Leder - Nabla - NTNU

Redaktør: Henrik Bjørklund
Skribenter: Nikolai Hydle Rivedal
Asgeir Bjørgan
Ewa Nybakk
Olav Møyner
Henrik Hemmestad Bjerke
Leder
Hei hei, og velkommen tilbake til et nytt semester! Dette er deres trofaste og i høyeste grad levende
redaktør, Henrik Bjørklund, og jeg har gleden av å kunne fortelle at absolutt ingenting galt eller kriminelt
har skjedd med meg siden sist! Derfor kan jeg, Henrik Bjørklund, nå gi ut dette bladet, som forsåvidt kan
betraktes som et slags bevis på at jeg - i hvert fall fram til 28. januar - var, eller rettere sagt, er fullstendig
i live. Så skulle det senere vise seg at jeg har kommet ut for en eller annen beklagelig - og fullstendig
uforutsigbar og ikke-mistenkelig, haha - ulykke med døden til følge, så kan jeg i hvert fall slå fast at den
må ha inntruffet etter den datoen.
Ikke dét at det er noen grunn til å mistenke at noe galt har
skjedd med meg i noe tilfelle, haha. Det hender jo ofte at
folk går både tre og fire og fem måneder uten at noen hører
noe som helst fra dem, og det trenger ikke være mistenkelig
i det hele tatt! Som min gode venn Olav Møyner, websjefen,
pleier å si til meg, “det er jo minst like sannsynlig at du drar
til sjøs i noen måneder uten å si ifra til noen, Henrik, som at
noen uforvarende og helt uskyldig skulle komme til å drepe
deg. Og dessuten så har jeg alibi for hele neste uke.”
Men nå tror jeg vi skal legge disse grunnløse spekulasjonene
død - de vil jo uansett ikke føre fram til noe så lenge man
ikke kan bevise noe, så da er det nok best å bare la være å
gjøre noe. La meg heller fortelle litt om alle de morsomme
sakene du vil finne i dette bladet:
Først ute er Nabladet-redaksjonens egen whiskyhund, Henrik
Bjerke, med en konsis oversikt over denne brune drikke.
Deretter følger en informativ artikkel fra den uovertrufne
(og uskyldige!) Olav Møyner om låsdirkingens edle kunst.
Deretter tar han oss med på en spennende reise inn i bioteknologiens
og celledyrkingens fascinerende verden.
Nikolai Hydle Rivedal gir oss så de saftige detaljene fra den siste skandalen som har rammet NTNU - en
skandale med bibelske proporsjoner! På dette følger siste del av den pågående føljetong, “Pirater” ved Asgeir
Bjørgan. Deretter vil vi en gammel fysmater forsøke å lokke oss til utlandet med lovnader om gull og
grønne skoger i sitt reisebrev fra München - selve hjemlandet til lederhosen! Til sist vil vår representant i
Amerikas forente stater - et land som for tiden strever med sosiale, økonomiske og politiske omveltninger
av proporsjoner aldri tidligere sett - gi oss et innblikk i et annet aspekt ved Disse forente stater, nemlig et
rituale kjent som “the keg party”.
Med andre ord, mye å glede seg til! Da gjenstår det igrunnen bare for meg å ønske deg til lykke med
dette nye Nablad, og håpe at det vil bringe minst like mye intens lykke som det vil bringe nytte. I tillegg
vil jeg be deg legge spesielt merke til annonsen bakerst på bladet: Ganske riktig, Nabladet er ute etter
nye medhjelpere, og du kan bli en av dem! Hvem vet, snart er det Store kanoniske ensemble, og da kan
Redaksjonen
Som dette nylige bildet av meg viser er
jeg definitivt ennå i live.

selve redaktørstolen i dette eminente blad bli ledig - i hvert fall hvis jeg av sannsynligvis helt naturlige og
overhodet ikke mistenkelige årsaker plutselig skulle vise meg å sporløst forsvinne. Men fra spøk til alvor, vi
har nå nådd fram til side 3, og det betyr at jeg må vike plass for side 3-integralet. Ha et godt semester, og
husk: Du har ikke gjort noe galt hvis ikke retten kan bevise at du har gjort noe galt.
Hilsen Henrik Bjørklund
Redaktør
(Definitivt ennå i live)
Ps:
Nabladet registrerer med stor entusiasme at fremtiden offisielt har begynt, og at vi derfor mest sannsynlig
kan se fram til en hverdag fylt med flygende biler, rakettsko, laserpistoler og robotslaver i den nærmeste
framtid. Nabladet hilser denne utviklingen velkommen, og gnir seg i hendene i påvente av alle nyvinningene
som nå må være rett rundt hjørnet.
Like om hjørneet: Flygende biler.
Side-3-integralet
Dagens integral er en virkelig lekkerbisken for rotentusiaster: Nett og vesel nok til å gi en myk start på året,
men likevel slu nok til å by på en utfordring. Gjør seg godt som aperitif, eller som tilbehør til dessert.
�
1
√ x(1+ n √ x) dx

Maltwhisky
Hvis du som leser av denne artikkelen fobinder whisky med Jack Daniels og cola, oppfordres det
herved til å glemme alt du har lært ved hjelp av en tung og stump gjenstand. Dette er sanninga
og livet.
Blended whisky kjenner du
kanskje til som en hyppig gjest i
lommelerker, eller som passasjer
på fisketur. Som navnet tilsier,
er dette da en blanding av flere
malt- og/ellehr grain-whiskyer.
Disse ligger lavest i pris, og
smaken naturligvis deretter. Selv
om man ofte kan få mye whisky
for pengene, det skal sies. Men
skal du ha virkelig god whisky - da
er det single malt som gjelder.
Kjapp innføring: “single” betyr
at den kommer fra ett destilleri,
malt betyr bare at den er basert
på nettopp malt.
Nå vil du kanskje si: “Javel, men
hvorfor skal jeg betale en halv
høvding for en whisky, når jeg
De seks klassiske single malt-whiskyer
utmerket godt kan lage min egen,
ved hjelp av hjemmebrent og whiskyessens fra Rimi?” Et betimelig spørsmål, absoutt, men nå må leseren
inderlig erindre at de som tror man kan få whisky ved å tilsette whiskyessens, eller å tilsvarende lage
egen vodka for den saks skyld, jevnt over bor i campingvogn i hagen til mor, går i Volvo-t-skjorter, mottar
stønad og tipper på hest. Ærlig talt, dette vi snakker om her er en vakker substans bestående av korn som
varsomt har blitt kjælt med, strøket og spilt for av det ypperste Skottland kan by på av sekkepipeorkestre,
blitt kjærtegnet av duggvåt sørøstlig høylandsk bris, lagt i vann av kun smeltet
snø som har ligget i solhellinger under skuddår, for deretter å modnes på fat
gjort av tre fra babord side av senere britisk kolonitids cutter-skuter, og til
sist tappes på flasker munnblåst av keivhendte tibetanske kastratmunker, da
skjønner noen og enhver at 600 små kroner er en liten pris å betale. Særlig
med tanke på finanskrisens invirkning på det allerede sårt prøvede sekkepipeorkestermarkedet.
Så er det sikkert noen som rynker på nesen over dette, kanskje kaller det
for dumt snobberi, og mener at alt dette fjolleriet umulig på noen måte kan
smakes av det ferdige produktet. Men det, kjære leser, er kun på grunn at
vedkommende i så fall lider av det vi på fagspråket kaller nasal og oral evneveikhet,
det vil si at nese og munn enda ikke har blitt trent opp til å fungere
i harmoni som instrumenter kun dedikert til å fange opp de minste nyanser
av smak og lukt. Jeg vil derfor sitere noen av den store whiskysmaker Michael
Jacksons anmeldelser av et knippe utvalgte single maltwhiskyer, i boka
“Maltwhisky - en omfattende guide om livets vann”:
Bibelen
Ardbeg 18 år: Søt, maltaktig med smak av gulltorn, spiselig tang og nykvernet hvit pepper. Noe sandaktig
avslutning med grynete pepper og salt.
Dufftown 21 år: Voksaktig lukt av honningmelon, cocktailbær og leppestift. Myknougatpreget smak med

sirupskaramell. Kraftig ingefærpreget avslutning, med preg av søtlig bråtebrann.
Auchentoshan 22 år: Lukt av nytt skinn. Olje-, seder- og krydderaktig smak, med herrekosmetikk. Om såpe
var spiselig...
Ben Nevis 10 år: Bløt lukt av parfyme, krydder og voksbelagt frukt. Fast, glatt og innsmigrende stor fylde.
Smak av appelsinkrempaliner av mørk sjokolade og belgiske toffeevafler. Appelsinskallpreget avslutning;
“appelsinskallhvitt”-tørrhet med snev av sigarrøyk.
Bowmore (vatted 15 årige): Stofflig, bløt fylde. Livlig, jordaktig tørr smak med spor av våt ull og karbol.
Torvpreget avslutning med appelsinskall og bregner.
Caol Ila 8 år: Kraftig, aromatisk, såpeaktig lukt med tørt tangpreg. Oljeaktig
smak av oliven og ovnsstekte auberginer. Sensuell i sin robuste ungdommelighet.
Brora 1928: Fyldig lukt av gulltorn langs kysten. Svært uvanlig smak av
hagegeiteskjegg, asparges, spiselige kaktus og saftig agurk.
Cnoc Dhu: Appetittvekkende parfymepreg i lukten, men noe lukket og
bløtt. Kanskje som av ananas som ikke er blitt skrelt eller skåret opp. Kraftig
fløtepreget fylde. Dyp, bløt smak med rundt marshmallow-maltpreg, mild
frukt, gress og flyktig torvrøyk. Avslutning av krydderpreg og fruktskall,
røykaktig vellukt.
Michael Jackson 67 år: Ravende gal, med innslag av hallusinasjoner, permanent
nevrotisk skade og schizofreni. Bipolar gjennomførelse med sterkt preg
av pillerus; pling i bollen, med avslutning av tunge- og tåketale som vitner om
lengre varig opphold på lukket avdeling med sterkt nedsatt sjelsevne.
I tillegg vil vi tilføye vår egen Nabla-leder Sindre Stavsengs anmeldelse
av Underberg, som han fikk anbefalt av undertegnede mot
sykdom og forkjølelse:
Underberg: Kraftig lukt av svoveldioksid og styggedom. Smak av Judas, snev
av mordbrann, kandiserte småbarn og spor av byllepest og spedalskhet.
Avslutningen er som et forsiktig nakkeskudd iført stramt kyskhetsbelte, og
med sterkt preg av vondskap.
Hint av metanol underbygger mistanken av årsaken til at produsentene har
valgt å skrive Underberg med blindeskrift på pakken.
Professor Michael
Jackson: Kun for ytterst
spesielt interesserte.

Hvis livet ikke har gitt deg nøkkelen til egen lykke –
improviser!
En gåte: Hva er det vi stoler på hver eneste dag uten å nøle, men
som gir opp i møte med en fremmed med ti minutter til overs og
den rette kompetansen? Hvis du svarte NTNUs administrasjon
er det antagelig ganske så riktig, hvis du svarte ”det motsatte
kjønn” har åpenbart SiTs kjærestegaranti gjort deg sur og bitter og
hvis du svarte tyngdekraften har du ingenting å gjø re på fysmat.
Svaret, uavhengig av hva underbevisstheten din klarer å mane
frem, er selvsagt låser.
Du tenker kanskje at du, din nøkkel og din lås danner en hellig
treenighet hvor uteforstående ikke har adgang? At den rosa boka
med hemmelige kjærlighetsbrev 1 til Støvneng ligger trygt i det
ubevokta skapet utenfor R1 bare fordi du spanderte 90 spenn på
ei lås hos Clas Ohlson? Dessvere kan de fleste låser åpnes av en
ufaglært websjef uten nevneverdig dybdesyn eller koordinasjon 2
på en-to-tre. Og hvis jeg kan – så kan du! Og det kan også tusenvis av andre mennesker som har lagt fra
seg barnetrua og mangler de etiske bremsene bare Jesus kan tilby. Er du redd? Det bør du være 3 .
Heldigvis står Onkel Olav alltid parat for å dempe angsten
– selv om han også er ansvarlig for den. For å forstå hva slags
sikkerhet låser tilbyr, må vi også finne ut hvordan de virker.
Denne artikkelen tar utgangspunkt i en såkalt tumbler-lås,
mekanismen som driver alle låser til privatbruk i Norge (og de
aller fleste kommersielle).
1:Lås med 5 stifter aner fred og ingen
fare
En lås består av en rekke todelte metallstykker - stifter - som
hver er festet på en fjær. Disse er montert inne i en sylinder
som stiftene hindrer i å rotere – helt til man setter i en nøkkel,
som hever stiftene til riktig høyde slik at hvert enkelt kutt i
stiftene kommer i riktig høyde. Riktig nøkkel hever alle til riktig
posisjon, og så er det bare å vri. Vips, låsen er åpen. Designet
har ikke forandret seg nevneverdig på 200 år og har antagelig
eksistert i flere tusen år. Tilsynelatende er mekanismen også
ganske trygg: En vanlig hengelås har fem stifter som alle har 7-8 mulige posisjoner. 85 2: Og plutselig kommer det en nøkkel
og låser den opp!
er litt over trettito
tusen permutasjoner for nøkler, så det burde ta sin tid å finne fram til riktige nøkkel ved prøving og feiling.
Hvis du rekker å sjekke én permutasjon i sekundet tar det over ni timer.
Hva er da så problemet? Som i så mange andre aspekter av livet er det nok en gang friksjonen som skaper
problemer. Enhver lås har nemlig ujevnheter. En stift sitter noen hundre mikrometer for langt til høyre i
forhold til de andre, eller sylindrens kant er litt ujevn. Hvis ujevnhetene ikke eksiterer når låsen er ny, gjør
de definitivt det allerede etter første gangs bruk 4 . Og det er her vi kommer til artikkelens kjerne – dirking.
Dirking baserer seg på at hvis sylinderen blir gitt passe mengde dreiemoment mens en stift manipuleres
opp og ned vil den kanskje sette seg fast på grunn av tidligere nevne ujevnheter. Siden det ikke finnes
noen stifter som ikke har slingringsmonn vil det alltid være en stift som kan festes på denne måten! Så
1 Det er ikke noe å skamme seg over. Vi har alle vært der.
2 Bare spør jentene. HÆ HÆ.
3 Egentlig bør du ikke være spesielt redd, men hadde du giddet å lese hele artikkelen hvis det ikke
var tabloid frykt inne i bildet?
4 Termodynamikkens andre gjelder for både gasser og låser.

lenge låsen gis dreiemoment kan hver enkelt stift dyttes til riktig plass uavhengig av om de andre er i riktig
posisjon. Da er det bare å jobbe seg gjennom hele låsen og til slutt – vips – åpnes den. Algoritmen kan
beskrives slik:
1. Gi svakt dreiemoment. (se bilder)
2. Finn en stift som ser ut til å ha litt mer motstand enn de
andre (av grunner jeg ikke skal gå inn på, er rekkefølgen på
brukte låser ofte bakfra og fremover)
3. Beveg den til den setter seg på plass.
4. Gå til steg 2
Teorien er ikke spesielt vanskelig, men det trengs en del trening
før sansene er skjerpet nok til at du kan kjenne friksjon gjennom
flere lag metall og hjernen din klarer å danne et bilde av hva som
foregår utifra berøring. Det er en finmotorisk ferdighet som sitter
i helt andre deler av hjernen enn f.eks. løsing av integraler – den
motoriske cortex tar seg av denne spesielle læringen og det er nok
ikke dumt for en fysmatter å stimulere den en gang i blant. Øv, øv
og øv, så får du det nok til. Det var sånn du lærte deg å sykle. Her er
støttehjulene en billig lås fra Clas Ohlson.
Her er noen av de vanligste typene dirker. Fra venstre er en krokdirk, en halv diamant, en mer krum krok
(dette er presisjonsverktøy ment for overnevnte dirkemetode) og deretter henholdsvis en sag-rake og en
slange-rake. De sistnevnte representerer et paradigme som åpner låser med en teknikk som kombinerer
til feldig utprøvning av flere posisjoner samtidig med det faktum at noen pins ”låses” fast når det blir gitt
dreiemoment. Raken brukes ved å bevege den tilfeldig opp og ned mens man beveger den horisontalt.
Denne teknikken åpner kjapt dårlige låser og kan med litt ferdighet åpne også dyrere låser. Puritanere,
som driver med dirking som hobby, påpeker ofte at dette ikke egentlig er dirking siden det ikke krever
samme ferdighet som presisjonsdirkingen som er tidligere beskrevet. Låssmeder bruker ofte teknikken for
å spare tid – pins som uansett hadde vært lette å få på plass kan ordnes før man går løs på de siste med
presisjonsverktøy. For billige låser går det helt greit å improvisere dette utstyret fra et par binderser, hvis
man ikke har lyst til å investere med en gang.
Jeg har her bare skrapt overflaten på dette temaet. Mitt hovedpoeng er at låser i seg selv ikke gir noe
sikkerhet – de må kombineres med oppsyn, sunn fornuft og andre tiltak for å oppnå sikkerhet. Ikke stol
på at en billig hengelås kan beskytte hemmelighetene dine. Det tar så lite som et par sekunder å åpne
mange låser og halvproffe amatører kan åpne dørlåsa di på to-tre minutter 5 . Etter å ha lest dette er du
forhåpentligvis litt mer bevisst på at det stort sett er sosiale normer som beskytter TV-en din fremfor
enn den dyre trioving-låsen. En slags humanistisk moral stiger opp fra det hele – er mennesker snille mot
hverandre, eller gidder de rett og slett ikke å være slemme?
Mange fysmatere driver med den berømte Kuben, men i motsetning til den er låser laget for å ikke åpnes.
Det er en gåte som aktivt motsetter seg å løses: Det finnes låser med ”falske” mekanismer designet for å
spolere dirkeforsøk og mange flinke mennesker har gjort sitt ytterste for å hindre deg. Tar du utfordringen
skal du vite at det ikke er ulovlig med dirkesett i Norge – det har nå engang vist seg at kriminelle stort sett
tyr til brekkjern og boltkutter heller enn å styre med elegante triks.
Husk bare at du kun kan dirke låser du selv eier eller har fått lov å øve på! Går man løs på andres eiendom
kan konsekvensene være ganske så alvorlige og kan fort hindre deg fra å f.eks. fly inn i USA – en ferdighet
som sivilingeniører med viktige stillinger gjerne bør ha på CV-en. Lån venners hengelåser, bestill dem på
nettet eller spør en snill vaktmester på en skole om noen kasserte hengelåser.
5 Eller et par sekunder, hvis de bruker helt andre teknikker igjen!

Heimkunnskap med websjefen
Websjef Olav Møyner er en allsidig mann. I denne spalten lærer han bort tips og triks som kan
være til nytte for den gjengse fysmater i hverdagen. I dag: hjemmelagd kjøtt.
Vi studenter lever som kjent farlig nær fattigdommens rand 1 , og for å ha nok til salt på maten og andre
nødvendigheter 2 , må visse føringer legges på hver enkelt students økonomi. Selv om mange velger å spe
på studielånet ved å forsake fulltidsstudenttilværelsen til fordel for kassa på nabolagets Ica-butikk, eller
ved å ta del i den evig hungrende øvingskverna til NTNU som stud.ass., innser man før eller seinere 3 at
det finnes en øvre skranke for de månedlige utgifter som, hvis overskredet, fører til måltider bestående
utelukkende av havregryn og makaroni. Spørsmålet er da: hvordan utnytter man best mulig (det
forhåpentlige) mellomrommet mellom denne øvre skranke og de faste utgifter? Svaret er kanskje noe
uventet: dyrk ditt eget kjøtt!
Ikke i den forstand at man skal gi seg hen til hedonisk tilbedelse av sine egne kjødelige lyster; slik oppførsel
er sjeldent forenelig med et overholdt budsjett. Nei, det jeg foreslår er at man istedenfor å betale i dyre
dommer for butikkjøtt eller benytte seg av tvilsomme leverandører med kontor under Elgeseter bru mellom
klokka 3 og 5 nattestid, rett og slett kan dyrke en egen liten kultur av velsmakende kjøtt til eget bruk.
Erfaringsmessig viser det seg at den tradisjonelle måten å dyrke kjøtt på er svært lite effektiv: griser, kveg
og fjærkre er bråkete, plasskrevende, krever store mengder fôr og har en tendens til å legge igjen ekskrementer
på stuegulvet - de er rett og slett som hybelkamerater som ikke betaler leie 4 .
Inspirert av en artikkel jeg nylig leste i Morgenbladet jeg meg derfor for å dyrke kjøtt in vitro.Som artikkelen
beskriver, er dette faktisk lekende lett:
«Man tar noen muskelceller av svin, legger dem i bløt i en næringsrik suppe (for eksempel basert på
sukkerroer, eller i fremtiden enda bedre og mer jordbruksarealsparende karbohydrater laget ved hjelp
av solenergi, gjennom en laboratorievariant av fotosyntesen i plantene). Man lar kjøttklumpen vokse til
ønsket størrelse, tar den så ut, maler den opp, og tilbereder den som vanlige pølser.»
Er det noen sak? Neppe for en websjef! I vinduskarmen står en potteplante jeg har holdt i live i flerfoldige
måneder, og dette kan umulig være særlig mer komplisert. Jeg har jo tidligere hatt stor suksess med gjærbakst
5 . Under følger en detaljert journal over mitt eget forsøk på å dyrke kjøtt. Det er mitt håp at denne vil
utvikle seg til å bli en underholdende og lærerik veiviser, og en inspirasjon til nye karnikulturelle pionerer,
som vil kunne dra lærdom av mine triumfer og (eventuelle) feil. Nabladet presenterer karnikultur med
websjefen:
Dag 0:
Levende svinekjøtt viser seg å være vanskelig å oppdrive,
så jeg har bestemt meg for å benytte hundekjøtt i dette
forsøket. Dersom det viser seg å bli en suksess, kan jeg
eventuelt vurdere å gå til anskaffelse av levende svineeller
storfekjøtt. Som næringsrik suppe anvender jeg First
Price-cola, dels for å holde utgiftene nede, dels fordi det er
den eneste brusen jeg ennå kan finne som inneholder faktiske
karbohydrater, og ikke bare kunstige søtningsmiddel.
Den spede begynnelse.
1 Faktisk er nåværende årlige basisstøtte en drøy tusing over fattigdomsgrensa i Norge, skal man
tro det alltid så pålitelige Wikipedia.
2 Vi nevner i fleng: husleie og øl.
3 Dessverre ofte seinere.
4 Med andre ord, som mine hybelkamerater.
5 Se f.eks. Nabladet nr.3 2009, eller spør meg personlig om gjærbakst.

Mine hybelkamerater, Truls og Henrik 6 , ler av meg, og ser ikke ut til å ha noen tro på prosjektet. Blinde
noksagter! Ser de ikke at dette er fremtiden? De de får le mens de kan, for om ikke lenge vil vekstprosessen
starte, og de vil bli nødt til å svelge sin latter og anerkjenne mitt store geni. Inntil videre klarer jeg meg
fint uten deres selskap. Katten min forstår meg i hvert fall.
Tillegg, kl.23:57
Av en eller annen grunn ser ikke kjøttkulturen ut til å vokse, selv om den har rikelig tilgang på næringsrik
First Pricecola. Besynderlig. Jeg begynner å angre på at jeg ikke leste ferdig den artikkelen i Morgenbladet.
Dag 1:
Eureka! Jeg har løst gåten med den underutviklede kjøtttkulturen. Problemet var selvsagt at kjøttcellene
ikke uten videre produserer nye utgaver av seg selv; til å få den prosessen i gang kreves det naturligvis
stamceller!
Når problemet først var oppdaget var det en smal sak å ekstrahere noen stamceller fra min egen ryggmarg
og tilsette dem i kjøttkulturen. Med en viss uhygge registrerer jeg at dette vil bety at kjøttet nå vil
inneholde (deler av) mitt eget genom. På den andre siden vil jeg kanskje endelig få svaret på hvordan en
biff laget av meg vil smake.
Dag 2:
Stamcellekuren var nettopp hva kjøttkulturen min trengte,
og nå går det radig for seg her! Kjøttkulturen har nesten
vokst ut av formen jeg plasserte den i, og jeg har allerede
måttet ta tre turer på butikken for å skaffe mer First Pricecola
til prosessen. Veksten ser ut til å foregå tilnærmet
eksponensielt, og for å kontrollere den nogenlunde har
jeg flyttet kjøttkulturen inn i kjøleskapet. Forhåpentligvis
vil den lavere temperaturen der inne hemme veksten noe,
samtidig som veggene i kjøleskapet vil sette en maksimal
grense for hvor mye kjøttkulturen kan utvide seg.
Dag 3:
I løpet av natten har kjøttkulturen absorbert alt organisk innhold i kjøleskapet, og selv om den lavere
temperaturen har hemmet veksten, ser den nå ut til å vokse seg for stor for kjøleskapet. Mine hybelkamerater
- feigingene som for knappe 24 timer siden lo så hånlig av mine planer - trygler meg nå om å
avslutte prosjektet «mens det ennå er mulig å kontrollere veksten». Truls påstår sågar at kjøttkulturen
skal ha svelget mobiltelefonen hans. Tåper! Ser de ikke at
jeg har skapt noe levende, noe nytt og tusen ganger mer
fantastisk enn jeg hadde håpet på, og titusen ganger mer
verdifullt en de to noksagtene? De kan forresten ha det så
godt, begge to. Katten min forstår hvilket under det er jeg
har skapt. Han er den eneste som forstår mitt geni.
Tillegg, kl.22:59
Kjøttkulturen svelgte kameraet mitt da jeg forsøkte å ta
et nærbilde av den til artikkelen. Det virker altså som
om Truls hadde rett i at den nå er i stand til å absorbere
mindre, uorganiske gjenstander. (De iskalde veggene i
kjøleskapet holder den seg imidlertid ennå unna.) Dette
betyr dessverre at artikkelen blir bildeløs. Nuvel.
6 Forøvrig redaktøren av dette bladet.
Utrolig hva man kan utrette med noen få
stamceller og litt First Price-magi!
Her er i hvert fall en røff sketsj av hvordan
kulturen så ut rundt åttetida i dag.

Dag 4:
Kjøttkulturen har nå vokst seg så stor at den truer med å sprenge opp døra på kjøleskapet. Jeg har derfor
blitt nødt til å tjore fast kjøleskapdøra og dermed hindre veksten, inntil jeg finner en ny beholder som er
stor nok til å tillate Den å vokse videre. Jeg håper å ha løst dette problemet innen dagen er over, da jeg
nødig vil hindre Den i å fortsette sin vidunderlige utvikling.
Tillegg, kl.19:35
Kjøttkulturen er nå anbrakt i en fryserboks av anseelig størrelse, der Den har mer enn nok rom til å vokse.
Frysereren er ikke plugget i, da isdannelse på veggene og senket temperatur bare vil hindre Den i Dens
utfoldelse. Katten er ikke noe sted å se, selv om han ikke har vært ute i dag. Utysket har antakelig gjemt
seg inni fôret på sofaen igjen. Kjøttkulturen har visst begynt å skremme det dumme dyret.
Tillegg, kl.00:59
Henrik kom nettopp stormende inn på rommet mitt og var helt fra seg. Truls ser ut til å være borte, og nå
har det fjolset fått det for seg at Kjøttkulturen har «spist» ham. Latterlig. Hvordan jeg har holdt ut med
disse menneskene så lenge er for meg en gåte.
Dag 5:
Over natta har Kjøttkulturen vokst seg til uante proporsjoner. Faktisk overgår veksten kollosalt mine
forventninger, basert på hvor mye First Price-cola Den fikk i går. Kjøttkulturen er altså bemerkelsesverdig
effektiv i sitt næringsopptak. I tillegg har den nå tilsynelatende utviklet to hårete utvekster, hver circa på
størrelse med en melon, og hver med noe som minner om to små øyne og en munn. Er min fantastiske
skapning i ferd med å utvikle høyerestående sanseorganer? En vagt håndformet utvekst kan jeg også
skimte. Denne vidunderlige skapningen ser ut til å overgå mine villeste forhåpninger.
Truls og Henrik er ingensteds å se. De to noksagtene tåler ikke å se min triumf utfolde seg, og nå gjemmer
de vel seg heller enn å innrømme at jeg hadde rett.
Dag 6:
Hvor enn Truls og Henrik har gjort av seg vet jeg ikke, men jeg er i hvert fall ikke skyldig i deres forsvinnelse!
Kan hende de har falt i Nidelva og druknet, og så har strømmen tatt med likene deres ut i fjorden og
dratt dem under, slik at deres levninger aldri vil bli funnet. Henriks latterlige hypotese om at Kjøttkulturen
er i stand til å «ete» mennesker er i hvert fall ikke sann, og selv om det hadde vært slik kunne jeg umulig
bli holdt ansvarlig for deres dødsfall bare fordi jeg skapte Den. Da ville det i så fall være de selv som var
skyldige, fordi de ikke behandlet Den med den respekten Den fortjener. Nåja, nå som de er borte og
rommene deres står ledige, har i det minste Den endelig plass nok til å ekspandere. Nå gjelder det bare å
forsyne Den med nok organisk materiale.
Konklusjon:
Forsøket har vært en umåtelig suksess på alle måter, og det ville være synd om denne artikkelen ikke
skulle komme på trykk bare fordi redaktøren unnlater å være til stede. Dersom han ikke snarest dukker
opp, akter jeg altså å ta saken i egne websjef-hender og få trykt opp Nabladet på egen hånd. Jeg håper
denne artikkelen har vært til hjelp for dere som ønsker å starte deres egen Kjøttkultur, og vil invitere alle
nysgjerrige hit til meg for å hilse på Kjøttkulturen og gi Den en god klem.

Aktuelt: Gud gambler med egen kjendisstatus
Av Nikolai Hydle Rivedal
NTNU melder, i kjølvannet av inngangen til 2010 og
den jubileumsrus denne iverksatte, at den markante
globale størrelsen Gud har saksøkt universitetet.
Bakgrunnen for søksmålet skal være uenigheter rundt
opphavsrettigheter: NTNU innførte i 2004 tilnavnet
«Det skapende universitet», og det er dette med «skapende»
som er problematisk for Gud. Sistnevnte gjør
nemlig krav på å være «Skaperen», den som entydig
og elegant skapte himmelen og Jorden1 , for deretter
å bruke samme suksessformel til å skape blant annet
menneskene. Dette skal han etter sigende ha gjennomført
under en intens overtidsarbeidsøkt for rundt
6000 år siden. Det er uvisst hvor lenge etter dette han
fikk rykte på seg for være «den skapende universelle
Misfornøyd: Gud.
kraft», men både Guds eget samt flere vitners utsagn
tilsier at dette var i god tid før år 2004. På bakgrunn av dette mener altså Gud at han var først ute med å
være skapende, samt at hans suksess som skaper er betydelig større enn NTNUs.
Han viser til at han var tidlig ute med skapelse på alle områder, og
det i et så høyt tempo at han til slutt måtte permitteres en hel dag.
NTNU, sier han, er langt mindre skapende, selv om dets arbeidere er
beskyttet av Arbeidsmiljøloven, noe Gud ikke var den epokegjørende
uka for 6000 år siden 2 . Videre påpeker han at NTNU eksempelvis
kun kan skilte med to nobelprisvinnere, mens han, som skaper av de
første menneskene, hevder å være roten til alle nobelprisvinnere, og
da spesielt å ha fungert som coach og personlig inspirator for flere
fredsprisvinnere. Det er da naturlig å stille spørsmål ved hans lite
fredelige og nærmest sadistisk voldelige oppførsel som krigshisser,
veldokumentert i begynnelsen av biografien «Det gamle testamentet».
Dette avfeier han som infantil og prepubertal oppførsel fra sin
side: «Som alle andre barn ble også jeg destruktiv mot lekene mine
når jeg begynte å gå lei dem. Dette vokste jeg selvsagt raskt av meg.»
Gud valgte i 2004 å overse trusselen lanseringen av «Det skapende
universitet» utgjorde mot hans integritet, men nå når universitetet
feirer at det er hundre år siden opprettelsen av NTH3 ser han at NTNU, her ved rektor Torbjørn
slagordet «100 skapende år» kan bli for krenkende. Han mener at når Digernes, beskyldes for plagiat.
man nå trekker inn historiens tidslinje blir hans kjendisstatus som den
suverene skapende kraft truet: «100 skapende år utgjør jo faktisk en ikke neglisjerbar andel av de 6000
årene jeg sitter inne med. Dessuten har min skapelsesfrekvens gått noe ned. 2000-tallet var tungt, krig
mellom ulike sivilisasjoner samt overfladisk popmusikk kan ta kraften fra selv den mest skjeggete. Av og til
føler jeg at jeg møter min egen skapelses antipartikkel i døra,» legger han oppgitt og filosofisk til, «samme
hvor mye jeg skaper, blir tilsvarende mengde annihilert i samme sekund.»
1 Første Mosebok 1,1
2 www.kreasjonisme.com/artikler/aa08.php melder at disse arbeidsdagene må være å regne som
vanltige 24-timersdager. Mye hardere kår da enn enn under dagens syvtimersdager, altså.
3 Gud spør retorisk om at «kanskje alt var bedre før?», at NTH kanskje burde fortsatt å stå alene,
og at kanskje er det all tverrfagligheten ved NTNU som har fremprovosert betegnelsen skapende, som nå
truer hans posisjon. Videre mer enn antyder han at han er motstander av sammenslåing av de ulike campus
ved universitetet; kanskje kan antisammenslåingslobbyistene nå få sin sterkeste stemme i Gud?

For å synliggjøre alvoret i søksmålet legger Gud ublu frem noen scenarier som beskriver hva som vil skje
dersom NTNU ikke skifter tilnavnet sitt. Han forteller at han vil gi oss et heliosentrisk verdenssyn, noe som
vil få oss til å føle oss små og betydningsløse i verden, fulle av avmakt. Når Nabladet påpeker at mennesket
allerede for 500 år siden innså at det ikke er sentrum i universet, blir han sur og mumler noe om
syndefall og Kunnskapens Tre og noe som minner om «den hora Eva». Som et mer fryktinngytende andre
alternativ forteller Gud at han vil avskaffe det statiske univers, og heller la det bli ekspanderende. Når vi
opplyser ham om at dette ikke skremmer de som kjenner de rådende teorier innen kosmologien, blir han
vill i blikket mens han spytter ut noe om Babels tårn som har falt og den niende sirkel i Helvete der alle skal
brenne.
Videre fremlegger han en siste trussel, og det er denne trusselen som har fått NTNU til å ta søksmålet
alvorlig: Gud, den allmektige skaper, sier at han vil hindre NTNU i å oppnå sin offisielt uttalte visjon om å
være internasjonalt framragende og blant de ett prosent beste breddeuniversitetene i verden i år 2020.
Dette anser universitetet for å være såpass skummelt at en utredningskomité er dannet for å kartlegge
hvordan NTNU kan komme på godfot med Gud igjen, beholde sin identitet og samtidig oppnå sin visjon
innen 2020. Komiteen skal arbeide kontinuerlig, men trenger først å utarbeide egne interne verdikjeder og
visjonsdokument med abstrakte tankekart, samt utnevne eksterne evalueringskomiteer som skal vurdere,
kvalitetssikre og utarbeide rapporter om gruppedynamikken innad i den opprinnelige komiteen, altså bli
venn med Gud igjen-komiteen. Den eksterne evalueringskonsultasjonskoordinatoren er nå sykemeldt, og
arbeidet med å redde 2020-visjonen fra Guds vrede vil dessverre ikke være ferdigstilt før på senhøsten
2021.t
Kan du løse Rubiks kube?
13.-14. februar går igjen NM i Rubiks kube av stabelen.
Det er tredje året dette blir arrangert, og vi håper både på mer moro, og flere deltakere enn
tidligere år. Det er studenter på fysmat som arrangerer, så vi regner med å se mange fra Nabla
i løpet av helgen. Ta turen til Realfagsbygget, enten du vil vere med å delta, heie, eller bare for
å se innom.
Mer info og påmelding finner du på www.rubiks.no

Pirater
Den dramatiske avslutninga på føljetongen om piratene på bøljan blå.
Av Asgeir Bjørgan
Kapteinen rørte seg ikke. Det var fullt kaos på piratskipet nå. Ingen visste hva de skulle gjøre, alle skrek
fragmenterte utrop som “Han tok kartet vårt!”, “Kapteinen er død!”, “Vi kan aldri la drømmene våre divergere!”,
“Har noen sett min HP30S?”. Det var ingen som la merke til at kapteinen hadde sluttet å ikke røre
på seg. Han satte seg sakte opp midt i denne malstrømmen av folkekaos, ristet litt på hodet, drog fingrene
gjennom skjegget og tørket seg på bordplankene, som med en gang begynte å svartne av muggsopp. Å bli
brukt som mopp og la litt elskede skjegg bli voldtatt av bleke pirathender var ikke hverdagskost. Kapteinen
hadde trøbbel med å fokusere, og virvaret av matematikere som spratt hjelpesløst rundt omkring gjorde
ikke saken noe enklere. Han grep fatt i en av dem, røsket ham ned mot dekk og begynte å denge ham
vettløst ned i bordplankene mens han brølte. Samtlige pirater falt umiddelbart til ro, mens den stakkars
matematikeren fortsatte å utføre uelastiske kollisjoner med dekk en liten stund til.
Kapteinen løftet hodet og lot et ul vibrere gjennom
lufta. “Ah, lenge har jeg vandret i et mørke,
i en verden av skrikende skygger og faktisk en
ganske så lysende og gjennomtrengende sol som
gjorde alt skikkelig lyst og umørkt mens jeg lå
her på dekk og utvekslet skjeggvæsker med bordkledningen.”
En av piratene flyttet litt på seg.
“Jeg så mangt og meget foruten en sykt diger
kjernefysisk ildkule som kontinuerlig forsynte oss
med livsviktig lys og varme, jeg så...” Han tok en
pause, øynene åpnet seg og pupillene kontraherte
til små sprekker. “Jeg så... dragvollere!”
Piratene stirret på kapteinen, og kapteinen stirret
tilbake på piratene, litt skeivfokusert og rettet
mot ørene deres. Så flekket han tenner. “Hva
venter dere på?” skrek han mot øreflippen til en
fysiker, “Sett seil! Dragvollere har stjålet kartet
vårt! Vi kan ikke la dem slippe unna!”
Piratene lot ikke vente på seg. Heldigvis hadde
de alt satt seil og gjort klare sine fluidmekanikklikninger.
Sjøen var klar, havbølgene veldokumenterte
og veldefinerte.
“Jeg visste ikke at det eksisterte dragvollpirater,” hvisket en pirat til en annen pirat. Den andre piraten
ristet på hodet. “Har du ikke hørt det? Det nytter ikke å integrere en dragvoller. Han er ikke stykkvist kontin...”,
men mer av denne hilariøse vitsen rakk han ikke å si, for se! De hadde kræsjet inn i et skip. Folkene
på det andre skipet så forbauset opp. “Haha!” hylte kapteinen så skjegget flagret, “Vi tenkte nok dere
var for opptatte med å konspirere til å oppdage at det kom et skip inn fra horisonten på dette åpenbart
tomme havet!” Han tok en kniv mellom tennene på ekte piratvis og hoppet over til det andre dekket mens
han skrek “’om an, ‘ija’ej!”. De andre piratene tuslet litt forlegent etter ham, enkelte med en og annen
kalkulator stappet mellom gummene. Han spyttet kniven ut igjen og henvendte seg til piratene sine. “Husk
det, karer, aldri gå med en kniv for lenge mellom tennene om ikke dere har et ønske om å bryte ned tannemaljen.
Jeg har sett de patetiske kalsiumforbindelsene dere kaller tenner.” Han snudde seg. “Uansett.
Hah,” skrek han, “Vi tenkte det nok. her har vi dere,” de fremmede piratene så opp, “Og her har vi oss.
Rake motsetninger! Stor forskjell i økonomisk støtte!”

Han så på de fillete piratklærne deres, mer fillete enn sine egne. De utsultede blikkene deres, de mange
timene av arbeidssituasjonsrelatert gråt. “Hah! Dere lurer ikke meg. Jeg kjenner dere.” Han sparket til den
nærmeste piraten så han føk over ripa og landet nedi sjøen med et skjærende hyl. “Jeg vet hva dere vil,”
pustet han mens han vippet flere motstandsløse pirater over ende, “jeg vet dere ønsker å fjerne den etablerte
ordenen.” En pirat trakk sabelen sin og svingte den fra side til side på truende måte, men kapteinen
kjørte bare foten sin i ham, “Norges humanistisk-økonomiske universitet! Slik en fantastisk idé, hva?”, og
feide ham av gårde. “Sette oss tilbake hundrevis av år. Det aristoteliske verdensbildet! Hva trenger dere
oss fysikere til? Matematikere? Konsulenter? Pirater?” Kapteinen begynte å bli mer voldelig. Det var ikke
nok å bare sparke dem over ende, han måtte daske dem med skjegget sitt først. “Psykologer! Barnevernspedagoger!
Plutselig kan selv de forutsi verdens gang. Enhver tosk og bestemora hans kan gi en forklaring
på hvorfor fosser plutselig faller opp heller enn ned!” Han satte i et brøl.
Kapteinen frådet rundt skjegget og stirret rundt seg med et vilt blikk, men alle piratene han kunne se var
hans egne. Han pustet ut og ristet av seg fråden på en forslått matematiker som umiddelbart besvimte.
“Vel, det var jo nesten litt lett. Har noen sett...?” men mer kunne han ikke si, for plutselig begynte det å
riste i båten. Tramp. Tramp. Tramp.
Og opp fra dekk, et steg et fjærhattkledd og brølensw hode. “Hva er skjedd med mine staute, underernærte
pirater? Hvem står til ansvar for denne kriminelle forbrytelsen? Pass dere bare, jeg er i level 99 og
har masse i hp! Jeg kan bruke vine whip!”
Kapteinen hvinte til svar. “Skjegget mitt! Han er her igjen!” Den fremmede kapteinen så på dem. “Å, det er
dere. Vi har visst lånt kartet deres, vi. Her har dere det tilbake!” og slengte en konvolutt mot kapteinen før
han gikk ned under dekk igjen. Det stod «til den kjekke kapteinen med det lekre skjegget» på konvolutten.
Nedi lå kartet. “Dette var jo faktisk lett. Gå tilbake til skipet vårt, dere, jeg har noe jeg må gjøre først.”
Mens piratene gjorde nettopp det hørte de et par febrilske sagelyder etterfulgt av en daskende lyd som fra
en veltet mast og en slags sildring.
Sildringen stoppet og kapteinen hoppet ovver. “Sånn! Nå kan vi dra. Fort.”
Tiden gikk fort, eller sakte, eller sånn midt imellom når de først hadde fått satt seg et mål og skiftet til et
annet intertialsystem enn de rullende havbølgene. Til slutt fant de fram til målet på kartet. Det åpenbart
tomme havet var åpenbart ikke tomt, for her, gjemt fra alles øyne, lå en øy, en øy med en mørk og skummel,
beskrivelsesløs hule som kjapt ble illuminert av en gjeng fysmateres feberlyse øyne. Med skjelvende
hender trøsket de kubeinet de hadde brakt med seg inn under lokket på kista de hadde foran seg, lagt på
et alter som ikke hadde sett lys på år og dag. Lokket løftet seg overraskende lett.
De tittet nedi.
«Vi liker dere. :) Håper vi kan være venner en gang. Kjærlig hilsen Dragvoll ♥»

Vorsicht. Bitte, zurück bleiben.
Jeg blir alltid lett imponert av mennesker med ekstrem psykisk styrke.
Noen er i stand til å sage av sin fastklemte arm for å redde seg fra et
rasutsatt fjell. Andre kan høre Beyonces “Halo” spilles på radioen daglig i
et halvt år uten å vise så mye som et tegn til krampetrekninger.
Selv er jeg desidert ikke i denne kategorien. For min del fikk jeg intense
frysninger da jeg i tredjeklasse innså at jeg visste nøyaktig hvor nervøst
fadderungene kom til å spasere gjennom realfagsbygget i august, at jeg
til en hver tid ville ha full kontroll på hvor lenge det var til eksamen, og at
jeg visste presist hvor stressa jeg kom til å være i desember. Har du noen
gang drømt at du var fanget i en karusell?
Å dra på utveksling betyr mange ting. For meg betydde det først og
fremst at jeg ville ha et morsomt og annerledes studieår som jeg kom til
å huske i ettertid. Alternativet var å ha nok et år i Trondheim, klin likt alle
de andre. Mye av bilens popularitet ligger tross alt i at den utstyres med
et ratt. Variasjon. Så etter mange timer på internasjonalt hus, flyturer på
google maps, samt diskusjoner med venner og ukjente, slang jeg omsider
søknaden på disken. Jeg skulle ha meg et år i Lederhosen’s hjemby,
München.
Tyskland, frihetens land. Mat koster halvparten,
drikke en brøkdel, byene er befolket, og
jobbmarkedet tilbyr faktisk flere ting enn bare
oljevirksomhet. To måneder ekstra med sommervær
samt det faktum at lokalbefolkningen
blir ekstatiske når de hører at du kommer fra
Norge er heller ikke noen grunn til å sutre.
Etter en måned med språkkurs og utmattende
festing med nyanskaffede internasjonale venner,
begynner jeg plukke fra det latterlig store
fagutvalget. Jeg vurderer eksotiske sukkertøy
som positronfysikk, generell relativitet og
gravitasjonsbølger, men slår meg til ro med en
litt mer anvendelig portefølje av fag. Universitetet har skaffet meg
en kul tysk fadder som skal hjelpe meg med praktiske spørsmål
jeg måtte ha underveis. Han stiller dessuten freidig opp med eget
lag for å forsvare Tysklands ære til ølkasseløpet som vi arrangerer
gjennom den enorme parken uken etter. (Ja, mitt lag vant. Noe
annet skulle jo tatt seg ut!).
En gjenganger i diskusjoner med internasjonale venner er misunnelsen
når jeg forteller om de vanvittig gode støtteordningene
Norge har for utvekslingsstudenter. Vi fores med stipender fra
alle kanter, og som om det ikke var nok, trenger vi faktisk ikke ta
hele året om igjen når vi kommer tilbake til Norge. Med ett får en
brasilianer nok og kaster en potetgullpose på meg mens jeg får et
lynkurs i portugisiske banneord. Sånn går no dagan.
av Tord Bjørnevaagen Brandsæter

Og så har vi selve beviset på at noen der oppe elsker oss, undergrunnsbanen. At jeg har overlevd mine
forrige 23 år i byer uten tbane er helt ufattelig vanskelig å tro. Begrepet “langt unna” har ingen innhold
her nede. Det er forbeholdt astronomien. Lås døra, gå fem minutter og la undergrunnsbanen ta deg dit
din eventyrlyst begjærer. Være seg det en av Münchens mangfoldige cocktailbarer, ølhaller, kafeer eller
diskoteker. For ikke å nevne de forskjellige shoppinggatene, de (om sommeren) solfylte parkene, eller de
gigantiske skianleggene i alpene nitti avslappende minutter unna.
En helt normal dag på U6. Forventningsfulle passasjerer lytter i spenning mens de siste gjestene haster
ombord. Og så skjer det. Høyttaleranlegget spraker litt, før en trøtt stemme uttaler de kjærkommende
ordene med en emosjonell innlevelse og brei bayersk dialekt “Bitt-ett, zurükkk, blebben!”. Dørene lukkes
og en eldre mann med blå frakk bak i vognen reiser seg og utbryter på tysk “Hvilken grensesprengende
tolkning!”. Jubelen står i taket idet det blir klart at konduktøren nettopp har knust rekorden til legendariske
Johan Walter Überbach fra 1997. Heretter kan han stolt krone seg med tittelen “Münchens mest
uengasjerte ubahnkonduktør gjennom tidene” og stiger dermed til det høyeste mulige lønnstrinnet. [naga]
Så langt jeg veit er det ytterst få land i verden som har norsk som offisielt språk. Dette gjør utveksling
veldig fordelaktig enten du vil perfeksjonere et allerede kjent språk, eller lære deg nok til å snakke
sjarmerende gebrokkent på et nytt et. Og det er ikke akkurat negativt å fortelle på jobbintervjuet at du er
i stand til å underholde firmaets greske kunder på morsmålet deres neste gang de kommer på besøk. Ved
å bo i landet der språket snakkes lærer man det forresten langt raskere og morsommere enn ved å sitte
i Trondheim og stirre på en tavle. En dag står du der forklarer nok en italiener hvorfor alkohol koster så
mye i Norge. Med ett må du stoppe opp og tenke deg hardt om for å finne ut hvilket språk dere snakker
sammen på. “Jøss, vi snakker tysk?!”, tenker du. Språket som for et år siden kun var noe man snakket inne
i et klasserom med pinlig berørte klassekamerater, har plutselig blitt like naturlig del av livet som å vie to
timer daglig til Facebook.
“Any applicants without at least one
semester abroad will be rejected”. Jeg
er på bedriftsbesøk hos BMW og hører
en rekrutteringsansvarlig forteller om
søknadsprosessen. Den samme setningen
finner jeg på foilene til Audi og EADS. Som
svar på spørsmål fra salen forteller damen
fra BMW at et semester i utlandet viser at
du er tiltaksrik og klarer tilpasse deg når
du blir utsatt for forandringer og nye utfordringer
på jobben. Dette er visstnok så
viktig for internasjonale konserner at man
ikke har sjans å få jobb uten. Nei, da er det
faktisk ikke fullt så farlig om karakterutskriften
inneholder noen ekstra riper.
En annen side ved utveksling handler om å oppdage hva som er bra med Norge. Å gå glipp av dette blir litt
som å kappspise på luksusrestaurant. Du blir riktignok mett, men om du ikke er oppmerksom på smaksopplevelsen
underveis har du gått glipp av halve greia. Da kan du like gjerne betale for en hel bil, ta med deg
rattet og gå.
Så hva er det jeg savner? Hvor er det München ikke kan måle seg med Trondheim?
Trondheim har et studentsamhold som er enestående sterkt og helt unikt. Her i München henger fysikerne
med fysikere, mens tannlegene tannleger hverandre. Tverrfaglige studentforeninger som man finner
på samfundet eksisterer knapt, og du har heller ikke typiske “hengesteder” hvor studentene samles.
Dessuten, når teknologicampusen er så ekstremt mannsdominert så tar universitetsfestene liksom aldri
helt av... Dessuten er ikke tyske bedrifter like sulteforet på ingeniører som norske er. Følgelig er lønningene
i Norge en god del høyere enn i Tyskland. Spesielt gjelder dette for sommerjobber, hvor tyske

ingeniørstudenter spretter champagnen hvis de kan dra inn mer enn åtte tusen kroner i månedslønn.
Men. Ser jeg bort fra det økonomiske tenker jeg
ikke lenger at et liv bortenfor Svinesund betyr død
og fordervelse. I Tyskland har jeg sett at det er
mulig med et stabilt og godt samfund uten å måtte
regulere alt borgerne gjør. Vel å merke dersom
folkementaliteten og kulturen gjør det forsvarlig.
På tross av Autobahn med fri fartsgrense er
ulykkesstatistikken nesten like lav som i Norge. På
tross av omtrent fraværende alkoholavgift går ikke
folk bananas med hverdagsfyll, vold og hærverk. I
motsetning til tilstandene på oktoberfesten under
UKA07, merket jeg ikke så mye som en antydning
til anstrengt stemning iløpet av de to ukene som
oktoberfesten i München varte.
Så, er du keen på noe nytt? Nysgjerrig på hvor du
kan dra? Som svar på forespørsel fikk jeg et sted
mellom 3 og 4 sider med lister over universiteter
i verden som NTNU har samarbeid med. Spør
rådgivere og internasjonalt hus så får du svar. Hvis
du bestemmer deg for å dra på utveksling har jeg ett råd å dele. Begynn tidlig, vent ikke til det er én måned
igjen før søknadsfristen, det tar faktisk lenger tid å gjøre et gjennomtenkt valg.
Jeg gruer meg (men gleder meg også veldig) til å komme tilbake til Trondheim til høsten. I mellomtiden
ønsker jeg alle reiselystne lykke til med valget!

Hvorledes verte et tradisjonellt amerikansk “Keg
Party” - En sann historie
Vebjørn Tveiterås, mannen som loste Nabla gjennom finanskrisas skumleste farvann i 2008-
2009, befinner seg nå i eksil et ukjent sted på det nordamerikanske kontinent. Der ser han ut til
å ha utviklet enkelte sosiologiske nykker, og har av den grunn sendt hjem til gamlelandet sin
analyse av et amerikansk kulturfenomen kjent som “Keg party”.
Man kjøper en såkalt “keg” (altså en tønne
med 56 L øl til $43 = NOK 241), og inviterer så
rundt 30-40 av sine nærmeste venner. $5 per
hode samles inn, og timene begynner å rulle.
Kvelden får naturligvis en liten knekk når
vaktmesteren og naboen kommer innom for
å finne ut hvorfor det renner så mye vann inn
i naboleiligheten. Problemet løses raskt med
et par håndklær, efterfulgt av reperasjon av
toalett.
Derefter fortsetter man festen ved å vise sin
maskulinitet gjennom å vinne “beer pong 1 ”
flere ganger på rad. Man passer på å ha en
lekker høne som medspiller. Mye seierskosing
foregår.
Nu har man inntatt så meget øl at kveldens vigtigste
stadium kan begynne. Aftenen er nå på hell, men ditt hell
kan enda være med deg. La blikket sveipe rundt hybelen,
gutters blikk bør unngåes i størst grad 2 . Alle piger, hvis blikk
møter ens eget, har for meget med sanser operative til å
satse på.
Så til de resterende skrepper; alt etter hvor meget man
har seiret i “beer pong” og hvor mange forsøk (med eller
uten hell) man har gjort på “keg stands 3 ”, kan man vurdere
hvor smuk en budeie man føler seg barsk nok til å la sin
sjarm velte over. Har man gjort forarbeidet riktig står man
nå ovenfor en riktig så bedugget møy. Nå er det ikke så
nøye hva som velter ut av ens mund, og vel så lite viktig
hva ovenforstående frue måtte ytre. Spill det ekstotiske
“foreigner-” kortet så ofte som mulig og tilpass hobbyer/interesser
etter hva publikum måtte beundre. Er man riktig så
effektiv har man et slag “beer pong” på gang med en freidig
frue som sender frekke ansiktsuttrykk, samtidig som man
diskret sjekker opp den nokså fulle frøken som plutselig
dukket opp for å vise sin interesse.
Festen er igang.
Tønnen åpnes.
1 “Beer pong”, også kjent som “Beirut”, er et spill der to lag konkurrerer om å lobbe pingpongballer
oppi motstanderlagets ølglass. Ethvert glass man lykkes i å treffe må drikkes opp av motstanderlaget.
2 Dette avhenger dog av ens personlige preferanser.
3 En atletisk form for ølkonsumering der utøveren anbringes i håndstående oppå en åpnet
øltønne, og må innta så mye billig øl som mulig på så kort tid som mulig.

Når de alt for edru rum-veninder kommer for å stoppe
lysfontenen som uten tvil er i sikte, kan man intet
andet gjøre enn å prøve på ny. Efter at overstående
prosess har gjentatt seg ca. tre ganger og tønnen er
tum, teller man fornøyd opp en forteneste på rundt
$70. Akkompagnert av banning og steking tilbringer
man de to neste timer på å tørke opp resten av
oversvømmelsen med sine egne håndklær.
En stolt tønneeier.
Suksess!

Kunne du tenke deg å skrive/tegne/
male for Nabladet?
Vi i redaksjonen er alltid på leting
etter nye medarbeidere, og hvis du
går med en liten skribent eller en
annen slags kunstner inni deg som
du gjerne vil gi anledning til å boltre
seg på trykt papir, så er Nabladet
tingen for deg! Tidligere erfaring er
ikke viktig; alt som kreves er vilje og
lyst til å lage noe som kan komme
på trykk.
Interessert? Send mail til
henribj@stud.ntnu.no