hilsen - Val videregående skole

komster, gjør at en her finner tydelige spor av bosettinger
fra langt tilbake i førhistorisk tid. Navnet
Lilleval viser til den smale landtunga (valen) som
skiller Laugvågen fra Arnøyfjorden. Den smale og
lange Laugvågen er en naturformasjon som gir både
Val og Lauga noe av sitt særpreg. Vågen er bare
et par steinkast bred. Her ligger Val på sørsiden
og Lauga-gården på nordsiden, begge med store
og lettdrevne jordbruksarealer. Både Val, Lauga og
mye av landbrukseiendommene i området hørte
tidligere til det store «jordegodset» som var eid av
Sverdrupfamilien, som hadde sin base her på Lauga.
Mange sentrale personer i norsk historie har derfor
sine røtter fra Lauga og Val. Georg Sverdrup, Johan
Sverdrup, Otto Sverdrup og Jacob Sverdrup, for å
nevne noen. Jacob Sverdrup startet for øvrig opp
den første landbruksskolen i Norge i 1825, det var
ikke på Lauga, men på Sem i Vestfold, her fikk også
hans brorsønn Christian Sverdrup sin utdanning.
Christian Sverdrup gjorde Val til et mønsterbruk for
hele regionen.
Dersom veggene i den gamle og fredede trønderlåna,
som har stått inne på tunet på Val i ca. 180
år, kunne meddelt oss noe av det som har foregått
innenfor veggene, ville vi blitt innviet og mangt
og mye som har fått vidtrekkende konsekvenser.
Bygningen sto først ute på Flatholmen i utløpet
av Laugvågen. Der ble det drevet både forretning
og «fiskerheim». En av «høringene» knyttet til de
forbrytelser Hans Nielsen Hauge ble beskyldt for,
foregikk i dette bygget.
Den nevnte Christian Sverdrup hadde behov for
en bedre hovedbygning på Val og flyttet trønderlåna
fra Flatholmen og inn på tunet på Val tidlig på
1830-tallet.
Noe av grunnlaget for bøndenes opprør mot
«moderpartiet» Venstre, ble nedskrevet og forfattet
i stua i trønderlåna på Val i forbindelse med en av
de første avslutningsfestene på Val. Her var både
daværende bestyrer Aasmund Forfang, og soknepresten
Nils Trædal med. De to ble i neste omgang
henholdsvis første generalsekretær og første formann
i Senterpartiet, som ble stiftet i 1921.
Johannes Brandtzæg, som trådte sine barnesko
bare noen kilometer unna Val, ante nok lite om at
hans virksomhet med utgangspunkt i Bergensom-
rådet, også skulle slå rot i hans egen heimbygd.
Brandtzæg kjøpte Prestholmen i Norheimsund,
(dagens Framnes kristne vidaregående skule) der
han etablerte både ungdomsskole og misjonsskole
fra 1887 og utover. Val var enda den gangen i Sverdrupfamiliens
eie. 85 år senere eier Misjonssambandet
gården og driver skole her under mottoet
«Verden for Kristus».
Da Misjonssambandet overtok skolen i 1972, var
det etter flere år med lav søkning til landbruksskolene.
På denne tiden var det mange landbruksskoler
som ble nedlagt. I landbruksfylket Nord Trøndelag
var det også enighet om at det var nok med èn
landbruksskole. Heller ikke Misjonssambandet så
det den gangen som naturlig å videreføre skolen
som en landbruksskole.
Det ble derfor startet opp med et tilbud for
ungdom som ønsket et 10. skoleår etter fullført
9-årig grunnskole. De første årene bød på store
utfordringer. De som sto for driften av skolen, både
ansatte og frivillige, fortjener stor takk for sin utrettelige
innsats. Det ble søkt om godkjenning som
folkehøyskole for 16-åringer etter en forsøksordning.
Slik godkjenning ble ikke gitt, men skolen fikk
midlertidige godkjenninger nærmest fra år til år
etter en plan for et 10. ungdomsskoleår. I ettertid
må det kunne sies at det ikke forelå forutsigbare
rammer for skolen før den, etter 10 år, i 1982, var
tilbake som landbruksskole. Dette var også en
vanskelig prosess da store deler av misjonsfolket
hadde en annen visjon for skolen, en skole som i
større grad sto fram som et ungdomssenter med
motivert kristen ungdom fra hele landet. I dette
bildet passet ikke en landbruksskole inn. Men slik
ble det, til tross for stor skepsis både i skolestyret, i
staben og blant misjonsfolket. Etter en periode med
tro, tvil og skepsis på minst to år, fikk skolen den
nødvendige godkjenningen for å starte opp som fullverdig
landbruksskole. Dette ble starten på det en
må kalle en eventyrlig utvikling. Nye bygg, maskiner
og utstyr, kom i tur og orden. Dette var helt i starten
på det vi gjerne kaller kultiveringen av «Den blå
åker». Allerede tidlig i på 1980-tallet vokste tanken
om et undervisningstilbud innen akvakultur fram.
Det ble utarbeidet en egen undervisningsplan
for akvakulturfaget, knyttet til agronomopp-
2|2012 VAlhilSen 31