbindes med å fastholde og
pleie rammer og behov. Å være TRO mot seg selv, å
ha kjærlighet til seg selv, er langt mer krevende, men
allikevel integritetsbyggende. Det kan koste, men gi økt
styrke. Kanskje er det når vi er tro mot oss selv med
livsfremmende grenser at vi også er gode med oss selv?
Vi tror ikke på egenpleie som pynter på oss selv og livene
våre. Vi sier ikke at vi kan bli utladet og slitne. Da må
vi ta ansvar for å lade. Da trenger vi hvile, trøst, påfyll,
veiledning eller hjelp. Vi reflekterer bare rundt hva som
gjør oss slitesterke.
Vi tror ekte liv koster hengivelse. Det handler ofte ikke om
å FÅ TIL, men å SLIPPE TIL. Derfor vil det som nå kalles
egen ivaretakelse ikke være å reise på spa, men å hengi
seg til livet og menneskene i tråd med de verdier, den
verdighet og de gaver vi har.
“Vi tror den eneste måten vi blir bedre
til å takle livet på, er ved å leve det. I sin
fulle bredde. “
For å klare å være tro mot oss selv og elske oss selv,
kan det være godt å bli sett av blikk som ikke viker når
vi nettopp er tro mot egne behov, følelser, tankesett og
verdier. Blikk som viser nåde når vi feiler.
De gir oss følelse av verdighet, selv når bristene kommer til
syne. Menneskemøtere som varer og tåler, har ofte funnet
disse kjærlige blikkene i ett eller flere andre mennesker.
Tekst: Eva Dønnestad og Anders Dovran

Tidsskrift for norsk
psykologiforening
kort&godt
I oktober ga Norsk Psykologforening ut et temanummer
av sitt tidsskrift, Psykologi, med Dag
Nordanger som gjesteredaktør. RVTS Sørs Heine
Steinkopf og Anette Andersen bidrar i artikler og
Anders Dovran blir intervjuet.
– Det nye er en forståelse av traumer som er forankret
i utviklingspsykologien. Når traumepsykologien har blitt
koblet sammen med utviklingspsykologien, har det oppstått
noe nytt. Det har oppstått noe viktig som gir oss
bedre mulighet til å forstå og hjelpe de barna som har hatt
det vanskeligst, sa Dag Noranger på Schizofrenidagenes
markering av temanummerutgaven.
Denne utgaven tar for seg utviklingstraumer og inneholder
både intervjuer, vitenskapelige artikler og debatt om temaet.
Sakene kan leses på www.psykologtidsskriftet.no
9 veier til bedre samspill
med små barn
1. Oppdagelse i stedet for oppdragelse
2. Undring i stedet for instruks
3. Refleksjon i stedet for korreksjon
4. Her og nå i stedet for der og da
5. Ved siden av i stedet for foran
6. Tåle usikkerhet i stedet for kontroll
7. Lytte i stedet for rope
8. Forstå i stedet for avlede
9. Bli noen i stedet for noe
Kjell Gustumhaugen
Ny bok for
miljøterapeuter
Vår faste spaltist, Kjell Gustumhaugen har
skrevet boken “Miljøterapeuten” der våre
egne Eva Dønnestad og Heine Steinkopf har
bidratt sterkt med sitt faglige perspektiv.
Alle som arbeider med sårbare barn: Klikk
og kjøp! En engasjerende og personlig bok
om miljøterapeutens møte med de sårbare
barna; barn som er utsatt for omsorgssvikt
og som må lære å tro på det gode i voksne
mennesker på nytt. Hvordan takle avvisningen
og fortsette å være støttende uten å miste
følelsesengasjementet og få negative følelser
for barna?
Boken er anbefalt av alle miljøterapeuters far:
Erik Larsen!
Nye HandleKraftAgenter!
HandleKraft lever videre og skal nå sikre at også private barnevernsinstitusjoner
og fosterhjem skal få opplæring i traumebevisst
omsorg.
Etter tre tettpakkede dager med trening, undervisning, refleksjon
og deling av fortellinger er nyopplærte HandleKraftAgenter klare til
å holde kurs. HandleKraftAgenter er kursholdere ansatt i Bufetat
som blir sertifisert til å undervise i traumebevisst omsorg.
De er motiverte, inspirerte og
kompetente.
Gro Knutsen fra Bufdir åpnet
opplæringen og kursholderene
fra RVTS Sør var Anette
Andersen, Ruben Gausdal og Eva
Dønnestad. De hadde også med
seg koordinator i Vest, Fredrik
Melander og erfaren Agent
Kasper Verlo.
Golden Gunnar
for profilfilm
Samarbeidet med illustratør Hanne Berkaak og Mikrofilm har
nok en gang resultert i heder og ære under prisutdelingen
Golden Gunnar på Fredrikstad Animation Festivals.
Illustrasjonsfilmen “Gutten som falt og mannen som hjalp ham opp
igjen” vant prisen for beste oppdragsfilm. Den tar for seg det å
være en god hjelper og våge å gå litt nærmere, og ikke gi slipp.
En film vi er veldig stolte av og som fanger temaet om hjelpekunst
på en utmerket måte. Dette er den andre profilfilmen for RVTS Sør
som Hanne Berkaak og Mikrofilm henter hjem en pris for.
Illustrasjon: Hanne Berkaak for RVTS Sør (hentet fra animasjonsfilmen)

50
51
Mentorskolen
– Vi vil gjøre det vi kan for å komme tettere på mennesker som står i fare for å bli voldelig ekstremister.
Vi tror verdiforankrede mentorer kan ha positiv betydning ved å bli kjent med og prøve å forstå disse
ungdommene, sier prosjektleder Dr. Gwyn Øverland, RVTS Sør.
I samarbeid med Plattform gjennomførte RVTS Sør
Mentorskolen for å utdanne voksenpersoner til å gå tettere
på unge og voksne, for å forhindre voldelig ekstremisme
og for å bli kjent med disse sårbare menneskene og bidra
til inkludering. Verdidialog er sentralt i opplæringen. Vi må
lære å søke inn til det som er viktig for mennesker som
står i fare for å bli radikalisert til voldelige miljøer.
Hvordan vi møter dem og hva vi leter etter i dialogen er
viktig. Det er mange ulike livssyn og religiøse ståsteder,
men å finne fram til hva som er hvert menneskes gode
verdier, er en måte å vise respekt på. Det et godt sted å
begynne, understreker Gwyn Øverland som er RVTS Sørs
ansvarlige for Mentorskolen.
RVTS Sør samarbeider med Plattform/Arkivet og 30
kommuner i Agder gjennom SLT-koordinatorene. De har
innhentet de beste fagpersonene fra Århus og gode fagpersoner
fra fagmiljøene i Norge.
Gode menneskemøter forandrer
De som har deltatt på Mentorskolen er voksne som vil
arbeide tett på unge og voksne i ulike settinger. Mentorene
er fra mange ulike land og har ulik kultur og religion, men
alle har det samme ønsket: Å skape gode relasjoner og
tilhørighet til fellesskapet for dem som er på vei til å bli
radikalisert til voldelige miljøer.
– Vi tror gode menneskemøter kan være identitetsskapende
og bidra til relasjoner og tilhørighet. Derfor vil vi tettere på.
– Hvordan rekrutterer dere mentorer?
– I samarbeid med Plattform har vi kontaktet ulike
miljøer og bedt dem anbefale kloke kandidater med
gode relasjonsevner. Kommunene, traumeklinikken på
SSK, moskéen, NAV, Kriminalomsorg, politi, og frivillige
organisasjoner har sendt kandidater.
Alle skal kunne støtte mennesker som strever med
utenforskap, meningsløshet, traumer, sorg og sinne.
Mentorene vil komme litt tettere på dem som sliter med
utenforskap og trekkes mot miljøer som ikke er gode, sier
Øverland.
Engasjert i menneskers fortellinger og liv
– Jeg føler meg privilegert som får være med å bruke
så mye tid spesifikt på å arbeide mot utenforskap og
for inkludering, sier Eddie Whyte - en av dem som nylig
avsluttet Mentorskolen, Tettere på.
– Jeg skal få bruke tid og engasjement på å bistå en person
i å finne ut hvordan han/hun vil leve livet sitt. Det blir nok
flere ”mentees” – de som mottar en mentor – etter hvert.
Dette opplever jeg meningsfullt, sier Eddie Whyte.
“Vi kommer ingen vei uten en genuin
respekt og interesse for den andre personens
ønsker.”
Whyte er SLT-koordinator i Sandefjord kommune med
ansvar for blant annet å fremme mangfold og inkludering
i kommunen.
– En viktig del av dette arbeidet er nettopp å komme
tettere på dem som ikke er en del av fellesskapet, de
som kjenner på utenforskap og meningsløshet, sier Eddie
Whyte – som også tror at den brede erfaringen han har fra
både helse og sosialfeltet, skole og kultur, er en styrke i
dette arbeidet.
Glemmer hvem vi er til stede for
– Noe av det viktige vi lærer og har gode dialoger om
på Mentorskolen er at vi må se på mennesker som
enkeltindivider, ikke stemple individer som grupper. Det
er en kunst å se enkeltmenneskene og deres behov –
spesielt i systemene vi lever i til daglig. Det er en utfordring
og gledelig mulighet til å bistå en person i å finne ut
hvordan han/hun vil leve livet sitt. Jeg må legge mitt til
side for å finne ut hvor denne personen jeg blir mentor for,
er. Hvordan vil han/hun beskrive livet sitt, verdiene sine,
hva som er viktig for han/henne? For noen av dem som
har falt utenfor, kan det være en lang vei tilbake. Vi skal
forsøke å lede mennesker tilbake til fellesskapet slik at de
kan kjenne seg verdsatt, sier Eddie Whyte.
– Hvorfor er det ingen som ser disse ungdommene nesten
før det er for sent ?
– Fordi noen ganger er systemet mer opptatt av byråkratiet
enn de menneskene de skal yte tjenester til. Noen ganger
glemmer vi hvem vi er tilstede for, dessverre, sier Whyte.
Utlending selv
– Hva kan være din spesielle styrke i dette arbeidet?
– Jeg er genuint opptatt av mennesker og av å få frem
hele bredden i deres fortellinger og ressurser. Jeg har
bevisst valgt offentlig sektor fordi jeg har lyst til å bidra.
Det kan kanskje også være en styrke at jeg selv kommer
fra Irland og vet litt om hvordan det er å komme til Norge
som utlending. Det kan ta tid å kjenne tilhørighet og bli
en del av det nye samfunnet. Men min opplevelse er at
alle egentlig ønsker å bidra i storsamfunnet, de vil være
en aktør, ikke en ubetydelig brikke. Jeg vil se, høre og bry
meg om de ungdommene jeg blir mentor for – og det tror
jeg er det viktigste vi kan gjøre, understreker Whyte.
Vi vil bli kjent med dem som faller utenfor!
Nina Lian fordyper seg i radikalisering som masterstudent
ved UIO:
“Det er altfor mange som kjenner på
utenforskap. Det ser ganske dystert ut
for inkluderingsarbeidet. Men denne
satsingen som ønsker å komme tettere
på, er unik.”
Vi står også overfor en del begrepsutfordringer i dette
arbeidet. Vi må sørge for at begrepene vi bruker til
daglig ikke stigmatiserer og forandrer dialog, men åpner
for dialog. Jeg er radikal, men jeg er ikke voldelig. Ofte
knyttes radikalisering opp mot islam. Det kan virke
stigmatiserende på dem som er muslimer. Fellesnevneren
vi alle arbeider mot, er utenforskap. Vi vet at når mennesker
faller utenfor er risikoen større for å havne i voldelige
ekstremistiske miljøer og søke tilhørighet der. Jeg er svært
begeistret for Mentorskolen RVTS Sør og Plattform nå har
gjennomført. Den er balansert, verdiforankret, nyansert
og kunnskapsrik. Det har vært inspirerende og lærerikt
og jeg er klar for å gå tettere på mennesker som trenger
det, sier Nina.
Tekst: Eva Dønnestad

52
53
Med ett blikk
senker du murene
som tusen andre blikk
har laget.
Eva Dønnestad
Normalt er menneskelig
Per Isdal
Foto: atv-stiftelsen.no
På Schizofrenidagene i Stavanger i november snakker Per Isdal om hva som er normalt. Han stiller spørsmålet:
Hvorfor arbeider jeg for å møte mennesker som normale? Fordi normal er lik menneskelig.
Folk utsatt for vold, får ofte diagnoser, de sykeliggjøres.
De hadde heller trengt å høre: ”Du har normale reaksjoner
på det du opplever. Det er pinadø ikke rart du har det
vondt og forsøker å dempe smerten på ulike vis.”
Når jeg spør menn som utøver vold eller mennesker som
er utsatt for vold: - Hvordan var familien din, oppveksten
din? Kan de svare: - Den var bra – helt normal. Jeg hadde
en fin far. - Hva var det fine? - Pappa tok meg med på
fisketur. Først senere kommer fortellingen om noe som
overhodet ikke er fint. Faenskap som folk har opplevd som
ok fordi det var normalt for dem.
Vi må fortsette å gi kjærlighet når noe blir vanskelig, når
avvisningen kommer. Fortsette å gi kjærlighet. Vi må bevege
oss selv og andre fra skamfølelse til mestringsfølelse og
takknemlighet.
“Det er ikke lett å ”selge” normallivet.
Men noen ganger er det all right.”
Hva har jeg å tilby en som ruser seg, stjeler til flotte gaver
til sin kjære, lever uten forpliktelser, i spenning? Jo, taco
på fredag. Nei, jeg har mer enn det. Noe ekte.
Motivasjonen til normalitet ligger i at noen ganger er det
all right. I det jeg kjenner den hånda det er godt å holde
i. Det er da vi skal be folk om å sanse, føle og kjenne
på relasjonen. Her og nå kjenne på den kjærligheten som
ligger i den hånda som holder min. Hva føler du i kroppen
når du holder i hånda til en du er glad i?
Det er i slike øyeblikk vi finner motivasjonen for det normale.
Tekst: Eva Dønnestad

55
Eva dypper
pennen
Kjærlighetsbegrepet
og hjelpekunsten
Hjelpekunst springer ut av menneskesyn, verdier, kunnskap, klokskap og erfaringer. Sann hjelpekunst
kan med fordel ha kjærligheten som bærebjelke. Eller for å snu på det: Kjærlighetsbegrepet rommer
sann hjelpekunst i all sin faglighet og menneskelighet.
Noen sier: Vi må pøse på med kjærlighet, ikke kunnskap.
Andre sier: Kjærlighet er ikke nok, vi fagpersoner har
kunnskap som må tas på alvor.
Noen sier: Kjærligheten er for snill, her trengs det grenser.
Andre sier: Grenser og regler redder ingen, her trengs det
kjærlighet. Begge eksemplene reduserer kjærligheten. Og
definisjonen av kjærlighet.
“For kjærligheten rommer kunnskap,
men kunnskap uten kjærlighet er fattig.”
Kjærligheten rommer grensene. Hvordan skal vi ellers
beskytte mot det som skader?
Kloke ”Kine”
Denne uken intervjuet jeg ”Kine”. Hun lærte meg noe om
kjærlighetens nyanser og kraft, og om hva den rommer.
”Dere må ikke fjerne kjærligheten fra hjelpearbeidet. Den
er jo alt, men den både forstår og utfordrer, sånn at vi kan
komme videre og få det bedre”, sier ”Kine” 20 år, som har
erfart både voksne som ikke ser, og voksne som hjelper.
Medmenneskelig kjærlighet skal ikke fjernes fra verken
hjelpekunst, fra relasjoner eller i samholdet mellom
mennesker. Men – den må gis innhold som gir mening
i virkeligheten til dem vi skal hjelpe. Vi må hele tiden ha
åpne samtaler om hva som ligger i begrepet og hvordan
kjærligheten viser seg i møtene mellom oss. Kjærlighet
er ikke noe som kan pålegges tjenestene, tres over
menneskene med en oppskrift som en metode, nei,
den vokser fram i de feilbarlige og gode livene til hvert
enkelt menneske og må vise seg i væren, holdninger og
handlinger. Kjærligheten defineres kanskje best av dem
som mottar den.
Ta dialogen og begrepsdefinisjon
Tjenestene som arbeider med profesjonell omsorg og
terapi, bør også jevnlig ta dialogen om hva som ligger i
kjærlighetsbegrepet og hvordan det settes ut i livet. På
samme måte som de bør reflektere over bruk av andre
begreper som omsorg, likeverd, verdighet, verdsetting av
forskjeller, resiliens osv.
Kjærlighet i hjelpekunst – hva er det, og hva er det
ikke? Den er kanskje ikke alt. Vi må også presisere at
det er kjærlighetens bunnstoff - den medmenneskelige
kjærligheten - vi snakker om i profesjonell sammenheng.
Men det er like fullt en del av kjærlighetens valører. Så
finnes det kjærlighet som hører hjemme i forholdet mellom
Gud og mennesker, og kjærlighet som hører hjemme i
parforhold og nære familiære relasjoner. Der får den
andre uttrykk.
Kjærligheten setter grenser for menneskeverdkrymping
Kjærligheten er kraften som kjemper fram menneskeverd
og likeverd. Kjærligheten rommer den andre på godt og
vondt, vil hele og slippe den andre til med sin livskraft. Gir
verdi til både egen og den andres væren i verden. Men det
roper ut mot krenkelser og urett og setter grenser for alt
som vil krympe menneskeverdet.
“Kjærligheten finner vi ikke helt formelen
til, men den tar i bruk både kunnskap,
klokskap, erfaringer og sunt folkevett.”
Om vi fjerner noen av disse ingrediensene og reduserer
kjærligheten, kan vi ende med fattig kunnskap eller
kjærlighet uten substans.
Selvfølgelig vil vi på best mulig måte ut fra menneskesyn
og verdier, ta i bruk all kunnskap fra mange fagområder.
Psykologi, filosofi, poesi/litteraturvitenskap, musikk,
sosialantropologi, historie med mer- for å på best mulig
måte gi mennesker hva de trenger. Selvfølgelig vil vi
bruke erfaringer. Vi følger kunnskap med klokskap ut i
menneskemøter. Og like selvfølgelig vil vi forsøke å elske
vår neste som oss selv og anerkjenner at alle har noe å
bidra med til fellesskapet.
“Kjærligheten må ikke reduseres til
snillisme i profesjonell sammenheng,
ikke ellers heller, for øvrig.”
Det fine med kjærligheten er at den rommer feilbarlighet,
nye starter og styrkeutlevelse. Å vise kjærlighet vil derfor
også kunne være å vise forståelse for nyansene mellom
å slite litt for tiden og det å ha en sinnslidelse som er
mer dyptgripende, som man trenger profesjonell hjelp
for å leve med. Da er kjærligheten også en del av denne
profesjonaliteten. Kjærligheten er aldri noe annet sted
enn der menneskene er - og den leter alltid etter hvordan
den, på best mulig måte, kan møte og favne den andre.
“Gjennom min aktive kjærlighet, ved å gi meg selv,
idet jeg trenger inn i den annens vesen, finner jeg meg
selv, oppdager jeg meg selv - oss begge - oppdager jeg
mennesket.”
Skrev Erich Fromm i boken “The Art of
Loving” fra 1956.

56
57
Fromm var en anerkjent tysk-amerikansk psykoanalytiker,
psykolog, sosialfilosof og sosiolog. Han gir næring til
kjærlighetens kraft.
Dialog med Miljøterapeutenes nestor
I dialog med miljøterapiens nestor i Norge, Erik Larsen, og
psykologspesialist Anders Dovran, problematiserer Larsen
bruken av kjærlighetsbegrepet dersom det tømmes for
faglighet. Vi deler fortellinger med hverandre om hvordan
barn og unge kan møtes på respektfulle forståelsesfulle
måter – der de tas på alvor. Blant annet reflekterer vi rundt
en historie en av oss opplevde – om den 11-årige jenta
Marte - som bodde på en avdeling for psykisk helsehjelp.
Hun hadde ikke hatt noen god dag. Da den voksne kom
inn og skulle si god natt, lå hun med hele seg under dyna.
– Hei, sa den voksne.
Ikke noe svar fra Marte.
– Er et ok at jeg setter meg her litt?
– Ja.
– Ja, ja, da setter jeg meg her litt, da. Jeg også la meg
sånn noen ganger da jeg var på din alder.
Stille.
– Det kan være fint det, å ligge under dyna, fortsetter den
voksne.
– Vil du stikke hode inn å se hvor mørkt det er, spør jenta,
så.
Den voksne stikker hodet inn. Der ser hun to foldede
hender under dyna.
– Jeg vil ikke at de voksne som jobber her skal se at jeg
ber, sier 11-åringen.
– Men nå ser jeg det, og det er bare fint, sier den voksne.
Dette er undersøkende kjærlighet sier Erik Larsen. Han
går med på å bruke kjærlighetsbegrepet når det gis
innhold – han kaller dette for undersøkende kjærlighet.
Kjærligheten må alltid ha kontakt med virkeligheten og
vise seg der. Dille-kjærligheten ville vist seg gjennom at
den voksne hadde kommet inn, trukket ned dyna og begynt
å stryke barnet på kinnet, for eksempel, sier Erik Larsen.
Kjærligheten er noen ganger lik kunsten – oppfinnsom.
Det som kan gjøre det umulige mulig.
Menneskeligheten i dem som
har diagnoser
Mennesket først, er kjærlighetens
språk. Og det
er mennesker som får
psykiske og fysiske sykdommer.
Som får angstlidelser,
psykoser, komplekse
påkjenninger som
kan gi ulike traumatiske
reaksjoner. Da trenger vi en klem, og vi trenger mer enn
en klem. Vi må være nyanserte slik at vi ikke i frykt
for å gjøre mennesket til en diagnose, ikke klarer å se
menneskeligheten i dem som har diagnoser. Det vil alltid
være avgjørende hvordan hjelp, omsorg, kjærlighet,
anerkjennelse og forståelse leves ut. Begrepene må
ut i kropper og handlinger. Det kommer an på hvordan
hjelperen følger den kunnskap og erfaring han har ut
i menneskemøtene. Men vi har respekt for at det er
mennesker som må få profesjonell hjelp i perioder - uten
at de ER sin lidelse. Kjærlighetsbegrepet i hjelpekunsten
rommer også diagnosene mennesker har, men den
fastholder hele tiden at mennesket er mer enn sin
diagnose.
“Og mennesket trenger alltid varme,
forståelse, anerkjennelse, heling, mening
og framtidstro.”
Hjelpekunst med innhold
Hjelp må ha et innhold. Hjelp er ikke bare fagkunnskap,
menneskemøter og metoder som skal organiseres og
settes i system. Hjelpekunsten har innhold – både i kraft
av at et menneske, møter ett annet menneske. Med
alt det innebærer. Men hjelpekunsten får retning både
av kunnskap, forskning, erfaringer, metoder, måter å
organisere på – men også av innholdsord som kjærlighet,
varme, medmenneskelighet, anerkjennelse, forståelse,
medvandrer i sorg og glede osv.
Vi trenger kjærlighetsbegrepet i hjelpearbeid- også fordi
det er ett av de begrepene som kan fastholde og forankre
menneskets verdi og likeverd når det røyner på. Det kan
hjelpe oss å flytte blikket til den andre, gi kraft til oppgjør
mot alt som krenker menneskeverdet og bidra til å flytte
oss fra jeg til vi.
Kjærlighet som verdi og visjon
Når vi sammen så godt vi kan ut fra det vi vet, har erfart
og ennå bare aner, gir kjærlighetsbegrepet et sunt og sant
innhold, kan jeg være fristet til å foreslå at kjærligheten
blir både verdi - det vi slår røtter i, og visjon - det vi strekker
oss mot både i hjelpearbeid, hjelpekunst og i livet ellers.
Tekst: Eva Dønnestad
Å erkjenne gode
og vonde følelser
Det er styrke – å klare å si det som det er. Å integrere de vonde
følelsene innebærer å ta i mot dem og sette ord på dem. Bare
slik kan vi bli kvitt skam og klare å leve med det smertefulle som
en erkjent og bearbeidet del av oss, ikke som en byll vi ikke tør
røre. Det nytter aldri å flykte fra skam og smertelige følelser av
nedverdigelser etter påkjenninger. Det må møtes, erkjennes og
arbeides med.
Vi må også erkjenne gode følelser som er sanne. Det kan kreve
mot, for noen ganger kan vi ha satt opp feilplasserte murer som
stenger for å få kontakt med eller slippe inn gode og ekte følelser.
Også disse må integreres om vi skal bli hele og tro mot oss selv.
Å gå fra livssmerte til livsvekst involverer alltid følelser.
Steinkopf&Dønnestad

59
7 grunnsteiner
for gode møter medbarn
1. Vær her og nå
Ikke la ting du har hørt om barnet stå i veien for det rene møtet mellom dere. Ha med deg en naivitet inn i
møtet og våg å bli kjent på ekte. Husk at forbindelsen mellom dere er helt unik.
2. Vær direkte
Har du noen gang tenkt over at du kan snakke til barn første gangen du møter dem som om du kjenner
dem fra før? Det er dét barn gjør, så hvorfor skal ikke du? Husk at du ikke trenger å bli kjent med barn
som du trenger å bli kjent med voksne før dere har noe felles.
3. Bruk din positivitet
Ikke glem det gode humørets kraft og viktigheten av et positivt syn på omgivelsene. Gjør som min kollega
på barnehjemmet, han spør ikke ”har du det bra?”, han sier i stedet ”nå har vi det bra!”.
BESTILL:
FagHjerte
4. Legg fra deg alle agendaer
Hvis du tenker at du skal ha noe spesielt ut av møtet med barnet, kan du være sikker på at det blir et
dårlig møte. Følg barnet og undre deg sammen med det i stedet for å tenke at du på død og liv skal lære
bort noe.
5. Husk at du ikke alltid trenger ord
Like viktig som ord er dine små, nesten usynlige støttende handlinger og ditt blikk for de små detaljene.
Husk at det først og fremst er øynene dine og kroppsspråket ditt som viser om du er interessert i å bli
kjent med barnet eller ikke.
6. Fortell om deg selv
Barn elsker når voksne er engasjert. Vi har lett for å tenke at det er barnet som skal dele og gi, men hvorfor
skal ikke vi gjøre det samme? Bruk erfaringer fra eget liv, del av dine opplevelser og ikke vær redd for å
vise følelser.
Pris: kr. 200,- + frakt
RVTS Sørs FAGHJERTEBOK er for deg som arbeider med mennesker og som er interessert i å vite mer om vårt
verdigrunnlag og vår fagprofil.
Fagpersoner som skal bygge menneskeverd, må ha en
portefølje av kunnskap, erfaringer, ferdigheter, fortellinger
og metoder som vokser ut fra de verdier man tror på
i arbeidet. En portefølje de kan hente fra slik at det blir
tilpasset behovene til det mennesket de møter. Kunnskap
Bestilles på: www.rvtssor.no/bestill/faghjerte
må ut i praksis, ut i møter med mennesker. Det er der
relasjoner kan bygges, forandringsøyeblikk kan oppstå og
helingsprosesser kan starte. Vi vil bygge en formidlingsbro
fra fag og forskning til folk og tjenester og det er litt av det
vi formidler i denne boka.
7. Legg merke til detaljer ved barnet
Stripene på sokkene, den fargerike strømpebuksa, den blomstrete hårspenna. Det konkrete er inngangen
til å bli kjent og snarveien til å bygge relasjon. Kommentér det, hent det opp igjen neste gang dere møtes.
Gjennom å vise at du legger merke til detaljer ved barnet gjør du også barnet trygg på at det blir sett.
Kjell Gustumhaugen

Regionalt ressurssenter om vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging
www.rvtssor.no • RVTS Sør, Sørlandet kunnskapspark Gimlemoen 19, 4630 Kristiansand • Tlf. sentralbord: 926 94 100