NIVA rapportmal. Norsk versjon. - Miljøstatus - Vest-Agder

NIVA-rapport 4334-2001
4.3 Årlige avsetninger og konsentrasjoner av ∑PAH og ∑PCB7 i
sedimentene.
Resultatene av disse undersøkelsene er gitt i Figur 7 og Figur 8. En økning av organisk andel i
sedimentet fører vanligvis til økte konsentrasjoner av ∑PAH og ∑PCB7 i sedimenter (Rognerud et al.
1997a). Dette kan skyldes en kombinasjon av mer effektiv sedimentasjon i humusrike sjøer og lavere
egenvekt i sedimenter med økt organisk andel. Innholdet av organisk materiale var imidlertid relativt
likt og høyt i alle innsjøene (ca. 50% glødetap) med unntak av Hallandsvatn som lå betydelig lavere
(ca. 35% glødetap). En sammenlikning med hensyn på betydning av forurensningskilder ut fra
konsentrasjoner i sedimentet er derfor mulig. For Hallandsvatn må det tas hensyn til at et lavere
innhold av organisk materiale kan gi lavere konsentrasjoner i sedimentet selv om årlige avsetninger av
forurensninger er like stor som i de andre sjøene.
Den årlige gjennomsnittlige avsetningen av ∑PAH i Vatnebuvatn var nær den samme i perioden 1942-
1970 som i perioden 1970-1991, og noe lavere enn i Grovatn for perioden 1955-1981(Figur 7).
Dersom avsetningene av ∑PAH følger tidsutviklingen i metallavsetninger, skulle en forventet en
nedgang de siste 10 årene. Vi mangler data for dette, i og med at hver enkelt PAH-prøve dekker en 20-
30 års periode (2 cm sjikt), mens metallprøvene har bedre tidsoppløsning (1 cm sjikt). En slik
samvariasjon mellom PAH- og metallavsetninger er observert i andre undersøkelser (Rognerud et al.
1997a). Dersom dette er tilfelle også for innsjøene i denne undersøkelsen, vil de årlige PAHavsetningene
i de antatt belastede sjøene den siste 10-års perioden være nær de verdier som ble
observert i referansesjøen Grindheimsvatn for perioden 1988-1999 (Figur 7). Dette indikerer i så fall
at det i dag er kilder utenfor landets grenser som er hovedårsaken til avsetninger av PAH i
innsjøsedimenter langs Sørlandskysten.
Konsentrasjonene av ∑PAH var størst i sjiktet 2-4 cm i Storvatn og Mindrebøvatn, samt på 0-2 cm i
Grovatn (hvor de øverste 2 cm av sedimentet ikke ble prøvetatt). Med forbehold pga. lite datamateriale
indikerer dette at avsetningene av ∑PAH var større i perioden etter krigen fram til ca. 1980 enn i
perioden etter 1980. De lave verdiene i overflatesedimentet fra Storvatn skyldes antagelig
fortynningseffekten av uorganisk materiale (sannsynligvis uoppløste kalkpartikler). Konsentrasjonene
i sjiktet 0-2 cm var nær de samme i Hallandsvatn på Lista som i referanseinnsjøene Mindrebøvatn og
Grindheimsvatn, men et klart lavere innhold av organisk materiale i Hallandsvatn gjør at avsetningene
av organiske mikroforurensninger antagelig har vært større på Lista enn lenger inn i landet.
Regresjoner mellom konsentrasjoner av PAH og glødetap for innsjøer langs kysten viser at det neppe
er en stor lokal PAH-kilde som er hovedårsak til avsetningene i Hallandsvatn. Forutsatt at de lokale
kildene langs kysten ikke påvirker avsetningene av ∑PAH ved Grindheimsvatn og Mindrebøvatn
nevneverdig, så er det rimelig å anta at langtransporterte PAH forbindelser fra kilder utenfor landets
grenser er viktigste årsak til forhøyet innhold av disse forbindelsene i innsjøer på Sørlandet.
Konsentrasjonene av ∑PCB var klart høyest i innsjøene fra Kristiansandsområdet. Sedimentene fra
Grovatn og Storvatnet kan karakteriseres som moderat til markert forurenset ut fra SFTs
tilstandsklasser for forurensede sedimenter (Rognerud et al. 1997a). Det er derfor rimelig å anta at det
har vært (og er?) lokale utslipp til luft i Kristiansand som øker avsetningene av PCB over det nivået
som bare skyldes langtransport. Nivåene i sedimentene fra innsjøene ved Arendal og på Lista kan
karakteriseres som moderat forurenset. De var noe høyere enn i referansene (Grindheimsvatn og
Mindrebøvatn), og vi antar at dette skyldes en noe større avsetning av langtransporterte PCBforbindelser
ved kysten enn lenger inn i landet, selv om et lite lokalt bidrag ikke kan utelukkes.
26