Hydrogenlagring i materialer

Hydrogenlagring i materialer
Et prosjekt i MEF3200 H06
Av
Henrik Mauroy
og
Jon E. Bratvold
0

Sammendrag
I denne oppgaven har vi sett på dagens teknologi for lagring av hydrogen i faste materialer til
bruk i transport. I dag foreligger det ingen endelige løsninger for lagring av hydrogen, men
dette vil trolig være på plass innen få år. NaBH4 er den mest effektive metoden i dag på
grunn av enkel og stabil oppbevaring ved normalt trykk og temperatur, men prosessen er dyr
og det kreves en storsatsning for at det skal bli innført på verdensbasis.
Metallhydrider er gjennomførbare konsepter i dag, men de er og blir for tunge. Metall‐
organiske porøse materialer (Metal‐organic frameworks, MOF) har et stort potensial,
femtiden vil vise om dette er realiserbart. Polyacetylen med titantilsetninger ser svært
lovende ut, men har foreløpig ikke blitt prøvd ut i praksis.
Innholdsfortegnelse
Sammendrag .......................................................................................................................... 1
Innholdsfortegnelse ................................................................................................................ 1
Problemstilling........................................................................................................................ 2
Hydrogenlagring i materialer ..................................................................................................... 3
1. Problemer med hydrogenets tetthet................................................................................. 3
2. Mekanismen bak dannelse av metallhydrider................................................................... 5
3. MgH2 .................................................................................................................................. 6
4. Alanater og blandede hydrider .......................................................................................... 8
Historie ............................................................................................................................... 8
Struktur............................................................................................................................... 9
Termodynamikk.................................................................................................................. 9
Katalysatorer .................................................................................................................... 10
NaBH4 ............................................................................................................................... 11
5. AB 5 og AB 2 legeringer ...................................................................................................... 13
6. Karbon nanorør ................................................................................................................ 14
Modellering ...................................................................................................................... 16
7. Zeolitter ............................................................................................................................ 17
8. Metall‐organiske porøse materialer ................................................................................ 18
Nye konsepter for hydrogenlagring ......................................................................................... 19
Introduksjon ......................................................................................................................... 19
9. Trykktank med absorberende/adsorberende innside ..................................................... 19
10. Klatrater.......................................................................................................................... 19
11. Polyacetylen ................................................................................................................... 20
TM
12. Polyhydrogen – Hvis verden bare var så enkel...........................................................
21
Konklusjon ............................................................................................................................ 24
Kilder .................................................................................................................................... 25
1

Problemstilling
I dette prosjektet vil vi se på dagens teknologi for lagring av hydrogen. Hvilket medium har
de beste egenskapene pr dags dato? Samtidig vil vi prøve å se framover. Hvilket medium ser
mest lovende ut for fremtiden? Til slutt vil vi se på de aller nyeste konseptene for
hydrogenlagring, og vurdere om disse har en fremtid.
Hydrogen er fremtidens drivstoff. Det meste av transport kommer etter all sannsynlighet til
å foregå med hydrogendrevne kjøretøy som bare slipper ut vann til omgivelsene. Samtidig
kan hydrogen også bli en viktig måte å lagre energi stasjonært på.
Å se på fremtidens energiforbruk er et enkelt men dystert regnestykke. Vi bruker stadig mer
energi, og når tidligere u‐land får økonomien på rett kjøl og skal heve levestandarden sin til
vestlig nivå må noe gjøres med energiproduksjonen. Å tro at menneskene på jorden klarer å
kutte energiforbruket sitt nok er utopi. Thorium‐kraftverk har blitt lansert som en mulig
løsning. Med slike små kraftverk sentralt plassert kan spillvarmen utnyttes til oppvarming.
Men Norge er ikke spesielt tett befolket så løsningen hjelper bare et stykke på veien. Et
annet konsept som bør virke tiltalende for Norge sin del er et system slik Honda tenker seg.
”Home Energy Station” kaller de sitt bidrag til energieffektiviseringen. De tenker seg at hver
husstand produserer sitt egen hydrogen, riktignok fra naturgass, men prinsippet er ikke så
dumt. Et langt skritt i enda riktigere retning hadde vært om hver husstand produserte strøm
til seg selv fra fornybar energi, som sol‐ eller vindkraft. Disse energikildene er til tider
ustabile og kan ikke sikre kontinuerlig strømproduksjon. Hvis man i perioder med for
eksempel mye sol og lavt strømforbruk utnytter overskuddet av strøm til å produsere
hydrogen kan denne benyttes til å lage strøm på regnfulle dager, eller bli brukt i en bil med
brenselscelle. På den måten kan kontinuerlig forsyning av strøm opprettholdes.
Skal dette bli en realitet er det i høyeste grad interessant å se på lagring av hydrogen i faste
stoffer. Det er ikke ideelt å lagre hydrogen som gass, ikke engang for stasjonære
lagringsenheter. Når hydrogenet ikke skal transporteres er vektproblemet borte, men ikke
volumproblemet. All forskning på lagring av hydrogen er derfor interessant. Det er ikke
sikkert at det samme materialet som egner seg best til lagring i biler er det som passer best
til lagring i hjemmet.
2

Hydrogenlagring i materialer
1. Problemer med hydrogenets tetthet
Den volumetriske tettheten til hydrogen ved 1 bar trykk og romtemperatur er 0,089 kg/m 3 . I
flytende form er tettheten hele 70,8 kg/m 3 . Dette tilsvarer en ekspansjon fra væske til gass
på 1:800. Bensin har en tilsvarende ekspansjon på bare 1:160 som det kan sees i tabell 1‐1. I
flytende form har hydrogen en tetthet på 70,8 kg/m 3 , noe som er langt bedre enn gassform.
Det store problemet med hydrogen er at det ikke blir flytende før svært høye trykk, eller
svært lav temperatur som figur 1‐1 viser.
Tabell 1‐1: Forskjellige fysikalske data for hydrogen og bensin
Stoff Tetthet ved Tetthet ved Tetthet flytende Volumetrisk Volumetrisk
1 bar 250 bar
ekspansjon 1 bar ekspansjon 250 bar
Hydrogen 0,089 kg/m 3
~19 kg/m 3
70,8 kg/m 3
1:800 1:240
Bensin 4,4 kg/m 3
‐ ~700 kg/m 3
1:160 ‐
Figur 1‐1: Fasediagram til hydrogen for trykk‐temperatur projeksjonen. Det blå området er der hydrogen er
flytende ved normale trykk.
I figur 1‐2 kan man se at hydrogengass ikke oppfører seg som en ideell gass, men avviker til
en stor grad ved trykk høyere
enn 250 bar. Over 250 bar vil
gradienten til økningen av
tettheten bli mindre og mindre.
Dette gjør så hydrogengass ikke
kan lagres effektivt ved
romtemperatur. Trykktanker på
over 700 bar er absolutt ikke
sikre nok, og de blir faretruende
tunge etter hvert som de må
lages mer solide.
Figur 1‐2: Volum som funksjon av trykk for hydrogen
3

Hydrogen kan pakkes mye tettere i mange forbindelser. Disse forbindelsene kan være
metaller, legeringer, karbon‐nanorør, zeolitter og metall‐organiske skjeletter. Et eksemplet
er vann, som ved romtemperatur inneholder 111 kg hydrogen pr m 3 , noe som er en mye
høyere tetthet enn flytende hydrogen i seg selv. Grunnen til at dette er mulig er at hydrogen
er det minste grunnstoffet i verden og kan dermed lett diffundere inn i mange materialer.
Siden hydrogen er så lite og diffunderer, er det også vanskelig å holde på i en tank.
Behovet for tanker som kan lagre hydrogen kommer til å eksplodere om noen år, når det blir
aktuelt å bruke brenselcelleteknologi i transportsammenheng. Slike tanker må være lette,
robuste, små og selvfølgelig billige å produsere. I dag bruker man bare vanlig stål til å lage
bensintanker, og dette er svært billig å produsere i forhold til trykktanker av stål. Nye typer
tanker av kompositter har mye lavere vekt enn de tradisjonelle ståltankene og kan dermed
holde på høyere trykk pr. vektenhet, men de har høyere pris.
Figur 1‐3: Grafisk fremstilling av forskjellige hydrogentanker med størrelsen til tankene, både i volum og vekt.
I figur 1‐3 er det laget en grafisk fremstilling av hydrogentanker som lagrer hydrogen på ulike
måter. I beregningene er det anslått at en personbil vil bruke omtrent 10 kg hydrogengass
pr. 500 km. Trykktanken som i dette tilfellet lagrer gassen ved 700 bar trykk, kommer svært
dårlig ut i denne sammenlikningen. Den har både et svært upraktisk volum og en høy vekt.
Hvis det brukes flytende hydrogen blir volumet akseptabelt, men vekten er fortsatt høy. Til
sammenlikning veier en bensintank på 50 liter mellom 20‐30 kg! Som figur 1‐3 viser, blir
volumet på tankene tilfredsstillende når det brukes metallhydrider som lagring. Høy vekt er
et stort problem, men bilfabrikanter og forbrukere kan overse det problemet hvis bare
volumet passer i en personbil. Formen på metallhydridtanker trenger ikke å være sylindriske
som i gasstanker, men kan ha den formen som trengs til bilen.
Energitettheten til hydrogen er på imponerende 142 kJ/g. Til sammenlikning har bensin en
energitetthet på 47,5 kJ/mol, men siden volumtettheten til hydrogen er så lav blir det lite
energi pr. liter gass. Tabell 1‐2 viser at bensin er en overlegen lagringsmåte for energi i
forhold til hydrogen. Selv flytende hydrogen vil ha under 30 % energitetthet pr. volum.
Tabell 1‐2: Energitetthet pr. volum i hydrogen og bensin.
Tilstand Energi/volum (MJ/m 3 )
Hydrogen Gass (1 bar) 10
Gass (200 bar) 1825
Gass (700 bar) 4500
Flytende 8490
Bensin Flytende 31200
4

2. Mekanismen bak dannelse av metallhydrider
Lagring av hydrogen i materialer skjer i flere ”trinn” fram til et metallhydrid er dannet. Først
fester hele gassmolekylet (H2) seg på overflaten ved fysisorpsjon med svake van der Waals
krefter. Siden bindingsenergien er så lav skjer fysisorpsjonen selv ved lav temperatur, og det
vil heller ikke påvirke overflaten til materialet betydelig.
Det neste som skjer er kjemisk adsorpsjon. H2‐molekylet spaltes først til to hydrogenatomer
og disse danner kjemiske bindinger med materialet. Denne vekselvirkningen er sterk og
fører, for de fleste materialer, til en stabilisering av overflaten noe som igjen gjør at energi
blir frigjort. Dette gjenspeiles i at prosessen for disse materialene er eksoterm.
Hydrogenatomene vil så diffundere inn i materialet. Det dannes en ”fast løsning”, α‐fasen. I
α‐fasen vil hydrogenatomene være for langt unna hverandre til å vekselvirke og
krystallstrukturen til det opprinnelige materialet vil ikke bli forandret.
Når materialet etter hvert blir mettet med hydrogen dannes hydridfasen, β‐fasen. Vanligvis
vil hydrogenet da ha dannet en ordnet gitterstruktur. Siden det nå vil være betydelige
mengder hydrogen i materialet vil det være sterk frastøtning mellom hydrogenatomene.
Ofte vil strukturen utgangsmaterialet hadde uten hydrogen være forandret, delvis p.g.a.
hydrogenet som har dannet en ordnet struktur og delvis fordi hydrogenet kan ha ført til
endringer i selve strukturen til metallet.
Figur 2‐1: Prinsippet bak lagring av hydrogen i metaller. Når hydrogenet absorberes av metallet frigis det
varme og et metallhydrid dannes. Når en tilsvarende mengde varme tilføres metallhydridet frigis hydrogenet
gjen. Metallet som blir igjen vil være pulverisert.
5

Figur 2‐2: En trykk‐konsentrasjon likevektsisoterm, PCT‐kurve (Pressure‐Composition‐Temperature), for
dannelse av et metallhydrid. Det grå området angir grensen for to‐fase sammensetningen ved forskjellige
temperaturer. Der kurven er så godt som flat i det grå området kalles platåtrykket. Dette vil være høyere for
høyere temperaturer (Graf hentet fra ”Materials for Hydrogen Technology ‐ Metal Hydrides” av Bjørn C.
Hauback ved UiO)..
Figur 1 over viser en PCT‐kurve for dannelsen av et metallhydrid. Selv ved små
konsentrasjoner av hydrogen vil det dannes en α‐fase i materialet. Her kreves en kraftig
økning i trykket for å få inn mer hydrogen. Ved et gitt trykk (avhengig av temperatur), vil
materialet ta opp veldig mye mer hydrogen nesten uten at en forhøyning i trykket er
nødvendig. Dette trykket kalles platåtrykket. Høyere temperatur vil gi en ny kurve med et
høyere platåtrykk. Når materialet er mettet vil det kun inneholde β‐fase. Får å få inn mer
hydrogen kreves det en stor trykkforhøyning, og hydrogenet vil da gå inn på plasser som ved
normale forhold ikke klarer å holde på hydrogen.
Ved å øke temperaturen til materialet vil det følgelig kreve et høyere trykk for å holde på
hydrogenet. Om trykket da ikke økes vil materialet avgi hydrogenet, desorpsjon.
3. MgH2
Magnesiumhydrid er det mest studerte materialet for hydrogenlagring fordi det har en
enestående lagringskapasitet på hele 7,6 wt % hydrogen. Det er enkelt å produsere
materialet og det er forholdsvis mye billigere å produsere enn for eksempel LaNi5‐hydrider.
Problemet er at kinetikken er dårlig og platåtrykket er på bare 1 bar ved hele 300 °C. Et så
lavt trykk gjør at fylling av materialet tar lang tid og materialet må varmes opp mye før det
slipper ut hydrogen igjen. For å fylle materialet til omtrent 7 wt % tar det 2‐4 timer.
Dessuten er det et ganske stabilt hydrid med formasjonsentalpi på hele 37,5 kJ/mol H. I figur
6‐1 er PCT‐kurven plottet ved 350 °C. Den økede temperaturen i forhold til 300 °C gir som
grafen viser ikke store økninger i trykket.
6

Figur 3‐1: PCT‐kurve (Trykk‐konsentrasjonkurve) for MgH2 ved 350 °C (Graf hentet fra ”Materials for
Hydrogen Technology ‐ Metal Hydrides” av Bjørn C. Hauback ved UiO).
Figur 3‐2: Forskjellige platåtrykk versus temperatur i forskjellige metallhydrider (Graf hentet fra ”Materials
for Hydrogen Technology ‐ Metal Hydrides” av Bjørn C. Hauback ved UiO).
Ved doping med innskuddsmetalloksider kan kinetikken gjøres bedre, men det trengs
fortsatt en høy temperatur. I legeringer med for eksempel Ni kan temperaturen senkes, men
da reduseres hydrogenopptaket betraktelig. For Mg2NiH4 blir lagringskapasiteten bare 3,6
wt % H mens entalpien reduseres til 32,3 kJ/mol H. Figur 6‐2 viser at en temperatur på hele
400 °C er nødvendig for å få et platåtrykk på 10 bar for MgH2. Med legeringer kan det sees
at
trykket kan økes til det seksdobbelte for Mg2FeH6,
og dermed få raskere fylling.
7

4. Alanater og blandede hydrider
Historie
De komplekse hydridene er en gruppe hydrider som har både ionisk og kovalent karakter.
Disse hydridene består ofte av et alkaliemetall eller jordalkaliemetall, aluminium og
hydrogen, og kalles for alanater (eks. LiAlH4, NaAlH4). Byttes aluminium ut med bor fås
borhydrider (eks. LiBH4 og NaBH4).
De komplekse hydridene har svært høy andel hydrogen i seg som kan være så høyt som over
10 wt %, men både kinetikken og termodynamikken er for ugunstig til å bruke dem til
hydrogenlagring. Siden alanater har så høy lagringskapasitet for hydrogen har de vært
forsket på i lang tid. Alanater og da særlig LiAlH4 er veldig gode reduksjonsmidler, og kan
forvandle estere, karboksylsyrer og ketoner til alkoholer, og nitro‐produkter til aminer.
Problemet med alanatene er at de trenger høye temperaturer (200‐400 °C) og veldig høye
gasstrykk (100‐400 bar) for å dannes. De er dermed ikke reversible ved moderate tilstander
og ble derfor ikke tiltenkt hydrogenlagring før det ble funnet ut at titankatalysatorer hadde
en svært positiv effekt.
Dessorpsjon av hydrogen i alkaliske alanater skjer ved følgende reaksjoner:
3NaAlH 4 → Na3
AlH 6 + 3H
2
(4.1)
3
Na 3 AlH 6 → 3NaH + Al + H 2
2
(4.2)
3
3NaH → 3Na
+ H 2
2
(4.3)
Det er hovedsakelig reaksjon (4.1) og (4.2) som skjer. (4.3) krever så høye temperaturer at
det ikke blir praktisk gjennomførbart ved reverserbar hydrogenlagring. Reaksjon 4.1 og 4.2
slipper ut henholdsvis 3,7 og 1,9 wt % hydrogen. Tabell 4‐1 viser en oversikt over forskjellige
lagringskapasiteter i forskjellige materialer.
Tabell 4‐1: Hydrogenlagringskapasitet i forskjellige alanater (tabell hentet fra ”Materials for Hydrogen Technology ‐
Metal Hydrides” av Bjørn C. Hauback ved UiO)
Forbindelse Maksimalt teoretisk
LiAlH4
NaAlH4
KAlH4
Mg(AlH4)2
Ca(AlH4)2
Na2LiAlH6
hydrogenopptak wt %
10.6
7.5
5.8
9.3
7.9
7.0
8

Struktur
Strukturen til alanater består av et kation M n+ som er ionisk bundet til et (AlH4)n n‐ kompleks.
Bindingen mellom Al og H er kovalent. Figur 4‐1 viser strukturen til NaAlH4 der [AlH4] ‐
tetraederne er omgitt av kationer. Figur 4‐2 viser strukturen til Li3AlH6.
Figur 4‐1: Strukturen til NaAlD4, de røde kulene er kationer og de blå tetraederne er AlH4. Deuterium er
brukt for å foreta nøytron diffraksjonseksperimenter (bilde hentet fra ”Materials for Hydrogen Technology ‐
Metal Hydrides” av Bjørn C. Hauback ved UiO).
Figur 4‐2: Strukturen til Li3AlD6 (bilde hentet fra ”Materials for Hydrogen Technology ‐ Metal Hydrides” av
Bjørn C. Hauback ved UiO).
Termodynamikk
Alanater krever høy temperatur for å dannes. Som en effekt av dette er den motsatte
reaksjonen eksotermisk, som også er spontan ved romtemperatur. Li‐alanat har et platåtrykk
på hele 93 bar ved romtemperatur og er heller ikke reversibel ved moderate temperaturer
og trykk. Det er kun Na‐alanat og K‐alanat som er de eneste monoalkaliske alanatene som er
9

eversible ved moderate tilstander. Blandede alanater som for eksempel Na2LiAlH6 viser
også slike egenskaper.
Ved absorpsjon og desorpsjon av hydrogen vil en PCT‐kurve (Trykk Konsentrasjon
Temperatur) vise mye informasjon om hva som skjer i prosessen. Figur 4‐3 viser
absorpsjon/desorpsjon for NaAlH4 med Ti‐katalysator ved forskjellige temperaturer.
Med en gang prosessen starter øker hydrogeninnholdet drastisk på grunn av adsorpsjon, for
så å flate ut og danne et platå, når hydrogen har begynt å diffundere inn i materialet. Det er
ved dette platåtrykket at nesten all gassen blir absorbert av materialet. Det mest ideelle er å
ha et platå som forekommer ved romtemperatur og trykk rundt 100 bar, og som i tillegg er
bredt, så det er mulig å få høyest mulig hydrogeninnhold. Figur 4‐3 viser at Na‐alanat har to
platåer; det ene kommer av reaksjon (4.1) (det laveste) og det andre fra reaksjon (4.2) (det
høyeste). Ved så lav temperatur som 150 °C og moderat trykk er det mulig å lagre i overkant
av 2,5 wt % hydrogen, men den store ulempen med en så lav temperatur er at kinetikken blir
dårlig med påfølgende trege reaksjoner.
Figur 4‐3: PCT‐kurver (Trykk Konsentrasjon Temperatur) for NaAlH4 med Ti‐katalysator (bilde hentet fra
”Materials for Hydrogen Technology ‐ Metal Hydrides” av Bjørn C. Hauback ved UiO).
Katalysatorer
For å få god kinetikk kan det tilsettes Ti‐katalysatorer som for eksempel TiCl3 og TiF3. Det er
ikke funnet ut hvordan disse katalysatorene virker, men det er foreslått at titan binder seg
på et vis til aluminium enten som Ti løst i Al som Al1‐xTix, eller som amorft AlTi3.
Katalysatorene bidrar til å senke aktiveringsenergien til hydrogen ved adsorpsjon og
10

absorpsjon. I tillegg øker de antall absorpsjons‐ og desorpsjonssykluser materialet tåler før
det blir alt for inneffektivt. Det er blitt rapportert om så mange som 100 sykluser pr. 2006.
En annen mulighet er å tilsette karbon‐nanorør. En forskergruppe fra Canada har gjort forsøk
der absorpsjonskinetikken ble forbedret med en faktor fire, og opptil 200 sykluser ble
gjennomført før materialet fikk dårligere lagringskapasitet.
Figur 4‐4 viser effekten av TiCl3‐katalysator i NaAlH4. Temperaturen under forsøket var
125 °C og trykket på 80‐90 bar. Med 4‐6 % tilsatt katalysator er det mulig å fylle omtrent 3
wt % hydrogen på en tank på under 12 minutter, noe som kan aksepteres hvis formålet er å
tanke opp en buss, men ikke en personbil.
Figur 4‐4: Hydrogenabsorpsjon i NaAlH4 med økende mengde av TiCl3‐katalysator (bilde hentet fra
”Materials for Hydrogen Technology ‐ Metal Hydrides” av Bjørn C. Hauback ved UiO).
NaBH4
Konsentrerte vannløsninger (30 %) av NaBH4 inneholder opptil 6,7 wt % hydrogen. Ved å
tilsette en katalysator kan hydrogen frigis ved en spontan eksotermisk prosess.
NaBH 4 2 2 katalysato r 2
2
+ H O ⎯⎯⎯
⎯ → 4H
+ NaBO + ~ 300kJ
/ mol
(4.4)
Likning 4.4 viser reaksjonen når hydrogen blir frigjort fra NaBH4. Fordelen med dette
drivstoffet er at det er en ikke brennbar væske som kan lagres ved romtemperatur og
atmosfæretrykk. Ved reaksjon dannes det ingen andre biprodukter og hydrogengassen som
frigis er helt ren, uten forurensninger av for eksempel CO eller S.
Figur 4‐5 viser en skjematisk oversikt over hvordan en slik prosess kan gjennomføres. Denne
metoden er patentert av et amerikansk firma som heter Millenium Cell.
11

Figur 4‐5: Skjematisk oversikt over hvordan Hydrogen on DemandTM fungerer (Bilde hentet fra
http://www.millenniumcell.com/fw/main/How_it_Works‐31.html)
Det finnes selvfølgelig problemer med denne måten å lagre hydrogen på også, akkurat som
alle andre metoder. Det største problemet er all energien som må tilføres for å danne
NaBH4. Dette fører til at prisen på drivstoff alltid kommer til å følge strømprisene. I tillegg er
det en komplisert fremstillingsprosess som figur 4‐6 viser, som igjen presser prisene opp.
Fremstilling vil skje på store anlegg der det også foretas resirkulering av oppbrukt drivstoff.
Figur 4‐6: Til venstre: Skjematisk oversikt over resirkulering av NaBO2 til NaBH4 (bilde hentet fra
http://gcep.stanford.edu/pdfs/hydrogen_workshop/Wu.pdf). Til høyre: Syklus for resirkulering.
12

5. AB5 og AB2 legeringer
De sjeldne jordartmetallene kan sammen med jern, kobolt og nikkel danne legeringer av
typen AB5. For eksempel LaNi5, LaCo5, LaFe5, CeNi5. LaNi5 brukes i metallhydrid batterier.
Ofte benyttes såkalt ”misch‐metall” (forkortes Mm eller Lm) i stedet for rent La da dette er
mye billigere og har så å si de samme egenskapene. Mm består typisk av 51 % La, 33 % Ce,
12 % Nd, 4 % Pr i tillegg til noe Al og Co som blir tilsatt for å gjøre legeringen mer
korrosjonsbestandig.
Som hydrid dannes for eksempel LaNi5H6,7 ved 20 °C og 1,8 bars trykk. Dette gjør det svært
attraktivt som hydrogenlagringsmateriale. Problemet er at materialet kun inneholder ca 1,8
wt % hydrogen, noe vi har sett er altfor lavt til kommersielt bruk i personbiler. Dessuten vil
det være en volumøkning på 25 % fra det hydrogenfrie utgangsmaterialet til metallhydridet.
AB2‐legeringer består av et stoff A som veldig gjerne danner hydrid og et stoff B som ikke
danner hydrid så lett. Hvis A hadde tatt opp hydrogen alene ville det vært altfor vanskelig å
få det ut igjen, og med et materiale kun bestående av B ville det nesten ikke bli dannet
hydrid. Men ved å sette de sammen er tanken at de skal kunne møtes på midten og danne et
hydrid som tar opp hydrogen, men som også gjerne gir det fra seg igjen. Et eksempel er ZrV2.
I praksis har dette vist seg å ikke være så enkelt, og med tanke på vektprosent er det
tvilsomt om disse materialene vil kunne nå ønskede krav.
Figur 5‐1: Strukturen til kubisk en AB2‐legering (f.eks. Cu2Mg). Tetraheder posisjonene 4B, 2A2B og 1A3B
viser mulig hydrogenokkupasjon (figur hentet fra ”Materials for Hydrogen Technology ‐ Metal Hydrides” av
Bjørn C. Hauback ved UiO)..
13

6. Karbon nanorør
Karbon danner forskjellige typer strykturer som diamant, grafitt, fotballmolekyler og rør, se
figur 1‐1 og figur 1‐2. Hvis disse strukturene er tilstrekkelig små får de nye egenskaper og
kalles da for nano‐partikler. Mange av disse strukturene har en evne til å lagre hydrogen i
seg. Noen eksempler på disse er multi‐vegg nanorør, enkelt‐vegg nanorør og nano‐bjeller.
Særlig virker enkelt‐vegg nanorør lovende. I disse rørene kan hydrogen sette seg på
overflaten av karbonatomene og den teoretiske lagringen er på 4‐14 wt %.
Figur 6‐1: Vertikalt ordnede karbon nanorør
(Bilde hentet fra
http://buzz.smm.org/buzz/image/nanotubes1)
Figur 6‐2: Forskjellige karbonformer; øverst til venstre
fullerene, i midten og nederst til høyre nanorør (Bilde
hentet fra
http://biotech.indymedia.org/or/2006/05/5095.shtml)
Tabell 6‐1: Tabellen viser forskjellige data for hydrogenlagrning i karbon‐nanorør (Tabell hentet fra Technische
Universiteit Endhoven).
14

Problemet til nanorørene er at de har dårlig kinetikk ved romtemperatur pr. i dag. I figur 1‐3
er det listet opp forskjellige typer karbon‐nanopartikler med deres hydrogenopptak i
vektprosent Forskjellige metoder brukes til å få hydrogen inn i materialet, blant annet
dynking i konsentrert HCl og fordampe klorgassen i vakuum etterpå. En annen metode er å
sette hydrogengass og nanorørene under høyt trykk. For å få reaksjonen til å gå effektivt
ved vanlig atmosfæretrykk må man opp i ca. 50‐450 °C. Dette betyr at for å fylle opp tanken
på personbilen trengs det en oppvarming til disse temperaturene og det er svært
energikrevende.
Ved å koble mange nanorør vertikalt med sidene mot hverandre får man en array av rør som
former en flate, som figur 6‐1 og 6‐2 viser. Denne flaten kan adsorbere hydrogen meget bra.
Det er rapportert om hydrogenopptak på opptil 8 wt % hydrogen, se figur 6‐3, og målt en
formasjonsentalpi på bare 19,6 kJ/mol H noe som er meget bra. I forhold til legeringer er
dette litt over halvparten av energien til det som er vanlig.
Figur 6‐3: Hvordan hydrogen tas opp i karbon nanorør (Bildet er hentet fra DOE National Renewable Energy Laboratory).
Nanorør kan tilsettes en legering
som for eksempel Ti0.86Al0.1V0.04 i en
konsentrasjon på 25 wt %. Denne
legeringen kan absorbere omtrent 3
wt %. Med denne legeringen i
blandingen kan hydrogenopptaket
være så høyt som 6,5 wt % som det
kan sees i Figur 1‐5. Ved å dele opp
rørene med laser kan man få rør
med få defekter og endene forblir
åpne i stedet for å lukke seg som
nanorørene vanligvis gjør.
Figur 6‐4: De røde prikkene viser
lagringskapasiteten for nanorør‐blandinger
tilsatt forskjellige mengder TiAlV‐katalysator.
(Bildet er hentet fra DOE National Renewable Energy Laboratory)
15

Modellering
Det er foretatt modelleringer for å finne ut av hva mekanismen for absorpsjon av hydrogen
er. En undersøkelse ledet av en Froudakis brukte en kvantemekanisk modell for å se på
hydrogenadsorpsjon på et 200‐atom stort karbon‐nanorør. Røret ble delt inn i tre sylindriske
deler, se Figur 1‐6. Den indre delen (QM) ble behandlet med en metode som heter DFT,
tetthets‐funskjonal teori. De to andre delene (MM) ble behandlet med molekyl‐
kvantemekanikk.
Det ble undersøkt hva et hydrogenatom føler når det kommer
nærme nanorøret. Det ble konkludert med at det er to forskjellige
veier hydrogenatomet velger; enten direkte mot et karbonatom eller
mot senteret av en C‐seksring. Uansett hvilken vei som velges vil H‐
atomet til slutt føle et potensial fra C‐atomene, og binde seg til
veggen til røret, men ikke gå på innsiden. To effekter påvirker H‐
atomet når det nærmer seg; dess mer hydrogen som er bundet til C‐
seksringen, jo større blir den og det blir lettere for H‐atomet å
komme inn i røret, på den annen side vil H‐atomene som allerede er
bundet til ringen skjerme for tiltrekningen mot karbon for det
ankommende H‐atomet.
Som et resultat av dette er det mest energigunstige tidspunktet for
hydrogen å binde seg til røret når rørveggen er halvfylt med
hydrogen. Det ble i tillegg konkludert med at adsorpsjonen skjedde i
et sikksakk mønster rundt rørveggen og ikke i linjer langs aksen til
røret. Dette førte til at formen på røret ble endret og dets volum
økte med 15 %.
Figur 6‐5: 200‐atoms SWNT (Bilde hentet fra http://students.chem.tue.nl/ifp03/energy.html)
Figur 6‐6: En skog av nanorør (Bilde hentet fra http://www.abc.net.au/science/news/stories/s1244935.htm)
16

7. Zeolitter
Det er mulig å lagre hydrogen i mikroporøse mineraler, zeolitter. Zeolitter er hydratiserte
aluminiumsilikater med en åpen struktur og inneholder kationer fra gruppe I og II. Kationene
er ikke særlig sterkt bundet og kan lett byttes ut. Navnet kommer fra gresk, ”zeo” som betyr
å koke og ”lithos” som betyr stein, steinen som koker. Når en zeolitt varmes opp fordamper
vannet i den. Et eksempel på en zeolitt er natrolitt med strukturformel Na2Al2Si3O10 ∙ 2H2O.
Det finnes 48 naturlig forekommende zeolitter og man har klart å syntetisere mer enn 150.
Zeolitter innholder ”tunneler” og ”bur” i strukturen som kan fange inn hydrogengass eller
hydrogen. Hydrogenet kan i teorien bli sugd opp i zeolitten som vann i en svamp.
Man kan tilsette negativt ladede ioner slik at disse fungerer som ”korker” på åpningene til
burene og tunnelene. Ved å varme opp zeolitten litt flytter de negative ionene seg vekk fra
åpningen og hydrogen kan komme inn i strukturen. Ved å senke temperaturen igjen glir de
negative ionene på plass igjen og forsegler strukturen slik at hydrogenet ikke unnslipper.
Teoretisk kan de beste zeolittene inneholde 3‐4,5 wt % hydrogen, de beste resultatene tyder
på 2‐3 wt % hydrogen. Dette er selvfølgelig ikke bra nok, men ikke uinteressant å undersøke
videre da det kan tenkes at man finner metoder som gjør zeolittene enda mer mottakelige
for hydrogen. NASA har for eksempel gjort forsøk med å gro zeolitter i verdensrommet, dvs. i
et så godt som gravitasjonsfritt miljø. Da har det vist seg at zeolittene som dannes har en
mer ordnet struktur og kan bli større, noe som igjen kan føre til at de kan holde på mer
hydrogen.
Figur 7‐1: Det øverste bildet er av zeolitter laget på jorden, det nederste av zeolitter grodd i verdensrommet,
dvs. så godt som uten gravitasjon.
17

8. Metall‐organiske porøse materialer
Hydrogengass kan lagres inne i Metall‐organiske rammeverk, eller MOFer (Metal Organic
Framework). Disse består av metalloksid‐klaser som er bundet til andre klaser med
aromatiske ringmolekyler i mellom. Det som er enestående med disse strukturene er at de
har ekstremt mange porer og er derfor meget porøse. Porene bidrar til at de kan ha et
enormt overflateareal på over 3000 m 2 pr. gram.
Figur 8‐1: Nøytron‐scattering bilde av MOF5: Zn 4O(BDC) 3 (benzendikarboksylat). De røde og grønne ringene er hydrogen
som har koblet seg til metalloksid‐klaser (Bilde hentet fra
http://www.greencarcongress.com/2005/12/metalorganic_fr.html)
Hydrogengass blir tiltrukket av de aromatiske ringene og kan adsorberes på den store
overflaten. Siden det er en adsorbsjonsprosess kreves det ikke høyt trykk for å lagre gassen,
og fylling av slike materialer kan dermed skje ved romtemperatur med moderate trykk på
under 100 bar. Ved svært lave temperaturer som ‐192 °C kan MOFer adsorbere opptil 10 wt
% H. Forskere har greid å syntetisere MOFer som kan holde på så mye som 2 wt % ved
romtemperatur, men potensialet er mye høyere. Forskere er overbevist om at målet til DOE
(US. Departement of energy) på 6 wt % er innen rekkevidde innen noen år.
Figur 8‐2: En grafisk fremstilling av et metall‐organisk
rammeverk. Hydrogen er de blå kulene (Bilde hentet fra
http://www.trnmag.com/Stories/2003/052103/‐
Hydrogen_storage_eased_052103.html)
18

Nye konsepter for hydrogenlagring
Introduksjon
Hvis det hadde vært en enkel måte å lagre hydrogen på hadde vi allerede gjort det på denne
måten. Dessverre er det ikke det. Problemet har blitt undersøkt grundigere og grundigere de
siste årene av meget oppegående forskere. Å komme på en helt nye måte er derfor ikke lett.
Allikevel dukker det nå og da opp en idé som ingen har tenkt på før. Kanskje det er nettopp
en slik enkeltstående idé som trengs for å få et gjennombrudd? Under følger noen forslag til
lagring av hydrogen. Levedyktigheten til slike metoder er vanskelig å avgjøre. Særdeles høye
trykk er for eksempel ikke gunstig (klatrater).
9. Trykktank med absorberende/adsorberende innside
Honda melder på sine nettsider at de har utviklet en mellomting mellom en
metallhydridtank og en vanlig trykktank. Hydrogenet lagres ved 350 bars trykk, men inne i
tanken er det et hydrogenabsorberende materiale. Flere detaljer, som for eksempel hvilket
materiale som brukes, er selvfølgelig ikke mulig å oppdrive.
Om tanken til Honda faktisk er absorberende eller adsorberende er egentlig også usikkert
selv om de skriver at den er absorberende. Det er heller ikke oppgitt om tanken har for
eksempel flere lag med hydrogenabsorberende materialer inni eller om det faktisk er selve
tankveggen som er absorberende.
Det siste er kanskje en mulighet. Å la veggene i tanken være absorberende eller
adsorberende vil unektelige øke mengden hydrogen man kan få inn i tanken. Hvor mye mer
hydrogen man det vil være snakk om er dog usikkert.
10. Klatrater
Hydrogen kan fanges inne i vann‐klatrater ved ekstremt høye trykk som 20 000‐30 000 bar.
Vann‐klatrater er lukkede strukturer som består kun av vann. De er kun stabile så lenge det
er et eller flere atomer inni, ellers går de i oppløsning. Hydrogen blir pakket veldig tett i
burene som vannmolekylene danner slik figur 10‐1 viser. Dette fører til at
lagringskapasiteten er ganske høy, helt opp i 5 wt % H er blitt rapportert. Etter at klatratene
er dannet er de forholdsvis stabile og kan oppbevares ved romtemperatur. Trykket må
dessverre være en god del høyere enn atmosfæretrykk for at forbindelsen skal være stabil.
Vannklatrater har flere gode egenskaper som er interessante når det gjelder
hydrogenlagring. Det er kun vann som er biprodukt når hydrogen forbrukes og dermed er
dette en veldig miljøvennlig måte å lagre på. H2 er ikke bundet til hydrat‐strukturen så det er
ingen vanskeligheter med å få ut gassen av materialet, bare å varme opp til ca 30‐ 50 °C så
smelter det. Reaksjonene er fullstendig reverserbare og har god kinetikk. Det eneste som
taler imot er det ekstreme trykket som trengs for å danne klatratene.
19

Til venstre: Figur 10‐1: Hydrogen (grønne kuler) fanget inne i vann‐klatrater.
(Bilde hentet fra:
www.hydrogen.energy.gov/pdfs/review06/bes_st11_sloan.pdf)
Til høyre: Figur 10‐2: THF er tilsatt vann‐
klatratene. De røde kulene er THF‐molekylet
og de grøne er hydrogenatomer. (Bilde hentet
fra: http://www.mines.edu/~sdec/Hydrogen‐
Storage.html)
Figur 10‐3 viser at hydrogen fanget i vannklatrater må ha et eksternt trykk på hele 3000 bar
ved romtemperatur. Det har vist seg at tilsetting av THF (tetrahydrofuran) forbedrer
stabiliteten betraktelig ved lavere trykk, slik at det er mulig å lagre ved et trykk på rundt 100
bar ved romtemperatur. Ved 6 °C trenger ikke trykket å være høyere enn 50 bar. Ulempen
med THF‐tilsetninger er at lagringskapasiteten går ned til bare 1 wt % H.
Figur 10‐3: Trykk og temperatur diagram for hydrogen vann‐klatrater (Bilde hentet fra
http://www.dct.tudelft.nl/pcmt/html/science_paper.html).
11. Polyacetylen
I august 2006 kunngjorde en forskergruppe fra Seoul National University i Sør‐Korea at de
hadde funnet en polymer som kunne lagre så mye som 63 kg hydrogen pr. m 3 . De hadde ved
datasimuleringer identifisert hvilken polymer som lagret best, og den beste kandidaten var
polyacetylen ”dekorert” med titanatomer. Den store lagringskapasiteten er begrunnet med
at utallige hydrogenmolekyler tiltrekkes metallatomene som er festet langs kjeden. Ved
første ordens elektronstruktur kalkulasjoner fant de ut hvor mye energi
hydrogenmolekylene trenger for å binde seg til metallatomene.
20

Mange kombinasjoner av metallatomer, blant annet titan, skandium, og vanadium ble tilsatt
forskjellige polymerer som polyacetylen, polypyrrol og polyanilin, men valget falt som sagt
på polyacetylen.
Figur 11‐1: Konfigurasjonen til cis‐polyacetylen. De grønne kulene
er karbonskjelettet, de blå er titanatomer og de røde er
hydrogenatomer. Som bildet viser vil cis‐polyacetylen ordne seg
slik at hvert titanatom har fem hydrogenmolekyler festet til seg.
(Bilde hentet fra:
http://physicsweb.org/articles/news/10/8/15/1#hydrogen)
Polyacetylen består av en karbonkjede med alternerende enkelt og dobbeltbindinger. For
hvert karbonatom er det et hydrogenatom som kan byttes ut med et titanatom. Opp til fem
hydrogenmolekyler kan sette seg på hvert titanatom, og det gir en lagringskapasitet på 7,6
wt %. Dette er ved moderate temperaturer og trykk noe som gjør oppdagelsen enestående.
Forskningsgruppen er allerede i gang med syntetisering av Ti‐polyacetylen og måling av
lagringskapasiteten, så får tiden vise om dette blir den nye måten å lagre hydrogen.
12. Polyhydrogen TM – Hvis verden bare var så enkel…
Et lite undersøkt konsept, mye på grunn av naturens lover, er hydrogenlagring som
Polyhydrogen. Dette er kjeder av hydrogenatomer som er bundet i hverandre i
tredimensjonale nettverk. Det store problemet hittil har vært at et hydrogenatom kun
binder seg til ett annet, og der stopper kjeden. Da fås et ekstremt flyktig molekyl som har
veldig lav tetthet og som kalles hydrogengass i flertall.
Grunnen til at hydrogengass bare opptrer i form av H2, er elektronorbitalenes
(energitilstander) natur. De fylles opp med elektroner i en rekkefølge der orbitaler med
lavest energi fylles først og så videre i stigende rekkefølge. (Dette gjelder først og fremst
atomer frem til grunnstoffnummer 20, kalsium.) Første orbital kalles 1s og har kun mulighet
til å inneholde to elektroner. Hydrogenatomets elektron befinner seg i denne orbitalen
mesteparten av tiden.
Når to hydrogenatomer slår sammen orbitalene sine lages binding på grunn av at orbitalene
overlapper, og de to elektronene som finnes der kommer i lavere energitilstand og blir
bindende. Det er fortsatt plass til to elektroner til i overlappsorbitalen, men disse blir
antibindende energetisk sett. Et hydrogenmolekyl burde derfor bare inneholde to elektroner
for at det skal ha lavest mulig energi. Det er blant annet derfor dihelium He2 ikke finnes.
21

Figur 12‐1: Til venstre: To 1s‐orbitaler med samme fortegn overlapper og danner en bindende orbital. Prikkene i midten
er hydrogenkjernene. (Bilde hentet fra: http://winter.group.shef.ac.uk/orbitron/MOs/H2/1s1s‐sigma/index.html)
Til høyre: To 1s‐orbitaler med motsatt fortegn frastøter hverandre og lager ikke overlapp. (Bilde hentet fra:
http://winter.group.shef.ac.uk/orbitron/MOs/H2/1s1s‐sigma‐star/index.html)
Figur 12‐2: Skjematisk oversikt over to hydrogenatomer som danner binding (Bilde hentet fra:
http://www.science.uwaterloo.ca/~cchieh/cact/c120/mo.html)
For å lage en kjemisk binding trengs minst to elektroner, og den egenskapen overstyrer s‐
orbitalenes evne til å lage flere bindinger enn én. De neste orbitalene elektroner kan
oppholde seg i er 2s og 2p. I 2s er det også kun plass til to
elektroner, men i 2p derimot, er det plass til seks elektroner
og dermed er det mulig med flere bindinger enn en.
Som et eksperiment kan det tenkes at hvis hydrogen hadde
hatt mulighet til å ha elektronet i 2p‐orbitalen i en
metastabil tilstand, ville det kunne danne flere overlapp
med andre atomer og dermed danne flere bindinger. Det
antas også at ett enkelt elektron vil kunne befinne seg over
alt i alle p‐orbitalene til enhver tid.
Figur 12‐3: p‐orbitaler (Bilde hentet
fra:
http://winter.group.shef.ac.uk/orbi
tron/AOs/2p/index.html)
For å få hydrogenets elektron til å befinne seg i 2p‐orbitalen,
må energien dets økes betraktelig, siden 2p‐orbitalen er i en energitilstand langt høyere enn
1s‐orbitalen. Ved å føre hydrogengass gjennom en elektrisk lysbue (gnist) kan atomene
eksiteres og danne kjeder av hydrogen, som i stor mengde danner en gjennomsiktig
tyntflytende masse, ”Polyhydrogen”. Tettheten til massen vil sannsynligvis være en del
høyere enn for flytende hydrogen. Hvis det tas utgangspunkt i lengden til en H‐H binding
som er 74 pm og antar at lengden i Polyhydrogen er litt lengre, ~150 pm i alle retninger, og
hvert atom har en radius på ~50 pm vil det være mulig å pakke hydrogen ekstremt tett. Ved
22

også å anta at hydrogen pakkes som primitiv kulepakking kan den teoretiske tettheten
regnes ut:
Volum av en kube:
3 3
7
250 pm = 1,
56 × 10 pm
Antall kuber som får plass i 1 m 3 :
36 3
1×
10 pm 28
= 6,
37 × 10 kuber
7 3
1,
56×
10 pm / kube
3
Det går et hydrogenatom pr. kube, deler på Avogadros tall for å finne antall mol:
28
3
6,
37 × 10 atomer / m
5
3
= 1,
058×
10 mol / m
23
6,
022×
10 atomer / mol
Siden hydrogen veier 1.01 g/mol vil tettheten være:
5
3
−3
3
1, 058×
10 mol / m ⋅1,
01×
10 kg / mol ≈ 106,
8kg
/ m
Figur 12‐4: Tenkt primitiv kulepakking av hydrogen
Som utregningene viser vil tettheten være halvannen gang tettheten til flytende hydrogen
(~70,8 kg/m 3 ). Dette var ikke en veldig stor forbedring i potensial, men det må huskes på at
Polyhydrogen kan lagres ved normalt trykk og temperatur. 50 liter Polyhydrogen lagret i en
komposittank som veier ca. 10 kg vil ha en teoretisk lagringstetthet på hele 53 wt % H.
Tenkeeksperimentet over var selvsagt et helt umulig konsept å gjennomføre, men det hadde
løst alle problemene vi har i dag med selve hydrogenlagringen. Vanskeligheter som
produksjon og langvarig oppbevaring av dette metastabile materialet, kan nok sannsynligvis
aldri løses, og bevilgning til videre forskning er ganske sikkert utelukket.
23

Konklusjon
Med dagens teknologi er det NaBH4 som ligger best an hvis man ser bort fra pris. Det er
enkelt å oppbevare og transportere, men produksjon og resirkulering er komplisert og
energikrevende. Det skal godt gjøres å forbedre produksjonsprosessen så om det vil bli en
realitet i fremtiden er usikkert.
Ser vi bort fra kinetikk er magnesium en god kandidat. Her er det absolutt et
forbedringspotensial, men spørsmålet er om dette vil gå ut over vektprosenten og hvor mye
hydrogen som faktisk blir tatt opp.
Et materiale for fremtiden kan kanskje være MOF‐er. Ved svært lave temperaturer kan MOF‐
ene holde på opp mot 10 wt % H. Klarer man dette ved romtemperatur har man løsningen.
Tabell 13‐1: Oversikt over forskjellige lagringsmaterialer for hydrogen
Materiale Lagringskapasitet Kinetikk Temp Trykk Pris
MgH2 7,6 wt % Dårlig 350 °C 5 bar Billig
NaAlH4 4,5 wt % Passe 125 °C 80‐90 bar Billig
NaBH4 6,7 wt % Bra 25 °C 20 bar Dyrt
LaNi5H6,7
Karbon‐
1,8 wt % Passe 20 °C 1,8 bar Passe
nanorør 6‐7 wt % Dårlig 25 °C 0,7 bar Veldig dyrt
Zeolitter 3 wt % Passe 300 °C 25‐100 bar Passe
MOF‐er 2 wt % Passe 25 °C 80‐100 bar Passe
Klatrater 5 wt % Bra 6 °C 30 000 bar Veldig dyrt
Polyacetylen 7,6 wt % Passe 25 °C ~100 bar Billig
Hva de aller nyeste konseptene for hydrogenlagring angår så er selvfølgelig ”Polyhydrogen”
ren ønsketenkning, polyacetylen ser meget lovende ut, men det er fortsatt kun gjort
teoretiske beregninger. Hvis polyacetylen viser seg å være like bra som antatt er det ikke tvil
om at dette er fremtiden, men som sagt gjenstår praktisk utprøvning.
Trykktanker med absorberende/adsorberende innside finnes det lite informasjon om, men
det er tvilsomt om dette konseptet vil øke vektprosenten drastisk. Vannklatrater er
interessante, men med det skyhøye trykket som kreves for fremstilling er det helt
usannsynlig at dette kan bli realisert kommersielt.
24

Kilder
”Materials for Hydrogen Technology ‐ Metal Hydrides” av Bjørn C. Hauback ved UiO
US. Depatrment of Energy: http://www.eere.energy.gov/
Vann‐klatrater: http://chronicle.uchicago.edu/040122/hydrogen.shtml
Tilsette karbon‐nanorør til alanater:
http://nanotechweb.org/articles/news/4/2/9/1
Natriumborhydrid: http://gcep.stanford.edu/pdfs/hydrogen_workshop/Wu.pdf
Zeolitter: http://www.uni‐stuttgart.de/sfb270/B7_E.htm
http://science.nasa.gov/headlines/y2003/17apr_zeolite.htm
Karbon nanorør: http://students.chem.tue.nl/ifp03/energy.html
http://www.nrel.gov/
Metall‐organiske materialer:
http://www.greencarcongress.com/2005/12/metalorganic_fr.html
http://www.trnmag.com/Stories/2003/052103/Hydrogen_storage_eased_052103.html
Polymer med Ti: http://physicsweb.org/articles/news/10/8/15/1
Oversikt over lagringsevne:
http://www.gkss.de/Themen/W/WTP/wasserstoff/eSpeicher.html
Kombinasjonstank: http://world.honda.com/news/2006/4060108FCX/
25