Natur i Østfold

Dan Bendixen
Kanskje hekket den langt vekk, kanskje slett ikke
i år. Skartås var kan hende bare en katapult i lufthavet,
en brattvegg som gav oppdriften en ekstra
dytt og gjorde at vepsevåken sparte enda mer
energi.
8/8-1999 Til Tinteberget
Det var en av disse kjølige morgenene som bar
bud om at høsten nærmet seg. Solen var fremme,
men hadde ikke ennå begynt å merkes. Likevel
hadde fluer, mygg og tunefluer begynt å røre på
seg, og jeg unngikk å stanse unødig. Jeg var på
vei til en myr i Tune, et av de stedene jeg hadde
observert vepsevåk tidligere i sommer. Høydedraget
jeg fulgte var tørt og halvåpent, og trærne
langs ruta mi bød ikke på særlige overraskelser.
Jeg satt meg ned på en noe eksponert plass
med litt utsikt mot en part av myra. Duetrostene
fløy til og fra; de svært så lyse fuglene syntes godt
mot den skyggelagte bergkanten i bakgrunnen.
Det litt trafikk av meiser, bokfinker og faktisk
også en familie med bjørkefinker! Det var flest
ungfugler og det kan ikke være særlig tvil om at
det hadde vært hekking i de store Tuneskogene
dette året.
Litt lenger nede greide jeg å komme meg over
myra og ut til et sted hvor skogen gikk ut i myra,
som en halvøy, omtrent. Jeg hadde nettopp hørt
et rovfuglskrik fra skoghellinga på den andre siden
av myra og ble ikke overrasket da det kom
seilende en rovfugl. Det var en yngre musvåk med
noe uidentifiserbart hvitt i klørne. Tungt må det
også ha vært, for fuglen klarte så vidt å holde
høyden sin forbi meg. Og finstyringen var det så
som så med. Jeg tror den må ha krasjlandet inne
i skogen et sted, slik som den fløy.
Jeg hadde sjekket hvert tre før jeg fortsatte
innover. Og snart hadde jeg litt flaks. I et tørrtre
noen hundremeter unna satt det en vepsevåkhann
(se foto). Gråhodet, langhalet og med hvit, flekket
buk. Stille, voktende. Neppe på jakt, det virket
faktisk mer som den satt vakt. Da jeg ved å
nærme meg i ly av småskogen hadde kommet
under to hundre meter fra tørrtreet, slapp den seg
ned og forsvant ut av syne. Av lydene som fulgte
96
NATUR I ØSTFOLD 19(1) 2000
å dømme, hadde den resten av familen med seg,
og disse særegne to-leddete pii-yee-skrikene lød
fra flere vepsevåkstruper samtidig. Det var ikke
noe reirtre i området, så kanskje var den ute og
lærte opp sine unge håpefulle?
Etterord
Jeg ser gjerne vepsevåken først et stykke ut i mai
måned. Mange fugleinteresserte har ikke så mye
kontakt med arten og har ofte problemer med en
sikker artsbestemmelse i forhold til enkelte andre
av våre rovfugler. Av og til er jeg veldig i tvil
selv, det har jeg ingen problemer med å innrømme,
men vanligvis synes jeg at arten er grei å
identifisere. Litt spinklere hode, litt lengre og
rundere hale, litt annerledes vingeform enn for
eksempel musvåken gir den en noe ulik profil.
Har man eksepsjonelt gode observasjonsforhold,
kan man alltids se det på farger og tegninger i
fjærdrakten også. Med litt trening og erfaring er
holdning (flyr med hevet hode og dueaktig hals),
bevegelse (mykere flukt, glir med vingene mer
vannrett) og oppførsel (halen vipper og justerer
flukten hele tiden) like viktige kriterier, og arten
lar seg bestemme på veldig langt hold. Den skal
være litt mindre enn musvåken, men har lett for
å virke større.
Vepsevåken finnes også i kyststrøkene rundt
den tett bebodde Oslofjorden. Likevel er
vepsevåken en fugl som folk kjenner lite til, og
selv erfarne fuglefolk har som nettopp nevnt ofte
problemer med å kjenne den igjen i felt. Den har
jo sine åpenbare likheter med både musvåk og
hønsehauk, lever tilbaketrukket og er sky og forsiktig
som få. Likevel var det en ganske utmagret
fugl som for en del år siden ”adopterte” noen
mennesker på søndre Jeløy. En familie som den
bestemte seg for å stole på, og oppsøkte for å få
mat. En merkelig oppførsel fra en merkelig fugleart
som stadig vekker ny undring hos meg.